Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Salige er de lite imponerende

Publisert 4 dager siden

Nadia Bolz-Weber utvikler en sakramental luthersk teologi som særlig angår livets randsoner.

En gang, i overgangen mellom studietid og tidlige presteår, fikk jeg en umettelig trang til å høre på Billie Holiday og Edit Piaf. Jeg lytta time etter time til disse to sangerne som levde tøffe liv, prega av rus, fattigdom og en uendelig rekke med destruktive kjærlighetshistorier. Hvorfor ble denne trangen så sterk hos meg? Fordi det ble mer og mer påtrengende at jeg hadde å gjøre med en kirke som framsto som svært polert og middelklasseaktig. Ikke på grunn av menneskene som gikk der, men på grunn av en diskurs, en uuttalt underforståtthet, som tok for gitt at alle levde normale familieliv, eventuelt ærbare liv som enslige, med et arbeidsliv og en økonomi som var på stell, uten rus, uten vold og uten utenomekteskapelig sex.

Oppdratt på horehus

Hvor ble det av randsoneerfaringene? Av alt det mennesker skammer seg over? Alt som ikke tåler dagens lys? Alt det som er så brutalt at det ikke finnes ord for det? Skulle ikke også det gis en teologisk fortolkning? Ikke som et ideal, absolutt ikke, men som noe som var en del av den menneskelige eksistensen og derfor trengte å adresseres med evangeliet om Guds nåde. Derfor trengte jeg erfaringene til en amerikansk farga kvinne som sang om rasisme og fattigdom, og som søkte så desperat etter kjærlighet at hun døde av det, og til en fransk liten kvinne som ble født og oppdratt på horehus, som kjempa for å overleve, og levde med en livssmerte så stor at den måtte døyves av rus. Også hun døde av det.

Hvordan gi desperasjonen, skammen og brutaliteten en teologisk fortolkning? Dette er ikke et nytt teologisk spørsmål. Vi jobber med det hele tida. Men forrige lørdag så jeg en ny måte å gjøre det på.

Tragisk død

For de som leser Vårt Land, er det kanskje ikke overraskende at jeg enda en gang nevner den amerikanske samfunnsdebattanten Rachel Held Evans. Jeg skreiv om henne i kronikken min for en måned siden. Anledningen var at hun døde tragisk 4. mai, bare 37 år gammel. Lørdag 1. juni ble hun gravlagt. Gravferden hennes ble direktestrømma, og lørdag kveld fulgte jeg den på skjermen. Det var, ikke uventa, gripende. Flere av Rachel Held Evans nærmeste venner forretta i gravferden. Blant annet spilte vår egen Solveig Leithaug en sentral rolle musikalsk. Og talen ble holdt av den lutherske teologen Nadia Bolz-Weber. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor god den var.

Mot slutten leste Bolz-Weber utdrag fra en lengre saligprisning hun sjøl har formulert: «Salige er agnostikerne. Salige er de som ikke kan bryte sammen, fordi de må holde det gående for alle andre. Salige er de arbeidsløse, de lite imponerende, de underrepresenterte. Salige er tenåringene som må finne en ny måte å skjule kutta på armene sine på.»

Sylkvast språk

Rått, overraskende, ærlig og evangelisk. Hva kan få en prest til å snakke på en sånn måte? Helt tilfeldig kom en av bøkene hennes ut på norsk i forrige uke, «Å finne Gud i feil folk. Vedkjenningar frå eit religiøst (men ikkje veldig åndeleg) liv». Nadia Bolz-Weber har sjøl vært rusmisbruker, men ble på et tidspunkt nykter og begynte å studere teologi. Full av tatoveringer, med et sylkvast, ofte grovt språk, har hun greid å nå ut til mennesker som aldri har følt seg hjemme i tradisjonelle kirker. Hun grunnla kirken «House of All Sinners and Saints», en kirke der kriminelle befinner seg side om side med veltilpassa borgere. Dette er en kirke for mennesker i randsonene. I kombinasjon med en rotfesta luthersk sakramental teologi fører dette til noe nytt; noe som verken er polert eller middelklasseaktig, men som snakker ærlig om det skambelagte og destruktive som en del av menneskers livsvilkår. Og her møtes alt av nåden. «Å møte Guds nåde er ikkje som å bli pakka inn i mjuke teppe, men som å bli slått i hovudet av ein stump gjenstand», sier Bolz-Weber.

Når teologien blir tatt med til steder den ikke har vært før, som Bolz-Weber gjør, kan evangeliet bli like rått som livet faktisk er.

Gå til innlegget

Om kulhet og retorikk

Publisert 21 dager siden

Kirken har til alle tider stått i et spenn mellom samtidsuttrykk og tradisjonsuttrykk, og jeg oppfatter Evans som en som har et originalt perspektiv på dette


Finn Folke Thorp har i et leserinnlegg i Vårt Land 22. mai en rekke kommentarer til meg om kronikken «Slutt å gjøre kirken kul!» som sto på trykk onsdag 15. mai. Thorp etterlyser eksempler fra min side på konkrete forsøk på å gjøre kirken i Norge kul. Han mener at leseren overlates til gjetting. Han gjengir deretter noen eksempler som han antar rammes av det jeg tematiserer som «kul kirke».

Jeg skal svare Thorp på hvorfor jeg ikke har gitt eksempler. Det står faktisk ikke et ord om Den norske kirke i denne kronikken, hvis Thorp leser den en gang til. Dette var en kronikk til minne om nylig avdøde Rachel Held Evans, en innflytelsesrik amerikansk blogger og samfunnsdebattant som vendte tilbake til kirken på grunn av sakramentene. Dette syntes jeg var så tankevekkende at jeg valgte å hedre henne ved å gjengi det. Sjøl om amerikansk kirkeliv ikke uten videre er sammenliknbart med forholda i Den norske kirke, mener jeg at det er mange teologiske poenger hos Evans som er overførbare til norske forhold. Kirken har til alle tider stått i et spenn mellom samtidsuttrykk og tradisjonsuttrykk, og jeg oppfatter Evans som en som har et originalt perspektiv på dette. 

Sjøl om mye er overførbart til vår kirke, ville jeg likevel ikke gitt eksempler. Det skyldes dette: Kirken er full av engasjerte medarbeidere, prester og andre tjenestegrupper som står på med liv og sjel for å tjene kirken på best mulig måte. Noen setter i gang tiltak som kan framstå som kontroversielle, og som ikke alle er uten videre bifaller. Det betyr ikke at de skal henges ut. Derimot kan det være viktig å tematisere dette på et overordna nivå for å skape en felles refleksjon blant kirkens folk. Thorp husker kanskje at det for eksempel pågikk for et par år siden en omfattende debatt om bindestrekgudstjenester. Dette er et eksempel på en strategi som er viktig å drøfte faglig. Utover dette har jeg ikke tenkt til å konkretisere mer. Jeg har såpass tillit til leserne at jeg antar at de kan reflektere. 

Markedsretorikken får jeg la ligge i denne omgang. Det jeg derimot ikke skal la ligge, er Thorps egen retorikk. At en kommunikasjonsrådgiver for Oslo kirkelige fellesråd velger å parkere meg og kronikken min som «et tvangsritual fra denkirkepolitisk korrekte fiffen» og omtaler antatte reaksjoner, reaksjoner som han ikke har noe grunnlag for å hevde har funnet sted, som noe som finner sted i «høykirkelige borger», er interessante talemåter fra en person som har kommunikasjon som sin særlige kompetanse. Det er også interessant å merke seg at han antar at min argumentasjon skyldes ureflekterte likes og dislikes, ikke faglig kompetanse. Videre antar han at jeg er kritisk til drop in dåp. I en kronikk som framhever sakramental teologi, håper jeg at han ser at det faller på sin egen urimelighet. Thorp lykkes ikke helt med å selge inn sitt eget budskap til meg gjennom de retoriske strategiene han velger. Kanskje de ville blitt mer salgbare hvis han antok mindre og kommuniserte med meg om det jeg faktisk skrev?  

 

Gå til innlegget

Slutt å gjøre kirken kul!

Publisert rundt 1 måned siden

Til minne om Rachel Held Evans (1981–2019)

I helga ble jeg oppmerksom på en kronikk fra The Washington Post fra 2015 som ble delt igjen og igjen av flere av mine facebookvenner: «Want millenials back in the pews? Stop trying to make church ‘cool’». 

Oversatt til norsk lyder det omtrent sånn: «Ungdom tilbake til kirkebenkene? Slutt å prøve å gjøre kirken ‘kul’». 


Kronikken var skrevet av for meg et ukjent navn, Rachel Held Evans. I ­løpet av helga fikk jeg tid til å lese mer om denne amerikanske skribenten som ­viste seg å være særs interessant. 

Jeg skjønner at jeg har sovet skammelig tungt i timen. Evans har vært en markant ­offentlig stemme i amerikansk teologi og samfunnsdebatt, og det er mange som har lytta til henne med respekt og interesse, blant annet president Obama. 
 Tragisk nok viste det seg at grunnen til at teksten av henne gikk viralt akkurat nå, var at hun døde 4. mai av komplikasjoner etter influensabehandling, bare 37 år gammel.

Anfekta

Rachel Held Evans troshistorie er ikke helt uvanlig, men det er sjelden at den formuleres på så utfordrende og velskrevet vis og får så sterk slagkraft. Hun vokste opp i Tennessee i en evangelikal menighet med fundamentalistiske trekk, og var et sterkt troende menneske. Men hun ble stadig mer ­anfekta av måten amerikanske evangelikale kristne håndterte LHBTQI-spørsmål, synet på kvinner og likestilling, og i seinere år Trumps politiske syns-
punkter.

Hun ble også frustrert av en rekke forsøk på å «selge inn» det kristne budskapet gjennom fancy innpakning og forflata forkynnelse. Dette førte til at hun i en alder av 29 forlot kirken. Hun sto solidarisk med alle utstøtte og marginaliserte, kjempa kompromissløst for skeive, fattige og kvinner, og fikk etter hvert et omfattende publikum som leste og lytta til det hun sa.

Vendte tilbake

Men så vendte hun tilbake til kirken igjen. Hun vendte ikke tilbake til sin barndomskirke, men gikk inn i den episkopale kirken, det vil si den­ ­anglikanske kirken i Amerika. Og hva var det som fikk henne til å vende ­tilbake? Dette skriver hun mye om, deriblant i kronikken som ble nevnt innledningsvis. Her uttrykker hun sin bekymring for lattedrikkende, kule fellesskap. 

Det som fikk henne til å vende tilbake til kirken, var noe svært lite kult. Det var sakramentene. Intet mindre. Med en noe videre sakramentsforståelse enn den lutherske, skriver Rachel Held Evans:

«Dåp, bekjennelse, nattverd, forkynnelse av Ordet, salving av syke – du vet, disse rare ritualene og tradisjonene kristne har praktisert de siste 2000 år. Sakramentene er det som gjør kirken relevant, uavhengig av kultur og tidsalder.

De trenger ikke å bli pakka inn på nytt eller merkevarebygget; de trenger bare å bli praktisert, tilbudt og forklart i et kjærlig, autentisk og inkluderende fellesskap.»

Annerledeshet

Sjelden har jeg sett en så tydelig advarsel mot å selge evangeliet inn på markedslogikkens premisser. Evans mener at ved å gjøre dette mot unge, gir en dem steiner for brød: «Du kan ta en kopp kaffe med vennene dine hvor som helst, men kirken er det eneste stedet der du kan få aske smurt på panna di som en påminnelse om din dødelighet.» Kirken er radikalt annerledes enn alt annet. Det er i annerledesheten det unike ved evangeliet er å finne.

Samtidig forblir Evans like samfunnsengasjert og politisk i sin teologi. Hun forfekter ingen livsfjern høykirkelighet, men greier å forene dette på en gripende måte.

‘Bare deltar’

Hun skriver at hun hver uke «finner meg selv knelende ved siden av en gråhåret kvinne på min venstre side, og et homofilt par på min høyre, mens jeg bekjenner mine synder og ber Herrens bønn. Ingen prøver å selge meg noe. Ingen prøver desperat å gjøre evangeliet hipt eller relevant eller kult. De bare deltar sammen med meg i proklamasjonen av det store mysteriet i troen – at Kristus døde, Kristus sto opp, og Kristus skal komme igjen – det som, til tross for min vedvarende tvil og instinktive kynisme, er noe jeg de aller fleste dager tror på».

Gå til innlegget

Kristen gutt-syndromet

Publisert 3 måneder siden

Metoo har sin særegne kristelige variant. Når skal vi snakke om dette?

I anledning årets 8. mars-feiring fikk tre modige jenter velfortjent nasjonal oppmerksomhet. Fjortenåringene Ella Fyhn, Ellisiv Aure og Ea Baklund skrev et innlegg på Aftenpostens si;D-side: «Metoo nådde aldri skolegården». De beskrev hva som var hverdagen i norske skolegårder: Slut, hore, billig og pulbar var dagligkost å få slengt etter seg for norske jenter. Metoo-kampanjen har fanga opp mye av den seksuelle trakasseringa som pågår i samfunnet. Men stadig gjenstår det å identifisere nye områder og ulike uttrykk for sexisme. Takk til Ella, Ellisiv og Ea for et viktig bidrag!

Bedre rusta

Metoo angår selvsagt de kristne miljøene. Den norske kirke er riktignok langt fra noen versting. En stor del av takken for dette kan gå til Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep som i mer enn tjue år har jobba systematisk for at overgrep og grenseoverskridende adferd skal forebygges, identifiseres og skadebegrenses. Da metoo brøt løs, var derfor kirken bedre rusta enn mange andre samfunnsinstitusjoner.

En ting er å være klar over at grove overgrep og krenkelser skjer. Her har kirken vært god. Noe annet er bevisstheten om de subtile holdningene vi ofte bærer med oss, og som skaper et klima som likevel oppleves som krenkende. Og her mener jeg at mange kirkelige og kristne sammenhenger har en særegen utfordring som vi ikke har vært gode til å identifisere.

Jenteoverskudd

«Kristen gutt-syndromet» er et uttrykk vi brukte i ungdomstida. Det sprang ut av at de fleste kristne miljøene vi vanka i hadde et stort jenteoverskudd. De få guttene som deltok i ungdomsklubber, kor og bibelgrupper, fikk derfor uforholdsmessig stor oppmerksomhet. Det førte ikke sjelden til at helt alminnelige gutter, gutter som langt fra var enestående, men helt vanlige, fikk sjølbilde som en Adonis; et sjølbilde som trolig ville kræsjlanda hvis de hadde prøvd seg i miljøer med jevnere balanse mellom antallet jenter og gutter. De kunne velge og vrake blant villige jenter.

Kristen gutt-syndromet førte også til at de tillot seg å si mye merkelig til jentene. Kommentarer om kropp og utseende, positivt som negativt, satt løst. Samtidig var det breid konsensus om at sex tilhørte ekteskapet. Kommentarene ble derfor ment å skulle oppfattes som aseksualiserte, og ofte var de pakka inn i humor. Det var «bare» morsomme kommentarer, uten grove uttrykk, om kropp og utseende, som det ikke lå noen seksuell invitt i. Sa guttene. Mens jentene satt forvirra tilbake, uten å vite hvordan de skulle reagere.

Kommentarene tilslørt

De samme guttene fikk ofte lederoppgaver, og en del av dem ble seinere prester eller gikk inn i andre ledende kirkelige stillinger. Jeg har registrert mye av den samme ukulturen i voksne år. Enkelte voksne menn i kristne miljøer kan tillate seg å gå svært langt i kommentarer om kvinners kropp og utseende.

Samtidig er kommentarene tilslørt i det samme forsøket på aseksualisering. Mange av mennene er også gift og beskytter seg bak dette: «Jeg mente selvsagt det jeg sa bare humoristisk, jeg er jo gift!» Som om det skulle ufarliggjøre noe som helst. Kvinnene og jentene sitter stadig forvirra tilbake og lurer på hvordan de skal reagere.

Skadelig likevel

Det er på mange måter enklere å få et klaps på rompa og en tydelig seksuell invitt. Da veit vi kvinner hva dette handler om og kan respondere adekvat. Derimot er det svært vanskelig å håndtere tåkelagte og forsøksvis aseksualiserte kommentarer fra menn som fremdeles er ramma av skadevirkningene av et tidlig påført kristen gutt-syndrom. Det er ikke straffbart, det er ikke fysisk, og det er ikke nødvendigvis så grovt. Men det er skadelig likevel. Det er ekstremt nærgående å få kommentarer om utseendet sitt. Den som ønsker å kommentere andres kropp og utseende, skal vite hva han gjør. Et velment kompliment gjør godt. Og flørt mellom likeverdige er flott. Men den type kommentarer jeg har skrevet om her, er bare egna til å skape usikkerhet om kjønn, kropp, utseende og seksualitet.

Gå til innlegget

Liturgisk enhet og ekteskap

Publisert 4 måneder siden

Hvordan holde den kristne kirke samla når så mye rundt oss er i endring?

Det er ikke dagligkost at det pågår en oppheta debatt over flere uker om noe så faglig spesifikt som gudstjenestens ordo. Som liturgiker har jeg fryda meg stort over engasjementet. Ordo er den latinske fagtermen for de enkelte liturgiske delenes rekkefølge i gudstjenesten, en struktur der samlingsdelen innleder orddelen, etterfølges av forbønnen og leder oss over til måltidet som kulminerer i utsendelse. Debatten oppsto etter bispeutnevnelsen i Stavanger i forrige måned. Noen mente at utnevnelsen skjedde på grunn av kandidatenes syn på likekjønna vigsel. Andre mente den skjedde på grunn av en liturgisk praksis i Stavanger bispedømme der noen menigheter har lagt nattverden til gudstjenestens begynnelse.

Dette førte til en engasjert diskusjon om ordoen. Det vil si, debatten har vel gått mer i retning av å dreie seg om hvilken grad av frihet det skal være i en gudstjeneste. Det kan derfor være nyttig å minne om dette: Det er lagt stor vekt på liturgisk frihet i Den norske kirke. Fleksibilitet, stedegengjøring og involvering har vært kjerneverdier helt fra reformens start i 2003. Det er lagt til rette for variasjon og lokale tilpasninger. Det er ingen som ikke ønsker liturgisk frihet!

Les mer: Liturgien er med på å gjøre Den norske kirke til hva den er, ifølge teolog Merete Thomassen.

Bibelsk forelegg. 

Det som derimot aldri har står til debatt, er ordoen. Argumentene for dette går langs to spor. Det ene er bibelsk og historisk: Ordoen går langt tilbake, helt tilbake til Det gamle testamente. I 2. Mosebok 19-24 mottar israelittene Guds ord, deriblant budene, før de spiser og drikker. Mønsteret er tydelig flere steder. Guds ord lyder alltid før måltidet. Det skjer ved innstiftelsen av nattverden skjærtorsdag, der skriftene leses og bønnene bes før Jesus holder måltid. I den vidunderlige fortellingen om Emmausvandrerne, Lukas 24, 13-35, går Jesus sammen med disiplene etter oppstandelsen, utlegger skriftene for dem, og inviteres til å holde måltid med dem. «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?», sa de etter måltidet. Dette er et viktig bibelsk forelegg for ordoen: Hjertet brenner når Guds ord blir utlagt for oss, og som en følge av det kan den kristne kirke spise måltidet i fellesskap med den oppstandne Kristus. Ordoen videreføres i urkirken og oldkirken. Allerede i år 150 finner vi en fullt uttegna ordo hos Justin Martyr.

Minste felles multiplum. 

Det andre argumentasjonssporet er økumenisk. Siden urkirken har kristenheten delt seg i mange kirkesamfunn over hele verden, og gudstjenestefeiringa har naturligvis tatt farge av sin lokale og historiske kontekst. Den liturgiske bevegelsen oppsto på 1850-tallet, en økumenisk bevegelse som gjennom åra har fått svært ulike nedslag. Gjennombruddet kom under Det annet vatikankonsil 1962-1965.  Alt fra høykirkelige katolikker til aktivistiske politiske teologer bekjenner seg i dag til den liturgiske bevegelse. Det er mange måter å feire gudstjeneste på, og den liturgiske bevegelse ønsker å gi rom for dette. Men ordoen har hele tida vært et minste felles multiplum. Selv om både teologi og uttrykksmåter kan være svært forskjellige, har alle vært lojale mot ordoen. Gordon Lathrop, den fremste lutherske liturgikeren i vår tid, sier at uavhengig av vår varierende liturgiske praksis, er ordoen noe som skaper den tilhørigheten vi trenger til gudstjenesten: «Text next to text. Word next to meal.»

Les mer: Frykter folkekirke uten folk

Hjerter i brann. 

Mange av argumentene som brukes for og mot ordo i denne debatten, er identiske med dem som brukes for og mot likekjønna vigsel. Jeg vil si at brudd på ordo bryter en tradisjon som går tilbake til Bibelen. De som er mot likekjønna vigsel, vil si nøyaktig det samme: Det er brudd med en samlivsform som går tilbake til Bibelen. Hvordan kan vi da leve med kjærlighet til hverandre, som kristne i samme kirke, uten å bli utslitt av krangling? Dette er ikke lett for noen, men for min del avgjøres saken av dette: Kirken bekjenner ikke troen på en samlivsform, men på ham som setter våre hjerter i brann og deretter inviterer oss til måltid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere