Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Kristen-kommunisten

Publisert over 2 år siden

Min fromme indremisjonsfar var kommunist i ungdommen. Jeg skjønte tidlig at dette ikke var noe som skulle snakkes om hvor som helst.

Hele familien hans jobba på Kaldnes mekaniske verksted på Nøtterøy. Sjøl tok han en klassereise ved å bli trykker, og fikk dermed adgang til det mer respekterte håndverkerlauget. Men hjertet hans banka alltid rødt og varmt for alle slitere. Han fortalte iblant at han hadde vært fanebærer i 1. mai-toget i Tønsberg. Da jeg ble gammel nok, innvia han meg i historien om en onkel av ham som, en natt i de harde trettiåra, hadde klatra opp i Slottsfjellstårnet på Tønsbergs tak og bytta ut det norske flagget med det røde kommunistiske banneret, eller «hammer og sigd», som faren min konsekvent kalte det.

I mange år snakka han om sin kommunistiske fortid som en ungdomssynd. Faren min opplevde nemlig en radikal omvendelse på begynnelsen av sytti-
tallet, og ble kristen. Dermed var det kun én mulig politisk vei å gå: Kristelig folke-parti. Da jeg sjøl ble eldre og opptatt av politikk, spurte jeg ham om hvorfor han ikke lenger var kommunist, eller i det minste sosialist. Det mente han var sjølforklarende. Kristne mennesker verken kunne eller burde være på den politiske venstresida. Kommunistbakgrunnen var derfor ikke noe tema i de kristne kretsene han vanka i. Da han ble eldre og mer radikal, som eldre mennesker ofte blir, ble han mer og mer stolt av det. Tilslutt fikk den kommunistiske fortida hans den anerkjennelsen den skulle ha i livsfortellinga hans.

Ikke eksotisk. I dag kan mange smile av dette. Men fortellinga er slett ikke
eksotisk, og det er mange som kunne fortalt noe liknende. Forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen er en lang og tragisk historie. Anne Eriksen, professor i kulturhistorie, redegjør i doktoravhandlinga si fra 1992 for hvordan arbeider-
bevegelsen i en tidlig fase søkte til kirken, men ble avvist, fordi kirken ikke kunne akseptere kravet om sosial og økonomisk rettferdighet. Kirken var nemlig borgerskapets kirke, et borgerskap som hadde all interesse av å bevare den gjeldende samfunnsordenen.

Avvisninga førte til stor skuffelse og bitterhet hos arbeiderbevegelsen.
Berge Furre, professor i teologi, forska mye på kristendom og arbeiderbevegelse, og var særlig opptatt av lekmannsbevegelsens forhold til arbeiderbevegelsen. Mye av det samme gjaldt også der, sjøl om lekmannsbevegelsen i mye større grad var småfolkets kristendom. For de lekmannskristne dreide skepsisen seg også om livsstilsspørsmål: Arbeiderne dansa, drakk og fikk barn utenfor ekteskapet. Dette ble selvsagt oppfatta som uforenlig med en kristen livsstil.

Årsaken til hvorfor forholdet mellom arbeiderbevegelse og kristendom ble som det ble, er langt på vei glemt. Likevel er det viktig å løfte det fram for å forstå. Det er ingen tilfeldighet at det er Erna, ikke Jonas og Bjørnar, som er på kaffebesøk hjemme i stua til Knut Arilds foreldre. Kristendom og klassebakgrunn er noe som svært sjelden snakkes om i vår tid.

Andre mønstre. I dag finnes det riktignok knapt noe som kan kalles arbeiderklasse, i hvert fall ikke i denne formen. Industriarbeidere i dag tjener bedre enn de fleste akademikere, og skillelinjene mellom rike og mindre bemidla følger andre mønstre. Den nye arbeiderklassen jobber andre steder enn i industrien. Vi er dessuten vel vitende om at fattigdommen i Norge er marginal sammenlikna med flyktninger, krigsofre og sultramma.

Sjøl om klassespørsmålet har endra seg, har jeg ofte spurt meg om hvordan kirken i Norge ville sett ut hvis flere av dens mest aktive medlemmer hadde kjent på kroppen hvordan det var å gå i maskinbråk fra morgen til sein ettermiddag, tråkke på steinharde gulv, og avslutte arbeidsdagen med å prøve å fjerne det grøvste av maskinolje og skitt fra hendene. I vår erfaringsorienterte samtidsteologi er dette erfaringer som ikke anses som gyldige når troen skal formuleres. Kanskje fordi det finnes svært få teologer med førstehånds kjennskap til arbeiderklassen?

Gå til innlegget

Kirkens språk

Publisert over 2 år siden

Vi trenger å snakke om synd. Vi trenger å snakke om nåde. Og vi trenger å snakke om frelse.

Hvordan skal vi snakke om det aller viktigste: Gud, frelsen, synden, nåden, dommen, håpet og kjærligheten? For kirken har språket alltid vært et sentralt tema, fordi det er et av de viktigste midlene vi har for å forkynne evangeliet.

Hvordan skal vi snakke? Skal vi bruke tradisjonsorda, skal vi gripe til samtidsspråket for å nytolke det gamle budskapet. Og et like viktig spørsmål: Har kirken egentlig et opprinnelig språk som kan hentes fram?

Utvanning av språket? 

Det er mange som mener mye om dette. Det kommer jevnlig kritikk av kirkens knefall for tidsånden gjennom utvanning av språket, og dermed utvanning av teologien. Men det har gjennom enda lengre tid også kommet mange og sterke ytringer om det motsatte, om hvor gammeldags og irrelevant kirkens språk er. Og det kommer stadig nye eksempler på kirkelige problemstillinger som aktualiserer dette.

Jeg kunne valgt en nesten hvilken som helst kirkelig debatt for å illustrere temaet i dagens spalte, enten de dreier seg om bispenominasjoner, presters arbeidstid, strategiplaner og gudstjenestereform. Hvilket språk skal vi bruke? Skal vi for eksempel snakke om kirken som et raust og inkluderende fellesskap, eller som forsamlinga av de hellige? I sak er det nok faktisk langt på vei ment som det samme, men ordvalga skaper likevel svært ulik teologi om kirkens vesen og kall.

For mye modernisering 

Kaj Skagen kan få stå som et talerør for en av dem som mener at kirken har gått for langt i modernisering av språket. Han skrev for et par uker siden kommentaren «Politikarprestane» i Dag og Tid. Her trakk han fram noen eksempler fra intervjuene med bispekandidatene i Oslo, der det blant annet ble sagt at de viktigste sakene er «menneskeverd, fred og forsoning» og innsats for «alle utsatte».

Med rette påpeker Skagen at mye av dette kunne vært sagt av en hvilken som helst politiker, og at det er så generelle saker at de aller fleste mennesker av god vilje kan stille seg bak dem.

Synd, nåde og frelse 

På mange måter er det en betimelig kritikk. Det er mye av kirkens språk som kunne vært brukt i et politisk program, og noe av det kunne like gjerne vært programerklæringer for Human-Etisk Forbund. Sjøl har jeg i ulike sammenhenger argumentert varmt og heftig for å ta tilbake de kristne kjerneorda. Vi trenger å snakke om synd. Vi trenger å snakke om nåde. Og vi trenger å snakke om frelse.

«Det som har gått i stykker» er en vassen erstatning for et saftig metaforisk språk om den ubegripelig destruktive synden. «Guds inkluderende nærhet» er en platt forenkling av Guds nåde. Og «å kjenne at livskreftene er sterkere enn dødskreftene» har etter hvert blitt en utslitt erstatning for det tradisjonelle språket om frelse.

Mange av forsøka på å fornye språket har ført til forflatning av dype trossannheter, og det slår meg ofte når jeg hører den nye kirkelige retorikken at det ikke har så mye for seg å forsøke å finne opp hjulet på nytt.

Ikke et museum 

Samtidig er det viktig å holde minst to tanker i hodet samtidig. Kirkens språk er ikke et museumsspråk, like lite som kirken er et museum. Det eldste kristne språket er en salig blanding av den jødiske skrifttradisjonen, den greske retorikken og romersk seremoniell fra keiserkulten og rettsvesenet. Det færreste veit for eksempel at «Det er verdig og rett» som vi bruker i nattverdliturgien, er et tilrop fra rettssalen, «Dignum et iustus est».

Alltid i endring

Det finnes ikke noe reint kristent språk. Og det har alltid vært i endring. Evangeliet må alltid nytolkes. Å ønske at kirkens språk skal forbli uendra, er å ønske at det skal være statisk. Det bryter i så fall med hele kirkens språklige tradisjon.

Samtidig er det en farlig vei å gå hvis en ukritisk griper til det språket som finnes ellers i samfunnet. Målstyringsspråket er et eksempel på et språk som har fått stort innpass i kirken, men som bryter med det kristne menneskesynet. Resultatindikatorer er lite egna til å måle om evangeliet har blitt forkynt klart og rent, eller om sakramentene har blitt forvalta rett.

Gå til innlegget

Små damer i prestekjole

Publisert over 2 år siden

Ikke reduser presten til en liten dame! Kanskje står du overfor den nye Rosemarie Køhn eller Turid Karlsen Seim.

Noen av oss er høye, noen lave, noen er tjukke, andre tynne. Noen får kommentarer om hvordan de ser ut, andre gjør det ikke.

Hvilke som får kommentarer, og hvilke­ som ikke gjør det, er ikke tilfeldig. De typiske seksualiserte kommentarene er en del av dette bildet, kommentarer som mange er enige om er en uting. Det er også stor enighet om at vi ikke kommenterer påfallende og avvikende trekk ved hverandres fysiognomi.

Men bildet er mer komplisert enn som så. Det finnes noen trekk ved kropper som sjelden kommenteres, mens andre trekk framstår som nærmest fritt vilt for alle å si noe om. Hva skyldes det?

Et mønster

For 17. år på rad har jeg i vår vært tilhører til teologistudentenes oppsummering av praksisperioden sin. Stiftspraksis er en obligatorisk del av presteutdanninga og skjer helt mot slutten av studiet. Den består av fem uker der studentene går inn i ulike menigheter som prestevikarer med stort selvstendig ansvar.

Etter alle disse åra med lytting til ­praksisfortellinger, er det en erfaring jeg har bitt meg merke i, en erfaring som ­skiller seg ut og etter hvert begynner å tegne et mønster. Denne er det de fysisk lave kvinnelige studentene som forteller om: At kroppen og størrelsen deres blir gjort til gjenstand for kommentarer.

En av studentene fortalte at hun, etter å ha gjennomført en gravferd, opplevde­ at en av de pårørende som var svært fornøyd med vedkommendes pastorale innsats, utbrøt spontant ved graven: «Og så en applaus for den søte, lille presten!»

En annen fortalte at hun ble møtt med følgende reaksjon fra en pårørende: «Så ung! Og så liten!» En tredje fortalte at hun av menighetens tekstleser først ble tatt for å være konfirmant, og deretter ble forklart av vedkommende at dette skyldtes høyden hennes.

Redusert til sin høyde

Dette er tre av en lang rekke eksempler. Samtlige av kvinnene opplever kommentarene ubehagelige. De er sagt til dyktige kvinner på ­tampen av et langt og krevende studium,­ som opplever seg redusert til sin egen høyde.

Og det er gjennomgående at det er de lave kvinnene, oftest unge, men også ­eldre, som får kommentarer. Jeg har til gode å høre erfaringer av typen: «Du som er så svær og feit, du kan sette deg her hvor det er god plass». Og jeg har også til gode å høre at noen av de lave mannlige studentene får kommentarer om høyden sin. At en mannlig student er høy og flott, kan derimot bli sagt. Ikke dermed sagt at det er greit, for heller ikke høye menn er der i kraft av sine antall centimeter og sitt utseende.

At en kvinne er høy og flott, blir sjeldnere tematisert. For ikke å snakke om at overvekt forbigås i stillhet. Det er noe «alle» veit. Men at lave kvinners kropper er et akseptabelt tema, stikker seg ­
ut.

«Liten og nett?» 

Hva handler det egentlig om? Det er trolig mange forklaringer på dette. Noe kan handle om at det oppfattes som tiltrekkende, i tråd med idealer om kvinnelighet, å være ­liten og nett, og at det derfor er ment som et kompliment.

Noe kan handle om at presterollen forbindes med autoritet. Jo høyere et menneske er, jo lettere får det autoritet. En mann får lettere autoritet enn en kvinne. En liten kvinne må jobbe mer for å få autoritet enn en høy kvinne. Alder spiller også inn: Unge kvinner som er lave av vekst har flere faktorer mot seg enn eldre. Greit nok. Men like fullt: Hvorfor tror mange at det er akseptabelt å gjøre en lav kvinnes høyde til et uttalt tema?

Jeg veit ikke. Men det som er sikkert, er at enhver som møter en lav kvinnelig teolog, kanskje står overfor den nye ­Rosemarie Køhn eller Turid Karlsen Seim. Ikke reduser dem til små damer. Sensi­tiviteten bør gjelde lave like mye som høye, tynne som tjukke, unge som gamle,­ av alle kjønn.

For ordens skyld: Alle eksempler i teksten er klarert med studentene som har fortalt om dem.

Gå til innlegget

Bror

Publisert over 2 år siden

Søstrene er absolutt sterke aktører. Men det er brødrene som er heltene i islamistmiljøene.

Denne må du lese, sa Aud Irene og ga meg ei tjukk bok i bursdagsgave. «Du må lese den, og så må vi snakke om hvor skremmende mange likheter det er mellom det som står her, og de kristne miljøene vi var med i som unge».

Boka var Åsne Seierstads bok To søstre, om to somaliske søstre fra Bærum som gradvis ble radikalisert og dro til Syria for å delta i krigen som soldatkoner og fødemaskiner.

Jeg leste

Og jeg kjente meg igjen i mye fra tida da jeg flørta med karismatiske og evangelikale ungdomsmiljøer. Vi snakka lenge om hvor velkjente strategiene var: Det gradvis økende presset om å intensivere sin egen hengivelse og gi avkall på det alminnelige livet. De skarpe skillene som ble trukket mellom hvem som er innenfor og utenfor.

Og vi kjente igjen oppfordringa til å ofre alt; materielle goder, vennskap, familie og ære, og om nødvendig, livet, for å oppnå det høyeste målet: frelsen.

Iørefallende

Kort tid etter at jeg hadde lest boka, ble Adel Khan Farooqs dokumentarfilm Den norske islamisten, om Ubaydullah Hussain som rekrutterer fremmedkrigere til Syria, sendt på NRK.

Noe ble enda tydeligere for meg da jeg så den: Bruken av metaforen bror. De brukte også metaforen søster, men først og fremst bror.

Farooq følger Hussain gjennom en rekke situasjoner der han møter sine allierte, unge menn på vei til å bli fremmedkrigere. Alle tiltaler og omtaler hverandre som «bror». Ustanselig. Slik jeg hørte det, var det et av de mest brukte orda i filmen. Eller i hvert fall det mest iørefallende.

I både Seierstads bok og Farooqs film er søstrene der. Søstrenes kall er å styrke de potensielle krigerne. De skal gifte seg med dem, føde barn, lage mat og gjøre livet så behagelig som overhodet mulig for brødrene.

Søstrene er absolutt sterke aktører. Men det er brødrene som er heltene. De er villige til å gå til det ytterste skrittet for å kjempe en kamp de mener er rettferdig. Og det er de som hyppigst bruker søskenmetaforen til og om hverandre: Bror.

Ubrytelige bånd

Bror. Søster. Metaforer som brukes mye i kristne miljøer. Det er egentlig lite oppsiktsvekkende ved det.

Søskenmetaforen kan være vakker. Den kan brukes til å understreke sterke og ubrytelige bånd mellom mennesker som står hverandre nær. Den brukes i ulike religioners klostervesen, i losjer og andre tette fellesskap, ofte som et uttrykk for at hele menneskeheten hører sammen, enten det er religiøst eller sekulært. Vi er hverandres søsken.

Jesus bruker den når han snakker om sin sanne familie og spør hvem som er hans mor og bror og søster.

Hvorfor framstår det da som så forkvakla at de radikale islamistene er så begeistra for brorsmetaforen? Jeg tror at det skyldes at ikke bare søskenmetaforikken, men hele familiemetaforikken, kan brukes til å legitimere noen av de mest macho kulturene som finnes, eller patriarkalske, om du vil: kulturer der kvinner underordner seg menn, der mennene er sterke og handlekraftige langt over i det voldelige, og der kvinnenes funksjon er å bygge opp under et visst maskulinitetsideal.

Livsfarlig

I disse kulturene er det viktig å skape tette bånd mellom dem som er en del av den. Da blir språket en av mange viktige strategier for å skape lojalitet. Familiemetaforene underbygger samhørigheten.

Når søskenmetaforikken blir tatt ut i det ekstreme, som den gjør blant de radikale islamistene, blir det tydelig at den kan legitimere ikke bare en usunn, men en livsfarlig kultur. Når brorsmetaforen så ubesværa har blitt en sentral del av den radikaliserte retorikken, er det verdt å stoppe opp og spørre seg hvordan den brukes i våre egne kulturer.

Er det dette vi vil være med på underbygge når vi ukritisk griper til søskenmetaforikken? Tette bånd, skarpe skiller mellom innenfor eller utenfor, og forestillinger om mål som gjør at alle midler legitimeres?

Først publisert i Vårt Land, 20. april 2017

Gå til innlegget

Hurra for hen!

Publisert over 2 år siden

At «hen er jordmor», skaper den usikkerheten språket vårt trenger for å bryte opp tilstivna tankemønstre.

‘Hen’ er et nyskapt pronomen som kan inkludere alle som ikke er fortrolige med den kjønnsidentiteten de ble tildelt ved fødselen. Men det er ikke bare mennesker med en overskridende kjønnsidentitet som har behov for dette pronomenet. Det går en lang historisk linje om språk og kjønn tilbake til syttitalls-
feminismen, der språket ble identifisert som et viktig middel for å oppnå likestilling.

Vår egen Aasta Hansteen var riktignok inne på dette nesten hundre år tid­ligere, men det store gjennombruddet for ­språket som feministisk strategi, kom først på sytti­-
tallet. Robin Lakoffs Language and Woman’s Place fra 1975 og Dale Spenders Man Made Language fra 1980 er to av klassikerne.

Han eller hun? 

Temaene i den feministiske språkdebatten var objektiveringa og stereotypiseringa av kvinner, usynliggjøringa av kvinner, og et tema som er forløper til debatten om hen: Bruk av generisk hankjønn.

Generisk hankjønn betyr at maskuline språklige markører regnes som nøytrale og representerer både det kvinnelige og mannlige, mens feminine markører bare representerer det spesifikt kvinnelige. «Når en student begynner på universitetet, må han regne med å få mange arbeidsomme år foran seg», er et typisk eksempel på generisk hankjønn. Eller: «Sykehuslegen må regne med at han må overskride timetallet i den oppsatte turnusen». Mens: «Den som skal skifte bleie på barnet, må passe på at hun ikke forlater barnet på stellebordet».

Å bruke generisk hunkjønn på tradisjonelle maskuline områder, avslører ofte tunge forestillinger om kjønn og samfunn: «Hvis presten skal messe litaniet, bør hun øve med organisten på forhånd». Eller: «Lastebilsjåføren må møte uthvilt på jobb, og hun må ikke under noen omstendighet ha promille».

Mannhaftig

Vi mennesker er kategoriserende vesener som prøver å få vår uoversiktlige virkelighet til å passe inn i orden og systemer. Og når systemene brytes, blir det ofte definert som avvik.

På 1880-tallet begynte kvinnesakskvinner å trosse snevre kjønnsnormer for å få tilgang til utdanning, yrkesliv og stemmerett. Da ble det sagt av biskop ­Heuch fra Stortingets talerstol at dette førte til at frigjorte kvinner mista sin kvinnelighet, ble sterile og avvikende neutrums­vesener.

Syttitallets feminister ble kategorisert som ukvinnelige og mannhaftige­ ­
avvikere. Totusentallets feminister og kjønnsaktivister av alle kjønn blir ­kategorisert som utflytende, umoralske ­relativister.

Når selve tokjønnsmodellen utfordres, noe den har vært mer enn vi tror, fordi normene for «kvinnelig» og «mannlig» stadig har vært utsatt for kritikk og analyse, trekkes avvikskortet. Påstander om avvik og normalitet har til alle tider vært den viktigste mekanismen for å få mennesker tilbake i folden (les:patriarkatet).

Men hvem skal få definere? Det er der makta ligger. Hukommelsen om dette er kort hos mange, og det ble svært tydelig for mitt vedkommende da medspaltist Espen Ottosen skrev om tokjønns- og 
flerkjønnsmodellen i forrige uke i Vårt Land. «Mitt utgangsspunkt er at skillet mellom det normale og det avvikende er meningsfullt», skrev Ottosen, og utdypa dette ved å henvise til naturens avvik som skader i skaperverket. Mennesker som ikke kunne kategoriseres som mann eller kvinne, var avvik, ifølge Ottosen. Javel? Says who?

En løsning

Tokjønnsmodellen nedfeller seg tungt i språket, og «hen» løser derfor et viktig språklig problem. De stereotype måtene kjønn kommer til uttrykk på i språket, kan overskrides. At «hen er jordmor», skaper den usikkerheten språket vårt trenger for å bryte opp tilstivna tanke­mønstre. Ja, noen menn er jord­mødre, og andre er bønder.

Som kvinner er atomfysikere og tungvektsboksere, eller transpersoner er ­operasangere og ingeniører. Akkurat som alskens mennesker kjemper, gråter, ler, elsker og arbeider på alle livsområder. Det er mangt å si om mennesket. Men én ting er sikkert: Hen er en skapning det ikke er lett å kategorisere.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere