Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Vi bærer mange med oss

Publisert rundt 1 år siden

Hvor i gudstjenestene pengene samles inn er ikke teologisk likegyldig.

‘Men det virker jo som om vi må betale for å gå til nattverd!’ innvender noen når det blir argumentert for at vi skal samle inn penger under nattverdsalmen i gudstjenesten. Dette er en diskusjon i Den norske kirke, og noe norske menigheter må ta stilling til. Når skal vi samle inn menighetens takkoffer i hovedgudstjenesten? Skal det skje mens organisten spiller et stykke, før vi begynner å bære fram brød og vin og gjøre i stand til nattverden, eller skal det skje samtidig, mens vi synger nattverdsalmen? Eller ved utgangen?

Sammen med denne tilsynelatende bagatellen­ av en detalj er norske menigheter også opptatt av å være diakonale og miljøbevisste. Alt dette henger sammen i menighetens takkoffer på en måte som gjør at plasseringa av den likevel ikke er noen bagatell.

LES MER: Pengegaver utfordrer livssynsaktørene

Diakonalt aspekt. 

Takkofferet eller offertoriet­ går helt tilbake til urkirkens nattverdfeiring. Når de første kristne møttes til nattverdfeiring, tok de med seg mat, drikke, penger og andre eiendeler. Diakonene tok dette imot ved gudstjenestens begynnelse. Når tida var inne, bar diakonene fram til alteret det som trengtes for at prestene kunne innstifte og dele ut elementene: brød, vin og vann. Det er denne frambæringa som i oldkirken blir kalt offertoriet. Etter gudstjenestens slutt gikk diakonene ut til de syke og trengende med det som var til overs av mat, vin og penger. Nattverden hadde, og har stadig, et dypt diakonalt aspekt som særlig målbæres i offertoriet.

Som kjent var et av Luthers viktigste anliggender et oppgjør med messe-
offertanken. Den troende kunne ikke på noen måte ofre noe for å gjøre seg fortjent til frelse. Kristus var det eneste offer, og offertoriet­ ble derfor nedtona i luthersk nattverdfeiring, før det så å si forsvant helt ut. Derfor utvikla skikken seg med å samle inn penger til de fattige før selve nattverdfeiringa tok til. Offeret ble tatt opp under en salme som ble sunget adskilt fra nattverden, eller organisten spilte et passende stykke mens pengene ble samla inn.

Ut med badevannet.

LES MER: Feirer nattverd gjennom internett 

Frambæringa av brød og vin ble også nedtona ved at klokkeren satte dette på alteret før gudstjenestens begynnelse. Denne praksisen har holdt seg fram til vår egen tid. Det som ble kasta ut med badevannet i luthersk nattverdfeiring, var det diakonale aspektet ved nattverden. Men ikke bare det diakonale, men også det skapelsesteologiske aspektet forsvant. At gavene er «en frukt av jorden og av menneskers arbeid», som det heter i Lima-liturgien, og at de ikke bare skal bli til mat for sjelen, men også brød for verden, forsvinner når det står et sølvbeger med avalkoholisert vin og en disk med glutenfri oblater på alteret.

Den ortodokse teologen Alexander Schmemann som døde i 1983, er en av de mest innflytelsesrike teologene på det siste århundrets­ liturgiske reformarbeid. Mye av dette reformarbeidet handler om å gjenoppdage dybdene i liturgien. Om offertoriet­ sa Schmemann at vi bærer fram til alteret langt mer enn det vi kan se, ta og føle på i brødet, vinen og pengene. Vi bærer med oss verdens nød og våre egne og vår nestes lidelse og sorger. Når vi bærer det fram til alteret, overgir vi det til den korsfestede og oppstan-dne Kristus for at han kan virke i det. Ved gudstjenestens slutt går vi ut i verden med vissheten om at alt vi har båret fram, er nyskapt, tilgitt og helt.

De døptes hjem. 

Den som har uttrykt denne offertorieteologien på den vakreste­ og tydeligste måten i Norge, er Svein Ellingsen­: «Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem. Hva Kristus gav og gir oss er også gitt for dem. Du dekker bord for alle, her er de døptes hjem. Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem.»

Hvor i gudstjenestene pengene samles inn er ikke teologisk likegyldig. Det handler ikke om å betale for å gå til nattverd. Det handler om å bære fram alt det vi sliter med, fortviles over og trenger hjelp til, for at det kan nyskapes og virke til beste for verden. Vi må tro på det vi gjør; vi må tro at det skjer noe utenfor oss selv, og vi må tro at dette har teologisk mening.

LES MER: Tro på en annen helbredelse

Trykket i Vårt Land 3. oktober 2018 i spalten Ideologi.

Gå til innlegget

Etikk, samliv og bekjennelse

Publisert rundt 1 år siden

Knut Alfsvåg tilkjennegir en rekke antakelser om mine synspunkter i etterkant av min kronikk om likekjønna ekteskap, «Ikke et bekjennelsesspørsmål». Disse antakelsene krever noen kommentarer.

Noen av Alfsvågs antakelser kan det være betimelig å rydde opp i, andre blir såpass fantasi­fulle at jeg velger å la dem forbli ukommentert. At «Thomassen med sin nedskrivning av kjernefamiliens betydning mener det er etisk uproblematisk å oppløse den biologiske forbindelse mellom barn og foreldre og erstatte den med ulike former for reproduksjonsteknologi, inkludert eggdonasjon og surrogati» får stå som et av de mange eksemplene på den mistankens hermeneutikk Alfsvåg har valgt å anlegge på teksten min.

Hadde han satt seg inn i hva jeg har jobba med faglig de siste åra, ville han kanskje sett at jeg har et svært kritisk perspektiv på transhumanisme, gen­teknologi og ­reproduksjonsteknologi. Men dette passer kanskje ikke inn i ­Alfvågs mange antakelser om meg?

Lik argumentasjon.

Min kronikk handler om noe annet enn den biologiske relativismen Alfsvåg mener at jeg skriver om. Den handler om at det har vært en påfallende lik argumentasjon helt siden debatten om kvinners adgang til utdanning og yrkesliv på 1880-tallet, fram til den debatten vi har i dag om ­likekjønna ekteskap.

Det er de samme argumentene som har vært løfta fram i kampen mot dette: Brudd på skaperordningen, normoppløsning, frafall, gudløshet og anarki. Men når kvinnene fikk utdanning og gikk ut i yrkeslivet, viste det seg at det ikke gjorde samfunnet så mye mer normoppløst og gudløst likevel. Ofte tvert i mot.

Mitt poeng var at dette kan vise seg å være tilfelle også med hvordan like­­-
kjønna ekteskap vil oppfattes om kort tid: Trolig vil det vise seg at det ikke forårsaka gudløshetens og sekulariseringas gjennombrudd likevel, som mange har frykta. Sekulariseringas gjennombrudd har riktignok skjedd for lengst, men det kan vi ikke gi de homofile og lesbiske skylda for. Det skyldes adskillig større strømninger enn likekjønna seksualitet.

Presiserende svar. 

Et par andre av Alfsvågs antakelser skal få noen presiserende svar. For lutheranere har ekteskapet aldri vært et sakrament. Derimot har det vært et ordningsspørsmål. At foreldreskap og ekteskap er omtalt i vår kirkes bekjennelsesskrifter, blant annet i Luthers lille katekisme som Alfsvåg refererer til, gir likevel ikke et uttømmende svar på hva som er et luthersk syn på familie og ekteskap.

Bispemøtets utredning «Kirkens ­enhet og troens fundamenter» fra 1997 er et viktig dokument der ­forholdet mellom etikk, bekjennelse og samliv gir et ­interessant utgangspunkt for en videre samtale om disse spørsmåla. I høringsuttalelsen fra Det teologiske ­fakultetet finner vi noen resonnementer som ­rydder i forholdet mellom etiske spørsmål og bekjennelsesspørsmål. I ­Confessio Augustana står det om «perpetua ­voluntas evangelii», evangeliets blivende vilje eller evige vilje. Det er kjærligheten og ivaretakelsen av ­nesten som er evangeliets blivende vilje for våre liv. Følgelig må vi til enhver tid være åpne for å tenke nytt om de verdslige forhold, også om de som står omtalt i Bibelen, så som samliv og familie.

Tida var moden. 

Det er evangeliets blivende vilje som utgjør kirkens identitet, og som viderefører den gjennom historien. Evangeliet er sterkt nok og ­levende nok til stadig å iføre seg nye klesdrakter i form av kirkelig orden og regler og ­retningslinjer. Disse retningslinjene kan føre til at vi må åpne ekte­skapet for andre enn heterofile par. Når etikken utfordres, er kirken kalt til å ­reflektere atter en gang over sine ­regler og retningslinjer. Det er det som har skjedd når den likekjønna vigselsliturgien ble vedtatt. Den etiske utfordringa fra ­homofile og lesbiske førte til at mange mente at tida var moden for dette.

Like fullt er ikke etiske spørsmål ­bekjennelsesspørsmål. Vår kirkes ­bekjennelsesgrunnlag er Bibelen, våre tre trosbekjennelser og to bekjennelses­skrifter, Luthers lille katekisme og ­Confessio Augustana. Dette er store og omfattende skrifter som gir rom for tolkninger. De inneholder også mye om ­familie, kjønn og samliv som må for­tolkes. Men summen av bekjennelsesskriftene ender uansett ikke opp med at det er bekjennelsen av kjernefamilien som er det kristne bekjennelsesspørsmålet. Bekjennelsesspørsmålet er troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Trykket i Vårt Land 12. september 2018.

Gå til innlegget

Ikke et bekjennelsesspørsmål

Publisert rundt 1 år siden

Kjernefamilien er ikke et bekjennelsesspørsmål for lutherske kristne, uansett hvor mange det er som prøver å gjøre den til det.

Egentlig vet jeg ikke om jeg orker å skrive om dette en gang til. Det er lite som vekker så skarpe og til dels usaklige reaksjoner som tekster om kjønn og seksualitet. Det vet alle som ytrer seg offentlig. Hvis en skribent vil leve et fredelig liv, bør hun holde seg langt unna tema som dette. Men jeg gjør det likevel. Jeg gjør det fordi jeg enda en gang registrerer svært sterke reaksjoner fra det såkalte kristenfolket, reaksjoner som igjen gjør spørsmål om samliv, kjønn og seksualitet til et bekjennelsesspørsmål. Hva skyldes reaksjonene?

Omkamp. 

De verste bølgene har ennå ikke lagt seg etter Kirkemøtets vedtak om likekjønna vigselsliturgi. Flere har meldt seg ut av Den norske kirke i protest, andre har meldt seg inn i glede, og noen mobiliserer til omkamp. Likevel har vi fått konsens i kirken om å leve med to likestilte syn. De fleste av oss synes, tross stadig bølgegang, at vi er på vei mot et noe smulere farvann i dette spørsmålet. Så skjedde det igjen i sommer. Stortingsrepresentant og prest Geir Jørgen Bekkevold fra Kristelig Folkeparti påtok seg å vie to kvinner. Det fikk et voldsomt etterspill. Nå må det rett nok presiseres at KrF og Den norske kirke ikke er det samme. KrF er et politisk parti, og Den norske kirke er et trossamfunn. Likevel er det mange overlappende reaksjoner på dette spørsmålet som er interessante.

Reaksjonene dreier seg om å stå fast på det heterofile ekteskapet som Guds skaperordning. «Et klassisk kristent syn på ekteskapet» er det mange som kaller det, en retorikk som i høyeste grad kunne være verdt en egen kronikk, men det får bli en annen gang. Det dreier seg om frykt for at samfunnet vil gå til grunne hvis ikke kjernefamilien er grunncellen i alt samfunns- og kirkeliv. Det dreier seg om frykt for normoppløsning og seksualitetsanarki. Det dreier seg om frykt for Guds dom. Og det dreier seg om mye, mye mer, men jeg tror dette er de viktigste grunnene.

Fra innsida. 

Reaksjonene er meg ikke fremmede. Jeg har vokst opp i lavkirkeligheten og kjenner tenkninga godt fra innsida. For mange er det selve Bibelen og bekjennelsen som står på spill: Hvis vi ikke står fast i kampen mot det likekjønna ekteskapet, er vi ikke bibeltro. Og dermed er vi frafalne. Jeg har all respekt for tankegangen, selv om jeg ikke er enig. Men tross all respekt, er det likevel noe som ikke henger i hop her. Hva dreier det seg om?

De fleste som roper høyt mot likekjønna ekteskap, er ikke biblisister. De mener ikke at kvinner skal underordne seg sine ektemenn og tie i forsamlingen, og de er ikke motstandere av at kvinner og jenter får utdanning og deltar i yrkeslivet. Mange har endra syn på kvinnelige prester og taler varmt for dem, og en del har også endra syn på skilsmisse og gjengifte. Alt dette var tidligere stridsspørsmål som aktiverte mer eller mindre nøyaktig den samme argumentasjonen som brukes i dag mot likekjønna vigsel: Brudd på skaper-
ordningen, normoppløsning, frafall, gudløshet og anarki. Men så skjedde det noe gjennom en prosess, og brått var ikke disse stridsspørsmålene tema i det hele tatt. Hva skjedde?

Det er mye forskjellig som skjedde. Mye handler om å venne seg til endring. Det innebærer å gå noen ekstra runder med sin egen teologi for å se at det vi instinktivt reagerer mot, kanskje ikke er teologisk og bibelsk fundert likevel.

Intensitet. 

Det er vanskelig å måle motstand. Om motstanden mot likekjønna vigsel er større eller mindre enn for eksempel mot kvinnestemmeretten, noe også kirken var i mot i sin tid, vet jeg ikke. Uansett er det en intensitet i reaksjonene som jeg synes er svært interessant. Skyldes det noe så basalt som at det truer vår egen seksualitet å akseptere at det finnes andre måter å leve den ut på enn i kjernefamilien?

Jeg er ikke sikker. Men jeg spør. Det jeg derimot er sikker på, er at kjernefamilien aldri har vært, og heller aldri kommer til å bli et bekjennelsesspørsmål for lutherske kristne, uansett hvor mange det er som prøver å gjøre den til det.

Trykket i Vårt Land 5. september 2018 i spalten Ideologi.

Gå til innlegget

Vær og håp

Publisert over 1 år siden

Det er stadig et manglende ledd mellom apokalyptisk teologi, skapelsesteologi og klimakrisa.

Jeg er ikke den eneste som har bekymra meg over været og klimakrisa denne sommeren. Heller ikke er jeg den første til å prøve å si noe teologisk om det dype alvoret som vi nå begynner å ane omfanget av. Senest fredag skrev Ingrid Nyhus i Vårt Land om Gud som «værgud», en Gud vi kan be om «godt og tjenlig vær», som det heter i oldkirk-ens bønner.

Hva som skjer framover, vet egentlig ingen, heller ikke klimaforskerne. Bjørn Hallvard Samset, forskningsleder i Cicero, skrev 31. juli en kronikk på NRK Ytring at det ikke er mulig å vite hva som venter oss. «Vi er i en mellomtilstand; en rask endring fra en kjent situasjon og inn i det ukjente; og alt er nytt.»

Gå til grunne. 

Uhyggen la seg tungt over meg da jeg leste dette. Er det nå det virkelig skjer? Vil kloden være beboelig for mennesker om noen få år? Vil vi greie å tilpasse oss det nye klimaet, eller vil vi dø? Samtidig var det interessant å registrere min egen reaksjon på det jeg leste. Det gikk opp for meg at jeg er så fortrolig med et apokalyptisk tankesett at jeg meldte pass. Den kristne tradisjonen jeg tilhører har et historiesyn der alt en gang skal gå til grunne. Først ved alle tings ende kommer Kristus for å dømme levende og døde og nyskape himmel og jord. Reaksjonen min på det som nå skjer, er til en viss grad å avfinne meg med at eksistensen vår på jorda er i ferd med å bryte sammen.

Derfor leste jeg også med stor interesse intervjuet med den danske sosialantropologen Cecilie Rubow i Vårt Land 31. juli. Hun mener at kirken ikke greier å nå fram fordi den har vært mer opptatt av menneskets forhold til Gud enn til skaperverket. Det må en teologisk klimarevolusjon til, sier Rubow. Ikke nok med det: Det trengs en ny religion der mennesket ikke er herre over naturen, men lever i samspill med den. Hun sier også at mange kirker og menigheter blir altfor tekniske i kampen mot klimaødeleggelsene ved å innføre tiltak som å spare på vann og strøm, uten at vi dermed greier å forbinde oss med den store eksistensen som vi alle er en del av. Det mangler en større visjon, mener Rubow.

Har børsta støv. 

Om jeg ikke er enig med Rubow i at løsninga er å skape en ny religion, mener jeg at hun har noen viktige poeng. Kirken har på mange måter forlatt en teologi der frelse bare er noe som dreier seg om evigheten. Den har børsta støv av skapelsesteologien, erkjent at frelse også er frelse for skaperverket, og tatt svært alvorlig at kloden er i ferd med å gå til grunne. Samtidig gjenkjenner jeg det Rubow beskriver som teknisk. Vi oppfordres til å sortere søpla vår, drikke rettferdig kaffe, fly mindre og redusere plastforbruket. De som har råd, kjøper økologisk mat og el-biler.

Det er stadig et manglende ledd mellom apokalyptisk teologi, skapelsesteologi og klimakrisa. Erkjennelsen av at vår egen kropp får liv av det samme vannet, 
lufta og jorda som alt annet levende i Guds skaperverk, har for mange av oss uteblitt, tross alle gode intensjoner. Det er derfor ikke så rart at mange søker til naturreligionene, der en finner dette i så mye større grad enn i kristendommen.

Vannet fra Gud. 

Men vi trenger ikke å gå til naturreligionene for å finne det manglende leddet, den store visjonen. Vi har den allerede, men vi er ofte blinde for den. Den blir særlig tydelig i sakramentene. Vi finner det i dåpen, i vannet fra Gud som gir liv til verden og frelse for den enkelte. Vi finner det i nattverden, der vi bærer fram brød og vin som «frukt av jorden og menneskers arbeid», som det heter i Lima-liturgien, og som blir til brød for verden og evig liv. «Alt vi eier, tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake» ber vi også. Når vi bærer fram vann, brød og vin, erkjenner vi at vi henger sammen med hele Guds skaperverk. Det er Gud som er skaperverkets herre, ikke vi. Sakramentene er organiske samspill mellom Gud, naturen og mennesket. Det som større er, er at vi bærer det fram i tro på at Gud kan nyskape naturen og mennesket. Det angår ikke bare det evige liv, men også livet her og nå. Så ja, det er håp. Gud stadig kjemper for sitt skaperverk.

Trykket i Vårt Land 8. august 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Sommerkroppen og skjønnheten

Publisert over 1 år siden

Det er aldri så ille som på denne tida av året: Misnøyen med mitt eget utseende. Og jeg vet at jeg er i godt selskap.

Strendene er fulle av unge, slanke og gyllenbrune kropper, og på fjellet går de veltrente voksne fra hytte til hytte med spenstige steg. Gatene vrimler av mennesker med klær som av- slører faste muskulatur og myk hud. Mens når jeg ser meg i speilet, ser jeg bare grevinneheng, valker, rynker og fregner på rosa hud.

Det er sagt at jula er et forstørrelses- glass der alt det ufullkomne blir overty- delig. Men det samme gjelder sannelig også sommeren. For sommerens vedkom- mende viser forstørrelsesglasset særlig det ufullkomne ved kroppen og utseen- det. Mange vegrer seg mot å bli avslørt i ubarmhjertig sollys og lette klær.

Kommer til kort. 

Hva har forfengelighet og misnøye med eget utseende med Gud å gjøre? Alt. For Gud har med skjønnhet å gjøre. Og Gud har med menneskeverd og selvrespekt å gjøre. Men vi forledes ofte til å tro at det er i speilet vi nner svaret. Er det sånn at hvis jeg ikke nner skjønnheten der, er jeg uskjønn? Og der- med verdiløs?

Det er mangt å si om skjønnhetstyranni, kroppspress og selvopptatthet. Dette skal vi ikke avfeie; i verste fall kan skjønnhets- press ta liv. Mange av oss har lett for å tro at vi vil bli mer elska hvis vi blir vakre nok, og det kan presse noen til yttergrensene. Men i større eller mindre grad driver vi med det samme, de este av oss: Vi stre- ver etter å oppnå skjønnhet, fordi vi vil bli elska. Og der kommer vi som regel til kort, alle sammen.

Guds bilde. 

Hva med å begynne i en annen ende, å se skjønnhet som noe som ikke først og fremst er individuelt? For skjønnheten nnes. Den er en del av ek- sistensen. Og så lenge vi eksisterer, er også vi en del av eksistensen. Dermed har vi alle del i skjønnheten. Det som er enda sterkere, er at vi har del ikke bare i skjønn- heten, men i opphavet til all skjønnhet: Gud.

Vi er skapt i Guds bilde. «Imago Dei», som det heter på latin, er et av de aller vik- tigste teologiske begrepene som beskriver hva det er å være menneske. Det inne- bærer at noe ved oss likner på Gud, og noe ved Gud likner på oss. Dette vet mange. Men betyr det dermed at vi er vakre? Vi vet ikke om Gud er vakker, i hvert fall ikke i vår betydning av ordet. Det vi kan vite, er at Gud er hel. Ordet hellig er avleda av ordet hel. De vanligste skjønnhetsidealene legger faktisk mest vekt på symmetri og helhet. Skjønnhet dreier seg om helhet. Og Gud er hel og ubrutt. Imago Dei betyr derfor at vi alle har del i det hele.

Det ufullkomne. 

Men kristendommen innebærer ikke bare en tro på at Gud er hel. Den innebærer også troen på at Gud lot seg krenke, torturere og drepes. Gud bestemte seg for å likne på oss ved å la seg bli påført skader og sår, skader som førte til døden. Er dette også skjønnhet? Ja. Det skadde og såra er vakkert, fordi Gud er skadd og såra. Da gjelder det også våre skader og sår.

Våre brister, det slitne, ufullkomne og ødelagte, er omfatta av det store og altom- fattende Imago Dei. Skjønnheten nnes i hver enkelt av oss på grunn av dette. Både det hele og det brutte er en del av skjønn- heten, fordi Gud både er hel og brutt. Det er ikke speilet vi skal stirre inn i for å nne skjønnhet. Speilet er en blindsone. Der n- ner vi ikke andre svar enn dem Narcissus og stemoren til Snehvit fant.

Innkrøkt. Luther sa at menneskets hovedproblem er at det er «innkrøkt i seg selv». Å være innkrøkt i seg selv er et uttrykk for hvordan mennesket isole- res i sitt eget indre uten å være i stand til å skue utover og se Guds handlinger og skaperverk med et åpent blikk, mener Luther. Å se meg blind på mitt eget speil- bilde for å nne skjønnhet gjør meg inn- krøkt i meg selv. Det hindrer blikket mitt i å bli utadvendt.

Når jeg løfter blikket bort fra speilet, ser jeg noe annet. Jeg ser at skjønnheten er her. Den er i naturen, i alle kroppene rundt meg, uansett om de samsvarer med idea- lene eller ikke, rett foran øynene mine. Og derfor nnes den også i min egen kropp. Fordi Gud er også der.

Trykket i Vårt Land 11. juli 2018 i spalten Ideologi.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere