Torbjørn Greipsland

Alder:
  RSS

Om Torbjørn

Følgere

Ukritisk oppslag om partimålinger

Publisert rundt 2 måneder siden

Det er alltid interessant å se hvordan Vårt Land og andre medier presenterer meningsmålingene, fortrinnsvis den de har bestilt selv. At Vårt Land kommer med et betydelig oppslag når KrF får 2,9 prosentpoeng og Venstre 2, er forståelig. Men jeg reagerer på at presentasjonen er så ukritisk til målingene. Og at feilmarginen ikke nevnes.

Tvert om står det for Venstre at nedgang på 1,3 prosentpoeng er «statistisk sikker». Det vil si at Venstre på en måned fra oktober til november har mistet ca. 40 prosent av velgerne, det vil si ca. 40 000 velgere. Mener Vårt Lands politiske redaktør det er sannsynlig? I så tilfelle er det et partipolitisk jordskjelv.

For KrF står det ikke noe om at målingen er usikker eller sikker. Men til vanlig oppgir meningsmålingsinstituttene en feilmargin, den ligger vel gjerne på fra ett til tre prosentpoeng. Hvis det er tilfellet, så kan tallet for KrF være bare én prosent, eller det kan være 4-5 prosent. Jeg ser en annen måling presentert fredag 22. november, praktisk talt samtidig med Vårt Lands, har 3,7 for KrF. Burde ikke avisen ha nevnt at målingene varierer mye og at det er en betydelig feilmargin? Men da hadde ikke oppslaget om nedgangen vært like stor nyhet. Jeg husker en gang Vårt Land og Dagbladet med 2-3 dagers mellomrom presenterte hver sin måling. For Høyre var differansen ca. 6 prosentpoeng mellom de to. Begge målingene var neppe riktige.

Berit Aalborg nevner i sin kommentar at målingen er tatt opp mens Ropstad lå i ordkrig med Bastholm. Det kan godt være det har virket inn på resultatet. At det er ulikt menneskesyn mellom KrF og MDG, er jeg ikke i tvil om. Men ulikheten går mellom partier som sier nei til at et menneskeliv i mors mage kan stoppes uten at morens liv er i fare, og de som sier ja til det, slik MDG så vel som de fleste andre partiene gjør. Men det vil de neppe innrømme.

Jeg sendte ovenstående til debattredaksjonen i papiravisen med én linje noe annerledes formulert. Fra debattleder Dana Wanounou fikk jeg beskjed om at de ikke hadde plass. Jeg antar debattredaktør Berit Aalborg var enig i avgjørelsen, som hadde bl.a. med hennes kommentar å gjøre.

Nå er det nylig kommet tre målinger som har tallene 4,1, 3,9 og 4,0 for KrF og for Venstre 3,5, 3,9 og 4,4.

Heller ikke de er faktatall, også her må man ta med feilmarginen. Men mye tyder på at KrF ligger på et nivå like under 4.0 og Venstre noe lavere. Det er noen ganske annet enn den dramatikk vi fikk presentert i Vårt Lands oppslag og kommentar. Ikke noe tyder på at oppslagene ga et riktig bilde av nivået til KrF og Venstre siden det ikke ble nevnt noe om feilmarginene som målingene har. Det betyr at avisens lesere sitter igjen med et feil bilde, kort sagt feilaktige nyheter, «fake news».

Jeg utfordrer avisen til å ha med noen ord om feilmarginene i kommende oppslag, ja, gjerne gi partienes resultater som f. eks. Venstre 3,5 - 5,0 hvis det er feilmarginen som målingsinstituttet opererer med. Mener jeg så at en avis gjorde det en gang. Og legge mer vekt på tendenser enn en enkeltmåling. Ikke noe tyder på at et parti mister 25 eller 40 prosent av velgerne på en eneste måned. Det er som å tro på julenissen. God jul (ikke det andre ordet) til redaksjon og lesere!

Gå til innlegget

Feil på feil i lærebøkene

Publisert 3 måneder siden

Jeg har knapt blitt så sjokkert som jeg ble da jeg leste boken «Lurt av læreboken?», der Bjørn Are Davidsen er hovedforfatter. Utgiver Veritas forlag.

Det er nesten som lærebokforfatterne har fått denne oppgave: «Skriv så negativt som mulig om kristendommen, men likevel slik at reaksjonene blir minst mulig. Noen direkte feil skal vi la passere.»

Jeg er det første til å innrømme at det er fort gjort å skrive feil, det kan jeg ha gjort i denne kommentaren. Men når ulike lærebøker for ungdomsskole og videregående, ja, til og med på universitetsnivå, skriver feil på feil og ikke minst gir en ensidig og misvisende fremstilling, så undres jeg på hvordan det er mulig. Det er jo ikke elevprodukter, men bøker fra dem som burde ha best kjennskap til historien. Eller skriver lærebokforfatterne ukritisk av fra hverandre? Hvor var konsulentene, og forlagsredaktøren? Og har lærere og foreldre og media for ukritisk godtatt dette, som det burde ha vært reagert kraftig mot: Er kunnskapsministeren fornøy med nivået? Et spørsmål i Stortinget hadde gjort seg.

Eksempler fra lærebøkene: «Middelalderen var mørk og styrt av kirken». Det burde ha stått ifølge Davidsens kommentar i boken: Middelalderen var mangfoldig – lys og mørk – med mange impulser, strømninger og ulike økonomiske forutsetninger … Kirken bidro med å bevare den antikke sivilisasjonens tanker og var en viktig motpol til kongemakter.
Lærebøkene: «Kirken fryktet kunnskap og motarbeidet vitenskapen». Burde stått : Kirken tok vare på mye av antikkens kunnskap ved å kopiere og få oversatt tekster fra arabisk og gresk. Antikkens naturfilosofi var pensum på katedralskoler og universitetet (side 88).

En av de fremste

«Hans Nielsen Hauge var en predikant som møtte motstand fra kirken». Burde ha stått: Hauge var en av de fremste entreprenører, investorer og industriherrer. Mye av mostanden skyldes frykt fra etablerte konkurrenter. Side 199. 

Kirken i middelalderen trodde jorden var flat. Det kommer fram i ulike sammenhenger i flere lærebøker. Burde stått: I Middelalderen var det godt kjent i Europa av jorden hadde kuleform. Også i det norrøne Kongespeilet fra 1200-tallet står det at jorden var som en ball. Kirken, astronomer og universitetene holdt seg her som ellers til rådende vitenskap. Side 120.


Også fremstillingen av kristendommen inngang i Norge kan bli svært skjev når det fokuseres på ulike forbud og påbud, at man ikke skulle spise hestekjøtt fordi det hadde vært viktig i de hedenske blotene, at man på bestemte dager ikke skulle spise kjøttmat, forbudt å arbeide på søndagene. Det blir ikke bedre hvis det forties at man fikk lovfestede fridager, selv slavene skulle hvile på søndagene. Barna kunne ikke lenger settes ut for å dø, blodhevn ble forbudt. Og det gledelige ved å være kristen kommer ikke fram.
Også når det gjelder misjon i andre land, fokuseres det på det negative, ikke at misjonsselskapene var pionerer på så mange områder, skoler, diakoni, osv.

Forskjellsbehandling

Dette sitatet er fra side 79: «Antagelig skjedde den største massakren i perioden da sultanen Baibar inntok Antiotika i 1268. Ifølge samtidige kilder som et brev fra hans sekretær, ble alle forsvarene drept (godt over ti tusen), og konene (muligens flere hundre tusen), ble solgt i full offentlighet som slaver. Men i stedet for å se krigens brutalitet hos alle parter, kristne som muslimer, egyptere og tyrkere, frankere som tyskere, nevner lærebøkene – uten unntak – kun grusomheter under den kristne erobringen av det muslimske Jerusalem».(Uthevet av TG).
Jeg har tidligere påvist at Store Norske Leksikon (nettutgaven) er lignende ensidig og usannferdig i sin omtale av den grusomme muslimske krigsherren Timur Lenk. Hvorfor? Er dette et resultat av stille islamisering? Man tør ikke skrive det som er sant. P.A. Munch og Websters verdenshistorie klarte derimot, uten PC og internett, å gi et realistisk bilde av denne krigsherren.

En rekke andre misvisende forhold og feil i lærebøkene kunne vært nevnt.
Boken «Lurt av læreboken?» bør bli folkelesning. Og føre til reaksjoner overfor forfatterne av lærebøkene, så vel som forlagene. Bjørn Are Davidsen har som alltid gjort et meget grundig arbeid. Også Ole Petter Erlandsen og Torgeir Landro har gode og opplysende artikler i boken.

Gå til innlegget

Jeg tror rabbiner Joav Melchior med følgende ord i Vårt Land papiravisen og på verdidebatt.no peker på noe svært viktig om betydningen av ikke å tone ned det religiøse:


«Noen mener ekstremisme kan motvirkes ved å tone ned det religiøse, og heller basere fellesskapet på sekulære og religionsnøytrale verdier. Det har ofte fått den motsatt effekten. Religiøse kan oppleve at troen deres er uønsket, og slik utvikle den i en retning som er basert på mistillit til storsamfunnet. Det har gitt grupper som IS et godt rekrutteringsgrunnlag. Immigranter, som kommer med sin egen religiøse, kulturelle og etiske koffert, kan føle at de bør plasseres denne i skapet og heller adoptere lokale og politisk korrekte normer. Da blir det vanskelig for dem å kjenne trygghet i egen tro og tradisjon, og vanskelig for dem å bruke sin bakgrunn til å berike samfunnet.»

Hans utgangspunkt er den alvorlige situasjonen i Malmö, men jeg tror den kan overføres til langt mindre konfliktfulle områder, ja fredelige samværsformer også. Jeg tenker på debatten vi har hatt om problemer de som vil ha andakter på skolene, møter. Det synes som om enhetstenkningen skal holdes fram for enhver pris. På både ungdomsskoler og videregående er jo elevene sammen om det aller meste. Hvis det menes noe med at vi ønsker ulike meninger i samfunnet, slik vi ønsker i avisverdenen,  burde det være svært verdifullt at elever som vil, kan få gode vilkår for å holde andakter. For det har nettopp med det Melchior nevner: «Religiøse kan oppleve at troen deres er uønsket, og slik utvikle den i en retning som er basert på mistillit til storsamfunnet.»

Og dessverre er det ikke bare rektorer man må overbevise i denne saken, men også politikere. Bård Vegar Solhjell – i mange år sentral SV-politiker – skriver i boka URO: «Skulen må være livssynsnøytral, og fri for forkynning og religiøst press. Skulefaget KRLE (med K for kristendom) må endrast. Vi skal heller ikkje etablere eigne bønnerom for eller legge til rette for religiøs aktivitet i skuletida».

Selvsagt skal det ikke være religiøst press, men det er ikke det som det er snakk om, det er frivillig om elevene vil delta på andakt.

Et slikt standpunkt som Solhjell og andre har, jeg vet ikke om SV står for samme syn, fører til at religiøs aktivitet blir sett på som noe mistenkelig og farlig som må holdes utenfor skoletida. Det er en ganske tragisk holdning å møte livet i storsamfunnet med.

Gå til innlegget

Mindre mangfold tross pressestøtte

Publisert 9 måneder siden

Man skulle tro pressestøtte ville føre til et større avismangfold. Tallene viser heller det motsatte.

«Til tross for at Norge er et lite land har vi en avisflora mange større land vil misunne oss. Norge har en avis for de fleste og det meste, og en journalist på annethvert nes. Dette er med på å gjøre Norge til et svært demokratisk land med lite korrupsjon, og en høy grad av tillit. Først og fremst er det et svært avislesende norsk folk som skal ha æren for dette. Men også norske mediepolitikere har bidratt med klok og langsiktig politikk, og fornuftig bruk av begrensede midler.», skriver sjefredaktør i Vårt Land, Bjørn Kristoffer Bore, i en artikkel i Vårt Land 6. mai.

Det er sikkert riktig at større land vil misunne Norge den avisflora vi har. Bore gir både avisleserne og mediepolitikerne ære for den gode situasjonen i Norge. Men har pressestøtten fungert som hensikten var? Jeg var redaktør i en dagsavis, senere i en ukeavis, i siste halvdel av 1960-tallet, og fulgte av flere grunner med på det arbeidet som ble gjort og som endte med at Borten-regjeringen fikk vedtatt en ordning med pressestøtte fra 1969 (og også støtte til de politiske partiene). Det var en stor og positiv begivenhet mange av oss gledet oss over, en ordning for mangfold og demokrati-bygging.

Det er ingen tvil om at ordningen har betydd mye for flere aviser. Likevel har vi fått en utvikling som jeg ikke tror mange ante da støtten ble innført.

Færre aviser

For hva ble resultatet: I 1967 hadde vi tre dagsaviser i Arendal, i dag er der én dagsavis og én ukeavis. I Kristiansand hadde vi i 1970 tre dagsaviser og én ukeavis, i dag bare én dagsavis. I Indre Østfold var det i 1978 tre dagsaviser med utgiversted i Askim og Mysen, i dag er der bare én dagsavis. Så sent som i går beklaget en seg over det. På Lillehammer var det i flere år to dagsaviser med ulik politisk profil. Så ble de slått sammen til én. Akkurat samme situasjon har vi i Bodø. Eierne har vel tjent på det, avisleserne og meningsmangfoldet har tapt. Jeg tror man må kunne antyde at statssekretær Odd Bye, som var sterkt engasjert i pressestøtteordningen, neppe forutså at aviser med så ulik politisk profil skulle legges ned og så oppstå som én avis.

Meningsbærende aviser

Slik kunne vi fortsette. Så er det viktig å notere at de fem såkalte meningsbærende avisene (den karakteristikken kan jo brukes om praktisk talt alle norske aviser), Dagsavisen, Klassekampen, Nationen, Vårt Land og Dagen fortsatt er i live. Jeg unner dem pressestøtte, summen er høy, ca. 167 millioner kroner for alle avisene. Uten tvil har pressestøtten vært avgjørende for at de har det omfang og den kvalitet de har i dag.

Da bør man vel være fornøyd med mangfoldet? Jeg har alt nevnt den tragiske situasjonen at vi mange steder bare har én avis mot flere tidligere. Men jeg føyer til: Uten pressestøtte hadde vel situasjonen vært enda verre.

Hva de fem avisene angår, har de et samlet opplag på bare vel 90.000. I en befolkning på over fem millioner er det svært, svært lite. Så må det føyes til at påvirkningen som de fem avisene har, sannsynligvis er langt større enn det opplagstallene tilsier fordi avisene blir sitert og ansatte i avisene deltar i debatter på TV og i radio. Apropos påvirkning. På 60-tallet ble det mer enn én gang skjemtet med at på tross av mange aviser som støttet Venstre, gikk partiet tilbake. Og for hver Sp-avis som ble nedlagt, gikk Senterpartiet fram.

Dårlige støtteordninger

Så nevner jeg gjerne at jeg synes det er positivt at det i hovedstaden finnes så mange som sju riksdekkende dagsaviser.

Det har sikkert vært publisert vurderinger og innlegg med innhold ikke ulikt det jeg her skriver. Likevel sitter jeg med et inntrykk over flere år av at dagens avisfolk synes støtteordningen har fungert svært godt. Jeg synes disse fakta delvis taler mot det. Det synes jeg bør være med som utgangspunkt når nye ordninger vurderes.

Så vil jeg føye til at det store antallet av aviser med utgivelse én eller to ganger i uken som vi har fått landet over, er et stort lyspunkt. Men det er aviser som praktisk talt ikke engasjerer seg i annet enn lokale spørsmål, ikke regionale, nasjonale og internasjonale.

Gå til innlegget

De mange fra Østfold og andre steder som i sommerhalvåret besøker Drøbak Badepark, ser bysten av oberst Birger Eriksen, mannen som ga klarsignal til å senke den tyske krysseren Blücher. Bysten minner oss om hvilken avgjørende betydning hans handling fikk for landet vårt i 1940.


Så minner statuen oss også om at han fikk betydelig kritikk for at han handlet uten klarsignal fra overordnende. Men det var det verken tid eller praktisk mulighet til å få om morgenen 9. april i et land der verken den politiske ledelsen eller militære hadde forberedt seg på en slik situasjon, men sovet i timen.

Da jeg sist var i parken i høst, kom noen utlendinger som ikke kunne norsk. Jeg reagerte på at den korte teksten som står på sokkelen, bare er på norsk. Det burde i det minst ha vært tekst på engelsk, tysk og fransk.

Etter krigen ble oberst Eriksen tildelt den høye utmerkelse Krigskorset med sverd.

Men noen ga oberst Eriksen en skammelig omtale og behandling, og det berørte han sterkt. Det var tydelig at noen, kanskje ikke minst de som hadde sviktet i mellomkrigstiden med ikke å gi landet et godt forsvar, ikke brydde seg om å gi oberst Eriksen den ære han fortjente.

Det førte til at det ble opprettet en komité for reisning av et minnesmerke i Badeparken i Drøbak, med utsikt til Oscarsborg festning.

I 1973 skiftet Norges Soldatforbund navn til Norges Militære Kameratforeningens Forbund (NMKF). Bysten i Badeparken, reist etter en landsomfattende innsamling, var det første minnesmerket av flere, som ble reist i regi av NMKF over oberst Eriksen og festningens innsats. I spissen sto forbundets formann, generalmajor Sigurd Sparr, med orlogskaptein Vilhelm Blakseth som lokal primus motor.

Det er også reist et minnesmerke over oberst Eriksen på Vår Frelsers gravlund, også det på initiativ fra NMKF. Etter initiativ fra Moskenes kommune, med økonomisk støtte fra Forsvaret, ble det i forbindelse med Frigjøringsjubileet reist en byste av oberst Eriksen nedenfor kirken i Moskenes, oberst Eriksens fødested. Den er senere flyttet nærmere fergeleie og huset der Eriksen ble født.

Kilde for denne informasjonen er Oscarsborg museers kalender for 2018, utarbeidet av Tor Hovland.

Det betyr at det er private som har reist minnesmerkene, ikke den norske stat ved Stortinget eller regjeringen. Det er omtrent uforståelig. For selv om oberst Eriksen ble dekorert med Krigskorset, burde det ha vært reist et synlig minnesmerke over han på et sentralt sted. For senkningen av Blücher var grunnen til at både kongefamilien, stortingsmedlemmer og regjeringsmedlemmer kom seg ut av Oslo i tide og unngikk å bli tatt til fange eller drept.

Alf R. Jacobsen, forfatter av boken «Blücher. 9. april 1940» holdt foredrag i Oslo Militære Samfund 3. mai 2010 og sa blant annet følgende: «Oberst Birger Eriksens innsats kan ikke overvurderes – selv 70 år etter den dramatiske kampen mellom Oscarsborg og Blücher. Da skuddene falt klokken 04.21, ga kommandør Woldag øyeblikkelig ordre om full fart forover. I maskinrommet hadde maskinsjef Thannemann klargjort turbinene for 31 knop, noe som ville ha brakt krysseren til Akershus på under en time – dersom Eriksen hadde latt være å skyte med skarpt.

Generalmajor Engelbrechts tropper ville ha stormet på land en eller annen gang mellom 05 og 06 om morgenen og tatt Oslo sentrum ved overrumpling – etter mønster av det som skjedde i Drøbak og Horten. På det tidspunktet var stortingspresident Carl J. Hambro fortsatt opptatt med å organisere evakueringen av landets politiske elite med et ekstratog som først skulle av gårde fra Østbanestasjonen klokken 07.15 – halvannen time etterpå. Det ville ha vært altfor seint. Kongefamilien, regjeringen og Stortingets medlemmer ville ikke hatt en sjanse til å unnslippe, Norges Banks gullbeholdning hadde gått tapt og General- og Admiralstabens demoraliserte offiserer ville høyst sannsynlig ha blitt pågrepet i samme slengen. I den avrustede og ikke-mobiliserte nasjon ville enhver videre motstand ha vært nytteløs. Kampen ville ha vært over før den var begynt.»

På denne bakgrunn er det et svik mot oberst Eriksen at det norske samfunn ikke har reist et minnesmerke over han på et sentralt sted. Egentlig er det ikke bare et svik mot Eriksen, men også mot alle som kjempet for et fritt Norge. Den rette plass for et minnesmerke er utenfor Stortinget.

Fortsatt er vi ikke ferdig med krigens historie. Altfor seint fikk krigsseilerne oppreisning, jøder og tyskerjenter en beklagelse. Det er fortsatt ikke for seint for den norske stat å reise et flott og solid minnesmerke over den fremragende obersten Birger Eriksen. Det vil også være en påminning om at landet vårt til enhver tid trenger et solid forsvar.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
12 dager siden / 1845 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1552 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 1217 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1092 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
22 dager siden / 836 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere