Geir Tryggve Hellemo

Alder: 69
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Hvorfor jeg er kristen

Publisert 6 dager siden

Enda tydeligere enn før ser jeg hvor fattig og innholdstom ateismen egentlig er.

Er kristne mer vanedyr enn andre? Er de feigere og mer fryktsomme? Motstandere av framskritt og forbedringer? Avhengige av innbilt støtte?

En av de største tenkerne i det 20. århundre, Bertrand Russell, mener det. I artikkelen «Hvorfor jeg ikke er kristen» hevder han akkurat dette. Selv om det snart er hundre år siden han skrev artikkelen, er den fortsatt av stor interesse, fordi synspunktene er blitt gjentatt i det uendelige etter ham.

Hvorfor tror jeg?

Da jeg leste artikkelen, var det noe som strittet, som ikke stemte. I forlengelsen tenkte jeg: Ja, hvorfor er jeg nå engang kristen? Er det fordi jeg synes jeg trenger en slags storebror som vil stå meg bi når livet blir for vanskelig? Har jeg bare overtatt kristentroen min fra generasjonene før meg uten noen form for kritisk refleksjon? Er jeg ganske bakstreversk, når alt kommer til alt?

Jeg liker å utfordre meg selv på denne måten. For det tvinger meg ut av sløvende vaner og opplagte selvfølgeligheter. Jeg vil gjerne gjøre opp regnskap for hva jeg står for.

Russell, du tar feil

Da finnes det mange svar på Russells utfordring. Men hvis jeg nå hadde fått gleden av å diskutere med ham, da ville jeg ha sagt: Jeg vet ikke like mye som deg. Jeg har heller ikke like skarpt hode som deg. Men på tross av det, og på tross av alle innvendingene du har mot kristendommen, er jeg viss på at du tar feil. Min tro har gått gjennom mange faser og jeg forstår godt innvendingene dine. Men du overser jo alt det som er viktig for meg.

Når jeg skal orientere meg i verden, da opplever jeg, mer og mer må jeg si, at den er full av overraskelser. Livet vårt tar vendinger som vi ikke var forberedt på. Midt oppi alt dette trenger ondskapen seg på med større og større styrke. Men det forunderlige er at det gjør godheten også. Derfor blir min omgang med menneskene omkring meg stadig mer mangfoldig.

Religion gir rom

Det er som om verden bare blir mer og mer utfordrende. På mange vis grellere, men også rikere og mer uutgrunnelig. Det store spørsmålet blir da: Hvordan skal jeg forholde meg til alt dette som finnes i min umiddelbare nærhet og som jeg bare et stykke på vei er i stand til å gjennomskue? Går det an å ordne det på en måte som tar hensyn til mangfoldet, uklarhetene og usikkerheten?

Da kan jeg ikke gå til vitenskapen. For vitenskapen rommer til syvende og sist akkurat like mange uløste spørsmål som livet mitt. Det er her jeg opplever at religionen gir rammer som er i stand til å fange inn dette mangfoldet på en god måte. Religionen gir på et vis rom for alt, ettersom intet menneskelig er den fremmed.

Samtidig er den mer enn en tumleplass for alle slags tanker og forestillinger, livsformer og væremåter. Snakker vi om kristendommen, gir den noen grunnleggende føringer som jeg ikke for noen pris vil unnvære. Med det mener jeg å si at jeg vet at de er gode for meg.

Fattig ateisme

Jeg tror det aller viktigste er at når verden trer fram som aller mest mistrøstig, da fastholder kristendommen for meg at dette er skinn og bedrag. Det finnes også gode krefter i tilværelsen, sier den, som systematisk demmer opp mot ondskapen. Når Jesus sier: «Se på fuglene under himmelen … Se på liljene på marken», da oppfordrer han oss til å være årvåkne, og til å velge perspektiv. Feste blikket på det som løfter og bærer. Og så inviterer han oss inn i dette godhetens prosjekt. Ja, mer enn som så: Han tilbyr det som alternativ til mistrøstigheten.

Det gjør en forskjell. I ettertid overstrømmes de gode dagene av takknemlighet, fordi de ikke er så selvfølgelige lenger. Og de onde dagene blir på en måte gjennomhullet. På nesten mystisk vis går det an å ane et slags stillferdig lys som skjuler seg, selv i det mørkeste mørke. Langsomt, men sikkert kan en fornemme at innenfor disse rammene går det an å finne seg selv på nye måter. I stedet for å hakke på tilværelsens trøstesløshet, kan livet langsomt fylles av dyp og inderlig mening.

Denne livserfaringen, selv når den er mer anelse enn virkelighet, vil aldri Russell kunne ta fra meg med all sin skarpsindighet. Tvert imot avdekker han, enda tydeligere enn før, hvor fattig og innholdstom ateismen egentlig er.

Gå til innlegget

Et spark i magen

Publisert rundt 1 måned siden

I Lukasevangeliet heter det: «Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes.» Det sparket skal ikke oppfattes som en tilfeldighet. Det var Gud som ga seg til kjenne.

Jeg har ingen statistikk å støtte meg til, men jeg regner det for temmelig sikkert at de bibelske navnene Elisabet og Maria har vært de mest brukte kvinnenavnene i vår kulturkrets gjennom årtusener. På en måte er ikke det noe rart, for det er to veldig vakre navn. Det rare måtte være at Elisabet bare kan spores tilbake til de første kapitlene i et av evangeliene. Det er Lukas som omtaler henne sammen med Maria i begynnelsen av sitt evangelium. Heller ikke Maria spiller noen særlig framtredende rolle i Det nye testamentet, bortsett fra her.

To viktige kvinner

Nå vil jo ikke bibelviterne tillegge de første kapitlene hos Lukas så stor vekt, siden den historiske forankringen til det som fortelles er så usikker. Det er også slik at feministene er i villrede om hvorledes de skal forholde seg til de to kvinnene. Ingen vil vel si at de sånn uten videre representerer kvinneidealer for vår tid. Men det har de da heller aldri gitt seg ut for å være. At de derimot målbærer jødisk kvinneideal på Jesu tid, kan det ikke herske tvil om. Det er nok til å vekke min interesse.

Av de to kvinnene er det Elisabet som opptrer først. Vi får vite at hun skal bli med barn, selv om hun er blitt gammel. Dette er altså ikke en seksualfiendtlig tekst. Snarere er det slik at sex blant gamle betraktes som et sted for Guds særskilte virke. Elisabet kommenterer det som skjer ved å omtale det som en oppreisning. Gud gjør store ting for henne for dermed å ta bort hennes vanære, heter det.

Det er en engel som bringer videre nyheten om Elisabets svangerskap til slektningen Maria, som så drar for å hilse på henne. Og så heter det: «Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes.» Dette sparket skal ikke oppfattes som en tilfeldighet. Det blir tydelig da Elisabet dveler ved det i ettertid: «Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.»

Gud i kroppen

Jeg har en fornemmelse av at Lukas forteller på denne måten fordi han gjerne vil trekke det seks måneders gamle fosteret med i samtalen. Hendelsen som det berettes om er jo bare viktig fordi de to fostrene det er snakk om er Johannes og Jesus. Ja, Jesus omtales ikke, men han er jo den direkte foranledningen til Marias reise. Og Maria må på dette tidspunktet ha vært svanger ettersom hun oppholder seg hos Elisabet i de kommende tre månedene.

Men her er det noe mer. Allerede Sakarja, Elisabets mann, har fått beskjed om at det barnet som Elisabet skal føde, skal være fylt av Den hellige ånd helt fra mors liv av. Og vi husker at engelen sier til Maria at Den hellige ånd skal overskygge henne. Det betyr at verken Johannes eller Jesus blir Guds utvalgte gjennom sin gjerning. De er begge Guds særlige åndsbærere, helt fra unnfangelsen av. Gud er altså i deres kropper fra det øyeblikket de blir til. På denne måten blir den anstøtelige tanken, at Gud kan befinne seg i det fysisk materielle, introdusert i Jesusfortellingen allerede i dens spedeste begynnelse.

Dette er noe annet enn en teologisk spissfindighet. For sparkene til Johannes forutsetter nettopp at Den hellige ånd slett ikke er så åndelig som vi lett tenker oss. Snarere samvirker den med det materielle hele tiden. Det umælende fosteret som kommuniserer gjennom en helt ordinær kroppslig bevegelse, blir på denne måten et vitnesbyrd om hva slags spor Gud etterlater seg. Hendelsen forteller at han er minst like mye i det dagligdagse og gjenkjennelige som i det uvanlige. Og minst like viktig: Ånden kommuniserer også språkløst.

Kvinnene så tegnet

Er så disse kvinnene forbilledlige for oss? De er i alle fall forbilledlige i den forstand at de er i stand til å tolke tidens tegn. I motsetning til sine mannlige partnere fatter de umiddelbart hvor Gud er på ferde. De skjønner også at Guds handlinger med dem er uforutsigbare. Altså at en ikke kan kalkulere seg fram til hvor Gud vil dukke opp. Snarere viser fortellingen at Gud liker å overraske.

Her gir han seg til kjenne gjennom et spark i magen. En glad respons på en vennlig hilsen. Det er det hele. Hadde vi forstått et slikt tegn, mon tro?

Gå til innlegget

Middelalderkirkene er våre vitner om et unikt fotfeste i en felles europeisk kultur. Derfor er det forbløffende at det ikke står et eneste ord i Stortingsmeldingen om at disse bygningene utgjør en sentral del av de kulturminner som staten har et overordnet ansvar for.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes er det mest gjeve ved middelalderkirkene våre. De har jo bare perifer likhet med Notre Dame eller andre av de store, franske katedralene. Likevel, her nord, helt i ytterkanten av kristenheten, biter de seg fast som en siste utpost mot et arktisk øde. De er små, de fleste av dem, og noen er veldig skjøre, men de har like fullt en urokkelig personlighetstype, om vi kan snakke om slikt i arkitektonisk sammenheng. De beskytter nemlig hårdnakket mot vær og vind, der de står som bautaer i landskapet. Samtidig åpner de halvmørke rommene for de vareste skiftninger mellom lys og mørke, nærvær og fravær. Derfor bærer disse rommene på en slags merkelig gåtefull uutgrunnelighet -  fra en fremmed fortid.


Ikke vikingskip

Likevel er det ikke alt dette som til syvende og sist blir det viktigste med disse byggene. Det viktigste er at de har vært i kontinuerlig bruk i opp imot 1000 år. De er altså ikke etterlatte fortidslevninger slik som vikingskipene. Nei, her har våre forfedre vanket i en ubrutt kjede, slektsledd etter slektsledd, lenger tilbake i tid enn noen av oss kan forestille seg. De har kommet hit med sine gleder og sine sorger, sin sut og sine savn, og etterlatt seg små, nesten usynlige mentalitetshistoriske spor. Vi merker det på slitasjen etter tusen års fottrinn, fornemmer det på nærværet etter tusen års åndedrett.

Disse minnene gir oss et unikt fotfeste i en felles europeisk kultur. Ikke som en stormakt, men som en viktig, men umistelig utpost i verden. De gir meg en identitet som jeg kan like. Det er nå en gang blant disse jeg har min plass på jorden.


Nasjonalt ansvar

De fleste av disse kirkene eies i dag av Den norske kirke. Det er soknene som står som formelle eiere, mens kommunene har ansvaret for vedlikeholdet. Men staten har fredet dem, og det er staten som til syvende og sist har plikt til å ta vare på dem, når vedlikeholdsutgiftene blir for omfattende.

Når staten nå varsler at midlene fra Opplysningsvesenets fond «skal komme Den norske kirke til gode», og har i tankene å bruke dem på vedlikehold av de verneverdige kirkene, da må en spørre seg om ikke dette er litt av en tilsnikelse. Som eier kan nok kirken glede seg. Men det kan også kommunene som avlastes i sine allerede anstrengte vedlikeholdsbudsjetter. Men til syvende og sist er det staten som nå bruker de siste restene av kirkegodset som ved reformasjonen ble underlagt kongen, til å dekke opp for forpliktelser som på ingen måte kan kalles kirkelige. Det er i vår samfunnsorden et nasjonalt ansvar å ta vare på kulturminnene, heter det i Kulturminneloven § 1. Begrunnelsen er at de utgjør en viktig del av vår nasjonale identitet.


Fraskrivelse av ansvar

I Stortingsmelding 29 fra i år får en inntrykk av at staten utviser velvilje og sjenerøsitet overfor kirken når pengene tenkes brukt på denne måten. Men i realiteten vil fondsmidlene gå med til å dekke opp for et etterslep på vedlikeholdssiden som er ganske formidabelt. Det er flaut at det er blitt slik, fordi vi er så rike, og fordi vi har så få kulturminner å ta vare på om vi sammenligner oss med andre.

Når det så ensidig understrekes at dette er til kirkens beste, og at det er kirkelig øremerkede midler som skal brukes på denne måten, etterlater meldingen en snikende fornemmelse av at staten bruker anledningen til å fraskrive seg et framtidig ansvar for vedlikehold av bygningsmassen. Det er helt forbløffende at det ikke står et eneste ord i Stortingsmeldingen om at disse bygningene utgjør en sentral del av de kulturminner som staten har et overordnet ansvar for, helt uavhengig av hvorledes relasjonen mellom staten og kirken er tilordnet.


Kirke og stat

Det er selvsagt bra at det endelig settes av midler til vedlikehold av våre kulturminner. Men det er ikke bra at dette trer fram som et engangsforetak, og at en kan få inntrykk av at det er kirken som i forlengelsen skal sitte med dette ansvaret, uten noen forpliktende langsiktig avtale med staten.

Det er fristende å tenke: Slik går det når en hopper over nødvendig utredningsarbeid. For dette skulle selvsagt vært på plass i forkant av skillet mellom kirke og stat.

Gå til innlegget

Vårt lovfestede verdigrunnlag

Publisert 4 måneder siden

I det nye forslaget til Lov om tros- og livssynssamfunn blir den kristne kulturarven redusert til generelle betraktninger om fellesskap.

Ingenting markerer norsk identitet så klart og entydig som det korsmerkede flagget. Det fyller Karl Johan på 17. mai, og våre idrettsstjerner svøper seg i det etter internasjonale seiere.

Vårt statsoverhode er også identitetsskapende for oss. Han som er døpt, konfirmert, har inngått ekteskap og er blitt signet til sin gjerning innenfor rammen av Den norske kirke.

Den norske kirke er da også allestedsnærværende i vårt samfunn. Overalt treffer du på kirkebygg som minner om at du tilbys kirkelig betjening, hvor du enn måtte befinne deg.

Lovfestede verdier

Alt dette er ikke bare gitt, det er også lovfestet at det skal være slik. Flaggloven sier at flagget skal være «høirødt, med et mørkeblaat, og af en hvid Kant indfattet Kors». Grunnloven sier at Kongen alltid skal vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen. Der heter det også at Den norske kirke fortsatt skal være vårt folks kirke. Det innebærer at den skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor en bor, uavhengig av hvem en er.

I det nye forslaget til Lov om tros- og livssynssamfunn kan en få inntrykk av at alt dette er glemt. Her sies det mye vakkert om verdien av tro og livssyn. Men det er likesom likegyldig hva slags tros- eller livssyn det dreier seg om. «Religion og tro har stor samfunnsskapende kraft», heter det, «først og fremst fordi de skaper fellesskap». Og slike fellesskap er viktige kultur- og verdibærere ettersom de gir identitet og tilhørighet.

I forlengelsen omtales de verdiene som de religiøse fellesskapene oppebærer, som så allmenne at de kan utmyntes i samhandlingsprinsipper som alle kan dele. Så som menneskerettighetene.

Den jødisk-kristne arven

Men er det så enkelt? Er menneskerettighetene uttrykk for religiøse fellesverdier? Og dernest: Uttrykker de på en fyllestgjørende måte det samfunnsmessige verdigrunnlaget som vi ønsker oss?

Habermas, som blir sitert i proposisjonen, synes ikke å mene det. Han avleder menneskerettighetene eksplisitt fra den jødisk-kristne arven, sammen med en rekke andre verdier, som han sammenfatter under betegnelsen egalitarian universalism. Disse universelle likhetsidealene er uløselig forbundet med frihets- og solidaritetsideal. Dessuten dreier det seg om langt mer enn fine, men ganske så uforpliktende talemåter. Den jødisk-kristne tradisjonen har alltid forutsatt et normativt: «Du skal …!»

Det er disse verdiene, ikke generelle betraktninger om fellesskap i sin alminnelighet, som grunnloven henviser til når det heter at verdigrunnlaget fortsatt skal hentes fra den kristne og humanistiske arven.

Et åpnet samfunn

Det er altså ikke slik at enhver tro og ethvert livssyn gir det samme verdigrunnlaget. Det finnes mange verdigrunnlag. Ett av dem er forankret i den kristne og humanistiske arven. Det er dette som ifølge grunnloven er vårt. Skal vi ta den på alvor, må vi altså manøvrere annerledes i det vanskelige landskapet som har med tro og livssyn å gjøre enn det proposisjonen gjør.

Akkurat nå er det viktigere enn noensinne at vi blankpusser vårt felles verdigrunnlag. Vi trenger det i møte med andre tros- og livssyn, aller mest i alle integreringsdebattene, hvor det er så krevende å holde skitt og kanel fra hverandre. Men vi trenger det minst like mye i møte med alle de skremmende globale utfordringene som ligger foran oss. For det er ikke til å komme forbi at vi som nasjon har gjort så lite vi kan med alt som går galt. Det er som om vi famler oss av sted i en evig ørske, halvt bevisstløse, nesten uvitende om hvem vi er.

I en slik situasjon kreves besinnelse på egen identitet. Vår kristne identitet. Som har egalitarian universalism som et av sine fremste kjennetegn.

Gå til innlegget

Som sol i mulden

Publisert 6 måneder siden

Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Det er som om hun vender tilbake til verden igjen.

Det var i sin tid mye snakk om personene hos Sigrid Undset var historisk troverdige eller ei. Hennes omtale av Kristins tro mot slutten av livet påkaller i den sammenhengen interesse. For denne troen, den forandret seg. I dette stykket kan neppe Sigrid Undset ha hatt historiske kilder å vise til, for slikt var ikke kildene opptatt av. Når hun skal skildre tro i endring, er hun altså henvist til å øse av sine egne erfaringer, som selvsagt hørte hjemme i det tjuende århundre.

I Korset, det siste bindet i Kristin Lavransdatter, skjer det noe merkelig med Kristin. Etter at hun har bodd i kloster i et par års tid, skriver Sigrid Undset om henne: «Med en slags undren merket hun at … hun fikk næsten aldri stunder til å samle sig og bede». Og når hun ber, blir det helst noen ordløse sukk og sløvt fremsagte Paternoster og Ave. Denne nedtoningen av religiøs praksis ser ut til å være mer enn tilfeldige innslag i skildringen av henne. Det er som Sigrid Undset vil si noe viktig om tro som har levd lenge. Og som preges av vane. Men er den i ferd med å svinne hen? Eller hva er det som skjer?

Blir forstyrret

Det kan ikke være tvil om at Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Vi merker det allerede da hun nærmer seg Nidaros. I stedet for å samle sinnet om pilegrimsmålet, lar hun Kristin blir forstyrret av noen tjuagutter. Og da hun er kommet inn i kirken, hører vi ikke et ord om hva som finner sted der. Kristin er i stedet opptatt av noe ganske annet, nemlig et lite barn som hun litt tilfeldig har fått ansvaret for.

I Reinsklosteret hvor hun slår seg ned, deltar hun sannsynligvis i det regelmessige bønnelivet, men Sigrid Undset henter knapt fram et eneste ord fra verken bønnene eller prestenes samtaler med henne, slikt som tidligere har vært så viktige innslag i hennes religiøse ettertenksomhet. Og da hun i en kritisk situasjon blir oppfordret til selv å be, mister hun tråden mens hun framsier Fader vår. Ja, selv da hun ligger for døden og skal motta den siste olje, lar Sigrid Undset være å dvele ved ritualets betydning.

Øst over henne

Jeg tror vi kan får tak i Sigrid Undsets anliggende om vi ser nærmere på Kristins siste tanker der hun ligger på dødsleiet. Hun er som før opptatt av hvor stridsinnet hun har vært. Men hun er enda mer opptatt av noe annet. Det som fyller henne, er ikke, som en kanskje skulle vente, behovet for soning, for at syndene hennes skal bli slettet ut. I stedet flytter hun hele interessen over på den gudskjærligheten som aldri har sviktet henne. Gud har alltid stått henne bi, sier hun, og nå håper hun bare at «noget av den kjærlighet … som var blitt øst over henne … var blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden».

Sigrid Undset dveler flere ganger ved denne kjærlighetens transformerende kraft i sin siste skildring av Kristins liv. Under besøket i Nidarosdomen blir hun, som nevnt, opptatt av å hjelpe et lite forkomment barn. Og mens svartedauden herjer omkring henne i klosteret, er det Kristin som nesten påtvinges å forbarme seg, ikke over en person som er rammet av pesten, men over en som for lengst har blitt rammet, og som nå ligger alene, død og forlatt i sin egen åtselstank. I forkant har hun forhindret et hedensk menneskeoffer.

Her har noe forunderlig funnet sted. Kristin i kloster Iovpriser ikke klostervesenet. Ikke fellesskapet. Ikke bønnelivet. Det er på en måte som om hun vender tilbake til verden igjen. Hun blir «lik husfruen fra før i verden».

Tiest en øientjener

Dette vedkommer direkte hennes religion. Hun kan på sotteseng beklage seg over at hun i sine bønner har vært «tiest en øientjener». Og at hun var «utro i sitt hjerte». Men da hun like i forkant sto overfor dem som på hedensk vis var i ferd med å ofre et barn for å få slutt på pesten, står Kristin rakrygget opp til vern om ham ingen brød seg om. Hun nøler ikke et øyeblikk da hun stopper munnen på sine motstandere. Om utskuddet «som ingen eier», sier hun: «Kristus eier ham. Bedre er det at vi ødes hver eneste en, enn vi øver vold mot en av hans små.»

Dette er Sigrid Undsets religiøse testamente. Hun skrev det da hun selv var førti år gammel.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
26 dager siden / 1683 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
6 dager siden / 1657 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
26 dager siden / 1228 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
22 dager siden / 1155 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
16 dager siden / 824 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 773 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere