Merete Thomassen

Alder: 51
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Salgbare gudstjenester

Publisert 19 dager siden - 1234 visninger

Kravet om relevante gudstjenester er noe av styrken ved det lutherske gudstjenestelivet. Men det er også vår akilleshæl.

Hva gjør vi som kirke og prester når tallet på gudstjenestesøkende­ går ned? Sjøl om det riktignok ikke står så ille til i Norge­ som i våre naboland, er det ingen tvil om at gudstjenestesøkninga avtar. Det er ­bekymringsfullt. Hovedgudstjenesten, ­eller høymessen, er ankerfestet i kirkens liv. Når vi kommer til høymesse, tar vi med oss menighetens hverdag, verdens lidelse og nød og vår egen sorg og glede. Vi tror at Gud virker gjennom ordet og sakramentene, og vi tror at vi blir tilgitt, nyskapt og sendt ut i verden igjen med nye krefter ved gudstjenestens slutt. Høymessen er stedet alt kristent liv springer ut fra, og alt vender tilbake til. Men når det kommer så få, hva gjør vi da?

Det har de siste månedene pågått en debatt i Vårt Land, Nytt norsk kirkeblad og Dagsnytt 18 om «bindestreksgudstjenester». Vårt Land starta debatten 15. juni. Espen Andreas Hasle, sokneprest i Manglerud, uttalte her at han tok i bruk et «skamløst publikumsfrieri» da han nylig holdt en spinnergudstjeneste, men mente likevel at det kunne forsvares fordi det henta inn menneskers virkelighet.

Markedsretorikken

Sokneprest Ola Beisvåg uttrykte i etterkant sin uro over yoga-gudstjenester, spinnergudstjenester, baby-, fotball-, halloween-, James Bond- og pasta-gudstjenester. Han reagerte på flere forhold ved nyere gudstjenesteutvikling, og var også bekymra for markedsretorikken som blant annet ble brukt av Elisabeth Tveito Johnson i en kronikk i Vårt Land i sommer, «Gudstjeneste som shopping». Her sammenlikna hun gudstjenestetyper med dagligvarekjeder. Beisvågs bekymring var at disse tendensene fratar mennesker et møte med en tidløs hellighet, et mysterium. Beisvåg og Hasle endte i Dagsnytt 18 i oktober, og debatten er ikke over med dette.

Hårfin balanse

Det er ingen tvil om at kirken sjøl langt på vei er skyld i at folk ikke gidder å komme til gudstjeneste. Det har vært altfor mange år der høymessen har vært feira som om verden utenfor ikke fantes. At noe måtte skje, var åpenbart for de fleste da gudstjenestereformen ble vedtatt i 2003. Den norske liturgiske ordninga som ble innført i 2011, har derfor gitt anledning til å feire gudstjenester som erfares som mer relevante og livsnære.

Samtidig er balansen mellom relevante gudstjenester og publikumsfrieri hårfin. Jeg synes debatten om bindestreksgudstjenester kan tyde på at gudstjenester mer og mer oppfattes som noe som skal skje innenfor et markedsparadigme, der det er tilbud og etterspørsel som styrer hvordan gudstjenestelivet tilrettelegges. Resten av samfunnslivet er jo styrt etter dette paradigmet, og det er ikke enkelt for kirkens folk å holde tunga rett i munnen. Det er altfor lett å svare på de synkende gudstjenestebesøka med å gjøre gudstjenesten salgbar. Den svenske liturgikeren Martin Modeus kaller dette for «producent-­konsument-tänkandet»: Noen produserer noe som andre skal forbruke eller konsumere. Men er gudstjenesten noe som skal produseres og forbrukes?

Akilleshæl

Kravet om relevante gudstjenester er noe av styrken ved det lutherske gudstjenestelivet. Men det er også vår akilleshæl. Ikke alt oppleves som umiddelbart relevant ved en gudstjeneste. Sjølsagt gjør det ikke det, for en høymesse er kompleks. Og det er nettopp derfor den har slitestyrke. Gudstjenesten er virksom, uansett hvor få som kommer, hvor kjedelig den er, og hvor lite som skjer. Ordet og sakramentene virker, uansett hva mennesker føler. Greier kirkens egne folk å tro at dette er sant? Eller blir gudstjeneste-­
livets relevans hengende på prestens kreative ideer? Det er i så fall et slitsomt og lite holdbart prosjekt.

I går var det 500 år siden Martin Luther spikra de 95 tesene opp på kirkedøra i Wittenberg. Tesene handla blant annet om at frelsen ikke var til salgs gjennom kjøp av avlatsbrev eller andre økonomiske transaksjoner. Det er kanskje akkurat dette vi trenger å minnes om 500 år seinere: At heller ikke høymessen er salgbar, men noe som skjer av nåde alene, velsigna fritt for markedskreftenes logikk.

Gå til innlegget

Vis meg ditt analoge ansikt

Publisert rundt 2 måneder siden - 819 visninger

Hva skjer når Google og Facebook framstår som større ­sannhetsvitner enn det levende mennesket?

Jeg er aktiv bruker av internett og ­sosiale medier. Flere ganger daglig er jeg innom Facebook og sjekker hva som skjer. Twitter og Instagram er også noe jeg jevnlig frekventerer. Når jeg lurer på noe, googler jeg det.

Sjøl bibeltekster er enklere å ­finne på ­Bibelselskapets nettsider enn i ­bibelen i bokhylla mi. Når jeg treffer nye ­mennesker, er jeg rask til å sjekke hvilke sosiale ­medier de er på, hvilke interessegrupper de er med i, og hvilke nettverk de har. Får jeg en telefon fra et ukjent ­menneske som gjør meg nysgjerrig, foretar jeg et nettsøk på vedkommende.

Når vi planlegger seminarer på ­jobben og vurderer foredragsholdere som ikke alle kjenner, sjekker vi hvilke treff som kommer opp på nettet. Hvis søket gir ­akseptable treff, ringer vi. Hvis vi ikke finner noen treff, eller hvis de virker rare eller uinteressante, finner vi det suspekt og spør noen andre i stedet.

Det er massevis av advarsler mot hva nettet og de sosiale mediene gjør med oss. Vi får digital alzheimer, uten evne til å konsentrere oss i lengre strekk om gangen. Vi gir fra oss informasjon som brukes til å lage presise algoritmer som definerer oss. Algoritmene forteller hvilke fritidssysler vi har, hvilke varer vi kan tenke oss å kjøpe, og hvilke nyheter som er interessante for oss.

Finne hverandre langsomt

Tro det eller ei: Dette er ikke et innlegg mot sosiale medier og nettbruk. Den ­digitale revolusjonen kan være nyttig, hyggelig og kunnskapsutvidende. Men jeg reflekterer stadig oftere over hva det gjør med måten vi mennesker møter ­hverandre på.

Jeg ønsker ikke å forherlige gamle ­dager. Forfallsretorikk kaster lite av seg. At alt var mye bedre før, har vi hørt så ofte at vi lukker ørene.

Likevel: Før nettet og de sosiale ­mediene eksploderte, ble mennesker kjent med hverandre uten annen informasjon enn den venner, familie og kolleger eventuelt kunne gi. Så måtte vi langsomt finne ut av hverandre. «Å, kjenner du han? Det gjør jeg også! Er du også opptatt av korsang? Jeg også.». Også videre.

Nå, derimot, kan vi møte nye ­mennesker og ha betydelig bakgrunnsinformasjon før vi egentlig har rukket å bli kjent med dem. Vi veit hvorvidt hun er fremad­stormende i arbeidslivet, eller en mer ­anonym ­arbeidstaker. Vi kjenner nettverket hans, vi veit mye om familieforhold og sivil status, og vi danner oss et bilde av høykulturell, gjennomsnittskulturell eller lavkulturell tilhørighet. Vi kan fort finne ut av om hun deltar på suspekte nettfora, og det er til og med mulig å resonnere seg fram til om han har en profil på ulike datingsider.

Bekymrer meg

Det er tre ting som ­bekymrer meg ved dette. Det ene er at vi møter hverandre med så stor forhåndskunnskap at vi ikke lenger har styring over i hvilken fart vi skal bli kjent. Vi har sett hverandres familiebilder, politiske preferanser og verbale humor før vi har møtt hverandre ordentlig.

Det andre er at informasjonen vi ­finner om en annen på nett, framstår som mer reell enn den han sjøl velger å gi oss. ­Google og Facebook framstår dermed som større sannhetsvitner enn det ­levende mennesket.

Det tredje og kanskje verste er at det nører opp under vår trang til å spane på hverandre. Det er farlig enkelt å få ­informasjon om ekskjærestens nye liv, ­sjefens familie eller kjendisers nettverk. Det er menneskelig å være nysgjerrig. Men det er ikke sunt å få tilgang til så mye kunnskap om hverandre som vi får i dag, en kunnskap som ofte er tatt ut av kontekst, og som vi verken trenger eller har godt av.

Tale er gull

Hva vi mister når vi ikke ser hverandre ansikt til ansikt, skreiv ­Sylfest Lomheim om allerede i 2011 i boka Tale er gull. Kanskje den kom noen år for ­tidlig. Men den er ikke mindre aktuell i dag. Nettbruken øker og øker. Det er ingen bagatell. Det går på menneskeligheten løs hvis vi ikke lærer oss å tøyle den. Det motsatte av digital er analog. Vårt digitale ansikt kan aldri kommunisere det samme som det analoge ansiktet.

Vis meg derfor ditt analoge ansikt, så skal jeg prøve å våge å vise deg mitt.

Gå til innlegget

Middelmådighetens teologi

Publisert 3 måneder siden - 2903 visninger

En av de viktigste oppgavene kirken og teologien står overfor i dag, er å slå et slag for middelmådighet.

Middelmådighet brukes for tida hovedsakelig som et skjellsord. Det snakkes med forakt om middelmådige politikere, et middelmådig utdanningssystem, og middelmådige mennesker. Middelmådighet har blitt selve innbegrepet av alt vi som samfunn og enkeltmennesker bør unngå.

I stedet oppfordres vi til å være innovative, strekke oss mot stjernene, drømme store drømmer, sette oss store og hårete mål, og sist, men ikke minst, bli den optimale utgaven av oss sjøl. Alt dette kan vi nå gjennom hardt arbeid, strategisk karriereplanlegging, økonomiske investeringer og disiplinert utvikling av egen kropp og helse for å unngå sjukdom og aldring.

Pålegges en visjon

Denne retorikken har også nådd kirken, og sjøl i bønner kan vi høre formuleringer der Gud blir bedt om hjelpe oss til å realisere vårt unike potensial. Topp, elite, front og ledende – dette er trolig noen av de mest brukte prefiksene i offentlig retorikk. Det er sjølsagt fint at samfunnsinstitusjonene har ambisjoner, sjøl om det lett blir absurd når hvert lille lokalsjukehus, grendeskole og småindustri har som visjon å bli best i verden. Det er verre at hvert lille og store enkeltmenneske også pålegges en visjon om å bli best, som om vi alle var potensielle toppidrettsutøvere, internasjonale kunstnere, eliteforskere eller finansfyrster.

Det ligger i menneskets natur å ville strekke seg etter å bli bedre. Vi er skapt til å utvikle oss, og til å være Guds medskapere for å gjøre verden til et bedre sted. Det er mye som er mulig hvis vi ønsker det sterkt, jobber hardt og får hjelp til å overskride de hindringene som vi trodde var umulige å forsere.

Men hvor går grensa for hva vi kan klare? Og finnes det i hele tatt en grense?

Oppgraderes

Den siste tida har transhumanismen fått en del oppmerksomhet. Transhumanisme er en ideologi som ønsker å bruke nyere teknologi til å forbedre mennesket. Det vil i framtida være mulig å designe mennesker som er mindre sårbare for fysiske og psykiske sjukdommer, mer harmoniske og effektive, og som kan oppnå mangedobla levealder. Kroppen kan forbedres både biologisk og mekanisk så aldringsprosessen reverseres, og hjernen kan oppgraderes ved hjelp av informasjonsteknologi til en IQ på uant nivå.

Samfunnsøkonomisk er dette sjølsagt lønnsomt. Hvis tallet på sjuke, pleietrengende og arbeidsledige reduseres til et minimum, er det enorme summer å spare. Men hva gjør det med menneskesynet?

Yuval Noah Harari har skrevet en nokså dyster bok, «Homo Deus. En kort historie om i morgen» der han beskriver hvordan mye av dette allerede er i spill. Det kan virke som science fiction for mange, men teknologien finnes faktisk allerede.

Flere norske teologer, blant annet Eivor Oftestad, Inger Marie Lid, Ådne Njå, Svein Aage Christoffersen og Erik Lunde er viktige stemmer i debatten om dette: Er det supermenneskene vi vil ha? Aldri sjuke, aldri sårbare, aldri alminnelige? Skal vi eliminere bort alt som bærer preg av svakhet og ineffektivitet?

Hvorvidt transhumanismen får fotfeste, er vanskelig å si. Den virker så absurd at det er lett å avvise den, men vi skal vokte oss vel for å avfeie den. Vi skal vite at vi er med på å tilrettelegge for de transhumanistiske idealene hvis vi uttrykker forakt for middelmådighet.

Gode nok

Å være middelmådig er ikke det samme som å være dårlig. Det er å være vanlig.

Ifølge bokmålsordboka er middelmådighet det samme som å være gjennomsnittlig, iblant noe under, i utrustning og dyktighet. Det er omtrent der de fleste av oss ligger. Vi er vanlige, uoriginale, ofte ganske kjedelige, som regel gode til noe, men også dårlige til mye.

Ikke spesielt geniale, men heller ikke spesielt katastrofale. Uansett om vi ligger over eller under pari, er vi skapt i Guds bilde, alle som en. Og det får holde.

Gå til innlegget

Kristen-kommunisten

Publisert 3 måneder siden - 3499 visninger

Min fromme indremisjonsfar var kommunist i ungdommen. Jeg skjønte tidlig at dette ikke var noe som skulle snakkes om hvor som helst.

Hele familien hans jobba på Kaldnes mekaniske verksted på Nøtterøy. Sjøl tok han en klassereise ved å bli trykker, og fikk dermed adgang til det mer respekterte håndverkerlauget. Men hjertet hans banka alltid rødt og varmt for alle slitere. Han fortalte iblant at han hadde vært fanebærer i 1. mai-toget i Tønsberg. Da jeg ble gammel nok, innvia han meg i historien om en onkel av ham som, en natt i de harde trettiåra, hadde klatra opp i Slottsfjellstårnet på Tønsbergs tak og bytta ut det norske flagget med det røde kommunistiske banneret, eller «hammer og sigd», som faren min konsekvent kalte det.

I mange år snakka han om sin kommunistiske fortid som en ungdomssynd. Faren min opplevde nemlig en radikal omvendelse på begynnelsen av sytti-
tallet, og ble kristen. Dermed var det kun én mulig politisk vei å gå: Kristelig folke-parti. Da jeg sjøl ble eldre og opptatt av politikk, spurte jeg ham om hvorfor han ikke lenger var kommunist, eller i det minste sosialist. Det mente han var sjølforklarende. Kristne mennesker verken kunne eller burde være på den politiske venstresida. Kommunistbakgrunnen var derfor ikke noe tema i de kristne kretsene han vanka i. Da han ble eldre og mer radikal, som eldre mennesker ofte blir, ble han mer og mer stolt av det. Tilslutt fikk den kommunistiske fortida hans den anerkjennelsen den skulle ha i livsfortellinga hans.

Ikke eksotisk. I dag kan mange smile av dette. Men fortellinga er slett ikke
eksotisk, og det er mange som kunne fortalt noe liknende. Forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen er en lang og tragisk historie. Anne Eriksen, professor i kulturhistorie, redegjør i doktoravhandlinga si fra 1992 for hvordan arbeider-
bevegelsen i en tidlig fase søkte til kirken, men ble avvist, fordi kirken ikke kunne akseptere kravet om sosial og økonomisk rettferdighet. Kirken var nemlig borgerskapets kirke, et borgerskap som hadde all interesse av å bevare den gjeldende samfunnsordenen.

Avvisninga førte til stor skuffelse og bitterhet hos arbeiderbevegelsen.
Berge Furre, professor i teologi, forska mye på kristendom og arbeiderbevegelse, og var særlig opptatt av lekmannsbevegelsens forhold til arbeiderbevegelsen. Mye av det samme gjaldt også der, sjøl om lekmannsbevegelsen i mye større grad var småfolkets kristendom. For de lekmannskristne dreide skepsisen seg også om livsstilsspørsmål: Arbeiderne dansa, drakk og fikk barn utenfor ekteskapet. Dette ble selvsagt oppfatta som uforenlig med en kristen livsstil.

Årsaken til hvorfor forholdet mellom arbeiderbevegelse og kristendom ble som det ble, er langt på vei glemt. Likevel er det viktig å løfte det fram for å forstå. Det er ingen tilfeldighet at det er Erna, ikke Jonas og Bjørnar, som er på kaffebesøk hjemme i stua til Knut Arilds foreldre. Kristendom og klassebakgrunn er noe som svært sjelden snakkes om i vår tid.

Andre mønstre. I dag finnes det riktignok knapt noe som kan kalles arbeiderklasse, i hvert fall ikke i denne formen. Industriarbeidere i dag tjener bedre enn de fleste akademikere, og skillelinjene mellom rike og mindre bemidla følger andre mønstre. Den nye arbeiderklassen jobber andre steder enn i industrien. Vi er dessuten vel vitende om at fattigdommen i Norge er marginal sammenlikna med flyktninger, krigsofre og sultramma.

Sjøl om klassespørsmålet har endra seg, har jeg ofte spurt meg om hvordan kirken i Norge ville sett ut hvis flere av dens mest aktive medlemmer hadde kjent på kroppen hvordan det var å gå i maskinbråk fra morgen til sein ettermiddag, tråkke på steinharde gulv, og avslutte arbeidsdagen med å prøve å fjerne det grøvste av maskinolje og skitt fra hendene. I vår erfaringsorienterte samtidsteologi er dette erfaringer som ikke anses som gyldige når troen skal formuleres. Kanskje fordi det finnes svært få teologer med førstehånds kjennskap til arbeiderklassen?

Gå til innlegget

Kirkens språk

Publisert 4 måneder siden - 3772 visninger

Vi trenger å snakke om synd. Vi trenger å snakke om nåde. Og vi trenger å snakke om frelse.

Hvordan skal vi snakke om det aller viktigste: Gud, frelsen, synden, nåden, dommen, håpet og kjærligheten? For kirken har språket alltid vært et sentralt tema, fordi det er et av de viktigste midlene vi har for å forkynne evangeliet.

Hvordan skal vi snakke? Skal vi bruke tradisjonsorda, skal vi gripe til samtidsspråket for å nytolke det gamle budskapet. Og et like viktig spørsmål: Har kirken egentlig et opprinnelig språk som kan hentes fram?

Utvanning av språket? 

Det er mange som mener mye om dette. Det kommer jevnlig kritikk av kirkens knefall for tidsånden gjennom utvanning av språket, og dermed utvanning av teologien. Men det har gjennom enda lengre tid også kommet mange og sterke ytringer om det motsatte, om hvor gammeldags og irrelevant kirkens språk er. Og det kommer stadig nye eksempler på kirkelige problemstillinger som aktualiserer dette.

Jeg kunne valgt en nesten hvilken som helst kirkelig debatt for å illustrere temaet i dagens spalte, enten de dreier seg om bispenominasjoner, presters arbeidstid, strategiplaner og gudstjenestereform. Hvilket språk skal vi bruke? Skal vi for eksempel snakke om kirken som et raust og inkluderende fellesskap, eller som forsamlinga av de hellige? I sak er det nok faktisk langt på vei ment som det samme, men ordvalga skaper likevel svært ulik teologi om kirkens vesen og kall.

For mye modernisering 

Kaj Skagen kan få stå som et talerør for en av dem som mener at kirken har gått for langt i modernisering av språket. Han skrev for et par uker siden kommentaren «Politikarprestane» i Dag og Tid. Her trakk han fram noen eksempler fra intervjuene med bispekandidatene i Oslo, der det blant annet ble sagt at de viktigste sakene er «menneskeverd, fred og forsoning» og innsats for «alle utsatte».

Med rette påpeker Skagen at mye av dette kunne vært sagt av en hvilken som helst politiker, og at det er så generelle saker at de aller fleste mennesker av god vilje kan stille seg bak dem.

Synd, nåde og frelse 

På mange måter er det en betimelig kritikk. Det er mye av kirkens språk som kunne vært brukt i et politisk program, og noe av det kunne like gjerne vært programerklæringer for Human-Etisk Forbund. Sjøl har jeg i ulike sammenhenger argumentert varmt og heftig for å ta tilbake de kristne kjerneorda. Vi trenger å snakke om synd. Vi trenger å snakke om nåde. Og vi trenger å snakke om frelse.

«Det som har gått i stykker» er en vassen erstatning for et saftig metaforisk språk om den ubegripelig destruktive synden. «Guds inkluderende nærhet» er en platt forenkling av Guds nåde. Og «å kjenne at livskreftene er sterkere enn dødskreftene» har etter hvert blitt en utslitt erstatning for det tradisjonelle språket om frelse.

Mange av forsøka på å fornye språket har ført til forflatning av dype trossannheter, og det slår meg ofte når jeg hører den nye kirkelige retorikken at det ikke har så mye for seg å forsøke å finne opp hjulet på nytt.

Ikke et museum 

Samtidig er det viktig å holde minst to tanker i hodet samtidig. Kirkens språk er ikke et museumsspråk, like lite som kirken er et museum. Det eldste kristne språket er en salig blanding av den jødiske skrifttradisjonen, den greske retorikken og romersk seremoniell fra keiserkulten og rettsvesenet. Det færreste veit for eksempel at «Det er verdig og rett» som vi bruker i nattverdliturgien, er et tilrop fra rettssalen, «Dignum et iustus est».

Alltid i endring

Det finnes ikke noe reint kristent språk. Og det har alltid vært i endring. Evangeliet må alltid nytolkes. Å ønske at kirkens språk skal forbli uendra, er å ønske at det skal være statisk. Det bryter i så fall med hele kirkens språklige tradisjon.

Samtidig er det en farlig vei å gå hvis en ukritisk griper til det språket som finnes ellers i samfunnet. Målstyringsspråket er et eksempel på et språk som har fått stort innpass i kirken, men som bryter med det kristne menneskesynet. Resultatindikatorer er lite egna til å måle om evangeliet har blitt forkynt klart og rent, eller om sakramentene har blitt forvalta rett.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6419 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
6 minutter siden / 585 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1536 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
18 minutter siden / 2668 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
33 minutter siden / 1393 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1536 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1536 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1393 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 585 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 585 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1536 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1536 visninger
Les flere