Geir Tryggve Hellemo

Alder: 69
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Døden i livet

Publisert nesten 2 år siden

Jeg har direkte uvilje mot å snakke om døden. Det vekker ubehag hver eneste gang.

Jeg tror det er helt naturlig. Min uvilje mot å snakke om døden. Fordi den utgjør motsetningen til alt det jeg ellers er opptatt av. Som har med liv å gjøre. 

Men det betyr ikke at jeg raser mot døden. Jeg synes ikke jeg kan rase mot den, fordi den utgjør en ufrakommelig del av rammebetingelsene for livet mitt. Derfor må jeg prøve å akseptere den. Prøve å si til meg selv: Hva gjør jeg med det som jeg ikke kan avfinne meg med, men som jeg må avfinne meg med? 

Akkurat dette, å måtte leve videre med slikt som hele jeg stritter mot, det er det det dreier seg om. Men det er ikke en utfordring som først dukker opp når jeg tenker på meg selv og min forestående død. Jeg kjenner det alt sammen fra savnet etter mennesker jeg selv har mistet. 

Helt uransakelige. 

Noen sider ved døden vil alltid forbli helt uransakelige. Som for eksempel hva som skjer med den dødes identitet når kroppen går til grunne. 

Med andre sider av døden er det annerledes. Når vi mister noen, da ser vi alltid bakover, på det som har vært. Vi tenker bakover, og vi tenker stort. Vi er opptatt av det som nå lå gjemt i dette livet som vi har mistet tilgangen til. Det kan være så mangt, men vi finner nesten alltid noe å feste oss ved som vi opplever som viktig. 

Jeg tror det er en god måte å te seg på. For når vi står der overfor en vi har mistet, som vi synes vi ikke kan miste, da kan det til og med foresveve oss at minnene om det som har vært, de vil da i det minste alltid være der.

Vinne evighet. 

Pyramidene i Egypt viser hvorledes erindringen om død nesten kan vinne evighet. For de har jo vært der omtrent like lenge som menneskene har gjort seg tanker omkring sin tilvæ- relse. 

I Bibelen er det annerledes. Der bygges det ingen monument som skal ruve over alt annet for på den måten å true forgjengeligheten. I fortellingen om Lasarus blir vi i stedet tatt med inn i vanmakten og sorgen og fortvilelsen i møtet med døden. Marta og Maria møter døden med bebreidelser. Den skulle ikke ha funnet sted. Jesus på sin side blir både opprørt og rystet i sitt innerste når han møter de som sørger. Dessuten gråter han. Det er den eneste gangen vi får vite at han gråter. Han gråter fordi han har mistet en han er glad i. Vi får til og med høre om lukten fra det døde legemet. Det er slikt vi nesten hopper over når vi leser det. Men som understreker hvor utålelig døden er.

Livet tilbake. 

Men hva skjer så? Ja, Lasarus får livet tilbake – til låns må vi føye til. 

Men Jesus? Hva gjør han for noe? Han gir Lasarus livet tilbake. Men det står nesten fram som et påskudd for å si noe helt avgjørende, ikke om døden, men om livet. Og det han har å si, henter han ut av seg selv. Han sier: Se på meg. Jeg er livet. Det er som han sier: I meg ser dere hva liv er for noe. 

I møtet med døden gjør altså Jesus omtrent det samme som vi gjør. Han viser tilbake til levd liv, det livet han selv lever. Selv fortellingen om oppstandelsen trekker i det alt vesentlige veksler på slikt som er kjent fra før: Hos Johannes får vi ikke vite stort mer om den oppstandne enn at han snakker til Maria, at han lar Tomas ta på seg og at han spiser sammen med vennene sine.

Peker tilbake. 

Det er som evangeliet sier: Det er noe der, i etterkant, men kjennskap til det som er der, må øses ut av det livet dere allerede er fortrolige med. Døden brukes altså i disse fortellingene til å peke tilbake på selve livet. Jesu kvalifisering av dette livet, må vi føye til. For alt det som Jesus sier om liv og helse, mat og drikke, er veldig gjenkjennelig. Det starter alltid i det kjente, samtidig som det uten unntak går utover det trivielle. Hos Jesus blir livet veldig stort. Det blir så stort at jeg kan komme til å tenke at liv uten alt dette bare må bli for lite. Det er ord som viser at det er mulig å tenke stort om menneskelivet uten å miste bakkekontakten. 

Det gir oss ikke noen uttømmende fasit om hva som skjer når vi dør. Men det er tanker som gjør det mulig å se døden inn i hvitøyet og si: Du er når alt kommer til alt kanskje mindre truende enn jeg først trodde.

Trykket i Vårt Land 24. mai 2018 i spalten Livssyn. I Livssyn skriver hver uke Sofie Braut, Geir Hellemo, Ingrid Nyhus og Didrik Søderlind om tro og livssyn.

Gå til innlegget

I levende dialog

Publisert nesten 2 år siden

Et livssyn som er til å stole på, det står ustoppelig i dialog med omgivelsene.

Hva er livssyn for noe? Umiddelbart vil de fleste si at livssyn, det har med religion å gjøre. Om en tror på en gud eller ikke tror på en gud.

Ustoppelig i dialog. Jeg vil også tenke at et livssyn har med forankring å gjøre. Livsforankring. Men livssynet vedkommer mer enn som så. Et livssyn som er noe tess, som er til å leve på, det står ustoppelig i dialog med omgivelsene. Det er umulig å koble livssynet fra selve livet.

Det må bety at livssynet også ved­kommer politikk. Og mangelen på ­politikk. Rett og slett fordi ­politikerne i så stor grad former livet vårt. Ikke bare gjennom de vedtakene de fatter. Når ­nyhetsformidlingen fylles opp med ­politiske skandalesaker, så blir vi preget av det. Vi blir mismodige. Vi får en fornemmelse av at livet er en såpe. At vi bare befinner oss i en boble, at vi er lukket inne i en verden som går på tomgang.

Hjelpeløs og motløs. Vi ser det aller tydeligst i USA. Det som skjer i USA om dagen er veldig forstemmende. Mitt livssyn påvirkes av det. Jeg er mye mindre håpefull på verdens vegne i dag enn jeg var under Kennedy. Det er nok å se på ordbruken. Beskyldningene. Diplomatiet som bryter sammen og storkrigen som var like om hjørnet. Jeg blir redd, hjelpeløs og motløs.

Vi ser spor av det samme her hjemme. Hvis vi ser på det som har fylt nyhets­sendingene etter valget, ja, så er det ­granskning og mistro også her. En kan ikke unnlate å legge merke til at det dreier seg i det alt vesentlige om slikt som ikke skulle ha skjedd.

Fokuset har hele tiden vært på ­enkeltaktørers gjøren og laden. Det dreier seg selvsagt også om noen saker, men dem hadde vi ikke hørt noe særlig om, dersom det ikke var enkeltpersoner som tuklet det til. Det påvirker livssynet mitt. Jeg mister troen på at våre politikere er i stand til å håndtere de enorme utfordringene som ligger foran oss. Og som vi stadig på ny blir minnet om at vi må løse.

Godt og tjenlig vær. Klima er en slik utfordring. Jeg kan selvsagt gå på gudstjeneste og be om godt og tjenlig vær, og så være ferdig med livssynet mitt. Men jeg vil ikke tenke slik. For bønnene mine reduserer ikke CO2-utslippene. Skal vi få et godt klima i tiden framover, må vi gjøre noe med utslippene våre.

Det er en stor oppgave. Men jeg synes nå at våre folkevalgte har en enklere oppgave enn de fleste andre: For de har jo fått en slik grenseløs rikdom til disposisjon. Det burde være en takknemlig oppgave å forvalte alle skatteinntektene våre pluss et oljefond på åtte tusen milliarder kroner.

Barn og barnebarn. Men i stedet for å spørre hvor mye vi skal fortsette å hente opp av havet, så kunne vi ha sagt: Har vi ikke et særskilt ansvar for å ­rydde opp ­etter oss og all den CO2-en som har ­kommet ut av oljen og gassen vi har tjent oss rike på? Ja, ikke bare sagt, men ­faktisk tedd oss slik at vi kunne sagt til våre barn og barnebarn: Se hva som skjer! Se ­hvordan våre politikere går i bresjen og viser at det nytter.

Mitt problem er bare at jeg ikke ser slike politikere. Og det er nesten som jeg kan forstå det, etter som det er umulig å sanke stemmer på velstandskutt.

Oppi alt denne mistrøstigheten øyner jeg en lysning: Med all vår rikdom og med all den teknologiske ekspertisen vi har ­utviklet innenfor energifeltet, kan vi fortsatt bli pådrivere for en samfunns­utvikling som er bærekraftig. Med det kommer ikke av seg selv.

Kom en samfunnsomveltning. «Etter oss kommer syndfloden.» Det var visst nok Madame de Pompadour som sa det. Det kom ingen syndflod. Men det kom en samfunnsomveltning.

Bibelfortellingen om Noah handler også om mennesker som ble tvunget til å ­begynne på nytt. Det må vi også. Det er nå mitt livssyn.

Gå til innlegget

Når det lauvast i lundar

Publisert nesten 2 år siden

Årstidene gjør det mulig å forestille seg en god uendelighet.

VI KAN ETTER hvert tillate oss å tenke på våren igjen. Med lundar og li som atter en gang skal vekkes til live.

Det er Blix som har lært oss det. Det er så veldig mye vår hos ham. Det likesom syder av livskraft i alt han omgir seg med. Jeg blir alltid glad og takknemlig når Blix er i nærheten. Når jeg får synge om nytt liv som gror av daude.


Grønn igjen. For det er akkurat slik jeg opplever våren. Alt dette livsoverskuddet som sprenger seg fram, tar jorden tilbake og gjør den levende og grønn igjen.

Det hele er som et under, sa Blix.

Men er det et under? Er det slik underet er?

Fra gammelt av har våren blitt oppfattet som tegn på det nye livet som venter på oss. Jeg har hørt det tusen ganger, og alltid tenkt: Joda, de ligner nok på hverandre, men det er nå en grunnleggende forskjell på våren og det livet som aldri skal ta slutt.

For det må jo være oppstandelsen som egentlig innvarsler nytt liv som gror av daude. Våren er ikke slik. For den vekker bare til live noe som har ligget der og slumret hele tiden. Så det er i grunnen litt bedragersk, dette med likheten mellom våren og oppstandelsen.

Slik har jeg hatt for vane å tenke. Men nå er jeg i ferd med å skifte mening. Det har nettopp med våren å gjøre.


De årvisse vekslingene. Det er umulig ikke å bli fascinert av de årvisse vekslingene som danner den aller tydeligste felles rammen om vårt liv. Men det er mange måter å forholde seg til dem på. Det er veldig lett å finne forgjengelighet der. Alt har sin avgrensede tid. Og så er det over, så går det under i forfall og oppløsning. Livets runddans fornekter seg aldri. Det har utfordret menneskene til alle tider, fra Buddha til Nietzsche.

Men årstidene rommer mer enn som så.  For når de gjentar seg, på ny og på ny, da kan en også tenke: Denne gjentagelsen, som aldri opphører, den er jo ikke først og fremst undergang. For når den aldri opphører, bare fortsetter og fortsetter, da peker den, i seg selv, også mot noe som er det motsatte av undergang. Noe som går ut over sine egne grenser. Det blir ingen uendelighet ut av det, men gjentagelsen er kan hende det viktigste jeg har i min umiddelbare nærhet som kan gi meg en forestilling om hva uendelighet er for noe.


Evighetssymbol. Det er det ene; at jeg begynner å skjønne hvorfor sirkelen kan være et meningstungt evighetssymbol. Og det andre, det er at den evigheten som årstidene peker mot, den er i seg selv løfterik. Av og til sier vi, litt sånn småironisk, at det høres så kjedelig ut å stå der med palmegrener og lovprise Gud i all evighet. Om vi skulle mene det, da vil jeg føye til: Årstidene skaper andre bilder. Jeg har aldri hørt at noen har sagt at årstidene er kjedelige. Det betyr at årstidene gjør det lettere for meg å forestille meg en god uendelighet.

Men finnes så denne uendeligheten? Denne evigheten?

Den finnes nå i alle fall som en forestilling om forlengelse av livet, det livet vi nå lever. Om det er noe mer, får vi aldri vite med sikkerhet. Men jeg tenker mer og mer at selve livet er innrettet slik at det hegner om denne usikkerheten. Det er innrettet slik at det skaper seg rom som ikke skal la seg avklare.

Jesus forholder seg til akkurat denne delen av virkeligheten når han sier at en ond og utro slekt krever tegn. Han avviser tegn som vil oppheve de grensene som hører selve livet til.


Innebygget i tilværelsen. I fristelsesfortellingen nekter han å ta imot alt dette som umiddelbart ser så forlokkende ut. Det er som om han vil minne oss om at vi er henvist til å leve med alle de begrensningene som er innebygget i tilværelsen vår.

Også usikkerheten om en oppstandelse. Men kanskje er det med oppstandelsen som med alt annet som ligger foran oss: Det er, når alt kommer til alt, kanskje best at vi ikke vet for mye om det. Hadde vi visst, ville jo alt – hele livet – vært noe helt annet.

Kanskje det er best å leve nettopp i forventningen om et liv etter dette? Det er muligens dette våren aller mest vil vise oss – en forventning som er uunnværlig.

Gå til innlegget

Hvis alt går i stykker

Publisert rundt 2 år siden

Er det noe vi trenger, så er det overordnede normer. Normer som begrenser vår grenseløse livsutfoldelse.

Det er fint. Fint hvis alt går i stykker. Slik heter det i en billedtekst fra den siste utstillingen til Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnæs som for tiden vises på Galleri Brandsrup i Oslo.

«Fint hvis alt går i stykker» står med store bokstaver nederst i selve billedflaten. Det er nærliggende å oppfatte utsagnet som en nøkkel til å forstå i alle fall det ene bildet. Om selve billeduttrykket vet jeg ikke hva jeg kunne ha sagt, siden det er vanskelig å få tak i hva figurasjonene ­viser til i all sin fargesterke, avskyvekkende grellhet. Så jeg forholder meg til ordene, det meningsinnholdet som ­kunstnerne selv nærmest klistrer til bildet sitt.

Gått i stykker

Det er ikke så lett å forholde seg til en slik tekst. For beina mine har faktisk gått i stykker. Jeg synes ikke det er det grann fint. Jeg synes i grunnen aldri at det er greit at noe går i stykker. Ingenting gjør mer vondt enn når relasjoner brister. Men jeg gleder meg heller aldri over at tingene rundt meg ikke virker. Og ingenting gjør meg mer glad enn når noe blir reparert og kan tas i bruk igjen.

Jeg oppfatter min væremåte nesten som genetisk betinget. Jeg har alltid vært slik, og jeg kommer til å fortsette å være slik så lenge jeg lever.

Derfor spør jeg: Hvorfor lager Melgaard og Bjertnæs et bilde med en slik innskrift? Ja, det skulle jeg gjerne ha visst.

Den borgerlige byrde

Det eneste jeg vet, er at det slett ikke er tilfeldig at de maler slik. Og det må være noe mer enn trass, mer enn en infantil protest mot en verden som står dem i mot. Utstillingen heter nemlig «Den borgerlige byrde».

Derved plasseres prosjektet inn i en ­tradisjon som kan føres tilbake i alle fall til Nietzsche, og som vi siden finner igjen hos blant annet Camus og Stig Sæterbakken her hjemme. Den er kritisk, ikke til det vestlige samfunnet i og for seg, men til ­bestemte sider ved vår samfunnsorden. Den vil utfordre borgerligheten, ­normene som begrenser livsutfoldelsen og som hindrer enkeltindividet i å foreta selvstendige valg.

Det selvstendige valget innenfor denne måten å tenke på er sjelden oppløftende. Når en skal foreta valg på fritt grunnlag, finner en som oftest en absurditet, en livsbyrde som det ville være best å kvitte seg med – en gang for alle. Det er det de sier, om igjen og om igjen.

River i stykker

Jeg synes det er på høy tid å spørre: Hvor lenge kan en fortsette på denne måten? Hvor lenge skal en holde på å dyrke en selvopptatthet som river i stykker både enkeltindividet og omgivelsene?

For det er aldeles ikke fint at vi river naturen i stykker ved å drive rovdrift på omgivelsene våre. Det er heller ikke fint at vi sitter og dyrker vår vanskjebne som mennesker mens vi i en hemningsløs grådighet suger livsgrunnlaget ut av menneskene omkring oss.

Jeg kan godt føye til: Er det noe vi trenger, så er det overordnede normer. Normer som begrenser vår grenseløse livsutfoldelse. Dersom vi fortsatt ikke tåler begrepet norm, kan vi heller si: Vi trenger internasjonale, forpliktende klima- og handelsavtaler som holder oss i sjakk.

På et av de andre bildene på utstillingen kan vi lese: «Hva hvis det ikke er noe bedre sted?» Et bedre sted? Men vi kan da ikke sitte og rive verden i stykker og beklage oss over at det går galt?

Også godt

Vår verden er så visst et mangslungent sted, men selve livet, det er nå også godt. En må være rimelig blind for ikke å oppdage det. Det kommer til oss hver eneste dag, på ufattelig mange vis, og gir oss stadig nye muligheter for å være til. Menneskene har visst om det, nær sagt fra tidenes morgen.

I et eldgammelt arabisk ordtak heter det: «Det er tre ting som får hjertet til å leve lenge: Å se på vann, å se på grønne vekster, å se på et vakkert ansikt.» Jeg tror en muslim i Midtøsten som har fått sin verden revet i filler, fortsatt vil kunne ta disse ordene i sin munn. For disse menneskene som er blitt fratatt alt, de vil fortsatt leve, selv når de bare kan drømme om vann og grønne vekster. Det vil jeg og.

Gå til innlegget

Den innkrøkte friheten

Publisert over 2 år siden

Hva slags frihet er det som lar aktørene drive viljeløst av sted mot den store tausheten?

Hva er det som er virkelig? Hvordan ser ­virkeligheten ut? Hvis en ønsker å finne ut av det, hva skulle da være mer nærliggende enn å gå til dem som har tatt patent på virkeligheten. Som skriver rett fra levra. Som forteller om akkurat slik det er. Uten filter, uten hensyn til dem det gjelder. Som våger å si det ingen før har villet si.

Jeg har nettopp lest en av de mest omtalte virkelighetsbøkene – Geir Gulliksens bok om et ekteskap som havarerer. Ektefellen har gitt til kjenne hvor gjenkjennelig det er, og hvor ubehagelig det er å bli utlevert på denne måten. Etter å ha lest, skjønner jeg det nesten litt for godt.

Men det er ikke det jeg vil feste meg ved akkurat nå. Akkurat nå skal jeg spørre: Hva slags virkelighet er det Geir Gulliksen gir oss del i?

(U)gjenkjennelig. Jeg synes det er en underlig ­virkelighet. Gjenkjennelig og ikke gjenkjennelig på samme tid.

Jeg kjenner igjen noen hovedtypologier, får jeg vel si. Altså noen væremåter som jeg opplever som ­typiske for vår tid. Den ene har fokus på fysisk aktivitet. Kona trener til alle døgnets tider – morgen og kveld, hverdag som helg.

Og så kjenner jeg selvsagt igjen kretsingen ­omkring seksualiteten. For her er det seksualiteten som er ­viktigst av alt. Selv om de begge også har sine yrker.

Men når det begynner å gå galt, da begynner jeg å undre meg. Geir Gulliksen lar oss følge dette paret både tett og intimt, både vart og nyansert. Men den virkeligheten han skildrer, den er veldig trang, må jeg si. Den kretser hele tiden om hennes trening og etter hvert gode treningsvenn, og om hans egen sex med henne.

Forstyrrelser, heft. Men om jeg spør: Hvor er barna deres oppi dette, så er de knapt der. De er der i grunnen bare som forstyrrelser, som heft. Men disse barna er da mer virkelighet enn det meste. Jeg kan likesom ikke skjønne at ingen av ektefellene ofrer dem så mye som en tanke.

Og så spør jeg: Hva tenker de om hverandre? Om det livet de har levd sammen, og hva som vil skje med dem når de bryter opp. Men disse menneskene tenker ikke på slikt. De snakker heller ikke med andre om det. For her er det verken familie eller venner. Til ­syvende og sist er det bare de to og deres sex.

Jeg forstår det ikke. For gjennom det livet de har delt sammen, må det jo være mange andre bånd som filtrer deres liv sammen. Det må da ha en pris å gi slipp på deres felles fortid. For den har jo slett ikke vært et mareritt. Det er ikke slik at de endelig kommer ut av et helvete som har ødelagt dem. Nei da, de elsker voldsomt til siste sekund.

Kastes om kull. Så hvor er det andre – alt de har brukt tiden sammen på gjennom disse årene, og som nå – med ett slag – kastes om kull? Gledene og ­sorgene de har delt. Ja, de er ikke der.

Det underligste er i grunnen at det heller ikke finnes spor av refleksjon over egen væremåte. Ikke et eneste spørsmål om hvem de er og hvem de ønsker å være oppi det hele.

Med ett unntak. Og det handler om frihet. De snakker en gang om Simone de Beauvoir og Sartres frie kjærlighet. Friheten de gir hverandre, og sjalusien som følger i dens kjølvann. Han ønsker å være som dem: Han vil ikke binde sin ektefelle, men gi henne rom til å elske andre. Bare hun fremdeles elsker ham.

Men så går det ikke. Han får det ikke til. Han erfarer det samme som forbildene – den kvelende sjalusien.

Her slipper Gulliksen tråden. Uten å stille spørs­målet: Var det frihetsidealet eller var det hovedpersonene det var noe galt med?

Jeg skal ikke foreskrive hva han burde ha tenkt i forlengelsen. Og jeg etterlyser ikke et alternativt handlingsforløp. Det gikk som det gikk.

Parkerer virkeligheten. Men jeg spør meg: Hva slags frihet er det som setter lidenskapen og begjæret – mest av alt til den veltrente vennekroppen – over alt annet? Som i grunnen parkerer det meste av virkeligheten, og som til sist lar aktørene bare drive viljeløst av sted mot den store tausheten.

Er dette frihet?

Kanskje var det nettopp slike tanker Geir Gulliksen ville at jeg skulle gjøre meg – ved å lese boka hans? I så fall kunne han godt ha fulgt meg litt lenger på veg.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
25 dager siden / 2281 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
23 dager siden / 1827 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1314 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
rundt 1 måned siden / 1235 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1123 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
26 dager siden / 1091 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
3 dager siden / 942 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
19 dager siden / 920 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
30 dager siden / 904 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere