Ola Didrik saugstad

Alder: 71
  RSS

Om Ola Didrik

Jeg er lege og professor i medisin ved Universitet i Oslo.

Følgere

Abort i en ny tid

Publisert 2 dager siden

Abortdebatten på 70-tallet var hard. Men dagens abortdebatt er om mulig enda hardere.

15. februar uttalte ­biskopene seg om abort og beklager at de «i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i.»

Betyr dette at kirkens tradisjonelle abortsyn om vern av fosteret er under press? Det kan virke­ slik. Intervjuet i Vårt Land 16. ­februar med to kvinnelige prester som begge mener det er vanskelig å være feminist og kristen i abortdebatten, bekrefter det. Dette blir enda sterkere understreket når to kvinnelige biskoper går inn for selvbestemt abort. Dette reiser en rekke spørsmål. Et av disse er om Norges abortlov er en god lov, et annet er hva selvbestemt abort betyr i dagens situasjon.

Les mer: – Vi har vært tause for lenge, sier preses i Den norske kirke (Dnk), Helga Haugland Byfuglien.

Unnskyldning på sin plass. 

I desember 2015 skrev jeg en kronikk i Vårt Land hvor jeg etterlyste en unnskyldning fra kirken til ugifte mødre. Det var riktignok ikke bare kirkens folk som gjorde det vanskelig for mange ugifte gravide og enslige mødre. Men kirken burde vært i fremste linje for å verne disse. Jeg er lite i tvil om at kirkens røst i abort­debatten da hadde hatt tyngre vekt.

Men om biskopene trenger å unnskylde sine holdninger fra abortdebatten på 70-tallet, er jeg slett ikke sikker på. Tvert om mener jeg at biskopene hadde sviktet sin oppgave hvis de i den situasjonen ikke hadde stått opp for det ufødte barnet. Tonen fra dem som ønsket å innføre selvbestemt abort var rå og unyansert. Et foster var å ligne med en celleklump. Alle som hadde innvendinger mot dette ble stemplet som kvinnefiendtlige. Både ­leger og prester mistet jobben, og ­andre som protesterte på en slik fremstilling av fosteret, er blitt frosset ut fra posisjoner i årtier.

De så nøden. 

Det står respekt av hoveddelen av abortmotstanden den gangen. Hvis biskopene ikke hadde stått opp, hadde de sviktet sitt kall som biskoper og som kirke­. Riktignok kunne kvinnens situasjon vært bedre ivaretatt, samtidig som det må understrekes at det nettopp i kristne kretser ble startet arbeid for å støtte og veilede gravide kvinner. Mange prøvde å hjelpe fordi de så nøden gravide kvinner kunne være i.

Selv har jeg i mitt engasjement om abort og bioteknologi i mer enn 40 år prøvd å understreke at det ofte er to svake parter som står mot hverandre i vanskelige bioteknologiske spørsmål. Den etiske utfordringen blir å finne den rette balansen, samtidig må de aborter som utføres gjøres så trygge som mulig. Mitt utgangspunkt er at abort representerer en nødvergesituasjon. Det er dette dilemmaet en god abortlov og et godt samfunn må avspeile. Men hvordan og hvem som skal definere det, kan og bør diskuteres. Kvinnens ord bør imidlertid veie tungt.

Er det grunn til å reagere på at enkelte biskoper og prester nå støtter «selvbestemt abort». Er ikke det å svikte kirkens oppgave med å forsvare det vergeløse livet og å dolke kirkens abortkamp i ryggen? Et spørsmål er om ­dagens abortlov tar vare på selvbestemmelsesprinsippet. Vi vet at loven bidrar til å sette mange kvinner under press fra partner og familie. Heller ikke helsepersonell er alltid nøytrale. Jeg har selv sett det på nært hold. Selv finner jeg det svært vanskelig å støtte selvbestemmelsesprinsippet slik dagens abortlov er formulert. Grunnen til det er at loven ikke gir fosteret noen som helst rettigheter de første 12 uker. Loven reflekterer ikke abortspørsmålets dilemmaer.

En annen svakhet er at ­dagens abortlov potensielt åpner for en praksis som mange vil finne uaksep­tabelt etter hvert som man kan avdekke flere og flere sykdommer, tilstander og egenskaper til et foster på et ­tidlig ­stadium i fosterlivet. Jeg har i mange år hevdet at de som tror man kan regulere seg bort fra slik tidlig diagnostikk, stikker ­hodet i sanden.

Nylig fremmet Arbeiderpartiets­ nestleder Hadia Tajik i en artikkel­ i Aftenposten et abortsyn som åpner alle sluser på dette­ feltet. Tajik skriver også: «Etter dette har det bare vært temmelig ­ytterliggående aktører som har snakket om ‘fosterets rettsvern’, fordi – alle moralske dilemmaer til tross – så er kvinnen som bærer­ barnet, den nærmeste til å vurdere hva som er rett i hennes situasjon. Hvis hennes rolle ikke blir anerkjent, så er realiteten at hun blir betraktet som en livmor, og ikke en person med hjerte og hjerne.» (Aftenposten 2. februar)

Les også: Mens Aud Tønnessen mener Den norske kirke for første gang tar et oppgjør med sin egen motstand mot kvinnefrigjørelsen, mener Sofie Braut at biskopene misforstår sitt oppdrag.

Respekt. 

En god abortlov må imidlertid reflektere fosterets rett til liv – også de første 12 ukene av svangerskapet. Det betyr ikke at vi skal opprette syke­hus­ for ­befruktete egg, men at også et tidlig embryo skal ­behandles med respekt. Abort­loven viser manglende respekt for livets begynnelse. Med de vide konsekvenser dette kan ha for samfunnsutviklingen er det derfor uforståelig at to biskoper kan være så ureflekterte å støtte­ selvbestemmelsesprinsippet slik loven formulerer det. Skjønt det er forskjell på å støtte selvbestemmelse når man hevder­ fosteret er en celleklump og når man understreker det alvorlige dilemmaet en abort representerer.

Abortdebatten på 70-tallet var hard. Men dagens abortdebatt er om mulig enda hardere. Vi som ikke uforbeholdent støtter ­dagens lov blir karakteriserte som ekstremister, blant annet av Arbeiderpartiets nestleder. Motstand skal tvinges til taushet. Både Ap og SVs representanter bruker svært sterke ord mot en lovendring som gjør at tvilling­abort kun kan utføres ­etter nemdbehandling. Foster­reduksjon er en praksis som mange med rette har reagert på.

Grensesteiner flyttes. 

Det er forøvrig tankevekkende å se hvor fort opinionen svinger i denne saken. Det er også interessant at de abortliberale går i demonstrasjonstog for å bevare abortloven for i neste omgang fremme forslag om å øke selvbestemmelsen utover 12 uker. «Når grenser flyttes» het en kronikk om abort jeg skrev i 1975. Den siste tiden har vi sett hvor raskt grensene flyttes.

Vi lever i en verden hvor fosteret er utsatt for mye grusom behandling. En kirke som ikke tar ansvar for å bekjempe dette, svikter sin oppgave. Abortlovgivningen er viktig ikke bare på grunn av det ufødte liv og kvinners rettigheter, men fordi den signaliserer hva slags samfunn og hva slags menneskesyn vi ­ønsker skal styre oss. Det bør biskopene ta inn over seg.

Les også: Bak biskopenes uttalelse om abortdebatten skjuler det seg ulike syn på selve abortloven.

Gå til innlegget

Abort og Verdier

Publisert 8 måneder siden

Kvinnens og fosterets rettigheter må veies mot hverandre.

I Vårt Land 5. juni har Line Konstali et innlegg om abort som fortjener noen kommentarer. Det er fint at hun presiserer at livet har verdi fra befruktningen og at vi må støtte og jobbe for dem som velger barnet i stedet for abort. 

Likevel vil hun ikke røre abortloven. Hun har tvilt seg til et «Ja til abortstandpunkt» og hun hevder at «vi hjelper hverken kvinnene eller fostrene dersom vi står fast ved et antiabortstandpunkt». Dermed beskriver hun abortsaken som at den dreier seg om å velge mellom to ytterpunkter. Men etter min mening er det ikke det abortdebatten handler om – ihvertfall i liten grad i Norge. Den handler om fosteret skal ha rettigheter eller ikke. 

I de mer enn 40 årene jeg har vært med i norsk og internasjonal abortdebatt har mitt standpunkt vært at det er i balansen mellom disse to ytterpunkter som Konstali skisserer den etiske reflekterte debatten må bevege seg. Kvinnens og fosterets rettigheter må veies mot hverandre. Abortdebatten på 1970-tallet var preget av dem som hevdet at å fjerne et foster er som å fjerne en blindtarm eller til og med en vorte. Det er mye av denne respektløse tankegangen som er blitt nedfelt i den norske abortloven hvor fosteret ikke har fått noe vern de første tolv uker. Sammen med abortlovens paragraf 2 C bidrar det til at vi har fått et samfunn som ikke effektivt kan hindre sortering eller abort av frisk tvilling. 

Konstali påstår at det er takket være abortloven at aborttallene faller i Norge. Dette er en ubegrunnet påstand, og hun nevner ikke at en viktig grunn til fallende aborttall er introduksjonen av angrepillen, som mange vil betrakte som en abortpille. Men et viktig poeng som bør nevnes er at i Norge, i motsetning til mange andre land i vår del av verden, har vi opprettholdt en kontinuerlig debatt om abort, fosterets verdi, og bioteknologiske utfordringer. Og der er jeg sikker på at Konstali og jeg er enige: Fosterets viktigste vern er fosterets mor. Ja, nestekjærlighet er å støtte gravide i en vanskelig situasjon, og der sviktet og svikter fortsatt mange. Men at vi skal være takknemlige for at vi har en lov som først gir fosteret rettigheter etter 12 uker, blir for meg absurd hvis man samtidig mener at fosteret har verdi.

Trykket i Vårt land 11. juni 2018

Gå til innlegget

1968 og den sosialetiske vekkelsen

Publisert rundt 1 år siden

Vårt Land har 20/1 en stor og interessant gjennomgang av hvordan 1968-opprøret påvirket også Den norske kirke.

DET ER RIKTIG at kirke og organisasjonsledere på den tiden stemte borgerlig  og det er dermed interessant å se hvordan kirken 50 år senere er preget av 1968’ernes tankegods.  Men det er ikke riktig når det blir hevdet at denne  bevegelsen oppsto blant ungdommer  i konservative organisasjoner som Laget.

Det var i Studenterforbundet i Oslo, Norske Studenters Kristelige Forbund,  den sosialetiske vekkelsen startet . Forbundet var på den tiden en kulturåpen blanding av liberal og høykirkelig teologi, i kontrast til det store Studentlaget med sin tradisjonelle vektlegging på vekkelsesforskynnelse. Men også Forbundets ledere og medlemmer var i utgangspunktet politisk konservative.  I løpet av 1967 fant imidlertid enkelte medlemmer hverandre i protesten mot Vietnamkrigen. Vårsemesteret 1968 med medisinerstudent og den senere nonnen Eva Dahl som leder ble et vendepunkt. Jeg satt selv i styret og inviterte hver lørdag til det vi kalte  Studentersamfundsgruppen. Der skulle Forbundets medlemmer samles for å forberede oss på å gå og delta aktivt på Studentsamfundsmøtene samme kveld. Studentersamfundet i Oslo var på den tiden samfunnets kanskje viktigste debattforum.  Oppslutningen til gruppen var stor og allerede på det første møtet skjønte vi at vi hadde truffet  blink. Her kom mange av dem som skulle være med på å prege utviklingen de neste årene som Rolf Berg, Trond Skard Dokka, Pål Repstad, Olav Helge Angell Nordeng, Magnhild Reisæter og flere andre.

Det ble lagt merke til at gruppen støttet  venstresiden, og i mai 1968 skrev jusstudenten Ulf Einar Staalelsen en artikkel i Morgenbladet  hvor han uttrykte bekymring for venstredreiningen til kristne studenter. Dette ble på mange måter starten på debatten som bidro sterkt til å starte den såkalte sosialetiske vekkelsen i kirken. Mange av oss skrev innlegg i Morgenbladet og begrunnet vårt standpunkt.  Utover sommeren flyttet debatten seg over til Vårt Land og denne debatten ble svært viktig for den videre  utviklingen. I 1968 arbeidet jeg som sommervikar i Vårt Land bl.a. sammen med Geir Gundersen og den unge teologistudenten Kjell Magne Bondevik. Det er helt riktig at Sigvart Riiser spilte en viktig rolle ved generøst å åpne sine spalter for de av oss som hadde et radikalt kristent samfunnsengasjement, og han var en enestående redaktør for oss unge samfunnsstormere. Neste sommer arbeidet jeg også i Vårt Land, da med Håkon Breen som sjefredaktør. Han viste en like åpen og velvillig holdning som Riiser, på den måten spilte Vårt Land en betydelig rolle i utviklingen.

Kirkenes Verdensrådsmøte i Uppsala sommeren 1968 var avgjørende for oss for her fikk vi støtte for våre standpunkter fra øverste kirkelige hold. Vi merket oss at noen studenter ved Misjonshøyskolen i Stavanger også inntok mye av de samme standpunkter som oss. Men i Studentlaget syntes vi det gikk sørgelig smått, skjønt  etterhvert kom også enkeltmedlemmer der med. Ikke minst spilte Otto Hauglin en viktig rolle.

Selv følte jeg etter noen år det samme som Liv Riiser beskriver, at den sosialetiske vekkelsen overskygget  en viktig sak: Det personlige forholdet mellom Gud og enkeltmennesket. Etter å ha vært leder av Studenterforbundet i 1972 orienterte jeg meg etterhvert derfor mot Studentlaget og mer lavkirkelig vekkelsesforkynnelse.

Utover i 1970-årene ble det, som Vårt Land skriver,  en spenning mellom mange av oss og SV først og fremst på grunn av abortsaken. I disse årene  ble mitt engasjement i abortsaken ikke forenlig med deltakelse i aktivt politisk arbeid på venstresiden. Jeg trakk meg derfor skuffet ut av organisatorisk politisk arbeid, men jeg følte aldri at jeg med min bakgrunn kunne slutte meg til et borgerlig parti. Mitt engasjement for sosial likhet og rettferdighet  har jeg prøvd å ta vare på. Ja, i virkeligheten har engasjementet fra 1968-tiden om å forsvare de svake dannet grunnlaget for mitt engasjement for fostre og nyfødte frem til  i dag.

Ola Didrik Saugstad 

Gå til innlegget

Feil om eutanasi i Nederland

Publisert nesten 2 år siden

Nederland burde ikke være ideal­ for noen, tvert om er landet et ­eksempel på hvor galt det kan gå når eutanasi innføres.

I Vårt Land 11. april skriver Ole Peder­ Kjeldstadli om eutanasi i Nederland. Han fremstiller imidlertid den nederlandske praksisen feil når han skriver: «Naturligvis krever den hollandske loven også at pasienten ­uttrykkelig ber om dødshjelp. Uten at pasienten ber om hjelp er dødshjelp mord».

Men stemmer dette? Også barn, selv nyfødte, blir tatt livet av i Nederland. De har selvfølgelig ingen mulighet til verken å be om dødshjelp eller å nekte dødshjelp. De nyfødte blir sedert (gitt beroligende­ medisin) og gitt smertestillende medikamenter av morfintypen. For å stoppe pusting og gisping blir det i mange tilfeller også gitt medikamenter som blokkerer barnets muskulatur, og dermed evnen til å puste. Barna blir rett og slett kvalt, en grusom måte å dø på. Dette ble beskrevet for noen år siden i en medisinsk artikkel skrevet av nederlandske leger (Verhagen AAE: Arch Dis Child Fetal Neonatal). På en internasjonal nyfødtkongress i desember 2016 bekreftet Verhagen at denne praksisen vedvarer.

I en tolvmånedersperiode fra 2005 til 2006 døde 395 hollandske barn innen de var to måneder gamle. Av disse hadde 95 prosent – det vil si 340 barn – fått «hjelp» til å dø.

Dette er altså aktiv dødshjelp slik det praktiseres i Nederland. Et problem som Kjeldstadli ikke kunne­ kjenne til, er at nesten ingen av disse­ dødsfallene ble rapportert som eutanasi. Den offisielle statistikken rapporter derfor at nesten ­ingen nyfødte blir utsatt for eutanasi.

Det er altså blitt bygget opp en praksis som ikke fanges opp av lovverket som utad kan virke tilforlatelig. Jeg snakket nylig med en av initiativtagerne til den nederlandske protokollen for eutanasi av nyfødte. Barn som han vurderte til å få en IQ under 70 mente han ikke burde leve opp. Etter at eutanasi ble lovlig i Nederland ser vi hvordan et helt samfunn brutaliseres i ly av et til­synelatende humant lovverk.

Nederland burde ikke være ideal­ for noen, tvert om er landet et ­eksempel på hvor galt det kan gå når eutanasi innføres.

Ola Didrik Saugstad, professor 
i barnesykdommer, UiO

Gå til innlegget

Et kaldt gufs fra en nær fortid

Publisert over 2 år siden

Aksel Braanen Sterri tegner et bilde av seg selv som en totalitær ­person som ikke tåler andre meninger.

I Vårt Land 20. august ble Aksel Braanen Sterri intervjuet om tro og livssyn. Her gir han uttrykk for en beundring for den australske filosofen Peter Singer, en filosof han forteller han er blitt «forelsket i». Blant annet mener han at Peter Singer mener alle mennesker er like mye verdt.

Peter Singer har i mange år hevdet at nyfødte ikke nødvendigvis har rett til liv. I boken Should the baby live? skriver han rett ut: «We think that some infants with severe disabilities should be killed.» («Vi mener at noen nyfødte med alvorlige misdannelser burde bli drept.»)

Ta livet av. Singer mener altså ikke bare at enkelte barn med misdannelser ikke bør leve, vi har en plikt til å ta livet av dem. Singer forvarer også bruk av ufrivillig dødshjelp av personer som har mistet evnen til å fortsette å ønske sin egen eksistens. Et ekspertpanel skal i tilfelle vurdere om livet kan forventes å medføre en overvekt av lidelse for individet selv eller for omsorgspersonene.

Da Singer ble ansatt ved Princeton i 1999 ble han møtt med demonstrasjoner av blant annet funksjonshemmede som beskyldte ham for å være nynazist.

Det er derfor ikke riktig når Sterri hevder at Singer mener at menneske­liv har lik verdi. Det er først når visse grupper av oss er eksludert, at de gjenværende ifølge Singer skal få samme verdi.

Tilsvarende ufyselige meninger har Sterri fremført i Dagbladet. Vi kjenner slike tanker fra Europas mørke historie da svarte mennesker, jøder og sigøyn­ere ble foraktet og forfulgt og ikke sett på som fullverdige mennesker.

Sterri tegner et bilde av seg selv som en totalitær person som ikke tåler ­andre meninger. En kulturinstitusjon som Det teologiske fakultet, som fremmer et livssyn han ikke deler, skal stenges.

Urovekkende. Det er urovekkende i lys av dagens kulturelle situasjon når Sterri i intervjuet forteller at han selv mangler evnen til affektiv empati, det vil si å bli berørt av andres følelser. Jeg vil tro det inkluderer andres lidelse. Det er mer enn tankevekkende at slike holdninger gis fast spalteplass i den liberale avisen Dagbladet.

Mange mennesker tror de er liberale og fremtidsrettete. I virkeligheten kan de ha en tendens til å formidle et kaldt og autoritært gufs fra en fortid av vår kultur jeg trodde vi hadde lagt bak oss.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.8.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere