Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Servietter og skam

Publisert 15 dager siden

Kristne kvinner skal helst ikke påtale urett, og i hvert fall ikke i hvilke saker som helst. Jeg har erfart å bli belært av andre, og kanskje særlig av enkelte menn.

Vi møttes i vinter, hjemme hos meg, til en middag vi skulle tatt for lenge siden. Vi hadde så mye å snakke om, tema som vi hadde vært innom i mange korte møter gjennom åra, men som vi nå hadde satt av en hel kveld til å snakke om: Teologiske stridsspørsmål, kirkepolitiske kamper, livet, sårbarheten og alt dets vesen.


Skam

Som vertinnegave fikk jeg flere pakker med lekre Marimekko-servietter, servietter så eksklusive at jeg aldri har unna meg å kjøpe dem sjøl. Vi spiste, drakk og snakka i time etter time. Litt overraskende for begge tok samtalen en vending mot å snakke om skam.

Begge hadde lang erfaring med å stå opp for saker som det var betimelig å stå opp for: Urettferdighet, diskriminering, usunn teologi og undertrykkende politikk. Men det som viste seg også å være en felles erfaring, var skammen, vår egen skam, som ofte kom etter at uretten var påtalt.


Hvorfor skamfull? 

Begge var overraska over at den andre følte skam over å ta kamper som så opplagt var riktige å kjempe for. Like fullt, begge hadde erfart når adrenalinet og kampmotet hadde lagt seg, at vi satt rødmende igjen med nedslåtte blikk og lurte på hvordan vi egentlig kunne finne på å gjøre noe så avsindig, å påtale høyt og tydelig at noe var hakkandes galt i verden eller kirken. Hvorfor følte vi oss ikke modige i stedet? Hvorfor var vi ikke stolte, men skamfulle?


Ligger og lurer 

«Tid skaper skam», sa min venn. «Når det roer seg, når det første sinnet legger seg, når pulsen synker etter alt som har skjedd, DA kommer skammen krypende. Den har ligget der og lurt og venta. Den kommer ikke fram når den kan møte konkurranse fra de andre følelsene. Den kommer når den vet den har størst kraft. Samme hvor rett vi har, samme hvor riktig det var å gjøre og si det vi har gjort og sagt: Skammen står klar til å dra det ned, gjøre det skittent og mørkt. Ned skal det, dras inn i spindelvev og morknende treverk, i den hulen som ligger under alt og truer med å bryte sammen.»


Kristne kvinner

Vi var begge godt skolert i Berit Aas' identifisering av de fem herskerteknikkene, der påføring av skyld og skam er en av de mest kjente. Men vi trengte å gå enda dypere til verks. Vi begynte en forsiktig analyse av hva det kunne skyldes. Vi fant etter hvert et slags mønster i hva som utløste skammen.

Noe av det skyldtes at vi var kvinner, endatil kristne kvinner. Kristne kvinner skal helst ikke påtale urett, og i hvert fall ikke i hvilke saker som helst. Noe av det skyldtes at vi ofte ble forklart av andre hva reaksjonene på urett egentlig handla om. Begge hadde erfart å bli belært av andre, og kanskje særlig av enkelte menn, om at reaksjonene våre egentlig handla om noe annet enn pålydende.

Noe av det skyldtes at vi også ofte ble fortalt at det alltid fantes andre saker som var viktigere å kjempe enn dem vi sjøl hadde gjort oss til talskvinner for. Våre kamper var sjelden verdige nok, og det var heller ikke vi. Det var alltid noe feil, enten med oss som tok kampen, eller med selve kampen.


«Mansplaining»

Da jeg sto opp morgenen etter dette besøket, falt øynene mine på Marimekko-serviettene på stuebordet. Ved synet av dem kjente jeg at skammen hadde mista mye av sin makt. Vi hadde avslørt den, min middagsgjest og jeg. Serviettene ble en påminnelse om at skammen ikke snakker sant.

De siste dagene har det pågått en særs interessant debatt om vår egen tids modigste menneske, Greta Thunberg, der alt dette og mere til anskueliggjøres. Det er en vifte av skampåføring som utfolder seg foran øynene på hele verden. Hun diagnostiseres. Hun stakkarsliggjøres. Saken hun har gjort seg til talskvinne for, relativeres. Om ikke det er nok å være kvinne, er hun også så ung at hun kan kalles et barn. Det gjør det enda verre. Mansplainingen vil ingen enda ta.  


Symbolske servietter

Om Greta Thunberg føler skam, aner jeg ikke. Det ville være underlig om den ikke slo til når pulsen hennes etter hvert synker litt.  Kommer den, håper jeg hun får noen tonn med symbolske Marimekko-servietter fra gode mennesker som skjønner skammens dynamikk.

Gå til innlegget

Radikal kjærlighet

Publisert rundt 1 måned siden

Radikal kjærlighet er forsøket verdt. Også i kirkevalg og kommunevalg.

'For alt begynner med kjærlighet». Dette kunne stått i Bibelen. Det kunne vært sagt av prester, imamer, rabbier, profeter og predikanter fra nær sagt alle religioner. Men det ble sagt av Ekrem Ýmamoðlu, Istanbuls nye borgermester, i forbindelse med vårens og sommerens valgkamp i Tyrkia. Ýmamoðlu er leder for Tyrkias eldste parti CHP, et parti grunnlagt av selveste Atatürk, et parti kjent for sterke polariseringer og harde fronter.

I en kronikk lørdag 31. august skrev NRK-journalist Sidsel Wold en sterk beretning om hvordan Ýmamoðlu og partiet valgte å ty til et helt nytt og overraskende våpen for å nå fram i valgkampen: radikal kjærlighet. Ved valgkampens begynnelse sa Ýmamoðlu til publikum: «Når dere går hjem i kveld, ber jeg dere om å finne en nabo som ikke tenker som deg eller en fra et annet parti. Bare gi dem en klem.»


Splitta Tyrkia

Wold beskriver hvordan Ýmamoðlu og CHP helt systematisk har løfta fram den radikale kjærligheten som et motsvar til et dypt splitta Tyrkia der arroganse, mistenksomhet og konspirasjonsteorier har vært en del av konflikten mellom sekulære og religiøse. «Vi er lei av å bekjempe hverandre, vi insisterer på å omfavne hverandre», sier Ýmamoðlu. I forbindelse med valgkampen har det blitt utarbeida en femtisiders pamflett, «Book of Radical Love», som har vært håndbok for alle som har vært engasjert i valgkampen. Den radikale kjærligheten innebærer å lytte til sine meningsmotstandere, ikke belære, men forsøke å forstå, og om en ikke forstår, likevel møte dem med kjærlighet.

Vi står foran to valg i Norge i uka som følger, kommune- og fylkestingsvalg og kirkevalg. Selv om kanskje ikke det norske samfunnet og Den norske kirke framstår som like splitta som det tyrkiske samfunnet, er det dypt bekymringsfullt at meningsforskjellene i politiske og kirkelige spørsmål kommuniseres på så polariserende måter som det gjør. Dynamikken er mye av den samme som Ýmamoðlu og hans valgkampstrateger beskriver: Vi lever store deler av livet på verdensveven, vi finner våre likesinna i digitale ekkokamre, vi er snare til å utdefinere annerledes tenkende som «de andre» og «de med håpløse meninger», og vi utsetter oss i mindre og mindre grad for personlige møter med annerledes tenkende.


Ansikt til ansikt

Prosjektet «Hele Norge snakker» som ble gjennomført 25. mai i år i regi av flere større norske mediehus, var svært interessant i så måte. Her ble mennesker med ulikt syn på politiske og religiøse spørsmål kobla med hverandre for å snakke ansikt til ansikt med en som mente noe helt annet enn dem selv. De fleste som deltok kunne fortelle at dette var bevegende. Enda sterkere kan dette bli hvis det kobles til et ideal om radikal kjærlighet.

Da jeg i helga hørte om den tyrkiske valgkampens nyeste og mektigste våpen, kom jeg til å huske på en av de klokeste teologistudentene våre. Hun skulle for noen år siden ut i prestepraksis i et område av landet der hun ikke uten videre var blant meningsfeller i teologiske og etiske stridsspørsmål. Det kunne gått riktig galt. Men hun bestemte seg for å lytte til de nye kollegene sine med hjertet. Når hun gjorde det, fant hun noe hos dem som hun gjenkjente hos seg selv: en sterk tro. For henne ble dette et tilknytningspunkt som gjorde det mulig å samarbeide godt med prester som i vesentlige spørsmål mente helt andre ting enn henne.

Ýmamoðlu og hans strateger er fullt vitende om at kjærlighet krevet mot og kraft: «Radikal kjærlighet er ingen lett jobb, det er kanskje den vanskeligste jobben av alle.»


Vanskelig jobb

Ja. Radikal kjærlighet er en vanskelig jobb. Men den åpner for å lytte med hjertet til hva andre har å si. Som regel vil vi da høre at det ligger noe vi kan gjenkjenne hos oss selv, en oppriktig god vilje om at livet skal bli best mulig for flest mulig.

Polarisering og mistenksomhet er ineffektive strategier for å finne måter å gjøre verden til et bedre sted. Radikal kjærlighet kan derimot åpenbare nye og overraskende muligheter. Det er forsøket verdt. Også i kirkevalg og kommunevalg.

Gå til innlegget

Staver, steiner og hellighet

Publisert 2 måneder siden

Kirkebyggene gir oss noe som vi ikke kan vriste ut av oss selv.

Fjorårets største leseropplevelse for min del var «Søsterklokkene» av Lars Mytting. Dette er en ­historisk roman der to kirkeklokker i den gamle stavkirken i en fiktiv bygd står ­sentralt i handlinga.

Sprer uhygge

På slutten av 1800-­tallet kommer det en ung og framskrittsvennlig prest til bygda. Han går i bresjen for å få revet den trange, mørke og ­kalde stav­kirken og i stedet reise en ny og mer funksjonell kirke. Det som gjorde ­aller dypest inntrykk på meg i romanen, var ­beskrivelsen av rivinga av stav­kirken. Den strekker seg over flere kapitler. Bygde­folket stiller svært motvillig opp på ­denne jobben. Etter hvert som bygget demonteres, sprer uhyggen seg. Mystiske ting ­hender, ulykker skjer, og til slutt må ­lederen for rivinga hente inn utenbygds folk for å få fullført jobben.

«Fra gammel tid hadde kirke­bygningen ikke bare vært et bedehus, men også et levende vern, en festning som holdt ­mørke makter på avstand», skriver ­Mytting. ­«Kirken holdt dem unna. ­Messene og gudsordet hadde bare vært lyset i ­vinduet, det var bygningen som verget mot onde makter». (s. 275). Når den 700 år gamle stavkirken forsvinner, opplever bygda seg som forsvarsløs og gudsforlatt. Derfor­ ­griper mange til førkristen magi for å prøve å holde de vonde maktene borte.

Annerledes bygg

Stavkirkene har en helt særegen atmosfære. Kanskje den ikke ville vært så særegen hvis vi hadde hatt flere igjen av dem, men like fullt opplever jeg dem som annerledes enn alle andre kirkebygg. De siste somrene har jeg prøvd å få sett minst én av landets gjenværende stavkirker. I år fikk jeg et gjensyn med Reinli og Hedalen stavkirker i Valdres, og et nytt møte med Urnes i Sogn. Stavkirkene er kostbare å vedlikeholde, og kanskje det snart vil bli enda færre å se. Trolig fantes det omtrent 1.000 av dem i middelalderen, men mange forfalt. Av de 95 som gjensto på 1800-tallet, er det i dag bare 28 igjen.

Det gjør alltid inntrykk å komme inn i gamle kirkebygg der slektene før oss har bedt, sørga og formulert sine håp. Men som lutheraner kan det være ­vanskelig å ta inn betydninga av det materielle, en betydning som var mye mer opplagt i tidligere tider, og som også er mye mer opplagt for andre trossamfunn enn de lutherske. Stavkirkene ­anskueliggjør dette på en særskilt måte, synes jeg. Planker og skifer, staver, stokker og ­steiner er mer enn innpakning av det åndelige innholdet. Det er ikke bare en praktisk tilrettelegging for at menigheten skal slippe å få regn, snø, vind og solsteik i hodet. Bygningen er et tegn i landskapet på gudsnærvær, midt i alt som truer. Det materielle har en egen betydning, som Lars Mytting skildrer så levende for leserne sine. Og det gjelder ikke bare gamle kirkebygg. Det gjelder nye gudshus, likeså mye som gamle.

Binder til et her

Teologen Margunn Sandal skrev i sin doktoravhandling fra 2014 «Overskridande arkitektur. Ei ­undersøking av det sakrale i nyare kyrkjebygg» om hvordan det materielle legger til rette for gudserfaring. Bygget binder det abstrakte og ofte vanskelig gripbare religiøse meningsuniverset til et «her», til akkurat dette konkrete ­stedet, sier ­Sandal. Dermed blir evangeliet ­lokalt i mer enn en forstand. Evangeliet skjer akkurat her, ­akkurat i dette bygget. ­Arkitekturen er med på å kroppsliggjøre guds­erfaringene, nye som gamle, ­utvendig som inn­vendig. Den angir retninger, romfølelse og ­stemning i gudstjenesten.

Det materielle medvirker dermed i gudstjenesten som en egen form for ­kommunikasjon. På en særlig måte ­spiller det materielle sammen med kroppen, ved å skape atmosfærer som setter oss i en b­estemt sinnstilstand. Kort sagt, det ­preger alt som skjer i kirken.

Et vern

Og det preger også det som skjer utenfor kirken. Ved sitt blotte nærvær er kirkebyggene et vitnesbyrd om det hellige. I stedet for å hente all religiøs ­erfaring fra vårt eget indre, noe mange norske kristne er vant til, gir kirke­byggene oss noe som vi ikke må vriste ut av oss selv. Og til tross for vår sekulære livs­anskuelse, er de kanskje også et vern mot noe vi ikke forstår.

Gå til innlegget

Lomheims logikk

Publisert 3 måneder siden

Ikke uventa trekker Lomheim skamkortet mot meg når jeg prøver å si ifra.

Sylfest Lomheim ble intervjua i Vårt Land 30. november 2013, omtrent samtidig med lanseringa av vår bok. Her snakka han om bønn. Han ble omtalt som medforfatter til en bok om bønnespråk i kirken, og han snakka om kapitlet «Bønsk» fra boka. Mitt navn var totalt fraværende i saken. Jeg forsøkte da å forklare ham at hvis ikke den mest kjente forfatteren tar ansvar og synliggjør den mindre kjente, vil folk flest forbinde bare ham med boka. Den logikken sa han seg uenig i.

Dette har ikke endra seg på seks år. I sitt svar til meg i går i Vårt Land unnlater han igjen å forholde seg til dette poenget. Nå svinger han ikke storslegga. Nå teppebomber han. Han avfeier det jeg skriver som velregissert personangrep, løgnaktighet, sverting og fariseisme, og han truer med PFU. I stedet for å innrømme at usynliggjøring av en hovedforfatter er et forskningsetisk problem, trekker han, ikke uventa, skamkortet mot meg: Jeg bør skamme meg over å si ifra.

Tviholder på sitt

Hvis Lomheim er så blyg og beskjeden at han ikke vil ha sitt eget navn med i teksten, kunne han ikke da skrevet: «Hovedforfattaren av boka, Merete Thomassen, seier…»? Ser ikke Lomheim den logiske konsekvensen: At han dermed framstår som opphavsmann til alt? Lomheim unnlater også å kommentere min imøtegåelse torsdag 11. juli av hans påstand om at han har spilt en stor rolle i alle mine kapitler. Derimot tviholder han på at alt i kronikken i Klassekampen er fra hans kapittel. «For faktum er at ALLE drøftingsmomenta i spalta om bønespråk er å finna att i MITT analysekapittel i Når dere ber.», skriver Lomheim i Vårt Land 16. juli. MITT!

Det er en sannhet med store modifikasjoner. NTB-språket og de usammensatte orda er uten tvil Lomheims analytiske poeng. Men har han i det hele tatt lest mine sju kapitler? Jeg tematiserer markedsretorikken på s. 123 i samme bok. Her henviser jeg til Lomheim, men først og fremst henviser jeg til Ådne Njå som først tok i bruk Richard Sennett for å analysere gudstjenestereformen. Det dagsaktuelle og nyord er tema helt fra kapittel 1, og det følger jeg opp i kapittel 7, særlig s. 114-118. Det Lomheim kaller «vekebladsuttrykk» som «drømmen om det gode liv» skriver jeg om på s. 111. Interessant nok krediterer han Håvard Nyhus som i sin tid anmeldte boka, ikke meg, for dette.

Mitt eller vårt

Hvorfor tenker Lomheim så annerledes enn meg om kreditering av den andre? Lomheims logikk insisterer på «MITT»: At alt hans er hans og bare hans. Samtidig er, forunderlig nok, alt mitt også hans.

Gå til innlegget

Sant og usant fra Lomheim

Publisert 3 måneder siden

Når skal Sylfest Lomheim begynne å følge elementære forskningsetiske retningslinjer?

Tragisk nok sprakk nylig saken om Sylfest Lomheims diskreditering av min forskning gjennom 
mange år, først i Klassekampen, dernest i Vårt Land. Jeg har ved et utall anledninger gjennom åra forsøkt å få Sylfest Lomheim til å skjønne at han må følge elementære etiske forskningsetiske retningslinjer ved medforfatterskap, men det har han aldri vært interessert i. Så måtte det dessverre bli en mediesak. Ikke uventa valgte Lomheim å bruke storslegga og slå tilbake i stedet for å beklage. Han bruker blant annet ordet «løgnaktighet» om Åste Dokkas framstilling av forfatterskapet i Når dere ber, en beskyldning han interessant nok retter mot meg, ikke Dokka, når hun påpeker det som står i bokas forord, at han har skrevet ett og et halvt kapittel, jeg sju og et halvt, i nevnte bok.

Til dette svarer Lomheim: «Hvis Thomassen hadde sagt som sant er, ville hun måtte innrømme at vi har gått gjennom alle eksemplene i boka sammen, selv om den er delt inn i kapitler.»

Lite interessert 

Hva er sant og usant i denne saken? Lomheim har blitt kreditert titalls ganger fra min side for at boka ble til. Men han var svært lite interessert i det tilblivende manuset før i siste runde, i april-mai 2013. Han leste et innledningskapittel høsten før, men mellom det og tida fram til siste runde, var han mest interessert i sine egne prosjekter.

Har Lomheim gjennomgått alle eksemplene i boka? Han satt definitivt ikke og studerte det jødisk-kristne bønnemønsteret, berakah- og hodaya-bønner, gravde fram ur- og oldkirkelige kilder, satte seg inn i middelalderens bønnepraksis, studerte reformatorenes bønnespråk, pietismens og ortodoksiens uttrykk, leste seg opp på Gustav Jensen, den liturgiske bevegelse og liturgisk teologi. Han hadde verken interesse for eller kunnskap om kjønnsinkluderende språk og feministteologi, og han hadde aldri hørt om Charles Taylor, Linda Woodhead og Paul Heelas, forskere jeg fikk innblikk i gjennom kolleger på Det teologiske fakultet. Den som derimot satte seg inn i dette, var professor Geir 
Hellemo. Han leste gjennom manuset grundig og kompetent i denne fasen.

Manglende kjennskap 

Da jeg tok i bruk begrepet «nykapitalistisk retorikk» som en betegnelse på nyere bønnespråk, var det etter omfattende studier av Richard Sennett og de nevnte modernitetskritikerne, et studium som tilrettela hele det analytiske rammeverket for boka. Lomheim satt ikke nedgravd i høringsmateriale fra gudstjenestereformen i Den norske kirke og sorterte ut eksempler som kunne brukes i boka. Det var det jeg som gjorde. Dette kan dokumenteres fordi jeg mot slutten av april 2013 sendte mine egne kapitler som vedlegg til en søknad til en akademisk stilling, kapitler Lomheim ikke hadde sett.

Sin manglende kjennskap til mine kapitler røper Lomheim på ymse måter. Blant annet skriver han i en kronikk om bønnespråk i Klassekampen 25. november 2015, «Bærekraftig bønn», om noen formuleringer han mener er forbilledlige: «Gjør de hungrige mette, oppreis de svake, trøst de motløse». Dette har han tatt fra boka. Det Lomheim ikke har fått med seg, er at det er en bønn jeg etter mye arbeid greide å oppspore som det eldste eksempelet på en forbønn fra oldkirken, gjengitt i 1. Klemensbrev, år 96. Dette skriver jeg om i kapittel 3 i boka. Dette har gått ham hus forbi, i likhet med så mye annet.

Elementære retningslinjer 

Jeg har kreditert Lomheim for boka i seks år, og for svært mye annet i nærmere tolv år. Samtidig har jeg gjort omfattende usynlig, men dokumenterbart arbeid i flere av hans bøker og artikler, arbeider som etter 2008 tok en påfallende dreining mot teologiske tema, men også dette har Lomheim tilslørt gang etter gang.

Er det ikke på tide at Sylfest Lomheim snart følger elementære forskningsetiske retningslinjer og i det minste krediterer meg for det som utvilsomt er mitt, tre fjerdedeler og hovedforfatterskapet til boka Når dere ber? Han har åpenbart sine grunner til å prøve å skjule min rolle i hans liv og virke gjennom snart tolv år. Men om professoren, A-kjendisen og kulturmannen Lomheim ikke forstår av seg selv at en senior ikke bør annektere forskninga til en førsteamanuensis som stadig er i en kvalifiseringsprosess, må han forholde seg til de akademiske formalitetene som gjelder ved sampublisering.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
23 dager siden / 1838 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1593 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
23 dager siden / 1568 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 1515 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
14 dager siden / 1404 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1348 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
12 dager siden / 1270 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
27 dager siden / 1165 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere