Geir Tryggve Hellemo

Alder: 68
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Abort på ny

Publisert 9 dager siden - 905 visninger

Ungdomspolitikerne vil ha en ny abortdebatt. Kanskje det ikke er så dumt.

I 1978 var diskusjonen så opphetet, så lite lydhør, at argumentene nesten ble borte. Nå, førti år etterpå, er det kanskje lettere å få tak i hva det egentlig dreier seg om.

Bedre enn før. 

I alle fall skjønner jeg bedre hvor umulig lovgivningen fra 1964 var – dette at ei nemnd skulle bestemme om en kvinne skulle få lov til å avbryte et svangerskap eller ei. Og jeg skjønner bedre enn før behovet for et lovverk som tar vare på de kvinnene som ikke under noen omstendigheter ser seg i stand til å fullføre et svangerskap. Ingen står fosteret nærmere enn kvinnen, og skal et svangerskap avbrytes, ja, så vedkommer det ingen slik som henne.

Men dreier abort seg om kvinnens råderett over sin egen kropp? Så vidt jeg kan forstå, legger den amerikanske lovgivningen seg tett opp til en slik tenkning. Høyesterettsdommen fra 1973 slår nemlig fast at fri abort inngår i retten til privatliv, en rett som er belagt i det fjortende tillegget til den amerikanske grunnloven.

Det innebærer at svangerskapsavbrudd kan finne sted, ut fra vurderinger av kvinnens helsetilstand, også etter at fosteret er levedyktig. Selv om praksis i de fleste statene er strengere, forklarer denne lovgivningen hvorfor abortdebatten i USA har blitt så uforsonlig.

LES OGSÅ: Abortsyn viktig ved dommerval i USA

Ikke absolutt. 

I Norge er lovgivningen annerledes. Her sier vi at fosteret har krav på vern etter utgangen av uke 12 i svangerskapet. Men vernet er ikke absolutt, selv om det blir sterkere etter som ukene går.

Det betyr at vår lovgivning forsøker å balansere to hensyn mot hverandre: Kvinnens råderett over det liv som befinner seg i henne, og fosterets egenverdi. Det første tillegges størst vekt i første del av svangerskapet, mens fosterets egenverdi får størst vekt i den siste delen.

Det er her det begynner å bli vanskelig. For hvor skal grensen gå mellom hvilke hensyn som skal tillegges størst vekt?

I et svangerskap finnes det noen grenser som alle er diffuse. En er knyttet til registrering av fosterets hjerteslag, en annen til dets evne til å oppfatte eksempelvis smerte, en tredje til anslag av fosterets levedyktighet utenfor livmoren.

LES OGSÅ: Filosof: 'La abortdebatten ligge'

Så menneskeliknende. 

Vår lovgivning knytter imidlertid ikke retten til svangerskapsavbrudd til noen av disse grensene. Antagelig benyttes uke 12 fordi fosteret da har begynt å bli så menneskeliknende at det vekker for stort ubehag å fjerne det. Men en slik måte å tenke på står fram som mer pragmatisk enn prinsipiell. For prinsipielt sett vil det ved svangerskapsavbrudd alltid være tale om to hensyn som ikke lar seg forene: Kvinnens rettigheter på egne vegne mot fosterets rett til liv. Begge er legitime, men uforenlige i spørsmålet om abort.

Til syvende og sist dreier det seg om et moralsk dilemma som kan fortone seg som uløselig. Som teoretisk utfordring kan slike dilemma stå fram som skjerpende, men som moralsk valg er de nesten over evne.

Rettslig har vi valgt å forholde oss til dette dilemmaet gjennom et kompromiss. Slik går det an å lage samfunnsordninger, men samfunnsordningen kan ikke dekke over valgets moralske side. Kvinnen i nød kan ikke velge kompromisset, hun må velge mellom to alternativ.

Reserverer meg. 

Det må være lov å si at vi i Norge har levd tålig bra med vår nåværende abortlovgivning. Men jeg reserverer meg mot dem som sier at aborttallene i Norge befinner seg omtrent der de bør være. Det må være mulig å ha som et overordnet mål at kvinner som blir gravide, skal ønske å bære fram sine barn. Og det står for meg fram som moralsk forkastelig å ønske å utvide retten til selvbestemt abort til 24 uker, flere uker etter at fosteret er levedyktig, ut fra en renspikket liberalistisk tenkemåte, altså ut fra tanken om at samfunnet skal avgrense enkeltindividets rettigheter i minst mulig grad.

Tenker en slik, har en ikke fått med seg abortens moralske kval. Da overser en behovet for vern om det spirende liv som med tiden skal bli et fullverdig menneske. Da har en heller ikke skjønt hvorfor det blir umulig å legge abortdebatten bak seg og bli ferdig med den, en gang for alle.

LES OGSÅ: Spiralnekter vant frem i Høyesterett 

Gå til innlegget

Innkrøkt i seg selv

Publisert rundt 1 måned siden - 1101 visninger

Likeverd er verdiløst, om det bare er et påfunn oppi hodene våre.

Er det slik verden er? Delt på midten mellom sannhet og løgn?

Jeg tror ikke det. Jeg tror det som formidles til oss, er mye mer sammensatt. Jeg tror aldeles ikke at vi her hjemme bevisst omgir oss med falske nyheter. Men jeg tror vi liker å vinkle nyhetsformidlingen slik at den passer inn i en grunnfortelling om oss selv som ikke må få bli altfor ubehagelig.

Stenger grensene. 

Jeg er som alle andre opptatt av flyktningene – alle millionene som ikke har noe sted å være. Det viktigste jeg vet om dem, er at vi ikke vil ha dem her hos oss. Ingen vil ha dem. Derfor stenger vi grensene. Det er millioner av dem til sammen som har hopet seg opp i flyktningleirer, men jo lenger borte fra oss de befinner seg, desto bedre.

Alle vet at de dør i hopetall, men vi lærer oss til ikke å la det gå altfor mye inn på oss, for vår kapasitet er jo for lengst sprengt. Vi ødelegger vår egen framtid ved å ta oss av dem. Derfor har vi fokus et annet sted – på hvordan vi kan bli kvitt flest mulig. Derfor returnerer vi. Vi sender dem hjem til deres opphavsland så snart vi selv har erklært krigssonene de kommer fra, for trygge nok.

Omtrent slik er mitt bilde av vårt forhold til innvandrerne. Det er formidlet via medier som insisterer på å være troverdige.

Mer lavmælte. 

De samme mediene er uendelig mye mer lavmælte om de i det hele tatt omtaler arbeidsinnvandrerne våre. Tallene for 2017 viser at vi hadde 13.800. Mens antallet asylsøkere har skrumpet inn til noen få tusen.

Arbeidsinnvandrerne får lov til å komme – fordi vi trenger dem. Helsevesenet vårt bryter sammen uten dem. Jeg synes det er nesten umulig å forstå at vi ikke skal være i stand til å sørge for å utdanne nok personell til å ta vare på oss selv når vi blir syke. Det skal andre gjøre for oss. De bringer kompetansen med seg, men vi sørger for å lønne dem dårlig, og klage på språkferdighetene deres. Vi bygger opp et nytt klassedelt samfunn, og synes det er ok så lenge vi tjener på det.

Slik er vår strenge og rettferdige innvandringspolitikk. Som gir rom for dem vi kan ha nytte av, men vender ryggen til dem som helt uforskyldt har havnet i bunnløs nød.

Oppdra dem. 

Om innvandrerne har mediene mer å fortelle. For eksempel at vi må bli strengere overfor dem. For de er ikke blitt like nok oss. De ter seg ikke nok som oss. Siden de ikke vet sitt eget beste, må vi fortelle dem det. Oppdra dem simpelthen. Få dem til å skjønne hvilke verdier de skal holde seg med.

Men de samme mediene sier uendelig lite om de verdiene de har med seg. Det er ofte verdier som slett ikke er oss så fremmede, om vi tenker oss om. Det dreier seg gjerne om omsorg for andre som går langt ut over det vi selv praktiserer, om vedvarende forpliktelser overfor slekt og venner, om fellesskap i hverdag og fest, om en vennlighet som strekker seg mye lenger enn til dem vi vanligvis regner som venner. Alt dette som hos oss er på vikende front.

Jeg kunne godt føye til: alt dette som i sin tid preget vår egen utvandrerkultur. Den gangen det var vi som ikke hadde brød til å leve av og dro av sted til fremmed land for å få en ny start. For å gi og hente impulser fra et større miljø enn vårt eget.

Verden er blitt én. 

Det er sunt å minne seg selv om at det ikke er så nytt at folk flytter på seg. De gjorde det ikke bare under utvandringen til Amerika. De gjorde det samme innenfor Det britiske imperiet. Ja, de gjorde det allerede i Romerriket. Det som skiller oss fra våre forfedre, er at det i grunnen ikke finnes noen vei tilbake lenger. For vår verden er blitt én - virkelig én – for alltid.

Men da må vi også akseptere et mangfold som ingen har sett maken til tidligere. Og så må vi skjønne at likeverd er verdiløst, så lenge det bare befinner seg oppi hodene våre.

Med ett går det opp for meg hvorfor vi holder oss med alle halvsannhetene om de som bosetter seg hos oss.

Trykket i Vårt Land 14. september 2018 i spalten Livssyn. 

Gå til innlegget

Stillheten bak stjernene

Publisert 2 måneder siden - 1920 visninger

Jeg tror Hans Børli har rett i at vi må gjenoppdage den Gud som er bakenfor «den vedtatte virkeligheten».

Hvis noen skulle spørre hva Det nye testamentet handler om, kan en lure seg unna med å si at det handler om Jesu omgang med sine venner og fiender. Det høres så greit ut, men det er slett ikke så enkelt som det kan høres ut som. For Jesus var ikke et hvilket som helst menneske som gikk omkring der nede i Palestina for om lag to tusen år siden og til forveksling liknet på alle oss andre.

Veldige pretensjoner. 

Om vi leser evangeliene, vil vi oppdage at han hadde veldige pretensjoner på egne vegne. Han skulle vise oss hvem Gud er og hva Gud vil.

Det kan virke så selvsagt at vi verken blunker eller sperrer opp øynene. For vi har jo vennet oss til å putte Gud inn i mennesket Jesus. Vi snakker om Jesus, og tar det for gitt at vi snakker om Gud. Men om nå Jesus skulle romme hele Gud, er ikke da Gud blitt litt liten?

Ja, noen gjør ham enda mindre. Siden alt det der med Gud er blitt så vanskelig, legger de de store pretensjonene til side, og ser bare etter det de kjenner igjen fra beretninger om andre mennesker når de beskjeftiger seg med evangeliene. Da blir Gud til syvende og sist enda mindre. Han blir til forveksling lik alle oss andre. Han blir erstattet av et menneske.

Svimlende stort. 

I Bibelen er perspektivet ganske annerledes. Der hører Jesus hjemme i en stor sammenheng som griper helt tilbake til «begynnelsen» – hva nå det måtte være. Skal vi lytte til Bibelen, da blir vi tatt med tilbake til skaperordet som i begynnelsen var «hos Gud». Vi aner at vi er på veg mot noe svimlende stort. Og det store er nettopp en Gud som rommer veldig mye mer enn mennesket Jesus.

Hans Børli er opptatt av hvor Gud er å finne. Han polemiserer åpent og utilslørt mot de som har redusert ham, gjort ham liten. Og så sier han noe veldig viktig. Han sier at de som fornekter Gud, de fornekter ikke Gud, men vrengebildet av ham. Og vrengebildet, det er skapt av teologien og den gjengse forkynnelsen som har puttet Gud inn i dogmer og det han kaller åndelig juss.

Hvor finner så Børli sin Gud? Han finner ham, ikke særlig overraskende må jeg si, ute i naturen. «Alle menneskeskapte gudshus er for trange og låge - så må menneskene gjøre Gud mindre, skape ham om, slik at han bare blir litt større enn de selv er», sier han i Tankestreif. I naturen derimot, der møter en Gud i all hans navnløse velde.

En beksvart vinternatt. 

Jeg tror jeg fornemmer hva Børli er på jakt etter når han nærmer seg Gud med de merkelige ordene: «Et djupsyn inn i stillheten bak stjernene». Det er ikke mulig å forklare slike ord, men en kan kanskje ane hva det dreier seg om dersom en ser seg selv under den overveldende stjernehimmelen en beksvart vinternatt, og ikke fester oppmerksomheten på stjernene, men på mørket mellom dem, bak dem, hinsides alt vi kan ellers komme i berøring med.

Jeg tror Børli har rett i at vi må gjenoppdage den Gud som er bakenfor «den vedtatte virkeligheten». Det er en Gud som vi alle kan fornemme, fordi han befinner seg, nettopp i eller bakom eller under alt det som kan sanses her på jorden. Det er denne Guden som i Det gamle testamentet sier om seg selv: «Jeg er den jeg er». Men det er også en Gud som det er lett å mistolke, fordi det vi kan sanse, er så mangslungent. Det rommer slikt som er godt og vondt, fint og stygt, fascinerende og avskrekkende, kastet om hverandre, tilsynelatende helt hulter til bulter. Så en ting er at denne Guden må være stor, langt større enn vi kan fatte. Men er han, når alt kommer til alt, lunefull eller tillitvekkende, ond eller god?

Inn i ordene. 

Det er her Jesus kommer inn i bildet. Når han blir kalt «bildet av Guds vesen», er ikke poenget at Gud skal bli liten, men at talen om ham skal være tilpasset oss. Gud forblir i stillheten, men han flytter også inn i ordene. Så vel ordene som de handlingene evangeliene beretter om, viser oss at den Guden som står bak verden, verken er ond eller lunefull. Han er god og miskunnsom. Ufravikelig god og miskunnsom.

Klassisk kristendom favner både Guds velde og Gud i menneskeskikkelse. Derfor holder jeg meg med klassisk kristendom.

Trykket i Vårt Land 17. august 2018 i spalten Livssyn.

Gå til innlegget

Ramadan

Publisert 3 måneder siden - 795 visninger

Jeg kjenner ikke mange muslimer. Men jeg kjenner noen. Og jeg kjenner dem godt nok til å diskutere både politikk og religion med dem.

Det var under ramadan vi ­hadde den første varmebølgen. Da ølkranene­ sto på vidt gap til langt på natt. Men ikke for muslimene. For de fastet fra soloppgang til solnedgang. Da verken spiste de eller drakk de. Jeg tenkte: Det går ikke an. Det går ikke an å greie seg uten vann i varmen.

Da jeg litt forsiktig forhørte meg, var jeg forberedt på å høre klagesanger om hvor tåpelig denne fasten egentlig er, og overveielser omkring religiøs plikter som ikke tar hensyn til de mest innlysende ­menneskelige behov. Og så trodde jeg at de nå ikke tok fasten sin så alvorlig som det kunne høres ut, men lempet litt her og der – sånn etter eget forgodtbefinnende.­ Jeg så for meg at de hadde et nokså ­avslappet forhold til sine religiøse plikter.

Men det var ikke slik. 

De muslimene jeg snakket med, de overholdt fasten, og de var stolte av det. De fortalte om overgangsvansker i starten, men like mye om tilvenning. Men de var aller mest opptatt av hvor sunt det var å faste. Fettet omkring leveren ble redusert, kroppsvekta gikk ned, og sinnet ble mer årvåkent enn ellers. De fortalte det med et smil om munnen.

På lag med livet. 

De overbeviste meg ikke om ramadans fortreffelighet. Men de fikk meg til å stusse over den positive omgangen med strenge religiøse krav. For her sto ikke religionen i vegen og stengte. Tvert imot var religionen på lag med livet­. Det ble opplevd som livsfremmende å ­pålegge seg selv restriksjoner.

Jeg ble forbløffet fordi jeg har blitt så fortrolig med en religionskritikk som bare leter etter alt det gale ved religionen. Som nesten litt sykelig jakter på all den elendighet som religionen har forårsaket opp gjennom tidene. Arnulf Øverlands spott har satt seg i veggene våre. Sammen med mange andre har han fått oss til å tenke at religionen er like fordummende som den er livshemmende.

Møtet med islam viste meg noe annet. Midt oppi all den radikaliserte islam vi daglig støter på, og som framstår som både frastøtende og menneskefiendtlig, traff jeg på en religiøs praksis som oppfattet seg selv som livsfremmende, for de som praktiserte den.

Fast forankringspunkt. 

Jeg forteller om islam fordi jeg opplever at slike fortellinger har forstummet blant oss kristne. Jeg hører sjelden eller aldri noen som forteller at det faktisk er nødvendig å sørge for beskyttende rammer omkring sin livsutfoldelse. At det noen ganger er best å holde igjen. At det kan være godt for alle at en ikke mister kontrollen. Har vi sluttet å tenke slik fordi vi har sluttet å oppfatte vår religion som livsvern?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet, det er at det er umulig å holde seg med religion dersom en ikke trenger den.

Jeg fortsetter ikke å gå til gudstjeneste hvis jeg ikke får noe ut av det. Jeg lar ikke mine barn døpe dersom jeg ikke tenker det er livsfremmende for dem å ha et fast forankringspunkt i livet. Jeg pålegger meg ikke restriksjoner hvis jeg ikke tror det er godt for noe.

Frigjørende avkall.

Kanskje er det her tampen brenner aller mest. Omkring de selvvalgte begrensningene. Jeg kunne like gjerne sagt: Omkring den selvdefinerte friheten. For vi har vennet oss til å tenke at frihet, det er å bryte grenser, bryte tabuer­, følge egen lyst i ett og alt.

Men frihet, det kan jo like gjerne bestå i å gi avkall på.

Gi avkall på? Ja, for eksempel teste ut hva som ville skjedd med meg den varme sommerkvelden da alle drakk øl – bortsett fra meg.

Jeg tror ikke jeg ville bli glad sånn uten videre. Men jeg vil ikke se bort fra at det i etterkant kunne gitt en slags tilfredstillelse å kunne si: Jeg valgte det faktisk selv.

Trykket i Vårt Land 20. juli 2018

Gå til innlegget

En bokser hviler ut

Publisert 4 måneder siden - 534 visninger

Hvor er det blitt av bildene som minner oss om hva vi streber etter?

Jeg vet ikke hva folk tenker omkring kropp, og det er nettopp noe av poenget. At vi ser og vurderer kropp på så mange ulike vis. Og det er sannelig nok å ta av. Noen er unge og andre er gamle. Noen er vakre og andre er, om ikke stygge akkurat, så i det minste mindre tiltalende. Noen er veltrente og velpleide, andre er bare nedslitte og ustelte. 

Sånn er vi vant til å forholde oss til omgivelsene. Å se på dem med et prøvende, granskende observerende blikk. 

Som øyenslyst

Men om jeg spør: Hva skjer med meg når jeg ser på en kropp, da er det noe annet. Da kan tankene gå i så mange andre retninger. En kan tenke kropp som arbeidskraft, en kan tenke kropp som øyenslyst, en kan tenke på sex eller på det som skjuler seg bakenfor fasaden. 

Jeg ble opptatt av kropp på denne litt annerledes måten etter å ha sett et britisk tv-program. Der spurte de: Hvorfor laget grekerne alle disse skulpturene av nakne kropper? Det var et spørsmål som var litt nytt for meg. For det førte interessen bort fra selve objektet, den tekniske og kunstneriske ferdigheten som skulpturene forutsatte, og over på betrakterens opplevelse av det han så. 

I programmet sa de om lag det samme som Leonardo da Vinci må ha tenkt da han plasserte en mannskropp inn i en sirkel og et kvadrat. Det dreier seg begge steder om en organisk form som i alle henseender er harmonisk. Poenget med betraktningen er ikke forherligelse av den velformede kroppen, men at jeg som ser, påvirkes av det jeg ser. Poenget er at jeg skal bli harmonisk av å se på det perfekte. 

Balanse og orden. 

Det er i seg selv en viktig iakttakelse. For det betyr at kroppen ikke trenger å være så viktig i seg selv. Og det betyr slett ikke at vakre kropper har vakre sinn. Men det kan bety at det vakre og harmoniske har en positiv påvirkningskraft. Det kan gjøre meg til et bedre menneske. Gjøre meg opptatt av å finne fram til balanse, orden og harmoni i meg selv. 

Nå stoppet ikke grekernes tanker her. For de sa også: Interessen for den harmoniske, velproporsjonerte kroppen oppfatter vi som et sivilisasjonstrekk. Det skiller oss fra barbarene. For vi oppfatter orden, likevekt og struktur som målet for vår måte å organisere hele vår tilværelse på. Hele vår samfunnsorden. Når vi tenker slik, da er vi også i pakt med naturen. For kosmos er jo ordnet. Vår oppgave på jord er altså å sørge for at vi kan finne vår rettmessige plass innenfor de rammene vi tilhører. Det gjør vi ved å se på kropper, sa grekerne. 

Poenget mitt i fortsettelsen kunne godt ha vært: Den seksualiserte vestlige kroppen er et kulturprodukt som avslører en væremåte som er veldig annerledes. Men i stedet skal jeg si: Hvor er våre bilder som sier hva vi som sivilisasjon streber etter? Hvordan sørger vi for at våre sinn stadig blir minnet om at vi ønsker å være i balanse med oss selv og med omgivelsene våre? For vi er vel ikke så annerledes enn grekerne. Og vi ønsker oss vel alle en slags orden i tilværelsen. Eller? 

Med brukket nese. 

En bronseskulptur fra antikken skiller seg ut fra alle andre. Den befinner seg i Palazzo Massimo alle Terme i Roma og er laget knappe hundre år før vår tidsregning. Den viser en bokser som hviler ut etter kampen. Han er selvsagt atletisk som alle de andre. Men samtidig er det slik at all boksingen har vansiret ham. Med brukket nese, ødelagte ører og flust av sårskader sitter han der, utmattet og ettertenksom. Jeg tror han i første omgang vil minne sine betraktere om hvor krevende det er å kjempe for at verden skal være på stell. 

Det er veldig betagende å se på den utslitte bokseren. For han vitner også om en kulturell ettertenksomhet som går ut over det forventede. Skulptøren må ha skjønt noe som vi – tusener av år etterpå – bare kan ane som et flyktig streif, et vindpust som vi må anstrenge oss for i det hele tatt å komme i berøring av. Jeg fornemmer at bokseren ser for seg at den seieren han nettopp har vunnet, trolig er hans aller siste. 

Hva slags tanker som måtte dukke opp i forlengelsen, overlater han til oss.

Trykket i Vårt Land 22. juni 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 4 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 4 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 5 timer siden / 3645 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3324 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 6 timer siden / 3994 visninger
Les flere