Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Hardhausa, vismenn og Gud

Publisert nesten 2 år siden

Januar er åpenbaringstid. I denne tida fordyper den kristne kirke seg i det store mysteriet: At Gud har åpenbart seg gjennom Jesu fødsel, i det som kalles for inkarnasjonen.

Hvem er Gud? Flere av oss har gjennom desember sunget Trygve Hoffs vidunderlige salme «Velsigna du dag, over fjordan», bedre kjent som «Nordnorsk julesalme». Da denne salmen kom med i den nye salmeboka, var det en bestemt formulering som vakte diskusjon: «Vi levde med lua i handa og hadde så sterk ei tru. Og ett har vi visselig sanna: Vi e hardhausa, vi, som Du».

Noen mente at dette var blasfemi. Går det an å bruke en så barsk metafor som «hardhaus» om Gud? Er ikke Gud så ulik menneskene at vi må bruke mer opphøyde metaforer?

En dyp teologisk sannhet

Like fullt har salmen i løpet av kort tid blitt en av de mest folkekjære advents- og julesalmene i hele landet. Trolig skyldes det akkurat det poenget som i sin tid skapte diskusjon: At teksten på en original og tankevekkende måte gir uttrykk for en dyp teologisk sannhet, at menneskene, uansett rang, bosted og levekår har noe ved seg som likner på Gud. Og det innebærer at selv om Gud er radikalt annerledes, også likner på oss.

Noe av det mest interessante ved diskusjonen om Gud som nordnorsk hardhaus, er at den tydeliggjør hva troende mennesker alltid har drevet med: Å skape bilder av Gud som likner på noe velkjent. Det spesielle ved bildebruken i «Nordnorsk julesalme» er at det for en gangs skyld ikke blir brukt opphøyde metaforer, men velkjente, upolerte og hverdagslige. Den trekker en identifikasjonslinje mellom småkårskårsfolk som levde med lua i handa og kjempa for tilværelsen, og den kjempende Gud.

Henvist til metaforer

Det vanligste i den jødisk-kristne tradisjonen er å bruke metaforer som reflekterer det flotteste en har kjent til: Beduinhøvdingen, patriarken, hærføreren, dommeren og kongen. Fordi Gud nekter å gi fra seg navnet sitt når Moses spør om det, men bare henviser til det gåtefulle «Jeg er den jeg er», har vi alltid vært henvist til metaforer for å snakke om Gud. Men metaforbruken har aldri vært vilkårlig. Det skyldes menneskets begrensa innsikt. Derfor har vi grepet til det som til en hver tid har hatt høyest status i samfunnet, uten å forstå at metaforene vi velger ofte sier mer om oss enn om Gud.

Åpenbaringstida handler også om vise menn, de som kom fra øst og fant Jesusbarnet i krybben. For to uker siden skrev Ann Kristin van Zijp Nilsen i Vårt Land om «Lengten etter vismannen». Hun satte fingeren på et pinlig gjenkjennelig faktum: Vår trang til å velge oss vismenn som kan opplyse oss om hvordan verden henger sammen. Van Zijp Nilsen nevnte Per Fugelli og Frank Aarebrot, Wilfred Stinnissen og Martin Lönnebo som noen blant flere vismenn. Det van Zijp Nilsen etterlyste, var tilsvarende viskvinner. De er, ikke uventa, fraværende i den offentlige og kristelige samtalen. Viskvinnene er ikke etterspurt. Det er kun menn som kan bekle denne rollen.

Opphøyd maskulinitet

I vår kultur forbinder vi autoritet og ledelse med maskulinitet. Derfor passer ikke viskvinnene inn i bildet. Det er den sterke mann vi vil ha. Dermed er veien relativt kort til å forstå hvorfor de gudsmetaforene som er mest brukt gjennom tidene, er valgt. Vi har store problemer med å forbinde guddommelighet med noe annet enn opphøyd maskulinitet.

Åpenbaringstida konfronterer oss med noe helt annet. Når Gud åpenbarer seg ved å bli menneske, skjer det som det mest avmektige vesenet av alle, det nyfødte barnet, prisgitt menneskers omsorg. Hvorfor snakker vi så lite om Guds avmakt og sårbarhet? Fordi det ikke passer oss. Det er vismannen, patriarken og allherskeren vi søker. Hardhausen mangler den suverene autoriteten vi vil. Og da er det ikke så stor grunn til å lure på hvorfor de kvinnelige gudsmetaforene gang etter gang blir kjetterstempla. Gudsbilder som ikke inneholder både autoritet og maskulinitet, vil alltid risikere å bli karakterisert som blasfemiske.

Gå til innlegget

Himmelhåpet

Publisert nesten 2 år siden

Vi må snakke om legemets oppstandelse. Uten at vi undergraver evangeliets betydning for dette livet.

Først korset, siden kronen’, sto det på broderiet som hang på veggen hos en av de gamle slektningene vi pleide å besøke da jeg var barn. Det var illustrert med et kors i flammende farger og en majestetisk krone i gull, brodert med sirlige sting. Jeg syntes det var vidunderlig vakkert og sto ofte og så på det. Moren min la merke til fascinasjonen min og forklarte meg hva det betydde: I dette livet måtte vi regne med at det skjedde vonde ting. Men i himmelen skulle vi få trøst.

Rammeverket

I høst ble det lansert en bok på norsk, «Gjenoppdag kristendommen» av den amerikanske teologen Marcus J. Borg. Borg er en teolog som ­ønsker å problematisere himmel og helvete-rammeverket som har prega forståelsen av kristendommen i mange århundrer. På mange måter var det overraskende at boka vakte så stor interesse, fordi teologer har vært opptatt av disse spørsmåla i mange tiår. Samtidig sammenfalt lanseringa av boka med noe som åpenbart har vokst fram som et viktig tema i tida: Hva har kristendommen med dette livet å gjøre? Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus» har gått for fulle hus på Det norske teatret i lang tid. Tematikken der er noe av den samme: Er ikke kristendommen noe som først og fremst har å gjøre med livet her og nå?

Det er sagt og skrevet ufattelig mye om dette, egentlig helt siden kristendommens første tid. Jesus fra Nasaret kom til jorda som Guds sønn for å oppreise svake og undertrykte, kritisere urett, hykleri og falskhet og varsle at Guds rike var nær, et rike uten lidelse, løgn og urettferdighet. At Jesus ville at verden skal endres til det bedre, er et av evangeliets viktigste budskap. Samtidig er håpet om det fullendte gudsriket en like viktig del av evangeliet. Troen på et gjennombrudd der all smerte og urett skal opphøre, er en del av det kristne håpet. Jesu oppstandelse fra de døde er et pant på at gudsriket en gang skal seire over alt vondt, også over døden. Gudsrikets gjennombrudd har fått ulike navn, og himmelen og det evige liv er de vanligste.

Har variert

Vektlegginga av de to aspektene ved gudsriket, det som angår dette livet, og det som angår livet etter døden, har variert historisk. I lange perioder har vektlegginga av livet etter døden vært den klart tyngste. Dette har særlig skjedd i tider med stor lidelse som uår, pest, krig og andre katastrofer. Vektlegginga av livet etter døden har også vært brukt direkte undertrykkende. For ­eksempel har det opprettholdt slaveri, klassedelte samfunn, kvinneundertrykking og vold. Dette kunne­ skje ved å framholde at lidelsen her i verden ikke er for noe å regne, som Paulus skrev i Romerbrevets kapittel 8, mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår. Dermed framstilles dette livet som uviktig. Det er himmelen som gjelder.

At Borg, Eidsvåg og mange andre løfter fram kristendommens betydning for dette livet, er derfor betimelig. Egentlig har det allerede vært et teologisk tema i årtier, forfekta av blant annet frigjøringsteologer, feministteologer og andre kontekstuelle teologer. Evangeliet skal gi kraft til dette livet.

Enten-eller

Samtidig spør jeg meg: Hvorfor blir denne diskusjonen så fort et spørsmål om enten-eller? Ja, evangeliet er viktig for dette livet. Samtidig er døden og lidelsen en del av våre livsbetingelser. Uansett hvor hardt vi kjemper for at det gode skal seire i verden, tar livet her slutt en dag. For noen har det vært liv som har vært breddfulle av lidelse. Var dette alt? Holder det å høre at Jesus er med deg i lidelsen, når livet likevel ble så fullt av smerte? Var det nok for båtflyktningene? De overgrepsutsatte? De kronisk sjuke? De som døde unge? De som var så fattige at de ikke hadde mat til barna sine?

Jeg tror vi igjen må snakke om himmelhåpet. Vi må snakke om dommen over all urett. Vi må snakke om at Gud skal tørke bort hver tåre fra våre øyne, og at døden ikke skal være mer. Vi må snakke om legemets oppstandelse og det evige liv. Uten at vi undergraver evangeliets betydning for dette livet.

Gå til innlegget

Salgbare gudstjenester

Publisert rundt 2 år siden

Kravet om relevante gudstjenester er noe av styrken ved det lutherske gudstjenestelivet. Men det er også vår akilleshæl.

Hva gjør vi som kirke og prester når tallet på gudstjenestesøkende­ går ned? Sjøl om det riktignok ikke står så ille til i Norge­ som i våre naboland, er det ingen tvil om at gudstjenestesøkninga avtar. Det er ­bekymringsfullt. Hovedgudstjenesten, ­eller høymessen, er ankerfestet i kirkens liv. Når vi kommer til høymesse, tar vi med oss menighetens hverdag, verdens lidelse og nød og vår egen sorg og glede. Vi tror at Gud virker gjennom ordet og sakramentene, og vi tror at vi blir tilgitt, nyskapt og sendt ut i verden igjen med nye krefter ved gudstjenestens slutt. Høymessen er stedet alt kristent liv springer ut fra, og alt vender tilbake til. Men når det kommer så få, hva gjør vi da?

Det har de siste månedene pågått en debatt i Vårt Land, Nytt norsk kirkeblad og Dagsnytt 18 om «bindestreksgudstjenester». Vårt Land starta debatten 15. juni. Espen Andreas Hasle, sokneprest i Manglerud, uttalte her at han tok i bruk et «skamløst publikumsfrieri» da han nylig holdt en spinnergudstjeneste, men mente likevel at det kunne forsvares fordi det henta inn menneskers virkelighet.

Markedsretorikken

Sokneprest Ola Beisvåg uttrykte i etterkant sin uro over yoga-gudstjenester, spinnergudstjenester, baby-, fotball-, halloween-, James Bond- og pasta-gudstjenester. Han reagerte på flere forhold ved nyere gudstjenesteutvikling, og var også bekymra for markedsretorikken som blant annet ble brukt av Elisabeth Tveito Johnson i en kronikk i Vårt Land i sommer, «Gudstjeneste som shopping». Her sammenlikna hun gudstjenestetyper med dagligvarekjeder. Beisvågs bekymring var at disse tendensene fratar mennesker et møte med en tidløs hellighet, et mysterium. Beisvåg og Hasle endte i Dagsnytt 18 i oktober, og debatten er ikke over med dette.

Hårfin balanse

Det er ingen tvil om at kirken sjøl langt på vei er skyld i at folk ikke gidder å komme til gudstjeneste. Det har vært altfor mange år der høymessen har vært feira som om verden utenfor ikke fantes. At noe måtte skje, var åpenbart for de fleste da gudstjenestereformen ble vedtatt i 2003. Den norske liturgiske ordninga som ble innført i 2011, har derfor gitt anledning til å feire gudstjenester som erfares som mer relevante og livsnære.

Samtidig er balansen mellom relevante gudstjenester og publikumsfrieri hårfin. Jeg synes debatten om bindestreksgudstjenester kan tyde på at gudstjenester mer og mer oppfattes som noe som skal skje innenfor et markedsparadigme, der det er tilbud og etterspørsel som styrer hvordan gudstjenestelivet tilrettelegges. Resten av samfunnslivet er jo styrt etter dette paradigmet, og det er ikke enkelt for kirkens folk å holde tunga rett i munnen. Det er altfor lett å svare på de synkende gudstjenestebesøka med å gjøre gudstjenesten salgbar. Den svenske liturgikeren Martin Modeus kaller dette for «producent-­konsument-tänkandet»: Noen produserer noe som andre skal forbruke eller konsumere. Men er gudstjenesten noe som skal produseres og forbrukes?

Akilleshæl

Kravet om relevante gudstjenester er noe av styrken ved det lutherske gudstjenestelivet. Men det er også vår akilleshæl. Ikke alt oppleves som umiddelbart relevant ved en gudstjeneste. Sjølsagt gjør det ikke det, for en høymesse er kompleks. Og det er nettopp derfor den har slitestyrke. Gudstjenesten er virksom, uansett hvor få som kommer, hvor kjedelig den er, og hvor lite som skjer. Ordet og sakramentene virker, uansett hva mennesker føler. Greier kirkens egne folk å tro at dette er sant? Eller blir gudstjeneste-­
livets relevans hengende på prestens kreative ideer? Det er i så fall et slitsomt og lite holdbart prosjekt.

I går var det 500 år siden Martin Luther spikra de 95 tesene opp på kirkedøra i Wittenberg. Tesene handla blant annet om at frelsen ikke var til salgs gjennom kjøp av avlatsbrev eller andre økonomiske transaksjoner. Det er kanskje akkurat dette vi trenger å minnes om 500 år seinere: At heller ikke høymessen er salgbar, men noe som skjer av nåde alene, velsigna fritt for markedskreftenes logikk.

Gå til innlegget

Vis meg ditt analoge ansikt

Publisert rundt 2 år siden

Hva skjer når Google og Facebook framstår som større ­sannhetsvitner enn det levende mennesket?

Jeg er aktiv bruker av internett og ­sosiale medier. Flere ganger daglig er jeg innom Facebook og sjekker hva som skjer. Twitter og Instagram er også noe jeg jevnlig frekventerer. Når jeg lurer på noe, googler jeg det.

Sjøl bibeltekster er enklere å ­finne på ­Bibelselskapets nettsider enn i ­bibelen i bokhylla mi. Når jeg treffer nye ­mennesker, er jeg rask til å sjekke hvilke sosiale ­medier de er på, hvilke interessegrupper de er med i, og hvilke nettverk de har. Får jeg en telefon fra et ukjent ­menneske som gjør meg nysgjerrig, foretar jeg et nettsøk på vedkommende.

Når vi planlegger seminarer på ­jobben og vurderer foredragsholdere som ikke alle kjenner, sjekker vi hvilke treff som kommer opp på nettet. Hvis søket gir ­akseptable treff, ringer vi. Hvis vi ikke finner noen treff, eller hvis de virker rare eller uinteressante, finner vi det suspekt og spør noen andre i stedet.

Det er massevis av advarsler mot hva nettet og de sosiale mediene gjør med oss. Vi får digital alzheimer, uten evne til å konsentrere oss i lengre strekk om gangen. Vi gir fra oss informasjon som brukes til å lage presise algoritmer som definerer oss. Algoritmene forteller hvilke fritidssysler vi har, hvilke varer vi kan tenke oss å kjøpe, og hvilke nyheter som er interessante for oss.

Finne hverandre langsomt

Tro det eller ei: Dette er ikke et innlegg mot sosiale medier og nettbruk. Den ­digitale revolusjonen kan være nyttig, hyggelig og kunnskapsutvidende. Men jeg reflekterer stadig oftere over hva det gjør med måten vi mennesker møter ­hverandre på.

Jeg ønsker ikke å forherlige gamle ­dager. Forfallsretorikk kaster lite av seg. At alt var mye bedre før, har vi hørt så ofte at vi lukker ørene.

Likevel: Før nettet og de sosiale ­mediene eksploderte, ble mennesker kjent med hverandre uten annen informasjon enn den venner, familie og kolleger eventuelt kunne gi. Så måtte vi langsomt finne ut av hverandre. «Å, kjenner du han? Det gjør jeg også! Er du også opptatt av korsang? Jeg også.». Også videre.

Nå, derimot, kan vi møte nye ­mennesker og ha betydelig bakgrunnsinformasjon før vi egentlig har rukket å bli kjent med dem. Vi veit hvorvidt hun er fremad­stormende i arbeidslivet, eller en mer ­anonym ­arbeidstaker. Vi kjenner nettverket hans, vi veit mye om familieforhold og sivil status, og vi danner oss et bilde av høykulturell, gjennomsnittskulturell eller lavkulturell tilhørighet. Vi kan fort finne ut av om hun deltar på suspekte nettfora, og det er til og med mulig å resonnere seg fram til om han har en profil på ulike datingsider.

Bekymrer meg

Det er tre ting som ­bekymrer meg ved dette. Det ene er at vi møter hverandre med så stor forhåndskunnskap at vi ikke lenger har styring over i hvilken fart vi skal bli kjent. Vi har sett hverandres familiebilder, politiske preferanser og verbale humor før vi har møtt hverandre ordentlig.

Det andre er at informasjonen vi ­finner om en annen på nett, framstår som mer reell enn den han sjøl velger å gi oss. ­Google og Facebook framstår dermed som større sannhetsvitner enn det ­levende mennesket.

Det tredje og kanskje verste er at det nører opp under vår trang til å spane på hverandre. Det er farlig enkelt å få ­informasjon om ekskjærestens nye liv, ­sjefens familie eller kjendisers nettverk. Det er menneskelig å være nysgjerrig. Men det er ikke sunt å få tilgang til så mye kunnskap om hverandre som vi får i dag, en kunnskap som ofte er tatt ut av kontekst, og som vi verken trenger eller har godt av.

Tale er gull

Hva vi mister når vi ikke ser hverandre ansikt til ansikt, skreiv ­Sylfest Lomheim om allerede i 2011 i boka Tale er gull. Kanskje den kom noen år for ­tidlig. Men den er ikke mindre aktuell i dag. Nettbruken øker og øker. Det er ingen bagatell. Det går på menneskeligheten løs hvis vi ikke lærer oss å tøyle den. Det motsatte av digital er analog. Vårt digitale ansikt kan aldri kommunisere det samme som det analoge ansiktet.

Vis meg derfor ditt analoge ansikt, så skal jeg prøve å våge å vise deg mitt.

Gå til innlegget

Middelmådighetens teologi

Publisert rundt 2 år siden

En av de viktigste oppgavene kirken og teologien står overfor i dag, er å slå et slag for middelmådighet.

Middelmådighet brukes for tida hovedsakelig som et skjellsord. Det snakkes med forakt om middelmådige politikere, et middelmådig utdanningssystem, og middelmådige mennesker. Middelmådighet har blitt selve innbegrepet av alt vi som samfunn og enkeltmennesker bør unngå.

I stedet oppfordres vi til å være innovative, strekke oss mot stjernene, drømme store drømmer, sette oss store og hårete mål, og sist, men ikke minst, bli den optimale utgaven av oss sjøl. Alt dette kan vi nå gjennom hardt arbeid, strategisk karriereplanlegging, økonomiske investeringer og disiplinert utvikling av egen kropp og helse for å unngå sjukdom og aldring.

Pålegges en visjon

Denne retorikken har også nådd kirken, og sjøl i bønner kan vi høre formuleringer der Gud blir bedt om hjelpe oss til å realisere vårt unike potensial. Topp, elite, front og ledende – dette er trolig noen av de mest brukte prefiksene i offentlig retorikk. Det er sjølsagt fint at samfunnsinstitusjonene har ambisjoner, sjøl om det lett blir absurd når hvert lille lokalsjukehus, grendeskole og småindustri har som visjon å bli best i verden. Det er verre at hvert lille og store enkeltmenneske også pålegges en visjon om å bli best, som om vi alle var potensielle toppidrettsutøvere, internasjonale kunstnere, eliteforskere eller finansfyrster.

Det ligger i menneskets natur å ville strekke seg etter å bli bedre. Vi er skapt til å utvikle oss, og til å være Guds medskapere for å gjøre verden til et bedre sted. Det er mye som er mulig hvis vi ønsker det sterkt, jobber hardt og får hjelp til å overskride de hindringene som vi trodde var umulige å forsere.

Men hvor går grensa for hva vi kan klare? Og finnes det i hele tatt en grense?

Oppgraderes

Den siste tida har transhumanismen fått en del oppmerksomhet. Transhumanisme er en ideologi som ønsker å bruke nyere teknologi til å forbedre mennesket. Det vil i framtida være mulig å designe mennesker som er mindre sårbare for fysiske og psykiske sjukdommer, mer harmoniske og effektive, og som kan oppnå mangedobla levealder. Kroppen kan forbedres både biologisk og mekanisk så aldringsprosessen reverseres, og hjernen kan oppgraderes ved hjelp av informasjonsteknologi til en IQ på uant nivå.

Samfunnsøkonomisk er dette sjølsagt lønnsomt. Hvis tallet på sjuke, pleietrengende og arbeidsledige reduseres til et minimum, er det enorme summer å spare. Men hva gjør det med menneskesynet?

Yuval Noah Harari har skrevet en nokså dyster bok, «Homo Deus. En kort historie om i morgen» der han beskriver hvordan mye av dette allerede er i spill. Det kan virke som science fiction for mange, men teknologien finnes faktisk allerede.

Flere norske teologer, blant annet Eivor Oftestad, Inger Marie Lid, Ådne Njå, Svein Aage Christoffersen og Erik Lunde er viktige stemmer i debatten om dette: Er det supermenneskene vi vil ha? Aldri sjuke, aldri sårbare, aldri alminnelige? Skal vi eliminere bort alt som bærer preg av svakhet og ineffektivitet?

Hvorvidt transhumanismen får fotfeste, er vanskelig å si. Den virker så absurd at det er lett å avvise den, men vi skal vokte oss vel for å avfeie den. Vi skal vite at vi er med på å tilrettelegge for de transhumanistiske idealene hvis vi uttrykker forakt for middelmådighet.

Gode nok

Å være middelmådig er ikke det samme som å være dårlig. Det er å være vanlig.

Ifølge bokmålsordboka er middelmådighet det samme som å være gjennomsnittlig, iblant noe under, i utrustning og dyktighet. Det er omtrent der de fleste av oss ligger. Vi er vanlige, uoriginale, ofte ganske kjedelige, som regel gode til noe, men også dårlige til mye.

Ikke spesielt geniale, men heller ikke spesielt katastrofale. Uansett om vi ligger over eller under pari, er vi skapt i Guds bilde, alle som en. Og det får holde.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere