Håvard Syvertsen

Alder:
  RSS

Om Håvard

Forfatter og oversetter bosatt i Oslo.

Følgere

Far eller mor? Gud er nok begge deler og ingen av delene

Publisert 13 dager siden - 616 visninger

Hva om debatten om Gud som far eller mor ikke handler om Gud, men om språk?

Hvis vi tenker oss at vi reiser langt nok ut i universet, vil begreper som ”opp” og ”ned” miste sin mening – det finnes ikke noe opp eller ned i universet. Opp og ned er, kan vi si, verdslige begreper som forutsetter tyngdekraften under oss og det vi ser som himmel, men som er universet, ”over” oss. ”Over” i anførselstegn, fordi sett der ute fra og ikke fra den bakken vi er lenket til, er det ikke ”over”. Ikke ”under” heller. Så hva kalles det der ute fra? Det veit vi ikke, for det er hinsides vårt språk.

 

Går det ikke an å tenke seg at det forholder seg på samme måte med Gud? Alle våre forsøk på å gripe han/hun med språket er utilstrekkelig fordi Gud er noe annet enn vårt språk evner å uttrykke. Kategoriene ”han/hun” er et eksempel – Gud er begge deler og ingen av delene, omtrent som ”opp/ned” i universet. Hva er det som er så vanskelig med den tanken at man, som Benestad i dagens kronikk i Vårt Land, stritter så fryktelig imot den minste språklige åpning mot den? Risikerer man ikke med den motstanden å gjøre Gud mindre?

 

”Å forestille seg at Jesus noen gang skulle ha omtalt, undervist om eller bedt til Gud som Mor, er utenkelig”, skriver Øivind Benestad. Så kan man spørre hvorfor det? Svaret er, kanskje, at Jesus levde i en virkelighet som var langt, langt mer patriarkalsk enn vår, og skulle noen høre budskapet hans måtte han underordne seg en språklig kategori som det ville vært umulig å bryte mot den gangen. Hvor umulig det ville vært får man et hint om i Benestads artikkel - som 2000 år seinere mener det er like umulig å tenke seg Gud som noe annet enn ”far”. Det er litt trist og veldig reduksjonistisk.

Gå til innlegget

Vålerenga kjerke

Publisert rundt 1 måned siden - 423 visninger

Religionssosiologen Lars Laird Iversen plasserer i sine utlegninger av navneskiftet til Vålerenga kirke sanseligheten nokså langt fra den fattige mannen som kirkas forkynnelse handler om.

I lørdagens (4.11.) Vårt Land er det en sak om at Vålerengen kirke nå offisielt har bytta navn til Vålerenga, altså med a-endelse. Årsaken er åpenbar, det er Vålerenga det heter for de aller fleste, om ikke alle, som bor der. En liten forandring, men med en viktig symbolverdi: det er ikke noe gæernt med det språket du snakker.

Alt dette er vel og bra, helt til religionssosiologen Lars Laird Iversen begynner å forklare saken for oss. ”Det virker som en form for selvbevisst markedsføring”, sier han. Smak på uttrykket, ”selvbevisst markedsføring”. Det smaker litt emment, gjør det ikke det? Videre mener Iversen at kirka med navnebyttet ønsker å knytte seg nærmere til lokalkulturen, det skal være folkelig med minst mulig avstand. Greit nok. Men hvorfor er det ”selvbevisst markedsføring”? Og hvorfor rammer betegnelsen Vålerenga kirke og ikke Uranienborg kirke, som også omtales i artikkelen som et eksempel på en mer høykirkelig tradisjon? Er ikke det selvbevisst markedsføring overfor den øvre middelklasse-verdenen den kirka ligger i, jeg mener om vi først skal bruke sånne begreper?

Enda rarere blir det når Iversen skal forklare oss forskjellen mellom det høykirkelige og det folkelige. ”Den høykirkelige estetikken kan karakteriseres med det som klinger sammen med høy kulturell kapital, kunst og kultur. En mer folkelig kirke er ikke så opptatt av det sanselige.”

Du verden, må man nesten utbryte, ikke på grunn av dette med høy kulturell kapital, kunst og sånt, som jo er i overensstemmelse med det rådende hierarkiet i samfunnet, selv om man nok kunne tenkt seg at en sosiolog hadde reflektert litt rundt akkurat det. Nei, det er dette med det ”sanselige”, for er det virkelig sånn at kirkegjengerne på Uranienborg er mer sanselige enn de på Vålerenga? Om man mener det, holder man seg med en klassebestemt forståelse av sanselighet, for det er det høykirkelige som er sanselig, forstår vi, Bach, strykekvartetter, å glede seg over kirkekunsten. Da har man plasserer sanseligheten nokså langt fra den fattige mannen som er kjernen i budskapet begge kirkene er satt til å formidle.

Sanselighet, forstår vi videre, er noe de ikke har noe særlig av på det folkelige Vålerenga, med sin arbeiderhistorie, fotballklubben og rockemusikk ut av åpne vinduer om sommeren. Men er ikke det sanselighet? Å ligge i gresset i parken rundt Vålerenga kirke en sommerdag med hodetelefoner og den siste Spotify-lista på ørene mens du kjenner gresset kile på leggen. Kanskje snu deg og se mennesket du elsker i gresset ved siden av deg mens sola braser.

Joda, det er klart det er sanselighet. Det gjelder bare å se det og ikke være blind for hierarkiene som har satt seg som briller på nesa. De er ikke særlig sanselige.

Gå til innlegget

Fra det selvfølgelige ved å være til

Publisert 3 måneder siden - 1493 visninger

Inni er vi alltid unge, skriver Sissel Gran. Ærlig talt, dette er da bare tøv!

FOR TIDA ER Rolling Stones på turné i Europa. Fra tidligere turneer husker jeg godt at folk har moret seg med å kalle det senil-rock og lignende, samt levere noen hånlige kommentarer om gamle menn som står og vrikker seg som tenåringer. Hvorfor det, egentlig?

Jeg kom til å tenke på det da jeg leste en artikkel av psykolog Sissel Gran med tittelen «En bruksanvisning til alderdommen» (Morgenbladet, 22. september). Ja, det kan man kanskje trenge, tenkte jeg, som, selv om jeg bare er midt i femtiåra, etter hvert kjenner på den tiden den danske poeten Søren Ulrik Thomsen omtaler som «at krydse grænsen / fra det selvfølgelige ved at være til / til det mærkelige i ikke at være død».


Forblir ung. Men jeg stusset nokså fort over sitatet avisa hadde valgt å framheve. «Vi er alltid to personer», sto det, «én på innsiden og én på utsiden, og mens den på utsiden blir eldre, forblir personen på innsiden ung.»

Men ærlig talt, dette er da bare tøv? tenkte jeg, for kunne man tenkt seg at et godt voksent menneske sa dette for for eksempel hundre år siden, i ei tid der «ungdom» ikke var den ideologiske bunnplanken?

Men jeg fortsatte å lese i den tro at avisa kanskje gjenga det de syntes var en fancy formulering, men at den ikke var representativ for det Sissel Gran mente. Men det var den.

Gran lot til å mene at vårt indre selvbilde ble hengende igjen et sted, som ungdom eller ung voksen. Da er det selvfølgelig ikke rart om det er et daglig sjokk å møte sitt eget speilbilde, men jeg kan ikke si annet enn at det fikk meg til å stusse, atter en gang. Altså, «forblir personen på innsiden ung»?

Å huske hvordan det var å være atten, til og med å kjenne hvordan det var å være atten, er da noe annet enn å føle seg som atten, er det ikke det da?


Det å være gammel. Kanskje er det forestillingen om hva det er å være gammel det er noe i veien med i en sånn tenkemåte? Som om det å bli gammel innebærer å ha lagt av seg dem man en gang var, i stedet for å bære dem i seg?

Ja, «dem», for om man ikke er mer enn to personer, en ytre og en indre, må det da bli fryktelig kjedelig. Har vi ikke alle mye mer sammensatte identiteter enn det?

Selv er jeg for eksempel både sykkelrytter og musikkelsker, men å påstå at førstnevnte føler seg som atten på vei opp til Tryvannstårnet ville være en grov virkelighetsfornektelse, ja, jeg kan til og med tenke meg at jeg kjenner folk som vil hevde at musikkelskeren i meg heller ikke kan være atten.


Sorg, men også glede. Hvorfor denne fornektingen av at vi forandrer oss inni, for ærlig talt, vi går da ikke rundt med det samme blikket på verden som vi gjorde som tenåringer? Og det er det en sorg i, men også en glede, og kanskje framfor alt en lettelse, for den som virkelig er i stand til å huske eller kjenne hvordan det var å være ung, vil også huske at det tidvis var helt uutholdelig. Noen som husker hvor flaut det kunne være, for eksempel?

Ikke minst er alderen et erfaringsrom, og det var nok spørsmålet om hvor det ble av det erfraingsrommet som gjorde at jeg reagerte på Grans tekst. Jeg veit ikke om man nødvendigvis blir klokere med åra, men er det ikke slik at tida skaper en resonans i oss, et klangrom, som om det mangler minner om en gitar uten gitarkasse, altså ganske stusselig?


Utvider livsrommet. Antakelig var det omtrent der tanken på Rolling Stones dukket opp, for det slo meg at de hånlige kommentarene om gamlingene som tror de er unge kommer fra folk som ser noe annet enn det jeg ser. Jeg ser en gjeng eldre herrer som for hver takt de spiller utvider livsrommet, altså hva man kan gjøre selv om man er gammel.

Jeg har aldri tenkt at Keith Richards har et indre bilde av seg selv som trettiåring når han drar i gang et riff, like lite som Mick Jagger tror han er tretti når han griper mikrofonen. Jeg har sett noen gamle herrer, som veit at de er gamle, men som likevel ikke ser noen grunn til å slutte med det de liker aller best, å spille. Hvorfor skulle de det?

Hva herrene selv måtte mene om dette, aner jeg selvfølgelig ikke, men jeg har en svak formening om hva de ville svare om de ble spurt: It's only rock 'n roll (but we like it).

Gå til innlegget

"FELLES VERDIER"?

Publisert over 1 år siden - 1033 visninger

Hva med å gjøre økt språklig bevissthet til en felles verdi?

Agenda-utvalget for integrering har jo satt agendaen (sic) for debatten det siste døgnet. Her skal jeg la hijab-debatten ligge og heller konsentrere meg om det tredje av de ti budene for integrering. Det lyder: "Felles verdier for alle". Hva i all verden betyr det? Utvalget selv trekker fram solidaritet og at Norge er et tillitssamfunn. Og ja, det er nok fremdeles riktig, samtidig ser vi at nyliberalismen sterkt truer disse verdiene. Ikke alle er enige i det, og det skyldes nok at vi har ulike verdier. Men i følge punkt tre er det altså feil, vi skal ha felles verdier. Hvem skal bestemme hva de felles verdiene skal være i møte med nyliberalismen? Frp eller SV, for på tross av at det er mye fint å si om at vi har en del felles verdier her i landet, er det ikke tvil om at disse partiene har vidt forskjellige verdier som vil føre til helt ulike samfunn. For dette med "felles verdier" gjelder vel ikke bare innvandrere, det må vel gjelde oss alle?

Et annet eksempel, kjærlighet til naturen kan jo kalles en felles verdi. Men hva betyr den når vi skal bestemme om vi skal pumpe opp mer olje - som vi veit er ødeleggende for den naturen vi sier vi er så glad i? Likestilling mellom kjønnene er en felles verdi, mener vi, men viser ikke den nylige Hemsedal-dommen at det er en sannhet med store modifikasjoner? Menn kan dope ned attenårige jenter og misbruke dem uten å bli straffet. Hva er den felles verdien innvandrere og alle vi andre skal slutte oss til her, og igjen, hvem bestemmer det?

Historisk har det jo eksistert en del samfunn, både i Øst- og Vest-Europa, som har lagt stor vekt på at alle skal ha felles verdier, og i f.eks. Saudi-Arabia holder man fast på dette idealet fremdeles. Felles for slike samfunn er at vekten av felles verdier har vært så stor at det har hatt forferdelige omkostninger. Nå tror ikke jeg utvalget tenker i slike baner, mer sannsynlig er det vel at de ikke tenker, altså ikke tenker på hva det de skriver faktisk betyr.

Kanskje vi skulle gjøre økt språklig bevissthet til en felles verdi?

Gå til innlegget

En fjær i hatten for kirken

Publisert nesten 2 år siden - 1157 visninger

"Sosialismen er gjennomsyret av kristendom."

Det er en fjær i hatten for kirken at høyreliberalistene har begynt å oppfatte den som truende, seinest Asle Toje i Morgenbladet i går (26.02), om enn Toje definerer seg som konservativ - her er han på linje med liberalisten Listhaug. "Fokuset er skjeløyd rettet mot de fattige hjemme og den tredje verden", greier Toje å skrive. Hva ligger i et sånt utsagn, egentlig? Hvilke verdier? Han beklager seg også over at han har opplevd prekestoler drapert i regnbueflagg. Akk, det er ikke lett å være høyreliberalist i kirken, forstår vi. Om Toje hadde lest Det nye testamentet litt grundigere ville han oppdaget at om det hadde vært lett, hadde kirken sviktet verdigrunnlaget sitt.

Høyreliberalistenes problem er at etter "sosialismens død" står kanskje kristendommen igjen som den eneste kraftfulle motfortellingen mot liberalismen i Vesten. Listhaugs utspill om at kirken er "gjennomsyret av sosialisme" må også ses i lys av det - et utsagn som like gjerne kunne vært snudd til at sosialismen er gjennomsyret av kristendom. Også det en sannhet med modifikasjoner, selvfølgelig, men antakelig sannere enn Listhaugs versjon. Om høyreliberalistene tok en Storhaug og gikk inn for å stryke alle antiliberalistiske passasjer i Bibelen, ville særlig Det nye testamentet blitt adskillig tynnere. Hvordan skulle det for eksempel gått med femte kapittel i Jakobs brev? Det hadde neppe funnet nåde for sensuren, men her er litt av det:

"Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! 2 Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, 3 gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle skatter! 4 Men hør: Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre. 5 Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. 6 Den rettferdige har dere dømt og drept, og ingen gjør motstand mot dere."

Som innledning til møter i Civita eller andre foreninger med intellektuelle aspirasjoner på høyresida, er dette selvfølgelig ikke særlig godt egnet. Takk og lov.

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
4 dager siden / 933 visninger
3 kommentarer
av
Søren Ferling
4 dager siden / 66 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
9 dager siden / 7511 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
18 dager siden / 2624 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
27 dager siden / 3472 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7716 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8312 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2513 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
3 minutter siden / 965 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
5 minutter siden / 965 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
6 minutter siden / 965 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Nok strid blant kristne!
7 minutter siden / 256 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
9 minutter siden / 965 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
17 minutter siden / 2643 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
22 minutter siden / 965 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Vårt Land og Venstres sjel
31 minutter siden / 200 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
32 minutter siden / 2643 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 1 time siden / 965 visninger
Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Danning framfor alt
rundt 1 time siden / 656 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 2 timer siden / 965 visninger
Les flere