Haakon Brænden

Alder: 52
  RSS

Om Haakon

Jeg er 48 år gammel og gift med Ingrid. Sammen har vi to jenter på 21 og 18 år og en gutt på 15 år. Vi er bosatt i Oslo, bydel Nordstrand. Jeg var folkevalgt til Bydelsutvalget i Nordstrand 2007-2011, og fylkesleder i Oslo KrF mars 2010 - feb 2012. KrFs medlem i Oslo kommunes kontrollutvalg 2011-2015.

Følgere

Fra KrF til De Grønne

Publisert rundt 4 år siden

Trusselen om klimaendring er åpenbar og økende. Vi står overfor alvorlige trusler mot mangfoldet av liv på jorden og dermed vår eget livsgrunnlag.

Menneskelig aktivitet legger beslag på store deler av verdens areal og er i ferd med å utløse irreversible klimaendringer. Utviklingen truer fred, velferd, liv og helse, så vel som naturens balanse. Klimakrisen gir oss en mulighet til å oppleve en generasjonsoppgave; én felles, forenende oppgave, gleden ved å reise oss sammen og oppfylle vår forpliktelse til å ta vare på jorden. Økologisk bærekraft er en moralsk, etisk og åndelig utfordring. Det dreier seg om hvem vi er som mennesker. Vi må se med hjertet så vel som hodet hvilke tiltak som kreves. Vi må ikke vente. I morgen er i dag.

Kristendommen preger fortsatt vårt menneskesyn, våre verdier, våre lover, vår historie og vår kultur. Pave Frans har nylig lansert sin mye omtalte klima-encyklika Laudato Si, og oppfordrer et samlet verdenssamfunn til å inngå forpliktende avtaler som setter bærekraft, fordeling og rettferdighet i sentrum. Hans forgjenger, pave Benedikt XVI, fikk tilnavnet "Den grønne pave" etter å ha gjort Vatikanet om til verdens første klimanøytrale stat gjennom bruk av solcellepaneler. Pave Frans stiller seg på miljøbevegelsens side når han slår fast at klimaendringene hovedsakelig er menneskeskapte, og at det er en reell klimakrise.

Paven henvender seg ikke bare til store og innflytelsesrike organisasjoner og nasjoner, men også til hvert enkelt menneske, katolikker som ikke-katolikker, troende som ikke-troende, og ber alle mennesker av god vilje ta ansvar for det felles beste og forvalte våre ressurser på en mer rettferdig måte, både for mennesker av i dag men også for framtidige generasjoner. Han påpeker at klimakrisen vil få dramatiske konsekvenser for oss alle, ikke bare de særlig sårbare, samtidig som han påpeker det urettferdige i at det nettopp er de fattigste som bærer den tyngste børen av klimaendringene.

Pave Frans ber derfor alle om å inngå i en ny dialog om vår jords framtid, og utfordrer oss på at alvoret må få konkrete uttrykk i våre egne liv. Endrer vi ikke vår livsstil nå, vil det få dramatiske konsekvenser. Fortsetter vi å ødelegge naturen, vil naturen tilslutt ødelegge oss. Menneskene står ikke hevet over naturen, men er en del av naturen. Naturen er ikke menneskets instrument, men har egenverdi. Mennesket har et særlig ansvar for å ta vare på jorden.

Norge har ansvarlige partier som vil det beste for landet. Men det er noe som ikke henger på greip. Vi deltar i en global utvikling som ikke kan fortsette. Norge er de siste 50 år ansvarlig for utslipp av 14 000 millioner tonn CO2-ekvivalenter, når vi inkluderer olje- og gasseksporten. Det tilsvarer 280 ganger årlige utslipp fra fastlandet. Gjennomsnittsnordmannen bærer et meget tungt klimaansvar. Men stortingsflertallet vil produsere olje i 50 år til. Når vi vet konsekvensene det vil ha på klodens klima, er det direkte uansvarlig politikk.

Vi må ta inn over oss hva bærekraft faktisk betyr. Vi blir nødt til å forholde oss til hva økologisk balanse faktisk er. Vi må begynne å ta begreper som kretsløpsøkonomi på alvor. Vi må oppfylle vår forpliktelse til å ta vare på jorden. Visjonen om et bærekraftig samfunn er ikke lenger sære grønne svermerier. Det er nøkternhet og realisme som ligger til grunn for denne visjonen.

Nå flater oljeinntektene ut. 22 000 mennesker har mistet jobben i oljesektoren. Det er mye olje og gass på verdensmarkedet. Fornybar energi begynner å konkurrere med fossil energi. Miljøpolitiske tiltak begrenser litt etter litt oljebransjens handlingsrom. Investorer begynner å tvile på å sette pengene i olje.

Et grønt skifte forutsetter at vi legger aktivt til rette for det. Vi snakker om et stort samfunnsprosjekt som må diskuteres, planlegges og iverksettes. Det vil bety en minst like stor endring i norsk næringsliv og økonomi som oljens inntog. Da er det avgjørende at vi engasjerer og mobiliserer kompetansen og skaperkraften i det norske samfunnet.

Miljøpartiet De Grønne har lansert ti prinsipper for det grønne skiftet i norsk næringsliv:

  1. Økosystemenes tålegrense er rammen

  2. Oljeindustrien fases planmessig ut

  3. Næringer der Norge har fortrinn skal prioriteres

  4. Norsk natur og arter må kartlegges som basis for biobasert næringsliv

  5. Midler flyttes fra forskning på oljevirksomhet til forskning på fornybart næringsliv

  6. Gründere og entreprenørskap prioriteres

  7. Staten må sikre at kapital reinvesteres i nye arbeidsplasser

  8. Et statlig selskap etableres for storskala utvikling av ny fornybar energi

  9. Økt produktivitet tas ut i kortere arbeidstid framfor økt forbruk

  10. Konkurranseevnen styrkes gjennom mindre bruk av oljepenger

Du vet hva du får med MDG.

Gå til innlegget

“When my information changes, I alter my conclusions. What do you do, sir?” svarte angivelig John Maynard Keynes da han ble konfrontert med å ha endret oppfatning. Rusmiddelavhengige vil leve blant oss til evig tid. Avhengighet må anerkjennes som en sykdom og møtes med behandling fremfor straff.

Alkoholforbruket i Norge har økt over lengre tid. De siste årene har også bruken av sentralstimulerende stoffer som kokain, amfetamin, metamfetamin og ecstasy økt (Helse- og omsorgsdepartementet 2012). Antallet overdosedødsfall er høyt, i 2012 døde 312 personer av overdose (SSB 2013).

I 2012 ble det anmeldt over 44.000 narkotikaforbrytelser i Norge. Over halvparten var for bruk og besittelse av narkotika, i gjennomsnitt over 60 per dag. Det er i all hovedsak politiet selv som anmelder slike lovbrudd, det finnes ingen fornærmet eller offer. Etter anmeldelsen kommer straffereaksjonene. I 2012 var det ca. 8.000 straffereaksjoner for bruk og besittelse av narkotika.

Rusmiddelavhengighet er forbundet med mange følelser: skam og skyld, selvforakt og fornedrelse. Mange lever i fattigdom, under uverdige forhold og sliter med psykiske og fysiske plager i tillegg til selve avhengigheten. Rusmiddelavhengighet er medisinsk og psykososialt komplisert å behandle. Man skal behandle avhengigheten, men den enkelte skal også få hjelp til å ta tak i selve livet: forholdet til familien og venner, et sted å bo, komme i utdanning, jobb eller annen aktivitet, ta tak i gjeldsproblemer, få orden på kosthold og ødelagte tenner. (Stoltenbergutvalgets rapport, 2010)

Mange mennesker klarer ikke å takle hverdagen uten å ruse seg, og mange med rusproblem har psykiske og somatiske lidelser. Rusomsorg må også fokusere på årsakene til at den enkelte blir rusavhengig.

Avhengighet er et sammensatt og komplekst fenomen, som ikke lar seg beskrive med kun en enkel, ensidig forklaring. Det finnes utallige forsøk på å forklare hva som forårsaker og vedlikeholder avhengighet og rusmisbruk, og det finnes også flere nivåer som årsaksforklaringene retter seg mot. Genetiske, biologiske og sosiologiske årsaksteorier har alle forsøkt å forklare avhengighet, og viser også at teoriene vil avhenge av hvilket nivå man retter seg mot; det være seg individnivå eller samfunnsnivå. I dag er man nokså enige om at rusmiddelavhengighet er et sammensatt multifaktorielt fenomen med individuelle årsakssammenhenger. Det råder enighet i rusfeltet om at genetiske og biologiske faktorer spiller inn, sammen med miljøfaktorer. Mye av fokuset i behandling av rusmiddelavhengige ligger på hvilke konsekvenser rusmidler får for individet selv, og reduksjon av rusmiddelbruk i samfunnet forsøkes gjøres med behandling, opplysning og forebygging. Kompleksiteten i avhengighet sier noe om at utfordringene ved behandling av dette blir desto større. (Silje Helén Moen, 2008)

Leshner (2005) er en av talsmennene for at avhengighet er en sykdom. Han mener at bruk av narkotiske stoffer over tid fører til en endring av hjernens biokjemi, og at avhengighet slik er en kronisk sykdom på linje med Alzheimer eller Schizofreni. Mekanismene i hjernen endrer seg ved rusmiddelmisbruk, og suget etter stoff eller alkohol blir som følge av disse endringene i hjernen så sterke at biokjemien overvinner viljestyrken til individet. Bruk av rusmidler fører til endringer i humør, hukommelse, persepsjon og følelsesmessige tilstander, og disse endringene er langvarige. Selv om et individ slutter å bruke rusmidler vil endringene i biokjemien vedvare, i alle fall over en lengre periode. Leshner mener slik at det er vanskelig både å slutte med rusmidlet og å ikke begynne igjen, fordi både hukommelse, emosjoner, persepsjon og andre mekanismer har blitt endret til å fungere aktivert av rusmidlet, og slik vil trigge sug og ønske om å bruke rusmidlet igjen.

Leshner påpeker at alt ikke kan tilskrives biokjemi når det gjelder rusmiddelavhengighet, fordi det å begynne å bruke rusmidler er en valgt, frivillig handling individet velger å gjøre av ulike årsaker. Biologiske og atferdsmessige forklaringer trenger ikke være motstridende, derimot kan de være utfyllende og integrerbare.

Leshners hovedpoeng er likevel at avhengighet per se er en biokjemisk hjernesykdom, fordi rusmidler endrer hjernens biokjemi. Han mener at det viktige ikke er å se på årsaken til at man valgte å bruke rusmidler i første omgang, men hvorvidt rusmidler forårsaker det vi kjenner som selve kjernen i avhengighetsadferd: ukontrollerbart og tvangsmessig sug etter rusmiddelet, og bruk på tross av negative konsekvenser. Avhengighet kan slik defineres som en hjernesykdom uttrykt i tvangsmessig adferd.

Ved å se på avhengighet som en sykdom mener Leshner at vi bedre kan forstå hvorfor det ikke enkelt lar seg gjøre å behandle folk for avhengighet, og hvorfor mange individer ikke klarer å komme seg ut av rusmiddelavhengighet på egen hånd.

Sykdomsmodellen kan åpne for mer medikamentell behandling av avhengighet, fordi økt kunnskap om biokjemi vil kunne føre til økt kunnskap om ikke-avhengighetsskapende legemidler som kan brukes for å få et individ ut av abstinens og avhengighet.

Alkohol er fortsatt det rusmiddelet som er opphav til flest problemer som for tidlig død, sykdom, vold, fyllekjøring, kriminalitet og store utgifter for helsevesenet. Det er følgelig viktig å opprettholde et høyt nivå på alkoholavgifter.

Ingen ønsker at noen av de narkotiske stoffene skal være like tilgjengelig som alkohol, men flere og flere hevder at en bør tenke regulering, ikke forbud (nulltoleranselinjen). For noen er eksperimentering og bruk av narkotika forbundet med spenning og fest. For mange er rusen et utrykk for problemer og dyp elendighet. I en slik situasjon vil en bot eller en fengselsdom være en ekstra belastning og ikke en vei ut. Rusomsorgen må omfatte gode helsetjenester, en sosialfaglig og en psykologisk tilnærming. Men, forebygging, behandling- og oppfølging må ta utgangspunkt i at rusmiddelavhengighet er en sykdom som ikke kureres med straff.

Gå til innlegget

Tostatsløsning er ønskelig, men umulig

Publisert rundt 5 år siden

Fredsprosessen i Midtøsten de to siste tiårene har tatt utgangspunkt i tanken om å opprette en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, side om side og i fred med Israel. Utviklingen har umuliggjort opprettelsen av en palestinsk stat.

Få tør å snakke om dette. Det er som elefanten i dagligstuen. Alle ser den, men ingen tør å nevne den. Så vi later som den ikke eksisterer.

Veikartet for fred ble lansert av president George W. Bush i april 2003, med støtte fra EU, FN og Russland, som sammen med USA dannet den såkalte kvartetten. Palestinerne skulle ifølge denne planen gjøre slutt på vold og terror. Israel måtte på sin side love å legge forholdene til rette for en "selvstendig, levedyktig, suveren palestinsk stat", og å "fryse all bosettingsvirksomhet". Planen forutsatte inngåelse av en endelig fredsavtale og opprettelse av en palestinsk stat innen utgangen av 2005. Dette har ennå ikke skjedd nesten ti år senere, og kommer sannsynligvis heller ikke til å skje i fremtiden.

Israel står nesten alene i frontlinjen mot ond islamsk radikalisme, mens resten av den ennå frie verden gjør sitt beste for ikke å legge merke til fremmarsjen av ekstremisme. Jonas Gahr Støre og venstresiden i Norge preges av en utilgivelig naivitet. Fremveksten av islamsk ekstremisme over hele Midtøsten, gjør at Israel ikke kan ta risikoen forbundet med å gi opp kontrollen over territoriet vest for elven Jordan, inkludert den østlige grensen. Det vil si at Israel må beholde kontrollen over Vestbredden.

Dersom Israel skulle trekke seg ut av Judea og Samaria, ville det gi terroristene en mulighet til å grave ut tusenvis av tunneler som kunne benyttes til å angripe Israel. Før Egypt stengte disse, var det 1.200 tunneler utgravd i den 14 kilometer lange grensestripen mellom Egypt og Gaza. I dag har Israel et stort problem med Gazastripen. Men, Vestbredden er 20 ganger størrelsen av Gaza. Israel kan kort sagt ikke ta risikoen med å skape ytterligere 20 Gazastriper på Vestbredden.

Det er selvfølgelig tragisk at sivile liv går tapt i Israels pågående Operation Protective Edge, men Hamas har ene og alene ansvaret for dette. Hamas angriper sivile mål i Israel og bruker egne sivile som rakettskjold, mens den politiske og militære Hamasledelsen enten har flyktet eller søker tilflukt i bombesikre tilfluktssteder.

Den islamske ekstremismen fører til at stat etter stat kollapser, og den norske regjeringen kan ikke bidra til å undergrave den eneste demokratiske staten i Midtøsten. Jonas Gahr Støres naivitet er grenseløs og fullstendig uansvarlig, så lenge han fortsetter å støtte terrororganisasjonen Hamas og opprettelsen av en egen palestinsk stat.

Gå til innlegget

Mangler KrF kristelig kraft?

Publisert rundt 5 år siden

Første gang KrF-grunnleggeren Nils Lavik møtte på Stortinget, var i vårsesjonen 1931. Da var han varamann for Venstre. «Kristelig kraft,» skriver han i dagboken en av de første dagene på tinget, «Mynde, Velde! Er det nokon som eig det no?»

Som gammel emissær er han fremmed både for kirkens retorikk og for den sekulære politikkens. Hvordan skal de kristnes følelseskraft trenge inn i det politiske språket; kan det finnes en form for politisk tale som er genuint kristen? «På Stortinget er det smått stell. Ingen som magtar å stiga fram med Kristelig mynde. Ingen!»

Etter at Kristelig Folkeparti ble stiftet høsten 1933, meldte han seg inn der, og 1934 kunne han møte på Stortinget som den første og eneste representant for partiet, valgt fra Hordaland.

KrF klarte i 1990-årene å være en arena både for de tradisjonelle og de mer moderne velgerne, uten at det oppstod en for sterk konflikt. Velgere med ulik forankring levde side om side i KrF i dette tiåret. Den ene velgeren er en tradisjonell KrF-velger med røtter i klassisk kristen samfunnsoppfatning og verdier; en «tradisjonalist». Den andre kan kalles «modernist» med røtter i det sekulære samfunnet, der det moralsk-religiøse er nedtonet, og er opptatt av praktisk politikk.

Tradisjonalisten har et indre bilde av en samfunnsordning som hviler på Grunnlovens kristne verdiparagrafer og på Bibelen, som er den ufeilbarlige Guds Ord, også i moralske spørsmål. Norge er et kristent land, basert på kristne grunnverdier.

Modernisten har en helt annen forståelse av seg selv i forhold til samfunnet. Han eller hun er en individualist som mener at kristne verdier erfaringsmessig gir gode samfunn, og ikke at den kristne tro eller moral skal deles av alle. Det oppfatter seg som åpent og tilpasningsdyktig, og misliker «fundamentalister» - enten de er sekulære, religiøse eller politiske. Det er skeptisk til Staten og alle som utøver makt i samfunnet.

Ved de siste valgene har KrF falt ned til tidenes laveste nivå, antallet kjernevelgere har minket mens nesten alle «modernistene» er borte. Det finnes ingen enkel oppskrift for å øke oppslutningen. En enkel analyse tilsier at det er viktig å finne frem til og holde fast ved det som naturlig forener tradisjonalistene og modernistene. Det som binder tradisjonalisten og modernisten sammen er enighet om de ti bud som gode leveregler for et godt samfunn, samt forventningen om at KrFs tillitsvalgte og folkevalgte bør være praktiserende kristne.

Som velger må man kunne stole på at KrFs tillitsvalgte og folkevalgte har et indre verdikompass å styre etter; kjennetegnet av klokskap, rettferdighet, mot og måtehold i praktisk politikk. Riktig anvendt vil man se at KrF på Stortinget kjemper for at livet skal vernes fra unnfangelse til naturlig død, bekjempe alle inngrep som aktivt avslutter menneskelig liv, beskytte skaperverket mot menneskeskapte ødeleggelser og verne om de svakeste i samfunnet. Kort sagt kjernesakene til KrF.

Usikkerhet om KrFs kjernesaker tiltrekker uønsket negativ oppmerksomhet i media, hvilket dessverre ofte fører til at både tradisjonalister og modernister støtes vekk som velgere. Kampen for fastlegers reservasjonsrett, reversering av ekteskapsloven og endring av abortloven er gode saker for tradisjonalistene, mens kampen for bedre miljø og bærekraftig utvikling er gode saker for modernistene.

Det er lenge siden Nils Laviks tid, men kristelig kraft er det fortsatt behov for i samfunnet og politikken. KrF har muligheten til å være det partiet som best dekker dette behovet.

Gå til innlegget

Den norske kirke må fratas vigselsretten

Publisert over 5 år siden

I et moderne sekulært samfunn hvor svært få er praktiserende kristne, er det en anakronisme at Den norske kirke skal være overdommer i spørsmålet om ekteskapsinngåelse mellom to av samme kjønn.

I henhold til lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap kan ekteskapet inngås gjennom ektevigsel eller borgerlig vigsel i nærvær av to vitner; oftest i form av én forlover for hver part. Ved vigselen skal brudefolkene samtidig være nærværende, og norsk lov kjenner ingen unntak fra denne betingelsen. De skal hver for seg på spørsmål fra vigsleren gi til kjenne at de samtykker til ekteskapet. Vigsleren skal deretter forklare at de er ektemaker.

Vigsler kan være en prest i Den norske kirke, eller en prest eller forstander i et registrert trossamfunn, evt. seremonileder i et livssynssamfunn, som har vigselsrett; notarius publicus; norsk utenrikstjenestemann; eller særskilt vigsler oppnevnt av departementet under spesielle omstendigheter

I møtet med vår samtids kulturelle kaos bør kirkesamfunnenes vigselspraksis først og fremst ta sikte på å fastholde vielsen som innvielsen i en spesifikk kirkelig ordning. Den nye ekteskapsloven av 2009 gjør denne prioritet desto mer nødvendig og et eventuelt bortfall av vigselsretten kan i så måte virke frigjørende.

Religion bør ha stor og synlig plass i samfunnet. Men kirken bør ikke være seremonimester ved nasjonale markeringer, mente det regjeringsutnevnte utvalget som ble ledet av daværende generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Sturla Stålsett. Blant hovedkonklusjonene som ble presentert er forslaget om at alle må gifte seg borgerlig. Det vil si at alle må ha en borgerlig vielse for å inngå ekteskap, og deretter står fritt til å ha en kirkeseremoni for å få en religiøs velsignelse.

Selv om det er få praktiserende kristne, er Kirken fortsatt en maktfaktor i det norske samfunnet. Gjennom slike vedtak som Kirkemøtet nylig gjorde, bevirker kirken at det blir enda vanskeligere for homofile å stå frem med sin kjærlighet og identitet.

Vigselsretten som er gitt til trossamfunn er en forlengelse av den statlige vigselsretten, men det kan ikke være Statens oppgave å dømme i spørsmål som har med kjærlighet og identitet å gjøre. Samtidig er religionsfrihet en grunnleggende rettighet i et liberalt samfunn, og følgelig kan det ikke være Statens oppgave å påtvinge Den norske kirke et bestemt standpunkt.

Den utviklingen vi har sett og ser i Den norske kirke fører ikke til oppmerksomhet om kjernen i kristendommen som påskehøytiden minner oss om hva er.

Tiden er moden for å frata Den norske kirke vigselsretten. Bare på denne måten kan ekteskapsinngåelse mellom to personer av samme kjønn likestilles med den tradisjonelle ekteskapsinngåelsen. Dersom man ønsker en religiøs velsignelse, er det opp til det enkelte trossamfunn å bestemme hvilke regler som skal gjelde. For Staten må homofile og heterofile regnes som likeverdige, og det sikres mest effektivt ved å frata tros- og livssynssamfunn vigselsretten.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere