Merete Thomassen

Alder: 52
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Når sangen er bønn

Publisert 23 dager siden - 492 visninger

Hvorfor skriver jeg så sjelden om sang? Trolig er det av samme grunn som at jeg skriver lite om lufta jeg puster inn.

‘I sangen kan du fornemme det ­levende lyset som lyser i den ­himmelske stad, og apostlenes vidunderlige ord og blodet som har flytt fra dem som ofret seg for sin tro. I sangen kan du fornemme liturgiens mysterier og høre sangen fra jomfruene som blomstrer på de himmelske enger.’ Dette skrev Hildegard av Bingen i «Scivias», et visjonsskrift fra midten av 1100-tallet.

Hvorfor skriver jeg så sjelden om sang? Trolig er det av samme grunn som at jeg skriver lite om lufta jeg puster inn. ­Sangen er en biotop eller et livsrom jeg har levd i hele mitt liv, og som derfor er så selvsagt at jeg glemmer at den er noe som fortjener oppmerksomhet i en tekst. Men forrige søndag kveld fikk jeg en betimelig påminnelse. Domkantor Arne Rodvelt Olsen markerte avslutninga av sin førti år lange tjeneste i Tønsberg domkirke med en avskjedskonsert. Det ble ikke bare en storslått musikkopplevelse med Rodvelt Olsens egne komposisjoner, men en reise tilbake i mitt eget liv.

LES OGSÅ: Salmenes evige liv

Sangens funksjon. 

Da vi gikk på videre­gående på 1980-tallet, ble noen av oss ­invitert til å bli med i Domkirkens ­motettkor i Tønsberg. (For ordens skyld: En motett er en kort komposisjon for kor, skrevet over en bibeltekst som ofte er knytta til en bestemt søndag i kirkeåret.) Motettkoret besto av åtte – ti ung­dommer som møttes noen fredags­ettermiddager i løpet av semesteret ­hjemme hos ­Rodvelt Olsen. Her fikk vi utdelt ­motetter og ­andre komposisjoner, noen så ­nyskrevne at blekket knapt hadde rukket å tørke på notearket. Vi sang, øvde, lo, sang og øvde mer. Søndag morgen møttes vi tidlig i Tønsberg domkirke og foretok ­siste finpuss. Deretter gjennomgikk vi den øvrige liturgien og salmene, så vi kunne være trygge forsangere for menigheten ­gjennom gudstjenesten.

Det unike med tida i motettkoret var ikke at jeg fikk synge. Det hadde jeg gjort hele livet, helt fra jeg begynte i barnekor som knøttliten. Å synge var jeg fortrolig med. Men gjennom tjenesten i motett­koret forsto jeg to ting som forma meg for resten av livet.

Det ene er at sangen er en liturgisk funksjon. Motettkorets skulle ikke å opptre ­eller bidra med sanginnslag. Vi var en del av liturgien. Vi gikk inn og ­fylte en funksjon i gudstjenesten, på ­linje med alle andre liturgiske funksjoner. ­Klokkene, orgelspillet, prekenen, salme­sangen, ­prestens ­messesang, nattverden og ­motettene var en og samme sak. Det gjaldt ikke å ­briljere, verken som kor ­eller enkelt­sangere. Det gjaldt å understøtte den liturgien som vi alle var med på å feire sammen, menighet og tjeneste­gjørende. Det var et velsigna fritak fra å skulle ­prestere individuelt, noe jeg ellers var vant til som et ideal for sangen min.

LES OGSÅ: Widemanns paradoks

Det rekker. 

Det andre er at jeg ­forsto at gudstjenesten er nok. Jeg kom fra en lavkirkelig bakgrunn som la vekt på ­individuelle følelser og inderlighet, og jeg hadde også hatt en kortvarig flørt med karismatikken. Så langt var det troserfaringer og spesielle følelser som ble etterspurt. Om de uteble, ble det ofte oppfatta som tegn på en tro som ikke var levende nok. Jeg var langt fra fremmed for gudstjenestelivet, men typisk nok for mange lutheranere var gudstjenesten noe som først og fremst ble sidestilt med prekenen. Liturgien var å oppfatte som en ramme rundt prekenen, ikke noe som hadde en selvstendig betydning.

Årene i motettkoret lærte meg noe ­annet. Gudstjenesten var mer enn ­preken, og liturgien var en bønn alle kunne delta i. Å delta med den funksjonen en var kalt til å delta med, var et fullverdig kristenliv, enten en var tjenestegjørende eller menighet.

LES OGSÅ: Vil sprenge grenser for lovsang

Viktig. 

Kirkens korarbeid for barn og unge regnes dessverre knapt nok som tros­opplæring når en skal kartlegge hva som skjer i menighetene. Jeg mener at det er noe av det viktigste som kan gjøres. Kor er verken elitistisk eller høykulturelt. Det er noe alle kan delta i.

«For det troende skaperverket jubler foran sin himmelske skaper med denne stemme av jubel og glede og viser ham slik stadig sin takknemlighet», skrev ­Hildegard av Bingen for snart tusen år siden. Og det er like sant i dag.

Gå til innlegget

Vi bærer mange med oss

Publisert rundt 2 måneder siden - 1455 visninger

Hvor i gudstjenestene pengene samles inn er ikke teologisk likegyldig.

‘Men det virker jo som om vi må betale for å gå til nattverd!’ innvender noen når det blir argumentert for at vi skal samle inn penger under nattverdsalmen i gudstjenesten. Dette er en diskusjon i Den norske kirke, og noe norske menigheter må ta stilling til. Når skal vi samle inn menighetens takkoffer i hovedgudstjenesten? Skal det skje mens organisten spiller et stykke, før vi begynner å bære fram brød og vin og gjøre i stand til nattverden, eller skal det skje samtidig, mens vi synger nattverdsalmen? Eller ved utgangen?

Sammen med denne tilsynelatende bagatellen­ av en detalj er norske menigheter også opptatt av å være diakonale og miljøbevisste. Alt dette henger sammen i menighetens takkoffer på en måte som gjør at plasseringa av den likevel ikke er noen bagatell.

LES MER: Pengegaver utfordrer livssynsaktørene

Diakonalt aspekt. 

Takkofferet eller offertoriet­ går helt tilbake til urkirkens nattverdfeiring. Når de første kristne møttes til nattverdfeiring, tok de med seg mat, drikke, penger og andre eiendeler. Diakonene tok dette imot ved gudstjenestens begynnelse. Når tida var inne, bar diakonene fram til alteret det som trengtes for at prestene kunne innstifte og dele ut elementene: brød, vin og vann. Det er denne frambæringa som i oldkirken blir kalt offertoriet. Etter gudstjenestens slutt gikk diakonene ut til de syke og trengende med det som var til overs av mat, vin og penger. Nattverden hadde, og har stadig, et dypt diakonalt aspekt som særlig målbæres i offertoriet.

Som kjent var et av Luthers viktigste anliggender et oppgjør med messe-
offertanken. Den troende kunne ikke på noen måte ofre noe for å gjøre seg fortjent til frelse. Kristus var det eneste offer, og offertoriet­ ble derfor nedtona i luthersk nattverdfeiring, før det så å si forsvant helt ut. Derfor utvikla skikken seg med å samle inn penger til de fattige før selve nattverdfeiringa tok til. Offeret ble tatt opp under en salme som ble sunget adskilt fra nattverden, eller organisten spilte et passende stykke mens pengene ble samla inn.

Ut med badevannet.

LES MER: Feirer nattverd gjennom internett 

Frambæringa av brød og vin ble også nedtona ved at klokkeren satte dette på alteret før gudstjenestens begynnelse. Denne praksisen har holdt seg fram til vår egen tid. Det som ble kasta ut med badevannet i luthersk nattverdfeiring, var det diakonale aspektet ved nattverden. Men ikke bare det diakonale, men også det skapelsesteologiske aspektet forsvant. At gavene er «en frukt av jorden og av menneskers arbeid», som det heter i Lima-liturgien, og at de ikke bare skal bli til mat for sjelen, men også brød for verden, forsvinner når det står et sølvbeger med avalkoholisert vin og en disk med glutenfri oblater på alteret.

Den ortodokse teologen Alexander Schmemann som døde i 1983, er en av de mest innflytelsesrike teologene på det siste århundrets­ liturgiske reformarbeid. Mye av dette reformarbeidet handler om å gjenoppdage dybdene i liturgien. Om offertoriet­ sa Schmemann at vi bærer fram til alteret langt mer enn det vi kan se, ta og føle på i brødet, vinen og pengene. Vi bærer med oss verdens nød og våre egne og vår nestes lidelse og sorger. Når vi bærer det fram til alteret, overgir vi det til den korsfestede og oppstan-dne Kristus for at han kan virke i det. Ved gudstjenestens slutt går vi ut i verden med vissheten om at alt vi har båret fram, er nyskapt, tilgitt og helt.

De døptes hjem. 

Den som har uttrykt denne offertorieteologien på den vakreste­ og tydeligste måten i Norge, er Svein Ellingsen­: «Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem. Hva Kristus gav og gir oss er også gitt for dem. Du dekker bord for alle, her er de døptes hjem. Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem.»

Hvor i gudstjenestene pengene samles inn er ikke teologisk likegyldig. Det handler ikke om å betale for å gå til nattverd. Det handler om å bære fram alt det vi sliter med, fortviles over og trenger hjelp til, for at det kan nyskapes og virke til beste for verden. Vi må tro på det vi gjør; vi må tro at det skjer noe utenfor oss selv, og vi må tro at dette har teologisk mening.

LES MER: Tro på en annen helbredelse

Trykket i Vårt Land 3. oktober 2018 i spalten Ideologi.

Gå til innlegget

Etikk, samliv og bekjennelse

Publisert 2 måneder siden - 242 visninger

Knut Alfsvåg tilkjennegir en rekke antakelser om mine synspunkter i etterkant av min kronikk om likekjønna ekteskap, «Ikke et bekjennelsesspørsmål». Disse antakelsene krever noen kommentarer.

Noen av Alfsvågs antakelser kan det være betimelig å rydde opp i, andre blir såpass fantasi­fulle at jeg velger å la dem forbli ukommentert. At «Thomassen med sin nedskrivning av kjernefamiliens betydning mener det er etisk uproblematisk å oppløse den biologiske forbindelse mellom barn og foreldre og erstatte den med ulike former for reproduksjonsteknologi, inkludert eggdonasjon og surrogati» får stå som et av de mange eksemplene på den mistankens hermeneutikk Alfsvåg har valgt å anlegge på teksten min.

Hadde han satt seg inn i hva jeg har jobba med faglig de siste åra, ville han kanskje sett at jeg har et svært kritisk perspektiv på transhumanisme, gen­teknologi og ­reproduksjonsteknologi. Men dette passer kanskje ikke inn i ­Alfvågs mange antakelser om meg?

Lik argumentasjon.

Min kronikk handler om noe annet enn den biologiske relativismen Alfsvåg mener at jeg skriver om. Den handler om at det har vært en påfallende lik argumentasjon helt siden debatten om kvinners adgang til utdanning og yrkesliv på 1880-tallet, fram til den debatten vi har i dag om ­likekjønna ekteskap.

Det er de samme argumentene som har vært løfta fram i kampen mot dette: Brudd på skaperordningen, normoppløsning, frafall, gudløshet og anarki. Men når kvinnene fikk utdanning og gikk ut i yrkeslivet, viste det seg at det ikke gjorde samfunnet så mye mer normoppløst og gudløst likevel. Ofte tvert i mot.

Mitt poeng var at dette kan vise seg å være tilfelle også med hvordan like­­-
kjønna ekteskap vil oppfattes om kort tid: Trolig vil det vise seg at det ikke forårsaka gudløshetens og sekulariseringas gjennombrudd likevel, som mange har frykta. Sekulariseringas gjennombrudd har riktignok skjedd for lengst, men det kan vi ikke gi de homofile og lesbiske skylda for. Det skyldes adskillig større strømninger enn likekjønna seksualitet.

Presiserende svar. 

Et par andre av Alfsvågs antakelser skal få noen presiserende svar. For lutheranere har ekteskapet aldri vært et sakrament. Derimot har det vært et ordningsspørsmål. At foreldreskap og ekteskap er omtalt i vår kirkes bekjennelsesskrifter, blant annet i Luthers lille katekisme som Alfsvåg refererer til, gir likevel ikke et uttømmende svar på hva som er et luthersk syn på familie og ekteskap.

Bispemøtets utredning «Kirkens ­enhet og troens fundamenter» fra 1997 er et viktig dokument der ­forholdet mellom etikk, bekjennelse og samliv gir et ­interessant utgangspunkt for en videre samtale om disse spørsmåla. I høringsuttalelsen fra Det teologiske ­fakultetet finner vi noen resonnementer som ­rydder i forholdet mellom etiske spørsmål og bekjennelsesspørsmål. I ­Confessio Augustana står det om «perpetua ­voluntas evangelii», evangeliets blivende vilje eller evige vilje. Det er kjærligheten og ivaretakelsen av ­nesten som er evangeliets blivende vilje for våre liv. Følgelig må vi til enhver tid være åpne for å tenke nytt om de verdslige forhold, også om de som står omtalt i Bibelen, så som samliv og familie.

Tida var moden. 

Det er evangeliets blivende vilje som utgjør kirkens identitet, og som viderefører den gjennom historien. Evangeliet er sterkt nok og ­levende nok til stadig å iføre seg nye klesdrakter i form av kirkelig orden og regler og ­retningslinjer. Disse retningslinjene kan føre til at vi må åpne ekte­skapet for andre enn heterofile par. Når etikken utfordres, er kirken kalt til å ­reflektere atter en gang over sine ­regler og retningslinjer. Det er det som har skjedd når den likekjønna vigselsliturgien ble vedtatt. Den etiske utfordringa fra ­homofile og lesbiske førte til at mange mente at tida var moden for dette.

Like fullt er ikke etiske spørsmål ­bekjennelsesspørsmål. Vår kirkes ­bekjennelsesgrunnlag er Bibelen, våre tre trosbekjennelser og to bekjennelses­skrifter, Luthers lille katekisme og ­Confessio Augustana. Dette er store og omfattende skrifter som gir rom for tolkninger. De inneholder også mye om ­familie, kjønn og samliv som må for­tolkes. Men summen av bekjennelsesskriftene ender uansett ikke opp med at det er bekjennelsen av kjernefamilien som er det kristne bekjennelsesspørsmålet. Bekjennelsesspørsmålet er troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Trykket i Vårt Land 12. september 2018.

Gå til innlegget

Ikke et bekjennelsesspørsmål

Publisert 3 måneder siden - 1862 visninger

Kjernefamilien er ikke et bekjennelsesspørsmål for lutherske kristne, uansett hvor mange det er som prøver å gjøre den til det.

Egentlig vet jeg ikke om jeg orker å skrive om dette en gang til. Det er lite som vekker så skarpe og til dels usaklige reaksjoner som tekster om kjønn og seksualitet. Det vet alle som ytrer seg offentlig. Hvis en skribent vil leve et fredelig liv, bør hun holde seg langt unna tema som dette. Men jeg gjør det likevel. Jeg gjør det fordi jeg enda en gang registrerer svært sterke reaksjoner fra det såkalte kristenfolket, reaksjoner som igjen gjør spørsmål om samliv, kjønn og seksualitet til et bekjennelsesspørsmål. Hva skyldes reaksjonene?

Omkamp. 

De verste bølgene har ennå ikke lagt seg etter Kirkemøtets vedtak om likekjønna vigselsliturgi. Flere har meldt seg ut av Den norske kirke i protest, andre har meldt seg inn i glede, og noen mobiliserer til omkamp. Likevel har vi fått konsens i kirken om å leve med to likestilte syn. De fleste av oss synes, tross stadig bølgegang, at vi er på vei mot et noe smulere farvann i dette spørsmålet. Så skjedde det igjen i sommer. Stortingsrepresentant og prest Geir Jørgen Bekkevold fra Kristelig Folkeparti påtok seg å vie to kvinner. Det fikk et voldsomt etterspill. Nå må det rett nok presiseres at KrF og Den norske kirke ikke er det samme. KrF er et politisk parti, og Den norske kirke er et trossamfunn. Likevel er det mange overlappende reaksjoner på dette spørsmålet som er interessante.

Reaksjonene dreier seg om å stå fast på det heterofile ekteskapet som Guds skaperordning. «Et klassisk kristent syn på ekteskapet» er det mange som kaller det, en retorikk som i høyeste grad kunne være verdt en egen kronikk, men det får bli en annen gang. Det dreier seg om frykt for at samfunnet vil gå til grunne hvis ikke kjernefamilien er grunncellen i alt samfunns- og kirkeliv. Det dreier seg om frykt for normoppløsning og seksualitetsanarki. Det dreier seg om frykt for Guds dom. Og det dreier seg om mye, mye mer, men jeg tror dette er de viktigste grunnene.

Fra innsida. 

Reaksjonene er meg ikke fremmede. Jeg har vokst opp i lavkirkeligheten og kjenner tenkninga godt fra innsida. For mange er det selve Bibelen og bekjennelsen som står på spill: Hvis vi ikke står fast i kampen mot det likekjønna ekteskapet, er vi ikke bibeltro. Og dermed er vi frafalne. Jeg har all respekt for tankegangen, selv om jeg ikke er enig. Men tross all respekt, er det likevel noe som ikke henger i hop her. Hva dreier det seg om?

De fleste som roper høyt mot likekjønna ekteskap, er ikke biblisister. De mener ikke at kvinner skal underordne seg sine ektemenn og tie i forsamlingen, og de er ikke motstandere av at kvinner og jenter får utdanning og deltar i yrkeslivet. Mange har endra syn på kvinnelige prester og taler varmt for dem, og en del har også endra syn på skilsmisse og gjengifte. Alt dette var tidligere stridsspørsmål som aktiverte mer eller mindre nøyaktig den samme argumentasjonen som brukes i dag mot likekjønna vigsel: Brudd på skaper-
ordningen, normoppløsning, frafall, gudløshet og anarki. Men så skjedde det noe gjennom en prosess, og brått var ikke disse stridsspørsmålene tema i det hele tatt. Hva skjedde?

Det er mye forskjellig som skjedde. Mye handler om å venne seg til endring. Det innebærer å gå noen ekstra runder med sin egen teologi for å se at det vi instinktivt reagerer mot, kanskje ikke er teologisk og bibelsk fundert likevel.

Intensitet. 

Det er vanskelig å måle motstand. Om motstanden mot likekjønna vigsel er større eller mindre enn for eksempel mot kvinnestemmeretten, noe også kirken var i mot i sin tid, vet jeg ikke. Uansett er det en intensitet i reaksjonene som jeg synes er svært interessant. Skyldes det noe så basalt som at det truer vår egen seksualitet å akseptere at det finnes andre måter å leve den ut på enn i kjernefamilien?

Jeg er ikke sikker. Men jeg spør. Det jeg derimot er sikker på, er at kjernefamilien aldri har vært, og heller aldri kommer til å bli et bekjennelsesspørsmål for lutherske kristne, uansett hvor mange det er som prøver å gjøre den til det.

Trykket i Vårt Land 5. september 2018 i spalten Ideologi.

Gå til innlegget

Vær og håp

Publisert 4 måneder siden - 1168 visninger

Det er stadig et manglende ledd mellom apokalyptisk teologi, skapelsesteologi og klimakrisa.

Jeg er ikke den eneste som har bekymra meg over været og klimakrisa denne sommeren. Heller ikke er jeg den første til å prøve å si noe teologisk om det dype alvoret som vi nå begynner å ane omfanget av. Senest fredag skrev Ingrid Nyhus i Vårt Land om Gud som «værgud», en Gud vi kan be om «godt og tjenlig vær», som det heter i oldkirk-ens bønner.

Hva som skjer framover, vet egentlig ingen, heller ikke klimaforskerne. Bjørn Hallvard Samset, forskningsleder i Cicero, skrev 31. juli en kronikk på NRK Ytring at det ikke er mulig å vite hva som venter oss. «Vi er i en mellomtilstand; en rask endring fra en kjent situasjon og inn i det ukjente; og alt er nytt.»

Gå til grunne. 

Uhyggen la seg tungt over meg da jeg leste dette. Er det nå det virkelig skjer? Vil kloden være beboelig for mennesker om noen få år? Vil vi greie å tilpasse oss det nye klimaet, eller vil vi dø? Samtidig var det interessant å registrere min egen reaksjon på det jeg leste. Det gikk opp for meg at jeg er så fortrolig med et apokalyptisk tankesett at jeg meldte pass. Den kristne tradisjonen jeg tilhører har et historiesyn der alt en gang skal gå til grunne. Først ved alle tings ende kommer Kristus for å dømme levende og døde og nyskape himmel og jord. Reaksjonen min på det som nå skjer, er til en viss grad å avfinne meg med at eksistensen vår på jorda er i ferd med å bryte sammen.

Derfor leste jeg også med stor interesse intervjuet med den danske sosialantropologen Cecilie Rubow i Vårt Land 31. juli. Hun mener at kirken ikke greier å nå fram fordi den har vært mer opptatt av menneskets forhold til Gud enn til skaperverket. Det må en teologisk klimarevolusjon til, sier Rubow. Ikke nok med det: Det trengs en ny religion der mennesket ikke er herre over naturen, men lever i samspill med den. Hun sier også at mange kirker og menigheter blir altfor tekniske i kampen mot klimaødeleggelsene ved å innføre tiltak som å spare på vann og strøm, uten at vi dermed greier å forbinde oss med den store eksistensen som vi alle er en del av. Det mangler en større visjon, mener Rubow.

Har børsta støv. 

Om jeg ikke er enig med Rubow i at løsninga er å skape en ny religion, mener jeg at hun har noen viktige poeng. Kirken har på mange måter forlatt en teologi der frelse bare er noe som dreier seg om evigheten. Den har børsta støv av skapelsesteologien, erkjent at frelse også er frelse for skaperverket, og tatt svært alvorlig at kloden er i ferd med å gå til grunne. Samtidig gjenkjenner jeg det Rubow beskriver som teknisk. Vi oppfordres til å sortere søpla vår, drikke rettferdig kaffe, fly mindre og redusere plastforbruket. De som har råd, kjøper økologisk mat og el-biler.

Det er stadig et manglende ledd mellom apokalyptisk teologi, skapelsesteologi og klimakrisa. Erkjennelsen av at vår egen kropp får liv av det samme vannet, 
lufta og jorda som alt annet levende i Guds skaperverk, har for mange av oss uteblitt, tross alle gode intensjoner. Det er derfor ikke så rart at mange søker til naturreligionene, der en finner dette i så mye større grad enn i kristendommen.

Vannet fra Gud. 

Men vi trenger ikke å gå til naturreligionene for å finne det manglende leddet, den store visjonen. Vi har den allerede, men vi er ofte blinde for den. Den blir særlig tydelig i sakramentene. Vi finner det i dåpen, i vannet fra Gud som gir liv til verden og frelse for den enkelte. Vi finner det i nattverden, der vi bærer fram brød og vin som «frukt av jorden og menneskers arbeid», som det heter i Lima-liturgien, og som blir til brød for verden og evig liv. «Alt vi eier, tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake» ber vi også. Når vi bærer fram vann, brød og vin, erkjenner vi at vi henger sammen med hele Guds skaperverk. Det er Gud som er skaperverkets herre, ikke vi. Sakramentene er organiske samspill mellom Gud, naturen og mennesket. Det som større er, er at vi bærer det fram i tro på at Gud kan nyskape naturen og mennesket. Det angår ikke bare det evige liv, men også livet her og nå. Så ja, det er håp. Gud stadig kjemper for sitt skaperverk.

Trykket i Vårt Land 8. august 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Otter Skaaret kommenterte på
Syversens formaning
rundt 1 time siden / 790 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ordet = Jesus = verdensfornuften
rundt 1 time siden / 57 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 2 timer siden / 563 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 8 timer siden / 316 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 9 timer siden / 403 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 9 timer siden / 334 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 9 timer siden / 837 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 10 timer siden / 483 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 11 timer siden / 297 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 11 timer siden / 1817 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 11 timer siden / 500 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 11 timer siden / 500 visninger
Les flere