Guri Melby

Alder: 38
  RSS

Om Guri

Sentralstyremedlem i Venstre.

Følgere

Bedre med pragmatisk tilnærming

Publisert 15 dager siden

Det blir ikke bedre velferd av at venstresiden rir ideologiske kjepphester.

Hvordan skal små kommuner håndtere at de får flere eldre og færre unge? Hvordan skal vi sørge for vekst og velstand i hele landet, samtidig som vi skaffer nok hender til omsorg, utdanning og andre velferdstjenester? Hvordan gir vi folk kontroll i eget liv, også når de trenger hjelp fra det offentlige? Disse spørsmålene mener Venstre er riktige og viktige å stille i en lokalvalgkamp.

Til en fanesak

Arbeiderpartiet, SV og Rødt ser ut til å være opptatt av ett og bare ett spørsmål om velferd i denne valgkampen, nemlig hvordan de kan kaste private aktører ut av velferd og tjenesteyting. De gjør det til en fanesak å si opp kontrakten med Privat Omsorg Nord i Tromsø, slik at ingen lenger skal kunne velge dette tilbudet, selv om det er helt frivillig, og ikke koster kommunene en krone mer. I Oslo har Rødt fått med seg byrådet på et forbud mot etablering av nye private barnehager, selv der lokalene er ferdig bygd og en barnehageeier står klar til å drifte den nye barnehagen, slik tilfellet er med Espira Nybyen barnehage på Økern i Oslo.

Spør du disse partiene om hvorfor dette er så viktig, kommer gjerne et diffust svar om at alle pengene skal gå til velferd. Jo, det er kanskje et nobelt mål, men det er også tåkeleggende og tom retorikk. Om du legger ned alle private barnehager i morgen, kommer det ikke til å bli en krone mer til bedre tjenester til barna av den grunn. Tvert imot blir det høyst sannsynlig mindre, fordi de offentlige i gjennomsnitt har langt høyere sykefravær og derfor må bruker penger på vikarer.

Økt valgfrihet

Om du nekter fru Hansen å velge hjemmehjelp selv, får hun ikke mer velferd, hun får mindre. Hvordan kan jeg slå det fast så bombastisk? Jo, fordi jeg stoler på at fru Hansen og hennes familie vet like godt som en Ap-politiker hva som er best for henne, i hennes liv. Gir du innbyggerne økt valgfrihet, reduserer du faren for at de må ta til takke med et tilbud som ikke er godt nok.

Det finnes selvsagt eksempler på dårlig drift hos private aktører, eller at noen utnytter systemet til egen vinning. Akkurat som det finnes eksempler på dårlige tilbud, sløsing og korrupsjon i det offentlige. Men i stedet for en interessant og pragmatisk debatt om hvordan vi rigger et godt og solid system for å unngå dette, både i det offentlige og det private, foretrekker venstresiden å gjøre narr av at Venstre påpeker det vi synes er urettferdig: At i de tradisjonelt mannsdominerte yrkene så er det helt greit å tjene penger, også på tjenesteproduksjon for det offentlige, mens i de tradisjonelt kvinnedominerte yrkene er det motsatt.

Med overskudd

Ingen har kalt de som brøyter snø om vinteren for velferdsprofitører, selv om de går med overskudd. Ingen klager på at noen tjener penger på å utvikle teknologi eller programvare til bruk i velferden. Og jeg har i hvert fall ikke fått med meg at Arbeiderpartiet vil stanse de private fastlegepraksisene, selv om mange går med økonomisk overskudd. Men om du vil starte en liten virksomhet innen hjemmesykepleie, for eksempel fordi du er frustrert over måten kommunen opererer på, og ønsker nye, faglige utfordringer - da er du plutselig en såkalt velferdsprofitør.

Selv om venstresiden først og fremst er opptatt av å ramme de store aktørene med sin retorikk, så har jeg møtt mang en idealistisk barnehagedrifter som føler seg truffet hver gang herrene Lysbakken, Støre og Moxnes bruker ordet «velferdsprofitør». De ordene vi velger å bruke, betyr faktisk noe. I Venstre heier vi på alle som vil være med å utvikle velferdssamfunnet – vi trenger flere velferdsinnovatører i alle landets kommuner.

Velferdsmonopol

I stedet for å ri ideologiske kjepphester og insistere på kommunalt velferdsmonopol, burde Arbeiderpartiet, Ap og SV løfte blikket. I Venstre er vi helt overbevist at de beste løsningene finnes i et pragmatisk samarbeid mellom offentlige, ideelle og andre private aktører. Med de utfordringene vi står overfor, trenger vi faktisk alle gode krefter for å løse dem.

Guri Melby

Stortingsrepresentant for Venstre

Gå til innlegget

Om privatiseringen av verdispørsmål

Publisert over 2 år siden

Hvor hadde vi vært uten mennesker som handler på tvers av "verdifellesskapet"?

Kjernen i den liberale ideologien er troen på den enkelte, og enkeltmenneskets frihet til å ta sine egne valg. Folk ønsker å leve livene sine på ulike måter, og jeg er glad for at jeg lever i den delen av verden der vi har størst frihet til å tro, mene og gjøre det vi vil. Når Emil Andre Erstad i sitt innlegg ”Den naive liberalismen” kritiserer det han kaller privatiseringen av vanskelige verdispørsmål og sier at slike spørsmål bør tas av et ”verdifellesskap”, så betyr det egentlig at Erstad vil bestemme hva andre mennesker skal gjøre. Og der han problematiserer at ”enkeltmenneska sine verdival har potensial til å skape eit heilt anna samfunn”, så vil en liberaler mene at dette er et gode for samfunnet, og noe som bidrar til å utvikle oss. For hvordan hadde egentlig samfunnet vårt vært dersom ikke noen modige individer hadde turt å utfordre rådende verdier, normer, ja til og med lover og regler, gjennom sine valg? Hvordan hadde for eksempel ståa vært for homofiles rettigheter uten mennesker som Kim Friele, som handlet på tvers av ”verdifellesskapet” og banet vei for at en stor gruppe mennesker skulle få de samme rettighetene som majoriteten til å dele livet sitt med den de elsker?

For Friele og andre homoaktivister var det neppe noe stort etisk dilemma å kjempe for det de mente var rett. Det etiske dilemmaet lå nettopp hos ”verdifellesskapet” som ønsket å styre samfunnet etter en felles moral på tross av at menneskene i samfunnet har ulike oppfatninger av hva som er moralsk og ikke. Slik er det med mange av sakene Erstad lister opp. For den enkelte er ofte klassiske verdispørsmål som abort, kunstig befruktning, eutanasi og homofiles rettigheter noe vi har klare og sterke oppfatninger om ut fra de verdiene vi selv vektelgger. Men for storsamfunnet kan slike spørsmål bli krevende fordi ”verdifellesskapet” i samfunnet vårt ikke er så enhetlig som Erstad kanskje skulle ønske, men der vi tvert imot legger ulike verdier til grunn for våre meninger. Utgangspunktet hans er Venstres programkomites forslag om å åpne for altruistisk surrogati i Norge, og min begrunnelse om at dette er et verdivalg som må overlates til individet. Men selv om dette er et etisk dilemma for Erstad, er det ikke nødvendigvis et dilemma for kvinnen som ønsker å hjelpe sin søster eller venninne til å få et barn hun ikke kan få uten hjelp.

Er dette et samfunn blottet for fellesverdier? Selvsagt ikke. De fellesverdiene jeg kjemper for er raushet, åpenhet, frihet og tillit. Et liberalt samfunn, der det er rom for å ta ulike valg. Dette er ikke et samfunn uten begrensninger, men der begrensningene trekkes etter andre linjer enn de verdikonservative ønsker. Dersom det hadde vært åpenbart at surrogati hadde ført til store traumer for surrogatmoren eller vanskelige oppvekstforhold for barna, ville det vært nødvendig å trekke grensen og si nei til surrogati. Men når vi har forskning som viser at dette ikke er tilfelle, og at det er lite som tyder på at noen tar skade av at dette tillates, så mener jeg det er feil å trekke grensen her.

Derfor er heller ikke den kunnskapsbaserte liberalismen naiv. Det naive er tanken om at du kan styre menneskers handlinger ved å ilegge dem moralsk begrunnede forbud. Jeg tror ikke du hindrer utnyttelse av sårbare, fattige kvinner ved å forby surrogati i Norge når det er tillatt i store deler av verden. Jeg vet at vi ikke hindrer søndagshandel ved å sette en maksgrense for butikkenes størrelse. Og det er naivt å tro at vi beskytter kvinner som selger sex gjennom å gjøre det forbudt - tvert imot risikerer vi å gjøre dem mer sårbare.

Heldigvis erkjenner også Erstad at liberalismen i mange tilfeller har bidratt til gode endringer for samfunnet. Men det beste med et verdiliberalt samfunn er at det paradoksalt nok vil gi Erstad retten til fortsatt å ta konservative valg. I et verdiliberalt samfunn er det rom for å være konservativ, men dersom de konservative verdiene får sette grensene, blir det lite rom for å være liberal. Det er kanskje den største forskjellen mellom ham og meg.

 

Gå til innlegget

En vigselsordning for alle

Publisert nesten 4 år siden

Vi kan ikke ha en vigselsordning som åpner opp for diskriminering.

Derfor må vi skille juss og seremoni­, og sørge for at vigselsretten­ blir forbeholdt det offentlige.

Debatten om hvem som skal kunne gifte seg i kirken har skapt engasjement. Det gjør også dagens ekteskapslov, som sier at prester kan reservere seg mot å foreta en vigsel «dersom én av brudefolkene er skilt og tidligere ektefellen lever, eller dersom brudefolkene er av samme kjønn».

Denne reservasjonsretten er et godt eksempel på hvorfor dagens vigselsordning er overmoden for revisjon. Derfor mener jeg vi må skille den juridiske­ og den seremonielle delen av ekteskapsinngåelsen fra hverandre.

Ikke nytt. Dette forslaget er verken­ spesielt nytt eller spesielt originalt. Venstre har vedtatt det i sitt partiprogram, og Stålsett-utvalget gikk inn for denne løsningen i 2013. Flere land har slike ordninger allerede, og forslaget er også blitt vurdert i Norge. Det såkalte ekteskapslovutvalget fra 1986 la fram en utredning der de gikk imot forslaget om obligatoriske sivile vielser­, blant annet fordi «det må legges­ til grunn at det i dag – som i 1918 – er et utbredt­ ønske blant folk flest om å få beholde­ adgangen til kirkelig vigsel,» som utvalget­ skrev.

Det var kanskje riktig den gangen. I 1986 ble rundt 56 prosent av norske ekteskap inngått i Den norske kirke. I dag er tallet nede i 37 prosent, mens 33 prosent gifter seg borgerlig. Resten av vielsene finner sted i andre tros- og livssynssamfunn eller i utlandet. Realiteten­ er at folk flest ikke gifter seg i kirken lenger. I stedet finner vi våre egne løsninger, tilpasset oss selv, våre verdier og den vi gifter oss med.

Større endring. Jeg er ikke først og fremst opptatt av å fjerne prestenes reservasjonsrett. Jeg mener ekteskapsloven trenger en større endring enn som så.

Å sikre at vigselsretten forbeholdes­ offentlige instanser er den siste­ mangelen­ i en ellers god og nøytral­ ekteskapslov­. Det vil klargjøre skillet­ mellom religion og juss, sikre­ likestilling­ uavhengig av seksuell legning­, og fjerne byråkratiet som i dag må godkjenne livssynssamfunnenes vigslere.

Og så er det opp til hver og én av oss om vi ønsker en livssynsbasert seremoni­ i tillegg.

Først publisert i Vårt Land 1.10.2015

Gå til innlegget

Det er sosialt å være liberal

Publisert over 6 år siden

Det er forskjell på Venstre og Frp. Der er jeg helt enig med Vårt Lands kommentator Per Anders Hoel.

Men jeg blir overrasket når han skriver (27.05.13) at forskjellen mellom de nye generasjonene i Frp og Venstre er at førstnevnte er "atskillig mer liberale". Enda galere blir det når han begrunner det med at "Frp rommer store soner av erklærte liberalister" som går i klinsj med de som "ikke vil tulle for mye med trygder og ytelser og sosial varme."

Dette er en begrepsforvirring både Hoel og andre bør unngå. Å være liberalist er nemlig noe ganske annet enn å være liberal. En liberaler har ingen aversjon mot offentlige velferdsgoder eller mot å bruke staten for å løfte de svakeste blant oss. Det viser vi i Venstre hver eneste dag når vi kjemper for asylbarna, mot fattigdom, for en bedre skole og for et renere miljø.

Å være liberal handler om å ta mennesker på alvor, og om å bygge et raust velferdssamfunn der vi setter folk først. Det handler om å sikre frihet fra overvåking og retten til å strekke ut en hånd på gata og be om hjelp. Det handler om å avvise rasisme og andre kollektive fordommer. Og det handler om å bygge et samfunn som preges av toleranse og mangfold.  På flere av disse områdene kommer både gamle og nye Frp'ere til kort.

De borgerlige partiene har heldigvis noen fellestrekk. Derfor tror jeg vi vil kunne enes om å sikre landet en ny regjering etter valget. Men det er forskjell på blågrønt og mørkeblått, akkurat som det er forskjell på liberalt og liberalistisk. Derfor går vi til valg på en liberal, borgerlig regjering som er raus, varm og sosial. Det får du bare ved å stemme Venstre. 

Guri Melby
stortingskandidat for Venstre i Oslo

Gå til innlegget

Tradisjoner kan ikke vedtas

Publisert over 6 år siden

Ved livets viktigste markeringer må folk få velge selv. Da må vi også skille det juridiske fra det religiøse.

Før andre verdenskrig var det kirkens jobb å registrere nyfødte barn her i landet. Da hadde en dåpshandling ikke bare en religiøs betydning, den ga også barnet dets navn. I dag er det Folkeregisteret som har ansvar for registrering av nyfødte; foreldre sender inn melding om barnets navn på et skjema og får brev med tildelt personnummer tilbake. Den kirkelige dåpen har ingen juridisk funksjon, likevel blir fremdeles 67% av alle barn i Norge døpt i kirken.

Finner egne løsninger
Når Stålsett-utvalget nå foreslår å skille juss og seremoni også for vielser, er det verken spesielt nytt eller spesielt originalt. Flere land i Europa har denne ordningen allerede. Tyskland har stilt krav om sivile vielser siden 1875 og Belgia, Nederland og Frankrike har tilsvarende ordninger. Der er det vanligvis en representant for kommunen som står for vielsen, for eksempel ordføreren eller noen han eller hun har delegert myndigheten til.

Også i Norge har forslaget blitt vurdert tidligere. Det såkalte ekteskapslovutvalget la fram en NOU i 1986 der de gikk imot forslaget om obligatoriske sivile vielser, blant annet fordi «det må legges til grunn at det i dag – som i 1918 – er et utbredt ønske blant folk flest om å få beholde adgangen til kirkelig vigsel,» som utvalget skrev.

Da denne NOU’en ble lagt fram ble rundt 56% av norske ekteskap inngått i Den norske kirke. I dag er det bare 40% av alle vielser som inngås i kirken. Tingretten og Human-Etisk forbund til sammen står for totalt 35% av vielsene. 20% av vielsene finner sted i utlandet, fordelt på Sjømannskirken, norske ambassader og utenlandske myndigheter. Tallene viser at alle vigselsformene utenfor Den norske kirke øker. Realiteten er at folk flest ikke gifter seg i kirken lenger. I stedet finner vi våre egne løsninger, tilpasset oss selv, våre verdier og den vi gifter oss med.

Sikrer rettigheter
Statistikk er ikke et argument i seg selv. Men det tegner et bilde av et samfunn i endring, et samfunn der vi legger stadig mindre vekt på tradisjon og stadig mer vekt på individuelt tilpassede løsninger. For en liberaler som meg kan ikke dette være annet enn positivt. Hånd i hånd med dette ser vi nemlig et stadig sterkere press for å drive fram individuelle rettigheter uavhengig av kjønn, livssyn og seksuell legning – en kamp Den norske kirke sjelden har vært med på.

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814 var det verken mulig å melde seg ut av kirken eller å få adgang til riket som jøde eller jesuitt. I dag ser vi et mangfoldig og flerkulturelt samfunn der kvinner kan styre over sin egen kropp, og der Stortinget med stort flertall har innført en kjønnsnøytral ekteskapslov som sikrer også homofiles rett til å gifte seg.

Å sikre at vigselsretten forbeholdes offentlige instanser er den siste mangelen i en ellers god og nøytral ekteskapslov. Det vil klargjøre skillet mellom religion og juss, sikre likestilling uavhengig av seksuell legning, og fjerne byråkratiet som i dag må godkjenne livssynssamfunnenes vigslere. Og så er det opp til hver og en av oss om vi ønsker en livssynsbasert seremoni i tillegg.

Sikre valgfrihet
Om ikke alle er helt enige om å frata trossamfunnene vigselsretten, bør vi i hvert fall kunne bli enige om et nødvendig første skritt, nemlig å sørge for at det ikke bare er tingretten som kan stå for borgerlige vielser i dette landet. Mange steder i Norge er det langt å reise til nærmeste tingrett, noe som i praksis innskrenker den valgfriheten ekteskapsloven er ment å sikre. Vi må ha flere offentlige vigslere i Norge, og vi må sørge for at også de offentlige vigslerne er tilgjengelig i helgene og kan delta i seremonier utenfor rettslokalene.

Blant de nordiske landene er det bare Norge og Finland som har en såpass streng definisjon av hvem som kan står for den borgerlige ekteskapsinngåelsen. I Danmark er det kommunene som besitter denne vigselsmyndigheten. Ordføreren kan vigsle ektepar direkte, eller delegere myndigheten til sine kommunestyrerepresentanter. Kommunen er tross alt til for borgerne. Og offentlige tilbud må være så fleksible som overhodet mulig.

Denne valgfriheten må være synlig også i rammene rundt våre viktigste seremonier, enten de er verdslige eller religiøse. Det er det tverrpolitisk enighet om. Derfor slår kirkeforliket fra 2008 fast et kommunalt ansvar for å sikre livssynsnøytrale seremonirom for gravferder og ekteskapsinngåelser. Stålsett-utvalget ønsker å etablere livssynsåpne lokaler i større omfang enn det hittil har blitt gjort, og mener hver enkelt kommune må finne gode løsninger sammen med sine lokale tros- og livssynsamfunn. Ikke for å avkristne landet, slik enkelte hevder. Men for å sikre valgfrihet og likebehandling; verdier vi bør kunne ta for gitt i et moderne Norge.

Folket bestemmer
Jeg har liten tro på å lovfeste tradisjoner. Og det faktum at to tredjedeler av oss velger å døpe barna våre til tross for at dåpen ikke har noen som helst rettslig funksjon viser at tradisjonsfølelsen vår kommer fra et annet sted enn lovverket. Den kommer fra familien vår, nærmiljøet, venner og kjente. Den kommer fra folk, ikke fra staten. Og den skaper tilhørighet og identitet uavhengig av juss og formalia.

Tallene for dåp og kirkelige vielser kommer nok til å fortsette å synke uansett hva vi foretar oss i lovverket. Det verken kan eller bør staten gjøre noe med. Hvis tallene bekymrer kirken, er det kirken selv som må gjøre jobben med å øke deltakelsen og engasjementet blant sine egne medlemmer.

For til syvende og sist er det folk selv som bestemmer. Ikke staten, og ikke kirken. Våre egne ønsker og rettigheter kommer først. Det er typisk norsk å ville velge selv. Tilfeldigvis er det også liberalt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere