Leif Gullberg

Antagelig skyldes det min relativt store uvitenhet om katolisismen, men Journalist Christian N. Bjørkes side 2 interessante kommentar "Syndfri i sommersol" om botsgangen til Santiage de Compostela i Vårt Land lørdag 24. juli overrasket. Jeg visste den lange marsjen var en pilegrimsferd, men at det var en botsøvelse med løfte om syndenes tilgivelse ved ankomst var ukjent, og minnet om forrige paves løfte om at en spasertur gjennom Millenniumsporten ville sørge for et kortvarig opphold i skjærsilden for avdøde slektninger.

Men det stilles ifølge kronikøren krav for syndstilgivelsen. Det er ikke nok å ha gått de ti siste milene - man må også ha gjort det i et "hellig" år, noe det blir når St. Jakobs dag faller på en søndag. 2010 er et slikt år. Det forventes at 200.000 katolikker vil fullføre den siste del av turen i år til byen i nordvestre Spania sier forfatteren, mens www.catholicculture.org sier at i et hellig år forventes det 10 millioner som vil besøke byen.

Det er mye.

I min åpenbare uvitenhet trodde jeg at det luthersk-katolske forliket fra 1999 en gang for alle hadde klargjort at i kristen tankegang var det kun syndstilgivelse og frelse gjennom tro og tro alene, og at middelalderske forestillinger om å frelse seg selv gjennom botsøvelser og gode gjerninger var en ting som nå tilhørte fortiden.

Men løfter om syndenes tilgivelse er det "ifølge katolsk tro" sier Bjørke om vandringen til Santiago hvis man mottar sin "compostela".

Allikevel ved et raskt søk på internett er det ikke helt enkelt å få påstanden entydig bekreftet. Ifølge ovennevnte katolske hjemmeside står det "... because the most sought after, valuable and characteristic element of the holy year is forgiveness and the encounter with the living Christ."

Selv sett med en protestants øyne fortoner denne formuleringen seg akseptabel, men hvordan dette egentlig skal forstås kan vel bare en troende katolikk opplyse om.

Hvis du er lik meg, har du flere ganger enn du kan huske hørt at det er bibelsk og gi tiende. Hvis ikke du gir tiende, så stjeler du fra Gud. Både ifølge småprofeten Malakias, samt mange av dagens populære forkynnere. "Tyven" het en bok som kan kjøpes på Hermon Forlag, som reklamerer for boken med "... den vil nok sjokkere mange, og kan bare fordøyes av mennesker som akter Guds ord om den avgjørende autoritet"

På spørsmål om tiende skal beregnes ut fra brutto- eller nettolønn, ga en evangelist dette salomoniske rådet: "Det avhenger av om man vil ha velsignelsen brutto eller netto". En annen forkynner var nok mere edruelig når han svarte at en som elsker Gud og er en glad giver stiller ikke dette spørsmålet.

Men som enkelte bibellesere kanskje har oppdaget, så kan det være en krevende øvelse å finne basis i Bibelen for at nytestamentlige kristne skal gi tienden - eller "betale" tienden som enkelte hevder det egentlig er. Noen velger istedet å kalle det "tiendegaven" for å gjøre det litt mer spiselig.

For spør ikke Malakias til Israels folk på vegne av Gud: "Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Og dere sier: Hva har vi ranet fra deg? Tienden og de hellige gaver. Forbannelsen har rammet dere, og fra meg raner dere, ja hele folket. Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse velsignelser over dere i rikelig mål!"

Tydeligere kan det vel knapt sies? Gir man ikke tiende, er man under forbannelsen. I alle fall er det enkelt å tolke det slik hvis man ignorerer versenes kontekst.

Men Bibelen er full av troeshelter som aldri ga - eller "betalte" - tienden. Abraham er en av dem. Stabeistet Jakob ville ikke engang gi tienden før Gud hadde velsignet ham først.

I våre dager er det dessuten langt mer pproblematisk å gi tienden etter bibelsk mønster. For det første var det bare levittiske prester som kunne ta imot tiendegaven, og da bare tiende av matprodukter dyrket av jorden - aldri penger. Nyomvendet kristne ble derfor heller aldri oppfordret til å gi tiende noe sted i NT. Det er først flere hundre år etterpå at tiende blir introdusert i kristne kirker.

Ikke desto mindre omtales tienden i NT flere ganger. I Hebreerbrevet sier f.eks. forfatteren at "... denne Melkisedek, konge i Salem, den høyeste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, han som Abraham også gav tiende av alt...Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!"

Men hva er det så Abraham gir tiende av? Hverken av sin avling eller kveg, men av byttet han tok da han seiret over kongene. Det er mer dramatikk i dette enn første øyekast skulle tilsi, for Abraham gikk til krig på grunn av Sodoma hvor nevøen Lot bodde, og ga altså 10% av byttet til Melkisedek, og lot byen Sodoma beholde resten. Selv beholdt han ingenting.

Så er det Abrahams sønnesønn Jakob - antagelig favoritten blant tilhengerne av tienden. Gud godkjente Jakobs tiendeforslag, men gjorde det også til et prinsipp for all fremtid. Det lyder slik: "Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd og gi meg brød å ete og klær å kle meg med, og jeg kommer vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud, og denne sten som jeg har reist opp som en minnesten, skal være et Guds hus, og av alt det du gir meg, vil jeg gi dig tiende."

Problemet er at dette skriftstedet sier det rakt motsatte av det som idag oppfattes som det bibelske mønster. For Jakob forsøker nærmest utpressing av Gud. Det er HVIS og DERSOM ultimata til Gud for at Jakob skal kunne gi en tiendepart tilbake til Gud.

Som nevnt var det kun levittiske prester som kunne motta tienden. Her er kjørereglene: "All landets tiende av jordens sæd og av trærnes frukt hører Herren til; den er helliget Herren. Vil noen innløse noe av sin tiende, da skal han legge femtedelen til. Og all tiende av storfe og av småfe, av alt det som går under hyrdestaven - hvert tiende stykke - skal være helliget Herren. En skal ikke se efter om det er godt eller dårlig, og ikke bytte det; bytter en det, da skal både det og det som det byttes med, være hellig; det skal ikke innløses."

Tienden må altså komme fra "jordens sæd" eller trærnes frukt. Ikke fra havet og ikke fra luften - det var kun "jordbruksprodukter" og dyr som det kunne betales tiende av. Og aldri penger eller andre byttemidler.

Så hva enn du gjør - slutt å gi tienden. Det følger ingen velsignelse med det. Gi heller alt du eier og har hvis mulig. Eller gi etter som du "får lykke til" slik Paulus oppfordrer sine samtidige om å gjøre. La alle dine gaver til Guds rike ha mening. Gir du til andre enn din egen menighet, så sjekk at mottager er med i den norske Innsamlingskontrollen - det gir en viss trygghet.

Og husk det er vanskelig å elske Gud av hele sitt hjerte dersom det månedlig også kommer krav fra det høye om å betale tienden. Det er dessuten bare én type givere Gud elsker - de glade. Ikke de som betaler regningene fra Guds Rike ved forfall.

Hvis du er lik meg, har du flere ganger enn du kan huske hørt at det er bibelsk og gi tiende. Hvis ikke du gir tiende, så stjeler du fra Gud. Både ifølge småprofeten Malakias, samt mange av dagens populære forkynnere. "Tyven" het en bok som kan kjøpes på Hermon Forlag, som reklamerer for boken med "... den vil nok sjokkere mange, og kan bare fordøyes av mennesker som akter Guds ord om den avgjørende autoritet"

På spørsmål om tiende skal beregnes ut fra brutto- eller nettolønn, ga en evangelist dette salomoniske rådet: "Det avhenger av om man vil ha velsignelsen brutto eller netto". En annen forkynner var nok mere edruelig når han svarte at en som elsker Gud og er en glad giver stiller ikke dette spørsmålet.

Men som enkelte bibellesere kanskje har oppdaget, så kan det være en krevende øvelse å finne basis i Bibelen for at nytestamentlige kristne skal gi tienden - eller "betale" tienden som enkelte hevder det egentlig er. Noen velger istedet å kalle det "tiendegaven" for å gjøre det litt mer spiselig.

For spør ikke Malakias til Israels folk på vegne av Gud: "Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Og dere sier: Hva har vi ranet fra deg? Tienden og de hellige gaver. Forbannelsen har rammet dere, og fra meg raner dere, ja hele folket. Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse velsignelser over dere i rikelig mål!"

Tydeligere kan det vel knapt sies? Gir man ikke tiende, er man under forbannelsen. I alle fall er det enkelt å tolke det slik hvis man ignorerer versenes kontekst.

Men Bibelen er full av troeshelter som aldri ga - eller "betalte" - tienden. Abraham er en av dem. Stabeistet Jakob ville ikke engang gi tienden før Gud hadde velsignet ham først.

I våre dager er det dessuten langt mer pproblematisk å gi tienden etter bibelsk mønster. For det første var det bare levittiske prester som kunne ta imot tiendegaven, og da bare tiende av matprodukter dyrket av jorden - aldri penger. Nyomvendet kristne ble derfor heller aldri oppfordret til å gi tiende noe sted i NT. Det er først flere hundre år etterpå at tiende blir introdusert i kristne kirker.

Ikke desto mindre omtales tienden i NT flere ganger. I Hebreerbrevet sier f.eks. forfatteren at "... denne Melkisedek, konge i Salem, den høyeste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, han som Abraham også gav tiende av alt...Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!"

Men hva er det så Abraham gir tiende av? Hverken av sin avling eller kveg, men av byttet han tok da han seiret over kongene. Det er mer dramatikk i dette enn første øyekast skulle tilsi, for Abraham gikk til krig på grunn av Sodoma hvor nevøen Lot bodde, og ga altså 10% av byttet til Melkisedek, og lot byen Sodoma beholde resten. Selv beholdt han ingenting.

Så er det Abrahams sønnesønn Jakob - antagelig favoritten blant tilhengerne av tienden. Gud godkjente Jakobs tiendeforslag, men gjorde det også til et prinsipp for all fremtid. Det lyder slik: "Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd og gi meg brød å ete og klær å kle meg med, og jeg kommer vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud, og denne sten som jeg har reist opp som en minnesten, skal være et Guds hus, og av alt det du gir meg, vil jeg gi dig tiende."

Problemet er at dette skriftstedet sier det rakt motsatte av det som idag oppfattes som det bibelske mønster. For Jakob forsøker nærmest utpressing av Gud. Det er HVIS og DERSOM ultimata til Gud for at Jakob skal kunne gi en tiendepart tilbake til Gud.

Som nevnt var det kun levittiske prester som kunne motta tienden. Her er kjørereglene: "All landets tiende av jordens sæd og av trærnes frukt hører Herren til; den er helliget Herren. Vil noen innløse noe av sin tiende, da skal han legge femtedelen til. Og all tiende av storfe og av småfe, av alt det som går under hyrdestaven - hvert tiende stykke - skal være helliget Herren. En skal ikke se efter om det er godt eller dårlig, og ikke bytte det; bytter en det, da skal både det og det som det byttes med, være hellig; det skal ikke innløses."

Tienden må altså komme fra "jordens sæd" eller trærnes frukt. Ikke fra havet og ikke fra luften - det var kun "jordbruksprodukter" og dyr som det kunne betales tiende av. Og aldri penger eller andre byttemidler.

Så hva enn du gjør - slutt å gi tienden. Det følger ingen velsignelse med det. Gi heller alt du eier og har hvis mulig. Eller gi etter som du "får lykke til" slik Paulus oppfordrer sine samtidige om å gjøre. La alle dine gaver til Guds rike ha mening. Gir du til andre enn din egen menighet, så sjekk at mottager er med i den norske Innsamlingskontrollen - det gir en viss trygghet.

Og husk det er vanskelig å elske Gud av hele sitt hjerte dersom det månedlig også kommer krav fra det høye om å betale tienden. Det er dessuten bare én type givere Gud elsker - de glade. Ikke de som betaler regningene fra Guds Rike ved forfall.

Er det mulig at Noas ark endelig er funnet? Se videoen og gjør deg opp en mening...

For ikke mange år siden ble jeg introdusert for miming i gudstjenesten. En ikke helt ukjent kristen sangartist skulle delta med sang. Det hadde seg så at i dette møtet havnet jeg på første benk, og bare noen ytterst få meter foran artisten, hvilket medførte at jeg kunne observere den talentfulle kvinnen på nært hold. I mangel av et lokalt menighetsorkester gjorde hun som mange gjør i dag - hun hadde med seg musikk på boks. Det var da jeg begynte å undres. Var det hun som sang inn i mikrofonen, eller kom lyden fra en medbrakt CD? Til dags dato er jeg ikke sikker på om forsamlingen ble lurt eller ikke, men foreløpig har jeg latt tvilen komme den mistenkte tilgode.

Nylig ble det avholdt en større kristen samling i byen jeg sokner til, hvor en annen og heller ikke helt ukjent kristen sangartist deltok. Her var det ingen grunn til undring om det ble mimet eller ikke, for en av de tre sangene som vedkommende gledet forsamlingen med, var - du gjettet det - miming. Jeg vet det, for lydteknikeren fortalte meg det etterpå.

Nå er jeg fullstendig klar over at miming brukes mye. Ser man en musikkvideo, er sannsynligheten stor for at artistene mimer til tidligere innspilte sanger. Det er heller ikke noe problem så lenge man vet at slikt foregår mye i musikkvideoer.

Det er mulig at jeg er både naiv og mer firkantet enn de fleste, men det jeg synes ikke det er greitt er at man står frem og illuderer at man synger direkte inn i en mikrofon mens det i virkeligheten er en CD som svirrer rundt på en avspiller bakerst i salen. Og selv om dagens digitalelektronikk er et enestående hjelpemiddel til å formidle vårt budskap, så mener jeg faktisk at disse artistene lurer oss til å tro noe som ikke er tilfelle. For det å opplyse forsamlingen om at "...sangen dere nå får høre kommer egentlig fra min CD, og jeg bare later som jeg synger" er antagelig helt utenkelig for selv den største amatørartist.

Hva synes du? Er det greitt for deg at du ikke lenger nødvendigvis vet om det er "direktesending" eller ikke?

"NRK-journalist Sidsel Wold har forfalsket et intervju med Manfred Gerstenfeld. Det er det ingen norske journalister som bryr seg om," skriver redaktør Bjarte Ystebø i avisen Norge IDAG. Foreløpig er det kun avisen DagenMagazinet som henviser til artikkelen. Selv Vårt Land synes ikke å vise interesse for saken. NRK hevder det trenger tid for å kommentere påstanden.

Dersom påstanden viser seg å være i all hovedsak sann, har redaktør Ystebø mulgens gjort årets skup. For konsekvensen er at NRKs Midt-Østen korrespondent i flere år vil måtte se seg om etter en annen jobb. For det er journalistisk harakiri å gjøre det som Sissel Wold påstås i artikkelen å ha gjort. Det er dessuten vanskelig å tro.

De som fulgt CNN for noen år siden kunne glede seg over glimrende reportasjer fra deres stjernejournalist og Pulitzer-prisvinner Peter Arnett fikk en reprimande for å ha tuklet til en rapport med påstander om at USA hadde brukt giftstoffet sarin mot egne soldater som hadde desertert i Laos. Pentagon beviste at rapporten var usann, og CNN måtte trekke historien tilbake. Flere reportere på saken fikk sparken.

Peter Arnett sluttet i CNN og gikk over til konkurrenten NBC, hvor han senere fikk sparken. Ikke for usanne reportasjer, men for å ha gitt et intervju til det statskontrollerte irakiske TV. Uproffesjonelt agerende tåles heller ikke av journalister. 15 minutters søvn i timen tolereres ikke hvis man skal bli trodd i dagens beinharde mediaklima.

Da president George W. Bush planla å invadere Irak og styrte Saddam Hussein, sto det en helsides annonse i New York Times med titelen: To President Bush: JESUS CHANGED YOUR HEART. NOW LET HIM CHANGE YOUR MIND. Det var en klar advarsel til Bush fra en liten hærskare av kristne ledere fra alle kirkesamfunn om ikke å invadere det gamle Mesopotamia . I annonsen sto det bl.a. "It is inconceivable that Jesus Christ, our Lord and Savior and the Prince of Peace, would support this proposed attack."

Til tross for dette, sa president Bush: 'God told me to end the tyranny in Iraq'.

Det var også klare advarsler om at de kristne i Irak ville få det verre dersom Irak ble invadert og Saddam Hussein ble styrtet. De kristne i Irak hadde det bedre i Irak enn i mange omkringliggende muslimstater. Irak var formelt sett en sekulær stat, og Saddam Hussein kunne lettere styre når det var ulike grupper i landet, herunder kristne. Viseutenriksminister Tariq Aziz tilhørte selv den kristne kaldeiske kirken.

Idag, syv år etter den tragiske beslutningen om å gå til aksjon av USA og Storbritannia, uten FNs godkjennelse, begynner verden å ane hvilken katastrofe dette har vært for minoritetsgruppene i Irak. Så sent som i februar 2010 måtte flere tusen kristne flykte fra Nord-Irak for å redde livet. Bare fra Mosul - Bibelens Ninive - flyktet 200.000. Verdenspressen har ikke skrevet mye om likvidasjonene, torturen, påtvungne religiøse konverteringer og flukt, ukjent av hvilke grunner. Selv om vi hører mye om den pågående demokratiske prosessen i Irak, er det hundretusener som må kjempe for livet i landet hvor de faktisk var relativt trygge under den forrige diktatoren. Relativt, for politisk opposisjon var utenkelig.

Forfølgelsen gjelder ikke bare kristne. I Irak finnes en gnostisk gruppe som kalles "mandeere". Deres språk er det samme som Jesus talte - arameisk. En annen gruppe er jasidiene som skriver sin historie lenger tilbake enn både kristne og muslimer. Disse grupper er også rammet av stor forfølgelse.

Er så dette slutten på all kristendommen i Irak? Den anglikanske erkebiskopen i England synes å frykte det, og sier at de kristnes forsvinning fra Irak er et innledende tegn på kristendommens endelige fravær i Midt-Østen. Erkebiskopen mener at det skyldes til dels uvitenheten i Vesten om hva som foregår.

De kristne som har flyktet har i all hovedsak fått lov til å komme til Syria, hvor de prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Mange bor hos andre kristne, spesielt i Damaskus, og de syriske myndighetene synes ikke å ha lagt store vanskeligheter i veien, selv om myndighetene allerede hadde store utfordringer med sin egen befolkning fra før.

Alle kriger hvor Israel er involvert med større troppeforflytninger skjer om sommeren. Sommertid betyr i Midt-Østen at marken er hard nok til å tåle militære bevegelser  av tyngre mobile enheter, og himmelen er for det meste skyfri slik at satellitbilder lettere kan tolkes. Forsøket på en vinterkrig i 1968 mot palestinerne i Jordan ble en ren fiasko da støtte fra flyvåpenet ble for vanskelig og styrkene måtte trekkes tilbake. Nevnte angrep synes å være det eneste unntaket fra Midt-Østens "sommerkriger".

Denne gangen er utfordringen for Israel igjen "Guds Parti" i Libanon - Hizbolla. Resultatet fra krigen i 2006 i Libanon ble det samme som resultatet av Gaza-krigen - Israel ble svekket og motstanderen styrket. Hizbolla er nå en del av den libanesiske nasjonalforsamlingen, noe som betyr at et angrep på Hizbollas styrker blir betraktet som et angrep på nasjonen Libanon.

Problemet med kriger for Israel er at de alle må vinnes for at den politiske ledelse skal overleve. Statsminister Golda Meir var den første som måtte gå etter - ikke å ha tapt en krig - men for å ikke ha vunnet Yom Kippur-krigen mot araberstater i 1973. Etter den mislykkede krigen i Libanon i 2006 var det Ehud Olmerts tur til å stille seg i køen av mislykkede ledere. I juli 2008 kunngjorde Olmert at han ville tre tilbake, og nyvalgt leder i Kadima, Sippora "Tzipi" Livni, sto klar i skyggen til å overta som ny statsminister. Etter at Hamas sto styrket blant palestinerne etter Gaza-krigen i 2008, var Tzipi Livni ferdig som statsminister etter valget. I Israel blir man ikke gjenvalgt etter å ha vært i krig uten å ha oppnådd en klar seier, og det ble duket for en ny runde med Benjamin Netanyahu.

Det rasles nå med sabler på flere fronter rundt nordflanken i Israel. I Libanon og Syria. Begge land er i den iranske interessesfære. Men det kan godt være at det er Netanyahu som har størst interesse av en ny krig. For vinner Israel en krig, blir statsministeren ogå en ny Ariel Sharon, en ny Menachem Begin. Nethanyahu må for enhver pris unngå å bli en ny Ehud Olmert eller en ny Tzipi Livni som ikke engang klarte å knuse den palestinske motstanden på hjemmebane.

"I fravær av en avtale med Syria", sa forsvarsminister Ehud Barak nylig under et forum for IDF, "er det vår plikt å konfrontere og kanskje ende opp med full krig". Hva enn Barak måtte ha forsøkt å signalisere med denne uttalelsen, så ble det tolket i Damaskus slik at nå ønsket Israel krig i regionen, og kom med en advarsel om at "Israel bør ikke teste Syrias besluttsomhet" og "Israel vet at en krig vil komme til Israels byer". Utenriksminister i Israel, Avigdor Lieberman, kommenterte dette med å si at ikke bare ville president Assad tape en slik krig, men hverken han eller hans familie vil ha noe mer makt i Syria.

Det mest oppsiktsvekkende i Baraks uttalelse var allikevel da han sa: "Etter en slik krig vil vi umiddelbart sette oss ned (med Syria) og forhandle om nøyaktig de samme saker som vi har diskutert med dem i de siste 15 år".

Oppe i nord sitter den løse kanonen på dekk, 50 år gamle Sayyid Hassan Nasralla, fra det nå demokratisk valgte Guds Parti med fornyede og langt kraftigere våpenarsenaler enn i 2006, finansiert av Iran. Talsmenn for Hizbolla sier at i motsetning til krigen i 2006 blir det ingen forsvarskrig mot Israel, men hvor partiets fulle militære styrker vil settes inn, noe som fort kan bety at deler av Nord-Israel okkuperes. Allikevel er neppe krig ønskelig for Nasralla som fortsatt nok har de enorme ødeleggelsene fra 2006 i Sør-Libanon friskt i minne.

Og i USA sitter en president som forlengst har innsett at hans ambisjoner om å skape fred i Midt-Østen vil kreve mer enn EN presidentperiode.

En krig sommeren 2010 er derfor langt fra utenkelig. Men hvem som eventuelt vinner er lite forutsigbart. Uansett vil nok både USA og Iran stå på sidelinjen og heie på hvert av sine favorittlag.

Idag er det 17. januar og klokken er 10 om formiddagen. Jeg sjekker de 24/7 nyhetskanalene jeg har - TV2, CNN, BBC, SkyNews, og Al Jazeera. Alle har Haitis misere som førsteoppslaget. CNN har sendt flere av sine stjernereportere, såsom Anderson Cooper og dr. Gupta. De synes å slite med å finne ord for å beskrive tragediene de bevitner bokstavelig talt på centimeters avstand.

Folk blir gavmilde under eksponering mot dette så fullstendig meningsløse. Og de gir. Fra mange land strømmer millionene inn. Midt opp i det meningsløse blir tingene enda mer meningsløse: Hjelpesendinger står på flyplassen utenfor Port-au-Prince,men man mangler losse- og lasteutstyr, man mangler transportmidler som kan få hjelpen inn til de nødstedte. Og man mangler drivstoff til transportmidlene. Styresmakter og koordinerende aktører fungerer ikke. FN har mistet en stor kontigent av sine faste ansatte i jordskjelvet.

De fleste bilder vi får se kommer fra enten flyplassen eller hovedstaden. Men i følge noen som har klart og ta seg inn mot selve jordskjelvets EPI-senter, er områdene rundt sistnevnte langt hardere rammet enn hovedstaden.

Meningsløsheten forsterkes enda et hakk ved at man nå vet at geologer hadde kunnskaper om at området var svært utsatt for platåforskyvninger. Eksperter hevder at man ved å øke byggekostnaden på hus med 4 - fire - prosent så kan man gjøre de jordskjelvsikre.

Alt dette for å stille spørsmålet jeg har: Hva skjer når den siste TV-reporter har fløyet hjem til trygge hjem og det siste kamera er trukket tilbake? Vil de overlevende bli glemt og overlatt til seg selv? Tsunamien rammet turistområder, som gjorde at det rike Vesten kunne lettere identifisere seg med de rammede. Millioner av mennesker hadde enten kjente eller visste om noen som direkte eller indirekte var rammet. Da glemmer man ikke så fort og identifiserer seg lettere med de nødstedte.

Men på Haiti er det svært liten turisme. Landet er blitt kritisert for ikke å ha bygget ut turistindustrien, siden det kunne bety stor forskjell for et land som i utgangspunktet er lut fattig på det meste unntatt sol og vakker natur. USA har helt siden 1. Verdenskrig vist interesse for Haiti, takket være deres strategiske plassering, og invaderte øya i 1914 og ble til 1924. USA støttet også senere terrordiktatorene Francois og "Baby" Duvalier. Ved å sikre seg lojalitet til USA unngikk de at øya kom under innflytelse av andre. Det forhindret imidlertid ikke massemordene under Francois Duvaliers regime.

Hvis Haiti skal ha noe håp om å kunne fungere på et vis igjen, er det antagelig USA som må bære de fleste kostnadene med gjenoppbyggingen. De vil kanskje kreve plass for en base som motytelse.

New Orleans ble fort glemt av folk flest når TV-kameraene forsvant. Det vil også skje med Haiti. Det er de fattige som rammes mest av naturkatastrofer, og det er de fattige som hurtigst glemmes. De rike vet som regel å beskytte seg mot alt unntatt finansielle jordskjelv.

Nevner jeg ordet "Bam" for deltagerne på Verdidebatt, vil antagelig en stor del tenke på engelen til Todd Bentley - predikanten i Florida som fikk forumet til å gløde for en tid tilbake. Men Bam er også navnet på en over 2000 år gammel industriby i Iran som i 2003 ble rammet av et jordskjelv med over 26000 døde som resultat. Byens skjebne er forlengst visket ut av de flestes sinn.

De fattige synes vi alltid å ha hos oss...

En som utøver langt større innflytelse over segmenter av det norske kristenfolket enn Pat Robertson er Jan Hanvold fra VisjonNorge. Etter tsunamien 2. juledag 2004 hvor over 200.000 mennesker omkom, hevdet han at dette var Guds straffedom over Thailand for alt horelivet de tillot i landet. En uttalelse som er like forkastelig som når pastor Anders Myhren hevder at Gud tillot Holocaust for å kunne opprette staten Israel.

Men selv etter Jan Hanvolds infamøse uttalelse dukker redaktør Helge Simonnes opp som Hanvolds gjest i Studio Direkte i 2009. Ikke for å konfrontere Hanvold med hans aparte teologi, men for å fortelle om Vårt Land.  "Gjesteopptredenen" må selvsagt ikke tolkes som en stilltiende aksept av Hanvolds teologi, men indignasjonen over Robertson og fraværet av kritikk av Hanvold bør man merke seg.

Så til kritikken av Robertson.I tillegg til å være forkynner (han er ikke pastor, slik som flere norske
aviser hevder), så er han også en mediemogul, og heller ikke så helt liten selv i amerikansk målestokk. Uttalelsen om Haiti føyer seg inn i rekken av svært uheldige uttalelser, men ingen bør la seg forlede til å tro at dette var en forsnakkelse eller et arbeidsuhell. Robertson visste svært godt hvilke reaksjoner uttalelsen ville avstedkomme, og hver setning var nøye planlagt.

Tidligere har han hevdet at flyangrepene på New York 11. september skyldtes at USA hadde for mange feminister, abortvennlige og homofile. Katrinaoversvømmelsen i New Orleans var på grunn av aborter. Det er samme modus operandus som våre egne media benytter når de trenger oppmerksomhet - hent frem fete typer og sørg for å komme i fokus. I et samfunn med beinhard konkurranse blir det bare slik.

Påstanden om Haitis pakt med djevelen er omtrent umulig å finne dokumentasjon for. Pastor Jean Gelin (Ph.D), som selv er fra Haiti og har studert der, antyder at historien opprinnelig er spunnet på fortellinger fra misjonærer. Her har nok Pat Robertson blitt gjenstand for samme vandrehistorien som tusener av andre. En løgn som fortelles ofte nok blir som kjent til slutt trodd. Selv slukte jeg historien for mange år siden med kork, søkke og krok.

Det som imidlertid interesserer svært lite i øyeblikket er at Pat Robertson også driver et omfattende hjelpearbeid kalt "Operation Blessings". Blant annet på Haiti (nei, du leste ikke feil!).
Staben i Port-au-Prince har vært ledet av Eric Lotz. I øyeblikket har de klart å skaffe nødhjelp inn fra Santo Domingo. (Beklager digresjonen, men du får ikke høre om dette noe annet sted).

Robertsons, Hanvolds og Myhrens tvilsomme teologiske fundament er imidlertid ikke helt uten basis i NT. Jesus blir en gang spurt om en tragedie som nylig hadde funnet sted hvor Pontius Pilatus hadde drept en gruppe med galileiske jøder, hvor Jesus svarer: "Tenker dere at disse galileere var syndere fremfor alle andre galileere fordi de har lidd dette? Nei...men dersom dere ikke omvender dere skal dere alle omkomme likedan".

Men også denne fortellingen av Lukas kan faktisk tolkes på flere måter...

Da nåværende president i Israel Shimon Perez og tidligere statsminister Menachem Begin var i Oslo i 1994 for å motta Nobels fredspris sammen med Yassir Arafat, kunne ikke de to førstnevnte kjøres i limousine fra hotellet til middagen, men måtte spasere gjennom hovedstadens gater. Årsaken var at det var lørdag, og dermed sabbat, og siden herrene var jøder var det ikke tillatt å delta i noe hvor en prosess settes i gang. Det er altså ikke bare at man ikke kan arbeide på sabbaten.

I Israel møter jødene dette problemet til daglig. En debatt har pågått lenge i jødestaten, nærmere bestemt hvordan man løser problemet med heis i høyblokker hvor man gjerne ønsker å besøke synagogen på sabbaten eller dele et sabbatsmåltid med venner. En ting er å komme seg ned og ut, men hvordan komme seg hjem og opp i 11 etasje for en verkbrudden 75 åring når man ikke har lov til å starte heisen? Like før løvhyttefesten i år ble det ny debatt om dette etter at fire prominente rabbinere minnet jødene om dette forbudet. For å sette igaqng en heis er like problematisk som å starte en bil. Ved å trykke på etasjeknappen, så aktiverer man elektriske pulser. Noen steder har man lurt seg unna forbudet ved å be ikke-jøder om å trykke på knappen, men selv dette aksepteres ikke av alle rabbinere. For generelt har man ikke lov til å be en ikke-jøde om å gjøre noe som er forbudt for en jøde. Selv ikke om forespørselen kommer på dagen før sabbaten. Men også her er det lovlige muligheter til å komme seg opp i 11. etasje - man kan vente til en ikke-jøde av egen fri vilje trykker på knappen, og så bli med selv.

Men det finnes en annen mulighet som er mer problemfri. Israelske ingeniører har utviklet automatiserte systemer, bedre kjent som "Sabbatheiser". Disse stanser i forprogrammerte etasjer, og går med gitte tidsintervaller. Israelsk lov krever at alle nye bygg inneholder minst en slik heis. Enkelte rabbinere er imidlertid ikke fornøyd med denne løsningen heller, da de hevder at vekten av hver jøde som benytter heisen øker strømmengden som kreves for å løfte heisen, og dermed i seg selv er begynnelsen på en ny prosess.

Direktøren for Institutt for Vitenskap og Halacha i Jerusalem, Mordekai Halperin, studerte energiforbruk i heis i 17 år og konkluderte med at selv om bruk av nedadgående heis ikke var energikrevende, så var kroppsvekten allikevel en utillatelig belastning på lyspærer såvel som heismotor.

Mesteren sa en gang til fariseerne: "Dere legger byrder på folk som de ikke kan bære".

Og det var til overmål før heiser var oppfunnet.

Avgående Stortingspresident og AP-representant Thorbjørn Jagland har skrevet en meget tankevekkende og leseverdig artikkel i Aftenposten under titelen "Ved reisens slutt", hvor han tar til orde for hva som egentlig truer vårt demokrati, og hvorfor antall fattige øker i verdens beste land med en historisk høy statlig formue.

Mange vil hevde at Italia fortsatt er på stenaldernivå sammenlignet med andre vest-europeiske land hva angår internett. Bare halvparten av landets 60 millioner innbyggere har adgang til internett. Og det er heller ikke slik som i andre europeiske land at man kan stikke innom nærmeste internettkafé eller logge seg på en WIFI hotspot og sjekke email. Man må registrere seg hver gang med legitimasjon som pass o.l.

Men vanskeligheter til tross - italienske myndigheter er engstelig for hva som den enkelte blogger kan finne på å skrive, så det italienske parlamentet har godkjent en ny lov - kalt Alfano-loven etter justisminister Angelino Alfano - som mange føler er en direkte trusel mot ytringsfriheten på internett dersom loven også skulle bli vedtatt i Senatet. Kort fortalt går loven ut på at enhver har rett til å få kommentere og/eller korrigere enhver kommentar som kan oppfattes som fornærmende. Den som er ansvarlig for ytringen har 48 timer på seg til å enten korrigere eller publisere protesten. Etter denne tidsfristen kan man bli bøtelagt for inntil 10.000 EURO - eller nærmere 90.000 kroner. En uvøren student kan m.a.o. bli ruinert om han/hun er vekke fra datamaskinen i over 2 døgn. Plikten til å korrigere fornærmende og injurierende utsagn og ytringer gjelder overfor redaktøransvarlig for saiten (blogger, sosiale netverk etc.). I praksis vil dette si bloggerne selv.

Hvorvidt det er statsminister Silvio Berlusconi om står bak det hele skal være usagt, men det er ingen hemmelighet at han er den største mediamogulen i Italia, og har derfor stor innflytelse på media. I tillegg er hans største kritikere å finne blant Italias bloggere.

Protestene i Italia har ikke uteblitt. En "blogout" ble erklært 15 juli da et par hundre bloggere samlet seg på Navona-plassen i Roma iført munnbind i protest mot den foreslåtte loven. Noen mener at loven vil medføre at mange vil unnlate å ytre sine meninger på internett. Andre synes hele lovforslaget er latterlig. Andre igjen mener at summariske bøter vil kun garantere stillhet - ikke balanse. Men Italias svar på Georg Apenes i Datatilsynet, Francesco Pizzetti, mener at "dersom noen skriver noe uriktig om meg på en webside, så har jeg rett til å få publisert mitt tilsvar". Han tilføyer imidertid at hvis loven vedtas, vil den neppe omfatte bloggere på internett, men kun avisenes og pressens websider. Det gjenstår å se, for det er røster om også krever at internettbrukere skal registrere seg hos myndighetene for å kunne blogge.

Lovvedtak eller ikke - bare tanken lover ikke godt for utviklingen av internett i Italia, hvor det fortsatt er 30 millioner som er uten adgang til teknologien.

Hvis du ikke sov i timen på begynnelsen av 90-tallet, husker du sikkert historien fra Sibir som gikk over hele verden. Den utrolige fortellingen ble gjengitt fra talerstoler til tv-kanaler. Den var sann, ble det sagt, fordi det forelå dokumentasjon. Amerikanske kristne TV-stasjoner hadde plukket historien fra finske "Ammennusatia".

Historien gikk i korthet ut på at en gruppe geologer hadde boret et hull 14,4 kilometer ned i jordskorpen og hevdet de kunne høre skrik fra mennesker. Skrik fra fortapte sjeler fra jordens dypeste hull. Redselslagne vitenskapsmenn ble engstelige for at de hadde sluppet ut ondskapens åndehær fra dødsriket opp til jordens overflate.

"Informasjonen vi får er så overraskende," kunne prosjektleder dr. Azzacov i det fjerntliggende sibirske området fortelle, "at vi er redde for hva vi finner der nede".

Ifølge historien begynte plutselig boret å rotere vilt. "Det er bare én forklaring", fortsatte dr. Azzarov. "Jordens indre er hul".

Den andre overraskelsen var ifølge samme dr. Azzarov, den høye temperaturen de hadde oppdaget i jordens indre - hele 1100 grader Celcius.

Men det var den siste oppdagelsen som ga historien aktualitet i kristne kretser verden over. Hva geologene da hørte gjorde at de vurderte å avbryte prosjektet. For via superfølsomme mikrofoner som ble senket ned gjennom hullet kunne de høre menneskestemmer som skrek i smerte. Tusener, kanskje millioner, måtte det være der nede. Halvparten av geologene sa ifølge dr. Azzarov opp jobben av ren frykt.

Kanskje det var undringen over hva slags mikrofon som kunne tåle en slik varme som gjorde at det amerikanske tidsskriftet Christianity Today bestemte seg for å undersøke om den av mange bekreftede historien var sann. Det var den selvsagt ikke.

Den finske månedsavisen Ammennusastia i Levasjoki var ikke blandt Finnlands mest seriøse aviser ifølge dem selv, og aller minst et vitenskapelig tidsskrift. De hadde satt sammen historien etter hukommelsen til en i staben, som hadde lest om den i finske dagsavisen Etela Soumen. De hadde trykket historien som et leserbrev på en side med stor takhøyde.

Christianity Today klarte omsider etter mye strev og møye og få en eldre mann i tale som etter å ha nølt endel kunne fortelle at han ikke kunne gå god for historien, men hadde fått den fra et finsk kristent nyhetsbrev Vaeltajat som ble sendt ut av finske misjonærer. Finnlandssporet fortsetter til et nyhetsbrev fra messianske jøder i California ved navn Jewels of Jericho, og der stanser sporet.

Men det var et annet spor: Åge Rendalen i Oslo, som også hadde fortalt historien til amerikanske kristne TV-kanaler. Etter en telefon til Rendalen forteller han villig: "Jeg diktet opp hvert eneste ord!"

Og det er selvsagt her Rakel kommer inn i bildet.

For nylig var jeg på et møte i regi av den norske Internasjonale Kristne Ambassade, hvor den eventyrlige historien om Rakel ble fortalt med glød. Rakel var som kjent Jakobs hustru og datter av Laban som også lurte Jakob til å gifte seg med Rakels eldre søster Lea, og jødene mener å vite hvor Rakel er gravlagt utenfor Betlehem. Mange ortodokse jøder går ofte til hennes grav for å be.

En av de som en dag gikk til graven for å be var tidl. overrabbiner Mordechai Eliyahu  fra regjeringspartiet Shas, en 81 år gammel prominent religiøs leder i Israel. Der åpenbarte seg for ham matriarken Rakel. Historien forteller videre at Eliyahu sendte henne videre til de israelske soldatene i Gaza for å beskytte dem, og han har senere bekreftet historien som sann. Det samme gjør sønnen Rabbi Shmuel Eliyahu.

"Jeg fortalte Rakel at det var krig", har den gamle rabbineren fortalt. "Gå innfor den Hellige og be om at soldatene innvier sin sjel for Israels folk, at de må kunne slå uten å bli slått". Deretter skal rabbineren ha sendt Rakel til Gaza.

Så forteller reisesekretær Arvid Bentsen om hvordan to IDF soldater er iferd med å gå inn i et hus i Gaza. Det soldatene ikke visste var at i huset bodde terrorister, og at huset hadde selvutløsende sprengladninger. Der møter de en vakker kvinne, kledt i sort og som sier til dem at de ikke må gå inn i huset, for det bodde terrorister der og at huset hadde selvutløsende bomber som ville eksplodere hvis de går inn i huset.

"Hvem er du", spør den ene soldaten.

"Hva rolle spiller det hvem jeg er", sa hun og hvisket: "Rakel".

Det samme gjentar seg i neste hus de går inn i og i neste hus deretter. Rakel viser seg, og advarer mot farene som lurer i huset.

Etter å ha hørt historien bestemte jeg meg for ikke å tro på den. Av flere grunner, og den ble glemt inntil noen dager senere jeg ble minnet på den igjen av en israelvenn som var blitt spesielt inspirert. Et søk på internett ga 125.000 treff bare på engelsk, og omfanget av historien begynte å demre for meg.

Og det er god grunn til å stille mange spørsmål ved denne "bekreftede" historien.

- Hvorfor skulle jødiske Rakel snakke på arabisk til jødiske soldater?

- Det var Rakel som stjal sin fars gudebilder - statuer av gudene Astarte og Tammuz, allikevel er hun en "helgen" for jøder;

- Det forekommer ingen beretninger i Bibelen om at kvinner åpenbarte seg;

- Kan Rakel være en palestinsk kvinne? Ja, endel palestinske kvinner heter Rakel;

- Er det andre forklaringer på at samme kvinne viste seg i tre hus? Ja - det kan ha vært underjordiske tunneler - et ikke ukjent fenomen i Gaza.

Hva så med de to israelske soldatene? Kun den ene har offentlig stått fram og fortalt den, og det var etter at han ble skadet i krigen og hospitalisert. Den andre har angivelig kun fortalt det til sin mor som igjen har fortalt...

Det minner farlig om Sibir.