Dagens Nobel-foredrag blir ventelig et høydepunkt i den politiske talekunstens historie på norsk jord. Men nå må president Barack Obama primært vinne amerikanernes hjerter og hjerner.

I dagene opp mot festen i Oslo Rådhus har vi stort sett hørt om to ting: Det enorme sikkerhetsoppbudet, og den store skepsisen mot årets tildeling. Særlig i USA mener mange at Obama ikke har fortjent prisen; bare én av fire er enig med Nobelkomiteens avgjørelse. Det forteller nok mer om amerikansk utålmodighet med en president som har villet mye, men fullført lite, enn om dyp forståelse for fredsprisens hensikt og historie.

Derfor har Obama tankene på den andre siden av Atlanterhavet både før og etter dagens overrekkelse av gullmedalje og diplom fra Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland. I et lite døgn styres USA fra Grand Hotel i Oslo. Da handler det om helsereformen som onsdag kom over nok et  hinder i Senatet, og for øvrig om økonomi og arbeidsplasser. Som visepresident Joseph Biden i nærmest kolbergske vendinger uttrykte det da Det hvite hus forlede hadde toppmøte om temaet: Presidentens laserfokus de siste månedene har vært jobber, jobber, jobber, jobber.

Arbeidsledigheten er temperaturmåleren på om presidenten kan hjelpe USA opp av den økonomiske dumpen, men den stiger fortsatt og vipper nå faretruende over 10 prosent. Da blir ikke presidenten populær på hjemmebane av å loggføre ni til dels omfattende utenlandsturer før han har vært et år i jobben, den siste til Norge og Danmark, land som i amerikanernes øyne neppe bør verdiges altfor mye krefter av landets øverste leder. Som en Obama-medarbeider forleden ytret til amerikanske journalister: Neste år blir det nok flere reiser til steder som Pennsylvania enn til Skandinavia.

Internasjonalt har imidlertid reisevirksomheten betalt seg. På rekordtid har Obama klart å snu det nokså dårlige internasjonale ryktet USA opparbeidet seg under åtte år med mye alenegang fra republikaneren George W. Bush. Obama har vært i de fleste verdensdeler og i Kina, han har strukket hånden ut til den muslimske verden og har skapt grunnlag for fornyet atomnedrustning ved å trekke tilbake de amerikanske rakettskjoldplanene fra dørstokken til Russland. Dermed er grunnmuren støpt for bedre internasjonale relasjoner, nå kan Obama bli hjemme og starte den lange valgkampen mot gjenvalg om tre år.

Uten å få fart på økonomien og skape arbeidsplasser, samt få på plass en helsereform som gir de hittil uforsikrede bedre helsetilbud uten at den store middelklassen føler de må betale prisen, vil et gjenvalg i 2012 bli en nesten umulig øvelse. I tillegg er Obama trolig avhengig av at det går rett vei i det som er hans tredje store sak; Afghanistan. 

I Oslo må årets fredsprisvinner fra balkongen på Grand tåle demonstrantenes rop mot opptrappingen med 30.000 flere amerikanske soldater til Afghanistan. Bak opptrappingen ligger et intenst ønske om å skape en kontroll som gjør at de amerikanske soldatene kan starte tilbaketrekkingen i god tid før presidentvalget om tre år. Derfor har Obama skrudd ned ambisjonene i Afghanistan atskillige knepp den siste tiden. I mars sa presidenten at målet var å beseire Taliban og skape et stabilt demokrati i Afghanistan. Etter et heller mislykket afghansk valg sier han seg nå fornøyd med å sikre tilstrekkelig stabilitet til å opprettholde presset på Al-Qaida.

Framover kan vi vente oss en president med et smalere og mer hjemlig amerikansk fokus. Det er ikke nødvendigvis godt nytt for dem som hadde håpet på amerikansk drahjelp for en fredsavtale mellom israelerne og palestinerne, eller for dem som ønsker at presidenten skal bruke tiden på klimakamp, nedrustning og brobygging til den muslimske verden. Utenriksminister Hillary Clinton kan se fram til mer armslag i jobben, for Obama har ikke til hensikt å bli en fire år lang parentes i presidenthistorien.

Når palestinerne tester ut muligheten for ensidig å proklamere en  
palestinsk stat, kan det bety slutten for forhandlingslinjen de har  
fulgt de siste tjue årene.

Palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat har signalisert at  
palestinerne planlegger å be FNs sikkerhetsråd godkjenne en uavhengig  
palestinsk stat.

Det blir fra palestinsk hold antydet at løsrivelsesprosessen kan  
starte i andre halvdel av 2011, da PA-statsminister Salam Fayyads  
toårsplan om å bygge palestinske statsinstitusjoner skal være  
fullført. EU har allerede vendt tommelen ned for det palestinske  
sololøpet, som tar sikte på FN-godkjenning av en palestinsk stat  
basert på grensene fra før 1967-krigen, med Øst-Jerusalem som  
hovedstad. Fra USA kommer signaler om et mulig veto i FN, og israelske  
myndigheter oppfatter palestinernes ensidige planer nærmest som en  
krigserklæring.

Det palestinske utspillet er et mottrekk mot det de oppfatter som  
israelsk sabotasje mot alle forsøk på en rettferdig  
forhandlingsløsning. Ikke bare har Netanyahu-regjeringen trosset  
Obamas gjentatte krav om stans i utvidelsen av ulovlige bosettinger;  
Israel har også fortsatt byggingen av den kombinerte muren og gjerdet  
som skjærer seg langt inn på okkuperte områder på Vestbredden. Dermed  
anser palestinerne åpenbart at en forhandlingsløsning er så  
urealistisk, eller vil bli så dårlig, at de nå ser seg om etter andre  
muligheter.

Det er en risikabel strategi, som dessuten bryter med Osloavtalen som  
sier at ingen av partene skal ta skritt som kan endre statusen til  
Gaza og Vestbredden i påvente av sluttstatusforhandlinger. Det er  
usikkert hvordan det ensidige kravet om en palestinsk stat står i  
forhold til folkeretten, og hvordan skal man praktisk forholde seg til  
Israels fysiske bygging av en ny grense på bakken på Vestbredden? På  
den annen side er det ikke mange år siden israelske myndigheter  
vurderte en ensidig løsning i frustrasjon over utviklingen på  
palestinsk side, og staten Israel ble som kjent opprettet etter et  
omstridt FN-vedtak og en dristig uavhengighetserklæring fra David Ben  
Gurion i mai 1948.

Problemet for PA er at de uten en forhandlingsløsning ikke kan vente  
noen godkjenning av FNs sikkerhetsråd, selv om alle – inklusive  
Netanyahu-regjeringen – er enig i at målet med forhandlinger er en  
palestinsk stat. Fayyad & co møter dessuten sterk motstand fra  
islamistene i Hamas, som styrer i Gaza og i 2006 overlegent vant det  
palestinske valget. Hamas-talsmann Salah Bardweel avviste mandag  
utspillet som en «meningsløs erklæring». Hvis man først skal erklære  
en palestinsk stat må den ifølge Hamas-talsmannen strekke seg fra  
Jordanelven til Middelhavet, altså uten plass til noen israelsk stat.

Uttalelsen fra Hamas er en utfordring både for Israel og for de  
palestinske selvstyremyndighetene. PA-president Mahmoud Abbas har ikke  
oppnådd noe som helst i sine forsøk på en forhandlet fredsløsning, og  
uten resultater risikerer Fatah og PLO å tape maktkampen mot Hamas. I  
så fall bortfaller den eneste reelle forhandlingsmotparten for Israel,  
og dermed også ideen om tostatsløsningen. Da er alternativet fortsatt  
okkupasjon, med den internasjonale fordømmelse og ansvar for  
palestinsk sikkerhet og velferd som det medfører, eller en  
enstatsløsning som på sikt vil bety slutten for den jødiske staten,  
fordi palestinerne vil få flertall i demokratiske valg.

Slik sett er dagens naboskap noe mange i Israel lever godt med: Et  
splittet, bantustanlignende palestinsk samfunn som bare kan holdes  
oppe med internasjonal bistand, med utallige kontrollposter og en mur  
som har gitt israelerne en følelse av bedre sikkerhet. Det eksisterer  
ikke noe press i Israel i dag for å gi palestinerne et land, men det  
kan muligens endre seg dersom en voldelig tredje intifada skulle dukke  
opp, slik man kan se kimen til i opptøyene rundt Al-Aqsa-moskeen i  
Jerusalem.

En snikende jordbruksrevolusjon er på gang: Rike land og selskaper kjøper eller leier store områder i sør for å produsere mat til seg selv.

Noen hevder at det er en vinn-vinn-situasjon, i en verden der over én milliard mennesker sulter og med et desperat behov for mer effektivt jordbruk. Andre kaller det nykolonialisme, landtyveri og moderne landnåm. Ingen har fasiten, men historisk erfaring bør få varsellampene til å blinke.

Matvarekrise med eksplosiv prisvekst i 2008 fikk fart på den nye trenden, forsterket av klimakrise og dyrking av arealkrevende biodrivstoff. På knappe to år er det registrert 180 tilfeller av store avtaler om kjøp og leie av jord i utviklingsland, der aktørene spenner fra rike Golfstater til Wall Street-investorer og store risimportører i Asia. Ifølge The International Food Policy Research Institute (IFPRI) har utenlandske investorer sikret seg, eller prøvd å sikre seg, mellom 37 millioner og 49 millioner dekar landbruksjord i utviklingsland fra 2006 og fram til midten av 2009. Det tilsvarer opp mot fem ganger Norges samlede jordbruksareal på 10 millioner dekar.

I de oljerike Golfstatene økte importregningen for mat fra åtte milliarder dollar i 2002 til 20 milliarder dollar i 2007. Derfor har lille Qatar nå anskaffet 400.000 dekar til egen dyrking i Kenya, mens De forente arabiske emirater – som importerer 85 prosent av sin mat – har avtale om over tre millioner dekar i Punjab- og Sindh-provinsene i Pakistan. Kina har gått til Mosambik og Zimbabwe for å nå målsetningen om å øke risproduksjonen fra 100.000 tonn til 500.000 tonn de neste fem årene. I Robert Mugabes skakkjørte Zimbabwe, et fruktbart land som tidligere var regionens kornkammer, har Kina sikret seg tilgang til over en million dekar dyrkbar jord.

Da det sør-koreanske selskapet Daewo i fjor forhandlet om en leieavtale for 13 millioner dekar på Madagaskar, bidro til det til store protester og regjeringens fall, i et land der jordmangel er et av de største problemene for fattigfolk. I stedet har Sør-Korea gjennom andre avtaler sikret seg over 10 millioner dekar i Sudan, Mongolia, Indonesia og Argentina. Kina trenger  mat, men også enorme mengder gummi til industrien, og i Laos har lokale rismarker måttet vike for kinesiske gummiplantasjer. I militærdiktaturet Burma rapporterer flyktninger om tvangsforflytning får å gi plass til kinesisk gummiproduksjon.

Amerikanske Oakland Institute og spanske Grain påviser hvordan også tunge investorer satser på billige, men potensielt lukrative landområder i fattige land. Morgan Stanley har skaffet seg 400.000 dekar jordbruksland i Ukraina, mens en svensk-britisk investeringsgruppe har fått hånd om seks millioner dekar i Russland og Ukraina. Den amerikanske investoren Philippe Heilberg har inngått avtale med krigsherren Paulino Matip om å leie fire millioner dekar i Sør-Sudan. Heilberg spår kynisk at gevinstene i slike investeringer kan bli enorme når afrikanske regimer står for fall.

I mange tilfeller kan mer effektive metoder og oppdyrking av ubrukt land gi både flere arbeidsplassert og mer mat. Stadig flere er positive til det de mener kan bli en vinn-vinn-situasjon, ivrig støttet av Verdensbankens International Finance Corporation (IFC). For har ikke Norge og andre land lagt fattigdom bak seg nettopp gjennom effektivisering av jordbruket, ved å frigjøre arbeidskraft til industri og andre vekstområder? Det har imidlertid skjedd gjennom offentlig styring, pris- og markedsreguleringer til beste for de gjenværende bøndene.

Uten styring risikerer vi en utvikling som da amerikanske storkonserner kontrollerte bananproduksjonen i latin-amerikanske land, til gjensidig glede for eierne og små, selvutnevnte og korrupte eliter i disse bananrepublikkene. Uten reguleringer og åpenhet om prosessene, vil den nye landrevolusjonens tapere fort bli småbønder og eiendomsløse, som risikerer å bli fordrevet fra jordlappene de livnærer seg på. I stedet for å innføre hardt tiltrengte, men krevende landreformer, kan det for myndigheter i fattige være fristende å selge eller leie ut arvesølvet mot kontante utbetalinger her og nå. Det er ikke nødvendigvis utviklingsfremmende, og hvor moralsk forsvarlig er det å tilby jord til utenlandske storselskaper når egen befolkning må gå sultne til sengs?

På kort tid har sosialdemokrater vunnet valg i Norge, Portugal og Hellas. Den europeiske horisonten er likevel blå.

Helgens greske valg var trøsten europeiske sosialister trengte. Seieren til opposisjonsleder George Papandreou tok for et øyeblikk oppmerksomheten bort fra sosialdemokratenes bratte motgang i Storbritannia og dramatiske valgnederlag i Tyskland. Den påtroppende greske statsministeren er dessuten president i Sosialistinternasjonalen, og vi husker den gang faren – senere mangeårig statsminister – med livet som innsats bekjempet den greske militærjuntaen.

Til tross for dette, og til tross for knapt gjenvalg av Portugals sosialdemokratiske statsminister José Socrates, samt ny tillit til de rødgrønne i annerledeslandet Norge: Det er blåfargen som dominerer europakartet. Angela Merkel kvittet seg med sosialdemokratene i sin tyske regjering til fordel for liberaldemokratene, og i nabolandet Frankrike ligger Sosialistpartiet med brukket rygg mens president Nicolas Sarkozy har gjort høyrepolitikk populært. Selv i vanskjøttede Italia foretrekker velgerne blått styre med nasjonalistiske og populistiske valører, tross Silvio Berlusconis kåte kvinneskandaler og kyniske mediekontroll.

I Storbritannia går det mot slutten på det moderne sosialdemokratiets store æra ved valget neste år. Bare et politisk jordskjelv kan hindre Toryene og David Cameron i å overta makten etter 13 lyserøde år. I Skandinavia er Norge en enslig rødgrønn bastion, omgitt av konservative regjeringer i Sverige, Danmark og Finland, mens Spanias upopulære sosialistregjering ser ut til å følge landet mot avgrunnen. Dette er dramatiske endringer siden den gang Europa for ti år siden var friskt rødfarget, da Gerhard Schröder med grønn støtte regjerte Tyskland og karismatiske Tony Blair ble utpekt som sosialdemokratiets redningsmann med sin «tredje vei».

For bare et år siden forkynte internasjonale magasiner den liberalistiske kapitalismens undergang og en triumferende renessanse for økonomen John Maynard Keynes og hans tanker om en ekspansiv stat. Alt lå til rette for sosialdemokratisk ideologi med vilje til å regulere en økonomi som var nær smadret av turbokapitalistisk råkjør. Og keynesianisk blandingsøkonomi for å få fart på hjulene er det blitt, selv fra konservative ledestjerner som Merkel og Sarkozy, som uten ideologiske hemninger bruker statens penger i aktiv motkonjunkturpolitikk.

En dansk avis betegnet etter det tyske valget nokså treffende Angela Merkel som den beste forbundskansler sosialdemokratene aldri fikk. Kanskje ikke rart at sosialdemokrater rundt om i Europa klager over at noen kom inn fra høyre og stjal klærne deres mens de var ute og badet. For selv om høyrevinden blåser, ser vi ingen rasering av europeiske velferdsstater, og heller ingen ellevill konkurranse om å sette ned skattene. Partiene går mot det pragmatiske sentrum der den voksende gruppen velfødde middelklassevelgere befinner seg. Da handler det ikke så mye om ideologi som om å overbevise velgerne om hvem som kan drifte samfunnet mest mulig kostnadseffektivt.

I dette blålige bildet er det naturligvis mange nyanser, med et grønnskjær mange tror vil skinne sterkere i en tøffere kamp om velgerne i midten. I en avideologisert tid preget av klimaoppvarming og økende miljøbelastning, besitter de grønne partiene en potensiell nøkkelrolle, ettersom de kan samarbeide både til høyre og venstre. Så langt har ikke sosialdemokratiske partier fått hegemoni på slikt samarbeid, delvis fordi mange høyrepartier er like mye (eller lite) miljøvennlige som sine venstreorienterte konkurrenter.

Sosialisme ligner etter hvert mer på en utvasket merkelapp enn på en ideologi med troverdige svar på morgendagens utfordringer, og kanskje blir det populært med studieturer til det oljesmurte, norske Soria Moria. De rødgrønne har neppe svaret på Sosialistinternasjonalens drømmer, men litt kan man nok lære av en pragmatisk statsminister som klarer å forene de som vil skyte ulv i Østerdalen med de som nekter å løsne skudd mot Taliban, alt mens grensen gjøres litt høyere for de utenfra som vil inn i den norske idyll.

Klimakampen kaver. Arbeidsledigheten stiger. Finanskrisen truer bistandsbudsjettene. Men våpenindustrien går så det gløder.

Det er langt mellom gladnyhetene i siste årbok fra det svenske fredsforskningsinstituttet Sipri. Etter noen år med synkende tendens steg i fjor antallet større væpnede konflikter til 15, to flere enn året før. Og årboken bekrefter mistanken om at nedrustningen etter østkommunismens kollaps og den kalde krigens slutt var en forbigående tendens: Siden 1999 har verdens militærutgifter steget med 45 prosent i realverdi, til den anslåtte sum av 1464 milliarder dollar i 2008.

1464 milliarder dollar. Det er en pengeverdi som er nesten umulig å begripe. For å sette tallet i perspektiv kan vi sammenligne med hva verdens rike land gir i bistand. OECD-landene bevilget i fjor 120 milliarder dollar for å bekjempe global fattigdom, altså under en tiendedel av hva verden brukte på våpen og militærmakt. Mens militærutgiftene utgjorde 2,4 prosent av verdens samlede brutto nasjonalinntekt (BNI), utgjorde bistanden 0,3 prosent av BNI i OECD-landene, under halvparten av den flere tiår gamle FN-anbefalingen på 0,7 prosent.

Motoren i rustnings- og militærkappløpet er fortsatt USA. Ikke siden andre verdenskrig har supermakten brukt større realverdier til sine militærstyrker enn i 2008. Den totale kostnaden var 608 milliarder dollar, som utgjør 41,5 prosent av verdens samlede militærutgifter. 600 milliarder dollar er for øvrig omtrent det samme som Afrika totalt mottok i bistand og gjeldslette mellom 1960 og 2003. I løpet av de åtte årene under president George W. Bush økte USA sine militærutgifter med 66 prosent i realverdi, der den såkalte krigen mot terror og de langvarige krigene i Irak og Afghanistan forklarer mye av veksten.

USA er ikke alene om å smøre hjulene i våpenindustrien. Kina ruster hektisk opp og er nå verdens nest største militærmakt målt i utgifter, med anslagsvis 85 milliarder dollar i fjor.  I forhold til folketallet – som er fire ganger høyere enn i USA - er det relativt beskjedent, men Kina  har i likhet med Russland nær tredoblet sine militærutgifter siden 1999. I flere år har kineserne vært verdens største våpenimportør, hovedsakelig fra Russland. Nå kommer også India tett etter. Og i Latin-Amerikas mest folkerike land, Brasil, sørger president Lula for stadig økte forsvarsbevilgninger i landets streben etter større regional maktstatus.

Mangelen på nedrustning er gode nyheter for eierne av våpenindustrien. De 100 største selskapene solgte i 2007 våpen for nesten 350 milliarder dollar, omtrent tre ganger mer enn de rike landenes samlede utviklingshjelp for å bekjempe nød, sult og en altfor tidlig død i fattige land.  Omsetningen for disse selskapene økte nominelt med 11 prosent fra året før, en realvekst på hyggelige fem prosent. Siden 2002 har verdien av de 100 største selskapene sin våpenproduksjon hatt en reell vekst på 37 prosent.

Våpengaloppen fikk forleden FNs generalsekretær Ban Ki-moon til å uttale at verden er overbevæpnet, mens freden er underfinansiert. I dette bildet er fredsnasjonen Norge bare delvis et unntak. I forhold til folketallet er Norge en ledende våpeneksportør, som i fjor solgte våpen for mer enn tre milliarder kroner. Dermed kunne USA ifølge eksportstatistikken for 2008 kjøpe «deler og tilbehør til våpen til militær bruk som kanoner, artilleri, haubitsere, bombekastere, utskytingsraketter for raketter og granater, flammekastere og lignende» for over 1,5 milliarder kroner fra Norge.

Til tross for det paradoksale i at en verden der risikoen for mellomstatlig krig er sterkt redusert bruker stadig mer av knappe ressurser på våpen, var store spørsmål om krig og fred fraværende i den innadvendte norske valgkampen. Verken omstridte innkjøp av jagerfly eller bruken av norske soldater i Afghanistan ble noen het stridssak. Heller ikke for regjeringspartiet SV, som er tuftet på arven fra freds- og nedrustningsforkjempere som ikke fant seg til rette i Arbeiderpartiet.

30. juni trakk USA sine styrker ut av Iraks byer. Om nøyaktig et år skal kampstyrkene på 80.000 mann være ute av landet. Kan det gå bra?

Starten av Barack Obamas amerikanske nedtrapping i Irak har ikke vært altfor lovende. Etter et par år med sterkt forbedret sikkerhet, har de siste par månedene vært særdeles blodige. Verst var det 19. august, da flere selvmordsbombere kom seg helt inn til to ministerier i det mest beskyttede hjertet av Bagdad. En bølge av bomber drepte nær 100 mennesker og skadet 500. Nesten like ille var skadene opprørerne påførte ryktet til den irakiske regjeringen.

Det er bare en måned siden en selvsikker statsminister Nouri al-Maliki besøkte USA. Han skrøt over betydelig framgang når det gjelder sikkerhet og demokratisk utvikling, og virket rimelig sikker på at han fortsatt er statsminister etter valget på nasjonalforsamling i januar neste år. Siden har volden eskalert, og sjiamuslimen Maliki måtte denne uken konstatere at tidligere sjia-allierte dumpet ham fra en ny, bred allianse som ble dannet for å stå sterkere i valget på nyåret.

Dermed har statsministeren fått enda en ny utfordring i sin balansegang for å holde makten i et land med store interne spenninger. Maliki er en del av sjiaflertallet i landet som har dominert i landets styre og stell etter at USA sørget for å jage Saddam Hussein og hans sunnidominerte Baath-parti fra makten våren 2003. Da hadde det sunnimuslimske mindretallet i landet i årevis hatt nesten all politisk makt, en makt de mistet over natten da Baath-partiet ble forbudt og den sunnidominerte hæren oppløst.

Dette lå til grunn for en voldsspiral som var på sitt verste i 2006, da daglige selvmordsbombere gjorde livet til et mareritt for både irakiske makthavere, de USA-dominerte styrkene og vanlige irakere. Det endte i regelrett sekterisk borgerkrig, hovedsakelig mellom ulike sunnimuslimske opprørsgrupper som følte seg marginaliserte, og sjiamuslimske grupper som var villige til å svært langt for å hevne tidligere urett og hindre ny undertrykkelse. Landet var på sammenbruddets rand, men er siden stabilisert gjennom nye allianser der makthaverne har lykkes i å få deler av det  sunnimuslimske mindretallet med på laget.

Maliki har stått sentralt i den nye alliansebyggingen. Statsministeren ble opprinnelig sett på som en svak politiker som gjorde som USA ville, men etter hvert har han vist ganske egenrådige og nasjonalistiske trekk. Han har utviklet et godt samarbeid med krefter i det sjiadominerte nabolandet Iran, samtidig som han prøver å balansere det anstrengte forholdet til de kurdiske selvstyremyndighetene, der strid om råderett over områder med store oljeressurser fortsatt er uløst.

Det er en krevende balansegang, men etter hvert som irakerne har opplevd at sikkerheten er blitt bedre, har Maliki styrket sine aksjer og blitt en relativt populær leder i brede lag av befolkningen. Obama-administrasjonen ser gjerne at han går lenger med forsonende tiltak som kan inkludere en større del av det sunnimuslimske mindretallet, mens de ser med bekymring på statsministerens tendenser til å ville sentralisere makten i Bagdad. Både i opposisjonen i Irak og i USA ser dessuten mange med skepsis på Malikis påståtte ønske om å erstatte det parlamentariske systemet med et sterkt presidentsystem, som de frykter kan åpne for et nytt diktatorstyre.

Fortsatt har USA en styrke på 130.000 mann i Irak, men innen utgangen av august neste år skal etter planen kampstyrkene på 80.000 være trukket ut. Resten skal være ute innen utgangen av 2011, og i kulissene er det mange grupper som ønsker å fylle vakuumet amerikanerne etterlater seg. Den beste garantien for å unngå at landet igjen faller fra hverandre i blodig strid, eller utvikler et nytt despotisk regime der enkelte grupper har all makt på bekostning av andre, er kompromissvilje, forsoning og møysommelig alliansebygging som også inkluderer mange av dem som ble utstøtt  sammen med Baath-partiet i 2003.

USA er fortsatt lokomotivet i verdensøkonomien, og flere enn president Barack Obama håper lyset i tunnelen ikke er fra et møtende tog.

De siste dagene har aksjekursene på Wall Street kjørt berg- og dalbane, drevet opp og ned i en bølge av håp og fornyet pessimisme. Daglig kommer nye tall og prognoser om økonomien, de fleste mer positive enn ventet, og optimistene mener bunnen kan være nådd i USAs verste nedgangsperiode siden 30-årene.

I så fall vil det være den beste meldingen Barack Obama kunne håpe på etter 200 dager som president, mens han strever med å få gjennom en omstridt og dyr helsereform. Noe av det første Obama gjorde som president var å kjøre gjennom Kongressen en økonomisk stimuleringspakke på 787 milliarder dollar for å motvirke finanskrisen, med nær enstemmig republikansk motstand og kritikk om at skattebetalernes penger ble kastet ut av vinduet. Nå er det blitt lenger mellom kritikerne, og skulle økonomien komme så raskt på skinner som mange økonomer nå tror, vil den politiske gevinsten for Obama være enorm. 

I går kom en undersøkelse fra Bloomberg der økonomiske analytikere forventer at økonomien vil vokse med to prosent eller mer de neste fire kvartalene. Veksten i estimatet for tredje kvartal er høyere enn noen gang i de månedlige analysene siden mai 2003, oppmuntret av bedre tall enn ventet både når det gjelder produksjon, boligbygging, boligpriser, forbruk og arbeidsledighet. Tallet på ledige gikk overraskende noe ned siste måned, men ifølge Bloomberg-analysen vil ikke de positive økonomiske signalene forhindre en økning fra rundt 9,4 prosent ledige nå til 10 prosent neste år. Det er i så fall første gang siden 1983 at mer enn én av ti amerikanerne står uten arbeid.

Privat forbruk utgjør 70 prosent av amerikansk økonomi, og den siste måneden har en viktig indikator på forbrukernes framtidstro, salget av nye biler, nærmest eksplodert. Det skyldes ikke bare håp om bedre tider, men først og fremst en raus vrakpantordning fra Obama der amerikanske bileiere i en periode kan få opptil 4500 dollar dersom de skraper sin gamle doning og kjøper ny. Det førte til at bilsalget spratt opp 15 prosent sist måned, men spørsmålet er i hvor stor grad dette har fremskyndet planlagte bilkjøp slik at statistikken bare får en unaturlig topp før kurven må nedover igjen.

For Obama-administrasjonen er nok den viktigste ønskede effekten av økonomisk oppgang å få flere amerikanere i arbeid. Derfor vekker det en viss bekymring at flere analyser tyder på at toppen i ledighet ikke er nådd, og at det vanlige forholdet mellom økonomisk vekst og vekst i arbeidsplasser ikke ser ut til å slå til. Det kan blant annet skyldes at arbeidsgivere er raske til å si opp folk i nedgangstider, men mindre handlekraftige når veksten kommer, og heller tar ut økt fortjeneste enn å ansette flere folk.

Foreløpig er ikke tegnene til økonomisk bedring sterkere enn at Obamas popularitet fra den første tiden som president fortsetter å falle. I en måling fra Quinnipiac-universitetet sier nå halvparten av velgerne at Obama gjør en god jobb, mens 42 prosent ikke er fornøyde. Det er en kraftig forverring fra 57 prosent positive og 33 prosent negative måneden før. Nedgangen i popularitet kan også skyldes den harde dragkampen om helsereformen, der sterke politiske og økonomiske krefter bruker både fjernsynsreklame og andre sterke virkemidler for å bekjempe det enkelte feilaktig prøver å framstille som en nærmest sosialistisk helsemodell fra Obama-administrasjonen.

Det står altså mye på spill for Obama den nærmeste tiden, samtidig som virkningene av amerikansk økonomi forgreiner seg raskt til hele verden. Det snakkes ofte om at giganter som Kina og India skal overta som verdens økonomiske lokomotiver, men det er langt fram før verdens to mest folkerike land tar igjen amerikansk økonomi. Beregninger viser at selv med dagens kraftige asiatiske vekst, vil de ta 77 år før gjennomsnittsinntekten der når igjen den amerikanske. Derfor er det all grunn til å speide etter en økonomisk soloppgang i vest.

Koblet med matvarekrise kan finanskrisen bli dødelig for mange. Spesielt i Afrika.

Globalt er det bevilget tusenvis av milliarder dollar for å dempe virkningene av finanskrisen, og verden går muligens klar av de verste scenarioene. Mer bekymringsfullt er det at den forutgående matvarekrisen har havnet helt i skyggen, med utsikter til dramatisk forverring dersom finanskrisen svekker viljen til en tvingende nødvendig landbruksutvikling i sør.

Ifølge nye tall fra FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD) lider 300 millioner afrikanere av kronisk sult og underernæring, nesten en tredjedel av kontinentets innbyggere. Mens Afrika på 70-tallet eksporterte et overskudd av mat til andre deler av verden, må kontinentet nå importere 25 prosent av matvarebehovet. For basismatvarer som hvete og ris er importandelen henholdsvis 45 prosent og 84 prosent.

Bare i fjor kostet matvareimporten Afrika 15 milliarder dollar. Det skremmende er at utsiktene til bedring er små. Mens for eksempel asiatiske bønder har opplevd grønn revolusjon og en enorm produksjonsøkning de siste tiårene, står afrikanske bønder på stedet hvil. Årsakene er flere, men i bunn ligger fattigdom og mangel på investeringer. Det handler også om sviktende internasjonal solidaritet: Siden 1980 er landbruksbistanden til Afrika redusert med rundt 70 prosent.

Sammen med flere tiårs manglende statlig innsats på landbruksutvikling i afrikanske land, delvis tvunget fram av internasjonale krav om kutt i offentlige utgifter, innebærer bistandstørken at afrikansk landbruk forblir verdens minst produktive. På en UNCTAD-konferanse om matvaresikkerhet tirsdag beskrev Akinwumi Adesina, visepresident for Alliansen for en grønn revolusjon i Afrika, situasjonen slik:

- Jeg har aldri sett bønder så forlatt. De har ingen hjelp med såkorn, ikke noe gjødsel, ingen finansiering, ingen prisstabilitet, og de må be for regn. De har ikke noe av den støtten du ser i Asia, Europa og USA. De er låst i en fattigdomsfelle.

Han tar knapt for sterkt i. Afrikanske bønder bruker åtte prosent så mye gjødsel per mål som gjennomsnittsbonden i verden. Når de skal ha varene til markedet, er dårlige grusveier som regel det beste de kan håpe på; bare 12 prosent av veinettet er asfaltert. En knapp fjerdedel av befolkningen har tilgang på elektrisitet, og boligforhold og helse er gjennomgående dårlig. Slikt blir det ikke effektivt jordbruk av.

Hjelpeorganisasjonen Oxfam ber nå G8-landene firedoble sin landbruksbistand til 20 milliarder dollar, tilsvarende nivået i 1980. Til sammenligning bevilget EU i 2007 130 milliarder dollar til eget landbruk, og USA 41 milliarder dollar. Proteksjonisme, eksportsubsidier og noen store aktørers uforholdmessig sterke markedsmakt, bidrar til et system der småprodusenter står uten midler til å få levedyktige priser for sine produkter.

De galopperende matvareprisene i 2008 er delvis motvirket av at finanskrisen har gitt prisfall på olje og de fleste andre råvarer. Likevel er prisene på mat fortsatt betydelig over nivået i årene før matvarekrisen, med dramatiske utslag i mange afrikanske land der gjennomsnittsfamilien bruker mer enn halvparten av inntektene til å kjøpe mat. Finanskrisen har allerede rammet inntektsmulighetene i Afrika, og både afrikanske land og giverland risikerer lavere skatteinntekter og dermed mindre å bruke til å stimulere matproduksjon i sør.

UNCTAD advarer mot en garantert forverret matvarekrise dersom vi ikke umiddelbart trapper opp innsatsen. Det handler om et sett av tiltak som spenner fra forskning på mer effektive matplanter til utbygging av infrastruktur og bedre levekår, samt vilje til å gripe inn i et dårlig fungerende marked med virkemidler som prisregulering og subsidiert gjødsel. Å øke matproduksjon krever tid, tålmodighet og vilje til investeringer på et bredt felt.

I mellomtiden går kalenderen mot 2015, året som FNs medlemsland ved tusenårsskiftet satte som deadline for å halvere tallet på mennesker som lider av sult og underernæring. Dessverre går trenden feil vei: Siden matvarekrisen slo til i fjor har tallet på sultende vokst fra 840 millioner til nesten én milliard. I skyggen av finanskrisen er matvarekrisen fortsatt en dødelig realitet.

Iran har sett store og overraskende omveltninger før. I 1953 bidro amerikanerne og CIA til å kaste den lovlig valgte nasjonalistiske regjeringen til Mohammad Mossadeq gjennom kupp, og den vestvennlige Muhammed Reza Pahlavi ble gjeninnsatt som sjah. Et drøyt kvart hundreår senere ble den upopulære sjahen kastet fra påfugltronen for godt, da en skjeggete geistlig kom hjem fra sitt eksil i Paris og ble landets leder gjennom den islamske revolu-sjonen.

?Nå er det barna og barnebarna til ayatollah Ruholla Khomeinis 1979-revolusjonen som går i gatene. De fleste av dem har ikke opplevd annet enn dagens teokratiske styre og kvasidemokrati, men føler seg sviktet av en president som de siste fire årene har isolert landet, bremset reformer og framstått som en garantist for fortsatt strikte begrensninger på kulturell og sosial aktivitet. Men først og fremst skyldes trolig misnøyen økonomisk stagnasjon og mangel på velstandsvekst.

?

Reformator. Denne gang er det ingen revolu-sjonsfigur som framstår som demonstrantenes håp. Mir Hossein Mousavi var en av ayatollah Khomeinis foretrukne menn, statsminister på 80-tallet den gang tusenvis av politiske motstandere ble massakrert. I år var Mousavi en av bare tre kandidater som ble forhåndsgodkjent av det strenge Vokterrådet til å stille mot president Ahmadinejad. Mousavi er altså ingen rabulistisk opprører, men en mulig reformator som gjennom en mer pragmatisk holdning til USA, Israel og Vesten kunne ledet Iran ut av ødeleggende isolasjon.?

Protestene i gatene ligner mer et misfornøyd opprør mot feilslått politikk, enn en revolusjonær bevegelse som har politisk slagkraft til å utfordre eller framstå som et alternativ til dagens ideologisk baserte samfunnssystem. Og tross vestlig sympati for demonstrantenes krav, er ikke deres protester i de store byene i seg selv noe bevis for at valget ble stjålet, eller at et flertall av befolkningen ønsker å erstatte den islamske republikken ut med noe annet.

?En uke etter presidentvalget gjenstår det nemlig å bevise at myndighetene jukset med resultatet, selv om indikasjonene på det er mange og solide. En uavhengig amerikansk meningsmåling utført for Terror Free Future viste imidlertid at Ahmadinejad tre uker før valget lå langt foran sine konkurrenter. Når Mousavi kom så sterkt på slutten, kan det ha fått et panikkartet iransk lederskap til å gå mistenkelig raskt ut med en usannsynlig stor valgseier til Ahmadinejad, i et feilslått forsøk på å kvele alle tilløp til protest.

?Vokterrådet prøver å roe situasjonen ved å revurdere omstridte resultater, samt invitere Mir Hossein Mousavi og de to andre tapende presidentkandidatene til et oppklarende møte. Det ser ut til å være for lite og for seint, og regimet må trolig ty til Revolusjonsgardens brutale muskler for å stanse bølgen av protest.

?Protestantene håper nå på vestlig støtte til sine krav. I USA prøver president Barack Obama forsiktig å bidra til å presse fram endring, uten å risikere ytterligere brudd med Iran dersom regimet lykkes med å fastholde det offisielle valgutfallet. Obama har åpenbart skjønt at USA har en fortid i Iran som i liten grad legitimerer å presse fram sine foretrukne styresmakter, samtidig som hans idealisme nå brynes mot realpolitikken der amerikanske egeninteresser spiller hovedrollen.

?

Vanskelig jobb. Skulle en altfor ensidig amerikansk støtte til demonstrantenes krav slå feil, kan et ytterligere fiendtlig Iran stimulere antiamerikanske sjiamuslimske stemninger i Irak som gjør Obamas planlagte uttrekning derfra meget vanskelig. På samme måte kan hans opptrappede styrker i Afghanistan få en enda vanskeligere jobb, mens håpet om dialog for ikke-spredning av atomvåpen risikerer sitt endelige havari.

?Folkemasser i gatene har ofte ført til endringer som knapt var tenkbare kort tid før. For 30 år siden gjeldt det i Iran. For 20 år siden var det østkommunismen som kollapset under vekten av folkets trampende føtter. Men i autoritære regimer er det langt fra alltid at folket får sin rett. Oppstanden i Burma er et eksempel fra de siste årene, og kanskje vil iranske ledere nå i likhet med de burmesiske generalene gi opp alle forsøk på å hevde moralsk eller demokratisk legitimitet, og overlate til sine væpnede styrker å opprettholde makt og privilegier.?

Geir Ove Fonn, journalist geirof@vl.no

I Iran fortsetter de folkelige protestene mot det som oppfattes som valgjuks. Kan det lede til en ny iransk revolusjon?