Gunnar Gjevre

Alder: 62
  RSS

Om Gunnar

Leder i Hof menighetsråd, Åsnes Medlem av Hamar bispedømmeråd

Følgere

Et innlegg vedrørende sjamanisme-besøket i St.Petri kirke, Stavangerav Gunnar Gjevre, adjunkt, og medlem av Hamar bispedømmeråd

Jeg undrer meg over at det er gitt tillatelse til at en sjaman skal kunne komme inn i et kirkerom og fortelle om (praktisere?) sin religion. Ansvarlige geistlige, med Stavanger biskop i spissen, går god for besøket, under dekke av at dette er et dialogmøte. Jeg vil påstå det motsatte, dette er et knefall for hedenskap og paganisme. Vi vet hva Bibelen forteller oss, at tilværelsen er en strid, en krig mellom det gode og det onde, mellom Gud og Satan. I en krig slåss man. Målet er å vinne over en fiende. Man bedriver ikke appeasement.

Jeg kommer i tanker om bønnen i Fadervår: «La oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.» Poenget er nettopp det: man forsøker å unngå alt hva som kan tenkes å lede oss bort fra det nære og intime fellesskapet med Gud Herren. Man vet at fristelsene er mange; man ber derfor om Herrens hjelp til å unngå det som frister. Da skal man ikke oppsøke det. At presten, som skal lede dialogmøtet, er sterk nok til å «stå imot», og eventuelt «vet på hvem hun tror», får så være. Verre er det at dette kan føre til at andre mennesker føres til fall og at de ledes bort fra Gud.

Jeg kan forstå behovet for å gjøre kirken tidsaktuell, og at en da gjør hva man kan for å oppnå dette. Men konsekvensen blir at en utvanner, utydeliggjør og fortier Guds eget evangelium. Man risikerer å bli sett på som et fellesskap som ikke tar sitt eget oppdrag på alvor: Å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, idet vi døper dem i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt hva han, kirkens Herre, han med all makt i himmel og på jord, har befalt oss å gjøre. (min utheving). Ikke mye dialog her.

Dialog er ikke løsningen, aller minst i kirkerommet. Vi skal gå med Kristi egen autoritet, slik vi har fått ordren om å gjøre. Dette høres hovmodig og hardt ut. Men vi har en kamp mot makter og myndigheter i himmelrommet, ikke mot mennesker. Mennesker som ikke eier Jesus som sin frelser, er fanger. I en krig skal fangene frigjøres. Menneskene skal vi sette fri, i Jesu navn.

«Hva samfunn har lys med mørke? Hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Hva samfunn har en troende med en vantro? Hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel. Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, rør ikke noe urent. Da vil jeg ta imot dere.»

Jeg har nylig lest et intervju med den afrikanske kardinalen Robert Sarah s

Jeg har nylig lest et intervju med den afrikanske kardinalen Robert Sarah som har skrevet boka «The Day is Far Spent»som kommer ut på engelsk i løpet av 2019. I intervjuet snakker han om en gift som alle lider av: en virulent ateisme. «Den gjennomsyrer alt, selv vår kirkelige diskurs. Den består i å tillate radikalt hedenske og verdslige liv og tenkemåter å eksistere side om side med (kristen) tro. Og vi er ganske fornøyd med dette unaturlige samlivet! Dette viser at vår tro har blitt fortynnet og inkonsekvent! Den første reformen vi trenger må skje i våre hjerter. Vi må ikke lenger gå på kompromiss med løgner. Troen er både skatten vi må forsvare og kraften som tillater oss å forsvare den.» (min oversettelse)

Dette «dialogmøtet» i St.Petri er en klar demonstrasjon av denne tidsånden. Det står derfor i direkte motsetning til paragraf 9 i Kirkeloven, at menighetsrådet skal ha «sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt».

Min konklusjon er at dette møtet i St.Petri bør avlyses. Prest og menighet bør bekjenne sin synd innfor Herren Gud. Det bør vi alle gjøre. Det er på høy tid.

Gå til innlegget

VE OSS !

Publisert rundt 1 år siden

Innlegg under generaldebatten på Kirkemøtet 2018

Jeg er far til en mann med Down syndrom. I dag er det lov å avlive slike i mors liv.

Jeg ønsker å følge Jesus. Da må jeg være lydig mot Guds bud og hans ord: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» Og: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt 22,37-39)

Blir verdiene våre relative og uavhengige av dette, kommer vi ut på et skråplan hvor alt blir relativt. Vi har regnet oss som en kristen nasjon. Da forpliktet vi oss på Guds ord som autoritet.

Jesus brukte ve-ordet flere ganger. Er det nå et ve over Norge fordi norske myndigheter legaliserte abort og har gjort menneskets verdi relativ? Er det derfor vi nå tillater fosterdrap på fostre med kromosomfeil, og åpner for selektiv abort av tvillingfostre?

Men Guds ord sier: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg.» (Jer 1,5)

Er det ve over Den norske kirke, over biskoper, prester og råd for ikke å bruke nøklemakten slik Guds ord gir oss myndighet til? (Matt 16,19)

Er det på grunn av vår egen synd at vi ikke gjør det? Eller fordi vi ikke tar Guds ord på alvor? Vi bekjenner jo Jesus som sann Gud og sant menneske? Tror vi likevel at vi har større innsikt enn Guds Sønn? Da har vi gjort oss selv til gud. (Joh 20,23)

Og Guds ord sier «… det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Matt 25,40)

Jeg sier, i Jesu navn: Ve oss!  

VI har vært feige, likegyldige, selvtilfredse, vanhelliget Gud og hans skaperverk! (Åp 21,8)
VI står under Guds dom! (Rom 3,23)
VI må bekjenne, gjøre opp synd, be om Guds tilgivelse i Jesu blod! (1.Joh 1,9)
 
I Jesu navn: Denne kirken vil dø dersom hun ikke bekjenner sin synd og vender om til sin første kjærlighet!

I Jesu navn: Denne nasjonen vil forvitre og tas til fange dersom den ikke lever etter Guds ord og bud!

Jeg kan ikke tie stille! Hør Guds ord: «Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.»» (Salme 32,5)

For «… dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» (1Joh 1,9)

Gå til innlegget

HÅPET OM DOMMEDAG

Publisert over 1 år siden

Jeg har hørt si at dommedag er avlyst.

Tro det.
Godt mulig, i det
hellige, alminnelige,
norske sosialdemokrati.
Men om vi spurte –

– torturofferet fra Irak,
jøden fra gasskammeret,
skolejenta fra Hiroshima,
den blinde mannen fra Bhopal, India,
den kristne dissidenten fra Stalins fangeleir,
samvittighetsfangen i fangeleiren et sted i Kina,
den etterlatte moren fra Aceh,
faren med barna i gummibåt over Middelhavet,
hva tror du de svarer?

– den svarte gutten som ble lynsjet av Ku Kux Klan,
slavearbeideren, barnet som lager joggesko, høy på amfetamin,
voldtektsofferet,
gatebarnet i Rio,
taterfamilien, som ikke fikk feire julaften i fred,
hva tror du de svarer?

– alle de som begikk den tabben
ikke å bli født i
Norge, i Europa, i Vesten,
hva tror du de svarer?

Levende eller døde,
sjelene deres roper på rettferdighet.

Tror vi på en rettferdig Gud,
håper vi på dommedag.

men tror vi
ikke,
og dermed tror
at dommedag er avlyst –

Så får vi bare håpe at den er det.
For ellers –

Gå til innlegget

HVA SIER GUD – EGENTLIG?

Publisert nesten 2 år siden

Har Gud virkelig sagt –? Det er merkelig hvordan ulike artikler og innlegg i en og samme avis gir innspill og refleksjoner i forhold til hverandre. I Vårt Land onsdag 11.juli finner jeg artikler som opptrer nettopp slik: En artikkel om polyamori i Norge, en bokanmeldelse om Baudelaire og et leserinnlegg som tar opp spørsmålet om hvordan vi skal forstå Guds vilje ved å bruke vår egen fornuft. For ikke å snakke om artikkelen om kirkens språk.

Noe nytt under solen?

Baudelaire siteres om ideen om fremskrittet: «Denne moderne lanternen kaster mørke skygger over alle erkjennelsesobjekter, friheten svinner bort og med den straffen (…) denne groteske ideen (fremskrittet) som har blomstret opp på den moderne selvtilfredshetens råtne jord, har løst enhver fra sin plikt, fritatt den enkelte for sitt ansvar, befridd viljen fra alle de bånd som kjærligheten til det skjønne påla den. (…) Denne selvtilfredshet gjør det lettere å diagnostisere et forfall som er altfor synlig allerede.»

 

Har Gud virkelig sagt?

Temaet i Per Søetorps leserinnlegg med tittelen «Har Gud virkelig sagt», er at det må være intellektuelt redelig å stadig spørre seg hva Gud sier i sitt ord. Men det er bare slangen som stiller dette spørsmålet: «Har Gud virkelig sagt». Ingen andre. For om man i stedet spør og betoner som Jeremia: «Hva sier Herren?» vil svaret bli helt annerledes og retningsgivende. Da vil man kanskje få svar som leder en i en retning en ikke liker? Er man da villig, som Abraham, til å gjøre Guds vilje, som da han fikk beskjed av Gud om å ofre sin sønn Isak?

 

Hva er Guds vilje?

I alt for liten grad brukes Bibelen som rettesnor for å forstå hva som er Guds vilje. Derfor er det i denne sammenhengen også trist å lese om nåværende og kommende ledere i den norske kirke som i spørsmålet om polyamori kun begrunner sitt syn ut fra generelle bibelske betraktninger om monogami, eller at problemstillingen er uaktuell og marginal, eller ved å komme med psykologiske og mellommenneskelige argumenter, eller at de teologiske refleksjonene må relateres til erfaringene fra dem det gjelder. Ingen av lederne begrunner ut fra konkrete skriftord, hva Guds ord, selv sier. Dette er altså ledere i kirken. Men – har man valgt å se bort fra hva Jesus selv sier om ekteskapet, forstår jeg jo at man har vansker med å finne konkret bibelsk argumentasjon for å imøtegå andre og nye «legitime» samlivsformer, slik tidsånden legger opp til.

 

Hvordan forstå og etterkomme Guds vilje?

Jeg finner det påkrevd å minne om profeten Elia som først i den hviskende vinden møtte Gud og Hans stemme. For å kunne bli så finstemt på hva Gud ønsker å si oss, må vi bli konfigurert og kalibrert i tråd med hva som er Hans vilje. Det gjør vi ganske enkelt ved å lese jevnlig i Guds ord, be om å forstå hva Gud vil si oss, gjøre etter Guds bud, be om tilgivelse for alt hva vi gjør – og ikke gjør – som er mot Guds vilje, og ikke minst be om at Gud bøyer vår vilje under sin.

 

Nå er tiden da vi må bli villig til å være tydelige i språk og gjøre i handling hva Gud har kalt oss til å gjøre. Vårt ansvar er å lede mennesker til Gud. Vi har ikke ansvaret for å gjøre mennesker høye og tilfredse med seg selv, tvert imot! Vi er kalt til å være salt i verden. Vi er kalt til å gjøre etter vår Herres vilje. Ja, vi skal tenke og reflektere selv, men da dreier det seg om hvordan vi best skal etterkomme det Gud ber oss om å gjøre, uansett omkostninger. For selv om man kan synes at ens ferd er rett, er det likevel Herren som prøver hjertene. En dag står vi alle innfor Guds domstol.

 

En gammel beretning forteller om en bonde som søkte etter en ny gårdsgutt. Tre stykker meldte seg, alle godt kvalifiserte. Så til sist spurte bonden hvor nær grøftekanten de våget å kjøre med hest og kjerre. Den første viste hvor langt ut han våget å kjøre. Den andre var enda mer vågal enn den første. Da den tredje gutten ble spurt, svarte han: «Jeg våger ikke å bruke din eiendom og dine redskaper slik. Kjører jeg med hesten og kjerra, så velger jeg å kjøre så midt inne i veien som jeg bare kan.»

 

Gjett hvem som ble ansatt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere