Haakon Hellenes

Alder: 83
  RSS

Om Haakon

Beskriv deg selv her

Følgere

Ungdomsgjenger og integrering.

Publisert nesten 8 år siden

De demokratiske, likeverdige aspektene som det norske samfunnet gradvis har forsøkt å bygge opp når det gjelder oppdragelse og skolegang, anses av mange innvandrerungdommer som tegn på svakhet og ettergivenhet, noe feminint og umandig som skikkelige menn med baller sterkt må forakte og ta avstand fra.

Når ungdomsgjenger av utenlands opprinnelse angriper enkeltpersoner på buss, trikk, bane eller på gata, er det alltid noen som fort er ute med de vanlige sosioøkonomiske forklaringene, og noen går så langt som til å antyde at det er majoritetssamfunnets feil at slike angrep skjer.

Angriperne betegnes som ofre i likhet med de virkelige ofrene; vi, fra storsamfunnet, har ikke vært flinke nok til å integrere dem - til å skaffe disse forvillede ungdommene utdanning, til å skaffe dem jobb og til å bosette dem utenfor gettodannelsene.

Det er ingen tvil om at disse voldlige aktivitetene kommer som en overraskelse på mange norske politikre og autoriteter. For den som har fulgt med utviklingen, for eksempel i Malmø over de seneste årene, burde imidlertid ikke denne tiltagende volden komme som noen overraskelse, den har pågått i ganske mange år i Sverige og har et klart mønster slik ungdommer med utenlands bakgrunn i Malmø selv uttrykker det: vi er i krig med svenske ungdommer.

Jo - jeg har ved flere anledninger hevdet at Norge burde gjøre mer når det gjelder utdanning og arbeid og ikke minst for forhindring av gettodannelser. Men da bør en først skjønne hvordan  årsaks-virkningsmekanismene faktisk fungerer.

Jeg er temmelig sikker på at det grunnleggende problemet har å gjøre med autoritær og patriarkalsk oppdragelse i mange av de angjeldende ungdomsmiljøene i møte med det mer demokratisk orienterte storsamfunnet.

Snakker en med innvandrerungdom, så hevdes det ganske unisont at skolen ikke fungerer fordi den ikke er autoritær nok, fordi det ikke er karakterer fra første dag i skolen, fordi den som bråker og ødelegger undervisningen ikke blir satt tilstrekkelig på plass, gjerne med voldelige midler slik mange av disse unge er kjent med fra hjemmemiljøet.

Det er denne sterkt undervurderte forskjellen i autoritetstro mellom majoritet og enkelte av minoritetene, en forskjell som avspeiler oppdragelsen på hjemmebane, kombinert med sterk segregering, oppbygging av hatske myter om hvordan storsamfunnet er, og ikke minst om de horete jentene i majoritetskulturen, som er den grunnleggende årsaken til denne voldsutviklingen.

Autoritære mennesker forstår ikke hva demokrati er og vil ikke forstå hva demokrati er. Og det er etter min oppfatning den viktigste enkeltårsaken til den utviklingen, en utvikling som blir tydeligere for hvert år.

De demokratiske, likeverdige aspektene som det norske samfunnet gradvis har forsøkt å bygge opp når det gjelder oppdragelse og skolegang, anses av mange innvandrerungdommer som tegn på svakhet og ettergivenhet, noe feminint og umandig som skikkelige menn med baller sterkt må forakte og ta avstand fra.

Hvordan jeg kan vite det? Fordi jeg vet det. Sagt av ungdommene selv.

Gå til innlegget

Den viktige debatten - istedenfor krangling.

Publisert nesten 8 år siden

Det kan se ut som om den menneskelige mentale tilstand, ganske så uavhengig av intelligensnivå herr Anfindsen, føler seg best hjemme i ytterlighetene: enten i en slags krigstilstand der motpartens argumenter skal knebles og slaktes, eller i ekkokammeret til de likesinnede, der synspunktene rendyrkes, forsterkes og sterkt overdrives.

Det kan se ut som om den menneskelige mentale tilstand, ganske så uavhengig av intelligensnivå herr Anfindsen, føler seg best hjemme i ytterlighetene: enten i en slags krigstilstand der motpartens argumenter skal knebles og slaktes, eller i ekkokammeret til de likesinnede, der synspunktene rendyrkes, forsterkes og sterkt overdrives.

Og prosessen foregår som regel slik: Først deltar en i den verbale krigen inntil en får så meget motbør i debattene at en etter hvert skjønner at en ikke kommer noen vei og at veien videre er håpeløs, og konsekvensen blir at deltagelse i ekkokamrene blir den eneste løsningen. Da har en endelig funnet sin menighet, der alle gjensidig bekrefter de sanne budskapene.

Det er det som ofte kalles radikalisering; et sterkt feilaktig brukt ord, for det dreier seg om fanatisering, fundamentalisering og er et uttrykk for sterkt konserverende holdninger, om forsvar for ekstreme synspunkter som er opphøyd til tidløse sannheter.

Islamistene opererer i sine religiøst indkotrinerte ekkokamre, de høyreekstreme i sine fremmedfientlige kamre, og, kanskje det mest betenkelige av alt, de poltisk korrekte i sine kulturrelativistiske menigheter som tar mål av seg til å favne alt, som er uten forankring i et felles verdisett, i noe som skal binde sammen de ulike kulturene og religionsgrupperingene.

Toleransen skal være absolutt slik at den også omfatter intoleransen, vel å merke intoleranse som forkommer i de utsatte og sårbare minoritetene; toleranse omfatter ikke intoleranse som kommer til uttrykk i majoriteten. Intoleranse i majoriteten er en vederstyggelighet, intoleranse i minoritetene noe som må godtas. Fordi de det gjelder vet ikke bedre.

Jeg har sagt det før, men de bør stadig gjentas: å bygge et samfunn uten felles referanser er som å bygge et hus uten grunnmur, og det kan være skjebnesvangert, især hvis en bygger på sandgrunn. Og å bygge på kvikksand vil være skjebnesvangert.

Krigstilstanden i debattene som fører flere og flere inn i ekkokamrene er den viktigste årsaken til at fler og fler skygger unna en viktig debatt om vi faktisk trenger en skikkelig grunnmur og at vi bør bygge vårt hus på fast grunn.

Jeg har ved en tidligere anledning henvist til den første stortingsmeldingen om innvandring og integrering fra slutten av syttitallet der det ikke er klart presisert hva den norske grunnmuren skal bestå av, og at alle som bosetter seg i Norge må ha aksept av og respekt for denne grunnmuren; nemlig demokrati, sekularitet og menneskerettigheter. Hvis det hadde vært klart påvist på slutten av syttitallet, og hvis det i alle introduksjoner til nyankomne landsmenn og -kvinner var blitt meget tydeligere klargjort hvilket samlende fundament det norske samfunnet skal bygges på, så er jeg helt sikker på at vi ville ha fått til en betydelig bedre integrering enn tilfellet har vært.

Det er imidlertid ikke for sent, hvis alle krefter med betydelig definisjonsmakt i Norge tydelig og uten omsvøp tilkjennegir at demokrati, sekularitet og menneskerettighetene er og skal være de norske kjerneverdiene og at intoleranse ikke skal tolereres - heller ikke i minoritetene.

 

Gå til innlegget

Det er helt klart at totalitær islam må bekjempes. Men en slik kamp kan best vinnes ved å understøtte krefter innenfor muslimenes rekker som de facto ønsker en modernisereing av islam i praktisk politikk.

Jeg har i en annen sammenheng sagt at jeg finner den gryende debatten om hvordan islam skal forstås både av muslimer og
annerledes tenkende som nyttig og oppløftende. Og årsaken til en
slik positiv konklusjon er naturligvis at muslimer frem til nå i forholdsvis lav grad har gitt sine
meninger til kjenne i offentligheten.

En slik tilbakeholdenhet skyldes nok at det
har vært en ganske rotfestet tradisjon for at religiøse spørsmål ikke skal debatteres i det offentlige rommet,
og at det finnes dekning i skriftene for at de
islamske sannheter ikke skal diskuteres med de vantro.

Mer åpenhet om disse spørsmål viser i
forhold til majortetsbefolkningen at muslimer er en uensartet gruppe, og en slik åpenhet kan forhåpentligvis
bety at et meget stort flertall av muslimer vil innse viktigheten av
at et godt fungerende samfunn må ha sin
basis i en sekulær samfunnsform.

Enkelte høyreekstreme stemmer vil ha det til at uenighetsdiskusjonen
er et spill for galleriet, at det er en liksom diskusjon for å innbille alle oss
andre at sekulære
og moderate muslimer finnes.

Et slikt tankesett
baserer seg på en konspiratorisk anskuelse som forutsetter at alle muslimer er like og er for en totalitær samfunnsmodell
og at uenigheten er kontruert for å lure oss andre til å tro at det foreligger reell ueninghet.

I tillegg til å være galt
er et slikt tankesett farlig, fordi det baserer seg på et fiendebilde som bare gir en løsning: muslimer som gruppe er en samfunnsfiende som må bekjempes med alle midler.

Det er helt klart at totalitær islam må bekjempes. Men en slik kamp kan best vinnes ved å understøtte krefter innenfor muslimenes rekker som de facto ønsker en modernisereing av islam i praktisk politikk.

Og i den sammenheng er den konspiratoriske anskuelsen kontraproduktiv.

Gå til innlegget

Styres menneskene av "revirkreftene"?

Publisert nesten 8 år siden

Derfor er det av største viktighet å dempe konfliktnivået i samfunnet, blant annet ved at samfunnet ikke heterogeniseres for raskt. For de polariserende kreftene, drevet frem av de politiske ytterfløyene, har en innebygd dynamikk som entydig eksalerer motsetningene.

De abrehamske religionene skiller menneskene i rettroende og vantro, i de rettferdige og de urettferdige, i de som kommer til himmelen og de som kommer til helvete, et menneskesyn som det nesten er ufattelig at noen kan ha, og som i sin ytterste konsekvens er mye mer diskriminerende enn den tradisjonelle rasismen. For hva kan være mer nedvurderende og mer diskriminerende enn å tro at de vantro og de ikke-troende skal oppleve evigheten i helvete?

Å ha slike holdninger burde være et problem for både jøder, kristne og muslimer. I slikt tankesett ligger en kime til mistro, konflikt, hat og uforsonlighet, et konfliktpotensial som det er vanskelig å finne maken til i ikke-religiøse sammenhenger. Og virkelig skummelt blir det hvis religionen blir styrende i samfunnet.

Styresett, som har et ikke-religiøst grunnlag, kan også være undertrykkende, slik en eksempelvis har sett når det gjelder facistiske, nazistiske og kommunistiske regimer.

Det er imidlertid en vesentlig forskjell på verdslige og religiøse styresett: en kan diskutere, kritisere og imøtegå verdslige styresett på en fornuftsmessig basis, hvilket er umulig når det gjelder de religiøse regimene, der henvisning til guddommelige befalinger og forordninger er egnet til å avvæpne alle former for kritikk og diskusjon.
 
Derfor representerer religionen en svært farlig kraft som de verdslige styresettene ikke har.

I vår tid er det først og fremst islam som har som målsetting å være en styrende og dominerende kraft i samfunnet, men det er også betydelige krefter innenfor kristendommen, især i USA, som aktivt arbeider for å re-kristne Amerika, slik det formuleres av noen av de kristne fundamentalistene.

De abrehamske religionene proklamerer at gud er allmektig - at han har all makt i himmel og på jord. I lys av en slik allmektighet er det forunderlig at gud ikke i utgangspunktet skapte det perfekte mennesket, et menneske uten ondskap og hevntrang. Ja - hvorfor i all verden skapte han ikke et himmelrike på jorda, der vi alle kunne leve sammen i fredelig sameksistens?

Det er foreløpig ingen som har kommet med en god forklaring på at en allmektig gud skulle finne det nødvendig å tillate syndefallet og all den elendighet som fulgte av det.

Tar vi i betraktning denne verdens ufred, kriger og mye annen elendighet, som naturligvis var et kjent og erkjent faktum også den gangen religionene ble til, måtte religionsstifterne modifisere oppfattelsen av guds allmektighet litt, og introdusere satan for å kunne forklare eksistensen av den menneskelige ondskap.

Således oppsto de onde kreftene som motsats til de gode kreftene og kampen mellom det gode og det onde ble til virkelighet, og på en slik basis kunne religionene ta form og gis et plausibelt innhold, og resten av historien kjenner vi jo.

Jeg har i andre sammenhenger fremholdt at revirkreftene til alle tider har gjort seg sterkt gjeldende i menneskets historie. Krefter, som er dypt forankret i menneskenaturen, slik de er det i dyreriket. Med revirbehov mener jeg enkeltmenneskets og grupper av menneskers grunnleggende behov for å ha et handlingsrom for utøvelse av individuelle og kollektive sysler, og med revirkrefter mener jeg krefter som arbeider for å styrke og utvide eller forsvare dette handlingsrommet, en adferd som historien har vist kan føre til store territoriale konflikter.

Mens løvehannen i dag vokter sitt revir med de samme virkemidlene som dominante hanner har gjort i tusenvis av år, har menneskets virkemidler undergått en formidabel forandring i løpet av den tilsvarende perioden; et sett av virkemidler, ikke minst av militær art, som har styrket og forsterket en aggressiv reviradferd.

Og ikke minst trer revirkreftene i virksomhet dersom det individuelle og grupperelatert handlingsrommet er utsatt for begrensende handlinger; slike krefter gjør seg gjeldende på alle plan, fra det globale planet i form av potensielt eskalerende konflikter som kan ha både et verdslig og religiøst innhold, til det lokale planet der enkeltmennesket føler sitt lille handlingsrom truet, eksempelvis ved introduksjon av stadig nye handlingsbegrensende forbud, jevnfør de mange utvidelser røykeloven har hatt i Norge.

Filosofen Zappfe, som var forholdsvis pessimistisk på menneskehetens vegne, sammenlignet ved en anledning mennesket og dets skjebne med den irske kronhjorten, som utslettet seg selv fordi den utviklet et så stort gevir at det ble umulig å ta seg fram i de irske skogområdene.

Han kan ha rett. Ikke minst fordi dominante religiøse krefter, både innenfor kristendommen og islam, har armagedon som et endetidsperspektiv. I bøkene ” Glorious Appearing”, og ” Nuclear War and The Second Coming of Jesus Christ” fremholder evangelisteneTim LaHaye henholdsvis Jerry Falwell at endetiden er nær, og at den er forbundet med en forbitret og nådeløs kamp mellom det gode og det onde, en kamp der det onde til slutt destrueres.

I Iran gjør presteskapet for tiden forberedelser for mottak av den siste profeten, hvis ankomst også varsler at enden er nær - med et tilsvarende skrekk-scenario.

Det er liten tvil om at de store religionene aktivt bidrar til forsterkning av revirkreftene, og all historie forteller oss at reviradferden trer i kraft og utvikles dersom det oppstår motsetninger i eller mellom samfunn. Og revirkreftene utgjør en eskalerende pådrivsfaktor som med nødvendighet fører til vold, hvis det ikke er mulig å dempe konfliktnivået.

Kulturskallet, også det moderne vestlige, er en tynn glasur, som fort kan slå sprekker, hvis verdier og væremåte blir sterkt utfordret.

Derfor er det av største viktighet å dempe konfliktnivået i samfunnet, blant annet ved at samfunnet ikke heterogeniseres for raskt. For de polariserende kreftene, drevet frem av de politiske ytterfløyene, har en innebygd dynamikk som entydig eksalerer motsetningene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5345 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3725 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1292 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1170 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 992 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 931 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 905 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere