Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

En stilisert rolle

Publisert 8 måneder siden

Liturgien er ikke prestens individuelle eiendom. Samtidig kan dialektbruken blant prester være et symptom på at rommet er for trangt.

Midt oppi regjeringsplattformer, ekstremvær og andre januargys, brøt det fram et gledesbudskap: Det radikale bokmålet har fått vind i seila. Det ble blant annet omtalt i TV-programmet Torp 16. januar, der språkdirektør Åse Wetås var gjest. ­Saken ble presentert som en «ny gruppe som kjemper for de breie dialektene».

Les også: Det er nærmast ufatteleg at dei gammaltestamentlege apokryfane ikkje har vore tilgjengelege på nynorsk – før i dag

Folkemålsformene. 

Landslaget for språklig samling, en organisasjon som i lengre tid har kjempa for samnorsk, setter i stedet kreftene inn på å kjempe for radikalt bokmål. Det radikale bokmålet innebærer sterkere bruk av folkemålsformene i bokmålet, blant annet a-endinger og bruk av diftonger i en del ord, for eksempel «veit» og «brei» i stedet for «vet» og «bred». Disse formene finnes allerede i bokmålsnormen, men er sjelden å se i skrift, sa Wetås. De kan også ha islett av nynorske former, noe mange av våre bokmålsdialekter har: «sjøl» som ligger mye nærmere det nynorske «sjølv» enn den vanligste bokmålsformen «selv», og kløyvd infinitiv, for eksempel «gjørra» i stedet for «gjøre».

Hvorfor er det radikale bokmålet så sjelden å se i skrift? «Forskerforum», Forskerforbundets medlemsblad, hadde­ i 2017 flere saker om bruk av radikalt bokmål i forskning. Det viser seg at mange forskere unnlater å bruke det, sjøl om det ville være naturlig for dem. Radikalt bokmål oppfattes gjerne som altfor folkelig til å fungere som en akademisk 
uttrykksmåte. Vi forskere som bruker ­radikalt bokmål, kan lett oppfattes som litt dummere enn andre forskere. Derfor er det ikke så mange som våger det.

Flyter lettere. 

Sjøl har jeg lenge vært en ihuga forkjemper for radikalt bokmål. Det har flere årsaker. Dels er det fordi det ligger tettere på min egen Vestfolddialekt, noe som gjør at skrivinga flyter lettere. Men en like viktig grunn er at de konservative bokmålsformene har noe ved seg som gir inntrykk av tilhørighet til et visst sosialt segment, et segment det er vanskelig å identifisere seg med. Språk er en kraftig sosial markør, og jeg har vokst opp med et skille mellom de som snakker «fint» og de som snakker «vanlig». «Boken» eller «boka», det er former som uttrykker to ulike verdisett. Derfor insisterer jeg stadig på at folkemålsformene like gjerne kan brukes i akademisk ­tekster som i dagligtale. Akademia er ikke for «dom fine»!

Denne diskusjonen har sjølsagt relevans for kirkens språk. Bibeloversettelser og liturgiske tekster er også resultater av språklige valg og verdisett. Det er mye ved de kirkelige uttrykksformene som har en viss høystemthet ved seg, noe de også skal ha, fordi alt rituelt språk er forskjellig fra dagligtale. Likevel kan det være nødvendig å ta diskusjonen en gang til. I nyere tid har det oppstått et ­fenomen som kanskje har å gjøre med at det ­liturgiske språket er i overkant høystemt: En del prester har begynt å ta i bruk sin egen ­dialekt i liturgien. Det er ikke sjelden å høre «Nåde være med dokker/dekk/dikko» og andre dialektiske former hvis en går til gudstjeneste i en norsk kirke, og det kan skje at samtlige liturgiske ledd omskrives til prestens egen dialekt. På spørsmål til de prestene som praktiserer dette, er svaret: «Det føles så unaturlig for meg å ikke bruke dialekta mi».

Les også: Moské satser på nynorsk

Stilisert rolle. 

Ja. Det er veldig mye som er unaturlig ved å være prest og lede en gudstjeneste, og det skal det også være. Det er en stilisert rolle å gå inn i. Liturgien er ikke prestens individuelle eiendom og uttrykk, men noe som tilhører kirken kollektivt. Den finnes i to målformer: Nynorsk og bokmål. Liturgen må gjerne preke og framføre egenformulerte deler av gudstjenesten på dialekt, men ellers være lojal mot den målformen som er vedtatt lokalt.

Så kan det være at det liturgiske språket skal radikaliseres en smule for å synliggjøre at kirkens språk ikke er fintfolkets språk. Dialektbruken blant prester kan være et symptom på at rommet er for trangt. Det klassiske liturgiske språket har alltid vært en salig blanding av høystemt retorikk og folkemål, og det radikale bokmålet bør derfor også få sin plass her.

Gå til innlegget

En feministteologs bekjennelser

Publisert 10 måneder siden

Hva er det som gjør at heller ikke mitt eget skrivende ego greier å kravle seg opp av patriarkatets dype hjulspor?

For noen uker siden hadde Vårt Land en interessant artikkel om fraværet av kvinner i Trond Bakkevigs og Tomm Kristiansens bok «Da Gud skiftet mening». Vårt Land påpekte i en artikkel 1. november at 6 av 7 navngitte personer i boka var menn. Biskop Solveig Fiske uttalte i den forbindelse at det er overraskende at «to så progressive menn som Bakkevig og Kristiansen ikke har lagt vekt på dette med kjønnsperspektivet». Forfatterne var enige i at kjønnsbalansen kunne vært annerledes, og ved senere utgivelser ville de se på dette en gang til.

Selv har jeg ikke rukket å lese boka og skal derfor la den ligge. I stedet skal jeg legge mitt eget hode på blokka. Helene Uri har i boka «Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk», som utkom i høst, vist en rekke eksempler på en vanvittig skjevfordeling av menn og kvinner i det offentlige språket. Det er et kvantitativt misforhold mellom synliggjøring av menn og kvinner, ulik vurdering av menns og kvinners prestasjoner, og sterke fordommer om kjønn av typen «kvinner slarver og kakler, menn diskuterer» som stadig slår gjennom i språket.

LES OGSÅ: Utelatt fra fortelling om kirkens utvikling

Godt skolert. 

Jeg regner meg som svært kjønnsbevisst. Jeg har skrevet en doktoravhandling om feministisk liturgisk språk og er godt skolert i sammenhengen mellom kjønn, språk og makt. Jeg vet bedre enn mange hvordan maktstrukturer virker gjennom språket. I høst ga jeg ut en bok som var basert på kronikkene mine i Vårt Land, «Gud til hverdags». Fordi det feministiske selvbildet mitt er i overkant oppblåst, gadd jeg ikke å sjekke kjønnsbalansen i tekstene mine. Jeg tok for gitt at den var ok.

Rett etter at boka var sendt til trykking, leste jeg Helene Uris bok og ble urolig. Derfor tok jeg sats og utførte Uris kjønnstest på min egen bok. Jeg talte hvilke historiske eller nålevende navngitte personer jeg har nevnt og kjente straks skamrødmen bre seg. Jeg har referert til tretten menn og tre kvinner. Da har jeg holdt utenom alle bibelske referanser som ­Jesus, Paulus og Lukas, referanser som ­bestyrker en enda større asymmetri. Jeg har riktignok tekster som handler om kvinner generelt, og om ikke navngitte kvinner som moren min. Men jeg er likevel rysta over at jeg ikke har funnet flere enn tre kvinner å navngi.

LES OGSÅ: – noe av det viktigste kirken kan gjøre i dag, er å slå et slag for middelmådigheten

Dype hjulspor. 

Hva er det som gjør at heller ikke mitt eget skrivende ego greier å kravle seg opp av patriarkatets dype hjulspor? Hva er det som gjør at jeg ikke refererer til alle de kvinnene som har forma meg som teolog og menneske: Turid Karlsen Seim, Rosemarie Køhn, Signe Fyhn, Solveig Fiske, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Synnøve Hinnaland Stendal, Kari Børresen, Jone Salomonsen, Anne Grete Spæren Rørvik, Kristin Gunleiksrud Raaum, Maja Osberg og mange flere? Hvorfor skriver jeg ikke om Elizabeth A. Johnson, Teresa Berger, Sallie McFague og Gail Ramshaw som åpna øynene mine for den liturgiske teologien på en måte ingen andre har greid? Eller om Anne-Louise Erikson, min avhandlingsveileder og største akademiske forbilde?

Jeg har ikke annet svar enn det journalister, forfattere, politikere og samfunnsdebattanter har: Det er helt tilfeldig. Det er ikke gjennomtenkt. Det bare ble sånn.

Blir usynlige. 

For det er akkurat det som skjer når en lar tilfeldighetene rå om kjønn: Kvinner blir usynlige i den ­offentlige debatten. Gry Friis Eriksen påviste denne mekanismen i 2004, i boka «Den automatiske likestillingen». Her har hun undersøkt holdningen til likestilling i norske menigheter og funnet at den er overveiende positiv. Derfor tror mange at likestilling er noe som følger automatisk av holdningene. Men Friis Eriksens undersøkelse viste også at hvis ikke en fulgte årvåkent med uopphørlig, gled alt tilbake til det gamle.

Da jeg fant meg selv dypt nede i hjulsporet nylig, klargjorde det for meg mer enn noen gang hvor hardt arbeid som kreves for å komme seg opp av det. Mannlige forfattere, politikere, strateger, teologer, høvdinger og helter refereres og siteres hele tida, og dermed reproduseres de gamle strukturene. Det gjelder også oss progressive. Kvinner som menn.

LES OGSÅ: – Fortsatt ikke stuerent å være feminist i kirken

Gå til innlegget

Når sangen er bønn

Publisert 11 måneder siden

Hvorfor skriver jeg så sjelden om sang? Trolig er det av samme grunn som at jeg skriver lite om lufta jeg puster inn.

‘I sangen kan du fornemme det ­levende lyset som lyser i den ­himmelske stad, og apostlenes vidunderlige ord og blodet som har flytt fra dem som ofret seg for sin tro. I sangen kan du fornemme liturgiens mysterier og høre sangen fra jomfruene som blomstrer på de himmelske enger.’ Dette skrev Hildegard av Bingen i «Scivias», et visjonsskrift fra midten av 1100-tallet.

Hvorfor skriver jeg så sjelden om sang? Trolig er det av samme grunn som at jeg skriver lite om lufta jeg puster inn. ­Sangen er en biotop eller et livsrom jeg har levd i hele mitt liv, og som derfor er så selvsagt at jeg glemmer at den er noe som fortjener oppmerksomhet i en tekst. Men forrige søndag kveld fikk jeg en betimelig påminnelse. Domkantor Arne Rodvelt Olsen markerte avslutninga av sin førti år lange tjeneste i Tønsberg domkirke med en avskjedskonsert. Det ble ikke bare en storslått musikkopplevelse med Rodvelt Olsens egne komposisjoner, men en reise tilbake i mitt eget liv.

LES OGSÅ: Salmenes evige liv

Sangens funksjon. 

Da vi gikk på videre­gående på 1980-tallet, ble noen av oss ­invitert til å bli med i Domkirkens ­motettkor i Tønsberg. (For ordens skyld: En motett er en kort komposisjon for kor, skrevet over en bibeltekst som ofte er knytta til en bestemt søndag i kirkeåret.) Motettkoret besto av åtte – ti ung­dommer som møttes noen fredags­ettermiddager i løpet av semesteret ­hjemme hos ­Rodvelt Olsen. Her fikk vi utdelt ­motetter og ­andre komposisjoner, noen så ­nyskrevne at blekket knapt hadde rukket å tørke på notearket. Vi sang, øvde, lo, sang og øvde mer. Søndag morgen møttes vi tidlig i Tønsberg domkirke og foretok ­siste finpuss. Deretter gjennomgikk vi den øvrige liturgien og salmene, så vi kunne være trygge forsangere for menigheten ­gjennom gudstjenesten.

Det unike med tida i motettkoret var ikke at jeg fikk synge. Det hadde jeg gjort hele livet, helt fra jeg begynte i barnekor som knøttliten. Å synge var jeg fortrolig med. Men gjennom tjenesten i motett­koret forsto jeg to ting som forma meg for resten av livet.

Det ene er at sangen er en liturgisk funksjon. Motettkorets skulle ikke å opptre ­eller bidra med sanginnslag. Vi var en del av liturgien. Vi gikk inn og ­fylte en funksjon i gudstjenesten, på ­linje med alle andre liturgiske funksjoner. ­Klokkene, orgelspillet, prekenen, salme­sangen, ­prestens ­messesang, nattverden og ­motettene var en og samme sak. Det gjaldt ikke å ­briljere, verken som kor ­eller enkelt­sangere. Det gjaldt å understøtte den liturgien som vi alle var med på å feire sammen, menighet og tjeneste­gjørende. Det var et velsigna fritak fra å skulle ­prestere individuelt, noe jeg ellers var vant til som et ideal for sangen min.

LES OGSÅ: Widemanns paradoks

Det rekker. 

Det andre er at jeg ­forsto at gudstjenesten er nok. Jeg kom fra en lavkirkelig bakgrunn som la vekt på ­individuelle følelser og inderlighet, og jeg hadde også hatt en kortvarig flørt med karismatikken. Så langt var det troserfaringer og spesielle følelser som ble etterspurt. Om de uteble, ble det ofte oppfatta som tegn på en tro som ikke var levende nok. Jeg var langt fra fremmed for gudstjenestelivet, men typisk nok for mange lutheranere var gudstjenesten noe som først og fremst ble sidestilt med prekenen. Liturgien var å oppfatte som en ramme rundt prekenen, ikke noe som hadde en selvstendig betydning.

Årene i motettkoret lærte meg noe ­annet. Gudstjenesten var mer enn ­preken, og liturgien var en bønn alle kunne delta i. Å delta med den funksjonen en var kalt til å delta med, var et fullverdig kristenliv, enten en var tjenestegjørende eller menighet.

LES OGSÅ: Vil sprenge grenser for lovsang

Viktig. 

Kirkens korarbeid for barn og unge regnes dessverre knapt nok som tros­opplæring når en skal kartlegge hva som skjer i menighetene. Jeg mener at det er noe av det viktigste som kan gjøres. Kor er verken elitistisk eller høykulturelt. Det er noe alle kan delta i.

«For det troende skaperverket jubler foran sin himmelske skaper med denne stemme av jubel og glede og viser ham slik stadig sin takknemlighet», skrev ­Hildegard av Bingen for snart tusen år siden. Og det er like sant i dag.

Gå til innlegget

Vi bærer mange med oss

Publisert 12 måneder siden

Hvor i gudstjenestene pengene samles inn er ikke teologisk likegyldig.

‘Men det virker jo som om vi må betale for å gå til nattverd!’ innvender noen når det blir argumentert for at vi skal samle inn penger under nattverdsalmen i gudstjenesten. Dette er en diskusjon i Den norske kirke, og noe norske menigheter må ta stilling til. Når skal vi samle inn menighetens takkoffer i hovedgudstjenesten? Skal det skje mens organisten spiller et stykke, før vi begynner å bære fram brød og vin og gjøre i stand til nattverden, eller skal det skje samtidig, mens vi synger nattverdsalmen? Eller ved utgangen?

Sammen med denne tilsynelatende bagatellen­ av en detalj er norske menigheter også opptatt av å være diakonale og miljøbevisste. Alt dette henger sammen i menighetens takkoffer på en måte som gjør at plasseringa av den likevel ikke er noen bagatell.

LES MER: Pengegaver utfordrer livssynsaktørene

Diakonalt aspekt. 

Takkofferet eller offertoriet­ går helt tilbake til urkirkens nattverdfeiring. Når de første kristne møttes til nattverdfeiring, tok de med seg mat, drikke, penger og andre eiendeler. Diakonene tok dette imot ved gudstjenestens begynnelse. Når tida var inne, bar diakonene fram til alteret det som trengtes for at prestene kunne innstifte og dele ut elementene: brød, vin og vann. Det er denne frambæringa som i oldkirken blir kalt offertoriet. Etter gudstjenestens slutt gikk diakonene ut til de syke og trengende med det som var til overs av mat, vin og penger. Nattverden hadde, og har stadig, et dypt diakonalt aspekt som særlig målbæres i offertoriet.

Som kjent var et av Luthers viktigste anliggender et oppgjør med messe-
offertanken. Den troende kunne ikke på noen måte ofre noe for å gjøre seg fortjent til frelse. Kristus var det eneste offer, og offertoriet­ ble derfor nedtona i luthersk nattverdfeiring, før det så å si forsvant helt ut. Derfor utvikla skikken seg med å samle inn penger til de fattige før selve nattverdfeiringa tok til. Offeret ble tatt opp under en salme som ble sunget adskilt fra nattverden, eller organisten spilte et passende stykke mens pengene ble samla inn.

Ut med badevannet.

LES MER: Feirer nattverd gjennom internett 

Frambæringa av brød og vin ble også nedtona ved at klokkeren satte dette på alteret før gudstjenestens begynnelse. Denne praksisen har holdt seg fram til vår egen tid. Det som ble kasta ut med badevannet i luthersk nattverdfeiring, var det diakonale aspektet ved nattverden. Men ikke bare det diakonale, men også det skapelsesteologiske aspektet forsvant. At gavene er «en frukt av jorden og av menneskers arbeid», som det heter i Lima-liturgien, og at de ikke bare skal bli til mat for sjelen, men også brød for verden, forsvinner når det står et sølvbeger med avalkoholisert vin og en disk med glutenfri oblater på alteret.

Den ortodokse teologen Alexander Schmemann som døde i 1983, er en av de mest innflytelsesrike teologene på det siste århundrets­ liturgiske reformarbeid. Mye av dette reformarbeidet handler om å gjenoppdage dybdene i liturgien. Om offertoriet­ sa Schmemann at vi bærer fram til alteret langt mer enn det vi kan se, ta og føle på i brødet, vinen og pengene. Vi bærer med oss verdens nød og våre egne og vår nestes lidelse og sorger. Når vi bærer det fram til alteret, overgir vi det til den korsfestede og oppstan-dne Kristus for at han kan virke i det. Ved gudstjenestens slutt går vi ut i verden med vissheten om at alt vi har båret fram, er nyskapt, tilgitt og helt.

De døptes hjem. 

Den som har uttrykt denne offertorieteologien på den vakreste­ og tydeligste måten i Norge, er Svein Ellingsen­: «Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem. Hva Kristus gav og gir oss er også gitt for dem. Du dekker bord for alle, her er de døptes hjem. Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem.»

Hvor i gudstjenestene pengene samles inn er ikke teologisk likegyldig. Det handler ikke om å betale for å gå til nattverd. Det handler om å bære fram alt det vi sliter med, fortviles over og trenger hjelp til, for at det kan nyskapes og virke til beste for verden. Vi må tro på det vi gjør; vi må tro at det skjer noe utenfor oss selv, og vi må tro at dette har teologisk mening.

LES MER: Tro på en annen helbredelse

Trykket i Vårt Land 3. oktober 2018 i spalten Ideologi.

Gå til innlegget

Etikk, samliv og bekjennelse

Publisert rundt 1 år siden

Knut Alfsvåg tilkjennegir en rekke antakelser om mine synspunkter i etterkant av min kronikk om likekjønna ekteskap, «Ikke et bekjennelsesspørsmål». Disse antakelsene krever noen kommentarer.

Noen av Alfsvågs antakelser kan det være betimelig å rydde opp i, andre blir såpass fantasi­fulle at jeg velger å la dem forbli ukommentert. At «Thomassen med sin nedskrivning av kjernefamiliens betydning mener det er etisk uproblematisk å oppløse den biologiske forbindelse mellom barn og foreldre og erstatte den med ulike former for reproduksjonsteknologi, inkludert eggdonasjon og surrogati» får stå som et av de mange eksemplene på den mistankens hermeneutikk Alfsvåg har valgt å anlegge på teksten min.

Hadde han satt seg inn i hva jeg har jobba med faglig de siste åra, ville han kanskje sett at jeg har et svært kritisk perspektiv på transhumanisme, gen­teknologi og ­reproduksjonsteknologi. Men dette passer kanskje ikke inn i ­Alfvågs mange antakelser om meg?

Lik argumentasjon.

Min kronikk handler om noe annet enn den biologiske relativismen Alfsvåg mener at jeg skriver om. Den handler om at det har vært en påfallende lik argumentasjon helt siden debatten om kvinners adgang til utdanning og yrkesliv på 1880-tallet, fram til den debatten vi har i dag om ­likekjønna ekteskap.

Det er de samme argumentene som har vært løfta fram i kampen mot dette: Brudd på skaperordningen, normoppløsning, frafall, gudløshet og anarki. Men når kvinnene fikk utdanning og gikk ut i yrkeslivet, viste det seg at det ikke gjorde samfunnet så mye mer normoppløst og gudløst likevel. Ofte tvert i mot.

Mitt poeng var at dette kan vise seg å være tilfelle også med hvordan like­­-
kjønna ekteskap vil oppfattes om kort tid: Trolig vil det vise seg at det ikke forårsaka gudløshetens og sekulariseringas gjennombrudd likevel, som mange har frykta. Sekulariseringas gjennombrudd har riktignok skjedd for lengst, men det kan vi ikke gi de homofile og lesbiske skylda for. Det skyldes adskillig større strømninger enn likekjønna seksualitet.

Presiserende svar. 

Et par andre av Alfsvågs antakelser skal få noen presiserende svar. For lutheranere har ekteskapet aldri vært et sakrament. Derimot har det vært et ordningsspørsmål. At foreldreskap og ekteskap er omtalt i vår kirkes bekjennelsesskrifter, blant annet i Luthers lille katekisme som Alfsvåg refererer til, gir likevel ikke et uttømmende svar på hva som er et luthersk syn på familie og ekteskap.

Bispemøtets utredning «Kirkens ­enhet og troens fundamenter» fra 1997 er et viktig dokument der ­forholdet mellom etikk, bekjennelse og samliv gir et ­interessant utgangspunkt for en videre samtale om disse spørsmåla. I høringsuttalelsen fra Det teologiske ­fakultetet finner vi noen resonnementer som ­rydder i forholdet mellom etiske spørsmål og bekjennelsesspørsmål. I ­Confessio Augustana står det om «perpetua ­voluntas evangelii», evangeliets blivende vilje eller evige vilje. Det er kjærligheten og ivaretakelsen av ­nesten som er evangeliets blivende vilje for våre liv. Følgelig må vi til enhver tid være åpne for å tenke nytt om de verdslige forhold, også om de som står omtalt i Bibelen, så som samliv og familie.

Tida var moden. 

Det er evangeliets blivende vilje som utgjør kirkens identitet, og som viderefører den gjennom historien. Evangeliet er sterkt nok og ­levende nok til stadig å iføre seg nye klesdrakter i form av kirkelig orden og regler og ­retningslinjer. Disse retningslinjene kan føre til at vi må åpne ekte­skapet for andre enn heterofile par. Når etikken utfordres, er kirken kalt til å ­reflektere atter en gang over sine ­regler og retningslinjer. Det er det som har skjedd når den likekjønna vigselsliturgien ble vedtatt. Den etiske utfordringa fra ­homofile og lesbiske førte til at mange mente at tida var moden for dette.

Like fullt er ikke etiske spørsmål ­bekjennelsesspørsmål. Vår kirkes ­bekjennelsesgrunnlag er Bibelen, våre tre trosbekjennelser og to bekjennelses­skrifter, Luthers lille katekisme og ­Confessio Augustana. Dette er store og omfattende skrifter som gir rom for tolkninger. De inneholder også mye om ­familie, kjønn og samliv som må for­tolkes. Men summen av bekjennelsesskriftene ender uansett ikke opp med at det er bekjennelsen av kjernefamilien som er det kristne bekjennelsesspørsmålet. Bekjennelsesspørsmålet er troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Trykket i Vårt Land 12. september 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere