Geir Tryggve Hellemo

Alder: 68
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

En bokser hviler ut

Publisert 3 dager siden - 442 visninger

Hvor er det blitt av bildene som minner oss om hva vi streber etter?

Jeg vet ikke hva folk tenker omkring kropp, og det er nettopp noe av poenget. At vi ser og vurderer kropp på så mange ulike vis. Og det er sannelig nok å ta av. Noen er unge og andre er gamle. Noen er vakre og andre er, om ikke stygge akkurat, så i det minste mindre tiltalende. Noen er veltrente og velpleide, andre er bare nedslitte og ustelte. 

Sånn er vi vant til å forholde oss til omgivelsene. Å se på dem med et prøvende, granskende observerende blikk. 

Som øyenslyst

Men om jeg spør: Hva skjer med meg når jeg ser på en kropp, da er det noe annet. Da kan tankene gå i så mange andre retninger. En kan tenke kropp som arbeidskraft, en kan tenke kropp som øyenslyst, en kan tenke på sex eller på det som skjuler seg bakenfor fasaden. 

Jeg ble opptatt av kropp på denne litt annerledes måten etter å ha sett et britisk tv-program. Der spurte de: Hvorfor laget grekerne alle disse skulpturene av nakne kropper? Det var et spørsmål som var litt nytt for meg. For det førte interessen bort fra selve objektet, den tekniske og kunstneriske ferdigheten som skulpturene forutsatte, og over på betrakterens opplevelse av det han så. 

I programmet sa de om lag det samme som Leonardo da Vinci må ha tenkt da han plasserte en mannskropp inn i en sirkel og et kvadrat. Det dreier seg begge steder om en organisk form som i alle henseender er harmonisk. Poenget med betraktningen er ikke forherligelse av den velformede kroppen, men at jeg som ser, påvirkes av det jeg ser. Poenget er at jeg skal bli harmonisk av å se på det perfekte. 

Balanse og orden. 

Det er i seg selv en viktig iakttakelse. For det betyr at kroppen ikke trenger å være så viktig i seg selv. Og det betyr slett ikke at vakre kropper har vakre sinn. Men det kan bety at det vakre og harmoniske har en positiv påvirkningskraft. Det kan gjøre meg til et bedre menneske. Gjøre meg opptatt av å finne fram til balanse, orden og harmoni i meg selv. 

Nå stoppet ikke grekernes tanker her. For de sa også: Interessen for den harmoniske, velproporsjonerte kroppen oppfatter vi som et sivilisasjonstrekk. Det skiller oss fra barbarene. For vi oppfatter orden, likevekt og struktur som målet for vår måte å organisere hele vår tilværelse på. Hele vår samfunnsorden. Når vi tenker slik, da er vi også i pakt med naturen. For kosmos er jo ordnet. Vår oppgave på jord er altså å sørge for at vi kan finne vår rettmessige plass innenfor de rammene vi tilhører. Det gjør vi ved å se på kropper, sa grekerne. 

Poenget mitt i fortsettelsen kunne godt ha vært: Den seksualiserte vestlige kroppen er et kulturprodukt som avslører en væremåte som er veldig annerledes. Men i stedet skal jeg si: Hvor er våre bilder som sier hva vi som sivilisasjon streber etter? Hvordan sørger vi for at våre sinn stadig blir minnet om at vi ønsker å være i balanse med oss selv og med omgivelsene våre? For vi er vel ikke så annerledes enn grekerne. Og vi ønsker oss vel alle en slags orden i tilværelsen. Eller? 

Med brukket nese. 

En bronseskulptur fra antikken skiller seg ut fra alle andre. Den befinner seg i Palazzo Massimo alle Terme i Roma og er laget knappe hundre år før vår tidsregning. Den viser en bokser som hviler ut etter kampen. Han er selvsagt atletisk som alle de andre. Men samtidig er det slik at all boksingen har vansiret ham. Med brukket nese, ødelagte ører og flust av sårskader sitter han der, utmattet og ettertenksom. Jeg tror han i første omgang vil minne sine betraktere om hvor krevende det er å kjempe for at verden skal være på stell. 

Det er veldig betagende å se på den utslitte bokseren. For han vitner også om en kulturell ettertenksomhet som går ut over det forventede. Skulptøren må ha skjønt noe som vi – tusener av år etterpå – bare kan ane som et flyktig streif, et vindpust som vi må anstrenge oss for i det hele tatt å komme i berøring av. Jeg fornemmer at bokseren ser for seg at den seieren han nettopp har vunnet, trolig er hans aller siste. 

Hva slags tanker som måtte dukke opp i forlengelsen, overlater han til oss.

Trykket i Vårt Land 22. juni 2018

Gå til innlegget

Døden i livet

Publisert rundt 1 måned siden - 250 visninger

Jeg har direkte uvilje mot å snakke om døden. Det vekker ubehag hver eneste gang.

Jeg tror det er helt naturlig. Min uvilje mot å snakke om døden. Fordi den utgjør motsetningen til alt det jeg ellers er opptatt av. Som har med liv å gjøre. 

Men det betyr ikke at jeg raser mot døden. Jeg synes ikke jeg kan rase mot den, fordi den utgjør en ufrakommelig del av rammebetingelsene for livet mitt. Derfor må jeg prøve å akseptere den. Prøve å si til meg selv: Hva gjør jeg med det som jeg ikke kan avfinne meg med, men som jeg må avfinne meg med? 

Akkurat dette, å måtte leve videre med slikt som hele jeg stritter mot, det er det det dreier seg om. Men det er ikke en utfordring som først dukker opp når jeg tenker på meg selv og min forestående død. Jeg kjenner det alt sammen fra savnet etter mennesker jeg selv har mistet. 

Helt uransakelige. 

Noen sider ved døden vil alltid forbli helt uransakelige. Som for eksempel hva som skjer med den dødes identitet når kroppen går til grunne. 

Med andre sider av døden er det annerledes. Når vi mister noen, da ser vi alltid bakover, på det som har vært. Vi tenker bakover, og vi tenker stort. Vi er opptatt av det som nå lå gjemt i dette livet som vi har mistet tilgangen til. Det kan være så mangt, men vi finner nesten alltid noe å feste oss ved som vi opplever som viktig. 

Jeg tror det er en god måte å te seg på. For når vi står der overfor en vi har mistet, som vi synes vi ikke kan miste, da kan det til og med foresveve oss at minnene om det som har vært, de vil da i det minste alltid være der.

Vinne evighet. 

Pyramidene i Egypt viser hvorledes erindringen om død nesten kan vinne evighet. For de har jo vært der omtrent like lenge som menneskene har gjort seg tanker omkring sin tilvæ- relse. 

I Bibelen er det annerledes. Der bygges det ingen monument som skal ruve over alt annet for på den måten å true forgjengeligheten. I fortellingen om Lasarus blir vi i stedet tatt med inn i vanmakten og sorgen og fortvilelsen i møtet med døden. Marta og Maria møter døden med bebreidelser. Den skulle ikke ha funnet sted. Jesus på sin side blir både opprørt og rystet i sitt innerste når han møter de som sørger. Dessuten gråter han. Det er den eneste gangen vi får vite at han gråter. Han gråter fordi han har mistet en han er glad i. Vi får til og med høre om lukten fra det døde legemet. Det er slikt vi nesten hopper over når vi leser det. Men som understreker hvor utålelig døden er.

Livet tilbake. 

Men hva skjer så? Ja, Lasarus får livet tilbake – til låns må vi føye til. 

Men Jesus? Hva gjør han for noe? Han gir Lasarus livet tilbake. Men det står nesten fram som et påskudd for å si noe helt avgjørende, ikke om døden, men om livet. Og det han har å si, henter han ut av seg selv. Han sier: Se på meg. Jeg er livet. Det er som han sier: I meg ser dere hva liv er for noe. 

I møtet med døden gjør altså Jesus omtrent det samme som vi gjør. Han viser tilbake til levd liv, det livet han selv lever. Selv fortellingen om oppstandelsen trekker i det alt vesentlige veksler på slikt som er kjent fra før: Hos Johannes får vi ikke vite stort mer om den oppstandne enn at han snakker til Maria, at han lar Tomas ta på seg og at han spiser sammen med vennene sine.

Peker tilbake. 

Det er som evangeliet sier: Det er noe der, i etterkant, men kjennskap til det som er der, må øses ut av det livet dere allerede er fortrolige med. Døden brukes altså i disse fortellingene til å peke tilbake på selve livet. Jesu kvalifisering av dette livet, må vi føye til. For alt det som Jesus sier om liv og helse, mat og drikke, er veldig gjenkjennelig. Det starter alltid i det kjente, samtidig som det uten unntak går utover det trivielle. Hos Jesus blir livet veldig stort. Det blir så stort at jeg kan komme til å tenke at liv uten alt dette bare må bli for lite. Det er ord som viser at det er mulig å tenke stort om menneskelivet uten å miste bakkekontakten. 

Det gir oss ikke noen uttømmende fasit om hva som skjer når vi dør. Men det er tanker som gjør det mulig å se døden inn i hvitøyet og si: Du er når alt kommer til alt kanskje mindre truende enn jeg først trodde.

Trykket i Vårt Land 24. mai 2018 i spalten Livssyn. I Livssyn skriver hver uke Sofie Braut, Geir Hellemo, Ingrid Nyhus og Didrik Søderlind om tro og livssyn.

Gå til innlegget

I levende dialog

Publisert rundt 2 måneder siden - 411 visninger

Et livssyn som er til å stole på, det står ustoppelig i dialog med omgivelsene.

Hva er livssyn for noe? Umiddelbart vil de fleste si at livssyn, det har med religion å gjøre. Om en tror på en gud eller ikke tror på en gud.

Ustoppelig i dialog. Jeg vil også tenke at et livssyn har med forankring å gjøre. Livsforankring. Men livssynet vedkommer mer enn som så. Et livssyn som er noe tess, som er til å leve på, det står ustoppelig i dialog med omgivelsene. Det er umulig å koble livssynet fra selve livet.

Det må bety at livssynet også ved­kommer politikk. Og mangelen på ­politikk. Rett og slett fordi ­politikerne i så stor grad former livet vårt. Ikke bare gjennom de vedtakene de fatter. Når ­nyhetsformidlingen fylles opp med ­politiske skandalesaker, så blir vi preget av det. Vi blir mismodige. Vi får en fornemmelse av at livet er en såpe. At vi bare befinner oss i en boble, at vi er lukket inne i en verden som går på tomgang.

Hjelpeløs og motløs. Vi ser det aller tydeligst i USA. Det som skjer i USA om dagen er veldig forstemmende. Mitt livssyn påvirkes av det. Jeg er mye mindre håpefull på verdens vegne i dag enn jeg var under Kennedy. Det er nok å se på ordbruken. Beskyldningene. Diplomatiet som bryter sammen og storkrigen som var like om hjørnet. Jeg blir redd, hjelpeløs og motløs.

Vi ser spor av det samme her hjemme. Hvis vi ser på det som har fylt nyhets­sendingene etter valget, ja, så er det ­granskning og mistro også her. En kan ikke unnlate å legge merke til at det dreier seg i det alt vesentlige om slikt som ikke skulle ha skjedd.

Fokuset har hele tiden vært på ­enkeltaktørers gjøren og laden. Det dreier seg selvsagt også om noen saker, men dem hadde vi ikke hørt noe særlig om, dersom det ikke var enkeltpersoner som tuklet det til. Det påvirker livssynet mitt. Jeg mister troen på at våre politikere er i stand til å håndtere de enorme utfordringene som ligger foran oss. Og som vi stadig på ny blir minnet om at vi må løse.

Godt og tjenlig vær. Klima er en slik utfordring. Jeg kan selvsagt gå på gudstjeneste og be om godt og tjenlig vær, og så være ferdig med livssynet mitt. Men jeg vil ikke tenke slik. For bønnene mine reduserer ikke CO2-utslippene. Skal vi få et godt klima i tiden framover, må vi gjøre noe med utslippene våre.

Det er en stor oppgave. Men jeg synes nå at våre folkevalgte har en enklere oppgave enn de fleste andre: For de har jo fått en slik grenseløs rikdom til disposisjon. Det burde være en takknemlig oppgave å forvalte alle skatteinntektene våre pluss et oljefond på åtte tusen milliarder kroner.

Barn og barnebarn. Men i stedet for å spørre hvor mye vi skal fortsette å hente opp av havet, så kunne vi ha sagt: Har vi ikke et særskilt ansvar for å ­rydde opp ­etter oss og all den CO2-en som har ­kommet ut av oljen og gassen vi har tjent oss rike på? Ja, ikke bare sagt, men ­faktisk tedd oss slik at vi kunne sagt til våre barn og barnebarn: Se hva som skjer! Se ­hvordan våre politikere går i bresjen og viser at det nytter.

Mitt problem er bare at jeg ikke ser slike politikere. Og det er nesten som jeg kan forstå det, etter som det er umulig å sanke stemmer på velstandskutt.

Oppi alt denne mistrøstigheten øyner jeg en lysning: Med all vår rikdom og med all den teknologiske ekspertisen vi har ­utviklet innenfor energifeltet, kan vi fortsatt bli pådrivere for en samfunns­utvikling som er bærekraftig. Med det kommer ikke av seg selv.

Kom en samfunnsomveltning. «Etter oss kommer syndfloden.» Det var visst nok Madame de Pompadour som sa det. Det kom ingen syndflod. Men det kom en samfunnsomveltning.

Bibelfortellingen om Noah handler også om mennesker som ble tvunget til å ­begynne på nytt. Det må vi også. Det er nå mitt livssyn.

Gå til innlegget

Når det lauvast i lundar

Publisert 4 måneder siden - 1203 visninger

Årstidene gjør det mulig å forestille seg en god uendelighet.

VI KAN ETTER hvert tillate oss å tenke på våren igjen. Med lundar og li som atter en gang skal vekkes til live.

Det er Blix som har lært oss det. Det er så veldig mye vår hos ham. Det likesom syder av livskraft i alt han omgir seg med. Jeg blir alltid glad og takknemlig når Blix er i nærheten. Når jeg får synge om nytt liv som gror av daude.


Grønn igjen. For det er akkurat slik jeg opplever våren. Alt dette livsoverskuddet som sprenger seg fram, tar jorden tilbake og gjør den levende og grønn igjen.

Det hele er som et under, sa Blix.

Men er det et under? Er det slik underet er?

Fra gammelt av har våren blitt oppfattet som tegn på det nye livet som venter på oss. Jeg har hørt det tusen ganger, og alltid tenkt: Joda, de ligner nok på hverandre, men det er nå en grunnleggende forskjell på våren og det livet som aldri skal ta slutt.

For det må jo være oppstandelsen som egentlig innvarsler nytt liv som gror av daude. Våren er ikke slik. For den vekker bare til live noe som har ligget der og slumret hele tiden. Så det er i grunnen litt bedragersk, dette med likheten mellom våren og oppstandelsen.

Slik har jeg hatt for vane å tenke. Men nå er jeg i ferd med å skifte mening. Det har nettopp med våren å gjøre.


De årvisse vekslingene. Det er umulig ikke å bli fascinert av de årvisse vekslingene som danner den aller tydeligste felles rammen om vårt liv. Men det er mange måter å forholde seg til dem på. Det er veldig lett å finne forgjengelighet der. Alt har sin avgrensede tid. Og så er det over, så går det under i forfall og oppløsning. Livets runddans fornekter seg aldri. Det har utfordret menneskene til alle tider, fra Buddha til Nietzsche.

Men årstidene rommer mer enn som så.  For når de gjentar seg, på ny og på ny, da kan en også tenke: Denne gjentagelsen, som aldri opphører, den er jo ikke først og fremst undergang. For når den aldri opphører, bare fortsetter og fortsetter, da peker den, i seg selv, også mot noe som er det motsatte av undergang. Noe som går ut over sine egne grenser. Det blir ingen uendelighet ut av det, men gjentagelsen er kan hende det viktigste jeg har i min umiddelbare nærhet som kan gi meg en forestilling om hva uendelighet er for noe.


Evighetssymbol. Det er det ene; at jeg begynner å skjønne hvorfor sirkelen kan være et meningstungt evighetssymbol. Og det andre, det er at den evigheten som årstidene peker mot, den er i seg selv løfterik. Av og til sier vi, litt sånn småironisk, at det høres så kjedelig ut å stå der med palmegrener og lovprise Gud i all evighet. Om vi skulle mene det, da vil jeg føye til: Årstidene skaper andre bilder. Jeg har aldri hørt at noen har sagt at årstidene er kjedelige. Det betyr at årstidene gjør det lettere for meg å forestille meg en god uendelighet.

Men finnes så denne uendeligheten? Denne evigheten?

Den finnes nå i alle fall som en forestilling om forlengelse av livet, det livet vi nå lever. Om det er noe mer, får vi aldri vite med sikkerhet. Men jeg tenker mer og mer at selve livet er innrettet slik at det hegner om denne usikkerheten. Det er innrettet slik at det skaper seg rom som ikke skal la seg avklare.

Jesus forholder seg til akkurat denne delen av virkeligheten når han sier at en ond og utro slekt krever tegn. Han avviser tegn som vil oppheve de grensene som hører selve livet til.


Innebygget i tilværelsen. I fristelsesfortellingen nekter han å ta imot alt dette som umiddelbart ser så forlokkende ut. Det er som om han vil minne oss om at vi er henvist til å leve med alle de begrensningene som er innebygget i tilværelsen vår.

Også usikkerheten om en oppstandelse. Men kanskje er det med oppstandelsen som med alt annet som ligger foran oss: Det er, når alt kommer til alt, kanskje best at vi ikke vet for mye om det. Hadde vi visst, ville jo alt – hele livet – vært noe helt annet.

Kanskje det er best å leve nettopp i forventningen om et liv etter dette? Det er muligens dette våren aller mest vil vise oss – en forventning som er uunnværlig.

Gå til innlegget

Hvis alt går i stykker

Publisert 5 måneder siden - 993 visninger

Er det noe vi trenger, så er det overordnede normer. Normer som begrenser vår grenseløse livsutfoldelse.

Det er fint. Fint hvis alt går i stykker. Slik heter det i en billedtekst fra den siste utstillingen til Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnæs som for tiden vises på Galleri Brandsrup i Oslo.

«Fint hvis alt går i stykker» står med store bokstaver nederst i selve billedflaten. Det er nærliggende å oppfatte utsagnet som en nøkkel til å forstå i alle fall det ene bildet. Om selve billeduttrykket vet jeg ikke hva jeg kunne ha sagt, siden det er vanskelig å få tak i hva figurasjonene ­viser til i all sin fargesterke, avskyvekkende grellhet. Så jeg forholder meg til ordene, det meningsinnholdet som ­kunstnerne selv nærmest klistrer til bildet sitt.

Gått i stykker

Det er ikke så lett å forholde seg til en slik tekst. For beina mine har faktisk gått i stykker. Jeg synes ikke det er det grann fint. Jeg synes i grunnen aldri at det er greit at noe går i stykker. Ingenting gjør mer vondt enn når relasjoner brister. Men jeg gleder meg heller aldri over at tingene rundt meg ikke virker. Og ingenting gjør meg mer glad enn når noe blir reparert og kan tas i bruk igjen.

Jeg oppfatter min væremåte nesten som genetisk betinget. Jeg har alltid vært slik, og jeg kommer til å fortsette å være slik så lenge jeg lever.

Derfor spør jeg: Hvorfor lager Melgaard og Bjertnæs et bilde med en slik innskrift? Ja, det skulle jeg gjerne ha visst.

Den borgerlige byrde

Det eneste jeg vet, er at det slett ikke er tilfeldig at de maler slik. Og det må være noe mer enn trass, mer enn en infantil protest mot en verden som står dem i mot. Utstillingen heter nemlig «Den borgerlige byrde».

Derved plasseres prosjektet inn i en ­tradisjon som kan føres tilbake i alle fall til Nietzsche, og som vi siden finner igjen hos blant annet Camus og Stig Sæterbakken her hjemme. Den er kritisk, ikke til det vestlige samfunnet i og for seg, men til ­bestemte sider ved vår samfunnsorden. Den vil utfordre borgerligheten, ­normene som begrenser livsutfoldelsen og som hindrer enkeltindividet i å foreta selvstendige valg.

Det selvstendige valget innenfor denne måten å tenke på er sjelden oppløftende. Når en skal foreta valg på fritt grunnlag, finner en som oftest en absurditet, en livsbyrde som det ville være best å kvitte seg med – en gang for alle. Det er det de sier, om igjen og om igjen.

River i stykker

Jeg synes det er på høy tid å spørre: Hvor lenge kan en fortsette på denne måten? Hvor lenge skal en holde på å dyrke en selvopptatthet som river i stykker både enkeltindividet og omgivelsene?

For det er aldeles ikke fint at vi river naturen i stykker ved å drive rovdrift på omgivelsene våre. Det er heller ikke fint at vi sitter og dyrker vår vanskjebne som mennesker mens vi i en hemningsløs grådighet suger livsgrunnlaget ut av menneskene omkring oss.

Jeg kan godt føye til: Er det noe vi trenger, så er det overordnede normer. Normer som begrenser vår grenseløse livsutfoldelse. Dersom vi fortsatt ikke tåler begrepet norm, kan vi heller si: Vi trenger internasjonale, forpliktende klima- og handelsavtaler som holder oss i sjakk.

På et av de andre bildene på utstillingen kan vi lese: «Hva hvis det ikke er noe bedre sted?» Et bedre sted? Men vi kan da ikke sitte og rive verden i stykker og beklage oss over at det går galt?

Også godt

Vår verden er så visst et mangslungent sted, men selve livet, det er nå også godt. En må være rimelig blind for ikke å oppdage det. Det kommer til oss hver eneste dag, på ufattelig mange vis, og gir oss stadig nye muligheter for å være til. Menneskene har visst om det, nær sagt fra tidenes morgen.

I et eldgammelt arabisk ordtak heter det: «Det er tre ting som får hjertet til å leve lenge: Å se på vann, å se på grønne vekster, å se på et vakkert ansikt.» Jeg tror en muslim i Midtøsten som har fått sin verden revet i filler, fortsatt vil kunne ta disse ordene i sin munn. For disse menneskene som er blitt fratatt alt, de vil fortsatt leve, selv når de bare kan drømme om vann og grønne vekster. Det vil jeg og.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ideologi på villspor
av
Alexis Lundh
18 minutter siden / 21 visninger
0 kommentarer
Mystiske kristne
av
Kjell Sørsdal
rundt 1 time siden / 50 visninger
0 kommentarer
Styrke til fellesskap
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 33 visninger
0 kommentarer
Luking og sånn
av
Joanna Bjerga
rundt 2 timer siden / 86 visninger
1 kommentarer
Den forsømte arven
av
Berit Aalborg
rundt 10 timer siden / 168 visninger
0 kommentarer
Daniels 70 uker.
av
Ove K Lillemoen
rundt 15 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Vi er alle i Kristus
av
Thor Ivar Hornnes
rundt 19 timer siden / 286 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Luking og sånn
22 minutter siden / 86 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
34 minutter siden / 8011 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Øivind Andersens forkynnelse.
rundt 1 time siden / 253 visninger
Mary Alise Bjørnstad kommenterte på
Øivind Andersens forkynnelse.
rundt 10 timer siden / 253 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 10 timer siden / 4568 visninger
Robin Tande kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 8011 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 8011 visninger
Øyvind Hasting kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
rundt 11 timer siden / 669 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 11 timer siden / 8011 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 11 timer siden / 3149 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
rundt 12 timer siden / 3149 visninger
Fred Søndby kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 12 timer siden / 4568 visninger
Les flere