Ingeborg Tveter Thoresen

Alder:
  RSS

Om Ingeborg Tveter

Følgere

Den borgerlige verdisfære

Publisert over 1 år siden

Det er like mye vulgærpopulisme som verdikonservatisme som preger dagens regjeringskonstellasjon.

John G. Bernander er alvorlig bekymret for Kristelig Folkepartis fundament, skriver han i et innlegg i Vårt Land 5. oktober. KrF kan, hvis partiet slår sine pjalter sammen med Bernanders Høyre, stimulere til aktivt eierskap, privat kapital og gründervirksomhet i Hauges ånd. Bernander kvier seg ikke for å slå Hans Nilsen Hauge i hartkorn med de verdikonservative og deres store forbilde Edmund Burke. Bernander presenterer en altfor snever beskrivelse av hva Hauge stod for. Bernanders Hauge-bilde virker derimot som skreddersydd for hans eget parti.

Forbilledlige eksempler. 

Advokaten og næringslivsmannen Erlend Wikborg, industrimannen Toralf Westermoen og skipsreder Per Sævik er også forbilledlige eksempler på hvordan en KrF-politiker skal tenke og handle. Bernander sjenerer seg heller ikke for å tolke valgresultatet i Sverige i en retning som skulle tilsi at Alliansen og deres skyggepartner Sverigedemokraterna kan vise vei for KrF.

En annen og tvilsom påstand fra Bernanders side er at KrF, hvis de går sammen med Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, vil bidra til å flytte tyngdepunktet i det politiske samarbeidet mer mot sentrum. Jeg tror Bernander befinner seg på tynn is når han forteller at sentrumsalternativet blir svekket dersom KrF danner regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

En kan ikke si at det er verdikonservative løsninger som preger dagens regjeringskonstellasjon, med en regjeringssjef som i liten grad er villig til å ta til motmæle mot den vulgærpopulisme som store deler av Fremskrittspartiets statsråder er eksponenter for. Et parti der den nylig avgåtte justisminister Sylvi Listhaug doserer at den politisk-humanitære elite står for et godhetstyrrani, uten at statsministeren ser seg i stand til å ta til motmæle mot sin statsråd. Er det denne type sentrumspolitikk Hareide svikter ved sitt veivalg?

Større forskjeller.

Hareide har, i likhet med det som trolig utgjør dagens politiske flertall i befolkningen, kunnet unngå å merke seg at den nåværende regjering fører en politikk som i økende grad fører til større forskjeller i vårt land. Han tar derfor den moralske beslutning å arbeide for en politikk som skal reversere en slik utvikling.

KrFs store vekst i medlemstilslutning siden 28. september kan også tyde på at Hareides veivalg oppfattes som en nødvendig kursendring. Mange KrF-tilhengere ønsker åpenbart en politikk med en sosial profil. Skulle ikke dette være en respektabel politikk for et parti som bærer det krevende adjektivet kristelig i sitt nav

Gå til innlegget

Noen må høre på meg!

Publisert rundt 2 år siden

«Noen må høre på meg!» Det var åpningsreplikkken i Kolbes reise, på Nathionalteateret, i Ketil Bang- Hansens regi, ropt ut til oss av Ki, i Anne Marit Jacobsens skikkelse! Hun hadde hatt en skjellsettende opplevelse som endret livet. Det ville hun fortelle om.

Noen hører de ordløse ropene fra samfunnets aller yngste i barnehagene. Derfor roper mange barnehagelærere ut på barnas vegne til Stortingspolitikere, og lokalpolitikere. «Vi må få bedre rammer, for barnas skyld! Ikke alle har det bra hos oss! Vi får ikke gitt dem det de trenger!»  Det skjer i lokalaviser og i riksmedia, på TV og i aviser, og på sosiale medier. «Det står ikke bra til i mange barnehager! Vi har ikke nok hender i barnehagene. Det er ikke nok fang der når barna trenger trøst og annen omsorg. For mange små skal ivaretas av for få voksne. Vi trenger en barnehagerevolusjon nå!»

OECD, som norske politikere ellers lytter til, meldte ifra om dette i OECDs Countrynote for Norge i 1999 til norske myndigheter!  De har gjentatt det senere. Barnehagene har for få utdannede barnehagelærere.  Siden den gang har barnehagene hatt en formidabel kapasitetsøkning, der den største endring har vært inntoget av ettåringer, og enda yngre barn. Man har vært opptatt av kapasitet – men uten den samme oppmerksomheten på kvalitet og kompetanse og nok omsorgspersoner for de små, som kreves.

Forskere har påvist dette i sine store forskningsprosjekt «Blikk for barn» og «GoBan». Kan hende det åpnet slusene så det ble legitimt å sette ord på erfaringene, slik at også de som står midt oppe i det, barnehagelærere, nå sier ifra!  De har tiet lenge for ikke å gi foreldre dårlig samvittighet. Som også barneombudet sa på Dagsrevyen den 23. januar til foreldre: «Dere må ikke ha dårlig samvittighet.» Hvorfor ikke, hvis samfunnet, som skal støtte foreldrene i deres omsorgsoppgaver, ikke byr barna god nok omsorg, vidt forstått?

Barnehagelæreren Therese Klemmetsen fra Horten tok bladet fra munnen i samme program i NRK, og fortalte om hvordan det kan være i barnehagene.  Hva dette kan bety for barna, uttalte forskeren Trine Klette seg om. Hun har skrevet om gråt og trøst. Klemmetsen sluttet nylig som barnehagelærer etter mange år som både styrer og pedagogisk leder.

Det er nettopp for ikke å ha dårlig samvittighet at barnehagelærerne nå hever stemmen! De står barna nær i barnehagelivet og ser de små, dag ut og dag inn. Nå roper de ut i et barnehagepopprør, også for å få foreldre med. De skal vite hvordan det står til i barnehagene. Nærmere 70 historier er samlet på FaceBook. Mange er publisert på nettet på barnehage.no.

Vårt Land ber kvinner heve stemmen. Spørsmålet er om noen lytter. Det gjør ikke ansvarlig statsråd, Jan Sanner, i alle fall. Det la vi merke til da han møtte Anniken Myrnes i «Godmorgen Norge» på TV2 den  19. februar. [1]

Barnehagelærernes rop gjelder blant annet barnets rett til omsorg. Omsorg er en forutsetning for alt annet og inngår i prinsippet om «barnets beste», som barnehagen som samfunnsinstitusjon ifølge samfunnsmandatet skal ivareta på statens vegne. Det er samfunnsmandatet som legitimerer både barnehagen og barnehagelæreryrket. Barnets beste er et viktig prinsipp i norsk lov (både FNs Barnekonvensjon og Menneskerettighetene er norsk lov med Menneskerettsloven fra 2003).

Nå skal bemanningsnorm og pedagognorm for barnehagen drøftes og eventuelt vedtas av sentrale politikerne. Men de vegrer seg, fordi de ikke vil vingeklippe lokalpolitikere, som er barnehageeiere. Men de samme politikerne vegret seg ikke når det gjaldt skolen.

Nå hever barnehagelærerne stemmen. De roper.

Noen må høre på dem!

På slutten av teaterstykket «Kolbes reise» sa Pater Flann, om Ki som ropte ut i stykkets begynnelse. Han hadde møtt henne og lyttet til henne: Var hun et tegn? En nøkkel på St Peters store knippe?  Jeg vet ikke. Men alle er vi tegn for noen. Det er viktig.



[1] Anniken Myrnes i TV2 https://www.tv2.no/v/1303444/og  artikkel i Barnehage.no https://www.barnehage.no/artikler/bemanningen-i-barnehage-kan-vi-si-at-den-er-tilstrekkelig/429722

 

 

 

 

Gå til innlegget

K- for kamp og kritikk

Publisert nesten 3 år siden

Det er alle elevers rett til å bli kjent med det samfunn de vokser opp i, som ligger meg på hjertet. I enhetsskolen som samfunnsprosjekt, kan elever, på vår eneste fellesarena, rustes med kunnskap om religioner og livssyn for samtiden og framtiden.

I Vårt Land den 29. april skriver journalist i Fri tanke, Even Gran, om bokstaven K i  «K for Kamp». Han bruker artikkelen blant annet til å rydde opp i noen politikeres K-vending fra 2013. Samtidig avlegger han diverse andre meningsbærere en visitt. I oppryddingen heter det: «Historisk sett har ikke Ap vært opptatt av å løfte frem kristendom som kulturbærer». Det kan så være. Det kommer an på hvor langt historisk perspektiv man har. Et lengre tilbakeblikk enn Gran har, kan supplere hans debattinnlegg.
For i denne saken er det verdt å minne om at det var statsråd Gudmund Hernes (Ap) som lanserte Generell del i 1993, forskriften som utdyper skolens formål. Den ble vedtatt av et enstemmig storting, og har ligget som en bunnplanke for opplæringen siden den gang, både for grunnskolen og den videregående opplæringen. Læreplanverkets Generell del ivaretar fortsatt både de lange historiske kulturelle linjene i vårt land, og åpner for endringen som er kommet med større kulturelt og religiøst mangfold de siste tiårene.


Det var også Gudmund Hernes som i 1994 oppnevnte et offentlig utvalg for å utrede muligheten for endring av skolefagene Kristendomskunnskap og Livssynskunnskap. Det første faget hadde en mer enn 250-årig tradisjon i skolen, og var selve opphavet til en skole for alle, med loven om allmueskole på landet fra 1739. Det andre faget var kjempet fram av ikke minst Human-Etisk forbund i Norge, og ble et eget skolefag med Mønsterplanen av 1974 og revisjonen av Mønsterplanen i 1987. Basis var både foreldrerett og religionsfrihet.


Vi som har undervist i grunnskolen etter disse planene, så hvilke utfordringer både barn og skole møtte når foreldres rett og ønske medførte deling av elevflokken i fagene. Livssynskunnskap var imidlertid en nødvendighet fordi barn med fritak ikke hadde noe tilbud tidligere. En ny situasjon oppsto med innvandringen. Skolen sto overfor elever med fritak fra både kristendomskunnskap og livssynskunnskap. Hvordan skulle enhetsskolen håndtere dette?


Forslaget fra utvalget som Hernes satte sammen, foreslo et nytt fag med begrenset fritak, en skjør løsning. Hernes visste at det ville bli en kamp om faget i det offentlige rom, men som han selv sa da utredningen var levert: «Jeg tenkte at hvis dere kunne makte å bli enige, skulle vi politikere klare resten».

Grunnlaget for utredningen var skolens formål og Generell del. I utvalget visste vi at navnet var sprengstoff, (slik det har vært gjentatte ganger). Vi visste også at vi ikke kom til å enes om betegnelsen av faget. Derfor brukte vi ikke tid på navnet, men på prinsippene. Navn overlot vi til politikerne. De diskuterer fortsatt.


Utredningens betegnelse, Identitet og dialog, sa imidlertid noe om hva vi ønsket: elever fra ulike hjem, i enhetsskolens regi, skulle få kunnskap om og innsikt i sin egen religion eller livssyn, dessuten skulle alle få noe kunnskap om «alt» i et fag med begrenset fritak. De som hadde hatt fritak, skulle også få kristendomskunnskap, og de som ikke hadde hatt filosofi og religionskunnskap, skulle også få det. Faget ble utvidet når det gjaldt nye faglige elementer og noe desimert når det gjaldt kristendomskunnskap. Faget skulle bli et møtested for dialog.


Motstanden mot faget var sterk, fra alle kanter, og har vært det i enkelte miljøer siden. Mange grupperinger fant til og med hverandre i en organisert motstand. Det ble opptakten til nettopp et dialogforum, Samarbeidsrådet for tro og livssynssamfunn.

Da Gudmund Hernes ble helseminister, loset Reidar Sandal (Ap), faget i havn i samarbeid med utdanningskomiteens leder, Jon Lilletun, KrF, og det fikk betegnelsen KRL. Men ro ble det ikke. Ikke da og ikke gjennom de 20 årene som er gått fra det ble lansert.

Ikke noe fag i skolen har gjennomgått så mange endringer og så grundig juridisk, politisk og faglig behandling som dette. Å utvikle et fag tar både tid og krefter, og krever faktisk et minimum av ro. Det har ikke politikere gitt fagets lærere på de ulike nivåene.


Det var et ønske om endelig å oppnå ro som opptok mange av oss som er opptatt av fagets betydning i skolen, da vi i 2013 rykket ut mot nok en gang å endre betegnelsen. Vi kjenner godt symbolfunksjon slike endringer har. Dagens debatt om K og fag er tegn på endringer i samfunnet. Dersom vi ble spurt, ville nok flere av oss støtte det knappe mindretallet på Aps landsmøte som ønsket å beholde K’en.

Ved hjelp av både valgforsker, professor Bernt Aardal og generalsekretær Kristin Mille i Human- etisk Forbund argumenterer Even Gran mot faget som tolkes som en identitetsmarkering.

For meg som har vært opptatt av skolens oppgave i mer enn femti år, er det alle elevers rett til å bli kjent med det samfunn de vokser opp i, som ligger meg på hjertet. Dessuten har jeg stått fast på enhetsskolen som samfunnsprosjekt, der elever, på vår eneste fellesarena, rustes for samtiden og framtiden. Dette er viktige anliggender, uansett hvilke bokstaver som festes til faget. Det var min motivasjon for å kjempe for et nytt felles fag i Pettersen- utvalget for 23 år siden, og deretter for faget i lærerutdanningene i Hille -Valla-utvalget i 1996, og som lærerutdanner etter årtusenskiftet.


Det er ikke mindre viktig i dag enn det var da. Både lærere og elever trenger kunnskap om og innsikt i kristendom, andre religioner og livssyn, og å bli styrket i etisk skolering. En slik skole- og fagtenkning et tuftet rasjonelt, og er ingen «følelsestyrt identitetsmarkering».

Gå til innlegget

Til Jordells forvirring om den gordiske knute

Publisert rundt 4 år siden

Det pågår en debatt om pedagogikkfaget i den nye lærerutdanningen, om navn og omfang, og hvorvidt KRLE tar studiepoeng fra pedagogikk.

Regjeringen foreslår at det nye faget i lærerutdanningen skal få betegnelsen profesjonsfag, ikke pedagogikk. Pedagogikkmiljøet er imot navneendring. I oppropet overser fagmiljøet at pedagogikk ikke blir redusert. Tvert om det styrkes fra 30 til 45 studiepoeng. RLE blir tildelt 15 studiepoeng innenfor det nye obligatoriske profesjonsfaget.

LES KARL ØYVIND JORDELL: Forvirrende om gordisk knute i lærerutdanningen

Også i 2010 fikk pedagogikkfaget et nytt navn, Pedagogikk og elevkunnskap. Det ble utvidet fra 30 til 60 studiepoeng, men ikke ved at pedagogikk ble utvidet. Begrunnelsen og premissene for faget ble gitt i Stortingsmeldingen, som Jordell har lett etter, St.meld. nr.11 (2009-2010) Læreren - rollen og utdanningen. Faget ble utvidet fordi det skulle ha nye funksjoner og roller og fange opp nye momenter. Det skulle være et profesjonsfag. I premissene heter det blant annet: «Den lærerfaglige plattformen må skapes i samarbeid med de andre fagene og praksisopplæringen om grunnleggende og felles utfordringer, som verdier, formål, arbeids- og vurderingsformer. Pedagogikklærerne må samarbeide med fag» (s. 20).

Om PEL-fagets rolle står det også: «Faget skal gi kunnskap om den flerkulturelle og flerspråklige skolen og om de særskilte læringsutfordringene minoritetsspråklige elever har. Faget har et særlig og helhetlig ansvar for å ivareta skolens formål, læreryrkets verdigrunnlag og for å utvikle studentenes relasjonelle kompetanse. Faget skal fremme toleranse og respekt og bidra til dialog mellom mennesker med ulik bakgrunn, tro og seksuell orientering, og dermed bekjempe mobbing i skolen.» (s.21). 

Det heter videre at det er institusjonens styre og ledelse som må «skape en samlende visjon for utdanningen med tydelige mål og strategier, hensiktsmessig intern organisering og effektive og tydelige ledelsesstrukturer», (s.22).

 

Hva den enkelte institusjons ledelse har gjort for å følge opp dette, ikke minst den faglige organiseringen, dvs. hvilke lærerutdanningsfag som skal inn i PEL, på hvilket tidspunkt i utdanningen og med hvilket innhold og omfang, har jeg ikke skaffet oversikt over. Men det har altså vært et ledelsesansvar.

Med oppropet fra pedagogikkfagets miljø kan det synes som det ikke har oppfattet myndighetenes marsjordre, men annektert hele PEL som et 60 studiepoengs pedagogikkfag. Det skulle det altså ikke være.

Nå vil imidlertid faget bli økt fra 30 til 45 studiepoeng som del av et nytt obligatorisk profesjonsfag der (K)RLE har fått 15 stp., for ifølge statssekretær Bjørn Haugstad i Klassekampen 14.03, å gi framtidige alle lærere en RLE-kompetanse som er "vesentlig for å håndtere kulturelt mangfoldige klasserom». I tillegg skal RLE kunne velges som et undervisningsfag på linje med andre valgbare fag i lærerutdanningen, avhengig av den plass institusjonen gir det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
18 dager siden / 1210 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
24 dager siden / 1206 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1025 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
10 dager siden / 850 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 627 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 578 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere