Gunnar Kvåle

Alder: 11
  RSS

Om Gunnar

Gunnar Kvåle er lege og professor emeritus ved Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen. Han arbeider med forskning og undervisning omkring globale helsespørsmål med vekt på fattigdomsrelaterte sykdommer, helsepolitikk og helsebistand. Han har arbeidet i flere land i Afrika, første gang på 1970-tallet som lege på et prosjekt drevet av Kirkens Nødhjelp i Abakaliki, Nigeria. Han er styremedlem i Miljøpartiet De Grønne, Os i Hordaland.

Følgere

Grunn for håp eller ny miljø-fiasko?

Publisert rundt 2 måneder siden

Faren er dessverre stor for at klimaforhandlingene i Madrid denne uka vil gi utilstrekkelige resultater.

Denne uken er Madrid senter for verdens klimaelite. Vil Greta Thunberg få rett i det hun sa til deltagerne ved FNs klimatoppmøte i Polen for et år siden? «Dere har ignorert oss til nå, og dere vil ignorere oss igjen». Tjuefem år med klimatoppmøter har dessverre ikke ført til endring som monner. Politisk vilje til handling har manglet, og globale utslipp fortsetter å øke.

Lite grunn til håp

Norsk klima- og oljepolitikk gir liten grunn for håp om endring. Vi har økt egne CO2-utslipp med over 25 prosent siden 1990 mens utslippene i EU har gått ned rundt 20 prosent. Vi fortsetter å lete etter olje og gass selv om verden har funnet mer enn vi kan bruke for å kunne unngå farlige klimaendringer. Det internasjonale analysebyrået Climate Action Tracker skriver at Norges politikk fører oss mot en global oppvarming på mellom 3 og 4 grader.

Moralsk ansvar

Som et rikt oljeproduserende land ansvarlig for store klimagassutslipp, har Norge moralsk ansvar for å gå i front med handling som monner. Vi bør bruke vår oljebaserte formue til å øke vår støtte til land som i dag rammes av konsekvensene av vår oljeproduksjon og for klimavennlig omstilling av vårt eget samfunn. For å ha mulighet til å unngå en global oppvarming på over to grader, må klimagassutslippene i høyinntektsland kuttes med mer enn 10 % per år. Halvering av utslipp i Norge innen 2030 er for lite.

Ting kan snu

Faren er dessverre stor for at forhandlingene i Madrid vil gi utilstrekkelige resultater. Den verdensomspennende mobiliseringen som har funnet sted etter at Greta Thunberg startet klimastreik foran Sveriges riksdag, gir likevel grunn for håp. Et fortsatt stort folkelig engasjement som etter toppmøtet i Madrid tvinger politikere i Norge og andre land til en langt mer ambisiøs klimapolitikk, er nødvendig. Bare da kan vi nå vedtatte klimamål og slik kunne redusere risiko for svært alvorlige klimaskader.

Store utslippskutt er mulig, og vi har alle et ansvar. Hvis verdens 10 prosent rikeste kuttet utslippene til gjennomsnittsnivået i EU, vil globale utslipp reduseres med 30 prosent. Mye kan oppnås om stadig flere som Thunberg, snakker sant om klimakrisen, krever raske og gjennomgripende politiske endringer og prøver å leve som vi lærer.

Gunnar Kvåle

Professor emeritus i internasjonal helse og styremedlem i Besteforeldrenes klimaaksjon

Gå til innlegget

Flyreiser, samvittighet og reklame

Publisert nesten 3 år siden

Å kaste søppel i naturen eller i havet blir møtt med sterk fordømmelse. Men hva med en flytur til Bankok?

I Vårt Land 31. januar setter Lars Gilberg ord på en del paradokser når det gjelder vårt store forbruk av flyreiser: «Paradoksene står i kø: At jeg som reiser så mye, skriver om dette. At en avis som vil verne om skaperverket, tjener penger på flyreiser».

Skadelig aktivitet

Det er også et annet viktig paradoks. Mange mener det ikke er bra at vi forsøpler ­naturen. Å kaste fra seg plast og søppel på fjellet ­eller i havet blir møtt med såpass sterk fordømmelse at de fleste­ ikke tillater seg slik oppførsel. Å forurense luften med 4,2 tonn CO2-ekvivalenter for en tur-retur reise­ til Bangkok derimot, fører ikke til lignende­ reaksjoner. Som Gilberg skriver: «Og jeg har ikke dårlig samvittighet. Selv om jeg vet at jeg burde ha det». Men hvis omgivelsene og egen samvittighet etter hvert hadde begynt å se på unødvendige­ flyreiser­ som en skadelig aktivitet slik vi ser på ­annen forsøpling av naturen, kunne mye være vunnet.

Viktigste enkelttiltak

Vi trenger, slik Gilberg skriver, «enkeltindivider med sterk nok etisk forankring til å gå foran og vise vei – uten at de er nødt til det». Men det er fortsatt få i denne gruppen. En grunn kan være at mange ikke til fulle har forstått alvorligheten av konsekvensene hvis ikke vi selv og samfunnet vi er en del av makter å gjennomføre nødvendige endringer. Vi frykter mer framtidsscenarioer som vi lite kan gjøre noe med enn skader fra klimaendringene som vi fortsatt har muligheter for å begrense. For mange vil kutt i flyreiser være det viktigste enkelttiltaket for å redusere egne klimagassutslipp. Jo flere som gjør dette, desto mer sannsynlig er det også å få gjennomslag for strukturelle tiltak og påvirke flere.

Strukturelle endringer

Likevel, til denne tid ser vi at stadig flere flyr. Politiske og strukturelle endringer er derfor helt nødvendige for å snu trenden. Flyreiser må avgiftsbelegges atskillig sterkere for ­
i det minste å betale for litt av skadene de for­årsaker. Planer for utbygging av nye rullebaner må stanses og gode alternative kollektivløsninger på plass.

Vårt Land driver en utstrakt og aggressiv reklame­virksomhet for flyreiser og påvirker med dette sine lesere til en klimaskadelig aktivitet som avisen på lederplass advarer mot. Framtiden i våre hender foreslo for noen år siden at det burde innføres et forbud mot annonsering for flyreiser, på samme måte forbud med annen helseskadelig aktivitet, som for eksempel mot tobakksreklame. I påvente av politiske tiltak som Vårt Land ber om, hadde det vært flott om avisen ville starte en prosess for å avvikle reklamevirksomheten for unødvendige flyreiser.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 08.02.2017

Gå til innlegget

Paven, Trump og norsk klimapolitikk

Publisert rundt 3 år siden

«Måtte vi gjøre Guds barmhjertige kjærlighet stadig mer tydelig i vår verden gjennom dialog, gjensidig aksept og broderlig samarbeid".

 Denne twitter-meldingen la pave Frans ut som sin kommentar etter at det var klart at Donald Trump blir USAs neste president. Den global katolske klimabevegelsen har distribuert denne meldingen som en påminnelse om at vårt kristne kall er å bygge broer og stimulere til samarbeid og gjensidig forståelse. Det undrer meg at rundt 80 prosent evangeliske kristne og over halvparten av katolikkene og andre kristne grupperinger stemte på Trump, en mann som så tydelig gjennom valgkampen har vist at han fremmer det motsatte av det Paven og andre kristne ledere holder fram som viktige kristne verdier.

Valget av Trump vil påvirke det internasjonal klimaarbeidet. De er urovekkende at Trump har sagt at han vil trekke USA ut av klimaavtalen fra Paris. Det er desto viktigere med en enda sterkere innsats på nasjonalt nivå. De fleste land som har godtatt målene fra Paris, har fortsatt langt igjen når det gjelder å gjennomføre tiltak som er nødvendig for å oppfylle målene. 
Dette gjelder ikke minst Norge, et land som skulle ha de beste mulighetene for å være i front for å gjennomføre virksomme tiltak. Likevel øker norske utslipp i en tid da vi ser betydelige utslippskutt i andre europeiske land. Vi er gode på luftige mål, men dårlige på gjennomføring. Målsettingen i klimaforliket om kutt på rundt 7 millioner tonn CO2 innen 2020 er forlatt og erstattet med luftige visjoner om 40 % kutt innen 2030. Jens Stoltenberg synes etter hvert å ha kommet til sannhets erkjennelse når han ifølge Dagbladet skriver: «Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.»

 Det er godt kjent at for å kunne nå målet om å begrense global oppvarming til mindre enn to grader, må langt det meste av allerede kjente fossile ressurser bli liggende i bakken. Likevel deler regjeringen ut en rekke tillatelser for oljeleting i Barentshavet. Fører letevirksomheten i nord til produksjon, vil dette innebære store utslipp som i hovedsak vil komme etter 2030, mange år etter at verdens utslipp må være drastisk redusert.

Sjefskommentator i Financial Times, Martin Wolf, omtalte nylig Trump som den ekte klimanekteren han er. Han karakteriserte imidlertid også Hillary Clinton som klimanekter, men av en type som gjør seg skyldig i det han kaller «denial minor». Dette er politikere som erkjenner de opplagte farene som klimaendringene representerer, men som argumenter som om det å forhindre alvorlige klimaendringer er en relativ enkel sak som kan løses ved tiltak som de burde vite ikke er tilstrekkelige.

Denne formen for klimanekting er typisk for mange norske politikere. De underslår informasjon om at effekten av mange av tiltakene som foreslås er usikre og samlet langt fra er tilstrekkelige i forhold til å nå norske klimamål og enda mindre i forhold til hva Paris-avtalen krever. De bør slutte med slik å bedra seg selv og andre, noe Stoltenberg nå erkjenner at han har gjort seg skyldig i. Denne type klimafornekting er alvorlig. Det hjelper lite å anerkjenne at klimaendringene er reelle når kunnskapen om dette ikke fører til klimatiltak som vil kunne forhindre meget alvorlige klimaskader.

Innlegget er publisert i papirutgaven av VL 15. november

Gå til innlegget

Endring til et mer klimavennlig samfunn krever at flere som forstår alvoret i klimasituasjonen, handler slik klimakunnskapen krever. Etisk bevisste ledere i alle sektorer er nøkkelpersoner for initiering av nødvendige strukturelle endringer.

Ved klimatoppmøtet i Paris anerkjente verdens politiske ledere at klimaendringene representerer en potensiell irreversibel trussel mot menneskeheten og kloden. Avtalen slår fast at større global oppvarming enn fra 1,5 til maksimum to grader kan ikke tolereres. Men selv om alle land følger opp frivillige utslippsmål innmeldt til Paris-møtet, vil verden ved slutten av vårt hundreår bli rundt 3 grader varmere enn i førindustriell tid. Dette vil gi meget alvorlige og irreversible klimaskader og stor risiko for å passere farlige vippepunkter slik at klimautviklingen kan komme helt ut av kontroll. 

Mange politikere har sviktet. Atskillig sterkere tiltak for å få ned produksjon og bruk av fossile brennstoff enn det som i dag er planlagt, må til for å begrense global oppvarming til nivået som 195 land forpliktet seg til i Paris. Dette er fysisk mulig, men politisk meget vanskelig. Mange politikere gir inntrykk av at tiltak som fører til målet vil bli satt i verk, men argumenter samtidig for å slippe ut større mengder klimagasser enn karbonbudsjettet for to graders temperaturstigning tillater. Noen baserer dette på en urealistisk tro på at store mengderCO2kan trekkes ut av atmosfæren etter 2050, enten ved rene «science fiction» metoder (1), eller ved at tilskoging eller karbonfangst og lagring kan ta hånd om store menger utslipp (2). Forskere kaller dette en farlig misforståelse (3). 

Klimakampens moralsk side. Handlinger som fører til økende klimaendringer er etisk problematiske. Professor emeritus i moralfilosofi ved universitetet i Oxford, John Broome, peker på at vi alle har et personlig ansvar for å redusere egne klimagassutslipp, ut fra det enkle moralske prinsipp om ikke å skade andre (4). I klimabrevet “Laudatio Si - on care for our common home” skriver pave Frans at det er et moralsk imperativ å vurdere virkningen av alle våre handlinger og personlige beslutninger på verden rundt oss(5).Den norske kirke har gjennom mange år pekt på at vårt overforbruk av fossile brennstoff som fører til klimaendringer som først og kraftigst rammer verdens fattige, ikke kan forsvares moralsk (6,7).

Klimaforskere, miljøvernere, kirkefolk og andre som oppfordrer andre til sterkere klimaengasjement har et spesielt stort ansvar, siden deres livsstil lett kan bli sett på som et eksempel for andre.KlimaforskerKevin Anderson, underdirektør ved det britiske Tyndall Centre for Climate Change Research, legger stor vekt på dette(8,9,10). For 11 år siden sluttet han å reise med fly. Hanser på dette som den aller mest klimaskadelige handling et menneske kan gjøre. Han understreker at vi alle har en rolle å spille for å mobilisere til endring.Vi er alle en del av problemet, og vi er derfor alle også en del av løsningen.

Ansvaret ujevnt fordelt. Ansvaret for å redusere klimagassutslipp er ikke jevnt fordelt. En fattig innbygger i Bangladesh har mindre ansvar enn en vanlig nordmann. En storforbruker av fossile brennstoff i Norge har et større ansvar enn en med lavt forbruk. Økonomene Lukas Chancel og Thomas Piketty har vist at globalt er de10 % av oss med høyest klimagassutslipp ansvarlig for hele 45 % av utslippene (11). Halvparten av verdens befolkning med lavest utslipp bidrar bare med 13 prosent av utslippene. En minoritet på 1 % av befolkingen i noen høyutslippsland slipper årlig ut rundt 200 tonn CO2-ekvivalenter per person, mens lavinntektsgrupper i noen fattige land slipper ut bare rundt 0,5 promille av dette (0,1 tonn per person per år).

Det personlige ansvaret er spesielt stort for politikere og andre ledere som vet hvilke konsekvenser fortsatte høye utslipp har og som har større muligheter enn andre til å påvirke situasjonen. Moralsk bevisste mennesker blant ledere i alle sektorerer nøkkelpersoner for initiering av nødvendige strukturelle endringer.

Endring til et mer klimavennlig samfunn krever at flere som forstår alvoret i klimasituasjonen, handler slik klimakunnskapen krever, både ved innsats for å fremme nødvendige strukturelle endringer og gjennom en klimavennlig levemåte. Eksempelet makt bør ikke undervurderes. 

Kilder

  1. http://www.tu.no/klima/2012/12/09/teknologene-kan-bli-de-nye-vargudene

  2. http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2015/11/19/2142/Klima/klimautslipp-m-bli-negative

  3. Fuss S,  Canadell JG, Peters GP et al. Betting on negative emissions. Nature Climat Cange 4, 850 – 853, 2014.doi:10.1038/nclimate2392

  4. John Broome. Climate Matters: Ethics in a Warming World, Norton, 19 July 2012.

  5. Encyclican letter «Laudato Si» of the holy Father Francis. Om care for our common home

  6. http://www.gronnkirke.no/index.cfm?id=238345

  7. http://www.gronnkirke.no/index.cfm?id=238374

  8. http://harvest.as/artikkel/To-grader-varmere-Da-ma-vi-handle-na

  9. http://www.dn.no/magasinet/2015/06/12/2131/Profil/klimaforskeren-som-haiket-til-oslo

  10. http://cicero.uio.no/no/posts/klima/lang-dags-shopping-mottogradsmaalet?utm_source=apsis-anp-3&utm_medium=email&utm_content=unspecified&utm_campaign=unspecified

  11. Chancel L, Piketty T. Carbon and inequality. From Kyoto to Paris. Trends in global inequality in carbon emissions (1998 - 2013) & and prospect for an equitable adaption fund. Paris School of Economics, 3rdNovember 2015. Se også: http://www.voxeu.org/article/carbon-and-inequality-kyoto-paris 

     Innlegget ble publisert i papirutgaven av VL onsdag 13. januar 2016 med en annen overksrift og ingress. I nettversjonen er også kildene hevist til med tall i teksten.

     

     

     

     

     

Gå til innlegget

Pavens klimoppfordring

Publisert over 4 år siden

Lærebrevet fra pave Frans offentliggjort i midten av juni har med rette fått stor oppmerksomhet. Han skriver at å beskytte naturen er avgjørende, ikke bare for at de fattige skal overleve, men også for eget åndelig liv. Han påpeker at det ikke er mulig å opprettholde dagens forbruksnivå hvor sløsing og bruk og kast- kulturen når stadig nye høyder. Konsekvensene er alvorlige, spesielt for de fattigste områdene av verden, hvor en økning i temperatur, sammen med tørke, er ødeleggende for matproduksjonen.

Paven skriver at selv om mange har en voksende økologisk følsomhet, har vi ikke lykkes med å endre våre skadelige vaner. Han oppfordrer til en ny kristen forståelse av livskvalitet gjennom en profetisk og kontemplativ livsstil, fri for unødvendig forbruk. Han løfter fram teksten i1. Mosebok 2:15. Når mennesket er satt til å dyrke og vokte hagenbetyr det at vi skal vise omsorg, beskytte, overvåke og bevare den (engelsk omsettelse:to work it and take care of it). Dette innebærer et forhold av gjensidig samspill mellom menneske og natur. Å vurdere virkningen av våre handlinger og personlig beslutninger på verden rundt oss er i følge Paven et moralsk imperativ.

Paven oppfordrer oss ikke bare til å reflektere over egen livsstil og idealer. Han tar også til orde for radikale samfunnsendringer både når det gjelder eksisterende maktstrukturer og modeller for produksjon og forbruk.Hanpeker dessuten på behovet for en sterkere global politisk autoritet for å beskytte miljøet.

I en omtale av Pavens ensyklika skriver religionshistoriker Jens-Andre Herbener: «Med sin nye ensyklika har pave Frans plassert seg helt i front i den økoreligiøse kampen. Nå har også Det lutherske verdensforbund oppfordret alle til å slutte å investere i olje, gass og kull. I tillegg oppfordrer de alle til dyptgående livstilendringer» (Klassekampen 7. juli). Dette viser en viktig klimaoppbevissthet blant kristne ledere som bør få betydning for mange religiøse og også som også en viktig påminning til den sekulære del av verden.

(Innlegget er tidligere i sommer trykket i Vårt Land)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
7 dager siden / 1729 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
28 dager siden / 1684 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
27 dager siden / 1262 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
23 dager siden / 1161 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
17 dager siden / 827 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 769 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere