Geir Tryggve Hellemo

Alder: 68
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Forfengelighetens marked

Publisert 10 dager siden - 1041 visninger

Det er fremdeles mulig å hoppe av karusellen og si: Jeg har lett etter lykkeland på feil sted.

Den siste rapporten fra FNs klimapanel sendte små sjokkbølger inn over oss alle. Jeg tror den fikk oss til å skjønne at nå er det alvor. Jeg synes jeg kan merke etterdønningene i mediene: Journalistene er blitt litt mer pågående, og politikerne slipper ikke like lett unna. Langsomt siger det inn over oss at vi kan ikke til evig tid skyve problemene foran oss eller betale oss ut av de vanskene vi selv har forårsaket. Også vi må foreta oss noe. Innimellom, men passe lavt så det er mulig å overhøre det om en vil, er det noen som våger å si de ubehageligste av alle ordene. De vi absolutt ikke vil høre: Klimakrisen må få oss til å gjøre noe med det helligste vi har. Vi må endre livsstil.

Endre livsstil? Men er det noe vi ikke vil, så er det å endre livsstil. Vårt lykkeland er jo basert på fortsatt oljeutvinning og økt forbruk. I femti år er det her vi har funnet lykken. En lykke vi slett ikke vil gi avkall på. Derfor sier beregningene at vi planlegger å øke forbruket vårt til jul med cirka 10 prosent, sammenliknet med fjoråret. Så i år skal vi i gjennomsnitt bruke 12.288 kroner på julefeiringen. Det blir til sammen om lag 51 milliarder kroner.

LES OGSÅ: Skal ikke lenger fly

Egen velstandsvekst. 

Og samtidig sender regjeringen vår delegasjoner til Brussel for å prøve å opprettholde omfattende, langsiktige gassleveranser til EU. Vi motarbeider målrettet EUs anstrengelser for å nå de klimamålene de selv setter seg, fordi vi er mest opptatt av egen velstandsvekst.

Alt dette prøver vi å gjøre med den beste samvittighet. For de andre, alle de andre er jo så mye verre. Vi prøver å fortelle verden og oss selv at det aller beste for oss alle er at de andre endrer seg, mens vi pynter litt på fasaden, passer på å ha noe i skryteskuffen, men ellers fortsetter som før.

Jeg har naturligvis ikke oppskriften på hvordan det er mulig å komme ut av uføret. Vi kan skylde på politikerne. Men politikerne våre blir ikke annerledes enn oss som de henter sitt mandat fra. Og vi, vi vil fortsette med å reise langt og dyrt, spise fint og dyrt, kle oss fint og dyrt og bo fint og dyrt. Vi elsker vårt forbruk.

Måtehold er tingen. 

Det er ikke nytt. I antikken, lenge før kristendommen begynte å prege samfunnet, visste de også å velte seg i overflod og luksus. Men helt samtidig gikk ganske vanlige  mennesker omkring og så på det hele og sa: Men dette er da ikke måten å leve på. Skal vi bli lykkelige, da må vi te oss annerledes. Og de satte ord på det. De sa blant annet: Måtehold er tingen. Ikke nødvendigvis på grunn av mangel på ressurser, men fordi erfaringen viser at måtehold er en god måte å leve på.

Dette er en innsikt som har fulgt oss mennesker opp gjennom tidene. Thackeray sto nylig på TV-skjermen foran en støyende karusell som gikk rundt og rundt, sinnbilde på en verden full av innbilskhet, humbug og bedrag, og minnet oss om hvor tåpelig det er å strebe etter slikt som det ikke er verd å skaffe seg.

Hvis de har rett, disse tenksomme menneskene før oss, så går det an å hoppe av karusellen og si: Jeg har lett etter lykkeland på feil sted.

LES OGSÅ: – Plastkampen slåst ikkje med klimakampen

Luksusartiklene. 

Jeg kan jo foreta en aldri så liten test sånn helt for meg selv for å se om det er mulig: Neste gang jeg er på en flyplass, kan jeg se meg omkring og spørre meg selv om jeg ikke like godt kan unnvære alle luksusartiklene som jeg knapt kjente til før jeg begynte å reise på denne måten. Kanskje jeg også skulle spørre om det ikke finnes bedre måter å anvende tiden på enn å småløpe mellom terminalene og presse meg ned i et flysete på veg mot et reisemål jeg knapt vet hvor er.

Jeg synes denne form for nostalgi er god, for den kan komme til å fortelle meg at jeg levde vel så godt før jeg begynte å leve uanstendig. Den dagen også politikerne skjønner at de burde se seg om etter større oppgaver enn å øke forbruket vårt, er det håp for både dem og oss. Men aller mest for alt det livet på jorden som vi er i ferd med å ødelegge.

LES OGSÅ: Vil møte klimakrisen med moral

Gå til innlegget

Gud i rettferdigheten

Publisert rundt 1 måned siden - 953 visninger

For meg blir de religiøse ordene tomme om vi nøyer oss med å si at vi er blitt rettferdiggjort ved tro.

Rettferdighet blir et vanskelig ord så snart vi skal være konkrete.­ Hvor store økonomiske forskjeller kan vi for eksempel tåle innenfor samfunnet vårt før vi snakker om urettferdig fordeling? Ja, det gis det ingen enkle svar på.

Men så finnes det også et annet ord som har med dette å gjøre som er enda mye vanskeligere. Det er rettferdiggjørelse. Jeg kjenner det bare fra religiøs sammenheng, men der er det uhyre sentralt, i alle fall om en forstår seg som lutheraner. For hele Luthers reformatoriske oppdagelse hviler på en ny forståelse av Pauli ord om Guds rettferdighet. Rettferdiggjørelse ved tro alene, som Luther sa. Men hva betyr det å bli gjort rettferdig – ved tro?

LES OGSÅ: Historien om den katolske Luther

Ugudelige levesett.

 For Luther tror jeg det betød at Gud er i stand til å sette strek over den uretten som vi mennesker vedvarende påfører ham gjennom vårt ugudelige levesett. Gud overvinner sin vrede, sitt fiendskap overfor oss ved at han skjenker oss sin rettferdighet, som er det samme som sin frelse. Omskiftet fra en streng og dømmende Gud til en nådig og frelsende Gud er uløselig knyttet til Jesu gjerning. For Jesu skyld tar Gud vår urett bort. Vi blir rettferdiggjort når vi tror dette.

Men om vi leser Romerbrevets første kapitel, da kan det hele komme til å se litt annerledes ut. Også der er Gud vred, men det er ikke så mye fordi menneskene har forbrutt seg mot ham. Nei, Gud er sint fordi menneskene har utøvd urett overfor hverandre. Når Paulus skal vise hvordan det skjer, kommer vi i berøring med noen av de mest omstridte versene i hele vår Bibel. Men akkurat nå kan vi styre unna hva han måtte mene om seksualitet. Det viktige for oss er at Paulus peker på menneskelig adferd, og så sier han at i slik adferd finner han urett.

LES OGSÅ Rettferdiggjørelse: Guds ja

Innbyrdes gjøremål. 

Uretten er altså ikke metafysisk i den forstand at Gud og mennesket er motparter. Nei, uretten befinner seg overalt på jorden i menneskenes innbyrdes gjøremål. Men den trengte ikke vært der. Hadde jødene bare visst hvordan de skulle forstå Moseloven, og hadde vi andre brukt forstanden på rett vis, da hadde menneskene levd rettferdig, sier Paulus. Det er fordi vi ter oss så tåpelig at Gud til sist velger å rydde opp. Han gjør oss rettferdige gjennom levesettet til et enkelt menneske. Som levde rett.

På mange måter er det lettere å følge Paulus enn Luther. For er det noe vi kjenner igjen, så er det avmakten i møtet med rettferdigheten. Selv om rettferdighet er et vanskelig ord, så er det ikke vanskeligere enn at vi skjønner inderlig godt at vi innretter oss her på jorden mot bedre vitende. Vi bryr oss ikke mer om verdens urett enn det passer oss.

Men kan vi da løse utfordringen ved bare å la nåde gå for rett?

For meg blir de religiøse ordene tomme­ om vi nøyer oss med å si at vi er blitt rettferdiggjort ved tro, og bare fortsetter med å skape mer urett. Jeg er ikke i tvil om at Paulus må ha ment at når Gud trekker sløret til side og viser hvordan retten kan få gjennomslag, ja, da skal det få konsekvenser.

LES OGSÅ: Paulus forble jøde

Klinger annerledes. 

Med dette mener jeg ikke å si at jeg forstår Paulus bedre enn Luther. Men jeg sier at Pauli ord klinger annerledes i mine ører enn i Luthers. Hele forskjellen består i at Luther slet seg ut på å innfri religiøse krav. Han lette etter en nådig Gud som var blitt borte for ham. Jeg derimot trenger Paulus til å holde fast at den uretten som vi tåler så inderlig vel så lenge den ikke rammer oss selv, den vedkommer ikke bare oss, den vedkommer også Gud. Derfor tar da også Gud et oppgjør med den for vår skyld, og han gjør det i Kristus.

Ser vi nøye etter, vil vi oppdage at ­dynamikken i Matt 25 har likhetstrekk med Rom 1. Når Kristus sitter på dommersete for på Guds vegne å skille sauene fra geitene, da samler han de rettferdige på sin høyre side. Det som har rettferdiggjort dem, er en stor overraskelse for dem. De trodde nemlig at de så sultne som de ga mat. I virkeligheten så de Kristus. Troen var altså til stede i handlingene deres uten at de var klar over det. Hvorfor? Fordi de gjorde det som var rett. Det må være det motsatte av gjerningsrettferdighet, tenker jeg.


Gå til innlegget

Abort på ny

Publisert 2 måneder siden - 933 visninger

Ungdomspolitikerne vil ha en ny abortdebatt. Kanskje det ikke er så dumt.

I 1978 var diskusjonen så opphetet, så lite lydhør, at argumentene nesten ble borte. Nå, førti år etterpå, er det kanskje lettere å få tak i hva det egentlig dreier seg om.

Bedre enn før. 

I alle fall skjønner jeg bedre hvor umulig lovgivningen fra 1964 var – dette at ei nemnd skulle bestemme om en kvinne skulle få lov til å avbryte et svangerskap eller ei. Og jeg skjønner bedre enn før behovet for et lovverk som tar vare på de kvinnene som ikke under noen omstendigheter ser seg i stand til å fullføre et svangerskap. Ingen står fosteret nærmere enn kvinnen, og skal et svangerskap avbrytes, ja, så vedkommer det ingen slik som henne.

Men dreier abort seg om kvinnens råderett over sin egen kropp? Så vidt jeg kan forstå, legger den amerikanske lovgivningen seg tett opp til en slik tenkning. Høyesterettsdommen fra 1973 slår nemlig fast at fri abort inngår i retten til privatliv, en rett som er belagt i det fjortende tillegget til den amerikanske grunnloven.

Det innebærer at svangerskapsavbrudd kan finne sted, ut fra vurderinger av kvinnens helsetilstand, også etter at fosteret er levedyktig. Selv om praksis i de fleste statene er strengere, forklarer denne lovgivningen hvorfor abortdebatten i USA har blitt så uforsonlig.

LES OGSÅ: Abortsyn viktig ved dommerval i USA

Ikke absolutt. 

I Norge er lovgivningen annerledes. Her sier vi at fosteret har krav på vern etter utgangen av uke 12 i svangerskapet. Men vernet er ikke absolutt, selv om det blir sterkere etter som ukene går.

Det betyr at vår lovgivning forsøker å balansere to hensyn mot hverandre: Kvinnens råderett over det liv som befinner seg i henne, og fosterets egenverdi. Det første tillegges størst vekt i første del av svangerskapet, mens fosterets egenverdi får størst vekt i den siste delen.

Det er her det begynner å bli vanskelig. For hvor skal grensen gå mellom hvilke hensyn som skal tillegges størst vekt?

I et svangerskap finnes det noen grenser som alle er diffuse. En er knyttet til registrering av fosterets hjerteslag, en annen til dets evne til å oppfatte eksempelvis smerte, en tredje til anslag av fosterets levedyktighet utenfor livmoren.

LES OGSÅ: Filosof: 'La abortdebatten ligge'

Så menneskeliknende. 

Vår lovgivning knytter imidlertid ikke retten til svangerskapsavbrudd til noen av disse grensene. Antagelig benyttes uke 12 fordi fosteret da har begynt å bli så menneskeliknende at det vekker for stort ubehag å fjerne det. Men en slik måte å tenke på står fram som mer pragmatisk enn prinsipiell. For prinsipielt sett vil det ved svangerskapsavbrudd alltid være tale om to hensyn som ikke lar seg forene: Kvinnens rettigheter på egne vegne mot fosterets rett til liv. Begge er legitime, men uforenlige i spørsmålet om abort.

Til syvende og sist dreier det seg om et moralsk dilemma som kan fortone seg som uløselig. Som teoretisk utfordring kan slike dilemma stå fram som skjerpende, men som moralsk valg er de nesten over evne.

Rettslig har vi valgt å forholde oss til dette dilemmaet gjennom et kompromiss. Slik går det an å lage samfunnsordninger, men samfunnsordningen kan ikke dekke over valgets moralske side. Kvinnen i nød kan ikke velge kompromisset, hun må velge mellom to alternativ.

Reserverer meg. 

Det må være lov å si at vi i Norge har levd tålig bra med vår nåværende abortlovgivning. Men jeg reserverer meg mot dem som sier at aborttallene i Norge befinner seg omtrent der de bør være. Det må være mulig å ha som et overordnet mål at kvinner som blir gravide, skal ønske å bære fram sine barn. Og det står for meg fram som moralsk forkastelig å ønske å utvide retten til selvbestemt abort til 24 uker, flere uker etter at fosteret er levedyktig, ut fra en renspikket liberalistisk tenkemåte, altså ut fra tanken om at samfunnet skal avgrense enkeltindividets rettigheter i minst mulig grad.

Tenker en slik, har en ikke fått med seg abortens moralske kval. Da overser en behovet for vern om det spirende liv som med tiden skal bli et fullverdig menneske. Da har en heller ikke skjønt hvorfor det blir umulig å legge abortdebatten bak seg og bli ferdig med den, en gang for alle.

LES OGSÅ: Spiralnekter vant frem i Høyesterett 

Gå til innlegget

Innkrøkt i seg selv

Publisert 3 måneder siden - 1135 visninger

Likeverd er verdiløst, om det bare er et påfunn oppi hodene våre.

Er det slik verden er? Delt på midten mellom sannhet og løgn?

Jeg tror ikke det. Jeg tror det som formidles til oss, er mye mer sammensatt. Jeg tror aldeles ikke at vi her hjemme bevisst omgir oss med falske nyheter. Men jeg tror vi liker å vinkle nyhetsformidlingen slik at den passer inn i en grunnfortelling om oss selv som ikke må få bli altfor ubehagelig.

Stenger grensene. 

Jeg er som alle andre opptatt av flyktningene – alle millionene som ikke har noe sted å være. Det viktigste jeg vet om dem, er at vi ikke vil ha dem her hos oss. Ingen vil ha dem. Derfor stenger vi grensene. Det er millioner av dem til sammen som har hopet seg opp i flyktningleirer, men jo lenger borte fra oss de befinner seg, desto bedre.

Alle vet at de dør i hopetall, men vi lærer oss til ikke å la det gå altfor mye inn på oss, for vår kapasitet er jo for lengst sprengt. Vi ødelegger vår egen framtid ved å ta oss av dem. Derfor har vi fokus et annet sted – på hvordan vi kan bli kvitt flest mulig. Derfor returnerer vi. Vi sender dem hjem til deres opphavsland så snart vi selv har erklært krigssonene de kommer fra, for trygge nok.

Omtrent slik er mitt bilde av vårt forhold til innvandrerne. Det er formidlet via medier som insisterer på å være troverdige.

Mer lavmælte. 

De samme mediene er uendelig mye mer lavmælte om de i det hele tatt omtaler arbeidsinnvandrerne våre. Tallene for 2017 viser at vi hadde 13.800. Mens antallet asylsøkere har skrumpet inn til noen få tusen.

Arbeidsinnvandrerne får lov til å komme – fordi vi trenger dem. Helsevesenet vårt bryter sammen uten dem. Jeg synes det er nesten umulig å forstå at vi ikke skal være i stand til å sørge for å utdanne nok personell til å ta vare på oss selv når vi blir syke. Det skal andre gjøre for oss. De bringer kompetansen med seg, men vi sørger for å lønne dem dårlig, og klage på språkferdighetene deres. Vi bygger opp et nytt klassedelt samfunn, og synes det er ok så lenge vi tjener på det.

Slik er vår strenge og rettferdige innvandringspolitikk. Som gir rom for dem vi kan ha nytte av, men vender ryggen til dem som helt uforskyldt har havnet i bunnløs nød.

Oppdra dem. 

Om innvandrerne har mediene mer å fortelle. For eksempel at vi må bli strengere overfor dem. For de er ikke blitt like nok oss. De ter seg ikke nok som oss. Siden de ikke vet sitt eget beste, må vi fortelle dem det. Oppdra dem simpelthen. Få dem til å skjønne hvilke verdier de skal holde seg med.

Men de samme mediene sier uendelig lite om de verdiene de har med seg. Det er ofte verdier som slett ikke er oss så fremmede, om vi tenker oss om. Det dreier seg gjerne om omsorg for andre som går langt ut over det vi selv praktiserer, om vedvarende forpliktelser overfor slekt og venner, om fellesskap i hverdag og fest, om en vennlighet som strekker seg mye lenger enn til dem vi vanligvis regner som venner. Alt dette som hos oss er på vikende front.

Jeg kunne godt føye til: alt dette som i sin tid preget vår egen utvandrerkultur. Den gangen det var vi som ikke hadde brød til å leve av og dro av sted til fremmed land for å få en ny start. For å gi og hente impulser fra et større miljø enn vårt eget.

Verden er blitt én. 

Det er sunt å minne seg selv om at det ikke er så nytt at folk flytter på seg. De gjorde det ikke bare under utvandringen til Amerika. De gjorde det samme innenfor Det britiske imperiet. Ja, de gjorde det allerede i Romerriket. Det som skiller oss fra våre forfedre, er at det i grunnen ikke finnes noen vei tilbake lenger. For vår verden er blitt én - virkelig én – for alltid.

Men da må vi også akseptere et mangfold som ingen har sett maken til tidligere. Og så må vi skjønne at likeverd er verdiløst, så lenge det bare befinner seg oppi hodene våre.

Med ett går det opp for meg hvorfor vi holder oss med alle halvsannhetene om de som bosetter seg hos oss.

Trykket i Vårt Land 14. september 2018 i spalten Livssyn. 

Gå til innlegget

Stillheten bak stjernene

Publisert 4 måneder siden - 1945 visninger

Jeg tror Hans Børli har rett i at vi må gjenoppdage den Gud som er bakenfor «den vedtatte virkeligheten».

Hvis noen skulle spørre hva Det nye testamentet handler om, kan en lure seg unna med å si at det handler om Jesu omgang med sine venner og fiender. Det høres så greit ut, men det er slett ikke så enkelt som det kan høres ut som. For Jesus var ikke et hvilket som helst menneske som gikk omkring der nede i Palestina for om lag to tusen år siden og til forveksling liknet på alle oss andre.

Veldige pretensjoner. 

Om vi leser evangeliene, vil vi oppdage at han hadde veldige pretensjoner på egne vegne. Han skulle vise oss hvem Gud er og hva Gud vil.

Det kan virke så selvsagt at vi verken blunker eller sperrer opp øynene. For vi har jo vennet oss til å putte Gud inn i mennesket Jesus. Vi snakker om Jesus, og tar det for gitt at vi snakker om Gud. Men om nå Jesus skulle romme hele Gud, er ikke da Gud blitt litt liten?

Ja, noen gjør ham enda mindre. Siden alt det der med Gud er blitt så vanskelig, legger de de store pretensjonene til side, og ser bare etter det de kjenner igjen fra beretninger om andre mennesker når de beskjeftiger seg med evangeliene. Da blir Gud til syvende og sist enda mindre. Han blir til forveksling lik alle oss andre. Han blir erstattet av et menneske.

Svimlende stort. 

I Bibelen er perspektivet ganske annerledes. Der hører Jesus hjemme i en stor sammenheng som griper helt tilbake til «begynnelsen» – hva nå det måtte være. Skal vi lytte til Bibelen, da blir vi tatt med tilbake til skaperordet som i begynnelsen var «hos Gud». Vi aner at vi er på veg mot noe svimlende stort. Og det store er nettopp en Gud som rommer veldig mye mer enn mennesket Jesus.

Hans Børli er opptatt av hvor Gud er å finne. Han polemiserer åpent og utilslørt mot de som har redusert ham, gjort ham liten. Og så sier han noe veldig viktig. Han sier at de som fornekter Gud, de fornekter ikke Gud, men vrengebildet av ham. Og vrengebildet, det er skapt av teologien og den gjengse forkynnelsen som har puttet Gud inn i dogmer og det han kaller åndelig juss.

Hvor finner så Børli sin Gud? Han finner ham, ikke særlig overraskende må jeg si, ute i naturen. «Alle menneskeskapte gudshus er for trange og låge - så må menneskene gjøre Gud mindre, skape ham om, slik at han bare blir litt større enn de selv er», sier han i Tankestreif. I naturen derimot, der møter en Gud i all hans navnløse velde.

En beksvart vinternatt. 

Jeg tror jeg fornemmer hva Børli er på jakt etter når han nærmer seg Gud med de merkelige ordene: «Et djupsyn inn i stillheten bak stjernene». Det er ikke mulig å forklare slike ord, men en kan kanskje ane hva det dreier seg om dersom en ser seg selv under den overveldende stjernehimmelen en beksvart vinternatt, og ikke fester oppmerksomheten på stjernene, men på mørket mellom dem, bak dem, hinsides alt vi kan ellers komme i berøring med.

Jeg tror Børli har rett i at vi må gjenoppdage den Gud som er bakenfor «den vedtatte virkeligheten». Det er en Gud som vi alle kan fornemme, fordi han befinner seg, nettopp i eller bakom eller under alt det som kan sanses her på jorden. Det er denne Guden som i Det gamle testamentet sier om seg selv: «Jeg er den jeg er». Men det er også en Gud som det er lett å mistolke, fordi det vi kan sanse, er så mangslungent. Det rommer slikt som er godt og vondt, fint og stygt, fascinerende og avskrekkende, kastet om hverandre, tilsynelatende helt hulter til bulter. Så en ting er at denne Guden må være stor, langt større enn vi kan fatte. Men er han, når alt kommer til alt, lunefull eller tillitvekkende, ond eller god?

Inn i ordene. 

Det er her Jesus kommer inn i bildet. Når han blir kalt «bildet av Guds vesen», er ikke poenget at Gud skal bli liten, men at talen om ham skal være tilpasset oss. Gud forblir i stillheten, men han flytter også inn i ordene. Så vel ordene som de handlingene evangeliene beretter om, viser oss at den Guden som står bak verden, verken er ond eller lunefull. Han er god og miskunnsom. Ufravikelig god og miskunnsom.

Klassisk kristendom favner både Guds velde og Gud i menneskeskikkelse. Derfor holder jeg meg med klassisk kristendom.

Trykket i Vårt Land 17. august 2018 i spalten Livssyn.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77407 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43450 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34841 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27801 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22442 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22147 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20053 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19055 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 161 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 359 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 136 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 122 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 177 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
3 dager siden / 231 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
4 dager siden / 272 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
4 dager siden / 161 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
4 dager siden / 113 visninger
Les flere

Siste innlegg

Les flere