Gjermund Øystese

Alder: 30
  RSS

Om Gjermund

Masterstudent på "Theology and Ministry" ved NLA, Feltarbeider i Laget og foredragsholder i Barnevakten.

Følgere

Verdens lykkeligste ensomme folkeslag?

Publisert 7 dager siden - 907 visninger

Norge har i flere år vært verdens lykkeligste land. I skrivende stund er vi nr. 2 på den listen. I en nylig artikkel i NRK stod det at rundt én av tre studenter i Norge er ensomme. Dette er ikke en ny oppdagelse. Allerede i 2013 kom det fram at én av tre ungdommer er ensomme. Her er det tydeligvis et sprik mellom virkelighetsbildet og hvordan det egentlig står til. Hva kommer dette av? Og hvordan kan vi møte dette som kristne ledere?

Ensomhet er i aller høyeste grad et fellesmenneskelig fenomen. Det er noe alle kjenner på fra tid til annen, enten man er rik eller fattig, oppvokst i Norge eller Zimbabwe. Først og fremst er det noe man kjenner i egen kropp. Ensomhet er en følelse av isolasjon. En følelse av å være frakoblet. Denne følelsen kan for mange være altoppslukende. Det er nok ikke like lett å observere ensomhet med det blotte øyet. Det kan lett blandes med at folk ser lei seg ut, sitter litt for seg selv – men samtidig vil mennesker som er ensomme ofte trekkes mot sosiale settinger. En vil jo gjøre det en kan for at en ikke skal oppfattes som ensom, og en gjør det en kan for å få vekk ensomhetsfølelsen når den først har dukket opp. Det er liksom en forbudt følelse som man ikke skal kjenne på.

 

Ensomhet er et tabu i Norge. Det er nærmest en uuttalt norm at man ikke skal føle seg ensom. Mange tenker på ensomhet som noe flaut. Det er som om ensomhet er synonymt med at man ikke har venner. At man er alene. Men følelsen av ensomhet er veldig irrasjonell. Den har ingen sammenheng med hvorvidt man er fysisk alene eller ikke, eller om man er introvert, ekstrovert, utadvendt eller innadvendt. Den kan dukke opp når man minst venter det. For min del kan den dukke opp etter at jeg har vært sosial en hel dag. Jeg kan komme hjem fra et møte i menigheten og plutselig kjenne på at følelsen av ensomhet velter innover meg. Dette til tross for at min sosiale tank virkelig har blitt fylt opp. Til og med midt i en bursdag kan man oppleve at man føler seg ensom. Hva er det for noe? Hvorfor er det slik?

 

Jeg tror mange av oss har urealistiske forventninger til det sosiale samspillet og til vennskap. Disse forventningene har bygget seg opp over tid, og i stor grad tror jeg sosiale medier har vært med å gi næring til disse. Man kan sitte hjemme en fredagskveld og så ser man i alle kanaler at folk er ute og finner på gøye ting. Man får snapchat fra noen som er ute på kafé med venner, man ser på instagram-story at noen andre er på konsert, og på facebook er det fullt av statusoppdateringer fra folk som har dratt på hyttetur med vennegjengen sin. Slik blir vi fôret med inntrykk fra folk sine liv som danner forventninger i våre egne liv. Det er nesten en fysisk lov at man vil ha det man ikke har i øyeblikket; Dersom man er lys i huden, vil man gjerne bli brun, dersom man har slett hår vil man gjerne ha krøllete hår, og dersom man har bestilt kylling til middagen kan du være sikker på at man egentlig vil ha biff når man ser den saftige biffen som den andre har bestilt. Vi vil altså ha det vi ikke har, eller det vi ikke tror vi har.

 

Sannheten er jo at de fleste av oss har venner, men hvor ofte det er realistisk å treffes og finne på noe er en annen ting. Gjennom sosiale medier blir vi lurt til å tro at alle andre er sosiale hele tiden. Folk legger jo som oftest bare ut bilder og oppdateringer når de finner på noe. Dermed ser man ikke den andre siden, nemlig når folk sitter hjemme hos seg selv og er alene. Det er jo ikke slik at folk er ute og finner på ting hele tiden. Men dette gjør også at vi blir redde for å være alene. For dersom vi er alene og ikke finner på noe, så er jo det et bevis på at vi ikke har venner? Eller?

 

Det er ikke farlig å være alene. Tvert imot har vi godt av å kjenne på stillheten og roen ved å være alene. I vår tid er det sjelden vi tar oss tid til å være et sted alene og uten andre stimuli. Så hvor er balansen i dette? Mennesker er sosiale dyr, det er slik vi er skapt. Gud så at det ikke var godt for Adam å være alene. Så det har virkelig blitt anerkjent fra høyeste hold. Men samtidig så er det noe viktig med det å kunne trives i eget selskap. Det å ikke være avhengig av andres stimuli hele tiden. Det å kjenne på ens egne tanker, reflektere over livet og bli trygg på seg selv. Likevel vil jeg gjøre en forskjell på det å være alene og det å være ensom. En kan fint være alene uten å være ensom. Å være alene er noe en kan velge, ensomhet er ikke noe man velger.

 

Vi trenger å alminneliggjøre at det å være alene hverken er farlig eller uønsket. Samtidig må vi anerkjenne at ensomhetsfølelse er normalt å kjenne på. Det må være greit å si: «I dag føler jeg meg litt ensom...», uten at man skal føle på at alle dømmer en for det. Det kan være titusen grunner til at folk er ensomme, men mennesker fra alle kulturer opplever garantert ensomhet fra tid til annen. Imidlertid tror jeg også at ensomhet er mer utbredt i land med mer individorienterte kulturer enn i kollektivistiske kulturer. Vi har effektivitet i sentrum og tid blir enormt høyt verdsatt. Mens i varme kulturer har man relasjoner i sentrum og tid er ikke så viktig. Hvis vi ser på vårt eget land så har vi jo også janteloven som hvisker oss stille i ørene at vi ikke skal være til bry. Den kicker godt inn når det kommer til ensomhet. Å ta kontakt med en venn og si at «Hei, jeg føler meg ensom. Kan du være med meg litt? Vil du bruke tid på meg?» er ikke noe vi går ut på torget og roper. Samfunnet vårt oppleves kaldere, som blant annet viser seg i at skjermene for mange er blitt substitutt for fysiske treffpunkt. Når skjermene da roper at «DU ER ENSOM», og «ALLE ANDRE HAR DET GØY», så sier det seg selv at en tredjedel av alle tenåringer og studenter opplever ensomhet.

 

Dersom en studerer Jesu liv, så ser et at han til stadighet trakk seg tilbake til et øde sted hvor han kunne være alene med Gud. Her er det et viktig skille. Jeg tror nemlig vi erstatter mye av det Gud kan være for oss med det som er mest nærliggende, nemlig våre vennskap. Det å være sosial blir et substitutt for Gud. Det er nesten sånn at vi ikke tørr å «face» vår skaper, vi tørr ikke å være alene med ham. Dette er å sette ting litt på spissen, men ensomhet stikker dypt. Og dypest sett er jeg overbevist om at det har å gjøre med at vi fyller våre behov med alle andre ting enn Gud. Dersom vi er overbeviste om at Gud er med oss hele tiden, så har vi jo ingenting å frykte? Da er det jo ikke farlig å være alene, fordi vi er jo aldri alene. Gud vokter over oss, han ser til oss og han møter oss i alle våre behov – dersom vi lar ham være den han ønsker å være for oss.

 

Dette tror jeg vi i større grad må forkynne til ungdommer. De trenger å vite at Gud er de nær. Det betyr ikke at sosiale relasjoner ikke er viktig. Det er helt essensielt. Men det er viktig å understreke at dersom vi er trygge på oss selv, og trygge på Gud – så vil vi ikke frykte å være alene. Det er ikke farlig å kjenne på ensomhet. Men vi blir nærmest fortalt at vi ikke skal være ensomme. Å være ensom er å være en taper. Ingen sier dette rett ut, men mange styrer etter dette i de daglige valgene. Man gjør det man kan for at ingen andre skal se at en er ensom eller alene. Noen ganger kan de resultere i at man «later som» at man sitter i en telefonsamtale. At man bruker litt lenger tid på butikken. At man tar trikken litt ekstra lang tid gjennom Oslo for at folk skal se at man har klippet seg, fordi man ikke har noen å vise det til hjemme. At man tar opp telefonen og tråler VG for åttende gang den dagen med en gang det er litt dødtid. Dette er reelle historier fra hverdagen. Uttrykkene for å vise at man ikke er ensom har mange ansikter.

 

Hvordan kan vi imøtekomme ensomhet? Her tror jeg sammenligning er slangen i paradis. Vi sammenligner oss hele tiden med andre og tenker at alle andre har det bedre, at alle andre har flere venner osv. Det er så lett å tenke mindre om seg selv. Jeg tror at dersom vi vil imøtekomme ensomhet, så må vi slutte å være selvmedlidende. Det betyr ikke å fornekte sine egne følelser, for de skal man anerkjenne, men jeg tror at ved å stille opp for andre vil man oppleve å få noe igjen selv også. Det begynner med oss selv. Dersom man reiser seg opp av stolen, går ut i gangen, banker på til naboen og spør: «Hei! Hvordan går det? Vil du ta en kaffi?», så tror jeg mye kan skje. Da reiser man seg opp fra sin egen selvmedlidenhet, man gir av sin tid og velger å fokusere på andre mennesker. For, dersom vi hele tiden tenker «what’s in it for me?», så vil vi aldri bli tilfredsstilt. Ekte tilfredsstillelse er å gi av sin tid, være der for andre – alt dette ut i fra at man vet hvem man er i Gud, og at Gud er kilden til sann tilfredsstillelse og sann lykke.

Gå til innlegget

What would Jesus do på Stortinget?

Publisert rundt 7 år siden - 1029 visninger

En fiktiv artikkel om Jesus sett fra en nøytral journalist sitt perspektiv, skrevet som et bidrag i konkurransen om tema ''WWJD på Stortinget'' på bloggen www.krip.no

Som enkeltindivid i en verden bestående av et visst antall milliarder mennesker er det lett å kjenne på en håpløshet. Hvilken rolle spiller det om jeg engasjerer meg eller ikke? Hvilken forskjell kan jeg gjøre? Men kjenner man historiens gang, er det tydelig at det er enkeltindividene som har skapt forandring.

STORTINGET: I flere uker har Jesus Kristus fra Nazareth oppholdt seg på Stortinget. Stemningen er tydelig preget av hans nærvær. Politiet ble innkalt første dagen Jesus trappet opp, men de hadde ingenting å arrestere ham for. Derimot fikk han innpass på uforklarlig vis. Ingen vet hvem som har gitt han tilgang, men han kommer i alle fall inn hver dag. Mange spør seg hvem han er og hva han vil. Er han politiker, eller er han lobbyist? Selv påstår Jesus at han bare elsker mennesker. Med sin ydmyke framtoning, samt et ufravikelig prinsipp om rettferdighet i samfunnet har Jesus allerede rukket å gjøre inntrykk.

Mennesket i sentrum. ’’Jeg har mennesket og kjærligheten i sentrum,’’ forteller Jesus. Hvilket parti han tilhører vil han imidlertid ikke kommentere. Sånn sett er han ganske annerledes fra de andre på stortinget. I stedet for å komme med sine egne meninger og påstander, har Jesus brukt de siste par ukene til å lede politikerne inn i en verden av svært spennende og tankevekkende refleksjoner. Gjennom utfordrende spørsmål har han åpnet manges øyne. Skulle vi imidlertid plassert Jesus politisk, ville nok hans solidariske tanker på mange måter ha satt ham på venstre fløy, kanskje helt ut mot Rødt. Samtidig er det noe mistenkelig gult ved hele Jesus. Men han lar seg altså ikke plassere i bås. Både Siv Jensen og Kristin Halvorsen har uttrykt sin misnøye med at Jesus ikke vil ta noe politisk standpunkt. ’’Slik denne mannen utarter seg, ville han ha gjort det godt i mitt parti,’’ sa Kristin Halvorsen i forbifarten, det var imidlertid før Jesus begynte sine krumspring.

Harme og frustrasjon. Til tross for at Jesus har gått rundt og behandlet alle som venner, har han allikevel vekket både harme og frustrasjon blant stortingsgruppene. Under forrige ukes spørretime gikk nemlig Jesus opp og helbredet stortingspresidentens brukne arm på direkten. Og ikke nok med det, like etter ble FRP’s Siv Jensen helbredet for sine isjasplager. Prinsesse Märtha uttalte like etter at dette måtte være englers verk. Det ville imidlertid ikke Jesus være bekjent av. Dette var den Hellige Ånds gjerning ifølge hovedpersonen selv. Hvem den Hellige Ånd er, ville han imidlertid ikke utdype, til Märthas store frustrasjon.

En stemme for de svake. Det er tydelig at Jesus tar parti med de svake samfunnsgruppene. Forrige torsdag tok han med seg en narkoman inn i stortingssalen og gav ham anledning til å tale for politikerne. Den narkomane mannen i trettiårene skildret sin vanskelige situasjon på en gripende måte. Det samme gjorde den kvinnelige pasienten (69) i behandlingskø, Håkon (92) fra Greåker som har stått 3 år i kø for sykehjemsplass, tenåringsjenta (17) som følte seg tvunget til å ta abort og som nå sliter med store psykiske problemer, og flyktningen Muhammed (36) fra sør-Sudan som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse, til tross for den humanitære situasjonen i landet sitt. Plutselig kom samfunnet inn i stortingssalen. Distansen mellom politikerne og enkeltsakene minket, medmenneskeligheten blant dem økte. ’’Strategisk lurt av Jesus,’’ påstod Frank Aarebrot. ’’Jeg har nok mine tanker om hvilket parti Jesus tilhører, men når han ikke vil ut med det selv, skal heller ikke jeg gi min mening offentlig,’’ fortsatte den populære professoren ved instituttet for sammenlignende politikk på universitetet i Bergen.

Miljøforkjemper. Jesus har også brukt tiden til å tale varmt om forvaltning av jordkloden og en rettferdig fordeling av dens ressurser. Bærekraftig utvikling både nasjonalt og internasjonalt er tydelig noe som opptar ham. Vi bør bli flinkere til å utnytte naturressursene i nærområdene våre, på ny ta i bruk dyrkbare marker som ligger brakk i følge Nasareeren. Mange tårer ble felt da spørsmålet om det stadig forverrede klimaet kom opp. ’’Det var ikke slik det var ment å bli,’’ uttalte Jesus om hans tanker rundt dette omdiskuterte temaet. Oljeboring i Lofoten ville han ikke vite av. Feil bruk at naturressurser mente han. ’’La fiskebestandene ta seg opp igjen, og lær dere å fiske skikkelig,’’ sa Jesus da Jens Stoltenberg spurte hvorfor han ikke var for oljeboring.

Omrokering på statsbudsjettet. Er det et departement som har fått føle på Jesu nærvær, må det være finansdepartementet. Jesus har gjentatte ganger uttalt at Norge er velsignet for å være til velsignelse. Hva han mener med dette er heller uklart, men kilder innad i finansdepartementet kan røpe at forsvarsbudsjettet har blitt kuttet ned til rota. Samtidig ser det ut for at offentlige stønader til rusomsorg har blitt kraftig hevet. Evangeliesenteret er blant dem som kommer best ut av statsbudsjettets omrokering. Sist men ikke minst har bistandsmidlene fått en rekordstor økning fra i overkant 1 % til drøye 10 % av BNP. ’’Til glede for oss som givernasjon og til nytte for dem som trenger det mest,’’ sa en i overkant fornøyd finansminister etter et timelangt møte med Jesus.

Solide inntrykk. Fremdeles vet vi ikke hvem Jesus er. Han nekter å la seg plassere politisk. Men han har gjort inntrykk på oss alle. Det er noe ved hele hans vesen, en væremåte som får folk til å føle seg vel. Han har forandret det menneskelige klimaet på stortinget i en positiv retning. Så får det heller være at han har gjort noen rare ting. For det er nemlig noe rart ved hele Jesus. Noe guddommelig. Prinsesse Märtha mener bestemt at han er en engel. Hvem vet, kanskje har hun rett?

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
4 minutter siden / 1066 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Opprop til dugnad
9 minutter siden / 3006 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
12 minutter siden / 1066 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
20 minutter siden / 1066 visninger
Anders Møller-Stray kommenterte på
Tjene Gud og mammon
27 minutter siden / 2757 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Skinne klart
36 minutter siden / 818 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
44 minutter siden / 365 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 1 time siden / 1812 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 1066 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 1066 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 2 timer siden / 3006 visninger
Per Erik Karlsson Brodal kommenterte på
Tjene Gud og mammon
rundt 2 timer siden / 2757 visninger
Les flere