Torbjørn Greipsland

Alder:
  RSS

Om Torbjørn

Følgere

Harald Hårfagre trodde på den mektige Gud

Publisert rundt 5 timer siden

Verdidebatt har lagt ut den talen som Mímir Kristjánsson holdt på Oslo Symposium. Der sa han innledningsvis: « Norge er et land bygget på kristne verdier. Ikke bare på kristne verdier, selvfølgelig. Han var norsk Harald Hårfagre også, selv om han aldri var kristen».

Det er godt mulig det er riktig å si at han aldri var kristen, det vil si hadde en tro på Jesus Kristus. Men han hadde svært så sikkert en  tro på Gud.

Etter at småkongen Harald hadde fått nei fra Gyda i Valdres på friermålet, sa han dette i følge sagaen Fagerskinna:

«Det lover jeg at jeg ikke skal blote til noen gud, som gjeve menn nå, uten til den ene som skapte solen, og verden og satte den i stand.»  

Så ber Harald andre skille seg fra tro på de gudene som ikke har makt.

 «Den som har fått noe vett, vet at bare den er Gud som alle ting har skapt. Da vil han også til fulle hjelpe mennesket, fordi han har skapt mennesket, som alt annet; derfor vil jeg strekke meg etter det menes jeg lever. Slik som min hu nå står til den Gud som er mektigere enn alle andre, venter jeg meg også at ved hans hjelp skal jeg bli mektigere enn alle småkongene som nå er i Norge».

Ifølge Snorre Sturlasons Kongesagaer sa Harald dette:  «Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at jeg aldri skal skjære håret eller kjemme det før jeg jeg har vunnet hele Norge med skatt og skylder og fullt styre, eller også dø.»

I denne forbindelse kan nevnes at det er en utbredt oppfatning, og feilaktig oppfatning, at kristningen av Norge først begynte under Olav Haraldsen den hellige. Men som biskop Fridtjov Birkeli har vist i boken "Norge møter kristendommen" vitner innskrifter på omlag femten runesteiner fra 400-500 tallet om kristen påvirkning.

Lave, flate graver fra 600-tallet bekrefter ifølge arkeologen Haakon Shetelig påvirkning fra kristne gravskikker i andre land, og seksti steinkors som er funnet i Norge, tyder på at nordmenn på 700 - 900 tallet har vært i flittig kontakt med de strøk i Skottland, Irland og England der de fleste korsene av denne typen er funnet.

            Og selv om mange av korsene ble importert fra utlandet, gjaldt det ikke alle.  Utgravninger i Kaupang i Vestfold har avdekket ikke bare sølvkors, men også en klebersteinsform til støpning av metallkors.  Det betyr at slik produksjonsvirksomhet har funnet sted i Norge, kanskje allerede før år 800, ifølge Charlotte Blindheim som ledet utgravningene.

Harald Hårfagres sønn Håkon den gode er nok den av vikingkongene som kommer med det klareste kristne vitnesbyrd. Da det var spørsmål om de skulle føre liket hans og gravlegge det i kristen jord i England, svarte kong Håkon:

"Det er jeg ikke verd.  Som hedenske menn levde jeg i mangt.  Derfor skal dere jorde meg som hedenske menn …Siden håper jeg på mer miskunn hos Gud enn jeg er verd".  Håkon den gode var den konge på 900-tallet som bestemte at vi skulle feire jul på samme tid som i kristne land.

At folk flest er lite kjent med sentrale personer fra vikingtiden og senere som hadde en Guds-tro/kristen tro, har naturlig nok sammenheng med at det er lite eller ikke omtalt lærebøker og leksika.

Gå til innlegget

– Kirken har ingen privilegert innsikt i politiske spørsmål, sier Tron Fagermoen, førstelektor i diakoni og ekklesiologi ved MF Vitenskapelig Høyskole, til Vårt land.


Nå er Fagermoens hovedtema hvilket språk kirken skal bruke. Men uansett de vurderinger som gjøres og som Fagermoen arbeider med slik det også er omtalt i intervju på mf.no/nyhet, vil det vi mener og sier ha sammenheng med vår tro eller vårt livssyn.

Når jeg derfor oppfatter det som at Fagermoen mener at kristne ikke har en bedre innsikt enn de som ikke tror på Gud, og jeg forstår på Fagermoen at det er riktig oppfattet,  synes  jeg denne historien har interesse.

I 1997 hadde jeg et intervju for KPK med Anne-Lise Bakken, tidligere stortingsrepresentant for Ap og statsråd. Hun var på begynnelsen av 80-tallet leder for Det Kriminalforebyggende Råd. Da uttalte hun:

”Hvis bare de materielle forhold i samfunnet blir bedre for de fattigste, og forholdene mer like, vil kriminaliteten forsvinne”.

På spørsmål om hun mente det samme nå, i 1997, svarte hun:

”Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har erfart at forholdet er mer komplisert enn som så. Det jeg den gang hadde registrert, var at det i fengslene var mange som kom fra dårlige kår. Senere har vi sett at også personer i gode stillinger og med god økonomi blir forbrytere. Er mulighetene der for vinningsforbrytelser, så benytter også velstående mennesker seg av den. Det ser vi blant annet innen databransjen”.

Jeg kan vanskelig tenke meg at en som har et menneskesyn likt det apostelen Paulus beskriver i Romerbrevet 7, 18-19: «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», kunne si det samme som Anne-Lise Bakken sa i det først siterte. For hun regnet tydeligvis ikke med andre krefter enn de materielle, og sa hennes syn var preget av og styrt av hennes ideologiske oppfatning, den som var det vanlige innen den sosialdemokratiske bevegelsen den gang.  

Dermed kunne de ikke sette inn nødvendige og gode tiltak for årsaken til kriminaliteten som de oppga, var mangelfull, den var feil, i alle fall delvis feil. For Bibelen er klar på at det finnes en kjærlig Gud og en ond motstander, satan, som er kommet for å røve og ødelegge.

Nå betyr ikke det at kristne tar bedre avgjørelser enn ikke-troende i alle saker, men man burde ha et bedre utgangspunkt for å gjøre det.

Gå til innlegget

Ser religion som noe mindre verdifullt

Publisert 25 dager siden

Faktum er at det er innflytelsesrike mennesker her i landet som ser på religion som noe som man godt kan diskriminere.

Mange har reagert kraftig på at den såkalte Arendalsuka sa nei til å tillate bønn og misjon under årets festival. Flere har gitt uttrykk for at det er utrolig at noen kan ha et slikt syn og sammenlignet situasjonen med land vi helst ikke vil sammenlignes med, som Nord-Korea. Nå har heldigvis ledelsen tatt til fornuft og gjort om vedtaket.

Diskriminere.

Men faktum er at det er innflytelsesrike mennesker her i landet som ser på religion som noe som man godt kan diskriminere. Bård Vegar Solhjell skriver i boka Uro: «Skulen må være livssynsnøytral, og fri for forkynning og religiøst press. Skulefaget KRLE (med K for kristendom) må endrast. Vi skal heller ikkje etablere eigne bønnerom for eller legge til rette for religiøs aktivitet i skuletida». 

Les også: Refser Arendalsukas misjonsforbud.

Selvsagt skal det ikke være religiøst press, men det er ikke det som det er snakk om, det er frivillig om elevene vil delta på andakt. Et slikt standpunkt som Solhjell og andre har, ­fører til at religiøs aktivitet blir sett på som noe mistenkelig og farlig som må holdes utenfor skoletida. Ikke rart at mange ser ned på det å ha en tro og et livssyn. Og dermed prøver å stenge det ute fra en festival som Arendals­uka er.

Bør selvsagt tillates. 

Jeg husker at en lærer som var mot kristelige skolelag, grunnga det med at livet på skolen skal være mest mulig likt for alle. Underlig. Ellers i samfunnet legger vi opp til allsidighet og gir stor økonomisk støtte til avisene for at vi skal ha en differensiert presse. Det burde ikke være annerledes på skolen. Frivillig, ­religiøs utfoldelse bør selvsagt tillates.

Gå til innlegget

Det må vel være riktig å si i samsvar med et gammelt ordtak: Ingen vet hvor Hareide hopper.


Nå skal det innrømmes at han har måttet ta vanskelige veivalg. Men det synes jo mer og mer klart for alle at han ikke har tenkt grundig gjennom det han satte i gang. At han nå skjønner at han han skulle ha gått fram annerledes, er veldig bra, men det er for sent. Hvor mye kunne han ikke ha spart sitt parti for om han tidlig hadde drøftet sitt veivalg med nestlederne, det er jo derfor man har slike. I stedet for å prøve å ta innersvingen på dem i et overraskelsesutspill. Resultatet ble splittelse og dermed konflikt mellom tidligere medarbeidere, og kanskje en sikker undergang for partiet selv om man aldri ville få vite hva som hadde skjedd om KrF ble stående utenfor regjeringsarbeid både til høyre og venstre. Og dermed ikke brutt noen løfter, verken det om nei til Frp som regjeringspartner,  ja til Solberg som statsminister, og dermed nei til Støre.

Men det som undrer meg enda mer: Hareide har jo masse gode partivenner og medarbeidere. Var det ingen som så hva resultatet kunne bli? Eller ingen som turte si det til han? For praktisk talt alt av meningsmålinger har vist at den høyrevennlige flokken har vært størst. Da måtte det gå galt, selv om valget av delegater på en urettferdig måte favoriserte den røde siden.

Det andre jeg undrer meg over, er den manglende debatt på landsmøtet våren 2018 om veivalg. LandsSTYREmøtet hadde høsten før vedtatt nei til regjeringssamarbeid med FrP. Men så langt jeg får opplyst ble dette bare referert i Hareides tale på landsmøtet, og så klappet folk, av enighet eller høflighet, for dette. Hårreisende behandling. Men det var vel slik opplegget fra Hareide og generalsekretær Frafjord Johnson skulle være for muligens å vinne fram.

Hva om man hadde drøftet regjeringsvalg og konkludert med å gjøre visse sonderinger på begge sider? Det var også er alternativ som burde ha vært vurdert etter Hareides tale og konklusjon 2. november.

I stedet ble det helt urealistiske alternativ om samarbeid i sentrum og med Høyre stående. Som Hareide gjentok utallige ganger så KrF-ere og andre vred seg på stolene der de satt foran TV-skjermen. Men også på det ordinære landsmøtet våren 2018 reagerte flere, i sitt indre, og noen grundig debatt om veivalg fikk man ikke.

Ikke rart KrF-skuta gikk på grunn. Og det var ikke lenger så herlig å seile.

Så har Hareide snudd når det gjelder å bli parlamentarisk leder. Det er lov å skifte mening også her, men man undrer seg en del når et samlet KrF-gruppe stemmer for Hareide. At han ville ha fått en vanskelig jobb er sikkert, å forsvare et alternativ han er imot, men jeg tror det hadde virket samlende på partiet om han hadde sagt ja. Og jeg tror han hadde greid det ganske bra. Når han sa nei, så kan man lure på hva han egentlig vil. Omkamp jo før jo heller?

Når det gjelder parlamentarisk leder, var det ifølge KrF-eksperten Nils-Petter Enstad egentlig bare én kandidat som var kompetent nok, nemlig Hareide. Men han føyde til: muligens Bekkevold.

Nå er Hareide ute av soga, mens Grøvan ble valgt til leder. Han er da ikke kompetent ifølge Enstad. Men Grøvan kan vel trøste seg med at Enstad i sin verden holder de blå – og gule – utenfor den salige og kompetente flokk. Bekkevold ble valgt til nestleder.  Hans kvalifikasjoner som parlamentarisk leder, satte Enstad et muligens ved.  Den helt store forskjell er det ikke mellom å være leder og nestleder. Enstad omtalte Bekkevold uten å nevne at han ikke vil drive valgkamp for KrFs vedtatte regjeringsalternativ. Undrer meg på om ikke dette må være et historisk valg som er gjort: Man blir parlamentarisk nestleder uten å ville drive valgkamp for partiet man leder på Stortinget og samarbeidet man har valgt på demokratisk vis, selv om det mest angår valget i 2021. Da er vel Bekkevold ute av KrF-soga.

Ingen tvil: KrF er tydeligvis et ganske spesielt parti, for å si det mildt.  Et mer uklart og useriøst opplegg, anført av partileder og generalsekretær,  for valgkampen 2017 har neppe noe norsk parti hatt. Men KrF kan som andre parti komme seg etter kraftige valgnederlag. Å ha en oppslutning på ca. fire prosent nå etter en tid med mye støy, er positivt. Og underets tid er som kjent ikke forbi.

Gå til innlegget

"Ta en Hareide!" Kommentar til Nils-Petter Enstad

Publisert rundt 2 måneder siden

Nils-Petter Enstad (NPE) skriver i et innlegg her at selv om forslaget angående tvillingabort skulle bli vedtatt, vil det i praksis bety «omtrent ingenting».


Vi vet ikke hvordan loven vil virke. Men om det bare er ett eller to menneskefostre som får leve, så betyr det for noen av oss kolossalt. Et liv eller to eller flere reddet. Enormt stort.

Det var løftebrudd å gå inn i regjeringen med FrP, det samme hadde det vært å gå i regjeringen med Ap da det aldri ble vedtatt som noe alternativ, tvert imot. Men kan firepartiregjeringen føre til at noen mødre når får hjelp til å bære fram begge fostrene, så vil det være den største glede for noen av oss, så viktig at abortsaken burde avgjøre retningsvalg.

Men at det for NPE betyr omtrent ingenting, overrasker meg ikke. Men greit å få det skriftlig. Har jo sett at i alle fall ei av dem som meldte seg ut av KrF, mente det hadde blitt for mye prat om abort.

Ropstad hadde en uheldig uttalelse om abort, en uttalelse han har beklaget. De som er motstandere av enhver endring av abortloven i liberal retning, vil sikkert minne han om det. Og det kan det komme mye godt ut av. For alle som er mot dagens abortlovgivning, vil Ropstad kunne bli stående som et fyrlys i den kampen.

Med det utgangspunktet som NPE har, og som jeg antok han har, skjønner jeg godt at han fortsetter kampen mot Ropstad og har igjen skrevet et innlegg med et uhyrlig personlig angrep på han. Kan ikke huske å ha sett andre enn den tidligere Frelsesarmeoffiseren Enstad skrive slik. 

Ropstad grep en historisk mulighet, en mulighet ingen visste hvordan ville ende. Og fikk igjen en historisk endring hva abort angår, den første etter loven av 1978. Ap, SV og Rødt er i harnisk. Hvis NPE hører på hva de sier, så har sannelig KRF fått til en historisk endring. Men jeg venter ikke at NPE vil innrømme det. Og be om unnskyldning for sine tidligere anklager.

Kanskje møter Ropstad en dag en mor som stolt viser fram sine to tvillinger. Og forteller at hans engasjement og gode støtte fra de tiltak som regjeringen hadde fått til, førte til at hun bar fram begge tvillingene. Og forteller: - Vi ga dem navnene Kjell og Ingolf.

Hareide var i store kretser en populær leder. Og fikk mye ros fra venstresiden, naturlig nok når han ville samarbeide med dem.  Men det ga ikke stemmer. Jeg kan ikke huske at han i sine taler sa mye om abort. Men det kan han ha gjort. Men det er ikke det som han vil bli husket for. Nei, det han vil bli husket for er som lederen som splittet partiet. At KrF burde ta et retningsvalg, var riktig. Men ikke med den taktikken som Hareide og generalsekretæren la seg på. Den var ødeleggende.  Ikke engang nestlederne var informert om hans valg i tide. Det var en overraskelsestaktikk han førte. Men overraskelsesangrepet førte ikke fram.

Ellers vil jeg anbefale alle et meget godt intervju på dagbladet.no med Ropstad.

NPE får herved ideen til nok en artikkel: «Ta en Hareide!» Det betyr: Følg hans oppskrift på hvordan man splitter et parti!                                               Jeg la ovenstående innlegg ut på Enstads facebook-side. Men da det ble fjernet, legger jeg det ut også her.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
25 dager siden / 2669 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
14 dager siden / 2517 visninger
Den uønskede debatten
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 1 måned siden / 2486 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
7 dager siden / 2316 visninger
Monica Mæland, sover du?
av
Linn Slette
29 dager siden / 1906 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
1 dag siden / 1718 visninger
Tåkefyrster i skoddeheimen
av
Jarle Mong
rundt 1 måned siden / 1600 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
28 dager siden / 1446 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere