Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Fra gudstro til selvtro

Publisert over 1 år siden

Det er en misforståelse at sekularisering er det samme som å velge bort en religiøs dimensjon ved livet. Sekularisering er noe annet.

I forrige uke ble Kirkemøtet avholdt i Trondheim. Det fikk uvanlig mye oppmerksomhet i rikdsdekkende medier. «Debatten» i NRK brukte en hel sending torsdag kveld til å diskutere dette: Hvordan skal det gå med Den norske kirke?

Alt tyder på at kirken vår er et synkende skip, med statistikker som går i foruroligende fart nedover. Rett før Kirkemøtet gikk det sjokkbølger gjennom store deler av kirken da Oslo kirkelige fellesråd la fram en plan om å legge ned ni av byens seksti kirker. I 2016 gjennomførte Norsk Monitor en større undersøkelse i Norge om nordmenns religiøsitet. Her svarte 39 prosent at de ikke trodde på Gud, 37 prosent at de tror, og 23 prosent at de ikke visste.


En stor misforståelse. Tallenes tale kan synes å være klar. Det er all grunn til å finne gode strategier for å snu utviklinga. Ikke minst må økonomien sikres så kirkebygg og personalressurser kan fortsette å være folkekirke i hele landet for alle som trenger oss. Men først må vi rydde opp i en stor misforståelse, en misforståelse som gjør at statistikker og tall kanskje ikke sier hele sannheten likevel:

Mange av problemene vi står overfor, framstilles ofte som et resultat av sekularisering. Med sekularisering menes det da gjerne avkristning og a-religiøsitet. I dette ligger en påstand om at folk har valgt bort kirken til fordel for et ikke-åndelig livssyn. Hvis vi holder på denne forklaringa, risikerer vi å utvikle feil strategier. Det er nemlig gode grunner til å hevde at det norske folk ikke er så mye mindre religiøst enn tidligere. Men de er det på andre måter enn før.

Det er en misforståelse at sekularisering er det samme som å velge bort en religiøs dimensjon ved livet. Sekularisering er noe annet: Det er å velge seg andre autoriteter enn de tradisjonelle samfunnsautoritetene som kongen, kirken og de lærde. Og Gud. Det er å velge ikke å bli fortalt av autoritetene hva som er sant, riktig og rett. En vesentlig del av sekulariseringa innebærer at det er individet som er den høyeste autoritet. Det er det som kjennes riktig og troverdig for den enkelte, som blir sannhet.


Din indre guddom. Sekulariseringsprosessen starta allerede ved reformasjonen, skjøt fart i opplysningstida, og har fått større og større innflytelse. De siste hundre åra har den vært særlig merkbart på det religiøse livet i Vesten. Den østlige spiritualiteten har fått innpass de siste tiåra fordi den kan tilby noen teknikker som går hånd i hanke med sekulariseringa: Yoga, meditasjon og mindfulness. «Lytt til din indre stemme. Finn din indre guddom. Hva kjennes sant og riktig for deg?».

I Norge har tendensene vært merkbare lenge, og nå er de påtrengende for Den norske kirke. Folk er ikke så mye mer ugudelige enn før. Og 71 prosent er fremdeles medlemmer av Den norske kirke.  Men de vil velge sjøl hvor de skal finne sine religiøse impulser. Religionsforskerne Linda Woodhead og Paul Heelas kaller denne utviklinga «spirituality of self», selvspiritualitet. Det er en spiritualitet som henter sin autoritet i selvet, og bekrefter selvet. Selvspiritualitetens retorikk er rundt oss hele tida: «Du er unik. Alt er mulig for den som har tro på seg selv. Lytt til din indre stemme. Vær sjef i eget liv.»

Selvspiritualiteten finner vi langt inn i kirkens egne rekker. Å oppfordre ungdom til å realisere sitt unike potensiale, eller be Gud om å skape gode drømmer som den enkelte kan strekke seg mot, er eksempler som blir mer og mer vanlige.


På feil sted. Det norske folk er ikke gudløst. Men mange søker Gud på feil sted: i seg selv. Dermed blir de også overlatt til seg selv, og særlig når det røyner på. Kirken har noe ufattelig mye bedre å by på. Vi kan henvise til Gud der han er å finne: utenfor oss selv. Gud er å finne i bibelen, bønnen, sakramentene og forkynnelsen. Gud er å finne i kirkens liv, et mangearta liv som ikke handler om realisering av det individuelle selvet, men realisering av troen på den korsfesta og oppstandne Kristus.

Kanskje dette vil være det aller mest frigjørende budskapet for mange sekulære: Evangeliet om en større autoritet enn seg selv.

Gå til innlegget

Den kristelige offentlighet

Publisert over 1 år siden

En god samfunnsdebatt forutsetter gode redaktører som skiller smått fra stort.

Språk er makt. Å synliggjøre eller usynlige mennesker, miljøer og temaer, er avgjørende for hvordan vi oppfatter verden. Det gjelder privatlivet, og det gjelder det offentlige livet. Dagens kronikk handler mest om hva som synliggjøres og usynliggjøres offentlig, i samfunnsdebatten. Hva snakker vi om offentlig? Hvem skal bestemme hva som er viktig å snakke om? Og hvor skal vi snakke om det? I avisspalter, på nett, i tiddskrifter, radio og tv? Hvilke samfunnsspørsmål skal vi ta opp? Hvordan framstiller vi dem? Kort sagt, hva settes på dagsorden?


Samme spørsmåla. Religion er en del av den offentlige debatten. I Norge spiller Vårt Land en særlig viktig rolle i debatten om kirke, kristelighet og religion. De samme spørsmåla gjelder også her. Hvilke kirkelige og kristelige tema skal vi ta opp? Skal teologene sette dagsorden? Eller lekmannsbevegelsen? Kanskje andre religioner skal få komme til orde? Hvordan skal Verdidebatt, kommentarfelter og facebookinnlegg vurderes i forhold de redaksjonelt kvalitetssikra tekstene?

I 1962 publiserte sosiologen Jürgen Habermas boka «Borgerlig offentlighet». Her beskriver han hvordan den offentlige debatten siden opplysningstida gradvis har overtatt den funksjonen kongene og fyrstene hadde. Den frie meningsutvekslinga som oppsto i den borgerlige offentlighet, skapte en meningsdannelse som de regjerende kreftene måtte ta stilling til. I første omgang var dette en debatt forbeholdt de få; velutdanna menn som hadde økonomisk tilgang til aviser, bøker og tidsskrifter. Men gradvis ble debatten tilgjengelig for flere enn de velbemidla menn. Kvinnene kom til. Og andre enn samfunnseliten kom til. Etermediene, det vil si radio og tv, endra debatten. Så kom internett.


Hvem som helst. I vår tid er den frie meningsutvekslinga noe alle har tilgang til. Avisene har kommentarfelter, hvem som helst kan poste innlegg og delta i diskusjoner på Facebook og Twitter, og hvem som helst kan blogge. Terskelen for å delta i samfunnsdebatten har blitt lav, så lav at det kan bli et problem. For en god samfunnsdebatt forutsetter gode redaktører som skiller smått fra stort, sørger for representativ journalistikk der så mange parter som mulig kommer til orde, og finner gull blant gråstein i den store mengden av meningsytringer.

Den kristelige offentlighet, som Vårt Land uten tvil er en hovedaktør i, er en del av den borgerlige, allmenne offentlighet. Den kristelige offentligheten synliggjør og usynliggjør kirkelige og kristelige miljøer, mennesker og temaer. En del av oss har opplevd at den kristelige offentligheten i Norge er for trang. Det har vært for få aktører i den, og aktørene har vært for like. Den har vært for indrekirkelig orientert, for politisk, kulturelt og teologisk ensidig, og den har ikke gitt nok rom for problemstillinger som berører flere enn de aller mest dedikerte kristne. Rommet har vært så trangt at mange egentlig ikke har sett vitsen i å delta i debatten.


I full blomst. For to år siden overtok Åshild Mathisen redaktørstolen i Vårt Land. Prosessen hadde nok pågått lenge, men de siste par åra slo den ut i full blomst: Vårt Land har blitt en avis der mange flere stemmer og problemstillinger kommer til orde. Rommet har blitt større, aktørene flere, synspunktene mindre opplagte, og gjennom dette har det blitt skapt et debattklima som det går an å puste i. Seinest torsdag i forrige satt jeg med en kollega i lunsjen og snakka om miraklet som har skjedd i Vårt Land. Noen timer seinere kom det illevarslende meldinger, meldinger om mistillit, og en uro som har skaka mange av oss som ønsker å være en del av en mangfoldig og fri kristelig offentlighet.

Vi veit mye om hvilket råkjør kvinnelige ledere utsettes for. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke er en problematikk også her. Den kristelige offentligheten er hardt tilkjempa og dyrebar. Vi er mange som er urolige for å miste den. Og vi vil kjempe hardt for å beholde den. Fordi vi vil at det fremdeles skal være en vits i å delta i den.


Gå til innlegget

Faste, fedme og fitness

Publisert over 1 år siden

Mat fungerer ikke lenger som et næringsmiddel som skal holde oss i live. Mat har fått en symbolsk verdi som indikerer suksess eller fiasko.

For en uke siden var det askeonsdag, og vi gikk inn i fastetida. Mandagens Vårt Land inneholdt et interessant oppslag om faste, der det blant annet ble trukket linjer til middelalderens askese. Den kunne gi seg svært ekstreme utslag, særlig hos de kvinnelige mystikerne.

At faste, askese og spiseforstyrrelser har klare forbindelseslinjer, er noe forskere som Caroline Walker Bynum og andre har vært opptatt i flere tiår. Men hvorfor klassisk faste, forstått som avhold fra kjøtt og overdådig mat og drikke, i så liten grad praktiseres i nyere luthersk kristendom, har trolig enda mer komplekse forklaringer.

At faste har med mat å gjøre, er en påminnelse vi i stor grad kan takke våre muslimske søsken for. Verdien av å spise enklere for å øke sin åndelige konsentrasjon, er det ikke mange nordiske lutheranere som løfter fram. Det er en del som i nyere tid har ønska å revitalisere fasten. De har tatt til orde for at faste ikke først og fremst handler om faste fra mat, men om å velge bort enkelte goder.

Pålagte fromhetsøvelser

Noen logger seg av Facebook. Andre avstår fra alkohol og niktotin. Noen intensiverer bønnelivet. Andre innfører privat kjøpestopp og velger å gi pengene til gode formål. Hvordan så mange prøver å løsrive fasten fra matrestriksjoner, er interessant. Den lutherske motstanden mot pålagte fromhets­øvelser er en viktig grunn. Men jeg tror at en like viktig grunn er at vi ikke aner hvordan vi skal forholde oss til overfloden vår. Rettere sagt, vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss til mat.

Det er lite som stresser mange av oss så mye som mat, kosthold og kropp. Det handler ikke bare om å ta vare på helsa. Mat har blitt en av de fremste markørene på vellykkethet.

En veltrent kropp som ernæres av et sunt og reflektert kosthold, er et av samtidas fremste statussymboler. Det vitner om disiplin, utholdenhet og kontroll. Det vitner om intelligens og evne til å jobbe strategisk mot en god karriere og økonomisk velstand. En utrent kropp, og enda verre, en overvektig kropp, vitner om det motsatte. Det indikerer manglende sjølkontroll, liten kunnskap om mat, helse og kropp, og dermed lavt utdanningsnivå og lavtlønna jobber.

Overvekt

Paradoksalt nok er det verdens fattige som sliter mest med overvekt. Mat er derfor noe som skaper svært ulike kulturer. På den ene siden finnes det en haug med matblogger der det legges ut oppskrifter og bilder av overdådige kaker og kaloririke retter. På motsatt side finnes det en flora av bøker og blogger som forfekter verdien av disiplinerte dietter og kostholdsideologier: lavkarbo, 5-2, Roede, økologisk, vegan- og vegetarianerkosthold. Og mye mer.

Mat fungerer ikke lenger som et næringsmiddel som skal holde oss i live. Mat har fått en symbolsk verdi som indikerer suksess eller fiasko. Og det synlige tegnet på suksess eller fiasko er kroppen: Den slanke og veltrente, eller den dvaske og overvektige.

Jeg tilhører dem som alltid har slitt med vekta. Og oss er det mange av. Et titalls ganger daglig foretar jeg vurderinger av hva jeg putter i munnen: «For fett, for søtt, akkurat passe, har lyst på, burde ikke, flink som lot være, lov å spise nå, men spis magert, stopp i tide, og sukk, der gikk jeg på en sjokoladesmell igjen …»

Orker ikke faste

Om jeg skulle begynt å tenke i retning av for eksempel vegetarianer- eller vegan-kosthold, tror jeg at det hadde gått fullstendig rundt for meg. Det er nok å tenke på som det er. Og derfor orker jeg ikke å faste i fastetida. Kanskje det er sånn for flere enn meg? Kanskje det er sånn at mat er en så komplisert faktor i livet at tanken på enda en restriksjon, eller enda et lag i matbevisstheten, blir for mye? Er det derfor vi prøver så hardt å løsrive fasten fra matrestriksjoner?

«Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rett tid», står det i Sal 145, 15. For min del har dette blitt fasteønsket for alle verdens mennesker: Med øynene vendt mot Gud, får vi mat i rett tid. Ikke for ofte. Ikke for sjelden. Og uten restriksjoner. Men i rett tid.

Gå til innlegget

Hardhausa, vismenn og Gud

Publisert over 1 år siden

Januar er åpenbaringstid. I denne tida fordyper den kristne kirke seg i det store mysteriet: At Gud har åpenbart seg gjennom Jesu fødsel, i det som kalles for inkarnasjonen.

Hvem er Gud? Flere av oss har gjennom desember sunget Trygve Hoffs vidunderlige salme «Velsigna du dag, over fjordan», bedre kjent som «Nordnorsk julesalme». Da denne salmen kom med i den nye salmeboka, var det en bestemt formulering som vakte diskusjon: «Vi levde med lua i handa og hadde så sterk ei tru. Og ett har vi visselig sanna: Vi e hardhausa, vi, som Du».

Noen mente at dette var blasfemi. Går det an å bruke en så barsk metafor som «hardhaus» om Gud? Er ikke Gud så ulik menneskene at vi må bruke mer opphøyde metaforer?

En dyp teologisk sannhet

Like fullt har salmen i løpet av kort tid blitt en av de mest folkekjære advents- og julesalmene i hele landet. Trolig skyldes det akkurat det poenget som i sin tid skapte diskusjon: At teksten på en original og tankevekkende måte gir uttrykk for en dyp teologisk sannhet, at menneskene, uansett rang, bosted og levekår har noe ved seg som likner på Gud. Og det innebærer at selv om Gud er radikalt annerledes, også likner på oss.

Noe av det mest interessante ved diskusjonen om Gud som nordnorsk hardhaus, er at den tydeliggjør hva troende mennesker alltid har drevet med: Å skape bilder av Gud som likner på noe velkjent. Det spesielle ved bildebruken i «Nordnorsk julesalme» er at det for en gangs skyld ikke blir brukt opphøyde metaforer, men velkjente, upolerte og hverdagslige. Den trekker en identifikasjonslinje mellom småkårskårsfolk som levde med lua i handa og kjempa for tilværelsen, og den kjempende Gud.

Henvist til metaforer

Det vanligste i den jødisk-kristne tradisjonen er å bruke metaforer som reflekterer det flotteste en har kjent til: Beduinhøvdingen, patriarken, hærføreren, dommeren og kongen. Fordi Gud nekter å gi fra seg navnet sitt når Moses spør om det, men bare henviser til det gåtefulle «Jeg er den jeg er», har vi alltid vært henvist til metaforer for å snakke om Gud. Men metaforbruken har aldri vært vilkårlig. Det skyldes menneskets begrensa innsikt. Derfor har vi grepet til det som til en hver tid har hatt høyest status i samfunnet, uten å forstå at metaforene vi velger ofte sier mer om oss enn om Gud.

Åpenbaringstida handler også om vise menn, de som kom fra øst og fant Jesusbarnet i krybben. For to uker siden skrev Ann Kristin van Zijp Nilsen i Vårt Land om «Lengten etter vismannen». Hun satte fingeren på et pinlig gjenkjennelig faktum: Vår trang til å velge oss vismenn som kan opplyse oss om hvordan verden henger sammen. Van Zijp Nilsen nevnte Per Fugelli og Frank Aarebrot, Wilfred Stinnissen og Martin Lönnebo som noen blant flere vismenn. Det van Zijp Nilsen etterlyste, var tilsvarende viskvinner. De er, ikke uventa, fraværende i den offentlige og kristelige samtalen. Viskvinnene er ikke etterspurt. Det er kun menn som kan bekle denne rollen.

Opphøyd maskulinitet

I vår kultur forbinder vi autoritet og ledelse med maskulinitet. Derfor passer ikke viskvinnene inn i bildet. Det er den sterke mann vi vil ha. Dermed er veien relativt kort til å forstå hvorfor de gudsmetaforene som er mest brukt gjennom tidene, er valgt. Vi har store problemer med å forbinde guddommelighet med noe annet enn opphøyd maskulinitet.

Åpenbaringstida konfronterer oss med noe helt annet. Når Gud åpenbarer seg ved å bli menneske, skjer det som det mest avmektige vesenet av alle, det nyfødte barnet, prisgitt menneskers omsorg. Hvorfor snakker vi så lite om Guds avmakt og sårbarhet? Fordi det ikke passer oss. Det er vismannen, patriarken og allherskeren vi søker. Hardhausen mangler den suverene autoriteten vi vil. Og da er det ikke så stor grunn til å lure på hvorfor de kvinnelige gudsmetaforene gang etter gang blir kjetterstempla. Gudsbilder som ikke inneholder både autoritet og maskulinitet, vil alltid risikere å bli karakterisert som blasfemiske.

Gå til innlegget

Himmelhåpet

Publisert nesten 2 år siden

Vi må snakke om legemets oppstandelse. Uten at vi undergraver evangeliets betydning for dette livet.

Først korset, siden kronen’, sto det på broderiet som hang på veggen hos en av de gamle slektningene vi pleide å besøke da jeg var barn. Det var illustrert med et kors i flammende farger og en majestetisk krone i gull, brodert med sirlige sting. Jeg syntes det var vidunderlig vakkert og sto ofte og så på det. Moren min la merke til fascinasjonen min og forklarte meg hva det betydde: I dette livet måtte vi regne med at det skjedde vonde ting. Men i himmelen skulle vi få trøst.

Rammeverket

I høst ble det lansert en bok på norsk, «Gjenoppdag kristendommen» av den amerikanske teologen Marcus J. Borg. Borg er en teolog som ­ønsker å problematisere himmel og helvete-rammeverket som har prega forståelsen av kristendommen i mange århundrer. På mange måter var det overraskende at boka vakte så stor interesse, fordi teologer har vært opptatt av disse spørsmåla i mange tiår. Samtidig sammenfalt lanseringa av boka med noe som åpenbart har vokst fram som et viktig tema i tida: Hva har kristendommen med dette livet å gjøre? Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus» har gått for fulle hus på Det norske teatret i lang tid. Tematikken der er noe av den samme: Er ikke kristendommen noe som først og fremst har å gjøre med livet her og nå?

Det er sagt og skrevet ufattelig mye om dette, egentlig helt siden kristendommens første tid. Jesus fra Nasaret kom til jorda som Guds sønn for å oppreise svake og undertrykte, kritisere urett, hykleri og falskhet og varsle at Guds rike var nær, et rike uten lidelse, løgn og urettferdighet. At Jesus ville at verden skal endres til det bedre, er et av evangeliets viktigste budskap. Samtidig er håpet om det fullendte gudsriket en like viktig del av evangeliet. Troen på et gjennombrudd der all smerte og urett skal opphøre, er en del av det kristne håpet. Jesu oppstandelse fra de døde er et pant på at gudsriket en gang skal seire over alt vondt, også over døden. Gudsrikets gjennombrudd har fått ulike navn, og himmelen og det evige liv er de vanligste.

Har variert

Vektlegginga av de to aspektene ved gudsriket, det som angår dette livet, og det som angår livet etter døden, har variert historisk. I lange perioder har vektlegginga av livet etter døden vært den klart tyngste. Dette har særlig skjedd i tider med stor lidelse som uår, pest, krig og andre katastrofer. Vektlegginga av livet etter døden har også vært brukt direkte undertrykkende. For ­eksempel har det opprettholdt slaveri, klassedelte samfunn, kvinneundertrykking og vold. Dette kunne­ skje ved å framholde at lidelsen her i verden ikke er for noe å regne, som Paulus skrev i Romerbrevets kapittel 8, mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår. Dermed framstilles dette livet som uviktig. Det er himmelen som gjelder.

At Borg, Eidsvåg og mange andre løfter fram kristendommens betydning for dette livet, er derfor betimelig. Egentlig har det allerede vært et teologisk tema i årtier, forfekta av blant annet frigjøringsteologer, feministteologer og andre kontekstuelle teologer. Evangeliet skal gi kraft til dette livet.

Enten-eller

Samtidig spør jeg meg: Hvorfor blir denne diskusjonen så fort et spørsmål om enten-eller? Ja, evangeliet er viktig for dette livet. Samtidig er døden og lidelsen en del av våre livsbetingelser. Uansett hvor hardt vi kjemper for at det gode skal seire i verden, tar livet her slutt en dag. For noen har det vært liv som har vært breddfulle av lidelse. Var dette alt? Holder det å høre at Jesus er med deg i lidelsen, når livet likevel ble så fullt av smerte? Var det nok for båtflyktningene? De overgrepsutsatte? De kronisk sjuke? De som døde unge? De som var så fattige at de ikke hadde mat til barna sine?

Jeg tror vi igjen må snakke om himmelhåpet. Vi må snakke om dommen over all urett. Vi må snakke om at Gud skal tørke bort hver tåre fra våre øyne, og at døden ikke skal være mer. Vi må snakke om legemets oppstandelse og det evige liv. Uten at vi undergraver evangeliets betydning for dette livet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere