Håvard Syvertsen

Alder:
  RSS

Om Håvard

Forfatter og oversetter bosatt i Oslo.

Følgere

Kirka som seremonimester for klassesamfunnet

Publisert 22 dager siden - 188 visninger

På kirkas hjemmesider står dette ­under overskriften «Hva er et menneske?»: «Menneskeverdet blir i kristendommen forstått ut fra at vi alle er skapt og ­ønsket av Gud. Vår verdi ligger ikke i hva vi eier 
eller hva vi får til, men i det at vi er til. Hvert menneske er elsket av Gud, vi er alle unike og har samme uendelige verdi. Hver ­enkelt av oss kan se på seg selv som et uttrykk for Guds gode skapervilje. Med et slikt perspektiv er det ingen grunn til å rangere menneskers verdi.»

Fine greier, ikke sant? Noen av oss synes riktignok det blir en smule kognitiv dissonans når et gullbryllupspar blir feiret med pomp og prakt i Oslo Domkirke, for det er vel ikke slik at alle gullbryllupspar kan henvende seg til Domkirken og bli møtt med samme begeistrede mottakelse? Trøsten får være at vi alle er like for Gud, om ikke for kirka, og som det så raust står i kunngjøringen: «Det er satt av et begrenset antall plasser til publikum.»

Resten er vel opptatt av gullbryllupsparets private gjester, antakelig, om de da ikke står tomme, noe som er lite sannsynlig. Det er mer enn litt trist å se kirka som seremonimester for klassesamfunnet.

Trykket i Vårt Land 31. august 2018.

Gå til innlegget

"Rett" til å dø?

Publisert 8 måneder siden - 1774 visninger

"Retten til å dø bør være absolutt", greier lederen av Unge Venstre, Sondre Hansmark, å skrive i innlegget ”Eutanasi krever kloke avveininger” i Vårt Land 15. januar. Det er språk på ville veier, som åpenbart fører til en virkelighetsoppfatning som befinner seg et sted der ute hvor de ville veiene slutter.

Det er pussig å måtte skrive det, men døden er ikke en ”rett”, døden er et eksistensielt vilkår. Det kommer den til å fortsette å være, selv om eutanasi-tilhengerne prøver å pakke den inn i et byråkratisk rettighets-språk. Hansmark har vokst opp i et land der han har rett til å gå på skole, men verken han eller jeg har ”rett” til å dø. Det forhindrer ikke det faktum at vi begge skal dø en dag, med mindre transhumanismen i løpet av Hansmarks tid har kommet så langt at den kan gi ham evig liv, et liv han da muligens vil ha ”rett” til. For min del er jeg heldigvis for gammel til å fable om sånt.

I artikkelen ”Ved siste fergeleie” refererer Håvard Nyhus til advokaten Tallag Andersen som i Agderposten har stilt spørsmålet ”Er det menneskeverdig å få sitt liv forlenget mot ens vilje?” Man blir ikke utsatt for livsforlengende behandling mot sin vilje i norsk helsevesen. Det som etableres her er altså et virkelighetsbilde av at fravær av eutanasi betyr å få livet forlenget. Hallo? må man nesten utbryte. Om en elgjeger ikke skyter en elg betyr ikke det at elgens liv blir forlenget. Det blir imidlertid forkortet dersom elgjegeren trekker av. Vil man forandre virkeligheten, må man da i det minste forholde seg til den, ikke gi den en omgang språklig sminke som gjør den ugjenkjennelig.

Jeg kjenner ikke juristens verdigrunnlag, men Unge Venstres leder står vel på sitt vis plantet i liberalismen. Eller gjør han det? Er ikke liberalismen uløselig knyttet til det individuelle ansvaret? Hvorfor vil ikke Unge Venstres leder leve i en verden der vi må bære det individuelle ansvaret, også om vi står overfor den forferdelige situasjonen at en av våre nærmeste ikke orker mer og bønnfaller oss om hjelp til å avslutte livet? Hva vi ville gjøre i en slik situasjon, er de fleste av oss heldigvis forskånet fra å få vite. Men vi veit én ting: Det ville være vårt ansvar, og vi måtte stå til rette for det, overfor oss selv og overfor samfunnet.

Eller hva om vi selv er så syke at vi bare vil dø - og har muligheten til å besørge det selv? Skal vi da ikke ta ansvar for vår egen situasjon? Nei, ifølge Unge Venstre skal noen andre ta ansvaret for oss, ”staten” eller ”medisinsk kunnskap” eller hvor man nå vil plassere autoriteten og ansvaret. På den måten blir vi mindre myndige mennesker, ikke mer, som eutanasi-tilhengerne later til å mene.

For å forstå dette komplekset, trenger vi først og fremst et språk som ikke fylles av eufemismer, et språk som ikke fortegner virkeligheten. Døden er et eksistensielt vilkår vi lever under, den er ikke en helsepolitisk rettighet. Det er å snu tingene på hodet å tro at det er ”frihet” å politisere døden. Det er en banalisering av frihet og en fornektelse av at frihet også innebærer tyngde og ansvar.

Gå til innlegget

Far eller mor? Gud er nok begge deler og ingen av delene

Publisert 10 måneder siden - 688 visninger

Hva om debatten om Gud som far eller mor ikke handler om Gud, men om språk?

Hvis vi tenker oss at vi reiser langt nok ut i universet, vil begreper som ”opp” og ”ned” miste sin mening – det finnes ikke noe opp eller ned i universet. Opp og ned er, kan vi si, verdslige begreper som forutsetter tyngdekraften under oss og det vi ser som himmel, men som er universet, ”over” oss. ”Over” i anførselstegn, fordi sett der ute fra og ikke fra den bakken vi er lenket til, er det ikke ”over”. Ikke ”under” heller. Så hva kalles det der ute fra? Det veit vi ikke, for det er hinsides vårt språk.

 

Går det ikke an å tenke seg at det forholder seg på samme måte med Gud? Alle våre forsøk på å gripe han/hun med språket er utilstrekkelig fordi Gud er noe annet enn vårt språk evner å uttrykke. Kategoriene ”han/hun” er et eksempel – Gud er begge deler og ingen av delene, omtrent som ”opp/ned” i universet. Hva er det som er så vanskelig med den tanken at man, som Benestad i dagens kronikk i Vårt Land, stritter så fryktelig imot den minste språklige åpning mot den? Risikerer man ikke med den motstanden å gjøre Gud mindre?

 

”Å forestille seg at Jesus noen gang skulle ha omtalt, undervist om eller bedt til Gud som Mor, er utenkelig”, skriver Øivind Benestad. Så kan man spørre hvorfor det? Svaret er, kanskje, at Jesus levde i en virkelighet som var langt, langt mer patriarkalsk enn vår, og skulle noen høre budskapet hans måtte han underordne seg en språklig kategori som det ville vært umulig å bryte mot den gangen. Hvor umulig det ville vært får man et hint om i Benestads artikkel - som 2000 år seinere mener det er like umulig å tenke seg Gud som noe annet enn ”far”. Det er litt trist og veldig reduksjonistisk.

Gå til innlegget

Vålerenga kjerke

Publisert 11 måneder siden - 437 visninger

Religionssosiologen Lars Laird Iversen plasserer i sine utlegninger av navneskiftet til Vålerenga kirke sanseligheten nokså langt fra den fattige mannen som kirkas forkynnelse handler om.

I lørdagens (4.11.) Vårt Land er det en sak om at Vålerengen kirke nå offisielt har bytta navn til Vålerenga, altså med a-endelse. Årsaken er åpenbar, det er Vålerenga det heter for de aller fleste, om ikke alle, som bor der. En liten forandring, men med en viktig symbolverdi: det er ikke noe gæernt med det språket du snakker.

Alt dette er vel og bra, helt til religionssosiologen Lars Laird Iversen begynner å forklare saken for oss. ”Det virker som en form for selvbevisst markedsføring”, sier han. Smak på uttrykket, ”selvbevisst markedsføring”. Det smaker litt emment, gjør det ikke det? Videre mener Iversen at kirka med navnebyttet ønsker å knytte seg nærmere til lokalkulturen, det skal være folkelig med minst mulig avstand. Greit nok. Men hvorfor er det ”selvbevisst markedsføring”? Og hvorfor rammer betegnelsen Vålerenga kirke og ikke Uranienborg kirke, som også omtales i artikkelen som et eksempel på en mer høykirkelig tradisjon? Er ikke det selvbevisst markedsføring overfor den øvre middelklasse-verdenen den kirka ligger i, jeg mener om vi først skal bruke sånne begreper?

Enda rarere blir det når Iversen skal forklare oss forskjellen mellom det høykirkelige og det folkelige. ”Den høykirkelige estetikken kan karakteriseres med det som klinger sammen med høy kulturell kapital, kunst og kultur. En mer folkelig kirke er ikke så opptatt av det sanselige.”

Du verden, må man nesten utbryte, ikke på grunn av dette med høy kulturell kapital, kunst og sånt, som jo er i overensstemmelse med det rådende hierarkiet i samfunnet, selv om man nok kunne tenkt seg at en sosiolog hadde reflektert litt rundt akkurat det. Nei, det er dette med det ”sanselige”, for er det virkelig sånn at kirkegjengerne på Uranienborg er mer sanselige enn de på Vålerenga? Om man mener det, holder man seg med en klassebestemt forståelse av sanselighet, for det er det høykirkelige som er sanselig, forstår vi, Bach, strykekvartetter, å glede seg over kirkekunsten. Da har man plasserer sanseligheten nokså langt fra den fattige mannen som er kjernen i budskapet begge kirkene er satt til å formidle.

Sanselighet, forstår vi videre, er noe de ikke har noe særlig av på det folkelige Vålerenga, med sin arbeiderhistorie, fotballklubben og rockemusikk ut av åpne vinduer om sommeren. Men er ikke det sanselighet? Å ligge i gresset i parken rundt Vålerenga kirke en sommerdag med hodetelefoner og den siste Spotify-lista på ørene mens du kjenner gresset kile på leggen. Kanskje snu deg og se mennesket du elsker i gresset ved siden av deg mens sola braser.

Joda, det er klart det er sanselighet. Det gjelder bare å se det og ikke være blind for hierarkiene som har satt seg som briller på nesa. De er ikke særlig sanselige.

Gå til innlegget

Fra det selvfølgelige ved å være til

Publisert 12 måneder siden - 1520 visninger

Inni er vi alltid unge, skriver Sissel Gran. Ærlig talt, dette er da bare tøv!

FOR TIDA ER Rolling Stones på turné i Europa. Fra tidligere turneer husker jeg godt at folk har moret seg med å kalle det senil-rock og lignende, samt levere noen hånlige kommentarer om gamle menn som står og vrikker seg som tenåringer. Hvorfor det, egentlig?

Jeg kom til å tenke på det da jeg leste en artikkel av psykolog Sissel Gran med tittelen «En bruksanvisning til alderdommen» (Morgenbladet, 22. september). Ja, det kan man kanskje trenge, tenkte jeg, som, selv om jeg bare er midt i femtiåra, etter hvert kjenner på den tiden den danske poeten Søren Ulrik Thomsen omtaler som «at krydse grænsen / fra det selvfølgelige ved at være til / til det mærkelige i ikke at være død».


Forblir ung. Men jeg stusset nokså fort over sitatet avisa hadde valgt å framheve. «Vi er alltid to personer», sto det, «én på innsiden og én på utsiden, og mens den på utsiden blir eldre, forblir personen på innsiden ung.»

Men ærlig talt, dette er da bare tøv? tenkte jeg, for kunne man tenkt seg at et godt voksent menneske sa dette for for eksempel hundre år siden, i ei tid der «ungdom» ikke var den ideologiske bunnplanken?

Men jeg fortsatte å lese i den tro at avisa kanskje gjenga det de syntes var en fancy formulering, men at den ikke var representativ for det Sissel Gran mente. Men det var den.

Gran lot til å mene at vårt indre selvbilde ble hengende igjen et sted, som ungdom eller ung voksen. Da er det selvfølgelig ikke rart om det er et daglig sjokk å møte sitt eget speilbilde, men jeg kan ikke si annet enn at det fikk meg til å stusse, atter en gang. Altså, «forblir personen på innsiden ung»?

Å huske hvordan det var å være atten, til og med å kjenne hvordan det var å være atten, er da noe annet enn å føle seg som atten, er det ikke det da?


Det å være gammel. Kanskje er det forestillingen om hva det er å være gammel det er noe i veien med i en sånn tenkemåte? Som om det å bli gammel innebærer å ha lagt av seg dem man en gang var, i stedet for å bære dem i seg?

Ja, «dem», for om man ikke er mer enn to personer, en ytre og en indre, må det da bli fryktelig kjedelig. Har vi ikke alle mye mer sammensatte identiteter enn det?

Selv er jeg for eksempel både sykkelrytter og musikkelsker, men å påstå at førstnevnte føler seg som atten på vei opp til Tryvannstårnet ville være en grov virkelighetsfornektelse, ja, jeg kan til og med tenke meg at jeg kjenner folk som vil hevde at musikkelskeren i meg heller ikke kan være atten.


Sorg, men også glede. Hvorfor denne fornektingen av at vi forandrer oss inni, for ærlig talt, vi går da ikke rundt med det samme blikket på verden som vi gjorde som tenåringer? Og det er det en sorg i, men også en glede, og kanskje framfor alt en lettelse, for den som virkelig er i stand til å huske eller kjenne hvordan det var å være ung, vil også huske at det tidvis var helt uutholdelig. Noen som husker hvor flaut det kunne være, for eksempel?

Ikke minst er alderen et erfaringsrom, og det var nok spørsmålet om hvor det ble av det erfraingsrommet som gjorde at jeg reagerte på Grans tekst. Jeg veit ikke om man nødvendigvis blir klokere med åra, men er det ikke slik at tida skaper en resonans i oss, et klangrom, som om det mangler minner om en gitar uten gitarkasse, altså ganske stusselig?


Utvider livsrommet. Antakelig var det omtrent der tanken på Rolling Stones dukket opp, for det slo meg at de hånlige kommentarene om gamlingene som tror de er unge kommer fra folk som ser noe annet enn det jeg ser. Jeg ser en gjeng eldre herrer som for hver takt de spiller utvider livsrommet, altså hva man kan gjøre selv om man er gammel.

Jeg har aldri tenkt at Keith Richards har et indre bilde av seg selv som trettiåring når han drar i gang et riff, like lite som Mick Jagger tror han er tretti når han griper mikrofonen. Jeg har sett noen gamle herrer, som veit at de er gamle, men som likevel ikke ser noen grunn til å slutte med det de liker aller best, å spille. Hvorfor skulle de det?

Hva herrene selv måtte mene om dette, aner jeg selvfølgelig ikke, men jeg har en svak formening om hva de ville svare om de ble spurt: It's only rock 'n roll (but we like it).

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skal fortsatt være forbudt
av
Pernille Huseby
14 minutter siden / 19 visninger
0 kommentarer
Flytting mot mobbing
av
Vårt Land
44 minutter siden / 26 visninger
0 kommentarer
Komplisert søskenforhold
av
Erling Rimehaug
rundt 13 timer siden / 231 visninger
0 kommentarer
Nasjonal aksjon mot utseendepress
av
Ragnar Akre-Aas
rundt 18 timer siden / 126 visninger
1 kommentarer
Nåde og gjerninger
av
Dag Lieungh
rundt 19 timer siden / 146 visninger
4 kommentarer
Here we go again
av
Nils Andreas Masvie
rundt 24 timer siden / 103 visninger
0 kommentarer
KrFs veivalg
av
Tore Christiansen
rundt 24 timer siden / 383 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
11 minutter siden / 72 visninger
Terje Marøy kommenterte på
Nåde og gjerninger
20 minutter siden / 146 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Skinne klart
40 minutter siden / 1049 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 3 timer siden / 389 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 10 timer siden / 2115 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 10 timer siden / 389 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nåde og gjerninger
rundt 10 timer siden / 146 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nåde og gjerninger
rundt 11 timer siden / 146 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2115 visninger
Roger Christensen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2115 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2115 visninger
Roger Christensen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2115 visninger
Les flere