Håvard Syvertsen

Alder:
  RSS

Om Håvard

Forfatter og oversetter bosatt i Oslo.

Følgere

Vi, vi vil helst slippe

Publisert 24 dager siden

Her, her på dette stedet i denne verden, er det forbudt å hjelpe folk ved å gi dem jobb og verdighet.

Det er forbudt å hjelpe mennesker ved å gi dem et arbeid å gå til. For det kan du få ett års betinget fengsel, få inndratt 1,4 millioner kroner fra selskapet du driver, i tillegg til 1,5 millioner kroner i bot, alt dette fordi det er feil folk du gir jobb. Du gir nemlig jobb til folk som av ulike grunner ikke kan returneres til hjemlandet sitt. Kanskje hjemlandet ikke vil ta imot dem. Kanskje de mangler papirer. Kanskje de risikerer å bli torturert og drept på tross av at myndighetene mener de ikke har krav på asyl. 

På bunnen av middelhavet

De har ingen rettigheter, den eneste muligheten er å jobbe svart på et brutalt svart arbeidsmarked med luselønn. Av og til kan de dukke opp på Dagsrevyen, ti stykker stua inn på et bakrom til et bilvaskeri der de lever døgnet rundt. Nå veit vi at om du gir noen av dem en ordentlig betalt jobb, slik at de kan ha et minimum av verdighet, risikerer du bøter og fengsel.

 På bunnen av Middelhavet, seksti meter under overflaten, fant en robot-ubåt fra den italienske kystvakta en sunket båt med tolv mennesker i den sjuende oktober. Blant dem var en kvinne som holdt rundt et barn. Jeg slipper deg ikke, sa hun kanskje da båten sank. Jeg slipper deg aldri, ropte hun kanskje mens hun prøvde å holde dem flytende. Og det gjorde hun ikke.

Sånn er det her

Her har vi en justisminister som stolt viser fram teltene som er satt opp slik at ingen flyktninger skal bli fristet til å komme hit. For det kan jo komme flere nå som vår allierte, Tyrkia, bomber kurderne, som for litt siden var våre allierte i kampen mot IS. Nå bombes de, og vi toer våre hender. Nei, vi gjør mer, vi setter opp telt slik at ingen skal forledes til å tro at det er noe å hente her, selv om det er vår allierte som driver dem på flukt. 

 Justisministeren risikerer ikke fengsel for å ville slippe og hjelpe så mange som mulig. Sånn er det her.

Jeg slipper deg ikke, sa kanskje kvinnen i båten.
Vi vil helst slippe, sier vi her.

Det er det vi står opp til hver dag. Her, her på dette stedet i denne verden.

Gå til innlegget

En svovelpreken

Publisert 10 måneder siden

Teksten ble framført under klimamessen i Kampen kirke, Oslo, søndag 27. januar.

”Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle skatter! Men hør: Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre. Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Den rettferdige har dere dømt og drept, og ingen gjør motstand mot dere.”

Nei, det er ikke Karl Marx som har skrevet dette i et poetisk øyeblikk, det er forfatteren av Jakobs Brev i Det nye testamentet. En kraftfull protest mot urettferdighet. ”Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen.” Slaktedagen, det var neppe klimakrisa forfatteren av Jakobs Brev tenkte på, heller ikke da han skreiv at ”Rikdommen deres råtner”, selv om det kan være et treffende bilde på konsekvensene av klimaendringene. Hav som stiger så mennesker må forlate hjemmene sine. Hus som morkner, mugg og råte. Stormer, sykloner og regn, regn, regn. Flyktningestrømmer i en hittil usett skala, gjennom piskende regn eller under ei brennende sol som aldri dekkes av ei sky. Tørke.

”Den fjerde engelen tømte sin skål ut over solen. Da fikk den makt til å svi menneskene med ild, og menneskene ble svidd i voldsom hete. Likevel spottet de Guds navn, han som hadde disse plagene i sin makt, og de vendte ikke om så de ga ham ære.”

Dette står å lese i Johannes Åpenbaring, selve apokalypsen i Bibelen. Vi gjør nok lurt i å lese dette som et metaforisk, poetisk språk. Det er i hvert fall mer beroligende enn å lese det bokstavelig. Og passasjen handler selvfølgelig ikke om klimakrisa, men hvis vi bytter ut ordet ”Gud” med ”natur” i den siste setningen, ja, da har vi en tekst som har reist to tusen år fram i tid:  ”Likevel spottet de naturen, den som hadde disse plagene i sin makt, og de vendte ikke om så de ga den ære.”

Nei, vi vender ikke om. Vi pumper opp olje. Vi sorterer søpla og tar tar weekendturer til Paris og New York. Det henger ikke på greip. Vi pusser opp kjøkkenet, ikke fordi det ikke fungerer lenger, men fordi de estetiske trendene har forandret seg siden forrige oppussing. Smarttelefonene våre lages for å ha begrenset levetid. Noen betaler en høy pris for dem under forferdelige arbeidsforhold i gruvene i Kongo, vi får dem for ei krone hvis vi binder abonnementet. Vi shopper identitet med klær produsert av underbetalte arbeidere i Asia. Maten vi spiser kan være fraktet over halve kloden. Vi greier ikke være annet enn hyklere, uansett hvor klimaengasjerte vi er, vi kan bare ha som mål å hykle minst mulig. Og foran oss ligger et stort, stort mørke. Det er dystopienes tid. Forvitringens tid.

I høst oversatte jeg ei bok av den danske forfatteren Carsten Jensen. ”Mot stjernene” heter den og den kommer snart ut. Carsten Jensen skriver om hvordan vi i Europa, og kanskje særlig her i Skandinavia, har hatt velferdsstaten som bærende idé etter Andre verdenskrig, selv om noen av oss mener at nyliberalismen fra Thatcher og framover har gnagd ganske kraftig på den. Uansett, i velferdsstaten er det ett ord som er grunnleggende: Solidaritet. Alle politiske beslutninger har ideellt sett blitt fattet med det ordet som prisme, selv om unntakene ikke er vanskelig å få øye på, særlig, som sagt, under nyliberalismen. Carsten Jensen mener det nå er tvingende nødvendig med et nytt prisme, en ny type stat: klimastaten. Klimaet er prismet vi må se alle politiske beslutninger gjennom om verden ikke skal gå av hengslene. Ikke til fortrengsel for solidariteten, men som et tvingende nødvendig supplement. For oss i den rikeste delen av verden, som legger etter oss mer klimagasser enn noen andre, er dette dårlig nytt, med mindre vi slutter å måle livslykken vår i forbruk. For hvis vi, som er blant verdens aller rikeste og skader framtida aller mest med våre vaner, hvis ikke vi vil forsake noe for klimaet, hvem skal da gjøre det? Med hvilken moralsk rett kan vi moralisere over mennesker som bare kan drømme om vårt velstandsnivå? The times they are a´changing, sang Bob Dylan for lenge siden, i en langt mer optimistisk tid enn vår. Men ja, nå forandrer tidene seg: solidariteten kommer til å måtte strekke seg langt ut over våre egne grenser.

Her står vi. Omgitt av en vekstideologi som ikke aksepterer at vi bor på ei jord med begrensa ressurser. Omgitt av strukturer som øker forskjellene, ikke bare mellom rike og fattige land, men rike og fattige i ett og samme land. Er det rart vi trenger en smarttelefon til trøst? Eller et nytt kjøkken, selv om vi veit det skader klimaet? Noe annet å tenke på? ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, skrev Paulus for to tusen år siden. Han kunne skrevet det om oss i dag, her vi befinner oss, og det beste vi kan få til er å hykle minst mulig. Gjøre mest mulig av det gode som vi vil, innimellom at vi drar med oss enda en genser produsert i Asia og fraktet hit fordi den er så billig. For oss.

Det haster, men helt for seint er det ikke. Klimaendringene kan stoppes, ikke helt, men før de blir katastrofale. Men altså, det haster.

Det var Paulus som skreiv det om tro, håp og kjærlighet, også. At størst blant dem er kjærligheten. Det hadde han kanskje rett i, men mest grunnleggende tror jeg håpet er. Vi kan i perioder klare oss uten både tro og kjærlighet, men mister vi håpet, er løpet kjørt. Da står valget mellom å legge seg ned eller å kaste seg ut i hemningsløs nytelse den tida vi har igjen. Vi kan ikke miste håpet. Derfor er oppfordringen fra denne svovelpredikanten klar og tydelig: Gå ut og vis at jeg tar feil. Vis at de dystre framtidsutsiktene kan snus. Vis det i eget liv, og vis det ved å motarbeide de strukturene som driver klimakrisa videre. Gjør det nå. Som Inger Hagerup en gang skreiv:

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord.

Gå til innlegget

Naivitet

Publisert 12 måneder siden

Mange vil mene at en viss politisk innsikt krysset med bakkekontakt er en forutsetning for å drive det langt i politikken. Det er Solberg-regjeringens store fortjeneste at den har vist oss en gang for alle at det ikke er tilfelle.

I arbeidet med å vise det ovenstående i prakis, er Kjell Ingolf Ropstads uttalelser om statsbudsjettet på sitt eget partis hjemmeside en kraftdemonstrasjon. Her mangler både politisk innsikt og bakkekontakt, og uttalelsene bærer bud om at i alle fall den delen av partiet som Ropstad representerer er godt forberedt på å tre inn i regjeringen. 


Til gjengjeld scorer uttalelsene skyhøyt på naivitet, men det har jo hittil ikke vært en anerkjent målestokk i politikken. Det blir det nok en slutt på nå.


Vi må nøye oss med å se nærmere på tre setninger, vi har tross alt annet å gjøre idag enn å bedrive nærlesning av KrFs hjemmesider. Setningene viser en slags avansert tonivås naivitet som ikke kan unnlate å gjøre inntrykk. For det første skal man være fryktelig naiv for å tro på sine egne ord i setningene vi henleder oppmerksomheten på. En kyniker vil da hevde at avsenderen IKKE tror på sine egne ord, men bruker dem taktisk og strategisk. I 90% av tilfellene ville det være riktig, likevel tror vi det kan være klokt ikke å trekke forhastede konklusjoner i denne saken. Hva om Ropstad faktisk tror på det han sier!?


Naivitetens andre nivå viser seg i tilliten til at mottakerne av budskapet faktisk vil tro på det. Her må det skilles mellom subjektiv og objektiv naivitet, førstnevnte parabel faller naturligvis bort hvis tesen om at Ropstad tror på sine egne ord, skulle stemme. Men objektivt gjør det ikke naiviteten noe mindre!


Det er på tide å bringe setningene, som hittil bare er omtalt:


"Vi gleder oss sammen med familiene som nå for første gang siden 1996 får øke barnetrygden. Nå økes den med 1000 kroner i året per barn. Dette vil styrke familienes valgfrihet og redusere barnefattigdom."

 

Styrke familienes valgfrihet og redusere barnefattigdom, intet mindre! Det står bedre til med disse tingene enn mange trodde når det viser seg at begge deler kan avhjelpes med kr. 83.33 pr måned i økt barnetrygd. Her får familiene valgfrihet til å kjøpe mer kinogodteri, selv om pengene ikke strekker til til selve kinobilleten, men du verden, alle monner drar, og antakelig har de TV hjemme. En tur til kinoen for å kjøpe godteri er også en opplevelse, og nå er den valgfri, selv om man ikke får sett filmen.

 

Det er spennende tider.

Gå til innlegget

Panikk på høyresida

Publisert rundt 1 år siden

Erna Solberg mener at Hareide «truer tilliten til det politiske systemet» (Dagens Næringsliv 16. oktober). Du verden, må man nesten si. Det virker som om det holder på å bli litt panikk på høyresida og i det borgerlige, politiske kommentariatet.

Mitt tips er at Hareides snuoperasjon er veldig forståelig for folk som ikke befinner seg i symbiose med et av regjeringspartiene eller som oppholder seg utenfor det omtalte kommentariatet. Hvis noen skulle ha lyst til å trekke lærdom av det som skjer, vil jeg foreslå at de som er bestyrtet over Hareide nå, i neste omgang går hardt ut mot en statsminister og et regjeringsparti som finner det opportunt å la en regjeringspartner trakassere et samarbeidsparti. For så å si alle er det relativt innlysende at man ikke har lyst til å sitte i regjering sammen med noen som mener man er uten ryggrad og at man fra den myke posituren sleiker imamer oppetter ryggen. Man må nesten sitte i Erna Solbergs egen regjering for ikke å skjønne det.

Om statsministeren hadde reagert like forbilledlig på Sandbergs og Listhaugs utspill som hun gjorde på Hegnars Judas-karakteristikk, så skal man ikke se bort fra at utfallet kunne blitt et annet. Men å støtte et Høyre som lar Frp ture fram som de vil, er selvfølgelig ikke spesielt fristende. Det skjønner alle. Nesten.

Gå til innlegget

Kirka som seremonimester for klassesamfunnet

Publisert rundt 1 år siden

På kirkas hjemmesider står dette ­under overskriften «Hva er et menneske?»: «Menneskeverdet blir i kristendommen forstått ut fra at vi alle er skapt og ­ønsket av Gud. Vår verdi ligger ikke i hva vi eier 
eller hva vi får til, men i det at vi er til. Hvert menneske er elsket av Gud, vi er alle unike og har samme uendelige verdi. Hver ­enkelt av oss kan se på seg selv som et uttrykk for Guds gode skapervilje. Med et slikt perspektiv er det ingen grunn til å rangere menneskers verdi.»

Fine greier, ikke sant? Noen av oss synes riktignok det blir en smule kognitiv dissonans når et gullbryllupspar blir feiret med pomp og prakt i Oslo Domkirke, for det er vel ikke slik at alle gullbryllupspar kan henvende seg til Domkirken og bli møtt med samme begeistrede mottakelse? Trøsten får være at vi alle er like for Gud, om ikke for kirka, og som det så raust står i kunngjøringen: «Det er satt av et begrenset antall plasser til publikum.»

Resten er vel opptatt av gullbryllupsparets private gjester, antakelig, om de da ikke står tomme, noe som er lite sannsynlig. Det er mer enn litt trist å se kirka som seremonimester for klassesamfunnet.

Trykket i Vårt Land 31. august 2018.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere