Geir Tryggve Hellemo

Alder: 69
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Religiøst lederskap

Publisert 26 dager siden

Religion handler om samspillet mellom Gud, menneskene og naturen, sier Paven. Det gir en annen forståelse av teologiens kjerneområde enn det vi protestanter er fortrolige med.

Hvis du savner noen som på kirkens vegne taler tydelig, som har et budskap de brenner for, og som gir deg hjelp til å orientere deg i en vanskelig verden, så skal du lese pave Frans’ encyklika Laudato si’ fra 2015. Jeg har nettopp lest den, og er blitt overveldet av det jeg leste. Her finnes ingen vage eller ulne utsagn. Alt er klar tale, engasjert tale, utfordrende tale. Kirkemøtets uttalelse fra i vår om samme sak blir som barnemat til sammenlikning.

Hele teksten er lett tilgjengelig på nettet, så det er bare å lese. Jeg skal ikke forsøke meg på et sammendrag, men nøye meg med å gi noen antydninger om hva det er som jeg synes er så stort i denne teksten.


Globale utfordringer

Vi kjenner til pavens forsøk på å rette opp i alle skandalene som har rammet den katolske kirke i de siste årene. Denne teksten handler om noe annet; den handler om de globale utfordringene som hele menneskeheten står overfor. Kort sagt: den handler om fattigdom og klimakrise. Derfor henvender han seg ikke bare til de som bekjenner seg som kristne. Nei, han henvender seg til alle mennesker av god vilje. Og så sier han at alle innspill, samme hvor de måtte komme fra, i denne sammenhengen er velkomne. Det vitner om en ydmykhet og en åpenhet som en kanskje ikke skulle forvente seg fra Den hellige stol.

Så vidt jeg kan forstå sier ikke paven så mye nytt og ukjent i denne sammenhengen. Det nye måtte i så fall være at det sies av en kirkelig leder. På denne måten hentes de store utfordringene vi står overfor, ut av den partipolitiske debatten. Det betyr at de saksfeltene han tar for seg ikke bare kan avskrives som politiske standpunkter som tilhører motparten. For paven er klima og fattigdom utfordringer som springer ut av hans religiøse tro. Det gjør en forskjell. Det gir engasjementet en forankring som er dypere og mer forpliktende enn et partipolitisk standpunkt ville være.


Pavens blikk

Men paven går lenger. Han sier ikke bare at fattigdom og klima vedkommer religionen. Han sier også at disse spørsmålene befinner seg i kjernen av religionen. Religion handler nemlig om samspillet mellom Gud, menneskene og naturen, sier han. Det gir en annen forståelse av teologien sitt kjerneområde enn det vi som protestanter er fortrolige med. Pavens blikk får oss til å tenke annerledes om vårt forhold til den verdenen vi lever i. Det er viktig, veldig viktig. Han inviterer til intet mindre enn nyorientering om hva religion er for noe. Den handler ikke bare eller i første rekke om min sjels frelse, men om verdens ve og vel.

Jeg tror ikke paven et eneste øyeblikk tenker seg at han formulerer ny teologi. I stedet øser han fra både Det gamle og Det nye testamentet. I tillegg har han en rikholdig tradisjon å hente næring fra. Overalt finner han spor av Guds velgjerninger i verden. Det er denne Guds omsorg for verden som til syvende og sist gir både menneskene og den verden de lever i, verdighet. Det betyr at den ramsalte kritikken som han retter mot vår vestlige livsstil, hele tiden balanseres mot en positiv gudstro som tjener som en bærende kraft for alt han har å si.


Trinitarisk

Den gudstroen som Frans forfekter, er i sitt vesen trinitarisk. Hva det innebærer er ikke lett å forklare sånn uten videre. Men en ting er sikkert, det betyr at vi kan ikke si noen ting om verken Jesus eller Gud uten at det også vedkommer våre relasjoner, både til naturen og til medmenneskene.

Pave Frans er skarp i sin kritikk av vestlig levesett. Han går i rette med politikere som unndrar seg sine forpliktelser. Han hamrer løs på et økonomisk system som skaper større forskjeller i verden. Og han fillerister alle som bidrar til at verden blir et farligere sted for alt som lever og er til, både mennesker, dyr og natur.

Slik baner teksten veg for ransakelse i enhver sjel som har kommet til å tvile på religionens berettigelse for vår tid.

Gå til innlegget

Det store anstøtet

Publisert rundt 2 måneder siden

En gammel og klok mann fortalte meg for ikke så lenge siden: «Da jeg var barn, trodde jeg på Gud. Men etter Holocaust ble det helt umulig for meg.»

Den gamle mannen er ikke den eneste. Jeg tror hvert eneste menneske på jorden opplever den grenseløse ondskapen omkring oss som anstøtelig. Som en utfordring både for tanken og for gudstroen. Hvor ofte har vi ikke sagt: Hvordan er det mulig å komme til rette med all lidelsen som omgir oss? Og dernest: Hvordan kan jeg tro at en god Gud tillater alt dette?

Jeg har selvsagt ikke noe svar på det ondes problem, jeg heller. Det forhindrer ikke at det kan være nyttig å gjøre seg tanker omkring vår omgang med det onde. Jeg gjør meg slike tanker fordi jeg trenger dem. De er det eneste botemiddelet jeg har for å forhindre at de destruktive tankene tar overhånd.


Verdens beskaffenhet

Den første tanken som jeg aller først må ta til meg, er at det er nytteløst å starte med å konstruere verden slik jeg mener den burde ha vært. Med det mener jeg å si at vi er henvist til å forholde oss til den verden vi lever i. Det er en verden hvor det onde finnes. Det høres så selvsagt ut. Men hver gang vi sier: Hvordan kan Gud tillate all ondskapen, utfordrer vi i bunn og grunn verdens beskaffenhet. Det må vi gjerne gjøre, men det fører oss ingensteds – bortsett fra til fortvilelsen.

Hvis vi i fortsettelsen skal trekke Gud inn i bildet, må det altså være i relasjon til – ikke den verdenen vi mener Gud burde ha skapt – men i relasjon til den verdenen som faktisk finnes.

Den andre tanken vedkommer direkte det som har med allmakt å gjøre. Den sier at allmakt i religiøs sammenheng kan ikke bety hva som helst. Det kan for eksempel ikke bety at Gud er til for at det onde ikke skal være til, altså at en allmektig Gud utelukker ondskap. Gud er ikke slik. Derfor må vi ikke bli indignerte fordi Gud ikke gjør akkurat det vi skulle ønske han gjorde. Allmakt kan ikke knyttes til vår forestilling om hvordan vi mener Gud burde være.


Katedralen i Cefalù

Men hva betyr så allmakt? Jeg tror det kan være nyttig å se på hva det faktisk har betydd i tidligere tider. På en av de vakreste mosaikkene av Kristus som finnes, i katedralen i Cefalù fra 1100 tallet, finnes det en innskrift som beskriver Guds gjerning i verden. I den innskriften heter det at «Jeg som ble menneske, er den som skapte og frelste det mennesket som jeg skapte …». Teksten sier altså at Gud holder tak i oss. Og han gjør det på sin måte ved å skape og gjenopprette. Og så føyer teksten i forlengelsen til at han til sist vil iverksette et endelig sluttoppgjør overfor verden.

Vi får inntrykk av at disse tankene forutsetter en ondskap som hele tiden er der, som ødelegger og som skaper fortvilelse. Men i det øyeblikket en også får en anelse av et overordnet perspektiv, altså noe mer enn bare ondskap, da blir ikke ondskapen alene lenger, og den blir ikke nødvendigvis sterkest.

Det kristne allmaktsbildet er et slikt motstandsbilde. Et lys i mørket. Er det så uttrykk for allmakt? Det er i alle fall uttrykk for handlinger som er så veldige at det er vanskelig for oss å ta dem til oss. Hvis de i tillegg er i stand til å overvinne, beseire ondskap, ja, da kan vel guden bak dem uten altfor mye besvær kunne omtales som «den som opprettholder alt», som er en bedre oversettelse av Pantokrator enn allmektig?


Vår skjebne

Så kan vi selvsagt si at vi ønsket oss noe annet. Vi ønsket å leve i en fredfull og konfliktfri verden. Vi ville ha en Gud som lot oss leve i paradis. Men det er altså ikke slik det er. Det er grunnen til at vi stadig må øve på å avfinne oss med vår skjebne, som er å leve i nettopp vår verden.

Men går det an å tro på en Gud som er allmektig på denne måten? Jeg kan i alle fall tro at Gud har skapt en verden som var såre god før destruksjonen slapp løs, altså at det gode har en forrang framfor det onde. Jeg kan også tro at Gud vil fortsette med å gjenreise verden så lenge den består. Alt dette kan jeg tro fordi jeg midt oppi all destruksjonen også ser så mange helende krefter som er virksomme i og omkring meg.

En Gud som er slik, er allmektig på en måte som gir mening, i alle fall for meg.

Gå til innlegget

Våre felles verdier

Publisert 3 måneder siden

Hvor finner vi de verdiene vårt samfunn er tuftet på, de verdiene vi styrer etter i den politiske hverdagen?

Jeg har tatt en titt på Granavolden-erklæringen, hvor jeg fant mer verdier enn forventet. Målet for det politiske virke er at folk skal få leve «frie og selvstendige liv», heter det innledningsvis. Det er en formulering som virker samlende og uangripelig, etter som vi alle er for frihet og selvstendighet.

Det er da også lett å slutte seg til flere av de andre overordnede formuleringene. Som for eksempel at regjeringen «vil slippe fri og støtte opp under det enkelte menneskets skaperkraft», selv om det ikke er lett å se for seg den frigjøringskraften som utgår fra regjeringskontorene.


Forbløffende tiltro

Men det er vel heller ikke poenget. De store ordene i en politisk plattform skal først og fremst bygge opp under et bestemt sett av politiske handlinger. Leser en innledningen nøye, skjønner en at det som skal legge grunnlaget for mer frihet, selvstendighet og skaperkraft, er tillit til «den enkelte». Erklæringen viser en forbløffende tiltro til enkeltindividet, som opptrer ansvarlig når det trengs. Den som blir vist tillit, tar ansvar, heter det. Når folk flest bare får realisert sitt potensial og tar ansvar for eget liv, da har vi lagt grunnlaget for de viktigste politiske prioriteringene for å få et godt samfunn.

Med et slikt utgangspunkt blir det bare for fristende å spørre: Er plattformens eget politiske program ansvarlig? Ikke på detaljnivå, men i forhold til de store utfordringene vi står overfor som en del av verdenssamfunnet.

I erklæringen heter det at flyktningpolitikken skal være bærekraftig. Det høres ansvarlig ut, men bare overfor oss selv. Flyktningene selv er nærmest fraværende i plattformen. Det heter også at vi skal bekjempe fattigdom og bidra til å løse klimakrisen. Men er våre bidrag til det grønne skiftet uttrykk for ansvarlighet? Gjør vi nok overfor kommende generasjoner? Er det ikke rettere å si at begge disse saksfeltene er ordnet inn under regjeringens overordnede mål, som handler om egen frihet, egen selvstendighet, egen velstandsvekst? Er det ansvarlighet?


Nesten dumdristig

Samtidig med at den forbrukskulturen som vi hyller, skjøt fart i USA på 60-tallet, satte Kennedy-brødrene sitt preg på amerikanernes politiske liv. De var rike, og både frigjorte og selvstendige, virker det som. Men de hadde andre anliggender på sin politiske agenda enn å skaffe seg og sine nærmeste enda mer frihet, selvstendighet og velstand. Bobby kjempet først en nådeløs kamp mot mafia og korrupsjon som også ble nærgående med hensyn til egne familieanliggender. Deretter kastet han seg inn i borgerrettskampen på en så uselvisk måte at det nesten virker dumdristig. Etter å ha besøkt de fattigste av de fattige, gjorde han fattigdomsbekjempelse til en fanesak.

Når han skulle sammenfatte sitt program, da snakket han ikke så mye om økonomisk vekst. I stedet snakket han om det som krevdes for å gjøre verden til et bedre sted for dem som trengte det mest. Med ungdommelig vitalitet og overbevisningskraft, helt i overensstemmelse med kennedyenes væremåte, slynget han ut ordene: «We are a great country, an unselfish country, a compassionate country.»

Jeg sier til meg selv: Tenk om vi hadde handlet ut fra en liknende parole. Tenk om vi sa: «Vi er rike, derfor tenker vi ikke først og fremst på oss selv.»


Annerledes engasjement

Det hadde ikke bare gitt oss andre politiske plattformer. Det hadde også gitt oss et helt annerledes engasjement i flyktningdebatten. Det kunne i tillegg ført til at vi ble pådrivere for en teknologisk utvikling som la til rette for det grønne skiftet på en ganske annen måte enn i dag.

En politisk holdningsendring av denne typen ville også hatt en viktig bieffekt: Den ville gjort oss mindre motløse, mindre resignerte og tafatte, mindre skamfulle og skyldbetyngede. Når jeg ser folkehavet som hyller Bobby Kennedy like inn i døden, tenker jeg: Kanskje satt han også med nøkkelen til frihet og selvstendighet.

Gå til innlegget

Jesus og kjortelen

Publisert 4 måneder siden

Elendigheten i verden må ikke skygge for det som er kostelig.

Vi tror vi vet hvem vi tror på. Ikke slik å forstå at vi tror at vi skjønner alt det som Jesus sa og hva han sto for. Men fattig var han, og omstreifende og utenfor det gode selskap. Vi hører aldri at han bodde noe sted eller at han og disiplene utførte så mye som et dagsverk. Nei, han var en fattig, omvandrende predikant med et ganske mangetydig budskap.

Les også: Guds menneskekjærlighet

Ikke nødstedt. 

Men så er det noe med denne fattigdommen hans som ikke er til å bli klok på. For fortellingene om ham lar ham ikke stå fram som trengende, nødstedt. Han virker slett ikke forkommen. Dette får vi vite gjennom små detaljer i evangeliefortellingene som vi har lett for å overse, men som må ha fulgt overleveringen om ham helt fra starten av.

Johannes er mest glad i slike detaljer. Han forteller for eksempel at soldatene tar av Jesus alle klærne før korsfestelsen. Evangelisten er mer opptatt av hva han hadde hatt på seg før han ble korsfestet enn hvorledes han så ut der han hang på korset. I stedet for å si noe om det vi har laget bilder av i to tusen år, beskriver han klærne hans. Det er kjortelen som får særskilt oppmerksomhet. Den er så fin at de vil ikke ødelegge den, heter det. Hva er det som er så fint? Jo, den er tilvirket «uten sømmer, vevd i et stykke tøy ovenfra og helt ned». Soldatene er klar over at dette er en uvanlig fin kledning. Derfor sier de: «La oss ikke rive den i stykker». Dette står fram som litt underlig informasjon. Hvorfor har de gått og husket på om Jesu kjortel hadde sømmer eller ei?

Nardussalve. 

Like før Johannes gir oss sin beretning om lidelseshistorien, forteller han at Jesus var på fest. Han festet sammen med sine nære venner, Maria, Marta og Lasarus. Jeg har i grunnen aldri sett for meg at disiplene stelte i stand et festmåltid for å feire Jesus. Men det gjorde de altså, ifølge Johannes. Det er på denne festen Maria kommer med salven sin. Et pund ekte, kostbar nardussalve. Johannes betoner at det er ekte saker og derfor også er kostbart. Den er verd tre hundre denarer, får vi siden vite. Hvis en denar er om lag ei dagslønn, har salven vært verd noe bortimot ei årslønn. Igjen er det litt underlig med disse detaljene som tilsynelatende virker så overflødige. Men det er de ikke. For det skal ånde, om ikke himmelsk, så i alle fall velbehagelig der Jesus er: «Hele huset ble fylt av duften» heter det. Så sanselig, så fylt av overskudd.

I vårt perspektiv blir hendelsen ekstra interessant fordi den vekker reaksjoner. Judas murrer og sier pengene burde vært brukt på de fattige. Men Jesus er ikke der. Han sier ja til sjenerøsiteten, på samme måte som i bryllupet i Kana og når han metter de fem tusen. Overskudd, overflod, midt oppi verdens elendighet. Det begynner å ligne på et varemerke.

Les også: Vakkert og lettlest om tidleg gudstenesteliv

Velluktende olje. 

Jeg må ha med en siste fortelling, den om Josef av Arimatea. Matteus forteller at Josef var en av Jesu disipler og at han var rik. Jaså, sier jeg. Så er det altså ikke slik at alle rike ble sendt bort. Josef var der helt til slutten. Etter at Jesus var død, gikk han til Pilatus og ba om å få utlevert det døde legemet. Så sier Matteus: «Josef tok Jesu legeme, svøpte det i et rent linklede og la det i en ny grav, som var hogd ut til ham selv i bergveggen.» Johannes føyer til at linklærne var tilført velluktende olje, «en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund».

Hva betyr så alt dette? Det betyr ikke at Jesu omsorg for de svake og utstøtte tones ned. Men det betyr at Jesus ikke uten videre kan plasseres inn som fornedret blant de fornedrede. Snarere får han om ikke noen aristokratiske, så i alle fall noen forfinede trekk. Han omgås alle, høy og lav, og han verdsetter alt som er kostelig. Det er aldri tale om så mye som et snev av forpint smålighet eller nedlatende verdensforakt i disse innslagene. Det kan høres kynisk ut når han sier at de fattige har dere alltid hos dere. Men poenget må være at all elendigheten i verden aldri skal få skygge for det som er kostelig. Dette perspektivet veves diskret inn i Jesusfortellingene for at vi heller ikke der skal miste av syne hva som er opp og ned her i verden.

Gå til innlegget

Paulus overgår seg selv

Publisert 5 måneder siden

Å tro på en Gud som en aldri har hørt om? Ja, dersom en bytter ut det litt trange ordet tro med det åpnere ordet påkalle.

Det er en slik sjelden sympatisk tanke, dette at Gud velger å gjennomsyre hele vår verden for på den måten å komme oss til unnsetning. Det forandrer fattigdommen og det forandrer sykdommen. De blir ikke lenger overlatt til det altoppslukende fraværet. De befinner seg ikke lenger hinsides godhet og mening. Om svakheten kan la seg omstøpe til styrke, da kan også verdensordenen bli snudd på hodet. Kristus på korset handler om akkurat dette, i hvert fall når hendelsen blir sett med Pauli øyne. Hvem har ikke søkt tilflukt til ordene hans om at det var alle plagene han måtte bære, som åpnet for muligheten til å leve på Gud?

Det har fått store teologer til å tenke at Gud kan fanges i enkeltstående paulinske formuleringer. Som at Gud bare viser seg for menneskene skjult i lidelsen – og at lidelsen representerer den eneste ­åpningen mot Gud.

Men slik kan det jo ikke være. Gud kan ikke gjøre det så vanskelig for oss. Det kan ikke være slik at Gud trenger elendigheten for å kunne komme oss i møte.

Les også: Han var en 1900-tallets mest ruvende teologer. Hjemme levde han med to kvinner

Nytolket gudsviljen. 

Skal vi finne ut hvor Gud er, kan vi gjerne lese mer Paulus. Han er nemlig veldig opptatt av sporene etter Gud. De finner han i første omgang hos Moses. Men så mente Jesus at jødene misforsto ham. Derfor nytolket han gudsviljen for dem, slik at grekerne, det vil si ikke-jødene, også skulle bli inkludert i fellesskapet.

Men tenker en slik, sitter en plutselig med noen problem i fanget. For å si det kort: Hvordan blir da forholdet mellom Jesusdisiplene og de andre? Hva med grekerne før Jesus? Og hva med jødene etter Jesus? Alt dette er det Paulus baler med.

Det faste orienteringspunktet hans er Jesus som solidariserte seg med alt det svake i verden for å fortelle at livet er en gave fra begynnelse til slutt. «Min nåde er nok for deg.» Dette er kjernen som han aldri mister av syne.

Men så var det de andre; de som ­befinner seg utenfor folden. Bryr ikke Gud seg om dem? Det er her det blir så overraskende å lese Paulus. Hva han blir nødt til å si for at Gud ikke skal krympe, bli liten.

Vedkommer alle. 

Paulus er nemlig overbevist om at Gud vedkommer alle: «Alle har samme Herre», sier han. Men er det mulig? Går det an å tro på en Gud som en aldri har hørt om? Jo, det går dersom en bytter ut det litt trange ordet tro med det åpnere ordet påkalle. Det er nettopp hva Paulus gjør. Han sier ikke bare at de som tror på Guds rettferdighet slik Kristus viser oss den, skal bli frelst, men at alle som påkaller ham, skal bli frelst. Det gjør en forskjell. For Paulus sier ikke at en må påkalle Gud på en bestemt måte. Nei, han sier bare påkallelse, som rommer alle typer henvendelse. Fra jubel og takk for alt en har fått til klager og nødskrik over det en mangler.

Men igjen: Hvordan i all verden påkaller en noe en ikke vet hva er? Igjen sprenger Paulus alle de rammene han ellers forholder seg til og sier noe som egentlig er ganske uhørt. Han sier med profeten Jesaja: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg.»

Det er som han sier at Gud lar seg ikke stanse i sine bestrebelser på å nå oss. Gud trosser vår gudløshet. Gud lager seg sin påkallelse i oss. Utenfor standarden. ­Annerledes enn slik vi trodde. Han sier bare med Jesaja: «Her er jeg.»

Les også: Mennesket og mysteriet. Rudolf Otto om «det hellige» 

Umistelige. 

Hvorfor er Gud slik? Han er slik fordi vi er umistelige for ham. ­Paulus sier det på sin måte. Han sier at Gud har gitt oss mennesker en felles rot som han alltid vil vedstå seg. Den er hellig, og derfor vil alt som vokser fram fra denne ­roten, innpodede greiner så vel som brukne greiner, vedkomme ham.

Slik må det være, sier Paulus, fordi Gud er Gud. Og for å sette punktum, for å sammenfatte det hele, avslutter han avsnittet om disse spørsmålene med de forunderlige ordene: «For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.» Alt har sitt utspring i Gud, alt holdes i live av Gud og alt skal til sist vende tilbake til Gud.

Gud favner alt, sier Paulus. Det gir luft omkring gudsordet.

Les også: Bultmann åpner Bibelen, etter at både de fromme og de lærde har lukket den.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere