Glenn Hole

Alder: 43
  RSS

Om Glenn

Glenn er en transformasjonsleder som leverer gevinstrealisering gjennom forretnings- og digitale transformasjoner. Han er en høyt utdannet strateg på TIPS-modellen (teknologi, intellektuell kapital, prosesser og strategi), som identifiserer og løser problemer ved å utfordre status quo. Han bidrar til å hjelpe kunder med redesign av forretningsprosesser og iverksette nye driftsmodeller som reduserer ikke produktiv tid, kostnader og forbedrer virksomheten forretningsdrift. Glenn har bistått private og offentlige organisasjoner med forskjellige forretnings- og digitale transformasjonsprosesser ved TIPS-modellen med søkelys på digitalisering, vekstplanlegging og risikotilsyn som direktør i flere PMO kontor. Han har ledet virksomheter i forskjellige bransjer som detaljhandel, spesialisthelsetjenester, eiendommer, supply chain management, forretningsprosess outsourcing *, (* regnskap, økonomi, lønn, IT, kundeservice). I 2016 ble han kåret til en av de 100 beste unge lederne i Norge av Assessit. Han er foreleser og mentor i ledelse, strategi, HR, forretnings- og digital transformasjon, prosjektledelse og bærekraft. Han har et stort engasjement for miljø og bærekraft og skriver vitenskapelige artikler og blogginnlegg om viktigheten av bærekraft i ledelsen. Han er også forfatter for forskjellige magasiner om bærekraft og ledelse og viktigheten av inkludering og mangfold. Glenn har et stort frivillig engasjement som direktør i forskjellige styrer, som et valgt styremedlem i Den norske kirke, Økumenisk forening i St. Hallvard med mer. Han er frivillig som mentor for studenter ved University of South East Norway og University of East London. Han er emeritus President for Georgian Association of Orthodox Monasteries i Norge som har ledet ulike bilaterale dialoger mellom Norge, Sverige, Georgia, Ukraina, Egypt og Russland. Glenns formål er å gjøre positive endringer i verden og for verden. Gjennom å være en god mentor og veileder slik at andre mennesker kan utvikle seg og bli den beste utgaven av seg selv. For derigjennom at de kan nå sine mål og ambisjoner.

Følgere

Den som tviler, tenker. Undring er en viktig del av det å være et menneske. Vi kan undre oss over mange ting. Som med alt i livet er det viktig å være undrende og spørrende til det meste fremfor å være påståelig og hevde man vet best. Det er nok av folk som hevder å sitte på svaret til det meste.

I min karriere og snart min 44 årig livsvandring som adept, mentor, forelder, leder og sist men ikke minst som toppleder tenker jeg at en av de viktigste tingene en kan gjøre er å undres og stille spørsmål ved ting. Som jeg sa tidligere i uken, det at jeg stiller spørsmål ved ting handler ikke om at jeg er imot, mener at det som har vært før har vært galt. Men det som var riktig i går, er ikke nødvendigvis like riktig i dag. Selv om man har prøvd noe tidligere betyr det ikke at man ikke kan prøve på nytt.

Som mentor og leder har jeg lært meg at en i større grad må stille åpne spørsmål fremfor at man skal predikere og fremheve sine egne synspunkter. De fleste av oss har nok opplevd når en leder forteller om sitt synspunkt på en gitt sak, og deretter spør om innspill, så er det svært få som sier noe som helst.

Som leder og mentor undrer jeg meg sammen med de jeg prater med. Undring handler om å forlate den sikkerheten vi ofte opplever i hverdagslivet. Vi lar vaner påvirke både våre tanker og handlinger, og vi bruker kanskje ikke mye energi på å reflektere så nøye. Undring innebærer at man er åpen for at verden og de tingene som ved første øyekast kan være annerledes enn først antatt. Det innebærer også en nysgjerrighet til å ville utforske dette.

Jeg bruker og si at det nest beste vi kan gjøre er å gjøre en feil, selvsagt er det best å gjøre ting riktig, men det hører til sjeldenheten. Derfor er de bedre å handle og heller gjøre en feil enn å la ting skure og gå. For meg handler dette om fremgang og utvikling. På samme måte som undring gjør oss i stand til å lære noe om verden slik den fungerer i dag og til å se nye muligheter. De største vitenskapelige fremskrittene i verden har skjedd fordi noen undret seg. Hadde ikke Einstein ikke tenkt «Hva om ikke tiden er konstant,» hadde han ikke utviklet relativitetsteorien.

Som mentor og tidligere adept mener jeg at personlig utvikling også er avhengig av undring. Først og fremst for å forstå og bli bedre kjent med seg selv, og sist men ikke minst for å bedre være i stand til å kunne nå et mål. Ved at vi undres, stopper vi opp og tenker noe som kan bidra til fremgang og utvikling.

Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof og næringslivsleder

Gå til innlegget

Julen står like for døren og mange ideelle organisasjoner i Norge deriblant Kirkens Bymisjon viser nestekjærlighet ved å være der for de som trenger det mest. Det er tredje søndag i advent og år 2020 nærmer seg enden om 18 dager. Det har vært et relativt «mørkt» år verden hvor Covid19 pandemien har rådet og styrt både i vest, øst, nord og sør. Mange har mistet sine kjære, mange har mistet jobb, blitt permittert og har opplevd mørket. I denne forbindelse har jeg reflekterte over lys-mørke-motivet fra Johannes-prologen. «Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det». «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Det finnes intet mørke uten lys, intet lys uten mørke. Mørke eller mørket er nemlig et opplevd fravær av lys. Et rent eller totalt mørke finnes ikke noe steder siden små mengder av lysemitterende partikler i form av stråling trenger inn i alle hjørner av universet, selv om det menneskelige øyet ikke kan oppdage lyset.

Se for deg et sjakkbrett, det består av hvite og sorte ruter som er avhengig av hverandre, på samme måte som det ikke finnes lykke uten sorg, finnes det intet lys uten mørke. Sjakkbrettet er som en metafor for selve livet. Noen ganger i livet har vi havnet i en sort rute, mens andre ganger er livet lyst og vi er i den hvite ruten. Sjakkbrettet er som en pilegrimsvandring gjennom livet, hvor man noen ganger merker hvordan mørket omgir en på alle kanter, mens andre stunder skinner lyset midt i mørket.

Vi lever alle på en jordklode som svever i et mørkt verdensrom, det er uendelig i sin utstrekning. Vi er prisgitt og avhengige av luft å puste i, vann å drikke, mat å spise, for å kunne overleve på jorden. Sist. men ikke minst er vi også avhengig av omsorg og kjærlighet fra venner, familie og våre nærmeste. Dette betyr også at både du og jeg er helt nødvendige og avgjørende i andre menneskers liv. I Bergprekenen, hører vi; «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Dere er verdens lys! Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene…»

Hva er så nyttige med saltet? Før kjøleskapets- og fryseboksens tid, var saltet det viktigste hjelpemidlet for å preservere mat fra å gå i forråtnelse. Salt er også godt som krydder. Det fremhever enhver god smak, enten det handler om brød, kjøtt eller supper.

La oss alle reflektere lyset og ha i bakhodet «elsk din neste som deg selv». Ingen ting betyr mer for et menneske enn å bli sett og forstått. Dette er den ekte nestekjærlighetens viktigste egenskap. Et samfunn som er preget av nestekjærlighet er et godt samfunn og nestekjærlighet skaper en bedre verden.

Summen av det hver enkelt av oss gjør på dette området, er avhengig av oss som enkeltpersoner og det engasjement du og jeg velger å vise. Det begynner med det lille og plutselig har det lille blitt betydelig. Alle og enhver av oss kan faktisk kan velge å leve for noe som er større enn oss selv og finne praktiske måter å elske vår neste på. Det handler om å se oss selv i en større sammenheng, ikke bare som enkeltindivider. Dermed kan vi erfare at vi bidrar med noe som er viktig for våre medmennesker og til noe som er større enn oss selv.

Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof og næringslivsleder

Gå til innlegget

I Norge mobbes rundt 60.000 barn to til tre ganger i måneden eller oftere. Tallene har lenge vært stabile. Vi vet etter hvert mye om hvor skadelig mobbing er for den psykiske helsen til barn og ungdom. Men de fleste studier av mobbing skjer i skolen. Men hva når voksne mennesker kollektivt peker seg ut et «offer» og driver systematisk mobbing over tid? Den 15. oktober kunne vi lese i VG om hvordan Christer Rognerud har blitt utsatt for systematisk mobbing fra tidligere kollegaer som attpåtil er lærere. Den 30. oktober delte Anne Karen Holstad, ektefellen til Rognerud, saken på Facebook med tittelen «når mobbeofferet blir problemet». Om lag fem prosent oppgir at de føler seg mobbet på jobben.

Mobbing er et ofte debattert tema, og mobbing kan ramme både unge og voksne. Mobbing kan ha mange former. Det kan dreie seg om å bli utelukket fra det sosiale nettverket på jobben, stadig bli forbigått eller oversett når oppgaver skal utdeles, bli uriktig eller overdrevet beskyldt for dårlig arbeid, baksnakket, og latterliggjort. Systematisk mobbing er når noen opplever de nevnte tingene gjentatte ganger og over tid. Kjennetegn ved mobbing, er at de negative hendelsene er gjentakende, systematiske og forekommer over tid, og at det er en opplevd maktbalanse mellom partene der én part opplever å ha vanskelig for å forsvare seg.

 Mobbing er noe som SKAL bli tatt på alvor

Det er større sannsynlighet for at mobbing oppstår i et arbeidsmiljø preget av mistrivsel, stress og uklar arbeidsdeling enn i et arbeidsmiljø preget av ryddige forhold, åpenhet og respekt for den enkelte. Manglende avklaringer av krav og forventninger skaper lett misnøye og konflikter. Dette kan i neste omgang føre til frustrasjoner og jakt på en syndebukk. Da øker risikoen for mobbing. Den enkelte har både rett og plikt til å si fra dersom man ser andre bli mobbet eller selv opplever dette. Arbeidsmiljøloven forbyr trakassering og annen utilbørlig opptreden på arbeidsplassen. På tross av at lovverket er klart og tydelig ser vi gang på gang at organisasjoner har svikt i sine rapporterings- og oppfølgingsrutiner for melding av avvik. Å forebygge eller håndtere mobbing krever handling fra arbeidsplassens side, men det begynner med deg og meg!

 

Når vi blir vitne til at noen blir mobbet, trakassert, latterliggjort eller utsatt for ondsinnet rykter gjennom baksnakkakking som ofte er første steg på veien:

- Hva gjør vi? 

- Tar vi grep? 

- Står vi opp for den eller de som blir utsatt for mobbing, trakassering, latterliggjøring og ondsinnet rykter gjennom baksnakking?

- Er vi med på dette aktivt eller passivt? 

- Tar vi avstand? 

- Eller trekker vi oss bare stille bort og skuer det hele trygt på avstand?

Det er urovekkende at tendensen med mobbing er stabil og ikke nedadgående. Mobbing rammer små barn og unge, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger, syke og uføre, eldre eller enslige og mennesker i alle aldre og helt ulike livssituasjoner.

Ofte oppstår mobbing gjennom ondsinnede rykter som mangler rot i virkeligheten.  Som med alt annet i livet, så hjelper det ikke så snakke om at vi alle er imot mobbing. Vi må praktisere dette i praksis og vise dette i vårt daglige liv gjennom at vi tar avstand fra baksnakking og ondsinnet sladder. Med andre ord må vi begynne med oss selv og våre nærmeste omgivelser. Som voksne er forbilder får våre barn, det er derfor viktig at vi er bevist på hvordan vi snakker om andre mennesker rundt middagsbordet og våre medmennesker.

Det er trist å lese at voksne mennesker bedriver systematisk mobbing og trakassering av en kollega jf. Rognerud saken. Når vi vet at sånt som dette kan skje på en arbeidsplass, da er det kanskje ikke så rart at vi ser at barn mobber andre barn? Det er jo ikke slik at mobbing, rasisme og trakassering bare plutselig oppstår.  Enten det er mobbing, rasisme, eller et nedsettende menneskesyn så er dette noe som må læres. Ingen fødes som mobbere, rasister eller med et nedsettende menneskesyn av andre mennesker. Grunnlaget er en eller annen læring. Læring skjer først og fremst gjennom sosialisering, og da er hjemmet første linjen.

Når vi ser urett, blir begått, hvorfor blir vi stille i møte med urettferdighet og snur oss bort?

Urett eksisterer fordi "gode" mennesker ikke gjør noe.  Er vi villig til å konfrontere og stå opp for den eller de som blir utsatt for ondsinnet sladder og rykter? 

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland i 1936.  Jeg vet at det ikke er lett, spesielt når vi har noe å tape og de andre har noe å vinne. Likevel er jeg av den oppfatning at vi BØR engasjere oss så mye som mulig. Vi må prøve å se etter nye måter å forsvare de på som utsettes for urett og som trenger vår hjelp.

Ofte ser vi folk stå på barrikadene og skal sloss for det ene og det andre, og de roper høyt og er stolte over sin egen altruisme. Dessverre viser det seg at det er langt mellom ord til handling. Ordene blir tomme når “hverdagslig” urett bli begått og ingen stor opp imot det. Da blir det plutselig stille og det er lettere å snu seg en annen vei. Hvor ble det av ropene om rettferd og om å hjelpe alle i nød? Gjaldt det bare den synlige nøden i utlandet? Hva med alle de som utsettes for urett og er i «nød» midt iblant oss?

Hva gjør vi når vi hører ondsinnede rykter om en kollega med tanke på historien til Rognerud? Eller hvordan opptrer vi som ledere og rekrutterer når det samme skjer med en kandidat? Velger vi da å bedra oss selv ved å gjøre som Pilatus og vaske våre hender si; «dette tar vi ikke stilling til» så gjør vi automatisk den som utsettes for urett til problemet.

«Toer vi våre hender» og trekkers oss stille bort og argumenterer for oss selv; «dette er har ikke noe å gjøre med oss. Vi er ikke ansvarlige, vi har ikke forårsaket det, og personen som lider er ikke en del av mitt nettverk». Mangel på emosjonell involvering er definitivt en av de viktigste årsakene til vår mangel på handling. Vi velger ofte å se en annen vei fordi vi ikke ønsker å ta stilling til noe som er ubehagelig. På tross av at vi ikke har tatt et aktivt valg for eller imot så har vi likevel stilltiende gitt aksept til at mobbingen og urett fortsatt kan skje. Vi må være villig til å se uretten som skjer hver neste dag rett foran vår øyner. 

Når vi som mennesker velger å ikke gjøre noe, og bare snu oss og se den andre veien, svelge vårt ubehag, og vende vår oppmerksomhet mot noe annet, blir vi medskyldige til mobbing og rasisme eller annen urett som begås.  Mobbing og rasisme eller annen urett har mange ansikter, former og måter å spre sin form på. Ofte oppstår de ved at ondsinnet sladder og ryktes spres om en kollega, venn, eller en ukjent. Ikke desto mindre er årsaken til at den overlever, veldig tydelig: fordi antatt “gode mennesker” ikke gjør noe for å stoppe det. Vi er alle ansvarlige for å stoppe mobbing, rasisme og urett, og det er ikke noe bedre sted å starte enn hjemme ved middagsbordet. Hvordan omtaler vi våre medmennesker? Alle fordømmer vi mobbing, rasisme eller annen urettferdighet. La oss gi godhet virkelig mening. La oss bidra til større inkludering gjennom gi godhet en ekte stemme i en urettferdig verden og stå opp for de som mobbes, trakasseres og utsettes for ondsinnet rykter.  La vi bidra til å utgjøre en liten forskjell gjennom å ta tydelig avstand fra mobbing og trakassering!

Glenn Hole, Ph.d.

Ledelsesfilosof  og næringslivsleder

Gå til innlegget

100.000 funksjonshemmede utenfor arbeidslivet

Målet for den internasjonale dagen er å promotere funksjonshemmedes rett til å delta i alle deler av samfunnet, både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. Det snakkes varmt om viktigheten av et inkluderende arbeidsliv på høyt nivå, på tross av dette ser vi stadig at mennesker ekskluderes. Og mange blir stående utenfor arbeidslivet, og funksjonshemmede er en del av de som blir stående utenfor det gode selskap.

I denne forbindelse ønsker jeg å få fremheve nok en gang viktigheten av inkludering og mangfold.

Andelen sysselsatte blant funksjonshemmede har holdt seg stabil i en årrekke. I dag står over 100.000 funksjonshemmede utenfor arbeidslivet. Andelen sysselsatte blant funksjonshemmede i alderen 15-66 år på kun 44 prosent sammenlignet med 74 prosent for hele befolkningen i samme aldersgruppe viser data fra SSB.

Mange bedrifter og offentlige virksomheter smykker seg med inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), hvor det politiske målet har få flere funksjonshemmede arbeid. Mange tiltak er iverksatt for å nå dette målet. Både de nye tallene og tidligere tall fra SSB bekrefter imidlertid mangelen på resultater av disse satsingene.

På tross av at det snakkes med store ord om viktigheten av arbeidsinkludering uteblir resultatene. Jeg har tidligere skrevet om en god venn av meg som har slitt med sin psykiske helse og som er blitt uføretrygdet grunnet at det ikke har vært muligheter for han å kunne jobbe redusert, selv har vedkommende et ønske om å kunne jobbe redusert. Når vi ser det store gapet mellom sysselsettingen av de funksjonshemmede versus resten av befolkningen ser vi at det er en lang vei å gå før de funksjonshemmede er likestilt i arbeidslivet. Fortsatt står alt for mange utenfor arbeidslivet selv om de ønsker og kan arbeide. Dessverre ser det ikke ut som om IA avtalen har hatt noen virkning så langt for de funksjonshemmende så langt. Det menneskelige aspektet ved å forebygge utenforskap er viktig, det handler også selve om bærekraften i det norske velferdssamfunnet. 

Skal vi klare å bygge en bærekraftig fremtid må vi i mye større grad omfavne annerledesheten i dagen samfunn. Et bærekraftig og inkluderende samfunn har plass for at alle kan få bidra med sin kompetanse i arbeidslivet og muliggjør deltakelse i en eller annen form.

Det er i dag mange festtaler om viktigheten av mangfold og inkludering. Utenforskap er en nasjonal utfordring som må løses lokalt og det begynner med deg og meg. Personlig savner jeg i større grad mer personlig engasjement og handling fra enkelt personer i ledendestillinger innen politikk, næringsliv, offentlig sektor og organisasjonslivet å vise vei ved å ansette flere mennesker med ulike funksjonshemninger.

Kilde: SSB

Stabilt arbeidsmarked for funksjonshemmede - SSB


Glenn Hole, Ph.D. 

Ledelses Filosof

Gå til innlegget

Det er positivt for den Den norske kirke at flertallet på Stortinget både forstår, ser og bekrefter funksjonen Den norske kirke har i det norske samfunnet som en viktig institusjon. Dog undres jeg over kutt på 10 millioner for bevaring av kirkebygg.

Den norske kirke er en viktig samfunnsinstitusjon, som er en viktig bidragsyter til å redusere dagens utenforskap. Den norske kirke driver i dag et aktivt arbeid i vårt langstrakte land rettet mot barn og unge, mennesker i sårbare og krevende livssituasjoner. Sist, men ikke mist er Den norske kirke en viktig aktør i kulturlivet. Lokalt er Kirken en viktig institusjon og et samlingspunkt for unge som eldre.

Det er i dag et stort vedlikeholdsetterslep på kirkebygg landet rundt, regjeringens opprinnelige forslag om 70 millioner til bevaring av kirkebygg er i utgangspunktet for lite, det at dette nå kuttes med 10 millioner kroner for 2021 er både trist og vitner om manglende forståelse for hvilken betydning kirkebygg har i det norske samfunnet.  Flere kirkebygg har også status som viktige kulturvern minner i vårt samfunn, noe som gjør det enda mindre forståelig at det kuttes i bevilgninger til bevaring av kirkebygg. Norske kirkebyggene har en betydning for både identitet, stedstilhørighet, rituelt møtested og sist, men ikke minst ofte som et viktig symbolbygg i lokalsamfunnet. Kirkebyggene er samtidig noen av Norges viktigste kulturminner og samling av kunst, håndverk og bygningshistorie. Byggenes særpreg, alder og kulturminneverdier fører til at det er kostnadskrevende å sikre og vedlikeholde disse byggene. Det er derfor nødvendig at staten tar et særlig ansvar for at kirkebyggene sikres og vedlikeholdes slik at vi kan ivareta en den viktige kulturarv bygge står for.

Så langt har Menighetsrådene rundt omkring hatt et betydelig inntektsfall grunnet covid19, uten at dette har bidratt til noe koronakompensasjon. Kommune sammenslåing har også medført sammenslåing av de ulike kommunale Kirkelige Fellesrådene som igjen har medført til at det må spare inn. Prisen blir ofte kutt i kulturtilbud og eller nedbemanning i kirken, og mindre tilbud til befolkningen.

Den norske kirke står foran en betydelig omstilling i årene som kommer og de aller fleste som er engasjert i den norske kirke er innforstått med at både kommunale og statlige bevilgninger er under stadig press. Når det er sagt, så er det ikke tvil om at kirken kan drives langt mer effektiv og rimeligere enn i dag. Det vil si at man må klare å løse fremtidige oppgaver på en smartere, mer effektiv måte med en lavere innsatsfaktor til høyere kvalitet. Den norske kirke må klare å omstille seg til det tjueførste århundre.

Som nevnt er kirken en viktig institusjon i de ulike lokalmiljøer og den bidrar til mindre utenforskap i samfunnet. Det er både trist og urovekkende at i et av verdens beste og tryggeste land, så ser vi en økt grad av de som ikke inkluderes i det gode selskap, men av en eller annen grunn blir stående utenfor. Her vet vi at kirken spiller en viktig rolle med sitt viktige arbeid, derfor trenger kirken trenger større forutsigbarhet for årene fremover når det gjelder økonomi. Det virker som om kirken ofte bare blir en salderingspost i statsbudsjettet hvor det ofte trekkes fra og justeres ned på et allerede svært krevede utgangspunkt. Kirken må også selv i større grad klare å synliggjøre sin plass som en viktig institusjon i lokalmiljøet og i samfunnet for øvrig.


Glenn Hole

Nestleder i Bragernes Menighetsråd og

Medlem av Drammen Felleskirkelige råd

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere