Guri Riksaasen

Alder: 47
  RSS

Om Guri

Sosialantropolog, kommunikolog, bydelspolitiker, menighetsutvikler, skribent og trebarnsmor.

Følgere

I for integrering

Publisert over 2 år siden

Det er veldig populært å tørre å snakke om problemene ved integrering. Tør vi å snakke om løsningene?

Denne uka har jeg hatt god tid til å lese. Så god tid at jeg bestemte meg for å lese internettet fra A til Å. Under I fant jeg integrering. Det var mye å lese på internettet om integrering. Jeg skjønte fort at en veldig populær ting å si om integrering er at vi må tørre å snakke om problemene. Særlig ministeren for integrering er flink til å si mye om problemene. Det var lite om løsninger.

 Ministeren sa at kommer du hit, er det våre regler som gjelder. Vi spiser svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Det må alle som kommer hit gjøre, sa ministeren. Dette handlet ikke om å forplikte seg til Norges nedskrevne og vedtatte lover, men å forplikte seg til det uskrevne, usagte. Det var som å bli kastet tilbake til starten på åttitallet. Jeg var 11 år og kom som innflytter fra en forblåst fjordtarm på Nordmøre til det flate og steinkalde Hedemark. Jeg snakket rart, jeg hadde rare klær (allværsjakke, ikke dunjakke) og beskjeden var klar; kommer du hit er det våre regler som gjelder. Læreren min sendte meg til logoped for å gjøre det lettere for meg å legge av meg dialekten min. Jeg leste Prøysen, plukket poteter i høstferien og prøvde å forstå sjarmen i den blikkstille Mjøsa. Vanskelig for en en sjel som hadde vokst opp med orkan i kastene. Jeg lærte en ting; det jeg hadde, det jeg kom med, det jeg ville, hadde ingen verdi. Jeg sluttet å være meg selv, men fant ingen andre å være.

I mange år var jeg ingen. Helt til den første store gruppen somaliere kom på slutten av åttitallet. Jeg så dem og skjønte at de var akkurat som meg, jeg var som dem. De kom med det eneste de hadde, sine ressurser, sin kompetanse og sin vilje til å være. De ble systematisk mistrodd og misforstått. Mange ble fanget i den samme fella jeg befant meg i; du kan ikke være deg selv, men du får ikke være som oss heller, uansett hvor mye svin du spiser, alkohol du drikker og ansikt du viser. Siden har jeg vært sammen med asylsøkere, flyktninger, innvandrere og utlendinger på ulike måter. Jeg utdannet meg til antropolog. Holmlia tør jeg kalle hjemme.

 Jeg leser mye om problemer med integrering. Det virker som om det grovt sett handler om to ting; unge gutter som ikke finner sin plass i samfunnet og som har lite å tape på å melde seg ut av fellesskapet, og mødre som ikke lærer norsk og/eller ikke jobber.Men hvor er løsningene, minister? Tør du å snakke om løsningene? Alle vet at du får ikke jobb, ikke hos statsministeren, og ikke noe annet sted, bare ved å vise ansiktet ditt, spise svin og drikke sprit. Vi må tørre å snakke om løsningene, minister.

Hva kommer det av at noen unge gutter med minoritetsbakgrunn sier at de ikke har noe å tape? Hva gjør det så vanskelig for dem å finne sin plass i samfunnet vårt? Skolen er en av de få arenaene alle samfunnsborgere møtes. Skolen skal ikke bare gi elevene ferdigheter innenfor gitte rammer definert i læreplaner og klare kompetansemål, de skal også gjøre elevene til dugelige samfunnsborgere. Hva har skjedd i løpet av grunnskolen når elever går ut med et papir i hånda og en følelse av at de ikke har noe å tape? Jeg har tre barn som alle har gått på skoler med høy andel barn med minoritetsbakgrunn. De fleste barn følger en linje, et spor, hvor de utvikler kompetanse, bygger ressurser, velger retning og blir litt sterkere for hvert steg de tar. Mens noen få barn, ofte gutter med minoritetsbakgrunn, starter med den samme pakka ressurser og kompetanse, men for hvert skritt de tar nærmer de seg ikke et mål, men et stup. Når barneskolelæreren, treneren og nabokjerringa som så potensialet i han må slippe taket, blir han ikke det vi trodde han skulle bli; politi, sosionom eller skuespiller. Han står igjen som just another innvandrer-kid. Enten er det han som ikke tror på egne ressurser, eller så blir han ikke trodd. Uansett er det både han og samfunnet som taper. Som lokalpolitikere og mor vet jeg litt om hva det koster, både for han og samfunnet. Jeg har sett det mange ganger. Kan du snu dette, minister?

Før denne ukens store integreringskonferanse var det språk som var nøkkelen til integrering. Det er ingen overdrivelse, selv når man sier det tusen ganger; språk er viktig. Jeg jobbet noen år i norskopplæringen for voksne innvandrere. Hvis vi virkelig vil at alle voksne innvandrere skal lære norsk, trengs det en kraftig opprydning i voksenpedagogikken. De som kommer hit som voksne er alt fra analfabeter til professorer. Norskopplæringen for voksne innvandrere er, sist jeg sjekka, for mye konsentrert om en måte å lære språk på, nemlig gjennom grammatikk. Det funker for noen, men er ikke bra nok gitt effektiviteten ministeren og samfunnet forventer. Det er mange veier til å beherske et språk, grammatikk er bare en vei. La oss finne flere veier, for effektivitetens skyld. Analfabeter som knapt har holdt en blyant tidligere i livet sitter time etter time og øver på å skrive, med et uklart mål om en gang å skrive slik som jeg, samtidig som de skal lære å forstå norsk, snakke norsk og lese. Det er en lang vei med ikke-mesting de har foran seg før de kanskje når målet.For hver time de sitter der forsvinner ressursene de en gang hadde. Kanskje var de gode snekkere? Kanskje var de gode omsorgspersoner? Drev de kanskje forretning? Vi aner ikke, for alt vi bryr oss om er at de klarer å lære å lese, skrive, snakke og forstå, samtidig.

En gang møtte jeg en kvinnelig advokat. Hun var veldig frustrert og ville at jeg skulle hjelpe henne å bli kvitt aksenten hennes. Hun snakket flytende arabisk, men trodde at hun ikke hadde verdi før hun snakket norsk slik som jeg snakker norsk. Vi må slutte å gi folk slike ideer. Hvis vi ikke har bruk for en advokat som snakker flytende arabisk og gebrokkent norsk er det oss det er noe alvorlig galt med. Språk er en nøkkel til integrering, men bare forutsatt at vi lytter til hverandre og anser det som blir sagt som en ressurs.

Vi har et departement og en minister for integrering. Problemet med det er at man kan tro integrering er en jobb som gjøres en gang, ett sted av mennesker som er betalt for å gjøre akkurat det. Integrering er som husarbeid. Det er en pågående prosess som gjøres litt hele tiden av alle som tilhører i fellesskapet. Og akkurat nå har vi en minister som tror integrering er noe de andre gjør. Følg våre regler, tilpass deg, spis svin og drikk sprit. Det er som en bortskjemt tenåring som overlater skitne tallerkner og tannkrem i vasken til mamma. Unyttig og irriterende.

Integrering er en verdi, en holdning, et valg. Hvordan vil vi møte mennesker og gjøre plass til dem i fellesskapet? Hvordan holder vi, du, jeg unge gutter fast i troen på at vi trenger dem, at vi har alt å tape på å miste hverandre? Tør vi velge å tro på hverandres ressurser? Har vi råd til å la være? Husk at de verdiene, de holdningene og de valgene vi gjør også vil gjelde oss selv.

Svaret ligger ikke i svin og alkohol. Jeg vil selv bestemme hva jeg spiser og drikker. Folk må få være seg selv, for vi har ingen andre å være. Som fellesskap blir vi aldri sterkere enn den som faller utenfor.

 Vi må tørre å snakke om løsninger. L for løsninger.

Gå til innlegget

Listhaugs kritikere er mange, og de har sterke argumenter og et hav av fakta og erfaringer å vise til. Det kan virke skremmende. Men mye og massiv kritikk er ikke det samme som mobbing.

Som barn ble jeg mobbet. De fleste fornuftige voksne jeg kjenner, ble mobbet som barn. Jeg ble mobbet for egenskaper og forhold som var langt utenfor min kontroll; jeg var prestedatter, jeg var innflytter og jeg snakket rart. Noe av det vanskelige med å bli mobbet var at jeg i liten grad forsto, og enda mindre hadde innflytelse over, hva som foregikk. Jeg hadde ingen mulighet til å diskutere eller forklare de sannheter og slutninger mobberne bygde sin forestilling av meg på. Senere har jeg forstått at nettopp dette er selve logikken i fenomenet mobbing.

Astrid Nøklebye-Heiberg, psykiater og statssekretær for den sittende regjering, mener kritikken av Listhaug er mobbing. Kritikken mot Listhaug har dreid seg om to forhold; hennes noe uklare bruk av fakta, og hennes retorikk. Hvilket har vært helt på sin plass. Fagmiljøene har påpekt faktafeil i hennes argumentasjon, og debattanter har advart mot konsekvensene av hennes retorikk. Det er fagmiljøers og samfunnsaktørers rolle og ansvar i et fungerende demokrati. Det har vært forbausende få karikaturer av Listhaug, og lite fokus på hennes person. Debatten har dreid seg om den politikken hun målbærer, og den retorikken hun målbærer sin politikk med. Andre politikere har måttet tåle langt mer på bakgrunn av langt mindre kontroversielle utspill.

Retorikken i debatten er kanskje ny i norsk sammenheng. Man trekker stadig paraleller til nazismen under 2.verdenskrig og forfølgelsen av jødene. Men dette er først og fremst som svar på den tonen Listhaug selv setter i debatten når hun bruker ord som godhetstyranner, gullstol, trussel mot velferdssamfunnet, og frykt for barns framtid. Den nye (eller gamle) retorikken er først og fremst et svar til henne selv, og sier mer om hennes egen retorikk enn om kritikerne.

Jeg har som mange andre stor respekt for Nøklebye-Heiberg. For få år siden var jeg på en støttekonsert for lengeværende asylbarn i Jakobs kirke i Oslo. Der var Nøklebye-Heiberg en skarp konfransier som med stor energi hamret løs på moralen til den daværende rødgrønne regjering. Hun hamret seg inn i mitt hjerte også. Derfor er det overraskende at hun av alle faller så lett. Hun av alle burde ha større kunnskap om, og respekt for, mobbebegrepet. Mange barn, og voksne, lider daglig i mobbingens terrorregime. Mobbing har ingenting med kritikk å gjøre. Kritikk og mobbing tilhører to ulike univers. Offeret for mobbing har lite innflytelse over det som skjer, og ekstremt begrensede muligheter til å delta i en tilnærmet likeverdig diskurs om definisjonene. Kritikk tilhører det universet hvor du har mulighet til å velge om du vil lytte, og hvor du kan delta i diskursen ved å svare, utdype og forklare.

Listhaug har disse muligehetene i n’te potens. Hun har alle muligheter til å svare på spørsmål og oppklare misforsåelser. Medienorge ligger for hennes føtter. Likevel velger hun gang på gang å gjøre det til sin strategi å ikke svare. For eksempel unngikk hun å svare på hvilke vurderinger som lå til grunn for returene av asylsøkere til Russland. Likeledes unngår hun 17 ganger å svare på NRK’s spørsmål om hennes syn på assimilering. Det er urovekkende at vår integreringsminister ikke er soleklar på hva hun mener om assimilering. Det er en hån mot alle de som har vært offer for den beinharde assimileringspolitikken Norge har ført overfor mange grupper inntil ganske nylig.

Nøklebye-Heiberg har muligens forvekslet styrken i kritikken av Listhaug som mobbing. Listhaugs kritikere er mange, og de har sterke argumenter og et hav av fakta og erfaringer å vise til. Det kan virke skremmende. Men Listhaug har gjort det klart at hun av prinsipp ikke lytter til kritikk. Det bør skremme mer.

Kritikk av makt og personer som besitter maktposisjoner er en del av et sunt demokrati. Nøkleby-Heiberg står i fare for å legge lokk på en viktig debatt som ikke bare er sentral for forståelsen av hvem vi er og hvilke verdier vi har som nasjon, men bokstavelig talt livsviktig for ekstremt sårbare mennesker. Det er en debatt på liv og død. Intet mindre.

Og hvor ble det av Astrid Nøklebye-Heibergs engasjement for de lengeværende asylbarna?

Gå til innlegget

En kopp kaffe, takk.

Publisert nesten 4 år siden

Det er ikke langt unna. Det er like nære som en kaffekopp.

Jeg skulle bare kjøpe meg en kopp kaffe. Det var en stille lørdagsmorgen og hun som sto bak kassa lyste opp da hun så t-skjorta mi med SV-logo.

"Vi liker dere. Vi kommer fra Palestina, skjønner du".

"Så hyggelig", sa jeg, kanskje en tanke stivt. Jeg trengte virkelig den kaffekoppen. "Hvor i Palestina kommer du fra?".

"Familien vår kommer fra Hebron, men nå bor de i Syria".

Øynene våre møttes da vi skjønte hva hun hadde sagt.

"Syria", sa jeg. "Er de der nå?"

"Ja." Stemmen hennes sprakk.

Så kunne vi bare grine. Vi sto der og så på hverandre mens tårene rant. Jeg, med min uendelige rikdom, kjente hvor liten jeg er når det ikke finnes noe å si.

Det finnes ingen trygg vei ut for de hun er glad i. Flykter de, legger du ut på en livsfarlig vei.

12 millioner flyktninger. 8000 til Norge. Over tre år. Å håpe at familien hennes kan komme hit er en svart pil i natta.

Jeg har ikke gjort noe spesielt for å fortjene det jeg har. Jeg har gjort det som er forventet av meg og studert med støtte fra skattebetalerne. Jeg har ikke jobba særlig hardt for min rikdom.

Jeg ønsker meg ikke mer penger. Ta det jeg har. Jeg ønsker meg noe å si. Jeg ønsker å kunne si; jeg håper moren din og søstra di og broren din og alle barna kommer hit. Eller; jeg håper noen henter dem ut fra krigen. Før de dør. Jeg ønsker å kunne håpe på at det går bra. Det ville vært en god investering.

Jeg ønsker meg å kunne vite at da det var flyktningekrise i verden, var vi med og hjalp til. Vi satt ikke bare og så på, fullt opptatt av å vri oss unna. Barna våre vokser opp som verden heldigste. Hvilken glede skal de ha av det om de ikke kan se folk i øynene?

Hun står der og skjenker kaffe og tar imot penger i dag også. Hun betaler skatten sin.

8000 over tre år. En svart pil i en mørk natt.

 

 

 

Gå til innlegget

I ytringsfrihetens navn: Takk!

Publisert rundt 4 år siden

Kall meg gjerne godhetsposør, jeg er lei av å bøye nakken for slemhetsposørene. La oss kalle en spade for en spade.

Jeg er født i 1971, ett år etter at Norge fant olje. Pakistanere og tyrkere kom til Norge omtrent samtidig som jeg ble født. De jobbet både ett, to og tre skift på fabrikker og bodde i kjellere og skur. De var med og bygde landet i en avgjørende tid. Mange med helsa som innsats. Ingen spurte hvilken Gud de ba til.

Jeg fikk utdanning, bolig og et trygt velferdssystem som har tatt vare på meg. Barna mine vokser opp som verdens heldigste med alle muligheter. Nå er tyrkerne og pakistanere mine naboer og medborgere. De er foreldrene til mine kolleger og barnebarna deres går i klassen til mine barn.

Hver gang jeg ser en dødsannonse med en halvmåne over tenker jeg det samme; var det noen som takket deg? Du jobbet hardt, du dør tidlig. Kommer noen i begravelsen din og takker for innsatsen du la ned for velferden vår?

Jeg underviste voksne innvandrere i norsk og samfunnsfag. Det var noen av mine beste år. Det var glede, men vi felte også tårer sammen. En somalisk mor hadde mistet alle sine seks barn da en bombe gikk av på et marked i Mogadishu. En mor hadde mistet to av barna sine i flukten gjennom jungelen.

En annen mor hadde kommet bort fra barna sine da hun ble fengslet i Kongo for å ha hjulpet krigsvoldtatte kvinner. Det var stadig angst for familiemedlemmer som satt fast i krigsherjede land og kjære som hadde avslag og utvisningsvedtak hengende over seg.

Det beste jeg vet i livet er når jeg kan gå ut på balkongen og rope barna mine inn fordi jeg har fått en telefon og vi må skynde oss fordi et barn som var mistet har blitt funnet og straks lander på Gardermoen. Gledestårer over gode nyheter fra UDI er dyrt kjøpte tårer.

Jeg har også undervist ungdommer som har kommet til Norge uten grunnskoleopplæring. En dag møtte jeg tre unge gutter som kom hit alene fra Afghanistan. De har kjempet kamper og overvunnet redsler vi ikke kan begripe eller forestille oss. De har ingen høyere ønsker enn å bli en del av vårt fellesskap. Så bra at dere er her, sa jeg. Så bra at dere ikke ligger på bunnen av havet. Vi trenger folk med deres mot.

De så på hverandre og de så på meg. Dette var ord de aldri hadde hørt før. De hadde vært her i fire år. Natta etter drømte jeg om en afghansk mor som ba meg ta vare på sønnene hennes. Jeg skylder henne disse ordene.

Barna vi med bekymring og alvor teller i prosent minoritetsspråklige er barna hvis besteforeldre og foreldre bygde landet vårt. De er barna som ikke døde da en bombe gikk av. De er barna som ikke ble mistet, eller som ble funnet igjen. Jeg vil ikke være uten en eneste av dem. Ikke fortell meg at de ikke duger som lekekamerater for mine barn. Så kommer PEGIDA og Max Hermansen med sine marsjer.

Så kommer en (tidligere) folkekjær og jovial artist og omtaler våre landsmenn, våre kolleger, våre venner og våre naboer som lopper, lus og miljøforurensing. Det er menneskene som bidro til vår velferd og menneskene som skal bygge vår framtid han snakker om. Jeg skammer meg. Jeg skammer meg så det velter seg i magen over hvordan vi rike, trygge nordmenn omtaler våre medborgere.

Og jeg kjenner uroen får nakkehårene til å reise seg. Vi er i ferd med å gjøre våre egne til fiender. Hvem kjemper vi da for, og hvem kjemper vi mot? Det er utfordringer. Vi kunne ønske oss at alle hadde den samme sterke tilhørigheten og tilknytningen til fellesskapet. Vi kunne ønske oss mindre delte nabolag. Vi kunne ønske oss at alle vokser opp med like reelle muligheter til å bidra.

Det er et problem at noen barn går på skolen med vesker til tusenvis av kroner, mens andre barn står uten muligheter til å delta i fritidsaktiviteter fordi familien ikke har råd. Ekstremister finnes i alle leire, til og med blandt de somm ikke ber til noen Gud. Det haster å løse disse utfordringene. Men hvordan skal vi klare det om vi går med hodet bøyet i skam? Skam fordi vi er her, skam fordi vi blir dømt for hva andre gjør og sier? Kall meg gjerne godhetsposør, men jeg er lei av å bøye nakken for slemhetsposørene.

Vi må snakke sammen. Vi må erkjenne at vi deler dette landet av fjell og stein og dårlig vær sammen. Vi har bare hverandre og vi blir ikke bedre enn vi er sammen. La oss rette nakken og se hverandre i øynene. Jeg starter den samtalen med å si takk. Og unnskyld. Jeg er glad for at du er her.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere