Geir Tryggve Hellemo

Alder: 70
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Våre felles verdier

Publisert rundt 1 år siden

Hvor finner vi de verdiene vårt samfunn er tuftet på, de verdiene vi styrer etter i den politiske hverdagen?

Jeg har tatt en titt på Granavolden-erklæringen, hvor jeg fant mer verdier enn forventet. Målet for det politiske virke er at folk skal få leve «frie og selvstendige liv», heter det innledningsvis. Det er en formulering som virker samlende og uangripelig, etter som vi alle er for frihet og selvstendighet.

Det er da også lett å slutte seg til flere av de andre overordnede formuleringene. Som for eksempel at regjeringen «vil slippe fri og støtte opp under det enkelte menneskets skaperkraft», selv om det ikke er lett å se for seg den frigjøringskraften som utgår fra regjeringskontorene.


Forbløffende tiltro

Men det er vel heller ikke poenget. De store ordene i en politisk plattform skal først og fremst bygge opp under et bestemt sett av politiske handlinger. Leser en innledningen nøye, skjønner en at det som skal legge grunnlaget for mer frihet, selvstendighet og skaperkraft, er tillit til «den enkelte». Erklæringen viser en forbløffende tiltro til enkeltindividet, som opptrer ansvarlig når det trengs. Den som blir vist tillit, tar ansvar, heter det. Når folk flest bare får realisert sitt potensial og tar ansvar for eget liv, da har vi lagt grunnlaget for de viktigste politiske prioriteringene for å få et godt samfunn.

Med et slikt utgangspunkt blir det bare for fristende å spørre: Er plattformens eget politiske program ansvarlig? Ikke på detaljnivå, men i forhold til de store utfordringene vi står overfor som en del av verdenssamfunnet.

I erklæringen heter det at flyktningpolitikken skal være bærekraftig. Det høres ansvarlig ut, men bare overfor oss selv. Flyktningene selv er nærmest fraværende i plattformen. Det heter også at vi skal bekjempe fattigdom og bidra til å løse klimakrisen. Men er våre bidrag til det grønne skiftet uttrykk for ansvarlighet? Gjør vi nok overfor kommende generasjoner? Er det ikke rettere å si at begge disse saksfeltene er ordnet inn under regjeringens overordnede mål, som handler om egen frihet, egen selvstendighet, egen velstandsvekst? Er det ansvarlighet?


Nesten dumdristig

Samtidig med at den forbrukskulturen som vi hyller, skjøt fart i USA på 60-tallet, satte Kennedy-brødrene sitt preg på amerikanernes politiske liv. De var rike, og både frigjorte og selvstendige, virker det som. Men de hadde andre anliggender på sin politiske agenda enn å skaffe seg og sine nærmeste enda mer frihet, selvstendighet og velstand. Bobby kjempet først en nådeløs kamp mot mafia og korrupsjon som også ble nærgående med hensyn til egne familieanliggender. Deretter kastet han seg inn i borgerrettskampen på en så uselvisk måte at det nesten virker dumdristig. Etter å ha besøkt de fattigste av de fattige, gjorde han fattigdomsbekjempelse til en fanesak.

Når han skulle sammenfatte sitt program, da snakket han ikke så mye om økonomisk vekst. I stedet snakket han om det som krevdes for å gjøre verden til et bedre sted for dem som trengte det mest. Med ungdommelig vitalitet og overbevisningskraft, helt i overensstemmelse med kennedyenes væremåte, slynget han ut ordene: «We are a great country, an unselfish country, a compassionate country.»

Jeg sier til meg selv: Tenk om vi hadde handlet ut fra en liknende parole. Tenk om vi sa: «Vi er rike, derfor tenker vi ikke først og fremst på oss selv.»


Annerledes engasjement

Det hadde ikke bare gitt oss andre politiske plattformer. Det hadde også gitt oss et helt annerledes engasjement i flyktningdebatten. Det kunne i tillegg ført til at vi ble pådrivere for en teknologisk utvikling som la til rette for det grønne skiftet på en ganske annen måte enn i dag.

En politisk holdningsendring av denne typen ville også hatt en viktig bieffekt: Den ville gjort oss mindre motløse, mindre resignerte og tafatte, mindre skamfulle og skyldbetyngede. Når jeg ser folkehavet som hyller Bobby Kennedy like inn i døden, tenker jeg: Kanskje satt han også med nøkkelen til frihet og selvstendighet.

Gå til innlegget

Jesus og kjortelen

Publisert rundt 1 år siden

Elendigheten i verden må ikke skygge for det som er kostelig.

Vi tror vi vet hvem vi tror på. Ikke slik å forstå at vi tror at vi skjønner alt det som Jesus sa og hva han sto for. Men fattig var han, og omstreifende og utenfor det gode selskap. Vi hører aldri at han bodde noe sted eller at han og disiplene utførte så mye som et dagsverk. Nei, han var en fattig, omvandrende predikant med et ganske mangetydig budskap.

Les også: Guds menneskekjærlighet

Ikke nødstedt. 

Men så er det noe med denne fattigdommen hans som ikke er til å bli klok på. For fortellingene om ham lar ham ikke stå fram som trengende, nødstedt. Han virker slett ikke forkommen. Dette får vi vite gjennom små detaljer i evangeliefortellingene som vi har lett for å overse, men som må ha fulgt overleveringen om ham helt fra starten av.

Johannes er mest glad i slike detaljer. Han forteller for eksempel at soldatene tar av Jesus alle klærne før korsfestelsen. Evangelisten er mer opptatt av hva han hadde hatt på seg før han ble korsfestet enn hvorledes han så ut der han hang på korset. I stedet for å si noe om det vi har laget bilder av i to tusen år, beskriver han klærne hans. Det er kjortelen som får særskilt oppmerksomhet. Den er så fin at de vil ikke ødelegge den, heter det. Hva er det som er så fint? Jo, den er tilvirket «uten sømmer, vevd i et stykke tøy ovenfra og helt ned». Soldatene er klar over at dette er en uvanlig fin kledning. Derfor sier de: «La oss ikke rive den i stykker». Dette står fram som litt underlig informasjon. Hvorfor har de gått og husket på om Jesu kjortel hadde sømmer eller ei?

Nardussalve. 

Like før Johannes gir oss sin beretning om lidelseshistorien, forteller han at Jesus var på fest. Han festet sammen med sine nære venner, Maria, Marta og Lasarus. Jeg har i grunnen aldri sett for meg at disiplene stelte i stand et festmåltid for å feire Jesus. Men det gjorde de altså, ifølge Johannes. Det er på denne festen Maria kommer med salven sin. Et pund ekte, kostbar nardussalve. Johannes betoner at det er ekte saker og derfor også er kostbart. Den er verd tre hundre denarer, får vi siden vite. Hvis en denar er om lag ei dagslønn, har salven vært verd noe bortimot ei årslønn. Igjen er det litt underlig med disse detaljene som tilsynelatende virker så overflødige. Men det er de ikke. For det skal ånde, om ikke himmelsk, så i alle fall velbehagelig der Jesus er: «Hele huset ble fylt av duften» heter det. Så sanselig, så fylt av overskudd.

I vårt perspektiv blir hendelsen ekstra interessant fordi den vekker reaksjoner. Judas murrer og sier pengene burde vært brukt på de fattige. Men Jesus er ikke der. Han sier ja til sjenerøsiteten, på samme måte som i bryllupet i Kana og når han metter de fem tusen. Overskudd, overflod, midt oppi verdens elendighet. Det begynner å ligne på et varemerke.

Les også: Vakkert og lettlest om tidleg gudstenesteliv

Velluktende olje. 

Jeg må ha med en siste fortelling, den om Josef av Arimatea. Matteus forteller at Josef var en av Jesu disipler og at han var rik. Jaså, sier jeg. Så er det altså ikke slik at alle rike ble sendt bort. Josef var der helt til slutten. Etter at Jesus var død, gikk han til Pilatus og ba om å få utlevert det døde legemet. Så sier Matteus: «Josef tok Jesu legeme, svøpte det i et rent linklede og la det i en ny grav, som var hogd ut til ham selv i bergveggen.» Johannes føyer til at linklærne var tilført velluktende olje, «en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund».

Hva betyr så alt dette? Det betyr ikke at Jesu omsorg for de svake og utstøtte tones ned. Men det betyr at Jesus ikke uten videre kan plasseres inn som fornedret blant de fornedrede. Snarere får han om ikke noen aristokratiske, så i alle fall noen forfinede trekk. Han omgås alle, høy og lav, og han verdsetter alt som er kostelig. Det er aldri tale om så mye som et snev av forpint smålighet eller nedlatende verdensforakt i disse innslagene. Det kan høres kynisk ut når han sier at de fattige har dere alltid hos dere. Men poenget må være at all elendigheten i verden aldri skal få skygge for det som er kostelig. Dette perspektivet veves diskret inn i Jesusfortellingene for at vi heller ikke der skal miste av syne hva som er opp og ned her i verden.

Gå til innlegget

Paulus overgår seg selv

Publisert over 1 år siden

Å tro på en Gud som en aldri har hørt om? Ja, dersom en bytter ut det litt trange ordet tro med det åpnere ordet påkalle.

Det er en slik sjelden sympatisk tanke, dette at Gud velger å gjennomsyre hele vår verden for på den måten å komme oss til unnsetning. Det forandrer fattigdommen og det forandrer sykdommen. De blir ikke lenger overlatt til det altoppslukende fraværet. De befinner seg ikke lenger hinsides godhet og mening. Om svakheten kan la seg omstøpe til styrke, da kan også verdensordenen bli snudd på hodet. Kristus på korset handler om akkurat dette, i hvert fall når hendelsen blir sett med Pauli øyne. Hvem har ikke søkt tilflukt til ordene hans om at det var alle plagene han måtte bære, som åpnet for muligheten til å leve på Gud?

Det har fått store teologer til å tenke at Gud kan fanges i enkeltstående paulinske formuleringer. Som at Gud bare viser seg for menneskene skjult i lidelsen – og at lidelsen representerer den eneste ­åpningen mot Gud.

Men slik kan det jo ikke være. Gud kan ikke gjøre det så vanskelig for oss. Det kan ikke være slik at Gud trenger elendigheten for å kunne komme oss i møte.

Les også: Han var en 1900-tallets mest ruvende teologer. Hjemme levde han med to kvinner

Nytolket gudsviljen. 

Skal vi finne ut hvor Gud er, kan vi gjerne lese mer Paulus. Han er nemlig veldig opptatt av sporene etter Gud. De finner han i første omgang hos Moses. Men så mente Jesus at jødene misforsto ham. Derfor nytolket han gudsviljen for dem, slik at grekerne, det vil si ikke-jødene, også skulle bli inkludert i fellesskapet.

Men tenker en slik, sitter en plutselig med noen problem i fanget. For å si det kort: Hvordan blir da forholdet mellom Jesusdisiplene og de andre? Hva med grekerne før Jesus? Og hva med jødene etter Jesus? Alt dette er det Paulus baler med.

Det faste orienteringspunktet hans er Jesus som solidariserte seg med alt det svake i verden for å fortelle at livet er en gave fra begynnelse til slutt. «Min nåde er nok for deg.» Dette er kjernen som han aldri mister av syne.

Men så var det de andre; de som ­befinner seg utenfor folden. Bryr ikke Gud seg om dem? Det er her det blir så overraskende å lese Paulus. Hva han blir nødt til å si for at Gud ikke skal krympe, bli liten.

Vedkommer alle. 

Paulus er nemlig overbevist om at Gud vedkommer alle: «Alle har samme Herre», sier han. Men er det mulig? Går det an å tro på en Gud som en aldri har hørt om? Jo, det går dersom en bytter ut det litt trange ordet tro med det åpnere ordet påkalle. Det er nettopp hva Paulus gjør. Han sier ikke bare at de som tror på Guds rettferdighet slik Kristus viser oss den, skal bli frelst, men at alle som påkaller ham, skal bli frelst. Det gjør en forskjell. For Paulus sier ikke at en må påkalle Gud på en bestemt måte. Nei, han sier bare påkallelse, som rommer alle typer henvendelse. Fra jubel og takk for alt en har fått til klager og nødskrik over det en mangler.

Men igjen: Hvordan i all verden påkaller en noe en ikke vet hva er? Igjen sprenger Paulus alle de rammene han ellers forholder seg til og sier noe som egentlig er ganske uhørt. Han sier med profeten Jesaja: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg.»

Det er som han sier at Gud lar seg ikke stanse i sine bestrebelser på å nå oss. Gud trosser vår gudløshet. Gud lager seg sin påkallelse i oss. Utenfor standarden. ­Annerledes enn slik vi trodde. Han sier bare med Jesaja: «Her er jeg.»

Les også: Mennesket og mysteriet. Rudolf Otto om «det hellige» 

Umistelige. 

Hvorfor er Gud slik? Han er slik fordi vi er umistelige for ham. ­Paulus sier det på sin måte. Han sier at Gud har gitt oss mennesker en felles rot som han alltid vil vedstå seg. Den er hellig, og derfor vil alt som vokser fram fra denne ­roten, innpodede greiner så vel som brukne greiner, vedkomme ham.

Slik må det være, sier Paulus, fordi Gud er Gud. Og for å sette punktum, for å sammenfatte det hele, avslutter han avsnittet om disse spørsmålene med de forunderlige ordene: «For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.» Alt har sitt utspring i Gud, alt holdes i live av Gud og alt skal til sist vende tilbake til Gud.

Gud favner alt, sier Paulus. Det gir luft omkring gudsordet.

Les også: Bultmann åpner Bibelen, etter at både de fromme og de lærde har lukket den.

Gå til innlegget

Gi meg solen

Publisert over 1 år siden

Den moderne utforskningen av lyset utdyper på sin egenartede måte de gamle ordene.

Det er mørketid. Mørketid og kuldetid. Det er kanskje ikke så rart, men det er akkurat nå vi er mest opptatt av lyset. Nå når vi nesten har mistet det. Aldri ellers tenner vi så mange lys, aldri ellers følger vi sånn med på solens vandring over himmelhvelvingen.

Det er ikke nytt i det hele tatt. De gamle romerne hyllet den ubeseirede sol – Sol Invictus – nettopp omkring vintersolverv. Det er sterkt, dette at de feiret lysets uovervinnelighet akkurat når det er på det svakeste. Det røper tro som er vel forankret i virkeligheten.

Som former alt. 

Om en først er blitt betatt av lyset, tar det aldri slutt. Jeg mener, lysets omskiftelighet er uuttømmelig. Det er lyset som modulerer, puster liv i både ansiktene og marmorskulpturene. Det er lyset som former alt vi fanger opp gjennom øynene våre.

En vakker dag oppdager vi kan hende også vår avhengighet av lyset. At alt liv på jorden forutsetter lys og varme. Uten lys har vi ingenting.

Men her er mer. Mye mer. For foreløpig har vi ikke gjort oss så mye som en eneste tanke om hva lys er for noe.

Utfordret vitenskapen. 

Jeg vet jeg gjør klokt i å overlate det til fysikerne. Men noe fatter vi alle sammen. Blant annet at lyset har utfordret vitenskapen i århundrer på en helt unik måte. Fra Newton via Maxwell og Einstein og helt fram til i dag har lyset spilt en helt sentral rolle i utforskningen av vår verden. Vår moderne forståelse av virkeligheten er faktisk langt på veg blitt formet gjennom utforskningen av lyset.

Men hva er så dette lyset? Ja, det er her det begynner å bli så fascinerende. For vi mennesker er i stand til å sende folk til månen. Men å finne ut av hva lyset er, det makter vi ikke. Så vidt jeg har forstått, lar nemlig lyset som fenomen seg ikke forstå på en endegyldig måte. Newton, han med lysbrytingen og fargespekteret, overbeviste verden om at det var en slags partikler, altså uendeligheter av noe bitte smått noe, inntil Maxwell passet det inn sammen med andre former for elektromagnetiske bølger.

Løste ikke gåten. 

Så kom Einstein og utfordret dette igjen, og sa at lyset henter noen av egenskapene sine fra partiklene mens det henter andre fra bølgene. Men det betyr ikke at lyset er partikler og bølger på samme tid. Så hva er det? Selv Einstein løste ikke gåten på endegyldig vis. Hva det ganske alminnelige lyset er, dette lyset som vi omgås hele tiden, fortoner seg fortsatt som hemmelighetsfullt for dem som utforsker det.

Det er også fargene som ikke befinner seg i tingene, men i lyset. Så når jeg ser en blå blomst, er det ikke blomsten som er blå. Men blomsten absorberer alt lyset som faller på den, bortsett fra lys med en bestemt bølgelengde som reflekteres ut i rommet igjen og ved et tilfelle kan treffe øynene mine, hvor det til sist bidrar til å forme et bilde av en blå blomst inni hodet mitt. Så hvor blåfargen hører hjemme oppi alt dette, er ikke godt å si.

Ordet var Gud. 

Skal vi tro Johannesevangeliet, hører den ordenen som vi fortsatt er i ferd med å oppdage, hjemme «hos Gud». Det er nettopp det han sier med ordene: «I begynnelsen var Ordet», det vil si orden, struktur, rasjonalitet, «og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Denne ordenen er – utrolig nok må en få lov til å si – hos Johannes også knyttet til lyset og livet. Ja, mer enn som så. Sammen med alt dette, sier Johannes, hører et menneske som «er lys».

Her dukker nye utfordringer opp. Men på en merkelig måte er det også noe som faller på plass. Den moderne utforskningen av lyset utdyper på sin egenartede måte de gamle ordene. Det er som jeg skjønner dem litt bedre enn før. For eksempel at vi inngår i en uhyre kompleks orden vi ikke makter å fatte. Og at denne ordenen uforbeholdent vedkommer min tro etter som Gud er i den.

Det er på høy tid å stoppe. Jeg har fått mer enn nok å grunne over for lang tid framover.

Gå til innlegget

Forfengelighetens marked

Publisert over 1 år siden

Det er fremdeles mulig å hoppe av karusellen og si: Jeg har lett etter lykkeland på feil sted.

Den siste rapporten fra FNs klimapanel sendte små sjokkbølger inn over oss alle. Jeg tror den fikk oss til å skjønne at nå er det alvor. Jeg synes jeg kan merke etterdønningene i mediene: Journalistene er blitt litt mer pågående, og politikerne slipper ikke like lett unna. Langsomt siger det inn over oss at vi kan ikke til evig tid skyve problemene foran oss eller betale oss ut av de vanskene vi selv har forårsaket. Også vi må foreta oss noe. Innimellom, men passe lavt så det er mulig å overhøre det om en vil, er det noen som våger å si de ubehageligste av alle ordene. De vi absolutt ikke vil høre: Klimakrisen må få oss til å gjøre noe med det helligste vi har. Vi må endre livsstil.

Endre livsstil? Men er det noe vi ikke vil, så er det å endre livsstil. Vårt lykkeland er jo basert på fortsatt oljeutvinning og økt forbruk. I femti år er det her vi har funnet lykken. En lykke vi slett ikke vil gi avkall på. Derfor sier beregningene at vi planlegger å øke forbruket vårt til jul med cirka 10 prosent, sammenliknet med fjoråret. Så i år skal vi i gjennomsnitt bruke 12.288 kroner på julefeiringen. Det blir til sammen om lag 51 milliarder kroner.

LES OGSÅ: Skal ikke lenger fly

Egen velstandsvekst. 

Og samtidig sender regjeringen vår delegasjoner til Brussel for å prøve å opprettholde omfattende, langsiktige gassleveranser til EU. Vi motarbeider målrettet EUs anstrengelser for å nå de klimamålene de selv setter seg, fordi vi er mest opptatt av egen velstandsvekst.

Alt dette prøver vi å gjøre med den beste samvittighet. For de andre, alle de andre er jo så mye verre. Vi prøver å fortelle verden og oss selv at det aller beste for oss alle er at de andre endrer seg, mens vi pynter litt på fasaden, passer på å ha noe i skryteskuffen, men ellers fortsetter som før.

Jeg har naturligvis ikke oppskriften på hvordan det er mulig å komme ut av uføret. Vi kan skylde på politikerne. Men politikerne våre blir ikke annerledes enn oss som de henter sitt mandat fra. Og vi, vi vil fortsette med å reise langt og dyrt, spise fint og dyrt, kle oss fint og dyrt og bo fint og dyrt. Vi elsker vårt forbruk.

Måtehold er tingen. 

Det er ikke nytt. I antikken, lenge før kristendommen begynte å prege samfunnet, visste de også å velte seg i overflod og luksus. Men helt samtidig gikk ganske vanlige  mennesker omkring og så på det hele og sa: Men dette er da ikke måten å leve på. Skal vi bli lykkelige, da må vi te oss annerledes. Og de satte ord på det. De sa blant annet: Måtehold er tingen. Ikke nødvendigvis på grunn av mangel på ressurser, men fordi erfaringen viser at måtehold er en god måte å leve på.

Dette er en innsikt som har fulgt oss mennesker opp gjennom tidene. Thackeray sto nylig på TV-skjermen foran en støyende karusell som gikk rundt og rundt, sinnbilde på en verden full av innbilskhet, humbug og bedrag, og minnet oss om hvor tåpelig det er å strebe etter slikt som det ikke er verd å skaffe seg.

Hvis de har rett, disse tenksomme menneskene før oss, så går det an å hoppe av karusellen og si: Jeg har lett etter lykkeland på feil sted.

LES OGSÅ: – Plastkampen slåst ikkje med klimakampen

Luksusartiklene. 

Jeg kan jo foreta en aldri så liten test sånn helt for meg selv for å se om det er mulig: Neste gang jeg er på en flyplass, kan jeg se meg omkring og spørre meg selv om jeg ikke like godt kan unnvære alle luksusartiklene som jeg knapt kjente til før jeg begynte å reise på denne måten. Kanskje jeg også skulle spørre om det ikke finnes bedre måter å anvende tiden på enn å småløpe mellom terminalene og presse meg ned i et flysete på veg mot et reisemål jeg knapt vet hvor er.

Jeg synes denne form for nostalgi er god, for den kan komme til å fortelle meg at jeg levde vel så godt før jeg begynte å leve uanstendig. Den dagen også politikerne skjønner at de burde se seg om etter større oppgaver enn å øke forbruket vårt, er det håp for både dem og oss. Men aller mest for alt det livet på jorden som vi er i ferd med å ødelegge.

LES OGSÅ: Vil møte klimakrisen med moral

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2325 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1868 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1108 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 900 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 671 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
11 dager siden / 595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere