Torbjørn Greipsland

Alder:
  RSS

Om Torbjørn

Følgere

Det er alltid interessant å lese kommentarer som gjelder ulike politikere, ikke minst utenlandske, og særlig interessant hvis de er kvinner. Og står til høyre for Eirik Blodøks!!!

En grunn til det kan være at journalister og andre tar litt sterke i når det gjelder noen som bor helt borte i vekkistan eller hutaheiti. For de leser neppe hva vi skriver. Tror nok det er mange av oss som har vært litt upresise og kanskje tatt for sterkt it.

Journalist Geir Ove Fonn i Vårt Land hadde en sterk sak om norskættede Michele Marie Amble Bachmann i nforbindelse med at hun var presidentkandidat i USA i 2012. En alvorlig sak. Men jeg vil likevel tolke den så snilt og humoristisk som mulig. Det heter jo hos Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.

Den saken er blitt svært aktuell for hun er nå invitert til selveste Norge for å tale på den årlige konferansen, Oslo Symposium.

Jeg har ikke lenger Fonns artikkel foran meg, men skrev noen kommentarer etter jeg leste den, og bruker dem nå, men noen revisjoner.

Men det var ikke bare journalist Fonn som bidro med noen ord om Michele Bachmann. På side tre i samme avis var gjengitt et sitat fra en kommentar i VG.  Der stod om Michele Bachmann: "Sett med norske øyne står hun godt til høyre for Eirik Blodøks."

Det må kalles en klar og sterk introduksjon som jeg er glad Vårt Land fikk med seg.

Nå vet vel nordmenn flest lite om denne Eirik, ikke den samme som Gamle-Erik, men tilnavnet er jo talende. Og står man til høyre for Eirik, skal vel det tolkes forsterkende, og da kan man vel risikere å møte norskættede Michele med to blodøkser. Eller kanskje maskingevær. Uansett, arrangøren av Oslo Symposium må gi henne beskjed om at hun ikke kan bevege seg rundt i norske gater med kniver eller maskingevær.

”Omhyggelig velpleid ytre”, skriver gentleman Fonn. Det stemmer nok, som amerikanske kvinnelige politikere flest. At vi blir minnet om dette senere i artikkelen - ”velfriserte Bachmann” - er bra for oss som glemmer fort.

Så er det flott at professor og USA-kjenner Ole O. Moen kontaktes for kommentarer. Da vet man nokså nøyaktig hva man får. Der er ingen slinger i valsen. Hadde de spurt f. eks. SV-er Hans Olav Lahlum, kan man aldri vite hva som sies.  Det hender til og med at han har positive ord om politiske motstandere.

Moen er trygg. ”Bachmanns kandidatur avdekker en voksende mangel på kunnskap og fornuft blant velgerne.”

Bedre kan det ikke sies om kvinnen som har ”bitt" godt fra seg i fjernsynsdebatter.

Bachmann vil ikke vinne valget, for hun vil bli innhentet av ”tidligere militante uttalelser”, ifølge ekspertkommentatoren.

Her må jeg komme med en mild kritisk kommentar. Det burde ha vært nevnt hvilke militante uttalelser hun har kommet med og ikke bare fått en fortsettelse om at hun har røtter i Sogn. Men det kan være ille nok. Det var vel ikke bare i hallingdølens slire kniven satt løst i hine, hårde dager.

Michele Bachmann er mot mye ifølge Fonn, bl.a. ekteskapets svekkede stilling, fri abort, utvanning av religiøst innhold i skolen, mot likestilling (det gjelder vel heterofile og homofile hva ekteskap angår) og mot homofil praksis”.

Her må jeg forsiktig spørre: Kan det være riktig? Mener hun virkelig det samme som det en rekke nordmenn gjør, til og med respekterte politikere i KrF? Ja, tenk at hun er mot ekteskapets svekkede stilling! Uhyrlig. Hun må for all del ikke bli president.

Ellers er det bra at Fonn ikke nevner at hun i 1976 drev valgkamp for Jimmy Carter. Det passer ikke inn i bildet, så klart.

Så synes jeg det burde ha vært stilt spørsmål ved at hun har fem egne barn og har hatt 23 jenter som fosterbarn. Et meget stort tall.

Det er bra hun ikke får ros for det. For hun gjorde det vel for å få stemmer ved valgene hun har deltatt i for å bli valgt til ulike politiske verv hun har hatt.

Tilbake til ekspertkommentator Moen: Både Bachmann og Perry er blant de mest ”aggressive” av de evangelistiske kristenfundamentalistene! De har veldig liten blygsel for å dominere andre med sin tro, og tolker misjonsbefalingen slik at USA har et oppdrag i verden ved å spre dette budskapet.

Dominere andre med sin tro? Kan de ha lært av SV hva skolepolitikk angår, motstand mot å synge kristelige vers før maten på skolen, ha religiøs aktivitet i friminuttene på skolene? Eller er det motsatt? Her skulle jeg gjerne ha sett en utdyping.

At USA, det gjelder vel innbyggerne, vil spre misjonsbefalingens budskap, er det godt å få vite.  Forferdelig at de vil noe slikt. Jeg tør nesten ikke skrive at norske misjonsselskaper, ja til og med Den norske kirke, vil det samme. Men selvsagt uten bruk av øks, som sikkert Micelle vil bruke, og maskingeværer, slik Norge har vært med på i flere kriger i flere verdensdeler de siste årene.

 

Hun vil også viske ut skillet mellom stat og kirke? Ja, her er mye å frykte. Bortsett fra at her er hun på parti med Obama, Bush-ene og Clinton, som har gjort sitt for å viske ut skillet, ved å sverge på Bibelen, invitere til kristne gudstjenester, invitere til bønnefrokost etter Abraham Vereides gode initiativ. Mye står på spill.

Jeg er glad jeg i et land med skrive- og trykkefrihet kan gjøre arrangøren av Oslo Symposium oppmerksom på hva velfriserte Michele Bachmann står for.

Nå er det tid for handling.

Gå til innlegget

Vil du vite mer om Josef, sønn av patriarken Jakob som Bibelen forteller om? Gutten som brødrene solgte til egyptiske handelsmenn, var drømmetyder og reddet Egypt fra en sultkatastrofe?

Bli med til Gosen i Egypt, til byen Avaris der israelittene slo seg ned. Først Josef, så faren Jakob og Josefs elleve brødre, og noen titalls andre kom fra Kanaan-landet der sulten herjet.

Den østerrikske arkeologen Manfred Bietak og hans team begynte på 1960-tallet utgravninger i Avaris. I Avaris fant de ruinene etter et palass. Et atrium hadde 12 bæresøyler.

Men under dette hadde stått et annet bygg, langt mindre, bygd etter syrisk byggeskikk. De fant 12 graver av stor størrelse. Den ene av disse hadde en mindre pyramide over gravkammeret. Ingen levninger av den gravlagte fantes i graven.

I et rom ved siden av fant man en fire meter høy statue i sittestilling. Statuen var så godt bevart at man kunne se fargen som var brukt på ansiktet. Den var lys gul. Håret var satt opp som en sopp-figur, fargen var rød.

Forsvinner plutselig

Flere talende gravfunn ble gjort. De første generasjonene var velstående. De senere fattige. Dessuten var alderen på de gravlagte sunket til 30–35 år. Tallet på graver med spedbarn økte. Fordelingen mellom kjønnene endret seg til flere og flere kvinner.

Så viser funnene at innbyggerne i Avaris forsvinner plutselig, i år 1447 før Kristus, ifølge arkeolog David M. Rohl i boken «Exodus. Myth or History?» – 2015. Hva hadde skjedd?

Bibelen forteller i 1. Mosebok at patriarken Jakob var sønn av Isak som var sønn av Abraham, som kom fra Ur i Kaldea. At huset under palasset hadde syrisk byggestil, er en opplysning som passer med Jakobs bakgrunn.

Videre forteller Bibelen at Josef, som tjenestegjorde i Potifars hus, ble beskyld av hans hustru for seksuelt overgrep. Han måtte i fengsel. Da farao hadde en drøm, tydet Josef den: Det skulle bli sju år med gode avlinger, så sju med dårlige.

12 flotte graver

Farao satte Josef til å være visekonge og sjef for innsamling av korn i de gode år, så egypterne hadde mat i de magre år. Fordi det var hungersnød også i Kanaan, kom noen av Josefs brødre for å kjøpe korn. Han fortalte ikke hvem han var. Til slutt kom de alle elleve og Josef ga seg til kjenne for dem.

Både de og deres far Jakob flyttet til Egypt. De 12 søylene i palasset og de 12 flotte gravene passer med tallet på Jakobs sønner. Gulfargen på ansiktet til statuen i gravkammeret passer med en semitt, en jøde. Egypterne avbildes med mørkere hud.

Israelittene bodde i Egypt i mange år. Så kom det ifølge Bibelen (2. Mosebok første kapittel) en ny farao som ikke kjente til Josef og israelittenes bakgrunn. Det førte til at de måtte jobbe mer og mer.

Aller mest dramatisk var det da farao bestemte at nyfødte guttebarn ikke skulle få leve, da han fryktet israelittene ville bli for sterke. Da skjønner man hvorfor funnene viser mange gravlagte småbarn og et undertall av menn. Foreldrene til en gutt klarte å skjule ham en tid.

Da en datter av farao oppdaget gutten i en kurv ved elvebredden, ble det til at hun adopterte ham og ga ham navnet Moses. Men da han drepte en egypter som slo en israelitt, rømte han fra landet og bodde i landet Midian i 40 år inntil Gud kalte ham til å føre folket sitt ut av Egypt.

Før utgangen lot Gud ti landeplager ramme landet for at farao skulle bli villig til å la israelittene dra. Blant annet kom gresshoppesvermer og ødela avlingene, vannet i Nilen ble rødt som blod, og det førstefødte guttebarnet i hver familie, også på slottet, døde.

Da lot endelig farao israelittene dra. Det skjedde i all hast om natten. Funnene som viser at Avaris plutselig ble fraflyttet, passer med israelittenes hastige utgang.

I graven som man mener tilhørte Josef, finnes ingen beinrester. Det stemmer med at Bibelen forteller at Josef hadde bedt brødrene om å bringe hans legeme tilbake til Kanaan. Da israelittene reiste fra Israel, tok de med seg levningene fra Josefs grav.

Beinene ble gravlagt i Sikem, i dag Nablus, der graven fortsatt finnes. At funnene alt i alt passer som hånd i hanske med Bibelens beretninger, kan neppe bestrides. Funnene passer ikke på noen andre kjente beboere i Egypt uansett tidsepoke.

2-300 år tidligere

Men det som gjør at mange velkjente kjennere av Egypts historie ikke tror på dette, er at de i årevis har vært overbevist om at israelittene dro fra Egypt på 1200-tallet f. Kr. og ikke 2–300 år tidligere, slik David M. Rohl mener han har kommet fram til etter å ha tilbakevist det tradisjonelle tidsskjema. Ganske mange funn og beretninger enn Bibelens, forteller om israelittenes opphold i Egypt.

Det finnes fremdeles en kanal som kalles Josef-kanalen. Man kan i dag se merkene etter målinger av vannhøyden i Nilen, som viser at vannet steg år for år. De første årene ga det god vanning og dermed god grøde, men da vannmerket kom 21 meter over normalen, ble det oversvømmelse og magre avlinger.

Ett av de mest talende funnene er opptegnelser skrevet av en person ved navn Ipuwer. Han skriver om de ti plagene på linje med det 2. Mosebok oppgir. Av plasshensyn nevnes bare ett: Elven (Nilen) er blod!

David Rohl er brite. Arkeolog, agnostiker. Det betyr at han ikke har forsket for å støtte opp under en gudstro. Men funnene mener han er i samsvar med Bibelens beretninger om Israelsfolkets opphold i Egypt.

«Tillitsvekkende beskrivelse»

Han mener Josef og familien hans kom til Egypt på 1600-tallet før Kristus, Josef cirka 1680, og at israelittene dro tilbake vel 200 år senere. Men det er hans kollegaer ikke enig i.

Men blir de snart enige? Den israelske arkeolog Yohanan Aharoni skriver at flere utgravinger i Negev-ørkenen og i Israel viser at Bibelen har en «tillitsvekkende beskrivelse» av geografi og historie. Men den passer til situasjonen 300 år før den israelske innvandringen ut fra den vanlige tidsregningen. Hvor lenge skal de klynge seg til sein innvandring?

Når utgravninger i Jeriko passer perfekt til Bibelens opplysninger, kan man ikke i lengden holde seg til den gamle dateringen. De nye undersøkelsene til Rohl viser jo nettopp at innvandringen skjedde 2–300 år tidligere enn først antatt. Og da passer alt som hånd i hanske.

La meg også ta med dette: Når David Rohl mener israelittene oppholdt seg vel 200 år i Egypt og ikke 430 som vi har lært ut fra 2. Mosebok 12,40 i de masoreiske og qumranske oversettelsene, forklarer han det med at Septuaginta-oversettelsen oppgir at israelittene var 430 år i Egypt og Kanaan. Historikeren Flavius Josefus (hvis skrifter ikke er blant Bibelens)  har det samme, men oppgir også at israelittene var i Egypt 215 år fra Jakob kom dit.

Det betyr at  «Kanaan» må ha falt ut i to av oversettelsene, blant andre den vanlige hos oss. Så kan det sikkert argumenteres både for og mot denne forklaring.

Mange har stusset over det store antall israelitter som forlot Egypt. Rohl skriver at ordet aleph ikke bare betyr tusen, men også overhode. Da blir antall mye lavere.

(Først publisert i Dagens papirutgave).

 

Gå til innlegget

Aftenpostens store bispekampanje - den siste i sitt slag

Publisert rundt 1 måned siden - 490 visninger

Det ble ingen kampanjejournalistikk ved fjorårets bispevalg i Oslo i Den norske kirke. Grunnen var trolig at fire av fem kandidater stod for et homofilisyn som en avis som Aftenposten kunne slutte seg til. Dermed blir nok avisens bispekampanje i 1997 for Gunnar Stålsett, den siste, og dermed historisk.

Nå var det ikke helt opplagt at ikke noen ville sette i gang en åpen kampanje for en av de fem kandidatene ved bispevalget i 2017. Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes mente at hvis Sturla Stålsett, sønn av tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett og fru Unn, sa ja til nominasjon, ville han bli valgt. Men det var så menn ikke opplagt at han ville vinne, blant annet fordi det var vel kvalifiserte kvinnelige kandidater. Ingen omfattende aviskampanje ble satt i gang. Og Sturla Stålsett ble ikke biskop.

Aftenposten og Kurt-Johnny Olsens kampanje for Gunnar Stålsett i 1997 ble lagt merke til i journalistikkens fagmiljøer. På et kurs på Institutt for journalistikk ble Olsens blanding av reportasje og kommentarer, drøftet. Og en mediehøgskole ba om å få tilsendt en artikkel jeg skrev i 2002 for å bruke den i undervisningen. Det kan også nevnes at flere personer tok forholdet opp med Aftenpostens ledelse.

Ukritisk

Om Stålsett skriver han at «han har den egenskap at han setter seg mål ingen tidligere har klart å gjennomføre, og gjennomfører dem før andre helt har skjønt hva som foregår». Og mens hans motkandidat Odd Bondevik blir karakterisert som svak kirkepolitiker, får Stålsett karakteristikken betydelig kirkepolitiker. Bondeviks internasjonale erfaring som misjonsprest i Japan i flere år og generalsekretær i Misjonsselskapet, blir så langt jeg kan se omtrent bare nevnt i en faktaspalte. I forbindelse med at Olsen nevner noen av Odd Bondeviks gode sider, legger han raskt til at de samme kvaliteter har også Stålsett, foruten at Stålsett har erfaring som internasjonal kirkeleder. Som om Bondevik ikke hadde internasjonal erfaring.

Og da Stålsett er utnevnt, karakteriserer Olsen han som ENESTE kandidat med «bred internasjonal erfaring». En generalsekretærstilling i et misjonsselskap som har arbeid i flere land, foruten internasjonale verv, teller ikke når Olsen sammenligner med en kapasitet som Stålsett.

Nær kontakt

Kontakten mellom Olsen og Stålsett var meget god og nær. Men det er ikke alltid Olsen har vært først med å bringe videre hva Stålsett står for. I intervjuet som kom i Aftenposten dagen etter at Stålsett var utnevnt til biskop, heter det som svar på spørsmål om homofile som lever i partnerskap skal få adgang til å bli prester, kateketer og diakoner: «Man starter ikke samtalene med ferdige konklusjoner. Derfor vil det ikke være riktig av meg å svare på det spørsmålet».

Og journalist Olsen slo seg til ro med det. Men det gjorde ikke Dagbladet noen timer senere. Da var presset stort for at Stålsett skulle stå fram med sitt syn på å ansette homofile i partnerskap som prester. Stålsett svarte da ja på spørsmål om han vil gå inn for å likestille homofilt samliv med heterofilt samliv i Kirken. I valgdebatten hadde Stålsett bestemt avvist å svare på hvor han stod i dette spørsmålet.

Etter å ha gjennomgått en rekke artikler Olsen skrev, kan jeg ikke finne at han hadde med noe om en eneste negativ side ved Stålsett. Han kunne referere til kritikk mot Stålsett, men da påtok Olsen seg forsvarerens rolle ved å si at «kritikken var tilbakevist». Og kritiske spørsmål til Stålsett er like fraværende som slike en gang var i Pravda. «Panegyrisk» kalte biskop emeritus Per Lønning Olsens innsats for Stålsett.

Kurt-Johnny Olsen så uten tvil sin oppgave som viktig. Det er neppe grunn til å betvile at han så biskop Stålsett som en meget betydningsfull person for Den norske kirke. Han så Stålsett som en døråpner og en som gir folk et mer positivt syn på kirken. I den vurdering har Olsen mange med seg.

Men det er verd å merke at VG på lederplass 9. desember 1997 gikk mot Stålsett som biskop. Avisen ga uttrykk for skepsis mot «forsøket på å leke kirkelig utenrikspolitikk med kommunister» og anbefalte Odd Bondevik som «solid og troverdig» selv om avisen mente han var for teologisk konservativ.

Knallhard kritikk

I desember 2001 ordinerte biskop Gunnar Stålsett en prest som lever i homofilt partnerskap. Det hadde aldri tidligere skjedd i Den norske kirke. Kirkemøtets vedtak om saken sa nei til at det kunne gjøres.

Kritikken mot Stålsett var knallhard. Biskop Finn Wagle kaller handlingen beklagelig, ordinasjonen strider både mot Kirkemøtets og bispemøtes vedtak. Stålsett hadde heller ikke informert de andre biskopene om at han ville gjøre det.

Heller ikke Menighetsfakultetet var informert. De skulle delta ved ordinasjonen fordi en av de andre som skulle ordineres, var tidligere MF-student. Representanten for MF trakk seg da dette forhold ble kjent tre timer før ordinasjonen.

Biskop Olav Skjevesland følger opp Wagles kritikk og kaller det en illojal handling (Vårt Land 22. 12 2001). Det samme mener biskop Kvarme. Biskop Hagesæther kaller det beklagelig.

Kirkerådsleder Gunvor Kongsvik sier til Dagen 22. des. at dette virker oppløsende på samholdet i kirken. «Derfor er det en alvorlig handling det Stålsett nå har foretatt». Til Vårt Land sier hun at han opptrer ukollegialt.

Tiet

Flere andre, biskoper så vel som organisasjonsledere, uttalte seg i samme retning.

Aldri har vel bispekollegaer gått så knallhardt ut offentlig mot en kollega. I Aftenposten kom det ikke et ord om kritikken.

Men tausheten om Stålsett ble brutt søndag 30. desember. Da hadde Kurt-Johnny Olsen en artikkel kalt «Skepsis til Stålsett snudd til anerkjennelse». I artikkelen heter det blant annet: «Oslo-biskopen har etter hvert utviklet seg til å bli stadig mer samlende, også på Kirkemøtet. Han er aktiv, men mer appellerende til vedtak som kan samle enn tilfellet var i de første møtene han deltok på!» Dessuten: «I dag er de fleste biskopene begeistret i sin omtale av Oslo-bispen.»

Ikke et ord, ikke et eneste, om bispekollegaenes og kirkerådslederens knusende kritikk av Stålsett for å splitte og være illojal. Her står det motsatte av det Kongsvik oppfatter biskopen som. At Olsen dessuten tar med at Stålsetts teologiske kompetanse har bidratt til å heve bispekollegiet «mange hakk», kan også nevnes. Men her er Olsen beskjeden på egne vegne, for han henviser til «sentrale kilder» hvem det nå er.

Neppe noen gang har en journalist i noen artikkel gjort mer for at en for ham kjær venn og biskop skal fremstå i et positivt lys. Men det ble sagt at Stålsett ikke bare har vært glad for sin venns sterke hyllester.

Før Stålsett ble bispenominert, kritiserte Olsen i en artikkel sterkt norske kirkeledere for å ha prioritert dialog med kirkelige quislinger i Øst-Europa, mens kristne ble undertrykt og torturert. Olsen skrev at den ungarske biskopen Zoltan Kaldy ble valgt til president i Det Lutherske verdensforbund (LVF) «varmt støttet av enkelte fra Den norske kirke». «Fra vår kirke og LVF hørte vi lite om overtrampene ….»

En av de som støttet valget av Kaldy, var nettopp Gunnar Stålsett. Men da denne saken kom opp senere samme år, forsvarer Olsen til fulle Stålsett som den som intet kritikkverdig hadde gjort. Men at Olsen selv mener han fører en edel, saklig og sannferdig kamp, i motsetning til andre, er sikkert. For i en sterk kommentarartikkel, får andre gjennomgå for mistenkeliggjøring, usannheter og insinuasjoner. De tilsidesetter ifølge Olsen Mesterens klare beskjed om at den som er uten synd, kaste den første sten ….

Når det gjelder Stålsetts støtte til Kaldy oppfordret biskop emeritus Per Lønning i Vårt Land 21. november 1997 Stålsett til å ta et oppgjør med sin egen fortid i dette spørsmålet

Setter spørsmålstegn ved troverdigheten

Det er ikke bare når det gjelder Stålsett, at Olsens ensidighet kommer fram, som bispevalget i Tunsberg i 2002.

Olsens kandidater fremhevet han på en ikke akkurat pen måte overfor de andre kandidatene. De stod for en «åpen kirke med plass for alle døpte.». Vårt Land mente dette ikke kan tolkes annerledes enn at de øvrige kandidatene står for det motsatte syn. «Det er uforståelig at avisens redaksjonelle ledelse aksepterer en slik journalistikk som fungerer stigmatiserende i forhold til enkeltpersoner og deler av det kirkelige miljø. Avisen vil være tjent med å klargjøre Olsens posisjon. Er han kommentator som tegner den kirkelige profil. I så fall bør det i redelighetens navn fremgå tydelig i avisens spalter», skriver Vårt Land.

Hvilken innflytelse Aftenpostens kirkejournalist hadde, kan selvsagt ikke måles eksakt. Men hvis Olsens mange artikler i favør av Stålsett bidrog til at han i avstemmingen kom opp fra for eksempel 4. plass til 2. plass, kan det trolig sies at Olsen var den som skaffet landet Stålsett som biskop. For selv om Anne Enger Lahnstein tidlig hadde bestemt seg for å kjempe for vennen Stålsett, så måtte Stålsett trolig komme på 3. plass eller høyere for å få et flertall av regjeringens stemmer. Flertall fikk han fordi statsminister Kjell Magne Bondevik erklærte seg inhabil, noe han formelt sett ikke var. Odd Bondevik, som klart vant den kirkelige avstemningen, var hans fetter.

Kristne ledere var oppgitt over Aftenposten kampanjejournalistikk. Men også journalister i ulike media, journalister som er svært glad for at Stålsett ble biskop, var kraftig forundret over Aftenpostens linje. Den eneste forklaring de gir på den, er at Aftenposten er enig med Stålsett i mange av hans synspunkter. Og avisen ser gjerne at de samme synspunkter blir Den norske kirkes syn, slik de i stor grad er blitt nå.

Aftenposten og Kurt-Johnny Olsen lyktes i 1997/98. Vil noe lignende kunne skje igjen? Jeg tror avisenes renommé generelt er så pass svekket at det ikke vil skje igjen.

Dessuten har oppkomsten av og den kolossale bruken av sosiale medier endret mediebildet.

Derfor tror jeg Aftenposten og Kurt-Johnny Olsens vellykkede kampanje for Gunnar Stålsett blir stående som den siste i sitt slag.

Journalisten har vært i kontakt med Kurt-Johnny Olsen. Han ønsker ikke å kommentere saken.

Ovenstående innlegg ble først publisert av fagbladet Journalisten på journalisten.no

Jeg føyer til dette på bakgrunn av spørsmål: Flere har undret seg over at statsminister Kjell Magne Bondevik meldte seg inhabil ved utnevnelsen. Som nevnt i artikkelen valgte han å gjøre det fordi bispekandidat Odd Bondevik var hans fetter. Men ut fra habilitetsreglene var det ikke nødvendig. Jon Kvalbein skrev i en artikkel i Fast Grunn at tidligere statsminister Lars Korvald mente Bondevik ikke burde ha meldt seg inhabil. Statsråd Anne Enger Lahnstein meldte seg derimot ikke inhabil selv om hun hadde nært forhold til Stålsett.

Flere regnet før utnevnelsen med at statsråd Magnhild Meltveit Kleppa ville stemme for Odd Bondevik. Men generalsekretær i Misjonsselskapet, Tor B. Jørgensen, sa til henne at han regnet med at Stålsett hvis han ble biskop, ville følge kirkens syn (daværende syn på homofilt samliv). Men det var et helt villedende råd som hun fulgte, og avgjorde dermed utnevnelsen av Gunnar Stålsett til biskop.

Gå til innlegget

Bastante påstander om beinbit fra Maria Magdalena

Publisert rundt 1 måned siden - 286 visninger

I boken «Maria Magdalena. Disippelen Jesus elsket» Aschehoug forlag, skriver forfatteren Kristin Brandtsegg Johansen følgende side 244: ”14. februar 2009 ble et uknuselig glasskrin med en beinbit av Maria Magdalena fraktet til USA og sendt rundt i flere katolske menigheter.”


Etter at jeg la ut saken nedenfor på verdebatt.no 23.3.2018, kontaktet jeg både katolsk informasjonstjeneste i Oslo og Den katolske kirkes informasjonstjeneste i USA, samt tre kjente og velorienterte katolikker her i landet. Fra den katolske kirkes informasjonstjeneste i USA har jeg ikke fått svar. Ingen av de andre jeg kontaktet, har kunnet oppgi en beviselig for ikke å si vitenskapelig kilde som belegg for denne bastante påstanden. Heller ikke Kristin Brandtsegg Johansen, som jeg har kontaktet. Hun viser til linker der ord som «legende» og «said to be» er brukt. I boken skriver hun kategorisk at Maria Magdalenas beinrester oppbevares i grotten Sainte Baume i Frankrike: «På høyre side av alteret, i en nisje bak et gitter, ligger noen av relikviene etter henne. En beinbit – en tibia – ligger i en glass-sylinder, rammet inn av gullengler og sølvkjeruber.» Videre skriver Brandtsegg Johansen side 214 at greve Karl II - med flere prins- og kongetitler - fikk pave Bonifacius VIII til å godkjenne og erklære knoklene som ekte.

 Men det holder ikke for bastante påstander i en faglitterær bok? Jeg synes det er grunn til å spørre.

 I boken står også at hundrevis av troende katolikker samlet seg i kirken i St. Catherine av Siena i Rialto, California, for å få et glimt av den cirka 14 cm lange beinbiten, og at de sa det ga en helt spesiell følelse å være i nærheten av en relikvie fra en som var til stede sammen med Jesus. En talsmann uttalte at slike relikvier fra helgener forbinder himmelen med jorden. Pastoren i menigheten forteller at det første han gjorde var å knele foran den, i bønn.  

Jeg spør igjen: Holder dette for de bastante påstandene i boken?

Torbjørn Greipsland

Veldig in i populismens tid å påstå seksuelt forhold Maria Magdalena og Jesus (verdidebatt 23.3.2018)

Kildekamp om Maria Magdalena. Populærkulturen omfavner alternative evangelier for å fortelle om Maria Magdalena, heter det i tittel og i ingress på en større artikkel i VL 22.3.2018.

Hollywood-produksjonen Maria Magdalena har gjort artikkelen aktuell. Det samme har Da Vinci-koden. Om Dan Browns Da Vinci-koden kunne mye ha vært sagt. VL nevner at den grunnleggende sett er en populærroman, «full av fakta og fiksjon». Fiksjon ja, men problemet er at slett ikke alt som boken sier skal være fakta, er fakta. Professor Oskar Skarsaune som har skrevet boken «Den ukjente Jesus», sier ingen sentrale påstander blir stående som sanne, heller ikke den om at keiser Konstantin brente evangelieskrifter som så på Jesus som bare menneske.

Hvem som VL velger ut som intervjuobjekter, er naturlig nok viktig for artikkelens innhold og konklusjon.

Om hvorfor Maria Magdalena er aktuell, svarer professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Einar Thomassen, følgende:

" Fordi hun gir kvinnen et ansikt i disippelskaren. Men også fordi vi synes det er spennende, dette med at hun skal ha hatt et forhold til Jesus."

Skjønner godt det er spennende for både menn og kvinner. Og hans uttalelse er ganske kategorisk – at hun skal ha hatt et forhold til Jesus.

Og med forhold menes ganske klart noe annet enn et vanlig vennskap i disippelflokken, nemlig et seksuelt forhold slik det lenger nede i artikkelen nevnes i forbindelse med filmen Da Vinci-koden. Sterk påstand fra en professor uten at faktagrunnlag antydes.

Idehistoriker og forlagsredaktør Kristin Brandtsegg Johansen har Vårt Land valgt ut som ett av intervjuobjektene. Hun har skrevet bok med en megetsigende tittel som lyser mot oss, «Maria Magdalena – disippelen Jesus elsket», utgitt på Aschehoug.

Tittelen idehistoriker er sikkert riktig. Og en historiker kan skrive faghistorie så vel som fiksjon. For det er det siste jeg synes boken hennes er mer enn en faktabok selv om den er katalogisert som faglitteratur av Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening.

Tittelen sier klart noe i tråd med det professor Thomassen nevner – Maria Magdalena, disippelen Jesus elsket. Og når det står disippelen i entall, Jesus hadde som kjent flere, så innebærer forholdet noe mer enn et vennskap.

Men for dem som så boken og den fristende tittelen og kjøpte den fordi de tolket dette som at nå vil Brandtsegg Johansen la oss få lese om et seksuelt forhold mellom Maria og Jesus, blir skuffet. Hun har ingen fakta – ingen - som støtter opp om tittelen.

Får vi andre fakta i boken hennes? At Maria Magdalena får oppmerksomhet, er meget bra. Hun fortjener det.

Men da er det viktig at vi får et mest mulig sannferdig bilde av henne.

Boken til Kristin Brandtsegg Johansen ble anmeldt i Prosa nr. 6-2014 av daværende redaksjonssekretær i samme tidsskrift, Kristin Gjerpe.

Gjerpe siterer fra boken der det står dette om Maria Magdalena og Jesus: ”Hun er den første som forstod at han var oppstått, den første som fikk møte ham, og den første som fikk i oppdrag å formulere kristendommens største begivenhet.”

De to siste påstandene er riktige, men neppe den første, selv om også Gjerpe gjentar den, «Hun er det første vitne til gravens tomhet ...”

Det er ikke helt enkelt å få tak i alt som skjedde denne dagen. Aller vanskeligst er tidsrekkefølgen i det som skjedde både med Maria Magdalena og disiplene.

Men det bør helt klart nevnes i en fagbok at det svært sannsynlig var vaktmannskapet ved graven som først fikk oppleve at graven var tom (Matt 28,11-15).

Maria Magdalena løp ifølge Johannes 20,1-2 av sted fra graven og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: ”De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.” Da tror Maria Magdalena fortsatt at Jesus er DØD. Deretter springer Peter og den andre disippelen, som uten tvil var Johannes, til graven. De så likklærne ligge der, og svetteduken som hadde vært på hodet hans, lå ikke sammen med linklærne, men var på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen, Johannes, inn. Han ”så og trodde”.

Hvorfor trodde han? Svært sannsynlig fordi han skjønte Jesus hadde "gått" rett gjennom likklærne uten at de ble tatt av han (Jfr. Boken ”Torino-kledet – der tro og vitenskap møtes” av Jostein Andreassen og Oddvar Søvik). Fordi Johannes trodde på grunnlag av det han så i graven, uten å møte Jesus, er det viktig at det kommer fram. Og da var han nok den første i disippelflokken som trodde på Jesu oppstandelse.

Når det gjelder det bibelske uttrykket ”den disippel som Jesus elsket”, brukt om disippelen Johannes, har vi ofte sett at flere tar det som uttrykk for et intimt forhold mellom Jesus og Johannes. Men det er verd å notere seg det som Jan Rantrud ved Norsk Lærerakademi, sa i et intervju med Kristelig Pressekontor: ”Det er et uttrykk vi vil misforstå hvis vi bare leser sentimentalitet og følelser inn i det. På Jesu og apostlenes eget språk betyr det akkurat det samme som et annet uttrykk som er brukt om Johannes: Han som lente seg opp mot Jesu bryst. Det betyr han som hadde sin plass ved Jesu høyre side ved bordet. Den som hadde denne plassen hos en mester, ble kalt HaJEDID, som kan oversettes med Den elskede. En jødisk rabbi valgte ut den som var flinkest til å gjengi mesterens ord feilfritt til denne plassen. Blant Jesu disipler var dette Johannes. Han var nærmest Jesu munn ved alle måltider, og hørte bedre enn noen annen hva som ble sagt.”

At Maria Magdalena var den første som fikk MØTE Jesus etter oppstandelsen, forteller Bibelen klart, Mark 16,9. Det var et møte som forandret ikke bare den dagen, men hennes liv. Og det skal vi med glede minnes henne for, også oppdraget Jesus ga henne..

Gjerpe nevner i anmeldelsen at hun under lesningen kunne ha ønsket seg en mer forskningsbasert og nøktern fremstilling. Jeg er enig i det slik allerede nevnt. Man kan gjerne spørre: Er dette en skjønnlitterær historisk roman, eller forskningsbasert faglitteratur?

I boken leser vi: ”14. februar 2009 ble et uknuselig glasskrin med en beinbit av Maria Magdalena fraktet til USA og sendt rundt i flere katolske menigheter.” Mener Kristin Brandtsegg Johansen dette er faktum, at en beinbit av Maria Magdalena lå inni? Hvis hun mener det hun skriver, ja, da stusser jeg på at Vårt Land velger henne som kommentator om Maria Magdalena.

Å bli kjent med Maria Magdalena er absolutt å anbefale. Inntil videre vil jeg anbefale Bibelens beretning.

Gå til innlegget

Ordet = Jesus = verdensfornuften

Publisert rundt 2 måneder siden - 139 visninger

I en spalte kalt «HELT GRESK» i Vårt Land for 31. august skriver Glenn Øystein Wehus at Logos er ett av de mest elastiske ordene i det greske språket. Det kan bety alt fra enkeltord til tale og også den universelle fornuften.

Jeg synes det var positivt å lese det. At Logos kan bety verdensfornuften, hører jeg sjeldent og leser sjeldent. Tror bare jeg husker en gang, nemlig i en tekstgjennomgåelse Odd Sverre Hove hadde i Dagen.

I prekener nevnes ofte Logos fordi det står i Johannes evangeliet 1,1: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Det er en uhyre viktig avklaring. Den som var hos Gud, er Jesus, han er Gud.

Så har jeg gang på gang hørt i prekener en veldig understreking av at Jesus er Ordet. Ordet, Ordet. Ja, Jesus er Guds ord til oss, Guds tale til oss. Greit. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at den veldige understrekning av at Jesus er Ordet uten at det forklares, blir det som han er en samling bokstaver, men en viktig samling. Det kan godt være min egen oppfattelse som ikke er god nok, men jeg fant et så påfallende at jeg spurte Anfin Skaaheim om et intervju om dette, om betydningen av Ordet.

Skaaheim svarte blant annet dette:  - Johannes skrev sitt evangelium til mennesker som levde i en hellenistisk kultuell og religiøs sammenheng. Derfor bruker han ord og begreper som var kjent i samtiden for å formidle sitt budskap. I begynnelsen av sitt evangelium ønsker han å si at Jesus fra evighet er guddommelig, og at alt det skapte står i forhold til ham. Han kom for å gi oss evig liv ved å gjøre og si det som skulle til for at vi skal bli frelst.

For å gjøre dette begripelig for hellenerne, brukte han begrepet logos som var godt kjent fra gresk filosofi og religion. Logos kunne rett og slett bety ord, men det ble også brukt om det de kalte verdensfornuften eller det bærende livsprinsipp i tilværelsen. Fordi logos hadde en slik dobbel betydning, var det anvendelig for å få fram hvem Jesus er og hva han kom for å gjøre.

Det betyr ikke at han henter innholdet i det han sa om Jesus fra gresk religion. Bakgrunnen for innholdet i ordet finner vi i Det gamle testamente (GT). Der møter vi det hebraiske begrepet dabar, som betyr ord, og som betegner det middel Gud brukte da han skapte. Dette univers har Gud talt fram. Han sa: Bli Lys! Og det ble lys. Ordet brukes videre om det Gud åpenbarer seg gjennom og virker ved, sa Skaaheim. I sin tekstgjennomgåelse av Johannes-evangeliet i Bibelverket nevner Skaaheim også at ordet kan betyr verdensfornuften.

Må skjelne

- Noen ganger hører vi forkynnere si st Jesus er Ordet, noe som lett kan oppfattes som om Jesus er en samling bokstaver, eller samling av ord i Bibelen. Hva er nødvendig å understreke når dette sies?

- Da må det sies at Jesus selvsagt ikke er en samling med bokstaver eller er ordene i Bibelen. Det kobles av og til for lett over fra Ordet til de skrevne ord, slik vi finner dem mellom to permer. De to betydningene av Logos hjelper oss her. Jesus er den alt liv er blitt til ved, og han er den som formidler evig liv. Dette kommer han til oss med gjennom ordene i Bibelen. For disse ordene inneholder et budskap som ikke bare er om Jesus eller fra Jesus, men som formidler Jesus på en realistisk måte.

Jesus er ikke ordene i budskapet, på samme måte som han ikke er Bibelen. Men han kommer til oss med liv fra Gud, gjennom ordene som former budskapet i Bibelen. Det er dette som ligger i det Johannes skriver om at Ordet (logos) ble menneske og tok bolig iblant oss. De to betydningen av ordet logos går sammen i han som person. Han er en levende person som kommer til oss med livet fra Gud og åpenbarer seg liketil gjennom menneskelige ord som vi han høre og forstå, sa Anfin Skaaheim.

Jeg synes det er en god klargjøring, som kanskje også andre har interesse av.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81190 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44396 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35389 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28688 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22803 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22429 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21020 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20323 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19378 visninger

Lesetips

Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
rundt 6 timer siden / 219 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
rundt 6 timer siden / 37 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
rundt 7 timer siden / 47 visninger
Om å gjøre seg forstått
av
Ole Kristian Karlsen
rundt 16 timer siden / 61 visninger
Keiserens nye klær
av
Marte Yri Evensen
rundt 16 timer siden / 213 visninger
Må bli et prestisjeprosjekt
av
Gunn Marit Helgesen
rundt 16 timer siden / 156 visninger
Norge trenger flere barn
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 16 timer siden / 108 visninger
Mens vi venter
av
Trygve Svensson
1 dag siden / 507 visninger
Forebyggende samlivstiltak
av
Trond Sæthren
1 dag siden / 390 visninger
Les flere

Siste innlegg

Naive Oslo
av
Erling Rimehaug
14 minutter siden / 29 visninger
Forfølgelse - nøkkelen til vekkelse?
av
Thor Ivar Hornnes
rundt 6 timer siden / 89 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
rundt 6 timer siden / 76 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
rundt 6 timer siden / 219 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
rundt 6 timer siden / 37 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
rundt 7 timer siden / 47 visninger
Andakten på NRK
av
Einy Rendal Elgsæther
rundt 8 timer siden / 86 visninger
HVA SKAL VI MED NÅDEN?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
rundt 8 timer siden / 118 visninger
Feil å stemple som antisemittisme
av
Hans Morten Haugen
rundt 8 timer siden / 54 visninger
Les flere