Geir Tryggve Hellemo

Alder: 70
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Den innkrøkte friheten

Publisert nesten 3 år siden

Hva slags frihet er det som lar aktørene drive viljeløst av sted mot den store tausheten?

Hva er det som er virkelig? Hvordan ser ­virkeligheten ut? Hvis en ønsker å finne ut av det, hva skulle da være mer nærliggende enn å gå til dem som har tatt patent på virkeligheten. Som skriver rett fra levra. Som forteller om akkurat slik det er. Uten filter, uten hensyn til dem det gjelder. Som våger å si det ingen før har villet si.

Jeg har nettopp lest en av de mest omtalte virkelighetsbøkene – Geir Gulliksens bok om et ekteskap som havarerer. Ektefellen har gitt til kjenne hvor gjenkjennelig det er, og hvor ubehagelig det er å bli utlevert på denne måten. Etter å ha lest, skjønner jeg det nesten litt for godt.

Men det er ikke det jeg vil feste meg ved akkurat nå. Akkurat nå skal jeg spørre: Hva slags virkelighet er det Geir Gulliksen gir oss del i?

(U)gjenkjennelig. Jeg synes det er en underlig ­virkelighet. Gjenkjennelig og ikke gjenkjennelig på samme tid.

Jeg kjenner igjen noen hovedtypologier, får jeg vel si. Altså noen væremåter som jeg opplever som ­typiske for vår tid. Den ene har fokus på fysisk aktivitet. Kona trener til alle døgnets tider – morgen og kveld, hverdag som helg.

Og så kjenner jeg selvsagt igjen kretsingen ­omkring seksualiteten. For her er det seksualiteten som er ­viktigst av alt. Selv om de begge også har sine yrker.

Men når det begynner å gå galt, da begynner jeg å undre meg. Geir Gulliksen lar oss følge dette paret både tett og intimt, både vart og nyansert. Men den virkeligheten han skildrer, den er veldig trang, må jeg si. Den kretser hele tiden om hennes trening og etter hvert gode treningsvenn, og om hans egen sex med henne.

Forstyrrelser, heft. Men om jeg spør: Hvor er barna deres oppi dette, så er de knapt der. De er der i grunnen bare som forstyrrelser, som heft. Men disse barna er da mer virkelighet enn det meste. Jeg kan likesom ikke skjønne at ingen av ektefellene ofrer dem så mye som en tanke.

Og så spør jeg: Hva tenker de om hverandre? Om det livet de har levd sammen, og hva som vil skje med dem når de bryter opp. Men disse menneskene tenker ikke på slikt. De snakker heller ikke med andre om det. For her er det verken familie eller venner. Til ­syvende og sist er det bare de to og deres sex.

Jeg forstår det ikke. For gjennom det livet de har delt sammen, må det jo være mange andre bånd som filtrer deres liv sammen. Det må da ha en pris å gi slipp på deres felles fortid. For den har jo slett ikke vært et mareritt. Det er ikke slik at de endelig kommer ut av et helvete som har ødelagt dem. Nei da, de elsker voldsomt til siste sekund.

Kastes om kull. Så hvor er det andre – alt de har brukt tiden sammen på gjennom disse årene, og som nå – med ett slag – kastes om kull? Gledene og ­sorgene de har delt. Ja, de er ikke der.

Det underligste er i grunnen at det heller ikke finnes spor av refleksjon over egen væremåte. Ikke et eneste spørsmål om hvem de er og hvem de ønsker å være oppi det hele.

Med ett unntak. Og det handler om frihet. De snakker en gang om Simone de Beauvoir og Sartres frie kjærlighet. Friheten de gir hverandre, og sjalusien som følger i dens kjølvann. Han ønsker å være som dem: Han vil ikke binde sin ektefelle, men gi henne rom til å elske andre. Bare hun fremdeles elsker ham.

Men så går det ikke. Han får det ikke til. Han erfarer det samme som forbildene – den kvelende sjalusien.

Her slipper Gulliksen tråden. Uten å stille spørs­målet: Var det frihetsidealet eller var det hovedpersonene det var noe galt med?

Jeg skal ikke foreskrive hva han burde ha tenkt i forlengelsen. Og jeg etterlyser ikke et alternativt handlingsforløp. Det gikk som det gikk.

Parkerer virkeligheten. Men jeg spør meg: Hva slags frihet er det som setter lidenskapen og begjæret – mest av alt til den veltrente vennekroppen – over alt annet? Som i grunnen parkerer det meste av virkeligheten, og som til sist lar aktørene bare drive viljeløst av sted mot den store tausheten.

Er dette frihet?

Kanskje var det nettopp slike tanker Geir Gulliksen ville at jeg skulle gjøre meg – ved å lese boka hans? I så fall kunne han godt ha fulgt meg litt lenger på veg.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 1473 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
28 dager siden / 1286 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1050 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 938 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
27 dager siden / 597 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 538 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere