Geir Tryggve Hellemo

Alder: 69
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Gi meg solen

Publisert 10 måneder siden

Den moderne utforskningen av lyset utdyper på sin egenartede måte de gamle ordene.

Det er mørketid. Mørketid og kuldetid. Det er kanskje ikke så rart, men det er akkurat nå vi er mest opptatt av lyset. Nå når vi nesten har mistet det. Aldri ellers tenner vi så mange lys, aldri ellers følger vi sånn med på solens vandring over himmelhvelvingen.

Det er ikke nytt i det hele tatt. De gamle romerne hyllet den ubeseirede sol – Sol Invictus – nettopp omkring vintersolverv. Det er sterkt, dette at de feiret lysets uovervinnelighet akkurat når det er på det svakeste. Det røper tro som er vel forankret i virkeligheten.

Som former alt. 

Om en først er blitt betatt av lyset, tar det aldri slutt. Jeg mener, lysets omskiftelighet er uuttømmelig. Det er lyset som modulerer, puster liv i både ansiktene og marmorskulpturene. Det er lyset som former alt vi fanger opp gjennom øynene våre.

En vakker dag oppdager vi kan hende også vår avhengighet av lyset. At alt liv på jorden forutsetter lys og varme. Uten lys har vi ingenting.

Men her er mer. Mye mer. For foreløpig har vi ikke gjort oss så mye som en eneste tanke om hva lys er for noe.

Utfordret vitenskapen. 

Jeg vet jeg gjør klokt i å overlate det til fysikerne. Men noe fatter vi alle sammen. Blant annet at lyset har utfordret vitenskapen i århundrer på en helt unik måte. Fra Newton via Maxwell og Einstein og helt fram til i dag har lyset spilt en helt sentral rolle i utforskningen av vår verden. Vår moderne forståelse av virkeligheten er faktisk langt på veg blitt formet gjennom utforskningen av lyset.

Men hva er så dette lyset? Ja, det er her det begynner å bli så fascinerende. For vi mennesker er i stand til å sende folk til månen. Men å finne ut av hva lyset er, det makter vi ikke. Så vidt jeg har forstått, lar nemlig lyset som fenomen seg ikke forstå på en endegyldig måte. Newton, han med lysbrytingen og fargespekteret, overbeviste verden om at det var en slags partikler, altså uendeligheter av noe bitte smått noe, inntil Maxwell passet det inn sammen med andre former for elektromagnetiske bølger.

Løste ikke gåten. 

Så kom Einstein og utfordret dette igjen, og sa at lyset henter noen av egenskapene sine fra partiklene mens det henter andre fra bølgene. Men det betyr ikke at lyset er partikler og bølger på samme tid. Så hva er det? Selv Einstein løste ikke gåten på endegyldig vis. Hva det ganske alminnelige lyset er, dette lyset som vi omgås hele tiden, fortoner seg fortsatt som hemmelighetsfullt for dem som utforsker det.

Det er også fargene som ikke befinner seg i tingene, men i lyset. Så når jeg ser en blå blomst, er det ikke blomsten som er blå. Men blomsten absorberer alt lyset som faller på den, bortsett fra lys med en bestemt bølgelengde som reflekteres ut i rommet igjen og ved et tilfelle kan treffe øynene mine, hvor det til sist bidrar til å forme et bilde av en blå blomst inni hodet mitt. Så hvor blåfargen hører hjemme oppi alt dette, er ikke godt å si.

Ordet var Gud. 

Skal vi tro Johannesevangeliet, hører den ordenen som vi fortsatt er i ferd med å oppdage, hjemme «hos Gud». Det er nettopp det han sier med ordene: «I begynnelsen var Ordet», det vil si orden, struktur, rasjonalitet, «og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Denne ordenen er – utrolig nok må en få lov til å si – hos Johannes også knyttet til lyset og livet. Ja, mer enn som så. Sammen med alt dette, sier Johannes, hører et menneske som «er lys».

Her dukker nye utfordringer opp. Men på en merkelig måte er det også noe som faller på plass. Den moderne utforskningen av lyset utdyper på sin egenartede måte de gamle ordene. Det er som jeg skjønner dem litt bedre enn før. For eksempel at vi inngår i en uhyre kompleks orden vi ikke makter å fatte. Og at denne ordenen uforbeholdent vedkommer min tro etter som Gud er i den.

Det er på høy tid å stoppe. Jeg har fått mer enn nok å grunne over for lang tid framover.

Gå til innlegget

Forfengelighetens marked

Publisert 11 måneder siden

Det er fremdeles mulig å hoppe av karusellen og si: Jeg har lett etter lykkeland på feil sted.

Den siste rapporten fra FNs klimapanel sendte små sjokkbølger inn over oss alle. Jeg tror den fikk oss til å skjønne at nå er det alvor. Jeg synes jeg kan merke etterdønningene i mediene: Journalistene er blitt litt mer pågående, og politikerne slipper ikke like lett unna. Langsomt siger det inn over oss at vi kan ikke til evig tid skyve problemene foran oss eller betale oss ut av de vanskene vi selv har forårsaket. Også vi må foreta oss noe. Innimellom, men passe lavt så det er mulig å overhøre det om en vil, er det noen som våger å si de ubehageligste av alle ordene. De vi absolutt ikke vil høre: Klimakrisen må få oss til å gjøre noe med det helligste vi har. Vi må endre livsstil.

Endre livsstil? Men er det noe vi ikke vil, så er det å endre livsstil. Vårt lykkeland er jo basert på fortsatt oljeutvinning og økt forbruk. I femti år er det her vi har funnet lykken. En lykke vi slett ikke vil gi avkall på. Derfor sier beregningene at vi planlegger å øke forbruket vårt til jul med cirka 10 prosent, sammenliknet med fjoråret. Så i år skal vi i gjennomsnitt bruke 12.288 kroner på julefeiringen. Det blir til sammen om lag 51 milliarder kroner.

LES OGSÅ: Skal ikke lenger fly

Egen velstandsvekst. 

Og samtidig sender regjeringen vår delegasjoner til Brussel for å prøve å opprettholde omfattende, langsiktige gassleveranser til EU. Vi motarbeider målrettet EUs anstrengelser for å nå de klimamålene de selv setter seg, fordi vi er mest opptatt av egen velstandsvekst.

Alt dette prøver vi å gjøre med den beste samvittighet. For de andre, alle de andre er jo så mye verre. Vi prøver å fortelle verden og oss selv at det aller beste for oss alle er at de andre endrer seg, mens vi pynter litt på fasaden, passer på å ha noe i skryteskuffen, men ellers fortsetter som før.

Jeg har naturligvis ikke oppskriften på hvordan det er mulig å komme ut av uføret. Vi kan skylde på politikerne. Men politikerne våre blir ikke annerledes enn oss som de henter sitt mandat fra. Og vi, vi vil fortsette med å reise langt og dyrt, spise fint og dyrt, kle oss fint og dyrt og bo fint og dyrt. Vi elsker vårt forbruk.

Måtehold er tingen. 

Det er ikke nytt. I antikken, lenge før kristendommen begynte å prege samfunnet, visste de også å velte seg i overflod og luksus. Men helt samtidig gikk ganske vanlige  mennesker omkring og så på det hele og sa: Men dette er da ikke måten å leve på. Skal vi bli lykkelige, da må vi te oss annerledes. Og de satte ord på det. De sa blant annet: Måtehold er tingen. Ikke nødvendigvis på grunn av mangel på ressurser, men fordi erfaringen viser at måtehold er en god måte å leve på.

Dette er en innsikt som har fulgt oss mennesker opp gjennom tidene. Thackeray sto nylig på TV-skjermen foran en støyende karusell som gikk rundt og rundt, sinnbilde på en verden full av innbilskhet, humbug og bedrag, og minnet oss om hvor tåpelig det er å strebe etter slikt som det ikke er verd å skaffe seg.

Hvis de har rett, disse tenksomme menneskene før oss, så går det an å hoppe av karusellen og si: Jeg har lett etter lykkeland på feil sted.

LES OGSÅ: – Plastkampen slåst ikkje med klimakampen

Luksusartiklene. 

Jeg kan jo foreta en aldri så liten test sånn helt for meg selv for å se om det er mulig: Neste gang jeg er på en flyplass, kan jeg se meg omkring og spørre meg selv om jeg ikke like godt kan unnvære alle luksusartiklene som jeg knapt kjente til før jeg begynte å reise på denne måten. Kanskje jeg også skulle spørre om det ikke finnes bedre måter å anvende tiden på enn å småløpe mellom terminalene og presse meg ned i et flysete på veg mot et reisemål jeg knapt vet hvor er.

Jeg synes denne form for nostalgi er god, for den kan komme til å fortelle meg at jeg levde vel så godt før jeg begynte å leve uanstendig. Den dagen også politikerne skjønner at de burde se seg om etter større oppgaver enn å øke forbruket vårt, er det håp for både dem og oss. Men aller mest for alt det livet på jorden som vi er i ferd med å ødelegge.

LES OGSÅ: Vil møte klimakrisen med moral

Gå til innlegget

Gud i rettferdigheten

Publisert rundt 1 år siden

For meg blir de religiøse ordene tomme om vi nøyer oss med å si at vi er blitt rettferdiggjort ved tro.

Rettferdighet blir et vanskelig ord så snart vi skal være konkrete.­ Hvor store økonomiske forskjeller kan vi for eksempel tåle innenfor samfunnet vårt før vi snakker om urettferdig fordeling? Ja, det gis det ingen enkle svar på.

Men så finnes det også et annet ord som har med dette å gjøre som er enda mye vanskeligere. Det er rettferdiggjørelse. Jeg kjenner det bare fra religiøs sammenheng, men der er det uhyre sentralt, i alle fall om en forstår seg som lutheraner. For hele Luthers reformatoriske oppdagelse hviler på en ny forståelse av Pauli ord om Guds rettferdighet. Rettferdiggjørelse ved tro alene, som Luther sa. Men hva betyr det å bli gjort rettferdig – ved tro?

LES OGSÅ: Historien om den katolske Luther

Ugudelige levesett.

 For Luther tror jeg det betød at Gud er i stand til å sette strek over den uretten som vi mennesker vedvarende påfører ham gjennom vårt ugudelige levesett. Gud overvinner sin vrede, sitt fiendskap overfor oss ved at han skjenker oss sin rettferdighet, som er det samme som sin frelse. Omskiftet fra en streng og dømmende Gud til en nådig og frelsende Gud er uløselig knyttet til Jesu gjerning. For Jesu skyld tar Gud vår urett bort. Vi blir rettferdiggjort når vi tror dette.

Men om vi leser Romerbrevets første kapitel, da kan det hele komme til å se litt annerledes ut. Også der er Gud vred, men det er ikke så mye fordi menneskene har forbrutt seg mot ham. Nei, Gud er sint fordi menneskene har utøvd urett overfor hverandre. Når Paulus skal vise hvordan det skjer, kommer vi i berøring med noen av de mest omstridte versene i hele vår Bibel. Men akkurat nå kan vi styre unna hva han måtte mene om seksualitet. Det viktige for oss er at Paulus peker på menneskelig adferd, og så sier han at i slik adferd finner han urett.

LES OGSÅ Rettferdiggjørelse: Guds ja

Innbyrdes gjøremål. 

Uretten er altså ikke metafysisk i den forstand at Gud og mennesket er motparter. Nei, uretten befinner seg overalt på jorden i menneskenes innbyrdes gjøremål. Men den trengte ikke vært der. Hadde jødene bare visst hvordan de skulle forstå Moseloven, og hadde vi andre brukt forstanden på rett vis, da hadde menneskene levd rettferdig, sier Paulus. Det er fordi vi ter oss så tåpelig at Gud til sist velger å rydde opp. Han gjør oss rettferdige gjennom levesettet til et enkelt menneske. Som levde rett.

På mange måter er det lettere å følge Paulus enn Luther. For er det noe vi kjenner igjen, så er det avmakten i møtet med rettferdigheten. Selv om rettferdighet er et vanskelig ord, så er det ikke vanskeligere enn at vi skjønner inderlig godt at vi innretter oss her på jorden mot bedre vitende. Vi bryr oss ikke mer om verdens urett enn det passer oss.

Men kan vi da løse utfordringen ved bare å la nåde gå for rett?

For meg blir de religiøse ordene tomme­ om vi nøyer oss med å si at vi er blitt rettferdiggjort ved tro, og bare fortsetter med å skape mer urett. Jeg er ikke i tvil om at Paulus må ha ment at når Gud trekker sløret til side og viser hvordan retten kan få gjennomslag, ja, da skal det få konsekvenser.

LES OGSÅ: Paulus forble jøde

Klinger annerledes. 

Med dette mener jeg ikke å si at jeg forstår Paulus bedre enn Luther. Men jeg sier at Pauli ord klinger annerledes i mine ører enn i Luthers. Hele forskjellen består i at Luther slet seg ut på å innfri religiøse krav. Han lette etter en nådig Gud som var blitt borte for ham. Jeg derimot trenger Paulus til å holde fast at den uretten som vi tåler så inderlig vel så lenge den ikke rammer oss selv, den vedkommer ikke bare oss, den vedkommer også Gud. Derfor tar da også Gud et oppgjør med den for vår skyld, og han gjør det i Kristus.

Ser vi nøye etter, vil vi oppdage at ­dynamikken i Matt 25 har likhetstrekk med Rom 1. Når Kristus sitter på dommersete for på Guds vegne å skille sauene fra geitene, da samler han de rettferdige på sin høyre side. Det som har rettferdiggjort dem, er en stor overraskelse for dem. De trodde nemlig at de så sultne som de ga mat. I virkeligheten så de Kristus. Troen var altså til stede i handlingene deres uten at de var klar over det. Hvorfor? Fordi de gjorde det som var rett. Det må være det motsatte av gjerningsrettferdighet, tenker jeg.


Gå til innlegget

Abort på ny

Publisert rundt 1 år siden

Ungdomspolitikerne vil ha en ny abortdebatt. Kanskje det ikke er så dumt.

I 1978 var diskusjonen så opphetet, så lite lydhør, at argumentene nesten ble borte. Nå, førti år etterpå, er det kanskje lettere å få tak i hva det egentlig dreier seg om.

Bedre enn før. 

I alle fall skjønner jeg bedre hvor umulig lovgivningen fra 1964 var – dette at ei nemnd skulle bestemme om en kvinne skulle få lov til å avbryte et svangerskap eller ei. Og jeg skjønner bedre enn før behovet for et lovverk som tar vare på de kvinnene som ikke under noen omstendigheter ser seg i stand til å fullføre et svangerskap. Ingen står fosteret nærmere enn kvinnen, og skal et svangerskap avbrytes, ja, så vedkommer det ingen slik som henne.

Men dreier abort seg om kvinnens råderett over sin egen kropp? Så vidt jeg kan forstå, legger den amerikanske lovgivningen seg tett opp til en slik tenkning. Høyesterettsdommen fra 1973 slår nemlig fast at fri abort inngår i retten til privatliv, en rett som er belagt i det fjortende tillegget til den amerikanske grunnloven.

Det innebærer at svangerskapsavbrudd kan finne sted, ut fra vurderinger av kvinnens helsetilstand, også etter at fosteret er levedyktig. Selv om praksis i de fleste statene er strengere, forklarer denne lovgivningen hvorfor abortdebatten i USA har blitt så uforsonlig.

LES OGSÅ: Abortsyn viktig ved dommerval i USA

Ikke absolutt. 

I Norge er lovgivningen annerledes. Her sier vi at fosteret har krav på vern etter utgangen av uke 12 i svangerskapet. Men vernet er ikke absolutt, selv om det blir sterkere etter som ukene går.

Det betyr at vår lovgivning forsøker å balansere to hensyn mot hverandre: Kvinnens råderett over det liv som befinner seg i henne, og fosterets egenverdi. Det første tillegges størst vekt i første del av svangerskapet, mens fosterets egenverdi får størst vekt i den siste delen.

Det er her det begynner å bli vanskelig. For hvor skal grensen gå mellom hvilke hensyn som skal tillegges størst vekt?

I et svangerskap finnes det noen grenser som alle er diffuse. En er knyttet til registrering av fosterets hjerteslag, en annen til dets evne til å oppfatte eksempelvis smerte, en tredje til anslag av fosterets levedyktighet utenfor livmoren.

LES OGSÅ: Filosof: 'La abortdebatten ligge'

Så menneskeliknende. 

Vår lovgivning knytter imidlertid ikke retten til svangerskapsavbrudd til noen av disse grensene. Antagelig benyttes uke 12 fordi fosteret da har begynt å bli så menneskeliknende at det vekker for stort ubehag å fjerne det. Men en slik måte å tenke på står fram som mer pragmatisk enn prinsipiell. For prinsipielt sett vil det ved svangerskapsavbrudd alltid være tale om to hensyn som ikke lar seg forene: Kvinnens rettigheter på egne vegne mot fosterets rett til liv. Begge er legitime, men uforenlige i spørsmålet om abort.

Til syvende og sist dreier det seg om et moralsk dilemma som kan fortone seg som uløselig. Som teoretisk utfordring kan slike dilemma stå fram som skjerpende, men som moralsk valg er de nesten over evne.

Rettslig har vi valgt å forholde oss til dette dilemmaet gjennom et kompromiss. Slik går det an å lage samfunnsordninger, men samfunnsordningen kan ikke dekke over valgets moralske side. Kvinnen i nød kan ikke velge kompromisset, hun må velge mellom to alternativ.

Reserverer meg. 

Det må være lov å si at vi i Norge har levd tålig bra med vår nåværende abortlovgivning. Men jeg reserverer meg mot dem som sier at aborttallene i Norge befinner seg omtrent der de bør være. Det må være mulig å ha som et overordnet mål at kvinner som blir gravide, skal ønske å bære fram sine barn. Og det står for meg fram som moralsk forkastelig å ønske å utvide retten til selvbestemt abort til 24 uker, flere uker etter at fosteret er levedyktig, ut fra en renspikket liberalistisk tenkemåte, altså ut fra tanken om at samfunnet skal avgrense enkeltindividets rettigheter i minst mulig grad.

Tenker en slik, har en ikke fått med seg abortens moralske kval. Da overser en behovet for vern om det spirende liv som med tiden skal bli et fullverdig menneske. Da har en heller ikke skjønt hvorfor det blir umulig å legge abortdebatten bak seg og bli ferdig med den, en gang for alle.

LES OGSÅ: Spiralnekter vant frem i Høyesterett 

Gå til innlegget

Innkrøkt i seg selv

Publisert rundt 1 år siden

Likeverd er verdiløst, om det bare er et påfunn oppi hodene våre.

Er det slik verden er? Delt på midten mellom sannhet og løgn?

Jeg tror ikke det. Jeg tror det som formidles til oss, er mye mer sammensatt. Jeg tror aldeles ikke at vi her hjemme bevisst omgir oss med falske nyheter. Men jeg tror vi liker å vinkle nyhetsformidlingen slik at den passer inn i en grunnfortelling om oss selv som ikke må få bli altfor ubehagelig.

Stenger grensene. 

Jeg er som alle andre opptatt av flyktningene – alle millionene som ikke har noe sted å være. Det viktigste jeg vet om dem, er at vi ikke vil ha dem her hos oss. Ingen vil ha dem. Derfor stenger vi grensene. Det er millioner av dem til sammen som har hopet seg opp i flyktningleirer, men jo lenger borte fra oss de befinner seg, desto bedre.

Alle vet at de dør i hopetall, men vi lærer oss til ikke å la det gå altfor mye inn på oss, for vår kapasitet er jo for lengst sprengt. Vi ødelegger vår egen framtid ved å ta oss av dem. Derfor har vi fokus et annet sted – på hvordan vi kan bli kvitt flest mulig. Derfor returnerer vi. Vi sender dem hjem til deres opphavsland så snart vi selv har erklært krigssonene de kommer fra, for trygge nok.

Omtrent slik er mitt bilde av vårt forhold til innvandrerne. Det er formidlet via medier som insisterer på å være troverdige.

Mer lavmælte. 

De samme mediene er uendelig mye mer lavmælte om de i det hele tatt omtaler arbeidsinnvandrerne våre. Tallene for 2017 viser at vi hadde 13.800. Mens antallet asylsøkere har skrumpet inn til noen få tusen.

Arbeidsinnvandrerne får lov til å komme – fordi vi trenger dem. Helsevesenet vårt bryter sammen uten dem. Jeg synes det er nesten umulig å forstå at vi ikke skal være i stand til å sørge for å utdanne nok personell til å ta vare på oss selv når vi blir syke. Det skal andre gjøre for oss. De bringer kompetansen med seg, men vi sørger for å lønne dem dårlig, og klage på språkferdighetene deres. Vi bygger opp et nytt klassedelt samfunn, og synes det er ok så lenge vi tjener på det.

Slik er vår strenge og rettferdige innvandringspolitikk. Som gir rom for dem vi kan ha nytte av, men vender ryggen til dem som helt uforskyldt har havnet i bunnløs nød.

Oppdra dem. 

Om innvandrerne har mediene mer å fortelle. For eksempel at vi må bli strengere overfor dem. For de er ikke blitt like nok oss. De ter seg ikke nok som oss. Siden de ikke vet sitt eget beste, må vi fortelle dem det. Oppdra dem simpelthen. Få dem til å skjønne hvilke verdier de skal holde seg med.

Men de samme mediene sier uendelig lite om de verdiene de har med seg. Det er ofte verdier som slett ikke er oss så fremmede, om vi tenker oss om. Det dreier seg gjerne om omsorg for andre som går langt ut over det vi selv praktiserer, om vedvarende forpliktelser overfor slekt og venner, om fellesskap i hverdag og fest, om en vennlighet som strekker seg mye lenger enn til dem vi vanligvis regner som venner. Alt dette som hos oss er på vikende front.

Jeg kunne godt føye til: alt dette som i sin tid preget vår egen utvandrerkultur. Den gangen det var vi som ikke hadde brød til å leve av og dro av sted til fremmed land for å få en ny start. For å gi og hente impulser fra et større miljø enn vårt eget.

Verden er blitt én. 

Det er sunt å minne seg selv om at det ikke er så nytt at folk flytter på seg. De gjorde det ikke bare under utvandringen til Amerika. De gjorde det samme innenfor Det britiske imperiet. Ja, de gjorde det allerede i Romerriket. Det som skiller oss fra våre forfedre, er at det i grunnen ikke finnes noen vei tilbake lenger. For vår verden er blitt én - virkelig én – for alltid.

Men da må vi også akseptere et mangfold som ingen har sett maken til tidligere. Og så må vi skjønne at likeverd er verdiløst, så lenge det bare befinner seg oppi hodene våre.

Med ett går det opp for meg hvorfor vi holder oss med alle halvsannhetene om de som bosetter seg hos oss.

Trykket i Vårt Land 14. september 2018 i spalten Livssyn. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
12 dager siden / 1309 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1275 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
29 dager siden / 1157 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 850 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 812 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
20 dager siden / 687 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere