Merete Thomassen

Alder: 51
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Bror

Publisert rundt 1 måned siden - 851 visninger

Søstrene er absolutt sterke aktører. Men det er brødrene som er heltene i islamistmiljøene.

Denne må du lese, sa Aud Irene og ga meg ei tjukk bok i bursdagsgave. «Du må lese den, og så må vi snakke om hvor skremmende mange likheter det er mellom det som står her, og de kristne miljøene vi var med i som unge».

Boka var Åsne Seierstads bok To søstre, om to somaliske søstre fra Bærum som gradvis ble radikalisert og dro til Syria for å delta i krigen som soldatkoner og fødemaskiner.

Jeg leste

Og jeg kjente meg igjen i mye fra tida da jeg flørta med karismatiske og evangelikale ungdomsmiljøer. Vi snakka lenge om hvor velkjente strategiene var: Det gradvis økende presset om å intensivere sin egen hengivelse og gi avkall på det alminnelige livet. De skarpe skillene som ble trukket mellom hvem som er innenfor og utenfor.

Og vi kjente igjen oppfordringa til å ofre alt; materielle goder, vennskap, familie og ære, og om nødvendig, livet, for å oppnå det høyeste målet: frelsen.

Iørefallende

Kort tid etter at jeg hadde lest boka, ble Adel Khan Farooqs dokumentarfilm Den norske islamisten, om Ubaydullah Hussain som rekrutterer fremmedkrigere til Syria, sendt på NRK.

Noe ble enda tydeligere for meg da jeg så den: Bruken av metaforen bror. De brukte også metaforen søster, men først og fremst bror.

Farooq følger Hussain gjennom en rekke situasjoner der han møter sine allierte, unge menn på vei til å bli fremmedkrigere. Alle tiltaler og omtaler hverandre som «bror». Ustanselig. Slik jeg hørte det, var det et av de mest brukte orda i filmen. Eller i hvert fall det mest iørefallende.

I både Seierstads bok og Farooqs film er søstrene der. Søstrenes kall er å styrke de potensielle krigerne. De skal gifte seg med dem, føde barn, lage mat og gjøre livet så behagelig som overhodet mulig for brødrene.

Søstrene er absolutt sterke aktører. Men det er brødrene som er heltene. De er villige til å gå til det ytterste skrittet for å kjempe en kamp de mener er rettferdig. Og det er de som hyppigst bruker søskenmetaforen til og om hverandre: Bror.

Ubrytelige bånd

Bror. Søster. Metaforer som brukes mye i kristne miljøer. Det er egentlig lite oppsiktsvekkende ved det.

Søskenmetaforen kan være vakker. Den kan brukes til å understreke sterke og ubrytelige bånd mellom mennesker som står hverandre nær. Den brukes i ulike religioners klostervesen, i losjer og andre tette fellesskap, ofte som et uttrykk for at hele menneskeheten hører sammen, enten det er religiøst eller sekulært. Vi er hverandres søsken.

Jesus bruker den når han snakker om sin sanne familie og spør hvem som er hans mor og bror og søster.

Hvorfor framstår det da som så forkvakla at de radikale islamistene er så begeistra for brorsmetaforen? Jeg tror at det skyldes at ikke bare søskenmetaforikken, men hele familiemetaforikken, kan brukes til å legitimere noen av de mest macho kulturene som finnes, eller patriarkalske, om du vil: kulturer der kvinner underordner seg menn, der mennene er sterke og handlekraftige langt over i det voldelige, og der kvinnenes funksjon er å bygge opp under et visst maskulinitetsideal.

Livsfarlig

I disse kulturene er det viktig å skape tette bånd mellom dem som er en del av den. Da blir språket en av mange viktige strategier for å skape lojalitet. Familiemetaforene underbygger samhørigheten.

Når søskenmetaforikken blir tatt ut i det ekstreme, som den gjør blant de radikale islamistene, blir det tydelig at den kan legitimere ikke bare en usunn, men en livsfarlig kultur. Når brorsmetaforen så ubesværa har blitt en sentral del av den radikaliserte retorikken, er det verdt å stoppe opp og spørre seg hvordan den brukes i våre egne kulturer.

Er det dette vi vil være med på underbygge når vi ukritisk griper til søskenmetaforikken? Tette bånd, skarpe skiller mellom innenfor eller utenfor, og forestillinger om mål som gjør at alle midler legitimeres?

Først publisert i Vårt Land, 20. april 2017

Gå til innlegget

Hurra for hen!

Publisert 2 måneder siden - 2518 visninger

At «hen er jordmor», skaper den usikkerheten språket vårt trenger for å bryte opp tilstivna tankemønstre.

‘Hen’ er et nyskapt pronomen som kan inkludere alle som ikke er fortrolige med den kjønnsidentiteten de ble tildelt ved fødselen. Men det er ikke bare mennesker med en overskridende kjønnsidentitet som har behov for dette pronomenet. Det går en lang historisk linje om språk og kjønn tilbake til syttitalls-
feminismen, der språket ble identifisert som et viktig middel for å oppnå likestilling.

Vår egen Aasta Hansteen var riktignok inne på dette nesten hundre år tid­ligere, men det store gjennombruddet for ­språket som feministisk strategi, kom først på sytti­-
tallet. Robin Lakoffs Language and Woman’s Place fra 1975 og Dale Spenders Man Made Language fra 1980 er to av klassikerne.

Han eller hun? 

Temaene i den feministiske språkdebatten var objektiveringa og stereotypiseringa av kvinner, usynliggjøringa av kvinner, og et tema som er forløper til debatten om hen: Bruk av generisk hankjønn.

Generisk hankjønn betyr at maskuline språklige markører regnes som nøytrale og representerer både det kvinnelige og mannlige, mens feminine markører bare representerer det spesifikt kvinnelige. «Når en student begynner på universitetet, må han regne med å få mange arbeidsomme år foran seg», er et typisk eksempel på generisk hankjønn. Eller: «Sykehuslegen må regne med at han må overskride timetallet i den oppsatte turnusen». Mens: «Den som skal skifte bleie på barnet, må passe på at hun ikke forlater barnet på stellebordet».

Å bruke generisk hunkjønn på tradisjonelle maskuline områder, avslører ofte tunge forestillinger om kjønn og samfunn: «Hvis presten skal messe litaniet, bør hun øve med organisten på forhånd». Eller: «Lastebilsjåføren må møte uthvilt på jobb, og hun må ikke under noen omstendighet ha promille».

Mannhaftig

Vi mennesker er kategoriserende vesener som prøver å få vår uoversiktlige virkelighet til å passe inn i orden og systemer. Og når systemene brytes, blir det ofte definert som avvik.

På 1880-tallet begynte kvinnesakskvinner å trosse snevre kjønnsnormer for å få tilgang til utdanning, yrkesliv og stemmerett. Da ble det sagt av biskop ­Heuch fra Stortingets talerstol at dette førte til at frigjorte kvinner mista sin kvinnelighet, ble sterile og avvikende neutrums­vesener.

Syttitallets feminister ble kategorisert som ukvinnelige og mannhaftige­ ­
avvikere. Totusentallets feminister og kjønnsaktivister av alle kjønn blir ­kategorisert som utflytende, umoralske ­relativister.

Når selve tokjønnsmodellen utfordres, noe den har vært mer enn vi tror, fordi normene for «kvinnelig» og «mannlig» stadig har vært utsatt for kritikk og analyse, trekkes avvikskortet. Påstander om avvik og normalitet har til alle tider vært den viktigste mekanismen for å få mennesker tilbake i folden (les:patriarkatet).

Men hvem skal få definere? Det er der makta ligger. Hukommelsen om dette er kort hos mange, og det ble svært tydelig for mitt vedkommende da medspaltist Espen Ottosen skrev om tokjønns- og 
flerkjønnsmodellen i forrige uke i Vårt Land. «Mitt utgangsspunkt er at skillet mellom det normale og det avvikende er meningsfullt», skrev Ottosen, og utdypa dette ved å henvise til naturens avvik som skader i skaperverket. Mennesker som ikke kunne kategoriseres som mann eller kvinne, var avvik, ifølge Ottosen. Javel? Says who?

En løsning

Tokjønnsmodellen nedfeller seg tungt i språket, og «hen» løser derfor et viktig språklig problem. De stereotype måtene kjønn kommer til uttrykk på i språket, kan overskrides. At «hen er jordmor», skaper den usikkerheten språket vårt trenger for å bryte opp tilstivna tanke­mønstre. Ja, noen menn er jord­mødre, og andre er bønder.

Som kvinner er atomfysikere og tungvektsboksere, eller transpersoner er ­operasangere og ingeniører. Akkurat som alskens mennesker kjemper, gråter, ler, elsker og arbeider på alle livsområder. Det er mangt å si om mennesket. Men én ting er sikkert: Hen er en skapning det ikke er lett å kategorisere.

Gå til innlegget

Makt i de ­foldede hender

Publisert 3 måneder siden - 1514 visninger

Bønn er oppriktig, tenker mange. Men så enkelt er det ikke.

Diskusjoner om bibelbruk opptrer nesten daglig i herværende avis, i spørsmål som dreier seg om menneskesyn, flyktninger, samliv, miljøvern og andre etiske og ­politiske spørsmål. Noe som derimot ikke like ofte legges under lupen, er den fortolkninga av den kristne troen som skjer gjennom bønn.

Bønn er bønn, tenker mange. Bønn til Gud er oppriktig. Bønn er uten andre agendaer enn henvendelse til Gud om velsignelse og hjelp.

Men så enkelt er det ikke. Bønn er like lite nøytralt som bibelutlegning. De siste ukene har jeg friskt i minne to eksempler på bønn, begge fra TV.

Kapp-bønn

Det ene eksemplet er fra Bjarte Tjøstheims serie Presten. I epi­sode 3 skal Bjarte utføre sin første dåp. De ­hyperkule dåpsforeldrene vil at dåpen av deres barn skal bli en nyskapende iscene­settelse som streames på Youtube. Etter en rekke uenigheter dumper de Bjarte som prest og skaffer seg en trendy og proaktiv prest som er ukritisk til alle ideene deres.

I et møte mellom dåpsforeldrene, Bjarte og den proaktive presten blir de enige om å avslutte møtet med bønn. Det utvikler­ seg til kapp-bønn mellom Bjarte og den proaktive presten, der insinuasjonene ­hagler dem i mellom – i bønneform: «Jeg ber for den nye vikarpresten Bjarte. Det er lett å trå feil, men jeg ber om at du må gi Bjarte nye sjanser. Kjære Gud, vil du skjenke Bjarte Tjøstheim en solid dose med sosial intelligens og visdom?», ber den proaktive.

Bjarte svarer med samme mynt: «Herre, jeg ber også for eplekjekke besserwisserprester som vet svaret på alt her i verden».

Oppriktig? Ja. Et oppriktig uttrykk for gjensidig forakt mellom de to prestene. Men ikke så fromt. Kapp-bønnen har ­definitivt en annen agenda enn å be om Guds velsignelse og hjelp.

Guds velsingelse?

Bjarte-bønnen er først og fremst underholdende, men ­avslører også en sannhet ved våre bønner: De er ikke bare ufullkomne, de er ikke engang alltid godt ment.

Det ligger makt i bønn. Enda mer alvorlig er det andre bønneeksemplet jeg har friskt i minnet. Donald Trump satte ny bønnerekord ved sin egen innsettelse 19. januar i år ved å få med seg seks forbedere.

Hver enkelt bønn fortjener en lengre analyse som ikke får plass i denne spalta. Men kort sagt var sammensetninga av bønner og skriftlesninger som ble brukt i denne delen av innsettelsen, en besynderlig konstruksjon.

Den inneholdt blant annet en introduksjon fra Franklin Graham om at regnet denne dagen på Capitol Hill var et tegn på Guds særlige velsignelse over presidenten, og bønn om visdom og heling av sår og splittelser.

Messias-konstruksjon?

Sammensetninga av bønner og tekster ga på mange vis assosiasjoner til teologien som har grunngitt det opplyste eneveldet: Kongen, eller i dette tilfellet presidenten, er innsatt av Gud som sin jordiske stedfortreder.

Mest forbløffa ble jeg likevel under ­Samuel Rodriguez lesning av Saligprisningene: «Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden». Og så videre. Det skapte flere spørsmål enn noe annet.

Er det Trump som egentlig er fattig i ånden, sørgende og ydmyk og skal arve både himmelriket og jorden? Hva tjener denne lesningen til? Er dette enda et ledd i den messias-konstruksjonen som pågår, Trump som Herrens lidende tjener som til sist skal få all makt og ære?

Makt 

Både Bjarte-bønnene og Trump-bønnene anskueliggjør noe som får langt mindre oppmerksomhet enn spørsmål om bibeltolkning, men som er minst like viktig: Bønner er ikke reine og upletta, frie for agendaer.

Og det er greit, for vi er ufullkomne mennesker. Gud ser gjennom vår ufullkommenhet. Men det krever like høy grad av bevissthet å be, som å lese i Bibelen. Ikke bare i offentlige fora, men også der to og tre er samla. Det er makt i de foldede hender – på godt og vondt.

Gå til innlegget

Svakhetens velsignelse

Publisert 4 måneder siden - 1758 visninger

Når vi veit hvilke kjerneoppgaver vi skal samles om, faller mye av det andre på plass.

Avmakta rår. Kirken er blitt eget rettssubjekt og har mista både penger, innflytelse og livsynsmonopol. Mange spår et år og en framtid der verdenssituasjonen vil bli enda mer utrygg. Brexit, Trump, Putin, høyreekstremisme, flyktningkriser, terror og klimakatastrofer; det er ikke nødvendig å nevne flere eksempler, alle veit hva jeg mener.

Hva skal vi gjøre? Hva skal verden gjøre?­ Og noe Vårt Lands lesere er særlig opptatt av, er dette: Hva skal kirken gjøre?

Ja, det har kirken spurt seg sjøl om lenge.­ Hva kan vi gjøre, alle vi som er prester eller har andre jobber i kirken? Hva kan vi gjøre, alle som er mer enn gjennomsnittlig engasjert, og alle som går der ofte eller litt mindre ofte?


Blikkets retning 

Gjennom lang tid har kirken ønska å bøte på sitt rykte som en verdensfjern størrelse som ikke bryr seg om det som skjer i sin egen tid. Den norske kirke har etter hvert blitt en kirke som stadig spør seg hvor krisene skjer, og som virkelig ønsker å være en kraft i samfunnet som kjemper for miljø, fred, rettferdighet og trygghet.

Og spørsmåla blir mer og mer påtrengende: Hvor skal vi sette inn kreftene nå? Mange har blikka retta utover og speider rundt for å finne de viktige sakene å kjempe for. De er ikke vanskelige å finne. De springer oss i øynene.

Kanskje vi har retta blikket utover så lenge at vi er i ferd med å glemme tyngde­punktet vårt. Kanskje det nettopp i krise­tider er viktig å rette blikket innover.


Kjerneoppgavene

Den danske presten og forfatteren Kaj Munk var prest i Danmark under andre verdenskrig. Da nazistene okkuperte landet, valgte han å bruke sin stemme som prest og samfunnsdebattant til å snakke om hva kirken særlig kunne gjøre.

Og hva var så hans råd når katastrofen var et faktum? «Præsten skal prædike evangeliet, døbe og tage til alters som for et årtusinde siden og om et årtusinde igen. Præstens gjerning er i går og i dag den samme og så længe jordens står.»

Kaj Munks svar var at presten skal konsentrere seg om det som er kirkens kjerne­oppgaver: Forvalte ord og sakrament. Evangeliet skal forkynnes, mennesker skal døpes, og nattverden skal forrettes. I storm som i stille. Fordi det er det som er kirkens oppdrag.


Inkarnasjon

Verdensfjernt? Ja, det kan det virke som. Men evangeliet forkynnes aldri i løse lufta. Det forkynnes alltid i en kontekst som handler om at Gud ble kropp for å dele menneskenes kår.

Nattverden forvaltes heller aldri i løse lufta. Den er Guds konkrete bud om å ta til seg Jesu kropp og blod, det som ble gitt oss for å styrke oss i det livet vi lever, i hver tid, og på hvert sted.

Inkarnasjonen, at Gud ble menneske for å kjenne de destruktive kreftene på sin egen kropp, er kjernen i evangeliet og ­sakramentene. Når Kaj Munk kommer med sin ytring som kan virke både abstrakt og reaksjonær, er det likevel med vissheten om hvor radikalt dette er.

Kirken skal ufortrødent drive videre med det den har gjort gjennom to årtusener. Kaj Munk var i all sin sakramentale konservatisme en så farlig motstandskraft at han ble skutt av Gestapo i januar 1944.


Motets utgangpunkt

Den sakramentale teologien gir et tyngdepunkt for kirkens virksomhet. Når tyngdepunktet er på plass, når vi veit hvilke kjerneoppgaver vi skal samles om, faller mye av det andre på plass. Da kan vi være modige og tale uretten midt i mot, vi kan gi trøst til alle redde og kjempe for fred.

Å forkynne evangeliet, å døpe og feire nattverd, det kan kirken alltid gjøre, uavhengig av ressurser, statskirkeordninger og verdensfred. Den har overlevd gjennom skiftende tider ikke på grunn av disse faktorene, men til tross for dem.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.01.2017

Gå til innlegget

Gud lar seg ikke fange

Publisert over 7 år siden - 22 visninger

Hvorfor ikke bare snakke om Gud som en mann?

Ikke uventet har debatten om kjønnsinkluderende språk på nytt skutt fart i forbindelse med gudstjenestereformen. Vårt Land gjenga i forrige uke en rekke høringssuttalelser som uttrykker sterk skepsis til kjønnsnøytral og kvinnelig omtale av Gud. Språket om Gud setter alltid følelser i sving. Og språk som ikke usynliggjør kvinner, setter minst like sterke følelser i sving. Å anerkjenne begge kjønn som skapt i Guds bilde, er tydeligvis fremdeles så provoserende at en del høringsinstanser tyr til skarp ammunisjon. Ordene som brukes, er store og kategoriske: Kjønnsinkluderende språk fører til ”vrang lære om Gud”,  bryter ”med klassisk tru og med historisk og aktuell økumenisk teologi og praksis”, ”Tiltale av Gud som mor eller som skaper, frigjører og livgiver må unngås. Det hører andre religioner enn den kristne til”. (VL  07.11.2009) Morten Dahle Andersen skriver i VL 13.11.2209 at kirkens gudstjenestereform”… ikke må legge til rette for en radikal kirkelig kjønnspolitikk”. Argumentene i debatten  er påfallende like  debatten om Kirkerådets 8. mars-liturgi som utkom i 1993, der Gud ble tiltalt som mor og far og treenigheten som Skaper, Befrier og Livgiver. Den gang ble det blant annet sagt at Far var en kjønnsnøytral metafor, mens morsmetaforen var kjønnet (!), at Guds ”egentlige” navn var Far slik at Gud derfor var mann,  og at kjønnsinkluderende språk var et uttrykk for kvinnepolitiske paroler som ikke hørte hjemme i den teologiske debatten.  I løpet av Det økumeniske tiåret 1988 – 1998 forpliktet Den norske kirke seg på å fortsette arbeidet med kjønnsinkluderende språk, og de overnevnte argumentene ble tilbakevist. Når debatten  nå i 2009 ikke har rikket seg en millimeter framover, er det betimelig å minne om følgende:

-Språket om Gud er metaforisk. Når Gud åpenbarer seg for Moses, skjer det gjennom det gåtefulle gudsnavnet Jahve,”Jeg er den jeg er”,  som er en avledning av verbet ”å være”. I dette ligger det et viktig signal om at Gud ikke lar seg fange gjennom vårt språk og våre begreper. Gud er en dynamisk Gud som er større enn menneskers kategorier. Derfor må vi gripe til metaforene for å snakke om Gud. Bibelen er smekkfull av språklige bilder, mannlige, kvinnelige og kjønnsnøytrale, som skal peke på ulike egenskaper ved Gud.  Gud er for eksempel kilde, borg, bjørnemor, tre, hyrde,  en kvinne som leter etter en sølvmynt og en far som venter på sin bortkomne sønn. Bibelen viser oss at Gud kan lignes med for eksempel en far, men Gud er samtidig mye mer enn en far. Metaforisk språk føyer seg inn i en bibelsk, historisk og økumenisk tradisjon  og er den eneste farbare måte å snakke om Gud på.

-Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og språket om Gud må avspeile dette. Hvis vi omtaler Gud kun gjennom mannlige metaforer, sier vi at menn ligner mer på Gud enn det kvinner gjør. Hvis kvinner skal anerkjennes som like mye skapt i Guds bilde som menn, må vi også ta ibruk kvinnelige metaforer.

- Kjønnsinkluderende språk dreier seg ikke om å fjerne de tradisjonelle metaforene, men å supplere dem med flere metaforer

- Kirkerådet har vedtatt at kjønnsinkluderende språk skal være ett av flere tiltak for å anerkjenne alle mennesker som likeverdige og likestilte. I strategiplanen for kjønn og likestilling 2009 – 2014 heter det:” Kyrkja har ein visjon om eit likeverdig og likestilt fellesskap av kvinner og menn, jenter og gutar. Dette idealet speglar av eit menneskesyn, ei kyrkjeforståing og eit gudsbilete som jamstiller kvinner og menn og gir ulike kvinnelege og mannlege uttrykk same verdi. ”

Den norske kirke har forpliktet seg på å utvikle et språk som ikke framstiller kvinner som annenrangs mennesker. Kirkelig kjønnspolitikk? Ja, i høyeste grad. For evangeliets skyld.

Dr. theol Merete Thomassen, førstelektor i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar

Leder av Kirkerådets utvalg for kjønn og likestilling.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Du er nok verre enn meg
av
Kristin Berg
rundt 10 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Det hvilende hjerte
av
Siri Fuglem Berg
rundt 14 timer siden / 990 visninger
0 kommentarer
Direkte lykke
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 14 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
Viktig program om Jan Hanvold
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 1497 visninger
6 kommentarer
Oslo, min hovedstad
av
Per Bjørnar Grande
rundt 23 timer siden / 115 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Teologisk nonsens
2 minutter siden / 1550 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 139 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 3 timer siden / 730 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 3 timer siden / 1550 visninger
Roald Øye kommenterte på
Bennetts realistiske plan.
rundt 3 timer siden / 118 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 5 timer siden / 139 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 5 timer siden / 1550 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 5 timer siden / 730 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Kunsten å overse det ubehagelige
rundt 5 timer siden / 3810 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Les flere