Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Reelt og materielt gudsnærvær

Publisert over 1 år siden

Spiller det noen rolle hvor presten retter blikket når hun innstifter nattverden?

Innstiftelsen er det som skjer når presten holder opp brødet og vinen og sier de orda Jesus sa under skjærtorsdagsmåltidet, ord som har så tung teologisk betydning at de har et eget navn, «verba». Verba betyr «orda» på latin. Kortformen av verba lyder: «Ta i mot og spis. Dette er min kropp som gis for dere» og «Drikk alle av den. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt». Noen prester ser på brødet og vinen, eller elementene, som de blir kalt, under verba. Andre snur seg mot menigheten og framfører verba med blikket retta mot folket. Hva er forskjellen? Og hvilken betydning har det å rette blikket i den ene eller den andre retningen? 

I elementene.

Jevnlig har vi en diskusjon, til dels oppheta, i det liturgiske fagmiljøet om hvilken retning prestens blikk skal ta under innstiftelsen. Tro det eller ei. For mange framstår dette trolig som en svært intern og kanskje meningsløs diskusjon, henimot det komiske. Og det kan jeg forstå. At dette vekker så sterke følelser blant en del prester og liturgikere, kan tyde på at det bare er nerdete, høykirkelige ritualister som er opptatt av den slags. Dessuten, å se på folk når en snakker, er kommunikativ barnelærdom. Så hva er problemet? 

For de av oss som iherdig kjemper for at blikket skal rettes mot elementene under verba, er det noe annet enn høykirkelig ritualisme som står på spill. Det er ønsket om å fastholde troen på at det skjer noe teologisk viktig med den glutenfrie brødbiten og den avalkoholiserte vinskvetten: Det blir til Jesu kropp og blod. Alle de store kirkesamfunna, og særlig de katolske, ortodokse og lutherske kirkene, tror på det som kalles «realpresens» i nattverden. Realpresensen innebærer at Kristus er til stede i elementene. Han blir nærværende på en måte som er til å smake, føle og ta på. Selv om nattverdteologien i de store kirkesamfunna ikke er helt sammenfallende, er troen på realpresensen felles. For oss lutheraneres vedkommende er det en nyanseforskjell. Vi tror ikke at elementene forvandles til Jesu kropp og blod, det som kalles «transsubstansiasjon», men at han på forunderlig vis er til stede i dem, «konsubstansiasjon». Det er like fullt en tro på realpresensen. Vi tror at Jesus er reelt til stede. 

Oppmerksomhet. 

Dette betyr ikke at de prestene som velger å se på menigheten under verba ikke tror på realpresensen. Det ville være grovt fornærmende mot gode og reflekterte kolleger å hevde dette. Årsaken til at noen velger å se på menigheten i stedet, er ønsket om å formidle at verba er Jesu tiltale til sitt folk. Dette er ikke til hinder for å tro på realpresensen. Og det er flere grunner til å argumentere for dette synet. 

Likevel fører det til en viktig forskjell i hva som kommuniseres. Hege Høibye, tidligere student ved Det teologiske fakultet, nå sokneprest i Grødås, skrev en oppgave i 2016 der hun brukte teaterfaglige perspektiver på gudstjenesten. Kort oppsummert var hennes konklusjon at det man gir oppmerksomhet, får oppmerksomhet. Når presten retter blikk og kroppsspråk mot menigheten under verba, er det relasjonen prest - menighet som får oppmerksomhet. Når presten retter blikk og kroppsspråk mot elementene under verba, er det elementene som får oppmerksomhet. Ved å gi brødet og vinen oppmerksomheten, forkynnes det at det skjer noe viktig. Realpresensen blir dermed gitt oppmerksomhet. 

Sanselig gudsnærvær. 

Vi lutheranere er lite opptatt av det sansbare, fysiske og håndgripelige i gudstjenesten. Luthers oppgjør med mye av det materielle i det katolske fromhetslivet, og hans betoning av ord og skrift, førte oss på mange måter inn i et abstrakt fromhetsliv der mye har handla om å forstå evangeliet intellektuelt. At tro og gudsnærvær er noe som kan sanses gjennom det materielle, som i brød og vin, kirkeklokker, kropp, kunst og kirkebygg, må vi lære oss å erfare på nytt. Og da kommer vi ikke utenom å gi det sansbare oppmerksomhet. Helt reelt.

Trykket i Vårt land 13. juni 2018 i spalten Ideologi

Gå til innlegget

Den åpne kroppen

Publisert over 1 år siden

Hva er sammenhengen mellom metoo-kampanjen og utnevninga av Rosemarie Køhn i 1993?

Svaret virker opplagt: Misbruk og motstand mot kvinner. Hva om det handler om noe enda dypere? At det er kvinnekroppens åpenhet som gjør at noen mener at de har rett til å forsyne seg av den, og av samme grunn ikke hører hjemme i det religiøse lederskapet?

Sjokkbølger. 

Det siste året har metookampanjen skapt sjokkbølger over hele verden. Trakassering av kvinner framstår mer som regelen enn unntaket i visse miljøer. I andre miljøer, hvor en har trodd at alt har vært på stell, kommer det ene etter det andre for en dag, fra voldtekter til slibrige kommentarer og fysisk nærgående adferd som kvinner forventes å ta imot. «Såpass må du tåle» har flere fortalt at de har blitt møtt med når de har sagt ifra om utilbørlig oppførsel. At kvinner av mange først og fremst oppfattes som mennesker som skal være tilgjengelige, ikke bare seksuelt, men for andres behov generelt, ligger dypt i kulturen.

Et tvetydig ideal. Men tilgjengeligheten er like fullt et tvetydig ideal. Å være kvinne er en balansekunst mellom å være tilgjengelig, og å likevel gjøre seg så utilgjengelig at en ikke framstår som «løs». Det er i dette skjæringsfeltet mange av metoo-sakene har oppstått. Kvinner som har vist interesse for saker, arbeidsoppgaver og mennesker, har brått opplevd at interessen deres har blitt mistolka som seksuell tilgjengelighet.

Sosialantropologen Jorun Solheim utga i 1998 essaysamlingen Den åpne kroppen. Et av Solheims mange gode poeng er at kroppen skaper symbolske meningsstrukturer. Kvinnekroppen framstår som en kropp uten tydelige grenser. En ting er at den har én kroppsåpning mer enn menn. Men det forsterkes av at den er mykere og rundere i formene, kan bebos av barn, romme melk og inntas seksuelt. Derfor blir den noe som kan erobres, uten at kvinner selv får definere grensene. Den åpne kroppen er en sårbar kropp.

En utrygg kropp. 

Det aller mest tragiske ved dette er at mange jenter og kvinner lever i stor utrygghet, fordi kroppen deres stadig står i fare for å invaderes. Boko Harams bortføring av skolejenter for å gjøre dem til sexslaver og fødemaskiner er et av mange rystende eksempler. Voldtekt som krigsstrategi er et annet. Incest og seksuelle overgrep er enda flere. Den åpne kroppen er en utrygg kropp. 

Men forestillinga om den åpne kvinnekroppen fører ikke bare til at den oppfattes som tilgjengelig. Det fører også til at den ikke oppfattes som passende overalt. Det gjelder særlig det religiøse rommet. En annen sosialantropolog, Mary Douglas, har i boka Rent og urent beskrevet hvordan forestillinger om hellighet oppstår. Ordet hellig er avleda av ordet hel. Helhet og guddommelighet henger sammen. Noe av det mest uhele som finnes, er kvinnekroppen. Den blør og lekker kroppsvæsker fra sine åpninger. Den utvider seg når den bærer barn, og den brister når den føder. Den er ukontrollerbar og uforutsigbar. I mange religioner er kvinner derfor ansett som uegna til å være religiøse ledere. Den åpne kroppen er en tabu kropp.

Menstruerende kvinner. 

Når diskusjonen om kvinnelige prester pågikk fra slutten av 1800-tallet, var dette forestillinger som skinte gjennom i en ellers tilstreba akademisk-teologisk diskusjon. Hva med menstruerende kvinner foran alteret? Og seksuelt aktive kvinner? Hva hvis de ble gravide? Eller kom i overgangsalderen? De siste tiåra har vi begynt å anse oss selv som fri fra den type primitive forestillinger. Likevel er dette så dypkulturelt at vi har dem med oss. Da vi fikk vår første kvinnelige biskop for 25 år siden, var det derfor flere sett av hindringer som måtte forseres, ikke bare de embedsteologiske og bibelteologiske: Kan en uhellig kvinnekropp uten tydelige grenser være religiøs leder?

«En gedigen horeforestilling i regi av Den norske kirke» ropte Børre Knudsen foran Hamar domkirke dagen da Rosemarie Køhn ble innsatt. De færreste vil uttrykke seg så sterkt. Men forestillingene om den åpne kroppen er likevel høyst levende overalt. Og det får stadig tragiske følger.

Trykket i Vårt land 16. mai 2018

Gå til innlegget

Fra gudstro til selvtro

Publisert over 1 år siden

Det er en misforståelse at sekularisering er det samme som å velge bort en religiøs dimensjon ved livet. Sekularisering er noe annet.

I forrige uke ble Kirkemøtet avholdt i Trondheim. Det fikk uvanlig mye oppmerksomhet i rikdsdekkende medier. «Debatten» i NRK brukte en hel sending torsdag kveld til å diskutere dette: Hvordan skal det gå med Den norske kirke?

Alt tyder på at kirken vår er et synkende skip, med statistikker som går i foruroligende fart nedover. Rett før Kirkemøtet gikk det sjokkbølger gjennom store deler av kirken da Oslo kirkelige fellesråd la fram en plan om å legge ned ni av byens seksti kirker. I 2016 gjennomførte Norsk Monitor en større undersøkelse i Norge om nordmenns religiøsitet. Her svarte 39 prosent at de ikke trodde på Gud, 37 prosent at de tror, og 23 prosent at de ikke visste.


En stor misforståelse. Tallenes tale kan synes å være klar. Det er all grunn til å finne gode strategier for å snu utviklinga. Ikke minst må økonomien sikres så kirkebygg og personalressurser kan fortsette å være folkekirke i hele landet for alle som trenger oss. Men først må vi rydde opp i en stor misforståelse, en misforståelse som gjør at statistikker og tall kanskje ikke sier hele sannheten likevel:

Mange av problemene vi står overfor, framstilles ofte som et resultat av sekularisering. Med sekularisering menes det da gjerne avkristning og a-religiøsitet. I dette ligger en påstand om at folk har valgt bort kirken til fordel for et ikke-åndelig livssyn. Hvis vi holder på denne forklaringa, risikerer vi å utvikle feil strategier. Det er nemlig gode grunner til å hevde at det norske folk ikke er så mye mindre religiøst enn tidligere. Men de er det på andre måter enn før.

Det er en misforståelse at sekularisering er det samme som å velge bort en religiøs dimensjon ved livet. Sekularisering er noe annet: Det er å velge seg andre autoriteter enn de tradisjonelle samfunnsautoritetene som kongen, kirken og de lærde. Og Gud. Det er å velge ikke å bli fortalt av autoritetene hva som er sant, riktig og rett. En vesentlig del av sekulariseringa innebærer at det er individet som er den høyeste autoritet. Det er det som kjennes riktig og troverdig for den enkelte, som blir sannhet.


Din indre guddom. Sekulariseringsprosessen starta allerede ved reformasjonen, skjøt fart i opplysningstida, og har fått større og større innflytelse. De siste hundre åra har den vært særlig merkbart på det religiøse livet i Vesten. Den østlige spiritualiteten har fått innpass de siste tiåra fordi den kan tilby noen teknikker som går hånd i hanke med sekulariseringa: Yoga, meditasjon og mindfulness. «Lytt til din indre stemme. Finn din indre guddom. Hva kjennes sant og riktig for deg?».

I Norge har tendensene vært merkbare lenge, og nå er de påtrengende for Den norske kirke. Folk er ikke så mye mer ugudelige enn før. Og 71 prosent er fremdeles medlemmer av Den norske kirke.  Men de vil velge sjøl hvor de skal finne sine religiøse impulser. Religionsforskerne Linda Woodhead og Paul Heelas kaller denne utviklinga «spirituality of self», selvspiritualitet. Det er en spiritualitet som henter sin autoritet i selvet, og bekrefter selvet. Selvspiritualitetens retorikk er rundt oss hele tida: «Du er unik. Alt er mulig for den som har tro på seg selv. Lytt til din indre stemme. Vær sjef i eget liv.»

Selvspiritualiteten finner vi langt inn i kirkens egne rekker. Å oppfordre ungdom til å realisere sitt unike potensiale, eller be Gud om å skape gode drømmer som den enkelte kan strekke seg mot, er eksempler som blir mer og mer vanlige.


På feil sted. Det norske folk er ikke gudløst. Men mange søker Gud på feil sted: i seg selv. Dermed blir de også overlatt til seg selv, og særlig når det røyner på. Kirken har noe ufattelig mye bedre å by på. Vi kan henvise til Gud der han er å finne: utenfor oss selv. Gud er å finne i bibelen, bønnen, sakramentene og forkynnelsen. Gud er å finne i kirkens liv, et mangearta liv som ikke handler om realisering av det individuelle selvet, men realisering av troen på den korsfesta og oppstandne Kristus.

Kanskje dette vil være det aller mest frigjørende budskapet for mange sekulære: Evangeliet om en større autoritet enn seg selv.

Gå til innlegget

Den kristelige offentlighet

Publisert over 1 år siden

En god samfunnsdebatt forutsetter gode redaktører som skiller smått fra stort.

Språk er makt. Å synliggjøre eller usynlige mennesker, miljøer og temaer, er avgjørende for hvordan vi oppfatter verden. Det gjelder privatlivet, og det gjelder det offentlige livet. Dagens kronikk handler mest om hva som synliggjøres og usynliggjøres offentlig, i samfunnsdebatten. Hva snakker vi om offentlig? Hvem skal bestemme hva som er viktig å snakke om? Og hvor skal vi snakke om det? I avisspalter, på nett, i tiddskrifter, radio og tv? Hvilke samfunnsspørsmål skal vi ta opp? Hvordan framstiller vi dem? Kort sagt, hva settes på dagsorden?


Samme spørsmåla. Religion er en del av den offentlige debatten. I Norge spiller Vårt Land en særlig viktig rolle i debatten om kirke, kristelighet og religion. De samme spørsmåla gjelder også her. Hvilke kirkelige og kristelige tema skal vi ta opp? Skal teologene sette dagsorden? Eller lekmannsbevegelsen? Kanskje andre religioner skal få komme til orde? Hvordan skal Verdidebatt, kommentarfelter og facebookinnlegg vurderes i forhold de redaksjonelt kvalitetssikra tekstene?

I 1962 publiserte sosiologen Jürgen Habermas boka «Borgerlig offentlighet». Her beskriver han hvordan den offentlige debatten siden opplysningstida gradvis har overtatt den funksjonen kongene og fyrstene hadde. Den frie meningsutvekslinga som oppsto i den borgerlige offentlighet, skapte en meningsdannelse som de regjerende kreftene måtte ta stilling til. I første omgang var dette en debatt forbeholdt de få; velutdanna menn som hadde økonomisk tilgang til aviser, bøker og tidsskrifter. Men gradvis ble debatten tilgjengelig for flere enn de velbemidla menn. Kvinnene kom til. Og andre enn samfunnseliten kom til. Etermediene, det vil si radio og tv, endra debatten. Så kom internett.


Hvem som helst. I vår tid er den frie meningsutvekslinga noe alle har tilgang til. Avisene har kommentarfelter, hvem som helst kan poste innlegg og delta i diskusjoner på Facebook og Twitter, og hvem som helst kan blogge. Terskelen for å delta i samfunnsdebatten har blitt lav, så lav at det kan bli et problem. For en god samfunnsdebatt forutsetter gode redaktører som skiller smått fra stort, sørger for representativ journalistikk der så mange parter som mulig kommer til orde, og finner gull blant gråstein i den store mengden av meningsytringer.

Den kristelige offentlighet, som Vårt Land uten tvil er en hovedaktør i, er en del av den borgerlige, allmenne offentlighet. Den kristelige offentligheten synliggjør og usynliggjør kirkelige og kristelige miljøer, mennesker og temaer. En del av oss har opplevd at den kristelige offentligheten i Norge er for trang. Det har vært for få aktører i den, og aktørene har vært for like. Den har vært for indrekirkelig orientert, for politisk, kulturelt og teologisk ensidig, og den har ikke gitt nok rom for problemstillinger som berører flere enn de aller mest dedikerte kristne. Rommet har vært så trangt at mange egentlig ikke har sett vitsen i å delta i debatten.


I full blomst. For to år siden overtok Åshild Mathisen redaktørstolen i Vårt Land. Prosessen hadde nok pågått lenge, men de siste par åra slo den ut i full blomst: Vårt Land har blitt en avis der mange flere stemmer og problemstillinger kommer til orde. Rommet har blitt større, aktørene flere, synspunktene mindre opplagte, og gjennom dette har det blitt skapt et debattklima som det går an å puste i. Seinest torsdag i forrige satt jeg med en kollega i lunsjen og snakka om miraklet som har skjedd i Vårt Land. Noen timer seinere kom det illevarslende meldinger, meldinger om mistillit, og en uro som har skaka mange av oss som ønsker å være en del av en mangfoldig og fri kristelig offentlighet.

Vi veit mye om hvilket råkjør kvinnelige ledere utsettes for. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke er en problematikk også her. Den kristelige offentligheten er hardt tilkjempa og dyrebar. Vi er mange som er urolige for å miste den. Og vi vil kjempe hardt for å beholde den. Fordi vi vil at det fremdeles skal være en vits i å delta i den.


Gå til innlegget

Faste, fedme og fitness

Publisert over 1 år siden

Mat fungerer ikke lenger som et næringsmiddel som skal holde oss i live. Mat har fått en symbolsk verdi som indikerer suksess eller fiasko.

For en uke siden var det askeonsdag, og vi gikk inn i fastetida. Mandagens Vårt Land inneholdt et interessant oppslag om faste, der det blant annet ble trukket linjer til middelalderens askese. Den kunne gi seg svært ekstreme utslag, særlig hos de kvinnelige mystikerne.

At faste, askese og spiseforstyrrelser har klare forbindelseslinjer, er noe forskere som Caroline Walker Bynum og andre har vært opptatt i flere tiår. Men hvorfor klassisk faste, forstått som avhold fra kjøtt og overdådig mat og drikke, i så liten grad praktiseres i nyere luthersk kristendom, har trolig enda mer komplekse forklaringer.

At faste har med mat å gjøre, er en påminnelse vi i stor grad kan takke våre muslimske søsken for. Verdien av å spise enklere for å øke sin åndelige konsentrasjon, er det ikke mange nordiske lutheranere som løfter fram. Det er en del som i nyere tid har ønska å revitalisere fasten. De har tatt til orde for at faste ikke først og fremst handler om faste fra mat, men om å velge bort enkelte goder.

Pålagte fromhetsøvelser

Noen logger seg av Facebook. Andre avstår fra alkohol og niktotin. Noen intensiverer bønnelivet. Andre innfører privat kjøpestopp og velger å gi pengene til gode formål. Hvordan så mange prøver å løsrive fasten fra matrestriksjoner, er interessant. Den lutherske motstanden mot pålagte fromhets­øvelser er en viktig grunn. Men jeg tror at en like viktig grunn er at vi ikke aner hvordan vi skal forholde oss til overfloden vår. Rettere sagt, vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss til mat.

Det er lite som stresser mange av oss så mye som mat, kosthold og kropp. Det handler ikke bare om å ta vare på helsa. Mat har blitt en av de fremste markørene på vellykkethet.

En veltrent kropp som ernæres av et sunt og reflektert kosthold, er et av samtidas fremste statussymboler. Det vitner om disiplin, utholdenhet og kontroll. Det vitner om intelligens og evne til å jobbe strategisk mot en god karriere og økonomisk velstand. En utrent kropp, og enda verre, en overvektig kropp, vitner om det motsatte. Det indikerer manglende sjølkontroll, liten kunnskap om mat, helse og kropp, og dermed lavt utdanningsnivå og lavtlønna jobber.

Overvekt

Paradoksalt nok er det verdens fattige som sliter mest med overvekt. Mat er derfor noe som skaper svært ulike kulturer. På den ene siden finnes det en haug med matblogger der det legges ut oppskrifter og bilder av overdådige kaker og kaloririke retter. På motsatt side finnes det en flora av bøker og blogger som forfekter verdien av disiplinerte dietter og kostholdsideologier: lavkarbo, 5-2, Roede, økologisk, vegan- og vegetarianerkosthold. Og mye mer.

Mat fungerer ikke lenger som et næringsmiddel som skal holde oss i live. Mat har fått en symbolsk verdi som indikerer suksess eller fiasko. Og det synlige tegnet på suksess eller fiasko er kroppen: Den slanke og veltrente, eller den dvaske og overvektige.

Jeg tilhører dem som alltid har slitt med vekta. Og oss er det mange av. Et titalls ganger daglig foretar jeg vurderinger av hva jeg putter i munnen: «For fett, for søtt, akkurat passe, har lyst på, burde ikke, flink som lot være, lov å spise nå, men spis magert, stopp i tide, og sukk, der gikk jeg på en sjokoladesmell igjen …»

Orker ikke faste

Om jeg skulle begynt å tenke i retning av for eksempel vegetarianer- eller vegan-kosthold, tror jeg at det hadde gått fullstendig rundt for meg. Det er nok å tenke på som det er. Og derfor orker jeg ikke å faste i fastetida. Kanskje det er sånn for flere enn meg? Kanskje det er sånn at mat er en så komplisert faktor i livet at tanken på enda en restriksjon, eller enda et lag i matbevisstheten, blir for mye? Er det derfor vi prøver så hardt å løsrive fasten fra matrestriksjoner?

«Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rett tid», står det i Sal 145, 15. For min del har dette blitt fasteønsket for alle verdens mennesker: Med øynene vendt mot Gud, får vi mat i rett tid. Ikke for ofte. Ikke for sjelden. Og uten restriksjoner. Men i rett tid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere