Geir Tryggve Hellemo

Alder: 69
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Som sol i mulden

Publisert 16 dager siden

Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Det er som om hun vender tilbake til verden igjen.

Det var i sin tid mye snakk om personene hos Sigrid Undset var historisk troverdige eller ei. Hennes omtale av Kristins tro mot slutten av livet påkaller i den sammenhengen interesse. For denne troen, den forandret seg. I dette stykket kan neppe Sigrid Undset ha hatt historiske kilder å vise til, for slikt var ikke kildene opptatt av. Når hun skal skildre tro i endring, er hun altså henvist til å øse av sine egne erfaringer, som selvsagt hørte hjemme i det tjuende århundre.

I Korset, det siste bindet i Kristin Lavransdatter, skjer det noe merkelig med Kristin. Etter at hun har bodd i kloster i et par års tid, skriver Sigrid Undset om henne: «Med en slags undren merket hun at … hun fikk næsten aldri stunder til å samle sig og bede». Og når hun ber, blir det helst noen ordløse sukk og sløvt fremsagte Paternoster og Ave. Denne nedtoningen av religiøs praksis ser ut til å være mer enn tilfeldige innslag i skildringen av henne. Det er som Sigrid Undset vil si noe viktig om tro som har levd lenge. Og som preges av vane. Men er den i ferd med å svinne hen? Eller hva er det som skjer?

Blir forstyrret

Det kan ikke være tvil om at Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Vi merker det allerede da hun nærmer seg Nidaros. I stedet for å samle sinnet om pilegrimsmålet, lar hun Kristin blir forstyrret av noen tjuagutter. Og da hun er kommet inn i kirken, hører vi ikke et ord om hva som finner sted der. Kristin er i stedet opptatt av noe ganske annet, nemlig et lite barn som hun litt tilfeldig har fått ansvaret for.

I Reinsklosteret hvor hun slår seg ned, deltar hun sannsynligvis i det regelmessige bønnelivet, men Sigrid Undset henter knapt fram et eneste ord fra verken bønnene eller prestenes samtaler med henne, slikt som tidligere har vært så viktige innslag i hennes religiøse ettertenksomhet. Og da hun i en kritisk situasjon blir oppfordret til selv å be, mister hun tråden mens hun framsier Fader vår. Ja, selv da hun ligger for døden og skal motta den siste olje, lar Sigrid Undset være å dvele ved ritualets betydning.

Øst over henne

Jeg tror vi kan får tak i Sigrid Undsets anliggende om vi ser nærmere på Kristins siste tanker der hun ligger på dødsleiet. Hun er som før opptatt av hvor stridsinnet hun har vært. Men hun er enda mer opptatt av noe annet. Det som fyller henne, er ikke, som en kanskje skulle vente, behovet for soning, for at syndene hennes skal bli slettet ut. I stedet flytter hun hele interessen over på den gudskjærligheten som aldri har sviktet henne. Gud har alltid stått henne bi, sier hun, og nå håper hun bare at «noget av den kjærlighet … som var blitt øst over henne … var blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden».

Sigrid Undset dveler flere ganger ved denne kjærlighetens transformerende kraft i sin siste skildring av Kristins liv. Under besøket i Nidarosdomen blir hun, som nevnt, opptatt av å hjelpe et lite forkomment barn. Og mens svartedauden herjer omkring henne i klosteret, er det Kristin som nesten påtvinges å forbarme seg, ikke over en person som er rammet av pesten, men over en som for lengst har blitt rammet, og som nå ligger alene, død og forlatt i sin egen åtselstank. I forkant har hun forhindret et hedensk menneskeoffer.

Her har noe forunderlig funnet sted. Kristin i kloster Iovpriser ikke klostervesenet. Ikke fellesskapet. Ikke bønnelivet. Det er på en måte som om hun vender tilbake til verden igjen. Hun blir «lik husfruen fra før i verden».

Tiest en øientjener

Dette vedkommer direkte hennes religion. Hun kan på sotteseng beklage seg over at hun i sine bønner har vært «tiest en øientjener». Og at hun var «utro i sitt hjerte». Men da hun like i forkant sto overfor dem som på hedensk vis var i ferd med å ofre et barn for å få slutt på pesten, står Kristin rakrygget opp til vern om ham ingen brød seg om. Hun nøler ikke et øyeblikk da hun stopper munnen på sine motstandere. Om utskuddet «som ingen eier», sier hun: «Kristus eier ham. Bedre er det at vi ødes hver eneste en, enn vi øver vold mot en av hans små.»

Dette er Sigrid Undsets religiøse testamente. Hun skrev det da hun selv var førti år gammel.

Gå til innlegget

Som sol i mulden

Publisert 16 dager siden

Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Det er som om hun vender tilbake til verden igjen.

Det var i sin tid mye snakk om personene hos Sigrid Undset var historiske troverdige eller ei. Hennes omtale av Kristins tro mot slutten av livet påkaller i den sammenhengen interesse. For denne troen, den forandret seg. I dette stykket kan neppe Sigrid Undset ha hatt historiske kilder å vise til, for slikt var ikke kildene opptatt av. Når hun skal skildre tro i endring, er hun altså henvist til å øse av sine egne erfaringer, som selvsagt hørte hjemme i det tjuende århundre.

I Korset, det siste bindet i Kristin Lavransdatter, skjer det noe merkelig med Kristin. Etter at hun har bodd i kloster i et par års tid, skriver Sigrid Undset om henne: «Med en slags undren merket hun at … hun fikk næsten aldri stunder til å samle sig og bede». Og når hun ber, blir det helst noen ordløse sukk og sløvt fremsagte Paternoster og Ave. Denne nedtoningen av religiøs praksis ser ut til å være mer enn tilfeldige innslag i skildringen av henne. Det er som Sigrid Undset vil si noe viktig om tro som har levd lenge. Og som preges av vane. Men er den i ferd med å svinne hen? Eller hva er det som skjer?


Blir forstyrret

Det kan ikke være tvil om at Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Vi merker det allerede da hun nærmer seg Nidaros. I stedet for å samle sinnet om pilegrimsmålet, lar hun Kristin blir forstyrret av noen tjuagutter. Og da hun er kommet inn i kirken, hører vi ikke et ord om hva som finner sted der. Kristin er i stedet opptatt av noe ganske annet, nemlig et lite barn som hun litt tilfeldig har fått ansvaret for.

I Reinsklosteret hvor hun slår seg ned, deltar hun sannsynligvis i det regelmessige bønnelivet, men Sigrid Undset henter knapt fram et eneste ord fra verken bønnene eller prestenes samtaler med henne, slikt som tidligere har vært så viktige innslag i hennes religiøse ettertenksomhet. Og da hun i en kritisk situasjon blir oppfordret til selv å be, mister hun tråden mens hun framsier Fader vår. Ja, selv da hun ligger for døden og skal motta den siste olje, lar Sigrid Undset være å dvele ved ritualets betydning.


Øst over henne

Jeg tror vi kan får tak i Sigrid Undsets anliggende om vi ser nærmere på Kristins siste tanker der hun ligger på dødsleiet. Hun er som før opptatt av hvor stridsinnet hun har vært. Men hun er enda mer opptatt av noe annet. Det som fyller henne, er ikke, som en kanskje skulle vente, behovet for soning, for at syndene hennes skal bli slettet ut. I stedet flytter hun hele interessen over på den gudskjærligheten som aldri har sviktet henne. Gud har alltid stått henne bi, sier hun, og nå håper hun bare at «noget av den kjærlighet … som var blitt øst over henne … var blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden».

Sigrid Undset dveler flere ganger ved denne kjærlighetens transformerende kraft i sin siste skildring av Kristins liv. Under besøket i Nidarosdomen blir hun, som nevnt, opptatt av å hjelpe et lite forkomment barn. Og mens svartedauden herjer omkring henne i klosteret, er det Kristin som nesten påtvinges å forbarme seg, ikke over en person som er rammet av pesten, men over en som for lengst har blitt rammet, og som nå ligger alene, død og forlatt i sin egen åtselstank. I forkant har hun forhindret et hedensk menneskeoffer.

Her har noe forunderlig funnet sted. Kristin i kloster Iovpriser ikke klostervesenet. Ikke fellesskapet. Ikke bønnelivet. Det er på en måte som om hun vender tilbake til verden igjen. Hun blir «lik husfruen fra før i verden».


Tiest en øientjener

Dette vedkommer direkte hennes religion. Hun kan på sotteseng beklage seg over at hun i sine bønner har vært «tiest en øientjener». Og at hun var «utro i sitt hjerte». Men da hun like i forkant sto overfor dem som på hedensk vis var i ferd med å ofre et barn for å få slutt på pesten, står Kristin rakrygget opp til vern om ham ingen brød seg om. Hun nøler ikke et øyeblikk da hun stopper munnen på sine motstandere. Om utskuddet «som ingen eier», sier hun: «Kristus eier ham. Bedre er det at vi ødes hver eneste en, enn vi øver vold mot en av hans små.»

Dette er Sigrid Undsets religiøse testamente. Hun skrev det da hun selv var førti år gammel.

Gå til innlegget

Allmektig natur

Publisert rundt 2 måneder siden

Kanskje er det vår største feil at vi glemte at naturen krever sitt, for eksempel respekt.

Når jeg tenker på natur, ser jeg umiddelbart for meg Sunnmørs­alpene. Disse spektakulære fjellformasjonene som stuper rett ned i et nettverk av fjordarmer. Det er overveldende, selv om en ikke selv er der. For vi har jo fått filmene som er tatt fra fly som så vidt sneier over fjelltoppene. Da kjenner vi suget – litt av det suget som basehoppere og deres likesinnede er ute etter. Og så tenker vi: Dette må være den genuine naturopplevelsen. I det minste har jeg lett for å tenke slik.

Men om vi skulle se nøyere etter, blir det hele litt mer komplisert. For det er egentlig veldig særegent å oppleve natur på denne måten. Poenget med å sette utfor et stup, må jo være å sette seg opp mot naturkreft­ene, utfordre naturen, bruke naturen til å overvinne de grensene som naturen selv setter. Da blir det til syvende og sist ikke naturen som står i fokus, men en selv. Det er først og fremst spørsmål om å teste sine egne grenser helt opp mot bristepunktet. Og tilfredsstillelsen når en har lyktes, må ligge i at en på et vis har overgått naturen.

Truende klipper

Det slår meg at det er noe ved disse prosjektene som virker ganske kjent. Kant, filosofen, var for eksempel opptatt av natur som er overveldende. Han kalte slike naturopplevelser for sublime. «Djerve, overhengende, nærmest truende klipper» er et karakteristisk eksempel på slik natur. Den utmerker seg ved å overskride seg selv, samtidig som den trigger den som betrakter den til å røyne kreftene sine på den. Opplevelsen av det som er overveldende, skal få mennesket til å overgå naturen, sa Kant.

Basehoppernes prosjekt er altså på et vis foregrepet av Kant. Overskridelsen er begge steder knyttet til ekstreme naturopplevelser, og hovedinteressen ligger nettopp på ens egen opplevelse. Men der er også en forskjell. Kants sublime opplevelse finner nemlig ikke sted i fysisk nærkamp med fjellet, men på trygg avstand. For Kant verken klatret eller hoppet, han nøyde seg med å beskue.

Derfor kan vi faktisk si at basehopperne når lenger enn Kant, ettersom de går til det skritt å utfordre naturkreftene på ordentlig. De setter seg opp mot «naturens tilsynelatende allmakt». Noen ganger seirer de, andre ganger blir de beseiret.

Ikke spektakulær

Jeg er ikke der. For min hverdag er ikke spektakulær. Det er ikke de dagligdagse naturopplevelsene mine heller. Jeg ser sol som går opp og sol som går ned. Jeg opplever godvær og ruskevær, varme og kulde, årstider som kommer og årstider som går. Alt dette er jeg glad i. Men jeg må innrømme at alt sammen har en tendens til å bli selvfølgelig og innforstått. Mine opplevelser står seg dårlig når de blir sammenliknet med ekstremsporten.

Det får meg til å spørre: Er det daglig­livets trivialitet som utløser den eksessive omgangen med naturen? Må vi virkelig sette oss selv i livsfare for å hentes ut av vår egen kjedsomhet?

Spørsmålene åpner for en ekstra runde med den overveldende naturen, som jo slett ikke begrenser seg til å omfatte utfordrende fjelltopper.

Få fortidsminner er så spektakulære som levningene etter Vesuvs vulkan­utbrudd i år 79. Men menneskene i Pompeii tenkte nok ikke på om de kunne overvinne­ naturkreftene da lavamassene strømmet mot dem. De ble bare overrump­let og begravd levende. Slik må det også ha vært under jordskjelvet i Lisboa i 1755 som krevde titusener av menneske­liv. For ikke å snakke om ­tsunamien i Det indiske hav i 2004 som tok livet av hundretusener.

Som søppelplass

Vi kunne ha oppfattet disse hendelsene som varsler om at naturen ikke er til å spøke med. I stedet har vi brukt den til så mangt, også som søppelplass. Men så begynte den å si fra. Slå seg vrang. Når vi i dag er opptatt av naturens truende adferd, er det ikke lenger tale om hvem som er sterkest. I avmakt registrerer vi bare resultatene av våre forsøk på å manipulere den.

Sakte siger det innover meg: Kanskje var det et helt forfeilet prosjekt, dette at vi skulle overvinne naturen? Kanskje er det vår største feil at vi glemte at naturen krever sitt, for eksempel respekt. Ikke fordi den er allmektig, men fordi den nekter å innordne seg under vår vilje.

Gå til innlegget

Religiøst lederskap

Publisert 3 måneder siden

Religion handler om samspillet mellom Gud, menneskene og naturen, sier Paven. Det gir en annen forståelse av teologiens kjerneområde enn det vi protestanter er fortrolige med.

Hvis du savner noen som på kirkens vegne taler tydelig, som har et budskap de brenner for, og som gir deg hjelp til å orientere deg i en vanskelig verden, så skal du lese pave Frans’ encyklika Laudato si’ fra 2015. Jeg har nettopp lest den, og er blitt overveldet av det jeg leste. Her finnes ingen vage eller ulne utsagn. Alt er klar tale, engasjert tale, utfordrende tale. Kirkemøtets uttalelse fra i vår om samme sak blir som barnemat til sammenlikning.

Hele teksten er lett tilgjengelig på nettet, så det er bare å lese. Jeg skal ikke forsøke meg på et sammendrag, men nøye meg med å gi noen antydninger om hva det er som jeg synes er så stort i denne teksten.


Globale utfordringer

Vi kjenner til pavens forsøk på å rette opp i alle skandalene som har rammet den katolske kirke i de siste årene. Denne teksten handler om noe annet; den handler om de globale utfordringene som hele menneskeheten står overfor. Kort sagt: den handler om fattigdom og klimakrise. Derfor henvender han seg ikke bare til de som bekjenner seg som kristne. Nei, han henvender seg til alle mennesker av god vilje. Og så sier han at alle innspill, samme hvor de måtte komme fra, i denne sammenhengen er velkomne. Det vitner om en ydmykhet og en åpenhet som en kanskje ikke skulle forvente seg fra Den hellige stol.

Så vidt jeg kan forstå sier ikke paven så mye nytt og ukjent i denne sammenhengen. Det nye måtte i så fall være at det sies av en kirkelig leder. På denne måten hentes de store utfordringene vi står overfor, ut av den partipolitiske debatten. Det betyr at de saksfeltene han tar for seg ikke bare kan avskrives som politiske standpunkter som tilhører motparten. For paven er klima og fattigdom utfordringer som springer ut av hans religiøse tro. Det gjør en forskjell. Det gir engasjementet en forankring som er dypere og mer forpliktende enn et partipolitisk standpunkt ville være.


Pavens blikk

Men paven går lenger. Han sier ikke bare at fattigdom og klima vedkommer religionen. Han sier også at disse spørsmålene befinner seg i kjernen av religionen. Religion handler nemlig om samspillet mellom Gud, menneskene og naturen, sier han. Det gir en annen forståelse av teologien sitt kjerneområde enn det vi som protestanter er fortrolige med. Pavens blikk får oss til å tenke annerledes om vårt forhold til den verdenen vi lever i. Det er viktig, veldig viktig. Han inviterer til intet mindre enn nyorientering om hva religion er for noe. Den handler ikke bare eller i første rekke om min sjels frelse, men om verdens ve og vel.

Jeg tror ikke paven et eneste øyeblikk tenker seg at han formulerer ny teologi. I stedet øser han fra både Det gamle og Det nye testamentet. I tillegg har han en rikholdig tradisjon å hente næring fra. Overalt finner han spor av Guds velgjerninger i verden. Det er denne Guds omsorg for verden som til syvende og sist gir både menneskene og den verden de lever i, verdighet. Det betyr at den ramsalte kritikken som han retter mot vår vestlige livsstil, hele tiden balanseres mot en positiv gudstro som tjener som en bærende kraft for alt han har å si.


Trinitarisk

Den gudstroen som Frans forfekter, er i sitt vesen trinitarisk. Hva det innebærer er ikke lett å forklare sånn uten videre. Men en ting er sikkert, det betyr at vi kan ikke si noen ting om verken Jesus eller Gud uten at det også vedkommer våre relasjoner, både til naturen og til medmenneskene.

Pave Frans er skarp i sin kritikk av vestlig levesett. Han går i rette med politikere som unndrar seg sine forpliktelser. Han hamrer løs på et økonomisk system som skaper større forskjeller i verden. Og han fillerister alle som bidrar til at verden blir et farligere sted for alt som lever og er til, både mennesker, dyr og natur.

Slik baner teksten veg for ransakelse i enhver sjel som har kommet til å tvile på religionens berettigelse for vår tid.

Gå til innlegget

Det store anstøtet

Publisert 4 måneder siden

En gammel og klok mann fortalte meg for ikke så lenge siden: «Da jeg var barn, trodde jeg på Gud. Men etter Holocaust ble det helt umulig for meg.»

Den gamle mannen er ikke den eneste. Jeg tror hvert eneste menneske på jorden opplever den grenseløse ondskapen omkring oss som anstøtelig. Som en utfordring både for tanken og for gudstroen. Hvor ofte har vi ikke sagt: Hvordan er det mulig å komme til rette med all lidelsen som omgir oss? Og dernest: Hvordan kan jeg tro at en god Gud tillater alt dette?

Jeg har selvsagt ikke noe svar på det ondes problem, jeg heller. Det forhindrer ikke at det kan være nyttig å gjøre seg tanker omkring vår omgang med det onde. Jeg gjør meg slike tanker fordi jeg trenger dem. De er det eneste botemiddelet jeg har for å forhindre at de destruktive tankene tar overhånd.


Verdens beskaffenhet

Den første tanken som jeg aller først må ta til meg, er at det er nytteløst å starte med å konstruere verden slik jeg mener den burde ha vært. Med det mener jeg å si at vi er henvist til å forholde oss til den verden vi lever i. Det er en verden hvor det onde finnes. Det høres så selvsagt ut. Men hver gang vi sier: Hvordan kan Gud tillate all ondskapen, utfordrer vi i bunn og grunn verdens beskaffenhet. Det må vi gjerne gjøre, men det fører oss ingensteds – bortsett fra til fortvilelsen.

Hvis vi i fortsettelsen skal trekke Gud inn i bildet, må det altså være i relasjon til – ikke den verdenen vi mener Gud burde ha skapt – men i relasjon til den verdenen som faktisk finnes.

Den andre tanken vedkommer direkte det som har med allmakt å gjøre. Den sier at allmakt i religiøs sammenheng kan ikke bety hva som helst. Det kan for eksempel ikke bety at Gud er til for at det onde ikke skal være til, altså at en allmektig Gud utelukker ondskap. Gud er ikke slik. Derfor må vi ikke bli indignerte fordi Gud ikke gjør akkurat det vi skulle ønske han gjorde. Allmakt kan ikke knyttes til vår forestilling om hvordan vi mener Gud burde være.


Katedralen i Cefalù

Men hva betyr så allmakt? Jeg tror det kan være nyttig å se på hva det faktisk har betydd i tidligere tider. På en av de vakreste mosaikkene av Kristus som finnes, i katedralen i Cefalù fra 1100 tallet, finnes det en innskrift som beskriver Guds gjerning i verden. I den innskriften heter det at «Jeg som ble menneske, er den som skapte og frelste det mennesket som jeg skapte …». Teksten sier altså at Gud holder tak i oss. Og han gjør det på sin måte ved å skape og gjenopprette. Og så føyer teksten i forlengelsen til at han til sist vil iverksette et endelig sluttoppgjør overfor verden.

Vi får inntrykk av at disse tankene forutsetter en ondskap som hele tiden er der, som ødelegger og som skaper fortvilelse. Men i det øyeblikket en også får en anelse av et overordnet perspektiv, altså noe mer enn bare ondskap, da blir ikke ondskapen alene lenger, og den blir ikke nødvendigvis sterkest.

Det kristne allmaktsbildet er et slikt motstandsbilde. Et lys i mørket. Er det så uttrykk for allmakt? Det er i alle fall uttrykk for handlinger som er så veldige at det er vanskelig for oss å ta dem til oss. Hvis de i tillegg er i stand til å overvinne, beseire ondskap, ja, da kan vel guden bak dem uten altfor mye besvær kunne omtales som «den som opprettholder alt», som er en bedre oversettelse av Pantokrator enn allmektig?


Vår skjebne

Så kan vi selvsagt si at vi ønsket oss noe annet. Vi ønsket å leve i en fredfull og konfliktfri verden. Vi ville ha en Gud som lot oss leve i paradis. Men det er altså ikke slik det er. Det er grunnen til at vi stadig må øve på å avfinne oss med vår skjebne, som er å leve i nettopp vår verden.

Men går det an å tro på en Gud som er allmektig på denne måten? Jeg kan i alle fall tro at Gud har skapt en verden som var såre god før destruksjonen slapp løs, altså at det gode har en forrang framfor det onde. Jeg kan også tro at Gud vil fortsette med å gjenreise verden så lenge den består. Alt dette kan jeg tro fordi jeg midt oppi all destruksjonen også ser så mange helende krefter som er virksomme i og omkring meg.

En Gud som er slik, er allmektig på en måte som gir mening, i alle fall for meg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3243 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2412 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2347 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2335 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1801 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1620 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1484 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere