Gunhild Maria Hugdal

Alder:
  RSS

Om Gunhild Maria

Følgere

Når Guds dom foregripes

Publisert rundt 3 år siden

Alt for ofte forvaltes evangeliet med arroganse og skråsikkerhet. Enhver ny generasjon prøves mot nye testspørsmål, og svært mange må leve med at de får dommen utlevert på forskudd – av mennesker som påberoper seg Guds autoritet.

”Hvem er det som vil ha et helvete? Hvem er det som er glad for helvete?”, spurte barnet overrasket. Sperret opp øynene. Kunne ikke tro sine egne ører.

Jørgensens syn har bred støtte både i befolkning og i presteskap. Debatten han initierte er overmoden, og gjenspeiler et stort behov for en åpen debatt rundt dette temaet.  Jeg håper denne samtalen vil få lang levetid. Den bør ikke parkeres raskt av lettvinte ”liten støtte i det bibelske materialet” (Henriksen og Hegstad, Vårt Land 25.10). Det kollektive ubehaget rundt læren om fortapelsen vil i verste fall nok en gang måtte gå under jorden. Det er synd, siden Jørgensens innvendinger gir gjenklang i mange hjerter og liv. Mange vil mene at Jørgensen ikke tømmer nådebegrepet for innhold, men tvert imot legger et mer radikalt nådebegrep til grunn når han kaster nytt lys over den bibelske tanken om apokatastasis.

Jeg vil peke på flere mulige årsaker til at debatten om fortapelsen er vanskelig å avlive. Flere burde spørre hva den stadig tilbakevendende debatten er et symptom på. En mulig hovedårsak til debatten er vår dårlige forvaltning av læren om fortapelsens mulighet – og dermed av selve evangeliet. Oppgjøret med læren om fortapelsen næres trolig av et annet og beslektet oppgjør: Det bærer i seg den dype sorgen og skuffelsen over møtet med kristen fariseisme, selvrettferdighet og dømmesyke. Alt for ofte forvaltes evangeliet med arroganse og skråsikkerhet. Enhver ny generasjon prøves mot nye testspørsmål, og svært mange må leve med at de får dommen utlevert på forskudd – av mennesker som påberoper seg Guds autoritet.

En annen mulig årsak til at debatten stadig dukker opp, er at fortapelsen – slik den er formidlet og/eller oppfattet – i stor grad mangler forankring i folks alminnelige rettsoppfatning og rettferdighetssans. At alle som av ulike grunner ikke tror skal gå fortapt, framstår for mange som totalt uforenlig med den kristne læren om godhet og nestekjærlighet. At menneskeheten skal splittes på grunnlag av tro –  helt uavhengig av livshistorie, hvem de er for øvrig, hvordan de har blitt preget og formet av sin kontekst osv – framstår som vilkårlighet og urettferdighet satt i system. De fleste av oss vet at det er svært tilfeldig hvem som kommer til tro (og på hva), og at godhet og rettroenhet definitivt ikke alltid går hånd i hånd.

I tillegg er tro så mangt: Hva med den usynlige og stille troen? Den ambivalente og tvilende troen? Og hva med den troen som ikke har tro på seg selv? Tro eller vantro kan ikke forbli svart – hvitt når man har kontakt med mennesker. Hva vi velger og hva vi tror på, er langt fra alltid gjenstand for bevisste, frie valg. Også her må kristen teologi forsøke å tale sant om menneskelivets kompleksitet.

Det følger relativt enkel logikk at om man aksepterer tanken om Guds eksistens, og samtidig fastholder læren om dommen, så vil man ikke med sikkerhet kunne si noe om dommens utfall. Også på dette området er vi henvist til et av menneskelivets grunnvilkår – mangelen på sikre svar. Når det er sagt, er det imidlertid grunn til å spørre hvor vi vil legge hovedvekten i vår forkynnelse av evangeliet. Hva ønsker vi at folk skal sitte igjen med? Er fortapelsens mulighet det vi først og fremst ønsker å formidle til mennesker? Er det dette vi vil drømme om, håpe på, forsvare, løfte fram som godt?

Jeg skulle gjerne sett Hegstad og Henriksen drøfte og gå i dybden på apokatastasistanken. Jeg skulle ønske de kunne ta noen ekstra runder med engasjementet for apokatastasis. Noen runder der man tar engasjementet på alvor og forsøker å forstå hvorfor dette er en debatt som stadig dukker opp. Kanskje kunne man også tåle at denne samtalen fikk leve og utfolde seg i offentligheten for en tid? Det er dessuten synd at oppgjøret med den dårlige forvaltningen av læren om fortapelse ikke er tydeligere og sterkere. Et tydeligere oppgjør kunne hjulpet alle dem som i et dennesidig perspektiv ser seg tvunget til å ”forspille sitt liv” på grunn av blind bibeltro, destruktiv lydighetsmoral og frykt for fortapelse. Frykten for fortapelsen kan skape frykt for å leve – her og nå i Guds verden.

Sjaastads svar til meg opplever jeg ikke som svar på mine spørsmål og innvendinger. Nok en gang blir konklusjonen at det ikke er mulig å komme bortenfor spørsmålet om bibelsyn. Det er ikke mulig å adressere, samtale om eller gå i dybden på andre viktige anliggender. Bibelsynet (som i kirkelandskapet representerer kun ett av flere mulige skriftsyn) begrenser sterkt – både samtalen og ikke minst den menneskelige erfarings rolle innenfor teologien. På den bakgrunn ser jeg heller ikke poenget i å bruke tid på nok en stråmann – at det er ”den bibelske forankringen” som er ”problemet”. Det ville også være meningsløst for våre lesere å ta debatten ned vante og i overkant opptråkkede spor – om bibelsyn. Vi havner på et veiløst sted – det er dessverre her så alt for mange viktige debatter har en tendens til å ende. Det var dette jeg tematiserte i mitt første svar til Sjaastad: Immuniteten mot menneskets stemme. Når spørsmålet bibelsyn settes på dagsorden – eller lurer seg inn bakveien og får trumfe debatten – har alle andre spørsmål og hensyn en tendens til å havne i skyggen. Jeg vil likevel stille følgende spørsmål:  Hva er troens objekt? Er det en ufeilbarlig Skrift eller den levende Kristus? Og vil ikke Sjaastad kunne gi meg rett i at Guds dom stadig foregripes i ”bibeltroskapens” navn? Skillet mellom vantro og troende tegnes strengt her og nå, og konstruerer Den andre. Slik foregripes dommen hver dag av mennesker som har satt seg i Guds sted – fordi troen på Skriften og ikke Kristus blir det avgjørende.

Gå til innlegget

Frykten for vranglære

Publisert rundt 3 år siden

Jeg kjenner tankegangen bak en slik holdning til sine meningsmotstandere godt: Vranglærere søker ikke sannheten og det gode. For om man søker det gode, er det umulig å ende opp med andre svar enn de «rettroende.»

I anledning Egil Sjaastads forsvar for fortapelsen og trøst for de få, forsøkte jeg å belyse flere tema: Skriftsyn, konstruksjonen av Den Andre gjennom skillet mellom vantro og troende, synet på fortapelsen, og hvordan teologi påvirker og preger utøvelse av nestekjærlighet og medmenneskelighet. Disse tingene er nært forbundet.

• Les Egil Sjaastad: Trøst i liv og død

• Les Hugdals første innlegg: Trøst som ikke holder

• Les Egil Sjaastad 4.10. Betenkt over Jørgensens skriftmetode

• Les Egil Sjaastad 29.9. Kjære prester

Det er lett å konstruere stråmenn mot meg og min tekst. MF-kortet er en slik stråmann i debatten – en stråmann som er god å ha om noen fra Menighetsfakultetet mener noe som helst som man er uenig med. Det samme gjelder Sjaastads karikerte bilde av meg som en som sår tvil om all den nestekjærlighet som har blitt utøvd i konservativ kristendoms navn. Stråmenn er gode å ha om man vil unngå å måtte svare på spørsmål man kanskje ikke har gode svar på.

Forkaster jeg muligheten for en dom? Nei. Hevder jeg at det aldri har eksistert nestekjærlighet i kristen sammenheng hvor fortapelsens mulighet fastholdes og forkynnes? Nei, det er ikke tilfelle. Jeg forsøker å tematisere en mulig brist i denne nestekjærligheten, og påpeke hvordan denne bristen kan næres ikke bare av menneskets syndighet, men også av teologi, lære og ”trossystemer” (her er sekulære dogmer intet unntak). Jeg vet godt hvilken idealisme som preger utøvingen av nestekjærlighet i Sjaastads miljø og i andre miljøer med lignende teologisk profil. Denne idealismen ble jeg fostret i, og den har jeg forsøkt å ta med meg som et ideal å strekke seg etter. Imidlertid står den praktiserte nærhetsetikken i disse kristne miljøene i sterk kontrast til den pliktetikk som forkynnes og læres i de samme miljøene. Når bibeltroskapen fører til lukkethet mot samtiden, vil man uunngåelig etablere et gap mellom liv og lære, mellom forkynnelse og praksis. Dette gapet vil tvinge de troende ut i en umulig spagat – på tross av idealistisk og beundringsverdig alvor på vegne av Jesu radikale medmenneskelighet.

Hvorfor adresserer ikke Sjaastad mine viktigste anliggender? Det finnes viktigere spørsmål som hadde fortjent å få spalteplass: Hva slags rolle skal menneskets stemme og erfaringsbaserte innvendinger ha i kristen teologi og etikk? Kan skillet mellom vantro og troende, i hvert fall i visse utgaver, bidra til et syn på annerledes troende som truer og vanskeliggjør nestekjærligheten? Hva gjør vi når en ”bibeltro” tolkning av visse Skriftsteder vil gjøre skade og påføre mennesker lidelse? Her blir Sjaastad svar skyldig. Sjaastads svar bærer i det hele tatt preg av at han ikke tar mine innvendinger på alvor. Respekt for at også mitt engasjement for den kristne tro er oppriktig, framstår som virkelighetsfjernt (og totalt urealistisk etter å ha lest kommentarfeltet hvor kristne nettroll truer med drukningsdød i bibeltroskapens navn).

Jeg kjenner tankegangen bak en slik holdning til sine meningsmotstandere godt: Vranglærere søker ikke sannheten og det gode. For om man søker det gode, er det umulig å ende opp med andre svar enn de ”rettroende”. Her ser man en ny side av den immuniteten jeg tematiserte første gang: Immuniteten mot menneskets stemme gjør seg også gjeldende når det kommer til evne og vilje til å ta innover seg kritikk (da sikter jeg primært til trosfellesskapet og ikke til enkeltindividene). Heller enn at kritiske perspektiver tas til etterretning, fortolkes de utelukkende som uttrykk for åndskamp og de siste dagers forfall. Motstand blir dermed sikre tegn på at man er på den rette vei. Denne tankegangen fører til ytterligere lukkethet, og gjør det umulig å vurdere det som kanskje kunne vært nyttige kritiske perspektiver.

Ingen mennesker har erfaring med livet etter døden. Jeg argumenterer for at menneskers erfaringer av dogmer – samt av tro, læresetninger og etiske idealer – er viktige for kristen teologi og etikk. Erfaringer i skjæringspunktet mellom tro og liv bør få utfordre teologien. Om et dogme eller et etisk ideal forårsaker menneskelig lidelse, må det kritisk belyses gjennom debatt – og vurderes forkastet. Dogmers frukter kan ikke være unntatt debatt, på tross av at dogmet har bibelsk forankring. For noen er det utenkelig at feilen – når ligningen ikke går opp – skal ligge i Skriften. For meg er det utenkelig at feilen alltid skal ligge hos mennesket. Jesus viser oss et skrifttolkningsprinsipp som setter menneskets beste høyere enn bokstaven – f.eks. når han helbreder på sabbaten. Her viser Jesus selv den iboende konflikten mellom skrifttroskap og nestekjærlighet.

Som all annen menneskelig kjærlighet, har også kristen nestekjærlighet en brist i seg. Gjennom kirkens historie ser vi gang på gang at konstruksjonen av Den Andre har vært medvirkende til at kirken har feilet i sitt oppdrag: Inkvisisjonen, fordømmelsen av ekteskapsbrytere, behandlingen av ugifte mødre og deres barn, frykten for mennesker med en annen legning – listen er dessverre lang. Når vi ser denne bristen, må vi også spørre hvordan den har fått så gode levekår. Jeg har vanskelig for å se denne bristen som uavhengig av konstruksjonen av Den Andre gjennom et læremessig (og bibelsk forankret) syn på de vantro, de frafalne, de syndige, hedningene, de gudløse. Nettopp her blir Den Andre konstruert og redusert til et objekt for vår nestekjærlighet (eller i verste fall, til et objekt kun for vår fordømmelse). Men nestekjærligheten forutsetter møtet med Subjektet.

Det trossystem som jeg beskrev i mitt svar til Sjaastad, er en tro som – under visse forutsetninger – gir nestekjærligheten dårlige livsvilkår. Her oppfordres man ikke til å forstå sin neste: Kameraten som drikker hver helg på byen, naboen som ble skilt, broren som er homofil og ikke vil leve alene, venninnen som har sex før ekteskapet. På den bakgrunn forsøkte jeg å rette kritisk søkelys mot en lære og en forkynnelse som oppfordrer til kategorisering heller enn oppriktige forsøk på forståelse. Jeg ser ikke på forståelse som farlig eller potensielt truende. Tvert imot, så tror jeg at en av teologiens og troens oppgaver er å bidra til forståelse av mennesket, Guds skapning.

Den dype frykten for vranglære forhindrer debatt og åpen samtale. Det er synd. Med mine bidrag har jeg ingen planer om å diktere kirkens lære, og jeg hevder ikke å inneha noen fasit. Derimot har jeg stor tro på åpne samtaler om tro, teologi, etikk og liv.

Om det virkelig er slik, at så mange av oss vil gå fortapt, er det nødvendig å spørre: Hvor er Sjaastads smerte i det han skriver? For dette er dypt, dypt alvorlig – om Sjaastad har rett. De troendes handlinger stemmer ikke overens med alvoret i budskapet på dette punktet – vi lever som om vi ikke tror på dette. Og om vi tror på dette, og likevel forblir passive, så har jeg dessverre rett i at dette er en teologi som bidrar til nummenhet og likegyldighet overfor sin neste.

Den siste tiden har jeg debattert mot to ulike varianter av Utopia: Ole Martin Moens sekulære transhumanistiske framtidsparadis (ekstremvarianten av sorteringssamfunnet) der det ikke skal finnes mennesker med psykiske sykdommer, lav intelligens eller fysiske lyter, og Sjaastads trøst for sine troende i et hinsidig paradis. I møte med begge paradis-variantene kjenner jeg at noe er helt feil, riv ruskende galt: Hvem vil drømme om en verden uten alle Guds menneskebarn?

Gå til innlegget

Trøst som ikke holder

Publisert rundt 3 år siden

Egil Sjaastads forsvar for fortapelsen viser et trossystem – inkludert en kristen etikk – som har sikret seg immunitet mot menneskelig erfaring og mot menneskets stemme.

Når jeg leser om Egil Sjaastads «trøst», blir jeg minnet om mitt barndoms blikk på verden. Det var et blikk som delte menneskene inn i to grupper – vi frelste og de fortapte. Vi kristne, og de andre. Jeg som skulle til himmelen, og de andre i klassen.

Dette blikket var forankret i det trossystem som Sjaastad og hans meningsfeller forfekter og forsvarer. (Se Sjaastad i Vårt Land 29. september og 4. oktober). Det var et trossystem som var uforenlig med åpenhet mot verden. Jeg lærte at trøsten og det gode var forbeholdt de få; de som tror som oss, lever som oss, og tenker som oss. Dette blikket er selvsagt i visse kristne miljøer. Jeg ønsker å problematisere det og dets opphav, læren om livets to utganger.

Etikk. Heller enn å diskutere skriftsteder, vil jeg kommentere de etiske og mellommenneskelige konsekvenser Sjaastads syn har. Jeg vil også spørre: Er Skriften den eneste kilde til menneskelig erkjennelse som er relevant her? Sjaastads forsvar for fortapelsen framstår som en ren oppramsing av skriftsteder. Dermed viser Sjaastad tydelig svakheten ved den tradisjon han står i og det skriftsyn han representerer: Han demonstrerer et trossystem hvor den skrevne bokstav dominerer i alle spørsmål. Her er det ikke plass til mennesket, og her kan alle menneskelige hensyn nådeløst trumfes av bokstaven. 

Sjaastad forsvar for fortapelsen viser et trossystem – inkludert en kristen etikk – som har sikret seg immunitet mot menneskelig erfaring og mot menneskets stemme. Hva Skriftens bokstav påfører av menneskelig lidelse, eller hva en bokstavtro bibeltolkning fører med seg av menneskelige omkostninger, er (i beste fall) sekundært.

At mennesker på dødsleiet klamrer seg til livet i frykt for fortapelsen, kan forbli irrelevant. Det samme gjelder menneskelige omkostninger på andre livsområder der erfaringen ikke stemmer overens med Skriften. I bibeltroskapens navn er det lett å forsvare at man ikke helbreder på sabbaten. 

Fristelsen. «Hvem er så min neste?» spurte den lovkyndige som ville sette Jesus på prøve. I vår søken etter absolutte sannheter faller vi ofte for fristelsen til å konstruere Den Andre. Den Andre som vi ikke trenger å identifisere oss med, den vi kan gå forbi med god samvittighet. Skillet mellom vantro og troende bidrar sterkt til en slik konstruksjon av Den Andre. 

Jeg vil påstå at denne konstruksjonen, opprettholdt og næret av læren om fortapelsen, ikke kan leve side om side med nestekjærligheten. I stedet fører den til en forvitring av vår empati, hvis forutsetning er identifikasjon. Empati er uforenlig med å den overforenkling det innebærer når et annet menneske kategoriseres som «frafallen», «fortapt» eller «vantro». 

Den tro som er avhengig av konstruksjonen av Den Andre, vil aldri kunne forvalte Jesu radikale medmenneskelighet. Den umuliggjør heller at vi fullt ut kan virkeliggjøre selve grunnormen i det bibelske etiske materialet. «Holdbar trøst» er det uansett ikke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.10.2016

Gå til innlegget

En Gud for de mange, Simonnes?

Publisert rundt 3 år siden

Helge Simonnes kritiserer en kirke som ikke har kontakt med folket. Da er det vanskelig å forstå hvorfor han intervjuer biskopene og ikke går i dialog med vanlige prester eller folk flest.

Jeg kan kjenne meg igjen i noen av de erfaringene som Helge Simonnes beskriver i sine fiktive fortellinger i En Gud for de mange. Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake. Jeg vet hvor brutalt det er å miste sin barndoms Skybert, «den store fikseren», som Simonnes skriver om. Det er et tap som etterlater en betydelig tillitskrise til livet – og et meningstap som må integreres på en eller annen måte.

Jeg vokste selv opp i et svært konservativt kristent miljø, og har måttet bruke mange år av mitt voksenliv på å jobbe med en trosbagasje som var sterkt invalidiserende. Det å håndtere­ denne bagasjen har vært en så omfattende oppgave at det er blitt levebrødet mitt.

• Les kronikken til Helge Simonnes: Kollektivt åndelig ansvar

Brente barn. Det et sjokk å måtte innse at det tros- og livskartet som jeg hadde fått med meg, på ingen måte stemte overens med terrenget. Det er sårbart å stå der som tjueåring med et dårlig eller ubrukelig kart – i en livsfase hvor de store valg skal tas­­­. Så Simonnes tangerer uten tvil stor og viktig tematikk. Jeg vet – ut ifra både egne og andres erfaringer – at det å skulle omstille seg etter en oppvekst i et kristent miljø med fundamentalistiske trekk, er sterkt undervurdert. Det er en omstillingsprosess av dimensjoner, og en prosess som skulle ha vært belyst med forskning og kunnskap.

Simonnes har et ekte engasjement for Guds brente barn. Det skal han ha ros for. Og jeg har sansen for ideen til Simonnes: At menneskelig erfaring, i fortellingsform, skal utfordre kirken. Den samme innsikten – om erfaringen som en kraftfull kilde til ny innsikt – er sentral også innen feministisk teologi og etikk. Rasjonell argumentasjon har en hegemonisk posisjon i vårt samfunn. Nettopp derfor har livsfortellinger en unik evne til å utfordre – ved løfte fram nyanser­ som det rasjonelle argumentet ikke kan romme.

På denne bakgrunn er det synd at Simonnes ikke har nok tillit til sine fortellinger – og til erfaringen formidlet gjennom narrativen. Fortellingenes egenverdi reduseres ved at de konsekvent er ispedd rasjonell argumentasjon. Slik sett blir det i overkant tydelig at fortellingens funksjon er å tjene det rasjonelle argumentet­. Dette merkes på fortellingene­ at de ikke er mål i seg selv. Jeg savner eksistensiell nerve­ og sprengkraft.

Ikke minst, så spiller fortellingene i for stor grad på det man kanskje kan kalle stereotype erfaringer­. Slik må det nødvendigvis gå når en selv skal dikte – da vil problemstillingene kunne minne om anekdoter som verserer i kristne miljøer. Dette er erfaringer vi har hørt om før, og i stor grad er det åpne dører som slås inn.

• Les Oskar Skarsaunes anmeldelse av boken: Simonnes svarer ikke på eget spørsmål

Komfortsone. En annen side ved Simonnes’ fortellinger bør også adresseres: Det kan virke som om det i stor grad er de samfunnssjikt som Simonnes selv hører hjemme innenfor og har kjennskap til, som beskrives her. Simonnes henter erfaringsmaterialet fra sin sosiale komfortsone – det er deres erfaringer som er relevante når nå kirken skal utfordres.

Det beste hadde vært om Simonnes­ hadde vist sin egen idé nok respekt til at han gikk ut for å hente fortellinger – med åpent sinn, og utenfor egne miljøer. Da kunne han ha funnet uante skatter­. Da hadde han kanskje kunne ha unngått at noe av kritikken oppleves som 20, 30 og kanskje 40 år forsinket. Simonnes belyser generasjonserfaringer som i mindre grad gjelder de yngre, og som i noe mindre grad gjelder (dagens) kirkelige miljøer­. På den bakgrunn blir det litt pompøst og ambisiøst å formulere 12 teser om hvordan kirken nå skal vinne folket tilbake.

Åndelighet, troslære og trospraksis går hånd i hånd med etiske idealer. Mye av det Simonnes tematiserer handler både implisitt og eksplisitt om kristen etikk. Etiske idealer om det gode og det rette er også «mektige våpen» som kan legge menneskers liv i grus – eller som i det minste kan legge stein til byrden i tunge­ livsfaser. Her er det nok å ta av. Idealet om ikke å bryte ekteskapet i kombinasjon med den kristne hetero-normativiteten, er for eksempel idealer som har forårsaket langt mer lidelse enn hva Simonnes er i nærheten av å beskrive.

Folk flest. Simonnes kritiserer en kirke som ikke har kontakt med folket. På den bakgrunn er det vanskelig å forstå hvorfor han har tatt seg tid til å intervjue biskopene­, men ikke går i dialog med vanlige prester eller­ folk flest. Hvis vi skal vinne folket, er det kanskje folk flest, og ikke den kirkelige maktelite, man først må snakke med?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.09.2016

Gå til innlegget

Familieliv eller skjøre relasjoner?

Publisert nesten 5 år siden

Jeg håper og tror at mine gode kollegaer i kirken vil bruke hver adventstid til å snakke sant om livet – og våge mer enn idyll og adventsstemning.

Merete Thomassen skriver etterlengtet nyansert og godt om parforholdet i Vårt Land 16. desember. Thomassen har rett i at det kan oppleves som alt annet enn godt når kirken ikke kan tilby noe annet enn idealet om det livslange ekteskapet. For mange er det et ideal som legger stein til byrden.

Vi er mange som hvert år går inn i adventstiden med brutte relasjoner, sår og skrammer, ensomhet i eller utenfor relasjon. Thomassens tekst gir gjenklang i de mange spørsmålene det er vanskelig å finne tilfredsstillende svar på.

Hvorfor elsker vi ikke hverandre? Hvorfor er menneskelig kjærlighet så ufullkommen? Spørsmålene glir over i en erkjennelse om all menneskelig relasjon. Og jeg tar meg i å lete etter de gode og sanne fortellingene om menneskelig kjærlighet. Ønsker å se spor av kjærlighet som ikke er egenkjærlighet, selvoppholdelse, frykt for ensomhet, vonde kompromiss. En kjærlighet som gir sanne og ekte møter mellom mennesker, møter som tåler tidens tann.

Ingen vei utenom. Det ser likevel ikke ut til å være noen vei utenom – vi må akseptere at menneskelig kjærlighet er uløselig knyttet til menneskets svakhet. Og på samme tid – i den kjærligheten som vi alle strever med, finnes også øyeblikk av nærhet, glimtvis oppriktighet, bruddstykker av noe hellig, ekte og godt. Hvorfor elsker vi ikke hverandre? Og samtidig gjør vi jo nettopp det – verden er full av eksempler på at vi også elsker, ofrer og gjør det gode i kjærlighetens navn.

Mang en gang har jeg tenkt om parforholdet at vi i vår tid er forledet av filmer og bøker som mater oss med illusjoner om romantisk og mindre komplisert kjærlighet. På den annen side er det ingen som kan gi fullt ut tilfredsstillende svar på hva vi kan forvente oss, og bør forvente, av det virkelige livet.

Derfor er det nærliggende å bli sittende igjen med vår tids dype ambivalens til kjærlighet, samliv og forpliktelse – en ambivalens som også preger kirken. Vigselsliturgiens ord om ekteskapets ukrenkelighet, og om trofasthet inntil døden, står i skarp kontrast til kirkens praksis, og ikke minst den virkelighet som møter oss, både som prester, privatpersoner og medmennesker. 

Koste. Hvor mye skal forpliktelsen og kjærligheten koste oss? Den relasjonelle kjærlighetens ufullkommenhet er alt annet enn ny. Derfor er disse temaene dominerende også i teologien. I de bibelske fortellingene og i teologiens ord om synd, nåde og menneskelig svakhet. De gamle dogmene kan virke irrelevante, men de er også slitesterke uttrykk for menneskelig livstolkning. Ordene om at vi er «født med menneskeslektens synd og skyld» kan oppfattes som livsfjerne og fordømmende.

Men jeg finner også en slags hvile i disse ordene. De formidler en sannhet om det å være menneske. De forteller om relasjonenes skjørhet og menneskets svakhet som grunnleggende eksistensvilkår, og gir gjenklang i noe dypt i menneskelig erfaring. Som det uttrykkes så godt i «Nådens fellesskap. Rapport fra samtalen mellom Metodistkirken og Den norske kirke»: «Mennesket lever i brutte relasjoner, til Gud, til skaperverket, til medmennesket og til seg selv.»

Oppofrelse. Fra feministisk kritikk av det kristne omsorgsethoset og idealet om selvoppofrelse, vet jeg at det tilsynelatende gode ikke alltid er bare godt. Oppofrende kjærlighet kan ha en bakside. Selv omsorg og kjærlighet kan få en virkningshistorie i det enkelte liv som er alt annet enn god.

Kjærligheten må balanseres mot og kombineres med andre verdier, som rettferdighet. Oppofrelse i kjærlighetens navn må kombineres med sunn egenkjærlighet og selvhevdelse. Derfor er det ikke nok å holde fram familiesolidaritet, uselviskhet og empati.

Selvsagt er dette verdier som er viktige, men verdier må alltid virkeliggjøres i den enkeltes livssituasjon. Det er den enkelte som kjenner nyansene, og noen ganger kan verdier og idealer skygge for oss, så vi ikke ser tydelig de etisk relevante nyansene i hverdagen. Derfor er det alltid iblandet en viss frykt at jeg trekker fram de store ordene om idealene – blir de for dominerende og generelle, mister vi av syne nyansene i våre hverdagskamper. 

Emosjoner. Ekteskapet skal i vår del av verden primært imøtekomme emosjonelle behov. Det ville være en krevende individuell øvelse å skulle løsrive seg fra sin kulturelle kontekst. Vi kan ikke unngå å preges av vår tids forventninger til samlivet, hvor urealistiske disse forventningene enn er.

Alle har vi et behov for å ha en vi kan stole på, en som kan gi beskyttelse og hjelpe oss til å leve med vår grunnleggende sårbarhet. Og i samlivene rundt oss, i fortellingene om svik, brudd og krevende faser, eller lykke, intimitet og trivsel, er det vanskelig å unngå å speile seg. Der ser vi vår egen lengsel, eller frykt for å bli forlatt og avvist.

Enhver fortelling om lykke eller brudd stiller kritiske spørsmål også til eget liv. Forventningene smitter. Individuelle valg får ringvirkninger langt utenfor privatsfæren, og skaper ny normalitet. Vi lever i en tid som gir oss mulighet til å satse på kvalitet i relasjonene. Hva som er «kvalitet» er en annen sak. Derfor er det heller ingen tvil om at vår tids frihet legger tunge eksistensielle byrder på samlivet. 

Medfølelse. Selv blir jeg sittende igjen med en dyp medfølelse med oss alle. Og med ett må jeg tenke tilbake på den gang jeg var ung og leste karmelittbroderen Wilfrid Stinissens ord om menneskets dypeste lengsel: «Vi er født med en evig, uslokkelig hunger etter kjærlighet. Vi bærer den gjennom hele livet fra fødsel til død som vår tyngste byrde og vår største skatt. Vi hungrer og tørster etter kjærlighet og blir aldri, aldri mettet. Og derfor finnes Gud.»

Og jeg er på nippet til å be en bønn om at Gud må forbarme seg over oss mennesker, over den vanskelige kjærligheten og de skjøre relasjonene som er vår virkelighet. Over håp som livet gjør til skamme, over drømmer som blir knust, over menneskehjerter med sår og arrvev. Over menneskets dype frykt for ikke å være elskverdig. Over vår universelle mangel på evne til å elske evig, fullkomment og betingelsesløst. Over menneskets allestedsnærværende evne til å knuse det det har mellom hendene. 

Terapeutene. I vår tid (i den vestlige verden) har terapeutene overtatt den rollen prestene hadde i tidligere tider. Nå er det terapeutene som har autoritet til å fortolke menneskenes liv. Likevel tror jeg at vi som kirke har all grunn til å ha stor frimodighet i vår forvaltning og nytolkning av kirkens tusenårige arv. Og jeg håper og tror at mine gode kollegaer i kirken vil bruke hver adventstid til å snakke sant om livet – og våge mer enn idyll og adventsstemning.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere