Geir Ove Fonn

Alder: 62
  RSS

Om Geir Ove

Jeg er utenriksjournalist i Vårt Land, der jeg har vært ansatt siden 1986.

Følgere

Slutt på 40 år med krig?

Publisert rundt 1 år siden

I år er det 40 år siden Sovjetunionen invaderte Afghanistan og 17 år siden USA gikk til krig mot Taliban. Nå kan landet være nærmere et fredshåp enn noen gang siden 1979.

Sovjetunionen startet julen 1979 et felttog som varte et tiår i det strategisk viktige landet. Fredag var det 30 år siden de siste sovjetiske troppe­styrkene trakk seg ut av okkupasjonsmarerittet, der 15.000 russiske soldater og kanskje 1,5 millioner afghanere mistet livet.

Da hadde Mikhail Gorbatsjov, generalsekretær i Sovjetunionens kommunistparti, planlagt hærstyrkenes exit nesten siden han tiltrådte i 1985 og innførte begrepene glasnost og perestrojka. Knappe tre år etter uttrekningen endte imidlertid både Sovjet­unionen og Gorbatsjov-æraen på skraphaugen.

Historisk

Det er derfor historisk når Moskva nettopp var vertskap for en fredskonferanse mellom islamistene i Taliban, tid­ligere president Hamid Karzai og flere afghanske stammeledere, tilsynelatende med USAs velvilje. Dette kan synes som et gedigent paradoks, ettersom islamistene i Taliban er et ektefødt barn av de USA-støttede mujahedinstyrkene som kjempet mot sovjetstyrkene på hele 1980-tallet, men har sin forklaring.

På sett og vis er det en ny reformator som har skapt dynamikk i den afghanske floken. Allerede i valgkampen var det klart at
Donald «America First» Trump ville ha slutt på at USA skulle ødsle
amerikanske soldaters liv og milliarder av dollar på «dumme kriger», og som president har han knapt klart å stagge sin iver etter å få amerikanske soldater ut av så vel Syria som Afghanistan.

Tålmodige «vinnere»

Det siste har vært et hovedkrav for Taliban i alle år, og nå ser det ut som «the waiting game» er i ferd med å gi uttelling. Tålmodig har
Taliban fortsatt kampen både mot USA, NATO-styrker og regjeringen i Kabul. De har tålt enorme tap på slagmarken og utallige lederfigurer er likvidert, men Taliban har de siste årene blitt stadig sterkere, i visshet om at det eneste de trenger er å holde ut én dag lenger enn de «imperialistiske okkupantene».

Den dagen rykker nå raskt nærmere, for Trump-administrasjonen har lykkes med det Obama ikke fikk til: Direkte samtaler med Taliban, som for et par uker siden endte med at partene ble enige om en ramme for endelige fredsforhandlinger.

For å forankre dette og forberede fredssamtalene, har USAs spesialutsending Zalmay Khalilzad nettopp gjennomført en rundreise til seks land, medbrakt en arbeidsordre om at Trump ønsker snarlig hjemkomst for flesteparten av de 14.000 amerikanske soldatene.

Nekter forhandlinger

Det er likevel såpass mange skjær i sjøen at det fortsatt kan ende med
havari. Så langt har Taliban nektet å forhandle med det de anser som en amerikansk marionettregjering i Kabul, der en særdeles misfornøyd president Ashraf Ghani føler seg fullstendig sviktet av sine amerikanske sponsorer.

Ghani ble valgt til president under tvilsomme omstendigheter og har verken skapt sikkerhet eller bekjempet korrupsjon, men har satt seg fore å bli gjenvalgt i valget som foreløpig er utsatt til i sommer.

Før eller senere må imidlertid afghanske myndigheter med i forhandlingene om det som aller helst bør ende med en overgangsadministrasjon der alle viktige
aktører i landet er representert.

«Islamsk emirat»

Afghanere er delt i synet på et comeback for Taliban, den islamistiske bevegelsen som i fem år styrte landet med brutale metoder, etter at de i 1996 erobret Kabul og proklamerte Afghanistan som et «islamsk emirat».

Etter maktovertakelsen innførte mulla Omar en bokstavtro tolkning av sharialovene: Kvinner måtte gå med heldekkende burka og fikk ikke arbeide utenfor hjemmet, mens underholdning som fjernsyn, musikk og sport ble forbudt.

Det var dette middelalderske styret som gjorde at USA og landets allierte, etter angrepet på Afghanistan i kjølvannet av terrorangrepet på USA 11. september 2001, aldri lot Taliban få en stemme ved noe forhandlingsbord. Forskere advarte unisont og fra første stund om at denne nærmest fundamentalistiske linjen mot Taliban var en tabbe, og nå ser det paradoksalt nok ut som Donald Trump er den som oppgir denne strategien.

Regional balanse

Dette skaper naturlig nok frykt i en befolkning som er vant med å bli herset med. Vel kunne Taliban i sin tid som makthavere tilby en slags sikkerhet, men fundamentalismen forbød altså skolegang for jenter og offentlig deltakelse for kvinner i samfunnslivet.

Det er tilsynelatende et forsiktig reformert Taliban som nå er på vei tilbake med mål om et inkluderende islamistisk styre. For å bli bærekraftig må imidlertid en innenlandsk makt­balanse støttes og dyttes fram fra mange hold, aller helst fra både Washington, Brussel, Moskva, Beijing, Teheran, Islamabad og New Delhi.

For Afghanistan er ingen isolert øy. Det egenrådige landet uten kyststripe har alltid vært strategisk viktig og sentralt i ulike handelsveier, og er ikke blitt mindre viktig når Kina nå bygger sin moderne Silkevei, det enorme Belt and Road-initiativet. Kanskje ligger en særlig nøkkel for konflikthåndtering i at Beijing investerer så tungt i Pakistan, som i årevis har holdt sin vernende hånd over Taliban.

KOMMENTAR

Gå til innlegget

Fredspris til besvær

Publisert over 10 år siden

Dagens Nobel-foredrag blir ventelig et høydepunkt i den politiske talekunstens historie på norsk jord. Men nå må president Barack Obama primært vinne amerikanernes hjerter og hjerner.

I dagene opp mot festen i Oslo Rådhus har vi stort sett hørt om to ting: Det enorme sikkerhetsoppbudet, og den store skepsisen mot årets tildeling. Særlig i USA mener mange at Obama ikke har fortjent prisen; bare én av fire er enig med Nobelkomiteens avgjørelse. Det forteller nok mer om amerikansk utålmodighet med en president som har villet mye, men fullført lite, enn om dyp forståelse for fredsprisens hensikt og historie.

Derfor har Obama tankene på den andre siden av Atlanterhavet både før og etter dagens overrekkelse av gullmedalje og diplom fra Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland. I et lite døgn styres USA fra Grand Hotel i Oslo. Da handler det om helsereformen som onsdag kom over nok et  hinder i Senatet, og for øvrig om økonomi og arbeidsplasser. Som visepresident Joseph Biden i nærmest kolbergske vendinger uttrykte det da Det hvite hus forlede hadde toppmøte om temaet: Presidentens laserfokus de siste månedene har vært jobber, jobber, jobber, jobber.

Arbeidsledigheten er temperaturmåleren på om presidenten kan hjelpe USA opp av den økonomiske dumpen, men den stiger fortsatt og vipper nå faretruende over 10 prosent. Da blir ikke presidenten populær på hjemmebane av å loggføre ni til dels omfattende utenlandsturer før han har vært et år i jobben, den siste til Norge og Danmark, land som i amerikanernes øyne neppe bør verdiges altfor mye krefter av landets øverste leder. Som en Obama-medarbeider forleden ytret til amerikanske journalister: Neste år blir det nok flere reiser til steder som Pennsylvania enn til Skandinavia.

Internasjonalt har imidlertid reisevirksomheten betalt seg. På rekordtid har Obama klart å snu det nokså dårlige internasjonale ryktet USA opparbeidet seg under åtte år med mye alenegang fra republikaneren George W. Bush. Obama har vært i de fleste verdensdeler og i Kina, han har strukket hånden ut til den muslimske verden og har skapt grunnlag for fornyet atomnedrustning ved å trekke tilbake de amerikanske rakettskjoldplanene fra dørstokken til Russland. Dermed er grunnmuren støpt for bedre internasjonale relasjoner, nå kan Obama bli hjemme og starte den lange valgkampen mot gjenvalg om tre år.

Uten å få fart på økonomien og skape arbeidsplasser, samt få på plass en helsereform som gir de hittil uforsikrede bedre helsetilbud uten at den store middelklassen føler de må betale prisen, vil et gjenvalg i 2012 bli en nesten umulig øvelse. I tillegg er Obama trolig avhengig av at det går rett vei i det som er hans tredje store sak; Afghanistan. 

I Oslo må årets fredsprisvinner fra balkongen på Grand tåle demonstrantenes rop mot opptrappingen med 30.000 flere amerikanske soldater til Afghanistan. Bak opptrappingen ligger et intenst ønske om å skape en kontroll som gjør at de amerikanske soldatene kan starte tilbaketrekkingen i god tid før presidentvalget om tre år. Derfor har Obama skrudd ned ambisjonene i Afghanistan atskillige knepp den siste tiden. I mars sa presidenten at målet var å beseire Taliban og skape et stabilt demokrati i Afghanistan. Etter et heller mislykket afghansk valg sier han seg nå fornøyd med å sikre tilstrekkelig stabilitet til å opprettholde presset på Al-Qaida.

Framover kan vi vente oss en president med et smalere og mer hjemlig amerikansk fokus. Det er ikke nødvendigvis godt nytt for dem som hadde håpet på amerikansk drahjelp for en fredsavtale mellom israelerne og palestinerne, eller for dem som ønsker at presidenten skal bruke tiden på klimakamp, nedrustning og brobygging til den muslimske verden. Utenriksminister Hillary Clinton kan se fram til mer armslag i jobben, for Obama har ikke til hensikt å bli en fire år lang parentes i presidenthistorien.



Gå til innlegget

Dristig solospill

Publisert over 10 år siden


Når palestinerne tester ut muligheten for ensidig å proklamere en  
palestinsk stat, kan det bety slutten for forhandlingslinjen de har  
fulgt de siste tjue årene.

Palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat har signalisert at  
palestinerne planlegger å be FNs sikkerhetsråd godkjenne en uavhengig  
palestinsk stat.

Det blir fra palestinsk hold antydet at løsrivelsesprosessen kan  
starte i andre halvdel av 2011, da PA-statsminister Salam Fayyads  
toårsplan om å bygge palestinske statsinstitusjoner skal være  
fullført. EU har allerede vendt tommelen ned for det palestinske  
sololøpet, som tar sikte på FN-godkjenning av en palestinsk stat  
basert på grensene fra før 1967-krigen, med Øst-Jerusalem som  
hovedstad. Fra USA kommer signaler om et mulig veto i FN, og israelske  
myndigheter oppfatter palestinernes ensidige planer nærmest som en  
krigserklæring.

Det palestinske utspillet er et mottrekk mot det de oppfatter som  
israelsk sabotasje mot alle forsøk på en rettferdig  
forhandlingsløsning. Ikke bare har Netanyahu-regjeringen trosset  
Obamas gjentatte krav om stans i utvidelsen av ulovlige bosettinger;  
Israel har også fortsatt byggingen av den kombinerte muren og gjerdet  
som skjærer seg langt inn på okkuperte områder på Vestbredden. Dermed  
anser palestinerne åpenbart at en forhandlingsløsning er så  
urealistisk, eller vil bli så dårlig, at de nå ser seg om etter andre  
muligheter.

Det er en risikabel strategi, som dessuten bryter med Osloavtalen som  
sier at ingen av partene skal ta skritt som kan endre statusen til  
Gaza og Vestbredden i påvente av sluttstatusforhandlinger. Det er  
usikkert hvordan det ensidige kravet om en palestinsk stat står i  
forhold til folkeretten, og hvordan skal man praktisk forholde seg til  
Israels fysiske bygging av en ny grense på bakken på Vestbredden? På  
den annen side er det ikke mange år siden israelske myndigheter  
vurderte en ensidig løsning i frustrasjon over utviklingen på  
palestinsk side, og staten Israel ble som kjent opprettet etter et  
omstridt FN-vedtak og en dristig uavhengighetserklæring fra David Ben  
Gurion i mai 1948.

Problemet for PA er at de uten en forhandlingsløsning ikke kan vente  
noen godkjenning av FNs sikkerhetsråd, selv om alle – inklusive  
Netanyahu-regjeringen – er enig i at målet med forhandlinger er en  
palestinsk stat. Fayyad & co møter dessuten sterk motstand fra  
islamistene i Hamas, som styrer i Gaza og i 2006 overlegent vant det  
palestinske valget. Hamas-talsmann Salah Bardweel avviste mandag  
utspillet som en «meningsløs erklæring». Hvis man først skal erklære  
en palestinsk stat må den ifølge Hamas-talsmannen strekke seg fra  
Jordanelven til Middelhavet, altså uten plass til noen israelsk stat.

Uttalelsen fra Hamas er en utfordring både for Israel og for de  
palestinske selvstyremyndighetene. PA-president Mahmoud Abbas har ikke  
oppnådd noe som helst i sine forsøk på en forhandlet fredsløsning, og  
uten resultater risikerer Fatah og PLO å tape maktkampen mot Hamas. I  
så fall bortfaller den eneste reelle forhandlingsmotparten for Israel,  
og dermed også ideen om tostatsløsningen. Da er alternativet fortsatt  
okkupasjon, med den internasjonale fordømmelse og ansvar for  
palestinsk sikkerhet og velferd som det medfører, eller en  
enstatsløsning som på sikt vil bety slutten for den jødiske staten,  
fordi palestinerne vil få flertall i demokratiske valg.

Slik sett er dagens naboskap noe mange i Israel lever godt med: Et  
splittet, bantustanlignende palestinsk samfunn som bare kan holdes  
oppe med internasjonal bistand, med utallige kontrollposter og en mur  
som har gitt israelerne en følelse av bedre sikkerhet. Det eksisterer  
ikke noe press i Israel i dag for å gi palestinerne et land, men det  
kan muligens endre seg dersom en voldelig tredje intifada skulle dukke  
opp, slik man kan se kimen til i opptøyene rundt Al-Aqsa-moskeen i  
Jerusalem.

Gå til innlegget

Landbruksrøveri

Publisert over 10 år siden

En snikende jordbruksrevolusjon er på gang: Rike land og selskaper kjøper eller leier store områder i sør for å produsere mat til seg selv.

Noen hevder at det er en vinn-vinn-situasjon, i en verden der over én milliard mennesker sulter og med et desperat behov for mer effektivt jordbruk. Andre kaller det nykolonialisme, landtyveri og moderne landnåm. Ingen har fasiten, men historisk erfaring bør få varsellampene til å blinke.

Matvarekrise med eksplosiv prisvekst i 2008 fikk fart på den nye trenden, forsterket av klimakrise og dyrking av arealkrevende biodrivstoff. På knappe to år er det registrert 180 tilfeller av store avtaler om kjøp og leie av jord i utviklingsland, der aktørene spenner fra rike Golfstater til Wall Street-investorer og store risimportører i Asia. Ifølge The International Food Policy Research Institute (IFPRI) har utenlandske investorer sikret seg, eller prøvd å sikre seg, mellom 37 millioner og 49 millioner dekar landbruksjord i utviklingsland fra 2006 og fram til midten av 2009. Det tilsvarer opp mot fem ganger Norges samlede jordbruksareal på 10 millioner dekar.

I de oljerike Golfstatene økte importregningen for mat fra åtte milliarder dollar i 2002 til 20 milliarder dollar i 2007. Derfor har lille Qatar nå anskaffet 400.000 dekar til egen dyrking i Kenya, mens De forente arabiske emirater – som importerer 85 prosent av sin mat – har avtale om over tre millioner dekar i Punjab- og Sindh-provinsene i Pakistan. Kina har gått til Mosambik og Zimbabwe for å nå målsetningen om å øke risproduksjonen fra 100.000 tonn til 500.000 tonn de neste fem årene. I Robert Mugabes skakkjørte Zimbabwe, et fruktbart land som tidligere var regionens kornkammer, har Kina sikret seg tilgang til over en million dekar dyrkbar jord.

Da det sør-koreanske selskapet Daewo i fjor forhandlet om en leieavtale for 13 millioner dekar på Madagaskar, bidro til det til store protester og regjeringens fall, i et land der jordmangel er et av de største problemene for fattigfolk. I stedet har Sør-Korea gjennom andre avtaler sikret seg over 10 millioner dekar i Sudan, Mongolia, Indonesia og Argentina. Kina trenger  mat, men også enorme mengder gummi til industrien, og i Laos har lokale rismarker måttet vike for kinesiske gummiplantasjer. I militærdiktaturet Burma rapporterer flyktninger om tvangsforflytning får å gi plass til kinesisk gummiproduksjon.

Amerikanske Oakland Institute og spanske Grain påviser hvordan også tunge investorer satser på billige, men potensielt lukrative landområder i fattige land. Morgan Stanley har skaffet seg 400.000 dekar jordbruksland i Ukraina, mens en svensk-britisk investeringsgruppe har fått hånd om seks millioner dekar i Russland og Ukraina. Den amerikanske investoren Philippe Heilberg har inngått avtale med krigsherren Paulino Matip om å leie fire millioner dekar i Sør-Sudan. Heilberg spår kynisk at gevinstene i slike investeringer kan bli enorme når afrikanske regimer står for fall.

I mange tilfeller kan mer effektive metoder og oppdyrking av ubrukt land gi både flere arbeidsplassert og mer mat. Stadig flere er positive til det de mener kan bli en vinn-vinn-situasjon, ivrig støttet av Verdensbankens International Finance Corporation (IFC). For har ikke Norge og andre land lagt fattigdom bak seg nettopp gjennom effektivisering av jordbruket, ved å frigjøre arbeidskraft til industri og andre vekstområder? Det har imidlertid skjedd gjennom offentlig styring, pris- og markedsreguleringer til beste for de gjenværende bøndene.

Uten styring risikerer vi en utvikling som da amerikanske storkonserner kontrollerte bananproduksjonen i latin-amerikanske land, til gjensidig glede for eierne og små, selvutnevnte og korrupte eliter i disse bananrepublikkene. Uten reguleringer og åpenhet om prosessene, vil den nye landrevolusjonens tapere fort bli småbønder og eiendomsløse, som risikerer å bli fordrevet fra jordlappene de livnærer seg på. I stedet for å innføre hardt tiltrengte, men krevende landreformer, kan det for myndigheter i fattige være fristende å selge eller leie ut arvesølvet mot kontante utbetalinger her og nå. Det er ikke nødvendigvis utviklingsfremmende, og hvor moralsk forsvarlig er det å tilby jord til utenlandske storselskaper når egen befolkning må gå sultne til sengs?


Gå til innlegget

Rødgrønn øy i et blått hav

Publisert over 10 år siden

På kort tid har sosialdemokrater vunnet valg i Norge, Portugal og Hellas. Den europeiske horisonten er likevel blå.

Helgens greske valg var trøsten europeiske sosialister trengte. Seieren til opposisjonsleder George Papandreou tok for et øyeblikk oppmerksomheten bort fra sosialdemokratenes bratte motgang i Storbritannia og dramatiske valgnederlag i Tyskland. Den påtroppende greske statsministeren er dessuten president i Sosialistinternasjonalen, og vi husker den gang faren – senere mangeårig statsminister – med livet som innsats bekjempet den greske militærjuntaen.

Til tross for dette, og til tross for knapt gjenvalg av Portugals sosialdemokratiske statsminister José Socrates, samt ny tillit til de rødgrønne i annerledeslandet Norge: Det er blåfargen som dominerer europakartet. Angela Merkel kvittet seg med sosialdemokratene i sin tyske regjering til fordel for liberaldemokratene, og i nabolandet Frankrike ligger Sosialistpartiet med brukket rygg mens president Nicolas Sarkozy har gjort høyrepolitikk populært. Selv i vanskjøttede Italia foretrekker velgerne blått styre med nasjonalistiske og populistiske valører, tross Silvio Berlusconis kåte kvinneskandaler og kyniske mediekontroll.

I Storbritannia går det mot slutten på det moderne sosialdemokratiets store æra ved valget neste år. Bare et politisk jordskjelv kan hindre Toryene og David Cameron i å overta makten etter 13 lyserøde år. I Skandinavia er Norge en enslig rødgrønn bastion, omgitt av konservative regjeringer i Sverige, Danmark og Finland, mens Spanias upopulære sosialistregjering ser ut til å følge landet mot avgrunnen. Dette er dramatiske endringer siden den gang Europa for ti år siden var friskt rødfarget, da Gerhard Schröder med grønn støtte regjerte Tyskland og karismatiske Tony Blair ble utpekt som sosialdemokratiets redningsmann med sin «tredje vei».

For bare et år siden forkynte internasjonale magasiner den liberalistiske kapitalismens undergang og en triumferende renessanse for økonomen John Maynard Keynes og hans tanker om en ekspansiv stat. Alt lå til rette for sosialdemokratisk ideologi med vilje til å regulere en økonomi som var nær smadret av turbokapitalistisk råkjør. Og keynesianisk blandingsøkonomi for å få fart på hjulene er det blitt, selv fra konservative ledestjerner som Merkel og Sarkozy, som uten ideologiske hemninger bruker statens penger i aktiv motkonjunkturpolitikk.

En dansk avis betegnet etter det tyske valget nokså treffende Angela Merkel som den beste forbundskansler sosialdemokratene aldri fikk. Kanskje ikke rart at sosialdemokrater rundt om i Europa klager over at noen kom inn fra høyre og stjal klærne deres mens de var ute og badet. For selv om høyrevinden blåser, ser vi ingen rasering av europeiske velferdsstater, og heller ingen ellevill konkurranse om å sette ned skattene. Partiene går mot det pragmatiske sentrum der den voksende gruppen velfødde middelklassevelgere befinner seg. Da handler det ikke så mye om ideologi som om å overbevise velgerne om hvem som kan drifte samfunnet mest mulig kostnadseffektivt.

I dette blålige bildet er det naturligvis mange nyanser, med et grønnskjær mange tror vil skinne sterkere i en tøffere kamp om velgerne i midten. I en avideologisert tid preget av klimaoppvarming og økende miljøbelastning, besitter de grønne partiene en potensiell nøkkelrolle, ettersom de kan samarbeide både til høyre og venstre. Så langt har ikke sosialdemokratiske partier fått hegemoni på slikt samarbeid, delvis fordi mange høyrepartier er like mye (eller lite) miljøvennlige som sine venstreorienterte konkurrenter.

Sosialisme ligner etter hvert mer på en utvasket merkelapp enn på en ideologi med troverdige svar på morgendagens utfordringer, og kanskje blir det populært med studieturer til det oljesmurte, norske Soria Moria. De rødgrønne har neppe svaret på Sosialistinternasjonalens drømmer, men litt kan man nok lære av en pragmatisk statsminister som klarer å forene de som vil skyte ulv i Østerdalen med de som nekter å løsne skudd mot Taliban, alt mens grensen gjøres litt høyere for de utenfra som vil inn i den norske idyll.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1995 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1176 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 958 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 766 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere