Geir Tryggve Hellemo

Alder: 68
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Stillheten bak stjernene

Publisert 4 dager siden - 1806 visninger

Jeg tror Hans Børli har rett i at vi må gjenoppdage den Gud som er bakenfor «den vedtatte virkeligheten».

Hvis noen skulle spørre hva Det nye testamentet handler om, kan en lure seg unna med å si at det handler om Jesu omgang med sine venner og fiender. Det høres så greit ut, men det er slett ikke så enkelt som det kan høres ut som. For Jesus var ikke et hvilket som helst menneske som gikk omkring der nede i Palestina for om lag to tusen år siden og til forveksling liknet på alle oss andre.

Veldige pretensjoner. 

Om vi leser evangeliene, vil vi oppdage at han hadde veldige pretensjoner på egne vegne. Han skulle vise oss hvem Gud er og hva Gud vil.

Det kan virke så selvsagt at vi verken blunker eller sperrer opp øynene. For vi har jo vennet oss til å putte Gud inn i mennesket Jesus. Vi snakker om Jesus, og tar det for gitt at vi snakker om Gud. Men om nå Jesus skulle romme hele Gud, er ikke da Gud blitt litt liten?

Ja, noen gjør ham enda mindre. Siden alt det der med Gud er blitt så vanskelig, legger de de store pretensjonene til side, og ser bare etter det de kjenner igjen fra beretninger om andre mennesker når de beskjeftiger seg med evangeliene. Da blir Gud til syvende og sist enda mindre. Han blir til forveksling lik alle oss andre. Han blir erstattet av et menneske.

Svimlende stort. 

I Bibelen er perspektivet ganske annerledes. Der hører Jesus hjemme i en stor sammenheng som griper helt tilbake til «begynnelsen» – hva nå det måtte være. Skal vi lytte til Bibelen, da blir vi tatt med tilbake til skaperordet som i begynnelsen var «hos Gud». Vi aner at vi er på veg mot noe svimlende stort. Og det store er nettopp en Gud som rommer veldig mye mer enn mennesket Jesus.

Hans Børli er opptatt av hvor Gud er å finne. Han polemiserer åpent og utilslørt mot de som har redusert ham, gjort ham liten. Og så sier han noe veldig viktig. Han sier at de som fornekter Gud, de fornekter ikke Gud, men vrengebildet av ham. Og vrengebildet, det er skapt av teologien og den gjengse forkynnelsen som har puttet Gud inn i dogmer og det han kaller åndelig juss.

Hvor finner så Børli sin Gud? Han finner ham, ikke særlig overraskende må jeg si, ute i naturen. «Alle menneskeskapte gudshus er for trange og låge - så må menneskene gjøre Gud mindre, skape ham om, slik at han bare blir litt større enn de selv er», sier han i Tankestreif. I naturen derimot, der møter en Gud i all hans navnløse velde.

En beksvart vinternatt. 

Jeg tror jeg fornemmer hva Børli er på jakt etter når han nærmer seg Gud med de merkelige ordene: «Et djupsyn inn i stillheten bak stjernene». Det er ikke mulig å forklare slike ord, men en kan kanskje ane hva det dreier seg om dersom en ser seg selv under den overveldende stjernehimmelen en beksvart vinternatt, og ikke fester oppmerksomheten på stjernene, men på mørket mellom dem, bak dem, hinsides alt vi kan ellers komme i berøring med.

Jeg tror Børli har rett i at vi må gjenoppdage den Gud som er bakenfor «den vedtatte virkeligheten». Det er en Gud som vi alle kan fornemme, fordi han befinner seg, nettopp i eller bakom eller under alt det som kan sanses her på jorden. Det er denne Guden som i Det gamle testamentet sier om seg selv: «Jeg er den jeg er». Men det er også en Gud som det er lett å mistolke, fordi det vi kan sanse, er så mangslungent. Det rommer slikt som er godt og vondt, fint og stygt, fascinerende og avskrekkende, kastet om hverandre, tilsynelatende helt hulter til bulter. Så en ting er at denne Guden må være stor, langt større enn vi kan fatte. Men er han, når alt kommer til alt, lunefull eller tillitvekkende, ond eller god?

Inn i ordene. 

Det er her Jesus kommer inn i bildet. Når han blir kalt «bildet av Guds vesen», er ikke poenget at Gud skal bli liten, men at talen om ham skal være tilpasset oss. Gud forblir i stillheten, men han flytter også inn i ordene. Så vel ordene som de handlingene evangeliene beretter om, viser oss at den Guden som står bak verden, verken er ond eller lunefull. Han er god og miskunnsom. Ufravikelig god og miskunnsom.

Klassisk kristendom favner både Guds velde og Gud i menneskeskikkelse. Derfor holder jeg meg med klassisk kristendom.

Trykket i Vårt Land 17. august 2018 i spalten Livssyn.

Gå til innlegget

Ramadan

Publisert rundt 1 måned siden - 787 visninger

Jeg kjenner ikke mange muslimer. Men jeg kjenner noen. Og jeg kjenner dem godt nok til å diskutere både politikk og religion med dem.

Det var under ramadan vi ­hadde den første varmebølgen. Da ølkranene­ sto på vidt gap til langt på natt. Men ikke for muslimene. For de fastet fra soloppgang til solnedgang. Da verken spiste de eller drakk de. Jeg tenkte: Det går ikke an. Det går ikke an å greie seg uten vann i varmen.

Da jeg litt forsiktig forhørte meg, var jeg forberedt på å høre klagesanger om hvor tåpelig denne fasten egentlig er, og overveielser omkring religiøs plikter som ikke tar hensyn til de mest innlysende ­menneskelige behov. Og så trodde jeg at de nå ikke tok fasten sin så alvorlig som det kunne høres ut, men lempet litt her og der – sånn etter eget forgodtbefinnende.­ Jeg så for meg at de hadde et nokså ­avslappet forhold til sine religiøse plikter.

Men det var ikke slik. 

De muslimene jeg snakket med, de overholdt fasten, og de var stolte av det. De fortalte om overgangsvansker i starten, men like mye om tilvenning. Men de var aller mest opptatt av hvor sunt det var å faste. Fettet omkring leveren ble redusert, kroppsvekta gikk ned, og sinnet ble mer årvåkent enn ellers. De fortalte det med et smil om munnen.

På lag med livet. 

De overbeviste meg ikke om ramadans fortreffelighet. Men de fikk meg til å stusse over den positive omgangen med strenge religiøse krav. For her sto ikke religionen i vegen og stengte. Tvert imot var religionen på lag med livet­. Det ble opplevd som livsfremmende å ­pålegge seg selv restriksjoner.

Jeg ble forbløffet fordi jeg har blitt så fortrolig med en religionskritikk som bare leter etter alt det gale ved religionen. Som nesten litt sykelig jakter på all den elendighet som religionen har forårsaket opp gjennom tidene. Arnulf Øverlands spott har satt seg i veggene våre. Sammen med mange andre har han fått oss til å tenke at religionen er like fordummende som den er livshemmende.

Møtet med islam viste meg noe annet. Midt oppi all den radikaliserte islam vi daglig støter på, og som framstår som både frastøtende og menneskefiendtlig, traff jeg på en religiøs praksis som oppfattet seg selv som livsfremmende, for de som praktiserte den.

Fast forankringspunkt. 

Jeg forteller om islam fordi jeg opplever at slike fortellinger har forstummet blant oss kristne. Jeg hører sjelden eller aldri noen som forteller at det faktisk er nødvendig å sørge for beskyttende rammer omkring sin livsutfoldelse. At det noen ganger er best å holde igjen. At det kan være godt for alle at en ikke mister kontrollen. Har vi sluttet å tenke slik fordi vi har sluttet å oppfatte vår religion som livsvern?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet, det er at det er umulig å holde seg med religion dersom en ikke trenger den.

Jeg fortsetter ikke å gå til gudstjeneste hvis jeg ikke får noe ut av det. Jeg lar ikke mine barn døpe dersom jeg ikke tenker det er livsfremmende for dem å ha et fast forankringspunkt i livet. Jeg pålegger meg ikke restriksjoner hvis jeg ikke tror det er godt for noe.

Frigjørende avkall.

Kanskje er det her tampen brenner aller mest. Omkring de selvvalgte begrensningene. Jeg kunne like gjerne sagt: Omkring den selvdefinerte friheten. For vi har vennet oss til å tenke at frihet, det er å bryte grenser, bryte tabuer­, følge egen lyst i ett og alt.

Men frihet, det kan jo like gjerne bestå i å gi avkall på.

Gi avkall på? Ja, for eksempel teste ut hva som ville skjedd med meg den varme sommerkvelden da alle drakk øl – bortsett fra meg.

Jeg tror ikke jeg ville bli glad sånn uten videre. Men jeg vil ikke se bort fra at det i etterkant kunne gitt en slags tilfredstillelse å kunne si: Jeg valgte det faktisk selv.

Trykket i Vårt Land 20. juli 2018

Gå til innlegget

En bokser hviler ut

Publisert 2 måneder siden - 532 visninger

Hvor er det blitt av bildene som minner oss om hva vi streber etter?

Jeg vet ikke hva folk tenker omkring kropp, og det er nettopp noe av poenget. At vi ser og vurderer kropp på så mange ulike vis. Og det er sannelig nok å ta av. Noen er unge og andre er gamle. Noen er vakre og andre er, om ikke stygge akkurat, så i det minste mindre tiltalende. Noen er veltrente og velpleide, andre er bare nedslitte og ustelte. 

Sånn er vi vant til å forholde oss til omgivelsene. Å se på dem med et prøvende, granskende observerende blikk. 

Som øyenslyst

Men om jeg spør: Hva skjer med meg når jeg ser på en kropp, da er det noe annet. Da kan tankene gå i så mange andre retninger. En kan tenke kropp som arbeidskraft, en kan tenke kropp som øyenslyst, en kan tenke på sex eller på det som skjuler seg bakenfor fasaden. 

Jeg ble opptatt av kropp på denne litt annerledes måten etter å ha sett et britisk tv-program. Der spurte de: Hvorfor laget grekerne alle disse skulpturene av nakne kropper? Det var et spørsmål som var litt nytt for meg. For det førte interessen bort fra selve objektet, den tekniske og kunstneriske ferdigheten som skulpturene forutsatte, og over på betrakterens opplevelse av det han så. 

I programmet sa de om lag det samme som Leonardo da Vinci må ha tenkt da han plasserte en mannskropp inn i en sirkel og et kvadrat. Det dreier seg begge steder om en organisk form som i alle henseender er harmonisk. Poenget med betraktningen er ikke forherligelse av den velformede kroppen, men at jeg som ser, påvirkes av det jeg ser. Poenget er at jeg skal bli harmonisk av å se på det perfekte. 

Balanse og orden. 

Det er i seg selv en viktig iakttakelse. For det betyr at kroppen ikke trenger å være så viktig i seg selv. Og det betyr slett ikke at vakre kropper har vakre sinn. Men det kan bety at det vakre og harmoniske har en positiv påvirkningskraft. Det kan gjøre meg til et bedre menneske. Gjøre meg opptatt av å finne fram til balanse, orden og harmoni i meg selv. 

Nå stoppet ikke grekernes tanker her. For de sa også: Interessen for den harmoniske, velproporsjonerte kroppen oppfatter vi som et sivilisasjonstrekk. Det skiller oss fra barbarene. For vi oppfatter orden, likevekt og struktur som målet for vår måte å organisere hele vår tilværelse på. Hele vår samfunnsorden. Når vi tenker slik, da er vi også i pakt med naturen. For kosmos er jo ordnet. Vår oppgave på jord er altså å sørge for at vi kan finne vår rettmessige plass innenfor de rammene vi tilhører. Det gjør vi ved å se på kropper, sa grekerne. 

Poenget mitt i fortsettelsen kunne godt ha vært: Den seksualiserte vestlige kroppen er et kulturprodukt som avslører en væremåte som er veldig annerledes. Men i stedet skal jeg si: Hvor er våre bilder som sier hva vi som sivilisasjon streber etter? Hvordan sørger vi for at våre sinn stadig blir minnet om at vi ønsker å være i balanse med oss selv og med omgivelsene våre? For vi er vel ikke så annerledes enn grekerne. Og vi ønsker oss vel alle en slags orden i tilværelsen. Eller? 

Med brukket nese. 

En bronseskulptur fra antikken skiller seg ut fra alle andre. Den befinner seg i Palazzo Massimo alle Terme i Roma og er laget knappe hundre år før vår tidsregning. Den viser en bokser som hviler ut etter kampen. Han er selvsagt atletisk som alle de andre. Men samtidig er det slik at all boksingen har vansiret ham. Med brukket nese, ødelagte ører og flust av sårskader sitter han der, utmattet og ettertenksom. Jeg tror han i første omgang vil minne sine betraktere om hvor krevende det er å kjempe for at verden skal være på stell. 

Det er veldig betagende å se på den utslitte bokseren. For han vitner også om en kulturell ettertenksomhet som går ut over det forventede. Skulptøren må ha skjønt noe som vi – tusener av år etterpå – bare kan ane som et flyktig streif, et vindpust som vi må anstrenge oss for i det hele tatt å komme i berøring av. Jeg fornemmer at bokseren ser for seg at den seieren han nettopp har vunnet, trolig er hans aller siste. 

Hva slags tanker som måtte dukke opp i forlengelsen, overlater han til oss.

Trykket i Vårt Land 22. juni 2018

Gå til innlegget

Døden i livet

Publisert 3 måneder siden - 265 visninger

Jeg har direkte uvilje mot å snakke om døden. Det vekker ubehag hver eneste gang.

Jeg tror det er helt naturlig. Min uvilje mot å snakke om døden. Fordi den utgjør motsetningen til alt det jeg ellers er opptatt av. Som har med liv å gjøre. 

Men det betyr ikke at jeg raser mot døden. Jeg synes ikke jeg kan rase mot den, fordi den utgjør en ufrakommelig del av rammebetingelsene for livet mitt. Derfor må jeg prøve å akseptere den. Prøve å si til meg selv: Hva gjør jeg med det som jeg ikke kan avfinne meg med, men som jeg må avfinne meg med? 

Akkurat dette, å måtte leve videre med slikt som hele jeg stritter mot, det er det det dreier seg om. Men det er ikke en utfordring som først dukker opp når jeg tenker på meg selv og min forestående død. Jeg kjenner det alt sammen fra savnet etter mennesker jeg selv har mistet. 

Helt uransakelige. 

Noen sider ved døden vil alltid forbli helt uransakelige. Som for eksempel hva som skjer med den dødes identitet når kroppen går til grunne. 

Med andre sider av døden er det annerledes. Når vi mister noen, da ser vi alltid bakover, på det som har vært. Vi tenker bakover, og vi tenker stort. Vi er opptatt av det som nå lå gjemt i dette livet som vi har mistet tilgangen til. Det kan være så mangt, men vi finner nesten alltid noe å feste oss ved som vi opplever som viktig. 

Jeg tror det er en god måte å te seg på. For når vi står der overfor en vi har mistet, som vi synes vi ikke kan miste, da kan det til og med foresveve oss at minnene om det som har vært, de vil da i det minste alltid være der.

Vinne evighet. 

Pyramidene i Egypt viser hvorledes erindringen om død nesten kan vinne evighet. For de har jo vært der omtrent like lenge som menneskene har gjort seg tanker omkring sin tilvæ- relse. 

I Bibelen er det annerledes. Der bygges det ingen monument som skal ruve over alt annet for på den måten å true forgjengeligheten. I fortellingen om Lasarus blir vi i stedet tatt med inn i vanmakten og sorgen og fortvilelsen i møtet med døden. Marta og Maria møter døden med bebreidelser. Den skulle ikke ha funnet sted. Jesus på sin side blir både opprørt og rystet i sitt innerste når han møter de som sørger. Dessuten gråter han. Det er den eneste gangen vi får vite at han gråter. Han gråter fordi han har mistet en han er glad i. Vi får til og med høre om lukten fra det døde legemet. Det er slikt vi nesten hopper over når vi leser det. Men som understreker hvor utålelig døden er.

Livet tilbake. 

Men hva skjer så? Ja, Lasarus får livet tilbake – til låns må vi føye til. 

Men Jesus? Hva gjør han for noe? Han gir Lasarus livet tilbake. Men det står nesten fram som et påskudd for å si noe helt avgjørende, ikke om døden, men om livet. Og det han har å si, henter han ut av seg selv. Han sier: Se på meg. Jeg er livet. Det er som han sier: I meg ser dere hva liv er for noe. 

I møtet med døden gjør altså Jesus omtrent det samme som vi gjør. Han viser tilbake til levd liv, det livet han selv lever. Selv fortellingen om oppstandelsen trekker i det alt vesentlige veksler på slikt som er kjent fra før: Hos Johannes får vi ikke vite stort mer om den oppstandne enn at han snakker til Maria, at han lar Tomas ta på seg og at han spiser sammen med vennene sine.

Peker tilbake. 

Det er som evangeliet sier: Det er noe der, i etterkant, men kjennskap til det som er der, må øses ut av det livet dere allerede er fortrolige med. Døden brukes altså i disse fortellingene til å peke tilbake på selve livet. Jesu kvalifisering av dette livet, må vi føye til. For alt det som Jesus sier om liv og helse, mat og drikke, er veldig gjenkjennelig. Det starter alltid i det kjente, samtidig som det uten unntak går utover det trivielle. Hos Jesus blir livet veldig stort. Det blir så stort at jeg kan komme til å tenke at liv uten alt dette bare må bli for lite. Det er ord som viser at det er mulig å tenke stort om menneskelivet uten å miste bakkekontakten. 

Det gir oss ikke noen uttømmende fasit om hva som skjer når vi dør. Men det er tanker som gjør det mulig å se døden inn i hvitøyet og si: Du er når alt kommer til alt kanskje mindre truende enn jeg først trodde.

Trykket i Vårt Land 24. mai 2018 i spalten Livssyn. I Livssyn skriver hver uke Sofie Braut, Geir Hellemo, Ingrid Nyhus og Didrik Søderlind om tro og livssyn.

Gå til innlegget

I levende dialog

Publisert 4 måneder siden - 419 visninger

Et livssyn som er til å stole på, det står ustoppelig i dialog med omgivelsene.

Hva er livssyn for noe? Umiddelbart vil de fleste si at livssyn, det har med religion å gjøre. Om en tror på en gud eller ikke tror på en gud.

Ustoppelig i dialog. Jeg vil også tenke at et livssyn har med forankring å gjøre. Livsforankring. Men livssynet vedkommer mer enn som så. Et livssyn som er noe tess, som er til å leve på, det står ustoppelig i dialog med omgivelsene. Det er umulig å koble livssynet fra selve livet.

Det må bety at livssynet også ved­kommer politikk. Og mangelen på ­politikk. Rett og slett fordi ­politikerne i så stor grad former livet vårt. Ikke bare gjennom de vedtakene de fatter. Når ­nyhetsformidlingen fylles opp med ­politiske skandalesaker, så blir vi preget av det. Vi blir mismodige. Vi får en fornemmelse av at livet er en såpe. At vi bare befinner oss i en boble, at vi er lukket inne i en verden som går på tomgang.

Hjelpeløs og motløs. Vi ser det aller tydeligst i USA. Det som skjer i USA om dagen er veldig forstemmende. Mitt livssyn påvirkes av det. Jeg er mye mindre håpefull på verdens vegne i dag enn jeg var under Kennedy. Det er nok å se på ordbruken. Beskyldningene. Diplomatiet som bryter sammen og storkrigen som var like om hjørnet. Jeg blir redd, hjelpeløs og motløs.

Vi ser spor av det samme her hjemme. Hvis vi ser på det som har fylt nyhets­sendingene etter valget, ja, så er det ­granskning og mistro også her. En kan ikke unnlate å legge merke til at det dreier seg i det alt vesentlige om slikt som ikke skulle ha skjedd.

Fokuset har hele tiden vært på ­enkeltaktørers gjøren og laden. Det dreier seg selvsagt også om noen saker, men dem hadde vi ikke hørt noe særlig om, dersom det ikke var enkeltpersoner som tuklet det til. Det påvirker livssynet mitt. Jeg mister troen på at våre politikere er i stand til å håndtere de enorme utfordringene som ligger foran oss. Og som vi stadig på ny blir minnet om at vi må løse.

Godt og tjenlig vær. Klima er en slik utfordring. Jeg kan selvsagt gå på gudstjeneste og be om godt og tjenlig vær, og så være ferdig med livssynet mitt. Men jeg vil ikke tenke slik. For bønnene mine reduserer ikke CO2-utslippene. Skal vi få et godt klima i tiden framover, må vi gjøre noe med utslippene våre.

Det er en stor oppgave. Men jeg synes nå at våre folkevalgte har en enklere oppgave enn de fleste andre: For de har jo fått en slik grenseløs rikdom til disposisjon. Det burde være en takknemlig oppgave å forvalte alle skatteinntektene våre pluss et oljefond på åtte tusen milliarder kroner.

Barn og barnebarn. Men i stedet for å spørre hvor mye vi skal fortsette å hente opp av havet, så kunne vi ha sagt: Har vi ikke et særskilt ansvar for å ­rydde opp ­etter oss og all den CO2-en som har ­kommet ut av oljen og gassen vi har tjent oss rike på? Ja, ikke bare sagt, men ­faktisk tedd oss slik at vi kunne sagt til våre barn og barnebarn: Se hva som skjer! Se ­hvordan våre politikere går i bresjen og viser at det nytter.

Mitt problem er bare at jeg ikke ser slike politikere. Og det er nesten som jeg kan forstå det, etter som det er umulig å sanke stemmer på velstandskutt.

Oppi alt denne mistrøstigheten øyner jeg en lysning: Med all vår rikdom og med all den teknologiske ekspertisen vi har ­utviklet innenfor energifeltet, kan vi fortsatt bli pådrivere for en samfunns­utvikling som er bærekraftig. Med det kommer ikke av seg selv.

Kom en samfunnsomveltning. «Etter oss kommer syndfloden.» Det var visst nok Madame de Pompadour som sa det. Det kom ingen syndflod. Men det kom en samfunnsomveltning.

Bibelfortellingen om Noah handler også om mennesker som ble tvunget til å ­begynne på nytt. Det må vi også. Det er nå mitt livssyn.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
2 minutter siden / 1114 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1114 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1114 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3347 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 3 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Les flere