Merete Thomassen

Alder: 53
  RSS

Om Merete

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo. Utdanner prestestudenter til å holde gudstjenester. Forsker, skriver og foreleser om gudstjeneste, tro, bønnespråk og liturgisk språk, inkluderende språk, feministteologi, kjønn og kirke.

Følgere

Kristen gutt-syndromet

Publisert 29 dager siden

Metoo har sin særegne kristelige variant. Når skal vi snakke om dette?

I anledning årets 8. mars-feiring fikk tre modige jenter velfortjent nasjonal oppmerksomhet. Fjortenåringene Ella Fyhn, Ellisiv Aure og Ea Baklund skrev et innlegg på Aftenpostens si;D-side: «Metoo nådde aldri skolegården». De beskrev hva som var hverdagen i norske skolegårder: Slut, hore, billig og pulbar var dagligkost å få slengt etter seg for norske jenter. Metoo-kampanjen har fanga opp mye av den seksuelle trakasseringa som pågår i samfunnet. Men stadig gjenstår det å identifisere nye områder og ulike uttrykk for sexisme. Takk til Ella, Ellisiv og Ea for et viktig bidrag!

Bedre rusta

Metoo angår selvsagt de kristne miljøene. Den norske kirke er riktignok langt fra noen versting. En stor del av takken for dette kan gå til Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep som i mer enn tjue år har jobba systematisk for at overgrep og grenseoverskridende adferd skal forebygges, identifiseres og skadebegrenses. Da metoo brøt løs, var derfor kirken bedre rusta enn mange andre samfunnsinstitusjoner.

En ting er å være klar over at grove overgrep og krenkelser skjer. Her har kirken vært god. Noe annet er bevisstheten om de subtile holdningene vi ofte bærer med oss, og som skaper et klima som likevel oppleves som krenkende. Og her mener jeg at mange kirkelige og kristne sammenhenger har en særegen utfordring som vi ikke har vært gode til å identifisere.

Jenteoverskudd

«Kristen gutt-syndromet» er et uttrykk vi brukte i ungdomstida. Det sprang ut av at de fleste kristne miljøene vi vanka i hadde et stort jenteoverskudd. De få guttene som deltok i ungdomsklubber, kor og bibelgrupper, fikk derfor uforholdsmessig stor oppmerksomhet. Det førte ikke sjelden til at helt alminnelige gutter, gutter som langt fra var enestående, men helt vanlige, fikk sjølbilde som en Adonis; et sjølbilde som trolig ville kræsjlanda hvis de hadde prøvd seg i miljøer med jevnere balanse mellom antallet jenter og gutter. De kunne velge og vrake blant villige jenter.

Kristen gutt-syndromet førte også til at de tillot seg å si mye merkelig til jentene. Kommentarer om kropp og utseende, positivt som negativt, satt løst. Samtidig var det breid konsensus om at sex tilhørte ekteskapet. Kommentarene ble derfor ment å skulle oppfattes som aseksualiserte, og ofte var de pakka inn i humor. Det var «bare» morsomme kommentarer, uten grove uttrykk, om kropp og utseende, som det ikke lå noen seksuell invitt i. Sa guttene. Mens jentene satt forvirra tilbake, uten å vite hvordan de skulle reagere.

Kommentarene tilslørt

De samme guttene fikk ofte lederoppgaver, og en del av dem ble seinere prester eller gikk inn i andre ledende kirkelige stillinger. Jeg har registrert mye av den samme ukulturen i voksne år. Enkelte voksne menn i kristne miljøer kan tillate seg å gå svært langt i kommentarer om kvinners kropp og utseende.

Samtidig er kommentarene tilslørt i det samme forsøket på aseksualisering. Mange av mennene er også gift og beskytter seg bak dette: «Jeg mente selvsagt det jeg sa bare humoristisk, jeg er jo gift!» Som om det skulle ufarliggjøre noe som helst. Kvinnene og jentene sitter stadig forvirra tilbake og lurer på hvordan de skal reagere.

Skadelig likevel

Det er på mange måter enklere å få et klaps på rompa og en tydelig seksuell invitt. Da veit vi kvinner hva dette handler om og kan respondere adekvat. Derimot er det svært vanskelig å håndtere tåkelagte og forsøksvis aseksualiserte kommentarer fra menn som fremdeles er ramma av skadevirkningene av et tidlig påført kristen gutt-syndrom. Det er ikke straffbart, det er ikke fysisk, og det er ikke nødvendigvis så grovt. Men det er skadelig likevel. Det er ekstremt nærgående å få kommentarer om utseendet sitt. Den som ønsker å kommentere andres kropp og utseende, skal vite hva han gjør. Et velment kompliment gjør godt. Og flørt mellom likeverdige er flott. Men den type kommentarer jeg har skrevet om her, er bare egna til å skape usikkerhet om kjønn, kropp, utseende og seksualitet.

Gå til innlegget

Liturgisk enhet og ekteskap

Publisert rundt 2 måneder siden

Hvordan holde den kristne kirke samla når så mye rundt oss er i endring?

Det er ikke dagligkost at det pågår en oppheta debatt over flere uker om noe så faglig spesifikt som gudstjenestens ordo. Som liturgiker har jeg fryda meg stort over engasjementet. Ordo er den latinske fagtermen for de enkelte liturgiske delenes rekkefølge i gudstjenesten, en struktur der samlingsdelen innleder orddelen, etterfølges av forbønnen og leder oss over til måltidet som kulminerer i utsendelse. Debatten oppsto etter bispeutnevnelsen i Stavanger i forrige måned. Noen mente at utnevnelsen skjedde på grunn av kandidatenes syn på likekjønna vigsel. Andre mente den skjedde på grunn av en liturgisk praksis i Stavanger bispedømme der noen menigheter har lagt nattverden til gudstjenestens begynnelse.

Dette førte til en engasjert diskusjon om ordoen. Det vil si, debatten har vel gått mer i retning av å dreie seg om hvilken grad av frihet det skal være i en gudstjeneste. Det kan derfor være nyttig å minne om dette: Det er lagt stor vekt på liturgisk frihet i Den norske kirke. Fleksibilitet, stedegengjøring og involvering har vært kjerneverdier helt fra reformens start i 2003. Det er lagt til rette for variasjon og lokale tilpasninger. Det er ingen som ikke ønsker liturgisk frihet!

Les mer: Liturgien er med på å gjøre Den norske kirke til hva den er, ifølge teolog Merete Thomassen.

Bibelsk forelegg. 

Det som derimot aldri har står til debatt, er ordoen. Argumentene for dette går langs to spor. Det ene er bibelsk og historisk: Ordoen går langt tilbake, helt tilbake til Det gamle testamente. I 2. Mosebok 19-24 mottar israelittene Guds ord, deriblant budene, før de spiser og drikker. Mønsteret er tydelig flere steder. Guds ord lyder alltid før måltidet. Det skjer ved innstiftelsen av nattverden skjærtorsdag, der skriftene leses og bønnene bes før Jesus holder måltid. I den vidunderlige fortellingen om Emmausvandrerne, Lukas 24, 13-35, går Jesus sammen med disiplene etter oppstandelsen, utlegger skriftene for dem, og inviteres til å holde måltid med dem. «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?», sa de etter måltidet. Dette er et viktig bibelsk forelegg for ordoen: Hjertet brenner når Guds ord blir utlagt for oss, og som en følge av det kan den kristne kirke spise måltidet i fellesskap med den oppstandne Kristus. Ordoen videreføres i urkirken og oldkirken. Allerede i år 150 finner vi en fullt uttegna ordo hos Justin Martyr.

Minste felles multiplum. 

Det andre argumentasjonssporet er økumenisk. Siden urkirken har kristenheten delt seg i mange kirkesamfunn over hele verden, og gudstjenestefeiringa har naturligvis tatt farge av sin lokale og historiske kontekst. Den liturgiske bevegelsen oppsto på 1850-tallet, en økumenisk bevegelse som gjennom åra har fått svært ulike nedslag. Gjennombruddet kom under Det annet vatikankonsil 1962-1965.  Alt fra høykirkelige katolikker til aktivistiske politiske teologer bekjenner seg i dag til den liturgiske bevegelse. Det er mange måter å feire gudstjeneste på, og den liturgiske bevegelse ønsker å gi rom for dette. Men ordoen har hele tida vært et minste felles multiplum. Selv om både teologi og uttrykksmåter kan være svært forskjellige, har alle vært lojale mot ordoen. Gordon Lathrop, den fremste lutherske liturgikeren i vår tid, sier at uavhengig av vår varierende liturgiske praksis, er ordoen noe som skaper den tilhørigheten vi trenger til gudstjenesten: «Text next to text. Word next to meal.»

Les mer: Frykter folkekirke uten folk

Hjerter i brann. 

Mange av argumentene som brukes for og mot ordo i denne debatten, er identiske med dem som brukes for og mot likekjønna vigsel. Jeg vil si at brudd på ordo bryter en tradisjon som går tilbake til Bibelen. De som er mot likekjønna vigsel, vil si nøyaktig det samme: Det er brudd med en samlivsform som går tilbake til Bibelen. Hvordan kan vi da leve med kjærlighet til hverandre, som kristne i samme kirke, uten å bli utslitt av krangling? Dette er ikke lett for noen, men for min del avgjøres saken av dette: Kirken bekjenner ikke troen på en samlivsform, men på ham som setter våre hjerter i brann og deretter inviterer oss til måltid.

Gå til innlegget

En stilisert rolle

Publisert 3 måneder siden

Liturgien er ikke prestens individuelle eiendom. Samtidig kan dialektbruken blant prester være et symptom på at rommet er for trangt.

Midt oppi regjeringsplattformer, ekstremvær og andre januargys, brøt det fram et gledesbudskap: Det radikale bokmålet har fått vind i seila. Det ble blant annet omtalt i TV-programmet Torp 16. januar, der språkdirektør Åse Wetås var gjest. ­Saken ble presentert som en «ny gruppe som kjemper for de breie dialektene».

Les også: Det er nærmast ufatteleg at dei gammaltestamentlege apokryfane ikkje har vore tilgjengelege på nynorsk – før i dag

Folkemålsformene. 

Landslaget for språklig samling, en organisasjon som i lengre tid har kjempa for samnorsk, setter i stedet kreftene inn på å kjempe for radikalt bokmål. Det radikale bokmålet innebærer sterkere bruk av folkemålsformene i bokmålet, blant annet a-endinger og bruk av diftonger i en del ord, for eksempel «veit» og «brei» i stedet for «vet» og «bred». Disse formene finnes allerede i bokmålsnormen, men er sjelden å se i skrift, sa Wetås. De kan også ha islett av nynorske former, noe mange av våre bokmålsdialekter har: «sjøl» som ligger mye nærmere det nynorske «sjølv» enn den vanligste bokmålsformen «selv», og kløyvd infinitiv, for eksempel «gjørra» i stedet for «gjøre».

Hvorfor er det radikale bokmålet så sjelden å se i skrift? «Forskerforum», Forskerforbundets medlemsblad, hadde­ i 2017 flere saker om bruk av radikalt bokmål i forskning. Det viser seg at mange forskere unnlater å bruke det, sjøl om det ville være naturlig for dem. Radikalt bokmål oppfattes gjerne som altfor folkelig til å fungere som en akademisk 
uttrykksmåte. Vi forskere som bruker ­radikalt bokmål, kan lett oppfattes som litt dummere enn andre forskere. Derfor er det ikke så mange som våger det.

Flyter lettere. 

Sjøl har jeg lenge vært en ihuga forkjemper for radikalt bokmål. Det har flere årsaker. Dels er det fordi det ligger tettere på min egen Vestfolddialekt, noe som gjør at skrivinga flyter lettere. Men en like viktig grunn er at de konservative bokmålsformene har noe ved seg som gir inntrykk av tilhørighet til et visst sosialt segment, et segment det er vanskelig å identifisere seg med. Språk er en kraftig sosial markør, og jeg har vokst opp med et skille mellom de som snakker «fint» og de som snakker «vanlig». «Boken» eller «boka», det er former som uttrykker to ulike verdisett. Derfor insisterer jeg stadig på at folkemålsformene like gjerne kan brukes i akademisk ­tekster som i dagligtale. Akademia er ikke for «dom fine»!

Denne diskusjonen har sjølsagt relevans for kirkens språk. Bibeloversettelser og liturgiske tekster er også resultater av språklige valg og verdisett. Det er mye ved de kirkelige uttrykksformene som har en viss høystemthet ved seg, noe de også skal ha, fordi alt rituelt språk er forskjellig fra dagligtale. Likevel kan det være nødvendig å ta diskusjonen en gang til. I nyere tid har det oppstått et ­fenomen som kanskje har å gjøre med at det ­liturgiske språket er i overkant høystemt: En del prester har begynt å ta i bruk sin egen ­dialekt i liturgien. Det er ikke sjelden å høre «Nåde være med dokker/dekk/dikko» og andre dialektiske former hvis en går til gudstjeneste i en norsk kirke, og det kan skje at samtlige liturgiske ledd omskrives til prestens egen dialekt. På spørsmål til de prestene som praktiserer dette, er svaret: «Det føles så unaturlig for meg å ikke bruke dialekta mi».

Les også: Moské satser på nynorsk

Stilisert rolle. 

Ja. Det er veldig mye som er unaturlig ved å være prest og lede en gudstjeneste, og det skal det også være. Det er en stilisert rolle å gå inn i. Liturgien er ikke prestens individuelle eiendom og uttrykk, men noe som tilhører kirken kollektivt. Den finnes i to målformer: Nynorsk og bokmål. Liturgen må gjerne preke og framføre egenformulerte deler av gudstjenesten på dialekt, men ellers være lojal mot den målformen som er vedtatt lokalt.

Så kan det være at det liturgiske språket skal radikaliseres en smule for å synliggjøre at kirkens språk ikke er fintfolkets språk. Dialektbruken blant prester kan være et symptom på at rommet er for trangt. Det klassiske liturgiske språket har alltid vært en salig blanding av høystemt retorikk og folkemål, og det radikale bokmålet bør derfor også få sin plass her.

Gå til innlegget

En feministteologs bekjennelser

Publisert 5 måneder siden

Hva er det som gjør at heller ikke mitt eget skrivende ego greier å kravle seg opp av patriarkatets dype hjulspor?

For noen uker siden hadde Vårt Land en interessant artikkel om fraværet av kvinner i Trond Bakkevigs og Tomm Kristiansens bok «Da Gud skiftet mening». Vårt Land påpekte i en artikkel 1. november at 6 av 7 navngitte personer i boka var menn. Biskop Solveig Fiske uttalte i den forbindelse at det er overraskende at «to så progressive menn som Bakkevig og Kristiansen ikke har lagt vekt på dette med kjønnsperspektivet». Forfatterne var enige i at kjønnsbalansen kunne vært annerledes, og ved senere utgivelser ville de se på dette en gang til.

Selv har jeg ikke rukket å lese boka og skal derfor la den ligge. I stedet skal jeg legge mitt eget hode på blokka. Helene Uri har i boka «Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk», som utkom i høst, vist en rekke eksempler på en vanvittig skjevfordeling av menn og kvinner i det offentlige språket. Det er et kvantitativt misforhold mellom synliggjøring av menn og kvinner, ulik vurdering av menns og kvinners prestasjoner, og sterke fordommer om kjønn av typen «kvinner slarver og kakler, menn diskuterer» som stadig slår gjennom i språket.

LES OGSÅ: Utelatt fra fortelling om kirkens utvikling

Godt skolert. 

Jeg regner meg som svært kjønnsbevisst. Jeg har skrevet en doktoravhandling om feministisk liturgisk språk og er godt skolert i sammenhengen mellom kjønn, språk og makt. Jeg vet bedre enn mange hvordan maktstrukturer virker gjennom språket. I høst ga jeg ut en bok som var basert på kronikkene mine i Vårt Land, «Gud til hverdags». Fordi det feministiske selvbildet mitt er i overkant oppblåst, gadd jeg ikke å sjekke kjønnsbalansen i tekstene mine. Jeg tok for gitt at den var ok.

Rett etter at boka var sendt til trykking, leste jeg Helene Uris bok og ble urolig. Derfor tok jeg sats og utførte Uris kjønnstest på min egen bok. Jeg talte hvilke historiske eller nålevende navngitte personer jeg har nevnt og kjente straks skamrødmen bre seg. Jeg har referert til tretten menn og tre kvinner. Da har jeg holdt utenom alle bibelske referanser som ­Jesus, Paulus og Lukas, referanser som ­bestyrker en enda større asymmetri. Jeg har riktignok tekster som handler om kvinner generelt, og om ikke navngitte kvinner som moren min. Men jeg er likevel rysta over at jeg ikke har funnet flere enn tre kvinner å navngi.

LES OGSÅ: – noe av det viktigste kirken kan gjøre i dag, er å slå et slag for middelmådigheten

Dype hjulspor. 

Hva er det som gjør at heller ikke mitt eget skrivende ego greier å kravle seg opp av patriarkatets dype hjulspor? Hva er det som gjør at jeg ikke refererer til alle de kvinnene som har forma meg som teolog og menneske: Turid Karlsen Seim, Rosemarie Køhn, Signe Fyhn, Solveig Fiske, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Synnøve Hinnaland Stendal, Kari Børresen, Jone Salomonsen, Anne Grete Spæren Rørvik, Kristin Gunleiksrud Raaum, Maja Osberg og mange flere? Hvorfor skriver jeg ikke om Elizabeth A. Johnson, Teresa Berger, Sallie McFague og Gail Ramshaw som åpna øynene mine for den liturgiske teologien på en måte ingen andre har greid? Eller om Anne-Louise Erikson, min avhandlingsveileder og største akademiske forbilde?

Jeg har ikke annet svar enn det journalister, forfattere, politikere og samfunnsdebattanter har: Det er helt tilfeldig. Det er ikke gjennomtenkt. Det bare ble sånn.

Blir usynlige. 

For det er akkurat det som skjer når en lar tilfeldighetene rå om kjønn: Kvinner blir usynlige i den ­offentlige debatten. Gry Friis Eriksen påviste denne mekanismen i 2004, i boka «Den automatiske likestillingen». Her har hun undersøkt holdningen til likestilling i norske menigheter og funnet at den er overveiende positiv. Derfor tror mange at likestilling er noe som følger automatisk av holdningene. Men Friis Eriksens undersøkelse viste også at hvis ikke en fulgte årvåkent med uopphørlig, gled alt tilbake til det gamle.

Da jeg fant meg selv dypt nede i hjulsporet nylig, klargjorde det for meg mer enn noen gang hvor hardt arbeid som kreves for å komme seg opp av det. Mannlige forfattere, politikere, strateger, teologer, høvdinger og helter refereres og siteres hele tida, og dermed reproduseres de gamle strukturene. Det gjelder også oss progressive. Kvinner som menn.

LES OGSÅ: – Fortsatt ikke stuerent å være feminist i kirken

Gå til innlegget

Når sangen er bønn

Publisert 6 måneder siden

Hvorfor skriver jeg så sjelden om sang? Trolig er det av samme grunn som at jeg skriver lite om lufta jeg puster inn.

‘I sangen kan du fornemme det ­levende lyset som lyser i den ­himmelske stad, og apostlenes vidunderlige ord og blodet som har flytt fra dem som ofret seg for sin tro. I sangen kan du fornemme liturgiens mysterier og høre sangen fra jomfruene som blomstrer på de himmelske enger.’ Dette skrev Hildegard av Bingen i «Scivias», et visjonsskrift fra midten av 1100-tallet.

Hvorfor skriver jeg så sjelden om sang? Trolig er det av samme grunn som at jeg skriver lite om lufta jeg puster inn. ­Sangen er en biotop eller et livsrom jeg har levd i hele mitt liv, og som derfor er så selvsagt at jeg glemmer at den er noe som fortjener oppmerksomhet i en tekst. Men forrige søndag kveld fikk jeg en betimelig påminnelse. Domkantor Arne Rodvelt Olsen markerte avslutninga av sin førti år lange tjeneste i Tønsberg domkirke med en avskjedskonsert. Det ble ikke bare en storslått musikkopplevelse med Rodvelt Olsens egne komposisjoner, men en reise tilbake i mitt eget liv.

LES OGSÅ: Salmenes evige liv

Sangens funksjon. 

Da vi gikk på videre­gående på 1980-tallet, ble noen av oss ­invitert til å bli med i Domkirkens ­motettkor i Tønsberg. (For ordens skyld: En motett er en kort komposisjon for kor, skrevet over en bibeltekst som ofte er knytta til en bestemt søndag i kirkeåret.) Motettkoret besto av åtte – ti ung­dommer som møttes noen fredags­ettermiddager i løpet av semesteret ­hjemme hos ­Rodvelt Olsen. Her fikk vi utdelt ­motetter og ­andre komposisjoner, noen så ­nyskrevne at blekket knapt hadde rukket å tørke på notearket. Vi sang, øvde, lo, sang og øvde mer. Søndag morgen møttes vi tidlig i Tønsberg domkirke og foretok ­siste finpuss. Deretter gjennomgikk vi den øvrige liturgien og salmene, så vi kunne være trygge forsangere for menigheten ­gjennom gudstjenesten.

Det unike med tida i motettkoret var ikke at jeg fikk synge. Det hadde jeg gjort hele livet, helt fra jeg begynte i barnekor som knøttliten. Å synge var jeg fortrolig med. Men gjennom tjenesten i motett­koret forsto jeg to ting som forma meg for resten av livet.

Det ene er at sangen er en liturgisk funksjon. Motettkorets skulle ikke å opptre ­eller bidra med sanginnslag. Vi var en del av liturgien. Vi gikk inn og ­fylte en funksjon i gudstjenesten, på ­linje med alle andre liturgiske funksjoner. ­Klokkene, orgelspillet, prekenen, salme­sangen, ­prestens ­messesang, nattverden og ­motettene var en og samme sak. Det gjaldt ikke å ­briljere, verken som kor ­eller enkelt­sangere. Det gjaldt å understøtte den liturgien som vi alle var med på å feire sammen, menighet og tjeneste­gjørende. Det var et velsigna fritak fra å skulle ­prestere individuelt, noe jeg ellers var vant til som et ideal for sangen min.

LES OGSÅ: Widemanns paradoks

Det rekker. 

Det andre er at jeg ­forsto at gudstjenesten er nok. Jeg kom fra en lavkirkelig bakgrunn som la vekt på ­individuelle følelser og inderlighet, og jeg hadde også hatt en kortvarig flørt med karismatikken. Så langt var det troserfaringer og spesielle følelser som ble etterspurt. Om de uteble, ble det ofte oppfatta som tegn på en tro som ikke var levende nok. Jeg var langt fra fremmed for gudstjenestelivet, men typisk nok for mange lutheranere var gudstjenesten noe som først og fremst ble sidestilt med prekenen. Liturgien var å oppfatte som en ramme rundt prekenen, ikke noe som hadde en selvstendig betydning.

Årene i motettkoret lærte meg noe ­annet. Gudstjenesten var mer enn ­preken, og liturgien var en bønn alle kunne delta i. Å delta med den funksjonen en var kalt til å delta med, var et fullverdig kristenliv, enten en var tjenestegjørende eller menighet.

LES OGSÅ: Vil sprenge grenser for lovsang

Viktig. 

Kirkens korarbeid for barn og unge regnes dessverre knapt nok som tros­opplæring når en skal kartlegge hva som skjer i menighetene. Jeg mener at det er noe av det viktigste som kan gjøres. Kor er verken elitistisk eller høykulturelt. Det er noe alle kan delta i.

«For det troende skaperverket jubler foran sin himmelske skaper med denne stemme av jubel og glede og viser ham slik stadig sin takknemlighet», skrev ­Hildegard av Bingen for snart tusen år siden. Og det er like sant i dag.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere