Glenn Hole

Alder: 43
  RSS

Om Glenn

Glenn er en transformasjonsleder som leverer gevinstrealisering gjennom forretnings- og digitale transformasjoner. Han er en høyt utdannet strateg på TIPS-modellen (teknologi, intellektuell kapital, prosesser og strategi), som identifiserer og løser problemer ved å utfordre status quo. Han bidrar til å hjelpe kunder med redesign av forretningsprosesser og iverksette nye driftsmodeller som reduserer ikke produktiv tid, kostnader og forbedrer virksomheten forretningsdrift. Glenn har bistått private og offentlige organisasjoner med forskjellige forretnings- og digitale transformasjonsprosesser ved TIPS-modellen med søkelys på digitalisering, vekstplanlegging og risikotilsyn som direktør i flere PMO kontor. Han har ledet virksomheter i forskjellige bransjer som detaljhandel, spesialisthelsetjenester, eiendommer, supply chain management, forretningsprosess outsourcing *, (* regnskap, økonomi, lønn, IT, kundeservice). I 2016 ble han kåret til en av de 100 beste unge lederne i Norge av Assessit. Han er foreleser og mentor i ledelse, strategi, HR, forretnings- og digital transformasjon, prosjektledelse og bærekraft. Han har et stort engasjement for miljø og bærekraft og skriver vitenskapelige artikler og blogginnlegg om viktigheten av bærekraft i ledelsen. Han er også forfatter for forskjellige magasiner om bærekraft og ledelse og viktigheten av inkludering og mangfold. Glenn har et stort frivillig engasjement som direktør i forskjellige styrer, som et valgt styremedlem i Den norske kirke, Økumenisk forening i St. Hallvard med mer. Han er frivillig som mentor for studenter ved University of South East Norway og University of East London. Han er emeritus President for Georgian Association of Orthodox Monasteries i Norge som har ledet ulike bilaterale dialoger mellom Norge, Sverige, Georgia, Ukraina, Egypt og Russland. Glenns formål er å gjøre positive endringer i verden og for verden. Gjennom å være en god mentor og veileder slik at andre mennesker kan utvikle seg og bli den beste utgaven av seg selv. For derigjennom at de kan nå sine mål og ambisjoner.

Følgere

Alle snakker om viktigheten av inkluderende arbeidsliv, på tross av dette ser vi stadig at mennesker ekskluderes og blir stående utenfor arbeidslivet.

Her om dagen snakket jeg med noen som er midt i livet, på min egen alder. Vedkommende har siden tyveårene hatt muligheten til å velge 100% uføretrygd grunnet psykisk helseproblemer, men har ALDRI ønsket å gå over på uføretrygd. Dette fordi vedkommende alltid har hatt ett ønske om å bidra. Vedkommende er en høyt utdannet økonom med lang erfaring både fra privat og offentlig sektor. Men grunnet sin psykiske helse har vedkommende i perioder i livet slitt mer enn andre. Dette har medført at vedkommende ikke alltid har vært 100% arbeidsfør. Ved psykiske helseplager kan det være nødvendig å være helt borte fra jobben i en periode. Men forskning viser også at i lengden kan sykmeldinger forverre tilstanden, spesielt ved angst og depresjoner. Derfor er det ofte bedre å jobbe noe, enn å være hundre prosent sykmeldt. Arbeid er ofte god medisin.

Grunnet dagens krav til hastighet på arbeidsoppgavene er det dessverre ikke lenger plass til vedkommende jeg har snakket med. Vedkommende har i lengre tid ønsket å jobbe redusert grunnet sin psykiske helse. Dessverre har ikke arbeidsgiver funnet rom til dette, og vedkommende blir nå 100% uføre.

Det er både trist og urovekkende at i et av verdens beste og tryggeste land, så ser vi en økt grad av de som ikke inkluderes i det gode selskap, men av en eller annen grunn blir stående utenfor. Det å bli stående utenfor er tydeligvis ikke noe som bare rammer en bestemt gruppe mennesker, det rammer alle – små barn og unge, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger, syke og uføre, eldre eller enslige – folk i alle aldre og helt ulike livssituasjoner.

Hvordan kan vi klare å skape et samfunn med muligheter for alle? Et samfunn hvor den enkelte av oss opplever å bli sett for den vi er, ikke for den sykdommen eller funksjonshemmingen vi måtte ha? En forutsetning for økt arbeidsinkludering av mennesker med psykiske helseproblemer er at man som arbeidsgiver klarer å tilrettelegge for å kunne se og nyttiggjøre seg den enkeltes potensial. Altfor mange mennesker står i dag utenfor det norske arbeidslivet, på tross av et ønske om og evne til å delta. Flere har kanskje ikke 100% arbeidskapasitet, men de har like fullt en uutnyttet arbeidskapasitet som de så gjerne ønsker å få bidra med.

Å ha psykiske helseplager trenger ikke å bety at man ikke kan jobbe. Arbeid gir mening, mestring og tilhørighet til et sosialt miljø. Før var det vanligere å tenke at mennesker med psykiske helseplager måtte bli friske før de gikk ut i arbeid. Forskning viser at arbeid kan gjøre folk friskere. Det er ikke diagnosen i seg selv som avgjør om man kan arbeide eller ikke. Det handler om å finne arbeidsoppgaver og løsninger som passer for den enkelte. Vi må bestrebe oss på å skape et samfunn som er raust og har rom i arbeidslivet for de som ikke har og kan yte 100%. Vi må bli flinkere til å se kapasiteten i hvert enkelt medmenneske, slik at den enkelte ser sin verdi, og får et godt liv der de kjenner mestring ut fra sine egne forutsetninger. Det er viktig at arbeidsgivere ser mulighetene hos den enkelte arbeidstaker om vi skal klare å skape et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeidsgivers evne til å ta vare på og legge til rette for ansatte som har det vanskelig, vil påvirke i hvilken grad noen med psykiske helseproblemer klarer å stå i jobb eller endre på uføretrygd.

For det første er det trist og leit for den som blir stående utenfor, sist, men ikke minst er dette uheldig for samfunnet. Det at noen blir stående utenfor truer bærekraften i velferdssamfunnet gjennom at vi mister verdifulle ressurser, som samfunnet sårt trenger. Personlig finner jeg det både trist, leit og svært urovekkende at en person i sin beste alder som er midt i livet nå bli sjaltet ut av arbeidslivet fordi vi har skapt et samfunn hvor det ikke er plass til de som ikke kan yte 100%. Ved å utelukke mennesker med psykiske helseproblemer i arbeidslivet bidrar vi til å snevre inn normaliteten i samfunnet. Og vi blir sittende igjen med et trangt individfokusert prestasjonssamfunn som få passer inn i. Det er ikke uten grunn at mange i dag føler seg mislykket og ikke finner sin plass i samfunnet. Vi trenger en større grad av raushet i dagens arbeidsliv hvor det er rom for alle.

Glenn Hole

Gå til innlegget

Her om dagen hadde jeg en lengre samtale med det jeg vil definere som en venn som jeg har kjent i mange år. Vi har hatt mang en god samtale gjennom årenes løp. Han tilhører den karismatiske delen av kristen Norge, mens jeg tilhører det som han og mange karakteriseres som høykirkeligheten selv, altså Statskirken som han kaller det, men som rettere sagt er Den Norske Kirke.I en verden og en tid som er preget av uroligheter og med millioner av mennesker på flukt og Covid19 pandemien på toppen undres jeg over at noen kan definere noen bruker tid og energi på å definere hvem som er troende og ikke. Når jeg hører hvordan min venn virkelig tror at han representerer den ene fulle sannheten, mens alle andre «må frelses» blir jeg skremt. Jeg hadde en gang en sjef som tydelig og åpent bekjente seg til sin kristne tro og den karismatiske delen. Når han hørte om mitt økumeniske arbeid, sier han bestemt; «men de katolske er jo ikke kristne». I min enkelhet undres jeg over slike uttalelser.

Brobygging er kanskje en av vår tids viktigste lederegenskaper.

«Å komme sammen, er begynnelsen. Å holde sammen, er framskritt. Å arbeide sammen, er suksess.» Henry Ford

I en kaotisk og krevende verden tenker jeg at brobygging blir mer og mer viktig og er vår tids viktigste lederegenskap. Det handler om at økt forståelse kan bidra til både forebygging og riktig håndtering av konflikter. Konstruktiv håndtering av uenighet kan også føre til økt kreativitet og stimulere til nytenkning og utvikling.

Å være en brobygger handler om å skape bro mellom ulike mennesker og kulturer i en organisasjon. Selv har jeg i flere år vært opptatt av økumenisk samarbeid mellom ulike kirkesamfunn, først og fremst mellom den Ortodokse-, Koptiske-, Norske-, og den katolske kirke.  Økumenikk handler om å fremme økt forståelse og samarbeid mellom ulike kirkesamfunn.

Mitt engasjement i Den Norske Kirke som nestleder til Bragernes Menighetsråd, og representant til Drammen Kirkelige Fellesråd handler om mitt ønske å bidra til å bygge ett mer inkluderende samfunn uavhengig av politisk og kirkelig ståsted, hvor Den Norske Kirke kan vise vei.

Det handler om å arbeide mot atskilthet og splittelse og fremme samhandling og fellesskap. Det handler om å se hverandre som medmennesker vise solidaritet og samfunnsengasjement for hverandres utfordringer og ståsteder selv om en skulle være uenig. Å tenke at vi alle skal ha samme syn på ett og alt for å kunne samarbeide, er like håpløst som å si at alle skal være samstemte i absolutt alt. Desto viktigere med brobygging på tvers av kirkesamfunn.

Vi må kunne ha respekt for hverandres ulike ståsted fremfor å hevde at man sitter på den ene fulle sannheten og alle andre må «frelses». Jeg har tro på samarbeid, diakoni og engasjement i samfunnsspørsmål. Økumenisk samarbeid foregår på mange plan, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det å kunne være en del av Den Norske Kirke, og jobbe med økumenikk i frivillig engasjement med Den Koptiske kirke i Egypt, Ortodokse kirke i Georgia, Hellas og Russland og gjennom St. Hallvard har det gitt meg innsikt og kunnskap på flere plan.

Vi må fremfor å snakke om «dem og oss» og det å bygge murer som skaper adskillelse og splittelse heller bygge broer som fremmer liv i fellesskap. I samfunnsdebatten ser vi i dag en større og større polarisering ofte målbåret i en oss mot dem-retorikk. Dette bidrar bare til å fremme større avstand og egoisme hvor vi blir oss selv nærmest. Gjennom økt samhandling og brobygging enten det er innen samfunnsliv- eller økumenikk så bidrar dette til økt innsikt og gjensidig forståelse, også om de vanskelige spørsmålene hvor vi har ulikt syn.

Vi trenger flere brobyggere og vi trenger å styrke vår opplevelse av å være én menneskehet som deler én verden først da klarer vi å skape en bærekraftig verden og et samfunn for fremtiden!

"Tenn lys! Et lys skal brenne for denne lille jord, den blanke himmelstjerne der vi og alle bor. Må alle dele håpet så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes

Et lys er tent for det"

Glenn Hole

Nestleder Bragernes Menighetsråd og medlem til Drammen Felleskirkelige Råd

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere