Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Lomheims logikk

Publisert 4 dager siden

Ikke uventa trekker Lomheim skamkortet mot meg når jeg prøver å si ifra.

Sylfest Lomheim ble intervjua i Vårt Land 30. november 2013, omtrent samtidig med lanseringa av vår bok. Her snakka han om bønn. Han ble omtalt som medforfatter til en bok om bønnespråk i kirken, og han snakka om kapitlet «Bønsk» fra boka. Mitt navn var totalt fraværende i saken. Jeg forsøkte da å forklare ham at hvis ikke den mest kjente forfatteren tar ansvar og synliggjør den mindre kjente, vil folk flest forbinde bare ham med boka. Den logikken sa han seg uenig i.

Dette har ikke endra seg på seks år. I sitt svar til meg i går i Vårt Land unnlater han igjen å forholde seg til dette poenget. Nå svinger han ikke storslegga. Nå teppebomber han. Han avfeier det jeg skriver som velregissert personangrep, løgnaktighet, sverting og fariseisme, og han truer med PFU. I stedet for å innrømme at usynliggjøring av en hovedforfatter er et forskningsetisk problem, trekker han, ikke uventa, skamkortet mot meg: Jeg bør skamme meg over å si ifra.

Tviholder på sitt

Hvis Lomheim er så blyg og beskjeden at han ikke vil ha sitt eget navn med i teksten, kunne han ikke da skrevet: «Hovedforfattaren av boka, Merete Thomassen, seier…»? Ser ikke Lomheim den logiske konsekvensen: At han dermed framstår som opphavsmann til alt? Lomheim unnlater også å kommentere min imøtegåelse torsdag 11. juli av hans påstand om at han har spilt en stor rolle i alle mine kapitler. Derimot tviholder han på at alt i kronikken i Klassekampen er fra hans kapittel. «For faktum er at ALLE drøftingsmomenta i spalta om bønespråk er å finna att i MITT analysekapittel i Når dere ber.», skriver Lomheim i Vårt Land 16. juli. MITT!

Det er en sannhet med store modifikasjoner. NTB-språket og de usammensatte orda er uten tvil Lomheims analytiske poeng. Men har han i det hele tatt lest mine sju kapitler? Jeg tematiserer markedsretorikken på s. 123 i samme bok. Her henviser jeg til Lomheim, men først og fremst henviser jeg til Ådne Njå som først tok i bruk Richard Sennett for å analysere gudstjenestereformen. Det dagsaktuelle og nyord er tema helt fra kapittel 1, og det følger jeg opp i kapittel 7, særlig s. 114-118. Det Lomheim kaller «vekebladsuttrykk» som «drømmen om det gode liv» skriver jeg om på s. 111. Interessant nok krediterer han Håvard Nyhus som i sin tid anmeldte boka, ikke meg, for dette.

Mitt eller vårt

Hvorfor tenker Lomheim så annerledes enn meg om kreditering av den andre? Lomheims logikk insisterer på «MITT»: At alt hans er hans og bare hans. Samtidig er, forunderlig nok, alt mitt også hans.

Gå til innlegget

Sant og usant fra Lomheim

Publisert 11 dager siden

Når skal Sylfest Lomheim begynne å følge elementære forskningsetiske retningslinjer?

Tragisk nok sprakk nylig saken om Sylfest Lomheims diskreditering av min forskning gjennom 
mange år, først i Klassekampen, dernest i Vårt Land. Jeg har ved et utall anledninger gjennom åra forsøkt å få Sylfest Lomheim til å skjønne at han må følge elementære etiske forskningsetiske retningslinjer ved medforfatterskap, men det har han aldri vært interessert i. Så måtte det dessverre bli en mediesak. Ikke uventa valgte Lomheim å bruke storslegga og slå tilbake i stedet for å beklage. Han bruker blant annet ordet «løgnaktighet» om Åste Dokkas framstilling av forfatterskapet i Når dere ber, en beskyldning han interessant nok retter mot meg, ikke Dokka, når hun påpeker det som står i bokas forord, at han har skrevet ett og et halvt kapittel, jeg sju og et halvt, i nevnte bok.

Til dette svarer Lomheim: «Hvis Thomassen hadde sagt som sant er, ville hun måtte innrømme at vi har gått gjennom alle eksemplene i boka sammen, selv om den er delt inn i kapitler.»

Lite interessert 

Hva er sant og usant i denne saken? Lomheim har blitt kreditert titalls ganger fra min side for at boka ble til. Men han var svært lite interessert i det tilblivende manuset før i siste runde, i april-mai 2013. Han leste et innledningskapittel høsten før, men mellom det og tida fram til siste runde, var han mest interessert i sine egne prosjekter.

Har Lomheim gjennomgått alle eksemplene i boka? Han satt definitivt ikke og studerte det jødisk-kristne bønnemønsteret, berakah- og hodaya-bønner, gravde fram ur- og oldkirkelige kilder, satte seg inn i middelalderens bønnepraksis, studerte reformatorenes bønnespråk, pietismens og ortodoksiens uttrykk, leste seg opp på Gustav Jensen, den liturgiske bevegelse og liturgisk teologi. Han hadde verken interesse for eller kunnskap om kjønnsinkluderende språk og feministteologi, og han hadde aldri hørt om Charles Taylor, Linda Woodhead og Paul Heelas, forskere jeg fikk innblikk i gjennom kolleger på Det teologiske fakultet. Den som derimot satte seg inn i dette, var professor Geir 
Hellemo. Han leste gjennom manuset grundig og kompetent i denne fasen.

Manglende kjennskap 

Da jeg tok i bruk begrepet «nykapitalistisk retorikk» som en betegnelse på nyere bønnespråk, var det etter omfattende studier av Richard Sennett og de nevnte modernitetskritikerne, et studium som tilrettela hele det analytiske rammeverket for boka. Lomheim satt ikke nedgravd i høringsmateriale fra gudstjenestereformen i Den norske kirke og sorterte ut eksempler som kunne brukes i boka. Det var det jeg som gjorde. Dette kan dokumenteres fordi jeg mot slutten av april 2013 sendte mine egne kapitler som vedlegg til en søknad til en akademisk stilling, kapitler Lomheim ikke hadde sett.

Sin manglende kjennskap til mine kapitler røper Lomheim på ymse måter. Blant annet skriver han i en kronikk om bønnespråk i Klassekampen 25. november 2015, «Bærekraftig bønn», om noen formuleringer han mener er forbilledlige: «Gjør de hungrige mette, oppreis de svake, trøst de motløse». Dette har han tatt fra boka. Det Lomheim ikke har fått med seg, er at det er en bønn jeg etter mye arbeid greide å oppspore som det eldste eksempelet på en forbønn fra oldkirken, gjengitt i 1. Klemensbrev, år 96. Dette skriver jeg om i kapittel 3 i boka. Dette har gått ham hus forbi, i likhet med så mye annet.

Elementære retningslinjer 

Jeg har kreditert Lomheim for boka i seks år, og for svært mye annet i nærmere tolv år. Samtidig har jeg gjort omfattende usynlig, men dokumenterbart arbeid i flere av hans bøker og artikler, arbeider som etter 2008 tok en påfallende dreining mot teologiske tema, men også dette har Lomheim tilslørt gang etter gang.

Er det ikke på tide at Sylfest Lomheim snart følger elementære forskningsetiske retningslinjer og i det minste krediterer meg for det som utvilsomt er mitt, tre fjerdedeler og hovedforfatterskapet til boka Når dere ber? Han har åpenbart sine grunner til å prøve å skjule min rolle i hans liv og virke gjennom snart tolv år. Men om professoren, A-kjendisen og kulturmannen Lomheim ikke forstår av seg selv at en senior ikke bør annektere forskninga til en førsteamanuensis som stadig er i en kvalifiseringsprosess, må han forholde seg til de akademiske formalitetene som gjelder ved sampublisering.

Gå til innlegget

Tingenes iboende dynamikk

Publisert 12 dager siden

Så lenge ikke kvinner nevnes og anerkjennes for sitt faglige arbeid, forsvinner vi bak fotnotenes og usynlighetenes slør.

For femten år siden satt jeg på toget fra Uppsala til Oslo. Ved siden av meg satt en vennlig eldre mann. Vi kom raskt i prat.

Han var en norsk pensjonert akademiker med doktorgrad fra Uppsala Universitet og var på hjemvei etter en konferanse der. Han hadde levd et aktivt akademisk liv og hadde flere bokutgivelser bak seg.

Vi snakka om hverandres fagområder og kom etter hvert inn på mer personlige forhold som familieliv. Han hadde kone og voksne barn, og han fortalte hva barna hadde drevet det til i livet.

«Andre måter»

«Men kona di, da?» spurte jeg. «Hva har hun jobba med?» Mannen fortalte stolt at hun var en svært intelligent og dyktig kvinne med høy utdanning. Naturligvis hadde hun hatt hendene fulle i alle år med hus, hjem og barn, forklarte han meg.

Men hun hadde også fått brukt evnene sine på andre måter: «Min kone har vært sekretær for alle mine bokprosjekter. Hun har funnet frem materiale, systematisert det og tilrettelagt analysene på uvurderlige måter».

Jeg tok sats. Jeg kom rett fra en veiledningsøkt med Anne-Louise Eriksson på min egen doktoravhandling om kjønn, språk og makt, der synliggjøring av kvinner var en viktig tematikk. «Ja, da står hun naturligvis oppført som medforfatter, da?» sa jeg.

Han svarte: «Nei, det gjør hun ikke. Men jeg har naturligvis takket henne i forordet i alle bøkene mine».

Det gjentar seg

Opplevelsen på toget fra Uppsala framstår kanskje som anakronistisk, men den er dessverre ikke det. I dag er mange kvinner professorer selv, eller langtkomne i egne akademiske karrierer.

Likevel gjentar det samme seg: Faglig dyktige kvinner nedlegger utallige arbeidstimer i innsamling av faglig materiale, tilrettelegger, analyserer, gjør både grovarbeid og finpuss. Likevel avspises de med et paternalistisk takk i et forord eller etterord, henvises til en fotnote ingen ser, eller nevnes ikke i det hele tatt.

«Kunnskapstyveri»

I vår foretok Morgenbladet en skandaløs avsløring av kildebruken til forfatteren Hugo Lauritz Jensen som har skrevet «En samisk verdenshistorie». Bokanmelder Bernhard Ellefsen påviste at store deler av boka besto av reine sammendrag av forskninga til Cathrine Baglo.

Selv om Baglo var referert i en rekke fotnoter, mente Ellefsen at det var så grovt at han kalte det «et kunnskapstyveri».

Jensen svarte på en måte som minna stygt om den eldre akademikeren jeg møtte på toget fra Uppsala: Han var «begeistret inspirert», og han hadde selvsagt kreditert henne i notene. Heldigvis var det denne gangen en våken anmelder som så hvor graverende dette var. Det skjer dessverre bare en brøkdel av gangene.

Igjen og igjen

Historien er full av liknende eksempler. Sabina Spielrein var en begava ung kvinne som ble kjent med Carl Gustav Jung i Sveits, og som seinere kom i kontakt med Sigmund Freud. Det finnes skriftlige kilder på at hun har vært tidlig ute med å utvikle det faglige grunnlaget for evolusjonspsykologien og teorien om destruksjonsdriften.

Freud ga henne en faderlig, men nokså usynlig anerkjennelse. Jung ga henne ingenting.

Mileva Maric var gift med Albert Einstein, mannen som fikk Nobelprisen for relativitetsteorien, i 18 år. Hun var fysiker og en langt mer begava matematiker enn Einstein. Mye tyder på at det var hun som knakk relativitetsteorien. Gjemt, glemt, borte.

Hadde dette bare vært historie, kunne vi smilt av det. Men det skjer igjen og igjen. Det er noe ved tingenes iboende dynamikk. Så lenge ikke kvinner nevnes og anerkjennes aktivt og ustanselig for sitt faglige arbeid, forsvinner vi bak fotnotenes og usynlighetenes slør.

Når samfunnet fortsetter å bare referere til mannlige forskere, reproduseres forestillinga om at det bare er menn som har frambragt kunnskap. Hvis ikke mannlige forskere selv tar ansvar, må andre ta det.

Jeg har pålagt meg selv å ikke skrive en eneste tekst uten å grave dypt for å finne kvinnelige forskere som har sagt de kjente tinga like godt som mannlige. Alt tyder på at dette er noe flere enn meg burde pålegge seg selv.

LES OGSÅ: – Det har kommet til et punkt der grensen er nådd, sier Thomassen. – Løgnaktig, svarer Lomheim.

Gå til innlegget

Salige er de lite imponerende

Publisert rundt 1 måned siden

Nadia Bolz-Weber utvikler en sakramental luthersk teologi som særlig angår livets randsoner.

En gang, i overgangen mellom studietid og tidlige presteår, fikk jeg en umettelig trang til å høre på Billie Holiday og Edit Piaf. Jeg lytta time etter time til disse to sangerne som levde tøffe liv, prega av rus, fattigdom og en uendelig rekke med destruktive kjærlighetshistorier. Hvorfor ble denne trangen så sterk hos meg? Fordi det ble mer og mer påtrengende at jeg hadde å gjøre med en kirke som framsto som svært polert og middelklasseaktig. Ikke på grunn av menneskene som gikk der, men på grunn av en diskurs, en uuttalt underforståtthet, som tok for gitt at alle levde normale familieliv, eventuelt ærbare liv som enslige, med et arbeidsliv og en økonomi som var på stell, uten rus, uten vold og uten utenomekteskapelig sex.

Oppdratt på horehus

Hvor ble det av randsoneerfaringene? Av alt det mennesker skammer seg over? Alt som ikke tåler dagens lys? Alt det som er så brutalt at det ikke finnes ord for det? Skulle ikke også det gis en teologisk fortolkning? Ikke som et ideal, absolutt ikke, men som noe som var en del av den menneskelige eksistensen og derfor trengte å adresseres med evangeliet om Guds nåde. Derfor trengte jeg erfaringene til en amerikansk farga kvinne som sang om rasisme og fattigdom, og som søkte så desperat etter kjærlighet at hun døde av det, og til en fransk liten kvinne som ble født og oppdratt på horehus, som kjempa for å overleve, og levde med en livssmerte så stor at den måtte døyves av rus. Også hun døde av det.

Hvordan gi desperasjonen, skammen og brutaliteten en teologisk fortolkning? Dette er ikke et nytt teologisk spørsmål. Vi jobber med det hele tida. Men forrige lørdag så jeg en ny måte å gjøre det på.

Tragisk død

For de som leser Vårt Land, er det kanskje ikke overraskende at jeg enda en gang nevner den amerikanske samfunnsdebattanten Rachel Held Evans. Jeg skreiv om henne i kronikken min for en måned siden. Anledningen var at hun døde tragisk 4. mai, bare 37 år gammel. Lørdag 1. juni ble hun gravlagt. Gravferden hennes ble direktestrømma, og lørdag kveld fulgte jeg den på skjermen. Det var, ikke uventa, gripende. Flere av Rachel Held Evans nærmeste venner forretta i gravferden. Blant annet spilte vår egen Solveig Leithaug en sentral rolle musikalsk. Og talen ble holdt av den lutherske teologen Nadia Bolz-Weber. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor god den var.

Mot slutten leste Bolz-Weber utdrag fra en lengre saligprisning hun sjøl har formulert: «Salige er agnostikerne. Salige er de som ikke kan bryte sammen, fordi de må holde det gående for alle andre. Salige er de arbeidsløse, de lite imponerende, de underrepresenterte. Salige er tenåringene som må finne en ny måte å skjule kutta på armene sine på.»

Sylkvast språk

Rått, overraskende, ærlig og evangelisk. Hva kan få en prest til å snakke på en sånn måte? Helt tilfeldig kom en av bøkene hennes ut på norsk i forrige uke, «Å finne Gud i feil folk. Vedkjenningar frå eit religiøst (men ikkje veldig åndeleg) liv». Nadia Bolz-Weber har sjøl vært rusmisbruker, men ble på et tidspunkt nykter og begynte å studere teologi. Full av tatoveringer, med et sylkvast, ofte grovt språk, har hun greid å nå ut til mennesker som aldri har følt seg hjemme i tradisjonelle kirker. Hun grunnla kirken «House of All Sinners and Saints», en kirke der kriminelle befinner seg side om side med veltilpassa borgere. Dette er en kirke for mennesker i randsonene. I kombinasjon med en rotfesta luthersk sakramental teologi fører dette til noe nytt; noe som verken er polert eller middelklasseaktig, men som snakker ærlig om det skambelagte og destruktive som en del av menneskers livsvilkår. Og her møtes alt av nåden. «Å møte Guds nåde er ikkje som å bli pakka inn i mjuke teppe, men som å bli slått i hovudet av ein stump gjenstand», sier Bolz-Weber.

Når teologien blir tatt med til steder den ikke har vært før, som Bolz-Weber gjør, kan evangeliet bli like rått som livet faktisk er.

Gå til innlegget

Om kulhet og retorikk

Publisert rundt 2 måneder siden

Kirken har til alle tider stått i et spenn mellom samtidsuttrykk og tradisjonsuttrykk, og jeg oppfatter Evans som en som har et originalt perspektiv på dette


Finn Folke Thorp har i et leserinnlegg i Vårt Land 22. mai en rekke kommentarer til meg om kronikken «Slutt å gjøre kirken kul!» som sto på trykk onsdag 15. mai. Thorp etterlyser eksempler fra min side på konkrete forsøk på å gjøre kirken i Norge kul. Han mener at leseren overlates til gjetting. Han gjengir deretter noen eksempler som han antar rammes av det jeg tematiserer som «kul kirke».

Jeg skal svare Thorp på hvorfor jeg ikke har gitt eksempler. Det står faktisk ikke et ord om Den norske kirke i denne kronikken, hvis Thorp leser den en gang til. Dette var en kronikk til minne om nylig avdøde Rachel Held Evans, en innflytelsesrik amerikansk blogger og samfunnsdebattant som vendte tilbake til kirken på grunn av sakramentene. Dette syntes jeg var så tankevekkende at jeg valgte å hedre henne ved å gjengi det. Sjøl om amerikansk kirkeliv ikke uten videre er sammenliknbart med forholda i Den norske kirke, mener jeg at det er mange teologiske poenger hos Evans som er overførbare til norske forhold. Kirken har til alle tider stått i et spenn mellom samtidsuttrykk og tradisjonsuttrykk, og jeg oppfatter Evans som en som har et originalt perspektiv på dette. 

Sjøl om mye er overførbart til vår kirke, ville jeg likevel ikke gitt eksempler. Det skyldes dette: Kirken er full av engasjerte medarbeidere, prester og andre tjenestegrupper som står på med liv og sjel for å tjene kirken på best mulig måte. Noen setter i gang tiltak som kan framstå som kontroversielle, og som ikke alle er uten videre bifaller. Det betyr ikke at de skal henges ut. Derimot kan det være viktig å tematisere dette på et overordna nivå for å skape en felles refleksjon blant kirkens folk. Thorp husker kanskje at det for eksempel pågikk for et par år siden en omfattende debatt om bindestrekgudstjenester. Dette er et eksempel på en strategi som er viktig å drøfte faglig. Utover dette har jeg ikke tenkt til å konkretisere mer. Jeg har såpass tillit til leserne at jeg antar at de kan reflektere. 

Markedsretorikken får jeg la ligge i denne omgang. Det jeg derimot ikke skal la ligge, er Thorps egen retorikk. At en kommunikasjonsrådgiver for Oslo kirkelige fellesråd velger å parkere meg og kronikken min som «et tvangsritual fra denkirkepolitisk korrekte fiffen» og omtaler antatte reaksjoner, reaksjoner som han ikke har noe grunnlag for å hevde har funnet sted, som noe som finner sted i «høykirkelige borger», er interessante talemåter fra en person som har kommunikasjon som sin særlige kompetanse. Det er også interessant å merke seg at han antar at min argumentasjon skyldes ureflekterte likes og dislikes, ikke faglig kompetanse. Videre antar han at jeg er kritisk til drop in dåp. I en kronikk som framhever sakramental teologi, håper jeg at han ser at det faller på sin egen urimelighet. Thorp lykkes ikke helt med å selge inn sitt eget budskap til meg gjennom de retoriske strategiene han velger. Kanskje de ville blitt mer salgbare hvis han antok mindre og kommuniserte med meg om det jeg faktisk skrev?  

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere