Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Makt i de ­foldede hender

Publisert over 2 år siden

Bønn er oppriktig, tenker mange. Men så enkelt er det ikke.

Diskusjoner om bibelbruk opptrer nesten daglig i herværende avis, i spørsmål som dreier seg om menneskesyn, flyktninger, samliv, miljøvern og andre etiske og ­politiske spørsmål. Noe som derimot ikke like ofte legges under lupen, er den fortolkninga av den kristne troen som skjer gjennom bønn.

Bønn er bønn, tenker mange. Bønn til Gud er oppriktig. Bønn er uten andre agendaer enn henvendelse til Gud om velsignelse og hjelp.

Men så enkelt er det ikke. Bønn er like lite nøytralt som bibelutlegning. De siste ukene har jeg friskt i minne to eksempler på bønn, begge fra TV.

Kapp-bønn

Det ene eksemplet er fra Bjarte Tjøstheims serie Presten. I epi­sode 3 skal Bjarte utføre sin første dåp. De ­hyperkule dåpsforeldrene vil at dåpen av deres barn skal bli en nyskapende iscene­settelse som streames på Youtube. Etter en rekke uenigheter dumper de Bjarte som prest og skaffer seg en trendy og proaktiv prest som er ukritisk til alle ideene deres.

I et møte mellom dåpsforeldrene, Bjarte og den proaktive presten blir de enige om å avslutte møtet med bønn. Det utvikler­ seg til kapp-bønn mellom Bjarte og den proaktive presten, der insinuasjonene ­hagler dem i mellom – i bønneform: «Jeg ber for den nye vikarpresten Bjarte. Det er lett å trå feil, men jeg ber om at du må gi Bjarte nye sjanser. Kjære Gud, vil du skjenke Bjarte Tjøstheim en solid dose med sosial intelligens og visdom?», ber den proaktive.

Bjarte svarer med samme mynt: «Herre, jeg ber også for eplekjekke besserwisserprester som vet svaret på alt her i verden».

Oppriktig? Ja. Et oppriktig uttrykk for gjensidig forakt mellom de to prestene. Men ikke så fromt. Kapp-bønnen har ­definitivt en annen agenda enn å be om Guds velsignelse og hjelp.

Guds velsingelse?

Bjarte-bønnen er først og fremst underholdende, men ­avslører også en sannhet ved våre bønner: De er ikke bare ufullkomne, de er ikke engang alltid godt ment.

Det ligger makt i bønn. Enda mer alvorlig er det andre bønneeksemplet jeg har friskt i minnet. Donald Trump satte ny bønnerekord ved sin egen innsettelse 19. januar i år ved å få med seg seks forbedere.

Hver enkelt bønn fortjener en lengre analyse som ikke får plass i denne spalta. Men kort sagt var sammensetninga av bønner og skriftlesninger som ble brukt i denne delen av innsettelsen, en besynderlig konstruksjon.

Den inneholdt blant annet en introduksjon fra Franklin Graham om at regnet denne dagen på Capitol Hill var et tegn på Guds særlige velsignelse over presidenten, og bønn om visdom og heling av sår og splittelser.

Messias-konstruksjon?

Sammensetninga av bønner og tekster ga på mange vis assosiasjoner til teologien som har grunngitt det opplyste eneveldet: Kongen, eller i dette tilfellet presidenten, er innsatt av Gud som sin jordiske stedfortreder.

Mest forbløffa ble jeg likevel under ­Samuel Rodriguez lesning av Saligprisningene: «Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden». Og så videre. Det skapte flere spørsmål enn noe annet.

Er det Trump som egentlig er fattig i ånden, sørgende og ydmyk og skal arve både himmelriket og jorden? Hva tjener denne lesningen til? Er dette enda et ledd i den messias-konstruksjonen som pågår, Trump som Herrens lidende tjener som til sist skal få all makt og ære?

Makt 

Både Bjarte-bønnene og Trump-bønnene anskueliggjør noe som får langt mindre oppmerksomhet enn spørsmål om bibeltolkning, men som er minst like viktig: Bønner er ikke reine og upletta, frie for agendaer.

Og det er greit, for vi er ufullkomne mennesker. Gud ser gjennom vår ufullkommenhet. Men det krever like høy grad av bevissthet å be, som å lese i Bibelen. Ikke bare i offentlige fora, men også der to og tre er samla. Det er makt i de foldede hender – på godt og vondt.

Gå til innlegget

Svakhetens velsignelse

Publisert nesten 3 år siden

Når vi veit hvilke kjerneoppgaver vi skal samles om, faller mye av det andre på plass.

Avmakta rår. Kirken er blitt eget rettssubjekt og har mista både penger, innflytelse og livsynsmonopol. Mange spår et år og en framtid der verdenssituasjonen vil bli enda mer utrygg. Brexit, Trump, Putin, høyreekstremisme, flyktningkriser, terror og klimakatastrofer; det er ikke nødvendig å nevne flere eksempler, alle veit hva jeg mener.

Hva skal vi gjøre? Hva skal verden gjøre?­ Og noe Vårt Lands lesere er særlig opptatt av, er dette: Hva skal kirken gjøre?

Ja, det har kirken spurt seg sjøl om lenge.­ Hva kan vi gjøre, alle vi som er prester eller har andre jobber i kirken? Hva kan vi gjøre, alle som er mer enn gjennomsnittlig engasjert, og alle som går der ofte eller litt mindre ofte?


Blikkets retning 

Gjennom lang tid har kirken ønska å bøte på sitt rykte som en verdensfjern størrelse som ikke bryr seg om det som skjer i sin egen tid. Den norske kirke har etter hvert blitt en kirke som stadig spør seg hvor krisene skjer, og som virkelig ønsker å være en kraft i samfunnet som kjemper for miljø, fred, rettferdighet og trygghet.

Og spørsmåla blir mer og mer påtrengende: Hvor skal vi sette inn kreftene nå? Mange har blikka retta utover og speider rundt for å finne de viktige sakene å kjempe for. De er ikke vanskelige å finne. De springer oss i øynene.

Kanskje vi har retta blikket utover så lenge at vi er i ferd med å glemme tyngde­punktet vårt. Kanskje det nettopp i krise­tider er viktig å rette blikket innover.


Kjerneoppgavene

Den danske presten og forfatteren Kaj Munk var prest i Danmark under andre verdenskrig. Da nazistene okkuperte landet, valgte han å bruke sin stemme som prest og samfunnsdebattant til å snakke om hva kirken særlig kunne gjøre.

Og hva var så hans råd når katastrofen var et faktum? «Præsten skal prædike evangeliet, døbe og tage til alters som for et årtusinde siden og om et årtusinde igen. Præstens gjerning er i går og i dag den samme og så længe jordens står.»

Kaj Munks svar var at presten skal konsentrere seg om det som er kirkens kjerne­oppgaver: Forvalte ord og sakrament. Evangeliet skal forkynnes, mennesker skal døpes, og nattverden skal forrettes. I storm som i stille. Fordi det er det som er kirkens oppdrag.


Inkarnasjon

Verdensfjernt? Ja, det kan det virke som. Men evangeliet forkynnes aldri i løse lufta. Det forkynnes alltid i en kontekst som handler om at Gud ble kropp for å dele menneskenes kår.

Nattverden forvaltes heller aldri i løse lufta. Den er Guds konkrete bud om å ta til seg Jesu kropp og blod, det som ble gitt oss for å styrke oss i det livet vi lever, i hver tid, og på hvert sted.

Inkarnasjonen, at Gud ble menneske for å kjenne de destruktive kreftene på sin egen kropp, er kjernen i evangeliet og ­sakramentene. Når Kaj Munk kommer med sin ytring som kan virke både abstrakt og reaksjonær, er det likevel med vissheten om hvor radikalt dette er.

Kirken skal ufortrødent drive videre med det den har gjort gjennom to årtusener. Kaj Munk var i all sin sakramentale konservatisme en så farlig motstandskraft at han ble skutt av Gestapo i januar 1944.


Motets utgangpunkt

Den sakramentale teologien gir et tyngdepunkt for kirkens virksomhet. Når tyngdepunktet er på plass, når vi veit hvilke kjerneoppgaver vi skal samles om, faller mye av det andre på plass. Da kan vi være modige og tale uretten midt i mot, vi kan gi trøst til alle redde og kjempe for fred.

Å forkynne evangeliet, å døpe og feire nattverd, det kan kirken alltid gjøre, uavhengig av ressurser, statskirkeordninger og verdensfred. Den har overlevd gjennom skiftende tider ikke på grunn av disse faktorene, men til tross for dem.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.01.2017

Gå til innlegget

Gud lar seg ikke fange

Publisert rundt 10 år siden

Hvorfor ikke bare snakke om Gud som en mann?

Ikke uventet har debatten om kjønnsinkluderende språk på nytt skutt fart i forbindelse med gudstjenestereformen. Vårt Land gjenga i forrige uke en rekke høringssuttalelser som uttrykker sterk skepsis til kjønnsnøytral og kvinnelig omtale av Gud. Språket om Gud setter alltid følelser i sving. Og språk som ikke usynliggjør kvinner, setter minst like sterke følelser i sving. Å anerkjenne begge kjønn som skapt i Guds bilde, er tydeligvis fremdeles så provoserende at en del høringsinstanser tyr til skarp ammunisjon. Ordene som brukes, er store og kategoriske: Kjønnsinkluderende språk fører til ”vrang lære om Gud”,  bryter ”med klassisk tru og med historisk og aktuell økumenisk teologi og praksis”, ”Tiltale av Gud som mor eller som skaper, frigjører og livgiver må unngås. Det hører andre religioner enn den kristne til”. (VL  07.11.2009) Morten Dahle Andersen skriver i VL 13.11.2209 at kirkens gudstjenestereform”… ikke må legge til rette for en radikal kirkelig kjønnspolitikk”. Argumentene i debatten  er påfallende like  debatten om Kirkerådets 8. mars-liturgi som utkom i 1993, der Gud ble tiltalt som mor og far og treenigheten som Skaper, Befrier og Livgiver. Den gang ble det blant annet sagt at Far var en kjønnsnøytral metafor, mens morsmetaforen var kjønnet (!), at Guds ”egentlige” navn var Far slik at Gud derfor var mann,  og at kjønnsinkluderende språk var et uttrykk for kvinnepolitiske paroler som ikke hørte hjemme i den teologiske debatten.  I løpet av Det økumeniske tiåret 1988 – 1998 forpliktet Den norske kirke seg på å fortsette arbeidet med kjønnsinkluderende språk, og de overnevnte argumentene ble tilbakevist. Når debatten  nå i 2009 ikke har rikket seg en millimeter framover, er det betimelig å minne om følgende:

-Språket om Gud er metaforisk. Når Gud åpenbarer seg for Moses, skjer det gjennom det gåtefulle gudsnavnet Jahve,”Jeg er den jeg er”,  som er en avledning av verbet ”å være”. I dette ligger det et viktig signal om at Gud ikke lar seg fange gjennom vårt språk og våre begreper. Gud er en dynamisk Gud som er større enn menneskers kategorier. Derfor må vi gripe til metaforene for å snakke om Gud. Bibelen er smekkfull av språklige bilder, mannlige, kvinnelige og kjønnsnøytrale, som skal peke på ulike egenskaper ved Gud.  Gud er for eksempel kilde, borg, bjørnemor, tre, hyrde,  en kvinne som leter etter en sølvmynt og en far som venter på sin bortkomne sønn. Bibelen viser oss at Gud kan lignes med for eksempel en far, men Gud er samtidig mye mer enn en far. Metaforisk språk føyer seg inn i en bibelsk, historisk og økumenisk tradisjon  og er den eneste farbare måte å snakke om Gud på.

-Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og språket om Gud må avspeile dette. Hvis vi omtaler Gud kun gjennom mannlige metaforer, sier vi at menn ligner mer på Gud enn det kvinner gjør. Hvis kvinner skal anerkjennes som like mye skapt i Guds bilde som menn, må vi også ta ibruk kvinnelige metaforer.

- Kjønnsinkluderende språk dreier seg ikke om å fjerne de tradisjonelle metaforene, men å supplere dem med flere metaforer

- Kirkerådet har vedtatt at kjønnsinkluderende språk skal være ett av flere tiltak for å anerkjenne alle mennesker som likeverdige og likestilte. I strategiplanen for kjønn og likestilling 2009 – 2014 heter det:” Kyrkja har ein visjon om eit likeverdig og likestilt fellesskap av kvinner og menn, jenter og gutar. Dette idealet speglar av eit menneskesyn, ei kyrkjeforståing og eit gudsbilete som jamstiller kvinner og menn og gir ulike kvinnelege og mannlege uttrykk same verdi. ”

Den norske kirke har forpliktet seg på å utvikle et språk som ikke framstiller kvinner som annenrangs mennesker. Kirkelig kjønnspolitikk? Ja, i høyeste grad. For evangeliets skyld.

Dr. theol Merete Thomassen, førstelektor i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar

Leder av Kirkerådets utvalg for kjønn og likestilling.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere