Merete Thomassen

Alder: 54
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

@Koronagudstjeneste

Publisert rundt 1 måned siden

Risikerer vi at Den norske kirke ender opp som en luthersk variant av TV Visjon Norge når koronakrisen en dag tar slutt?

Hva er forskjellen på digitale gudstjenester og fysiske gudstjenester? Når koronakrisen en dag tar slutt, hvilke erfaringer kan vi bruke til å nå ut til mennesker på nye måter? Kan vi risikere at Den norske kirke ender opp som en luthersk variant av TV Visjon Norge, et trossamfunn som i hovedsak eksisterer online, uten fysiske møteplasser? Og hva skjer med sakramentsforvaltninga, og især nattverden, hvis det går måneder til vi kan samles neste gang? Vil lutheranere gjeninnføre tilbedelse av de innstifta elementene, noe vi ikke har praktisert siden reformasjonen? Eller privatmessen, at presten forretter nattverd for seg selv, uten menighet til stede, på vegne av alle troende?

Det er store spørsmål som reiser seg i denne tida da alt ser ut til å omkalfatres. Med kjærlig misunnelse smugtitter jeg på mine katolske søsken nå. Det er mye som ligger bedre til rette for dem enn for oss lutheranere. Til tross for at alt foreløpig føles overveldende, kan vi kanskje i fellesskap prøve å nøste i noen tanketråder, sånn at vi kan ta med oss det beste fra den liturgiske revolusjonen vi befinner oss midt oppi.

Slipper dørstokkmila 

Ja, for det som skjer nå, er en liturgisk revolusjon. Riktignok har online gudstjenester eksistert lenge. Den tyske liturgikeren Teresa Berger utga i 2017 boka @Worship. Liturgical Practices in Digital Worlds. I boka undersøker hun ulike former for digitalisering av liturgisk praksis. Berger er selv katolikk. Hun skriver blant annet om The Pope App, en app som kan lastes ned og overføre mange av pavens messer, uansett hvor han er i verden. Hun skriver om tidebønner og gudstjenester som strømmes til hjelp for den enkeltes bønneliv. Mye av det digitale springer ut fra eksisterende kirkesamfunn som baserer seg på fysiske, reelle gudstjenester. Dermed blir det digitale et supplement for den som av ulike grunner ikke kommer på gudstjenester. Men det hun også finner, er store «online communities», menigheter og fellesskap som kun eksisterer digitalt. De har ikke faste møtesteder, og alt som skjer, skjer på nettet. Hva er fordelene og ulempene med dette? Berger gjør komplekse drøftinger av det hun finner. Hun avfeier ikke online communities, interessant nok. De når helt klart ut til mange flere enn de faste kirkegjengerne. Deltakerne slipper dørstokkmila, og det er langt enklere å kunne ha en løsere og mindre forpliktende tilhørighet til denne formen for fellesskap enn i en reell menighet. Hun mener at et online fellesskap har mange av de kvalitetene som finnes i tradisjonelle kirker og menigheter. Men mye går tapt når en ikke møter andre mennesker fysisk. Vi mister også det som Margunn Sandal har påpekt flere ganger, betydninga av det konkrete kirkebygget som noe som forankrer evangeliet til et her og nå.

En revolusjon 

Jeg tror ingen mener at Den norske kirke skal fortsette å eksistere kun i digital form. Det som skjer nå, er tvunget fram av nød og krise. Men det er likevel oppsiktsvekkende. Det strømmes gudstjenester av ymse slag fra mange kirker: drive in-gudstjenester, yogagudstjenester, påskegudstjenester, morgen- og kveldsbønner. Det strømmes konserter, klokkeringing og babysang, og prester strømmer andakter fra sine egne stuer og arbeidsrom.

Det er uten tvil en revolusjon. Samtidig mener jeg allerede å registrere at det også er noe ultratradisjonelt over det som skjer. Det er relativt tradisjonelle gudstjenester og ukontroversiell teologi som formidles til det norske folk, selv om det skjer på en parkeringsplass eller over nettet. Det er budskap om trøst. Det handler om at Gud er nær i vanskelige tider og gir håp. Det gjøres bruk av kirkens gamle bønner og tekster. Det er egentlig så gammelt, godt og tradisjonelt som det kan bli. Fordi det er slitesterkt.

Store diskusjoner

Så gjenstår det å se hva som vil skje etter korona. Vil de som fulgte med på strømmingene, komme til kirke? Eller vil menigheter og kirkesamfunn forflytte flere av sine aktiviteter til den digitale verdenen?

Uansett, vi står overfor store og viktige diskusjoner om trospraksis, gudstjenesteliv, sakramentssyn, embetssyn og kirkelære. Det kan ikke annet enn å føre noe godt med seg.

Gå til innlegget

Fleksibel og sliten

Publisert 3 måneder siden

Idealene for det nye arbeidslivet er fleksibilitet, fornyelse og kreativitet. Det høres forlokkende ut. Men prisen for det nye arbeidslivet er høy.

I forrige spalte fortalte jeg at jeg for tida er på forskningsopphold i Glasgow for å studere gudstjenester og bønn. Faglig sett føler jeg at jeg er i himmelen. Jeg deltar i de herligste gudstjenester, møter de varmeste og hyggeligste mennesker og blir inkludert i et fagmiljø så stimulerende at hjernen går på høygir store deler av dagen. Jeg er sjarmert i senk av den skotske aksenten og den umiddelbare vennligheten som møter oss overalt, og prøver langsomt å bli kjent i en by og et land som er prega av Brexit, stolthet og kamp for identitet.

Adam Smith

Da jeg gikk inn på Universitetet i Glasgow for første gang, la jeg merke til et skilt: Adam Smith Business School. Det gikk opp for meg at 1700-tallsøkonomen, filosofen og forfatteren Adam Smith, han som gjerne kalles kapitalismens far, var knytta til Universitetet i Glasgow. Her fikk han sin utdanning, og seinere ble han professor her. Smith står bak begreper som arbeidsdeling og de frie markedskreftene, og han la grunnlaget for økonomi som et universitetsfag. Naturlig nok har han en velfortjent plass som en av de mest ruvende søylene i universitetets historie, og har fått en egen avdeling oppkalt etter seg.

Sosiale koder

Daglige gjensyn med skiltet minner meg om hvorfor det er mer å si om forskningsoppholdet mitt enn at jeg har det fabelaktig. Ikke det at jeg har noe imot økonomi og økonomer. Men jeg har noe imot det menneskesynet som utvikla seg gjennom framveksten av markedskapitalismen, og som jeg daglig kjenner omkostningene av her utaskjærs. Jevnlig sukker jeg til min kjære: Jeg er så sliten! Jeg er så sliten av å ikke vite hvilke butikker jeg skal gå i for å finne varene jeg trenger, av å skjønne hvordan kollektivtransporten fungerer, og av å anstrenge meg for å snakke og forstå engelsk. Jeg er så sliten av alle de sosiale kodene som går meg hus forbi. Jeg er så sliten av å ikke føle meg trygg og omgitt av kjente og kjære. Jeg bruker mye krefter på det hver eneste dag og reflekterer over hvorfor det er sånn: fabelaktig og utmattende på en og samme tid.

Hvordan henger min slitenhet sammen med markedskapitalismen? Det er ikke forklart i en håndvending, men sosiologen Richard Sennett gir god hjelp. Gjennom flere bøker har han pekt på hvordan det kapitalistiske, eller egentlig nykapitalistiske, arbeidslivet har skapt intet mindre enn et nytt menneskesyn.

Stabiliteten trues

Idealene for arbeidstakeren i det gamle arbeidslivet var stabilitet. Å være «on time», presis, var en høyst viktig kvalitet. I det nye arbeidslivet er arbeidstakeren online, alltid tilgjengelig. Det finnes ikke noe markant skille mellom arbeid og fritid. Derimot forventes det at arbeidstakeren skal være fleksibel, fornye seg, bytte jobb, flytte på seg og tilegne seg nye arbeidsoppgaver. I stillingsannonsene kalles dette gjerne omstillingsevne.

Idealene for det nye arbeidslivet er, ifølge Sennett, fleksibilitet, fornyelse og kreativitet. Det høres forlokkende ut. Men prisen for det nye arbeidslivet er høy. Idealet om det fleksible mennesket har sine omkostninger for mange. De lange linjene opphører, og stabiliteten trues. Noen mennesker er svært fleksible og synes at omstillinger er spennende, morsomme og givende. De trives og blomstrer i det nye arbeidslivet. De flytter gjerne til Berlin eller Saudi-Arabia for et år, hvis de får muligheten. Men andre av oss opplever det ikke sånn. Vi vil ha trygghet. Vi jobber best når vi kan følge våre faste rutiner og være i vante omgivelser. Riktignok kan vi ha godt av en dytt i ryggen for å komme oss ut av rutinene i blant. Men for mange av oss er tanken på et totalt skifte av rammer mest av alt skremmende, ikke noe som fører til økt produktivitet.

Mindre fabelaktig

Jeg ville ikke vært dette foruten. Jeg kan snakke lenge og varmt om gleden jeg opplever ved å komme ut av andedammen og se en større verden. Det kommer jeg også til å gjøre ofte framover. Men i dag valgte jeg å fortelle om noe mindre fabelaktig som også hører med i det store bildet, i spennet mellom børs og katedral.

Gå til innlegget

Farlige bønner

Publisert 4 måneder siden

Bønner som forventer det ekstraordinære er farlig. Da kan vi fraskrive oss ansvaret for å bidra til en bedre verden, og forvrenge bildet av Gud.

Denne våren oppholder jeg meg i Skottland som gjesteforsker på Universitetet i Glasgow. Tida skal jeg bruke til å studere forbønnene i skotske gudstjenester. Enda en gang skal jeg få jobbe med det som har vært den røde tråden hele mitt liv: Bønn. Hva slags bønner ber vi? Hva ber vi om? Hva slags bilde av Gud ser vi for oss når vi ber? Hvordan oppfatter vi oss sjøl som bedende mennesker?

Miraklenes Gud

Dette har egentlig opptatt meg hele livet. Særlig brennende ble spørsmåla da karismatikken og framgangsteologien feide over landet på åttitallet. Må vi be for at Gud skal bli oppmerksom på problemene våre? Kan vi få Gud til å forandre mening? Enda viktigere ble spørsmålet om bønn var noe som kunne lede til Guds ekstraordinære inngripen. Kan bønn føre til at noen blir friske fra kreft eller fridd fra uutholdelige plager og problemer? «Miraklenes Gud» ble en mer og mer hyppig tiltalt i visse miljøer. «Ta Gud på hans løfter» innebar å konfrontere Gud med bibelske løfter for så å framtvinge et bønnesvar. Like fullt ble det stadig mer anfektende å høre enkelte vitnesbyrd fra kristne om at Gud hadde utført mirakler ved for eksempel skaffe dem en lekker bil eller hjelpe dem med relativt banale hverdagsproblemer som å finne parkeringsplass. Samtidig ble brutale fakta om bombing av barn i Gaza og hungersnød og krig i andre land, ikke gitt særlig oppmerksomhet.

Nærsynt perspektiv

Stadig spør jeg meg: Hva er bønn? Den norske kristeligheten, innenfor og utenfor majoritetskirken Den norske kirke, er en rar størrelse. Vi har sterke innslag av lavkirkelighet og organisasjonskristendom, og til dels sterke islett av karismatikk. Svært ofte overser vi betydninga av den bønnen som skjer i gudstjenestelige fellesskap. I gudstjenesten hentes bønnen ut av det private og i blant nærsynte perspektivet som kan finnes i en del former for bønn. Når bønnen får være kirkens bønn, kirken i betydning verdensvid, skjer det noe med bønnelivet.

Den skotske, episkopale kirken som egentlig er den anglikanske kirken i Skottland, er i startfasen av en gudstjenestereform. Denne får jeg følge på nært hold i vår. Professor David Jasper er en anerkjent anglikansk liturgiker som har skrevet mye om forbønn og bønn i den anledning. Han går uvanlig skarpt i rette med bønner som forventer det ekstraordinære. Det er farlig, sier han. Det er farlig av minst to grunner. Den ene er at mennesker dermed kan fraskrive seg ansvaret for å bidra til en bedre verden. Den andre er at bønner av denne typen kan forvrenge bildet av Gud og av bønnens karakter: «Herfra er det et kort vei til å tro at Gud har sviktet oss hvis han ikke svarer på våre bønner, bønner om at noen skal bli helbredet fra fatal sykdom, eller at folk ikke skal dø av sult i et land langt borte. Kort sagt, det er ikke noen nødvendig forbindelse mellom det en ber om og det en får. Det er viktig å bli klar over dette. Bønn handler ikke om å prøve å manipulere Gud.»

«Bønneautomat»

All bønn, medregna forbønnen i vår liturgi, er et organisk element i kirkens liv. Den nærer vårt daglige trosliv som kristne, som lemmer på Kristi kropp, sier Jasper. Den er ikke, og kan ikke være, bare en tilfeldig reaksjon på vanskelige eller ekstreme omstendigheter, avgrensa til når ting blir vanskelige. «Forbønnen må aldri brukes som forsøk på praktiske løsninger på tilsynelatende uløselige problemer, eller på problemer vi ikke er villige til å finne en løsning på selv.»

«Å be om ting» er en reduksjonistisk måte å praktisere bønn på. Det er flere begreper jeg savner når vi snakker om bønn. Tilbedelse er et av dem. Det er godt å være nær Gud, uansett. Fellesskap er et annet av dem. Å be er å være med i det evige, universelle bønnefellesskapet. Overgivelse er et tredje. Å overgi det vanskelige og det gode, seg sjøl, alle andre, skaperverket, alt, i tillit til at Gud hører og bryr seg, er noe annet enn en «bønneautomat»-teologi, der en tror en kan putte på en bønn og få ut et bønnesvar.

Gå til innlegget

Gudsnavn og avgudsdyrking

Publisert 6 måneder siden

Mange oppfatter metaforene vi har for Gud som navn som fullt og helt fanger Guds vesen. Det fører til at vi tilber metaforen, ikke realiteten bak metaforen.

Å tilbe gudsnavnet er ikke nødvendigvis det samme som å tilbe Gud. Å tilbe gudsnavnet i stedet for å tilbe realiteten bak navnet, er avgudsdyrking, skrev teologen Sallie McFague i en bok som kom ut i 1982, Metaphorical Theology. Models of God in Religious Language.

For to uker siden leste jeg at Sallie McFague var avgått ved døden, 86 år gammel. Få bøker har hatt så stor innflytelse på den teologiske språkdebatten i nyere tid som nevnte bok. Det er mye som står igjen etter denne ruvende amerikanske teologen, ikke minst en betydelig innsats for å utvikle økoteologien. Men først og fremst greide hun å åpne øynene på mange for at språket om Gud aldri kan dekke Guds vesen fullt og helt, men alltid er henvist til metaforene. Dette er en kunnskap som fantes i den klassiske teologien, men som forsvant gjennom utviklinga av den rasjonalistiske teologien.

Metaforisk teologi

Hva dreier dette seg egentlig om? Det kan virke teoretisk tungt og vanskelig fattbart å gå inn den metaforiske teologien. Likevel har den stor relevans for vår forståelse av hvem Gud er. Mye av dette sprang ut fra debatten om inkluderende språk som oppstod på 1970-tallet, der kvinner gjorde krav på å bli synlige i det teologiske og liturgiske språket. Det innebar også at fordi kvinner er skapt i Guds bilde, akkurat som alle andre mennesker, var det nødvendig å ta i bruk kvinnelige gudsmetaforer. Som alltid når kjønn blir et tema i teologien, ble frontene harde og ordbruken sterk.

Sallie McFague skar tvers gjennom debatten. I boka går hun systematisk gjennom forutsetningene for at mennesker i det hele tatt kan snakke om Gud. I utgangspunktet er det umulig å snakke om Gud, for Gud er så mye større og annerledes enn alt vi kan snakke om. Men for Bibelens forfattere var det opplagt at hvis en i det hele skulle si noe om Gud, var det metaforene som måtte brukes, for det finnes ikke noe gudsnavn som dekker Guds vesen fullt og helt.

Herre, far, hyrde, lam

Hva er en metafor? Det som kjennetegner en metafor, er at den ikke helt dekker det den prøver å beskrive, men viser til noe som likner, uten at det dermed er fullt samsvar mellom metaforen og realiteten bak metaforen. Metaforens mening skapes av en sammenstilling av begreper eller tankekretser for å kaste lys over noe ukjent to aktive tanker som står i permanent spenning eller samhandling med hverandre, sier McFague.

For å ta et kjent eksempel: «Livets aften» er en kjent metafor for alderdommen. Alderdommen er ingen aften i betydning slutten på døgnet. Likevel peker metaforen mot noe som er i ferd med å ta slutt. Det er noe som likner, men også noe som ikke likner. Det samme gjelder metaforene om Gud. Herre, konge, far, hyrde og lam er metaforer som peker mot vesentlige trekk ved Gud, trekk som dreier seg om makt, omsorg, ledelse, godhet, autoritet og offervilje. Likevel dekker ingen av dem fullt og helt Guds vesen. De sier mye. Men de sier ikke alt. Det må mange flere metaforer til for at vi i det hele tatt skal ane noe om hvem Gud er.

Avgudsdyrking

McFague sier at problemet er at mennesker i dag har glemt at dette er metaforer. Det oppfattes som navn som fullt og helt fanger Guds vesen. Og dermed fører det til at vi tilber metaforen, ikke realiteten bak metaforen. Dette kaller hun «idolatry», avgudsdyrking. Hun sier også at det skaper et irrelevant språk om Gud, fordi det ikke får fram det som er grunntrekket ved Guds vesen: At Gud er relasjonell. Særlig er det treenigheten som uttrykker det relasjonelle ved Guds vesen, at Gud er tre i én, tre personer i guddommen som står i en umistelig relasjon til hverandre.

Men McFague mener også at Guds relasjon til mennesker og skaperverk har gått tapt i det ikke-metaforiske språket. Vi har mista forståelsen av Gud som en medlidende og deltakende aktør i verden. Derfor ansporer McFague til å utvikle relasjonelle metaforer når vi skal snakke om Gud, metaforer som får fram at Gud, mennesker og skaperverk står i en ubrytelig relasjon til hverandre. Kvinnelige som mannlige.

Gå til innlegget

Jeg lever ikke lenger selv

Publisert 7 måneder siden

En påfallende overvekt av kvinner blir fortalt hva slags gudsforhold de egentlig har. Her er Den norske kirke medregna.

Også jeg har omsider sett Disco, en film som utspiller seg i en fiktiv norsk trosmenighet. Hovedpersonen er Mirjam, en ung jente som utsettes for ytterliggående handlinger i Jesu navn. Filmen har vært en av høstens mest omtalte, og det er trolig ikke nødvendig å presentere den i større grad enn jeg gjør her. Det er mye som allerede er skrevet og sagt om filmen.


En annen debatt

Det som gjør at jeg velger å skrive om den likevel, er at den kan ses i sammenheng med en annen debatt som har fått langt mindre oppmerksomhet i den allmenne offentligheten, men som har gitt flere av oss kristenmennesker et lite, men like fullt merkbart sjokk: Et forsøk på å puste liv i debatten om kvinnelige prester. Foreningen for bibel og bekjennelse (FBB) utga i høst boka Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. Her diskuteres det igjen hvorvidt det er rett eller galt å ordinere kvinner til prestetjeneste.


Kvinner og kall

Bård Mæland, rektor ved VID, gikk ut i Vårt Land 21. oktober og slo betimelig fast at debatten om kvinners prestetjeneste er over. Den står ikke til diskusjon mer. Likevel kunne kvinnelige studenter ved VID i Stavanger fortelle om motstand fra andre studenter som lå faretruende nær, til dels langt over, grensa for trakassering. Teologistudent Mai Lene Fløysvik Hæåk skrev en kommentar 27. oktober der hun identifiserte en viktig trekk ved debatten: «Det er rart korleis menn alltid forstår eit kall til å bli prest heilt rett. At dei kan seie: «Eg vart kalla til dette yrket» – og at ingen set spørsmålsteikn ved det. Menn vil alltid vere kvalifiserte til å bli prest i eigenskap av å vere menn. Kvinner derimot vil ofte oppleve at det blir stilt spørsmåls‧teikn ved deira forhold til Gud – og til kallet dei har fått.»


Når andre vet best

Det er lenge siden jeg har hørt disse argumentene mot kvinnelige prester. Heldigvis. Men det er ikke like lenge siden jeg har hørt ymse forsøk på å forklare kvinner og jenter hvordan deres forhold til Gud egentlig er. Det ble anskueliggjort i Disco-filmen på en måte som trolig er langt mer utbredt i kristne miljøer nå for tida enn den som finner sted i den pågående debatten i Stavanger. Her blir Mirjam uopphørlig fortalt hva Gud mener om henne. Hun har egne ønsker og tanker, men de får aldri komme til uttrykk. Derimot er det mange som tar seg til rette med å fortelle henne hva som er Guds vilje for livet hennes. Hun blir fortalt at Gud har store, bestemte planer for henne. Lederne ser synder hun ikke er seg bevisst. Hun blir utsatt for «renselser» av et slag som framstår som reine overgrep. Alle vet hva som er best for Mirjam. Alle andre enn hun selv. Til slutt tier hun.


Å bli utviska

Debatten om filmen har i stor grad dreid seg om dette er noe som er representativt for norske trosmenigheter, og om det virkelig er sånn det foregår. Det er trolig et umulig spørsmål å svare på. Men forfatteren Kristine Hovda har beskrevet sin egen erfaring med å bryte ut av en bestemt type religiøsitet som kan minne om den som beskrives i Disco. «Jeg lever ikke lenger selv» er tittelen på boka hennes som kom ut i vår, en tittel som er henta fra Galaterne 2, 19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Det henspeiler på det som kan skje når en bestemt form for teologi får utspille seg: Jeg-et blir svekka, kanskje utviska, fordi en hele tida blir fortalt av andre hvem en er, hva som er rett og galt, og hvordan ens eget gudsforhold egentlig er.


Overvekt av kvinner

Dette skjer ikke bare med kvinner og jenter. Anders Torp er en av dem som har fortalt hvordan hans egen vilje ble forsøkt utviska. Likevel er det en påfallende overvekt der kvinner blir fortalt hvordan gudsforholdet egentlig er. Det skjer heller ikke bare i trosbevegelsen, men også i andre trossamfunn, Den norske kirke medregna. Det er derfor overmåte viktig å ikke å ikke avfeie disse fortellingene som ekstreme og lite representative. De bør heller være en lakmustest. En sunn teologi visker aldri ut jeg-et, selv om Kristus skal leve i oss.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2325 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
25 dager siden / 1868 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1108 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 900 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
27 dager siden / 671 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
11 dager siden / 595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere