Geir Tryggve Hellemo

Alder: 69
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Middelalderkirkene er våre vitner om et unikt fotfeste i en felles europeisk kultur. Derfor er det forbløffende at det ikke står et eneste ord i Stortingsmeldingen om at disse bygningene utgjør en sentral del av de kulturminner som staten har et overordnet ansvar for.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes er det mest gjeve ved middelalderkirkene våre. De har jo bare perifer likhet med Notre Dame eller andre av de store, franske katedralene. Likevel, her nord, helt i ytterkanten av kristenheten, biter de seg fast som en siste utpost mot et arktisk øde. De er små, de fleste av dem, og noen er veldig skjøre, men de har like fullt en urokkelig personlighetstype, om vi kan snakke om slikt i arkitektonisk sammenheng. De beskytter nemlig hårdnakket mot vær og vind, der de står som bautaer i landskapet. Samtidig åpner de halvmørke rommene for de vareste skiftninger mellom lys og mørke, nærvær og fravær. Derfor bærer disse rommene på en slags merkelig gåtefull uutgrunnelighet -  fra en fremmed fortid.


Ikke vikingskip

Likevel er det ikke alt dette som til syvende og sist blir det viktigste med disse byggene. Det viktigste er at de har vært i kontinuerlig bruk i opp imot 1000 år. De er altså ikke etterlatte fortidslevninger slik som vikingskipene. Nei, her har våre forfedre vanket i en ubrutt kjede, slektsledd etter slektsledd, lenger tilbake i tid enn noen av oss kan forestille seg. De har kommet hit med sine gleder og sine sorger, sin sut og sine savn, og etterlatt seg små, nesten usynlige mentalitetshistoriske spor. Vi merker det på slitasjen etter tusen års fottrinn, fornemmer det på nærværet etter tusen års åndedrett.

Disse minnene gir oss et unikt fotfeste i en felles europeisk kultur. Ikke som en stormakt, men som en viktig, men umistelig utpost i verden. De gir meg en identitet som jeg kan like. Det er nå en gang blant disse jeg har min plass på jorden.


Nasjonalt ansvar

De fleste av disse kirkene eies i dag av Den norske kirke. Det er soknene som står som formelle eiere, mens kommunene har ansvaret for vedlikeholdet. Men staten har fredet dem, og det er staten som til syvende og sist har plikt til å ta vare på dem, når vedlikeholdsutgiftene blir for omfattende.

Når staten nå varsler at midlene fra Opplysningsvesenets fond «skal komme Den norske kirke til gode», og har i tankene å bruke dem på vedlikehold av de verneverdige kirkene, da må en spørre seg om ikke dette er litt av en tilsnikelse. Som eier kan nok kirken glede seg. Men det kan også kommunene som avlastes i sine allerede anstrengte vedlikeholdsbudsjetter. Men til syvende og sist er det staten som nå bruker de siste restene av kirkegodset som ved reformasjonen ble underlagt kongen, til å dekke opp for forpliktelser som på ingen måte kan kalles kirkelige. Det er i vår samfunnsorden et nasjonalt ansvar å ta vare på kulturminnene, heter det i Kulturminneloven § 1. Begrunnelsen er at de utgjør en viktig del av vår nasjonale identitet.


Fraskrivelse av ansvar

I Stortingsmelding 29 fra i år får en inntrykk av at staten utviser velvilje og sjenerøsitet overfor kirken når pengene tenkes brukt på denne måten. Men i realiteten vil fondsmidlene gå med til å dekke opp for et etterslep på vedlikeholdssiden som er ganske formidabelt. Det er flaut at det er blitt slik, fordi vi er så rike, og fordi vi har så få kulturminner å ta vare på om vi sammenligner oss med andre.

Når det så ensidig understrekes at dette er til kirkens beste, og at det er kirkelig øremerkede midler som skal brukes på denne måten, etterlater meldingen en snikende fornemmelse av at staten bruker anledningen til å fraskrive seg et framtidig ansvar for vedlikehold av bygningsmassen. Det er helt forbløffende at det ikke står et eneste ord i Stortingsmeldingen om at disse bygningene utgjør en sentral del av de kulturminner som staten har et overordnet ansvar for, helt uavhengig av hvorledes relasjonen mellom staten og kirken er tilordnet.


Kirke og stat

Det er selvsagt bra at det endelig settes av midler til vedlikehold av våre kulturminner. Men det er ikke bra at dette trer fram som et engangsforetak, og at en kan få inntrykk av at det er kirken som i forlengelsen skal sitte med dette ansvaret, uten noen forpliktende langsiktig avtale med staten.

Det er fristende å tenke: Slik går det når en hopper over nødvendig utredningsarbeid. For dette skulle selvsagt vært på plass i forkant av skillet mellom kirke og stat.

Gå til innlegget

Vårt lovfestede verdigrunnlag

Publisert 2 måneder siden

I det nye forslaget til Lov om tros- og livssynssamfunn blir den kristne kulturarven redusert til generelle betraktninger om fellesskap.

Ingenting markerer norsk identitet så klart og entydig som det korsmerkede flagget. Det fyller Karl Johan på 17. mai, og våre idrettsstjerner svøper seg i det etter internasjonale seiere.

Vårt statsoverhode er også identitetsskapende for oss. Han som er døpt, konfirmert, har inngått ekteskap og er blitt signet til sin gjerning innenfor rammen av Den norske kirke.

Den norske kirke er da også allestedsnærværende i vårt samfunn. Overalt treffer du på kirkebygg som minner om at du tilbys kirkelig betjening, hvor du enn måtte befinne deg.

Lovfestede verdier

Alt dette er ikke bare gitt, det er også lovfestet at det skal være slik. Flaggloven sier at flagget skal være «høirødt, med et mørkeblaat, og af en hvid Kant indfattet Kors». Grunnloven sier at Kongen alltid skal vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen. Der heter det også at Den norske kirke fortsatt skal være vårt folks kirke. Det innebærer at den skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor en bor, uavhengig av hvem en er.

I det nye forslaget til Lov om tros- og livssynssamfunn kan en få inntrykk av at alt dette er glemt. Her sies det mye vakkert om verdien av tro og livssyn. Men det er likesom likegyldig hva slags tros- eller livssyn det dreier seg om. «Religion og tro har stor samfunnsskapende kraft», heter det, «først og fremst fordi de skaper fellesskap». Og slike fellesskap er viktige kultur- og verdibærere ettersom de gir identitet og tilhørighet.

I forlengelsen omtales de verdiene som de religiøse fellesskapene oppebærer, som så allmenne at de kan utmyntes i samhandlingsprinsipper som alle kan dele. Så som menneskerettighetene.

Den jødisk-kristne arven

Men er det så enkelt? Er menneskerettighetene uttrykk for religiøse fellesverdier? Og dernest: Uttrykker de på en fyllestgjørende måte det samfunnsmessige verdigrunnlaget som vi ønsker oss?

Habermas, som blir sitert i proposisjonen, synes ikke å mene det. Han avleder menneskerettighetene eksplisitt fra den jødisk-kristne arven, sammen med en rekke andre verdier, som han sammenfatter under betegnelsen egalitarian universalism. Disse universelle likhetsidealene er uløselig forbundet med frihets- og solidaritetsideal. Dessuten dreier det seg om langt mer enn fine, men ganske så uforpliktende talemåter. Den jødisk-kristne tradisjonen har alltid forutsatt et normativt: «Du skal …!»

Det er disse verdiene, ikke generelle betraktninger om fellesskap i sin alminnelighet, som grunnloven henviser til når det heter at verdigrunnlaget fortsatt skal hentes fra den kristne og humanistiske arven.

Et åpnet samfunn

Det er altså ikke slik at enhver tro og ethvert livssyn gir det samme verdigrunnlaget. Det finnes mange verdigrunnlag. Ett av dem er forankret i den kristne og humanistiske arven. Det er dette som ifølge grunnloven er vårt. Skal vi ta den på alvor, må vi altså manøvrere annerledes i det vanskelige landskapet som har med tro og livssyn å gjøre enn det proposisjonen gjør.

Akkurat nå er det viktigere enn noensinne at vi blankpusser vårt felles verdigrunnlag. Vi trenger det i møte med andre tros- og livssyn, aller mest i alle integreringsdebattene, hvor det er så krevende å holde skitt og kanel fra hverandre. Men vi trenger det minst like mye i møte med alle de skremmende globale utfordringene som ligger foran oss. For det er ikke til å komme forbi at vi som nasjon har gjort så lite vi kan med alt som går galt. Det er som om vi famler oss av sted i en evig ørske, halvt bevisstløse, nesten uvitende om hvem vi er.

I en slik situasjon kreves besinnelse på egen identitet. Vår kristne identitet. Som har egalitarian universalism som et av sine fremste kjennetegn.

Gå til innlegget

Som sol i mulden

Publisert 4 måneder siden

Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Det er som om hun vender tilbake til verden igjen.

Det var i sin tid mye snakk om personene hos Sigrid Undset var historisk troverdige eller ei. Hennes omtale av Kristins tro mot slutten av livet påkaller i den sammenhengen interesse. For denne troen, den forandret seg. I dette stykket kan neppe Sigrid Undset ha hatt historiske kilder å vise til, for slikt var ikke kildene opptatt av. Når hun skal skildre tro i endring, er hun altså henvist til å øse av sine egne erfaringer, som selvsagt hørte hjemme i det tjuende århundre.

I Korset, det siste bindet i Kristin Lavransdatter, skjer det noe merkelig med Kristin. Etter at hun har bodd i kloster i et par års tid, skriver Sigrid Undset om henne: «Med en slags undren merket hun at … hun fikk næsten aldri stunder til å samle sig og bede». Og når hun ber, blir det helst noen ordløse sukk og sløvt fremsagte Paternoster og Ave. Denne nedtoningen av religiøs praksis ser ut til å være mer enn tilfeldige innslag i skildringen av henne. Det er som Sigrid Undset vil si noe viktig om tro som har levd lenge. Og som preges av vane. Men er den i ferd med å svinne hen? Eller hva er det som skjer?

Blir forstyrret

Det kan ikke være tvil om at Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Vi merker det allerede da hun nærmer seg Nidaros. I stedet for å samle sinnet om pilegrimsmålet, lar hun Kristin blir forstyrret av noen tjuagutter. Og da hun er kommet inn i kirken, hører vi ikke et ord om hva som finner sted der. Kristin er i stedet opptatt av noe ganske annet, nemlig et lite barn som hun litt tilfeldig har fått ansvaret for.

I Reinsklosteret hvor hun slår seg ned, deltar hun sannsynligvis i det regelmessige bønnelivet, men Sigrid Undset henter knapt fram et eneste ord fra verken bønnene eller prestenes samtaler med henne, slikt som tidligere har vært så viktige innslag i hennes religiøse ettertenksomhet. Og da hun i en kritisk situasjon blir oppfordret til selv å be, mister hun tråden mens hun framsier Fader vår. Ja, selv da hun ligger for døden og skal motta den siste olje, lar Sigrid Undset være å dvele ved ritualets betydning.

Øst over henne

Jeg tror vi kan får tak i Sigrid Undsets anliggende om vi ser nærmere på Kristins siste tanker der hun ligger på dødsleiet. Hun er som før opptatt av hvor stridsinnet hun har vært. Men hun er enda mer opptatt av noe annet. Det som fyller henne, er ikke, som en kanskje skulle vente, behovet for soning, for at syndene hennes skal bli slettet ut. I stedet flytter hun hele interessen over på den gudskjærligheten som aldri har sviktet henne. Gud har alltid stått henne bi, sier hun, og nå håper hun bare at «noget av den kjærlighet … som var blitt øst over henne … var blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden».

Sigrid Undset dveler flere ganger ved denne kjærlighetens transformerende kraft i sin siste skildring av Kristins liv. Under besøket i Nidarosdomen blir hun, som nevnt, opptatt av å hjelpe et lite forkomment barn. Og mens svartedauden herjer omkring henne i klosteret, er det Kristin som nesten påtvinges å forbarme seg, ikke over en person som er rammet av pesten, men over en som for lengst har blitt rammet, og som nå ligger alene, død og forlatt i sin egen åtselstank. I forkant har hun forhindret et hedensk menneskeoffer.

Her har noe forunderlig funnet sted. Kristin i kloster Iovpriser ikke klostervesenet. Ikke fellesskapet. Ikke bønnelivet. Det er på en måte som om hun vender tilbake til verden igjen. Hun blir «lik husfruen fra før i verden».

Tiest en øientjener

Dette vedkommer direkte hennes religion. Hun kan på sotteseng beklage seg over at hun i sine bønner har vært «tiest en øientjener». Og at hun var «utro i sitt hjerte». Men da hun like i forkant sto overfor dem som på hedensk vis var i ferd med å ofre et barn for å få slutt på pesten, står Kristin rakrygget opp til vern om ham ingen brød seg om. Hun nøler ikke et øyeblikk da hun stopper munnen på sine motstandere. Om utskuddet «som ingen eier», sier hun: «Kristus eier ham. Bedre er det at vi ødes hver eneste en, enn vi øver vold mot en av hans små.»

Dette er Sigrid Undsets religiøse testamente. Hun skrev det da hun selv var førti år gammel.

Gå til innlegget

Som sol i mulden

Publisert 4 måneder siden

Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Det er som om hun vender tilbake til verden igjen.

Det var i sin tid mye snakk om personene hos Sigrid Undset var historiske troverdige eller ei. Hennes omtale av Kristins tro mot slutten av livet påkaller i den sammenhengen interesse. For denne troen, den forandret seg. I dette stykket kan neppe Sigrid Undset ha hatt historiske kilder å vise til, for slikt var ikke kildene opptatt av. Når hun skal skildre tro i endring, er hun altså henvist til å øse av sine egne erfaringer, som selvsagt hørte hjemme i det tjuende århundre.

I Korset, det siste bindet i Kristin Lavransdatter, skjer det noe merkelig med Kristin. Etter at hun har bodd i kloster i et par års tid, skriver Sigrid Undset om henne: «Med en slags undren merket hun at … hun fikk næsten aldri stunder til å samle sig og bede». Og når hun ber, blir det helst noen ordløse sukk og sløvt fremsagte Paternoster og Ave. Denne nedtoningen av religiøs praksis ser ut til å være mer enn tilfeldige innslag i skildringen av henne. Det er som Sigrid Undset vil si noe viktig om tro som har levd lenge. Og som preges av vane. Men er den i ferd med å svinne hen? Eller hva er det som skjer?


Blir forstyrret

Det kan ikke være tvil om at Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Vi merker det allerede da hun nærmer seg Nidaros. I stedet for å samle sinnet om pilegrimsmålet, lar hun Kristin blir forstyrret av noen tjuagutter. Og da hun er kommet inn i kirken, hører vi ikke et ord om hva som finner sted der. Kristin er i stedet opptatt av noe ganske annet, nemlig et lite barn som hun litt tilfeldig har fått ansvaret for.

I Reinsklosteret hvor hun slår seg ned, deltar hun sannsynligvis i det regelmessige bønnelivet, men Sigrid Undset henter knapt fram et eneste ord fra verken bønnene eller prestenes samtaler med henne, slikt som tidligere har vært så viktige innslag i hennes religiøse ettertenksomhet. Og da hun i en kritisk situasjon blir oppfordret til selv å be, mister hun tråden mens hun framsier Fader vår. Ja, selv da hun ligger for døden og skal motta den siste olje, lar Sigrid Undset være å dvele ved ritualets betydning.


Øst over henne

Jeg tror vi kan får tak i Sigrid Undsets anliggende om vi ser nærmere på Kristins siste tanker der hun ligger på dødsleiet. Hun er som før opptatt av hvor stridsinnet hun har vært. Men hun er enda mer opptatt av noe annet. Det som fyller henne, er ikke, som en kanskje skulle vente, behovet for soning, for at syndene hennes skal bli slettet ut. I stedet flytter hun hele interessen over på den gudskjærligheten som aldri har sviktet henne. Gud har alltid stått henne bi, sier hun, og nå håper hun bare at «noget av den kjærlighet … som var blitt øst over henne … var blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden».

Sigrid Undset dveler flere ganger ved denne kjærlighetens transformerende kraft i sin siste skildring av Kristins liv. Under besøket i Nidarosdomen blir hun, som nevnt, opptatt av å hjelpe et lite forkomment barn. Og mens svartedauden herjer omkring henne i klosteret, er det Kristin som nesten påtvinges å forbarme seg, ikke over en person som er rammet av pesten, men over en som for lengst har blitt rammet, og som nå ligger alene, død og forlatt i sin egen åtselstank. I forkant har hun forhindret et hedensk menneskeoffer.

Her har noe forunderlig funnet sted. Kristin i kloster Iovpriser ikke klostervesenet. Ikke fellesskapet. Ikke bønnelivet. Det er på en måte som om hun vender tilbake til verden igjen. Hun blir «lik husfruen fra før i verden».


Tiest en øientjener

Dette vedkommer direkte hennes religion. Hun kan på sotteseng beklage seg over at hun i sine bønner har vært «tiest en øientjener». Og at hun var «utro i sitt hjerte». Men da hun like i forkant sto overfor dem som på hedensk vis var i ferd med å ofre et barn for å få slutt på pesten, står Kristin rakrygget opp til vern om ham ingen brød seg om. Hun nøler ikke et øyeblikk da hun stopper munnen på sine motstandere. Om utskuddet «som ingen eier», sier hun: «Kristus eier ham. Bedre er det at vi ødes hver eneste en, enn vi øver vold mot en av hans små.»

Dette er Sigrid Undsets religiøse testamente. Hun skrev det da hun selv var førti år gammel.

Gå til innlegget

Allmektig natur

Publisert 5 måneder siden

Kanskje er det vår største feil at vi glemte at naturen krever sitt, for eksempel respekt.

Når jeg tenker på natur, ser jeg umiddelbart for meg Sunnmørs­alpene. Disse spektakulære fjellformasjonene som stuper rett ned i et nettverk av fjordarmer. Det er overveldende, selv om en ikke selv er der. For vi har jo fått filmene som er tatt fra fly som så vidt sneier over fjelltoppene. Da kjenner vi suget – litt av det suget som basehoppere og deres likesinnede er ute etter. Og så tenker vi: Dette må være den genuine naturopplevelsen. I det minste har jeg lett for å tenke slik.

Men om vi skulle se nøyere etter, blir det hele litt mer komplisert. For det er egentlig veldig særegent å oppleve natur på denne måten. Poenget med å sette utfor et stup, må jo være å sette seg opp mot naturkreft­ene, utfordre naturen, bruke naturen til å overvinne de grensene som naturen selv setter. Da blir det til syvende og sist ikke naturen som står i fokus, men en selv. Det er først og fremst spørsmål om å teste sine egne grenser helt opp mot bristepunktet. Og tilfredsstillelsen når en har lyktes, må ligge i at en på et vis har overgått naturen.

Truende klipper

Det slår meg at det er noe ved disse prosjektene som virker ganske kjent. Kant, filosofen, var for eksempel opptatt av natur som er overveldende. Han kalte slike naturopplevelser for sublime. «Djerve, overhengende, nærmest truende klipper» er et karakteristisk eksempel på slik natur. Den utmerker seg ved å overskride seg selv, samtidig som den trigger den som betrakter den til å røyne kreftene sine på den. Opplevelsen av det som er overveldende, skal få mennesket til å overgå naturen, sa Kant.

Basehoppernes prosjekt er altså på et vis foregrepet av Kant. Overskridelsen er begge steder knyttet til ekstreme naturopplevelser, og hovedinteressen ligger nettopp på ens egen opplevelse. Men der er også en forskjell. Kants sublime opplevelse finner nemlig ikke sted i fysisk nærkamp med fjellet, men på trygg avstand. For Kant verken klatret eller hoppet, han nøyde seg med å beskue.

Derfor kan vi faktisk si at basehopperne når lenger enn Kant, ettersom de går til det skritt å utfordre naturkreftene på ordentlig. De setter seg opp mot «naturens tilsynelatende allmakt». Noen ganger seirer de, andre ganger blir de beseiret.

Ikke spektakulær

Jeg er ikke der. For min hverdag er ikke spektakulær. Det er ikke de dagligdagse naturopplevelsene mine heller. Jeg ser sol som går opp og sol som går ned. Jeg opplever godvær og ruskevær, varme og kulde, årstider som kommer og årstider som går. Alt dette er jeg glad i. Men jeg må innrømme at alt sammen har en tendens til å bli selvfølgelig og innforstått. Mine opplevelser står seg dårlig når de blir sammenliknet med ekstremsporten.

Det får meg til å spørre: Er det daglig­livets trivialitet som utløser den eksessive omgangen med naturen? Må vi virkelig sette oss selv i livsfare for å hentes ut av vår egen kjedsomhet?

Spørsmålene åpner for en ekstra runde med den overveldende naturen, som jo slett ikke begrenser seg til å omfatte utfordrende fjelltopper.

Få fortidsminner er så spektakulære som levningene etter Vesuvs vulkan­utbrudd i år 79. Men menneskene i Pompeii tenkte nok ikke på om de kunne overvinne­ naturkreftene da lavamassene strømmet mot dem. De ble bare overrump­let og begravd levende. Slik må det også ha vært under jordskjelvet i Lisboa i 1755 som krevde titusener av menneske­liv. For ikke å snakke om ­tsunamien i Det indiske hav i 2004 som tok livet av hundretusener.

Som søppelplass

Vi kunne ha oppfattet disse hendelsene som varsler om at naturen ikke er til å spøke med. I stedet har vi brukt den til så mangt, også som søppelplass. Men så begynte den å si fra. Slå seg vrang. Når vi i dag er opptatt av naturens truende adferd, er det ikke lenger tale om hvem som er sterkest. I avmakt registrerer vi bare resultatene av våre forsøk på å manipulere den.

Sakte siger det innover meg: Kanskje var det et helt forfeilet prosjekt, dette at vi skulle overvinne naturen? Kanskje er det vår største feil at vi glemte at naturen krever sitt, for eksempel respekt. Ikke fordi den er allmektig, men fordi den nekter å innordne seg under vår vilje.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere