Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Gudsnavn og avgudsdyrking

Publisert 19 dager siden

Mange oppfatter metaforene vi har for Gud som navn som fullt og helt fanger Guds vesen. Det fører til at vi tilber metaforen, ikke realiteten bak metaforen.

Å tilbe gudsnavnet er ikke nødvendigvis det samme som å tilbe Gud. Å tilbe gudsnavnet i stedet for å tilbe realiteten bak navnet, er avgudsdyrking, skrev teologen Sallie McFague i en bok som kom ut i 1982, Metaphorical Theology. Models of God in Religious Language.

For to uker siden leste jeg at Sallie McFague var avgått ved døden, 86 år gammel. Få bøker har hatt så stor innflytelse på den teologiske språkdebatten i nyere tid som nevnte bok. Det er mye som står igjen etter denne ruvende amerikanske teologen, ikke minst en betydelig innsats for å utvikle økoteologien. Men først og fremst greide hun å åpne øynene på mange for at språket om Gud aldri kan dekke Guds vesen fullt og helt, men alltid er henvist til metaforene. Dette er en kunnskap som fantes i den klassiske teologien, men som forsvant gjennom utviklinga av den rasjonalistiske teologien.

Metaforisk teologi

Hva dreier dette seg egentlig om? Det kan virke teoretisk tungt og vanskelig fattbart å gå inn den metaforiske teologien. Likevel har den stor relevans for vår forståelse av hvem Gud er. Mye av dette sprang ut fra debatten om inkluderende språk som oppstod på 1970-tallet, der kvinner gjorde krav på å bli synlige i det teologiske og liturgiske språket. Det innebar også at fordi kvinner er skapt i Guds bilde, akkurat som alle andre mennesker, var det nødvendig å ta i bruk kvinnelige gudsmetaforer. Som alltid når kjønn blir et tema i teologien, ble frontene harde og ordbruken sterk.

Sallie McFague skar tvers gjennom debatten. I boka går hun systematisk gjennom forutsetningene for at mennesker i det hele tatt kan snakke om Gud. I utgangspunktet er det umulig å snakke om Gud, for Gud er så mye større og annerledes enn alt vi kan snakke om. Men for Bibelens forfattere var det opplagt at hvis en i det hele skulle si noe om Gud, var det metaforene som måtte brukes, for det finnes ikke noe gudsnavn som dekker Guds vesen fullt og helt.

Herre, far, hyrde, lam

Hva er en metafor? Det som kjennetegner en metafor, er at den ikke helt dekker det den prøver å beskrive, men viser til noe som likner, uten at det dermed er fullt samsvar mellom metaforen og realiteten bak metaforen. Metaforens mening skapes av en sammenstilling av begreper eller tankekretser for å kaste lys over noe ukjent to aktive tanker som står i permanent spenning eller samhandling med hverandre, sier McFague.

For å ta et kjent eksempel: «Livets aften» er en kjent metafor for alderdommen. Alderdommen er ingen aften i betydning slutten på døgnet. Likevel peker metaforen mot noe som er i ferd med å ta slutt. Det er noe som likner, men også noe som ikke likner. Det samme gjelder metaforene om Gud. Herre, konge, far, hyrde og lam er metaforer som peker mot vesentlige trekk ved Gud, trekk som dreier seg om makt, omsorg, ledelse, godhet, autoritet og offervilje. Likevel dekker ingen av dem fullt og helt Guds vesen. De sier mye. Men de sier ikke alt. Det må mange flere metaforer til for at vi i det hele tatt skal ane noe om hvem Gud er.

Avgudsdyrking

McFague sier at problemet er at mennesker i dag har glemt at dette er metaforer. Det oppfattes som navn som fullt og helt fanger Guds vesen. Og dermed fører det til at vi tilber metaforen, ikke realiteten bak metaforen. Dette kaller hun «idolatry», avgudsdyrking. Hun sier også at det skaper et irrelevant språk om Gud, fordi det ikke får fram det som er grunntrekket ved Guds vesen: At Gud er relasjonell. Særlig er det treenigheten som uttrykker det relasjonelle ved Guds vesen, at Gud er tre i én, tre personer i guddommen som står i en umistelig relasjon til hverandre.

Men McFague mener også at Guds relasjon til mennesker og skaperverk har gått tapt i det ikke-metaforiske språket. Vi har mista forståelsen av Gud som en medlidende og deltakende aktør i verden. Derfor ansporer McFague til å utvikle relasjonelle metaforer når vi skal snakke om Gud, metaforer som får fram at Gud, mennesker og skaperverk står i en ubrytelig relasjon til hverandre. Kvinnelige som mannlige.

Gå til innlegget

Jeg lever ikke lenger selv

Publisert rundt 1 måned siden

En påfallende overvekt av kvinner blir fortalt hva slags gudsforhold de egentlig har. Her er Den norske kirke medregna.

Også jeg har omsider sett Disco, en film som utspiller seg i en fiktiv norsk trosmenighet. Hovedpersonen er Mirjam, en ung jente som utsettes for ytterliggående handlinger i Jesu navn. Filmen har vært en av høstens mest omtalte, og det er trolig ikke nødvendig å presentere den i større grad enn jeg gjør her. Det er mye som allerede er skrevet og sagt om filmen.


En annen debatt

Det som gjør at jeg velger å skrive om den likevel, er at den kan ses i sammenheng med en annen debatt som har fått langt mindre oppmerksomhet i den allmenne offentligheten, men som har gitt flere av oss kristenmennesker et lite, men like fullt merkbart sjokk: Et forsøk på å puste liv i debatten om kvinnelige prester. Foreningen for bibel og bekjennelse (FBB) utga i høst boka Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. Her diskuteres det igjen hvorvidt det er rett eller galt å ordinere kvinner til prestetjeneste.


Kvinner og kall

Bård Mæland, rektor ved VID, gikk ut i Vårt Land 21. oktober og slo betimelig fast at debatten om kvinners prestetjeneste er over. Den står ikke til diskusjon mer. Likevel kunne kvinnelige studenter ved VID i Stavanger fortelle om motstand fra andre studenter som lå faretruende nær, til dels langt over, grensa for trakassering. Teologistudent Mai Lene Fløysvik Hæåk skrev en kommentar 27. oktober der hun identifiserte en viktig trekk ved debatten: «Det er rart korleis menn alltid forstår eit kall til å bli prest heilt rett. At dei kan seie: «Eg vart kalla til dette yrket» – og at ingen set spørsmålsteikn ved det. Menn vil alltid vere kvalifiserte til å bli prest i eigenskap av å vere menn. Kvinner derimot vil ofte oppleve at det blir stilt spørsmåls‧teikn ved deira forhold til Gud – og til kallet dei har fått.»


Når andre vet best

Det er lenge siden jeg har hørt disse argumentene mot kvinnelige prester. Heldigvis. Men det er ikke like lenge siden jeg har hørt ymse forsøk på å forklare kvinner og jenter hvordan deres forhold til Gud egentlig er. Det ble anskueliggjort i Disco-filmen på en måte som trolig er langt mer utbredt i kristne miljøer nå for tida enn den som finner sted i den pågående debatten i Stavanger. Her blir Mirjam uopphørlig fortalt hva Gud mener om henne. Hun har egne ønsker og tanker, men de får aldri komme til uttrykk. Derimot er det mange som tar seg til rette med å fortelle henne hva som er Guds vilje for livet hennes. Hun blir fortalt at Gud har store, bestemte planer for henne. Lederne ser synder hun ikke er seg bevisst. Hun blir utsatt for «renselser» av et slag som framstår som reine overgrep. Alle vet hva som er best for Mirjam. Alle andre enn hun selv. Til slutt tier hun.


Å bli utviska

Debatten om filmen har i stor grad dreid seg om dette er noe som er representativt for norske trosmenigheter, og om det virkelig er sånn det foregår. Det er trolig et umulig spørsmål å svare på. Men forfatteren Kristine Hovda har beskrevet sin egen erfaring med å bryte ut av en bestemt type religiøsitet som kan minne om den som beskrives i Disco. «Jeg lever ikke lenger selv» er tittelen på boka hennes som kom ut i vår, en tittel som er henta fra Galaterne 2, 19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Det henspeiler på det som kan skje når en bestemt form for teologi får utspille seg: Jeg-et blir svekka, kanskje utviska, fordi en hele tida blir fortalt av andre hvem en er, hva som er rett og galt, og hvordan ens eget gudsforhold egentlig er.


Overvekt av kvinner

Dette skjer ikke bare med kvinner og jenter. Anders Torp er en av dem som har fortalt hvordan hans egen vilje ble forsøkt utviska. Likevel er det en påfallende overvekt der kvinner blir fortalt hvordan gudsforholdet egentlig er. Det skjer heller ikke bare i trosbevegelsen, men også i andre trossamfunn, Den norske kirke medregna. Det er derfor overmåte viktig å ikke å ikke avfeie disse fortellingene som ekstreme og lite representative. De bør heller være en lakmustest. En sunn teologi visker aldri ut jeg-et, selv om Kristus skal leve i oss.

Gå til innlegget

Servietter og skam

Publisert 2 måneder siden

Kristne kvinner skal helst ikke påtale urett, og i hvert fall ikke i hvilke saker som helst. Jeg har erfart å bli belært av andre, og kanskje særlig av enkelte menn.

Vi møttes i vinter, hjemme hos meg, til en middag vi skulle tatt for lenge siden. Vi hadde så mye å snakke om, tema som vi hadde vært innom i mange korte møter gjennom åra, men som vi nå hadde satt av en hel kveld til å snakke om: Teologiske stridsspørsmål, kirkepolitiske kamper, livet, sårbarheten og alt dets vesen.


Skam

Som vertinnegave fikk jeg flere pakker med lekre Marimekko-servietter, servietter så eksklusive at jeg aldri har unna meg å kjøpe dem sjøl. Vi spiste, drakk og snakka i time etter time. Litt overraskende for begge tok samtalen en vending mot å snakke om skam.

Begge hadde lang erfaring med å stå opp for saker som det var betimelig å stå opp for: Urettferdighet, diskriminering, usunn teologi og undertrykkende politikk. Men det som viste seg også å være en felles erfaring, var skammen, vår egen skam, som ofte kom etter at uretten var påtalt.


Hvorfor skamfull? 

Begge var overraska over at den andre følte skam over å ta kamper som så opplagt var riktige å kjempe for. Like fullt, begge hadde erfart når adrenalinet og kampmotet hadde lagt seg, at vi satt rødmende igjen med nedslåtte blikk og lurte på hvordan vi egentlig kunne finne på å gjøre noe så avsindig, å påtale høyt og tydelig at noe var hakkandes galt i verden eller kirken. Hvorfor følte vi oss ikke modige i stedet? Hvorfor var vi ikke stolte, men skamfulle?


Ligger og lurer 

«Tid skaper skam», sa min venn. «Når det roer seg, når det første sinnet legger seg, når pulsen synker etter alt som har skjedd, DA kommer skammen krypende. Den har ligget der og lurt og venta. Den kommer ikke fram når den kan møte konkurranse fra de andre følelsene. Den kommer når den vet den har størst kraft. Samme hvor rett vi har, samme hvor riktig det var å gjøre og si det vi har gjort og sagt: Skammen står klar til å dra det ned, gjøre det skittent og mørkt. Ned skal det, dras inn i spindelvev og morknende treverk, i den hulen som ligger under alt og truer med å bryte sammen.»


Kristne kvinner

Vi var begge godt skolert i Berit Aas' identifisering av de fem herskerteknikkene, der påføring av skyld og skam er en av de mest kjente. Men vi trengte å gå enda dypere til verks. Vi begynte en forsiktig analyse av hva det kunne skyldes. Vi fant etter hvert et slags mønster i hva som utløste skammen.

Noe av det skyldtes at vi var kvinner, endatil kristne kvinner. Kristne kvinner skal helst ikke påtale urett, og i hvert fall ikke i hvilke saker som helst. Noe av det skyldtes at vi ofte ble forklart av andre hva reaksjonene på urett egentlig handla om. Begge hadde erfart å bli belært av andre, og kanskje særlig av enkelte menn, om at reaksjonene våre egentlig handla om noe annet enn pålydende.

Noe av det skyldtes at vi også ofte ble fortalt at det alltid fantes andre saker som var viktigere å kjempe enn dem vi sjøl hadde gjort oss til talskvinner for. Våre kamper var sjelden verdige nok, og det var heller ikke vi. Det var alltid noe feil, enten med oss som tok kampen, eller med selve kampen.


«Mansplaining»

Da jeg sto opp morgenen etter dette besøket, falt øynene mine på Marimekko-serviettene på stuebordet. Ved synet av dem kjente jeg at skammen hadde mista mye av sin makt. Vi hadde avslørt den, min middagsgjest og jeg. Serviettene ble en påminnelse om at skammen ikke snakker sant.

De siste dagene har det pågått en særs interessant debatt om vår egen tids modigste menneske, Greta Thunberg, der alt dette og mere til anskueliggjøres. Det er en vifte av skampåføring som utfolder seg foran øynene på hele verden. Hun diagnostiseres. Hun stakkarsliggjøres. Saken hun har gjort seg til talskvinne for, relativeres. Om ikke det er nok å være kvinne, er hun også så ung at hun kan kalles et barn. Det gjør det enda verre. Mansplainingen vil ingen enda ta.  


Symbolske servietter

Om Greta Thunberg føler skam, aner jeg ikke. Det ville være underlig om den ikke slo til når pulsen hennes etter hvert synker litt.  Kommer den, håper jeg hun får noen tonn med symbolske Marimekko-servietter fra gode mennesker som skjønner skammens dynamikk.

Gå til innlegget

Radikal kjærlighet

Publisert 3 måneder siden

Radikal kjærlighet er forsøket verdt. Også i kirkevalg og kommunevalg.

'For alt begynner med kjærlighet». Dette kunne stått i Bibelen. Det kunne vært sagt av prester, imamer, rabbier, profeter og predikanter fra nær sagt alle religioner. Men det ble sagt av Ekrem Ýmamoðlu, Istanbuls nye borgermester, i forbindelse med vårens og sommerens valgkamp i Tyrkia. Ýmamoðlu er leder for Tyrkias eldste parti CHP, et parti grunnlagt av selveste Atatürk, et parti kjent for sterke polariseringer og harde fronter.

I en kronikk lørdag 31. august skrev NRK-journalist Sidsel Wold en sterk beretning om hvordan Ýmamoðlu og partiet valgte å ty til et helt nytt og overraskende våpen for å nå fram i valgkampen: radikal kjærlighet. Ved valgkampens begynnelse sa Ýmamoðlu til publikum: «Når dere går hjem i kveld, ber jeg dere om å finne en nabo som ikke tenker som deg eller en fra et annet parti. Bare gi dem en klem.»


Splitta Tyrkia

Wold beskriver hvordan Ýmamoðlu og CHP helt systematisk har løfta fram den radikale kjærligheten som et motsvar til et dypt splitta Tyrkia der arroganse, mistenksomhet og konspirasjonsteorier har vært en del av konflikten mellom sekulære og religiøse. «Vi er lei av å bekjempe hverandre, vi insisterer på å omfavne hverandre», sier Ýmamoðlu. I forbindelse med valgkampen har det blitt utarbeida en femtisiders pamflett, «Book of Radical Love», som har vært håndbok for alle som har vært engasjert i valgkampen. Den radikale kjærligheten innebærer å lytte til sine meningsmotstandere, ikke belære, men forsøke å forstå, og om en ikke forstår, likevel møte dem med kjærlighet.

Vi står foran to valg i Norge i uka som følger, kommune- og fylkestingsvalg og kirkevalg. Selv om kanskje ikke det norske samfunnet og Den norske kirke framstår som like splitta som det tyrkiske samfunnet, er det dypt bekymringsfullt at meningsforskjellene i politiske og kirkelige spørsmål kommuniseres på så polariserende måter som det gjør. Dynamikken er mye av den samme som Ýmamoðlu og hans valgkampstrateger beskriver: Vi lever store deler av livet på verdensveven, vi finner våre likesinna i digitale ekkokamre, vi er snare til å utdefinere annerledes tenkende som «de andre» og «de med håpløse meninger», og vi utsetter oss i mindre og mindre grad for personlige møter med annerledes tenkende.


Ansikt til ansikt

Prosjektet «Hele Norge snakker» som ble gjennomført 25. mai i år i regi av flere større norske mediehus, var svært interessant i så måte. Her ble mennesker med ulikt syn på politiske og religiøse spørsmål kobla med hverandre for å snakke ansikt til ansikt med en som mente noe helt annet enn dem selv. De fleste som deltok kunne fortelle at dette var bevegende. Enda sterkere kan dette bli hvis det kobles til et ideal om radikal kjærlighet.

Da jeg i helga hørte om den tyrkiske valgkampens nyeste og mektigste våpen, kom jeg til å huske på en av de klokeste teologistudentene våre. Hun skulle for noen år siden ut i prestepraksis i et område av landet der hun ikke uten videre var blant meningsfeller i teologiske og etiske stridsspørsmål. Det kunne gått riktig galt. Men hun bestemte seg for å lytte til de nye kollegene sine med hjertet. Når hun gjorde det, fant hun noe hos dem som hun gjenkjente hos seg selv: en sterk tro. For henne ble dette et tilknytningspunkt som gjorde det mulig å samarbeide godt med prester som i vesentlige spørsmål mente helt andre ting enn henne.

Ýmamoðlu og hans strateger er fullt vitende om at kjærlighet krevet mot og kraft: «Radikal kjærlighet er ingen lett jobb, det er kanskje den vanskeligste jobben av alle.»


Vanskelig jobb

Ja. Radikal kjærlighet er en vanskelig jobb. Men den åpner for å lytte med hjertet til hva andre har å si. Som regel vil vi da høre at det ligger noe vi kan gjenkjenne hos oss selv, en oppriktig god vilje om at livet skal bli best mulig for flest mulig.

Polarisering og mistenksomhet er ineffektive strategier for å finne måter å gjøre verden til et bedre sted. Radikal kjærlighet kan derimot åpenbare nye og overraskende muligheter. Det er forsøket verdt. Også i kirkevalg og kommunevalg.

Gå til innlegget

Staver, steiner og hellighet

Publisert 4 måneder siden

Kirkebyggene gir oss noe som vi ikke kan vriste ut av oss selv.

Fjorårets største leseropplevelse for min del var «Søsterklokkene» av Lars Mytting. Dette er en ­historisk roman der to kirkeklokker i den gamle stavkirken i en fiktiv bygd står ­sentralt i handlinga.

Sprer uhygge

På slutten av 1800-­tallet kommer det en ung og framskrittsvennlig prest til bygda. Han går i bresjen for å få revet den trange, mørke og ­kalde stav­kirken og i stedet reise en ny og mer funksjonell kirke. Det som gjorde ­aller dypest inntrykk på meg i romanen, var ­beskrivelsen av rivinga av stav­kirken. Den strekker seg over flere kapitler. Bygde­folket stiller svært motvillig opp på ­denne jobben. Etter hvert som bygget demonteres, sprer uhyggen seg. Mystiske ting ­hender, ulykker skjer, og til slutt må ­lederen for rivinga hente inn utenbygds folk for å få fullført jobben.

«Fra gammel tid hadde kirke­bygningen ikke bare vært et bedehus, men også et levende vern, en festning som holdt ­mørke makter på avstand», skriver ­Mytting. ­«Kirken holdt dem unna. ­Messene og gudsordet hadde bare vært lyset i ­vinduet, det var bygningen som verget mot onde makter». (s. 275). Når den 700 år gamle stavkirken forsvinner, opplever bygda seg som forsvarsløs og gudsforlatt. Derfor­ ­griper mange til førkristen magi for å prøve å holde de vonde maktene borte.

Annerledes bygg

Stavkirkene har en helt særegen atmosfære. Kanskje den ikke ville vært så særegen hvis vi hadde hatt flere igjen av dem, men like fullt opplever jeg dem som annerledes enn alle andre kirkebygg. De siste somrene har jeg prøvd å få sett minst én av landets gjenværende stavkirker. I år fikk jeg et gjensyn med Reinli og Hedalen stavkirker i Valdres, og et nytt møte med Urnes i Sogn. Stavkirkene er kostbare å vedlikeholde, og kanskje det snart vil bli enda færre å se. Trolig fantes det omtrent 1.000 av dem i middelalderen, men mange forfalt. Av de 95 som gjensto på 1800-tallet, er det i dag bare 28 igjen.

Det gjør alltid inntrykk å komme inn i gamle kirkebygg der slektene før oss har bedt, sørga og formulert sine håp. Men som lutheraner kan det være ­vanskelig å ta inn betydninga av det materielle, en betydning som var mye mer opplagt i tidligere tider, og som også er mye mer opplagt for andre trossamfunn enn de lutherske. Stavkirkene ­anskueliggjør dette på en særskilt måte, synes jeg. Planker og skifer, staver, stokker og ­steiner er mer enn innpakning av det åndelige innholdet. Det er ikke bare en praktisk tilrettelegging for at menigheten skal slippe å få regn, snø, vind og solsteik i hodet. Bygningen er et tegn i landskapet på gudsnærvær, midt i alt som truer. Det materielle har en egen betydning, som Lars Mytting skildrer så levende for leserne sine. Og det gjelder ikke bare gamle kirkebygg. Det gjelder nye gudshus, likeså mye som gamle.

Binder til et her

Teologen Margunn Sandal skrev i sin doktoravhandling fra 2014 «Overskridande arkitektur. Ei ­undersøking av det sakrale i nyare kyrkjebygg» om hvordan det materielle legger til rette for gudserfaring. Bygget binder det abstrakte og ofte vanskelig gripbare religiøse meningsuniverset til et «her», til akkurat dette konkrete ­stedet, sier ­Sandal. Dermed blir evangeliet ­lokalt i mer enn en forstand. Evangeliet skjer akkurat her, ­akkurat i dette bygget. ­Arkitekturen er med på å kroppsliggjøre guds­erfaringene, nye som gamle, ­utvendig som inn­vendig. Den angir retninger, romfølelse og ­stemning i gudstjenesten.

Det materielle medvirker dermed i gudstjenesten som en egen form for ­kommunikasjon. På en særlig måte ­spiller det materielle sammen med kroppen, ved å skape atmosfærer som setter oss i en b­estemt sinnstilstand. Kort sagt, det ­preger alt som skjer i kirken.

Et vern

Og det preger også det som skjer utenfor kirken. Ved sitt blotte nærvær er kirkebyggene et vitnesbyrd om det hellige. I stedet for å hente all religiøs ­erfaring fra vårt eget indre, noe mange norske kristne er vant til, gir kirke­byggene oss noe som vi ikke må vriste ut av oss selv. Og til tross for vår sekulære livs­anskuelse, er de kanskje også et vern mot noe vi ikke forstår.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5661 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1361 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1262 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1232 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1188 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1161 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1148 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere