Geir Tryggve Hellemo

Alder: 68
  RSS

Om Geir

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.

Følgere

Paulus overgår seg selv

Publisert 15 dager siden

Å tro på en Gud som en aldri har hørt om? Ja, dersom en bytter ut det litt trange ordet tro med det åpnere ordet påkalle.

Det er en slik sjelden sympatisk tanke, dette at Gud velger å gjennomsyre hele vår verden for på den måten å komme oss til unnsetning. Det forandrer fattigdommen og det forandrer sykdommen. De blir ikke lenger overlatt til det altoppslukende fraværet. De befinner seg ikke lenger hinsides godhet og mening. Om svakheten kan la seg omstøpe til styrke, da kan også verdensordenen bli snudd på hodet. Kristus på korset handler om akkurat dette, i hvert fall når hendelsen blir sett med Pauli øyne. Hvem har ikke søkt tilflukt til ordene hans om at det var alle plagene han måtte bære, som åpnet for muligheten til å leve på Gud?

Det har fått store teologer til å tenke at Gud kan fanges i enkeltstående paulinske formuleringer. Som at Gud bare viser seg for menneskene skjult i lidelsen – og at lidelsen representerer den eneste ­åpningen mot Gud.

Men slik kan det jo ikke være. Gud kan ikke gjøre det så vanskelig for oss. Det kan ikke være slik at Gud trenger elendigheten for å kunne komme oss i møte.

Les også: Han var en 1900-tallets mest ruvende teologer. Hjemme levde han med to kvinner

Nytolket gudsviljen. 

Skal vi finne ut hvor Gud er, kan vi gjerne lese mer Paulus. Han er nemlig veldig opptatt av sporene etter Gud. De finner han i første omgang hos Moses. Men så mente Jesus at jødene misforsto ham. Derfor nytolket han gudsviljen for dem, slik at grekerne, det vil si ikke-jødene, også skulle bli inkludert i fellesskapet.

Men tenker en slik, sitter en plutselig med noen problem i fanget. For å si det kort: Hvordan blir da forholdet mellom Jesusdisiplene og de andre? Hva med grekerne før Jesus? Og hva med jødene etter Jesus? Alt dette er det Paulus baler med.

Det faste orienteringspunktet hans er Jesus som solidariserte seg med alt det svake i verden for å fortelle at livet er en gave fra begynnelse til slutt. «Min nåde er nok for deg.» Dette er kjernen som han aldri mister av syne.

Men så var det de andre; de som ­befinner seg utenfor folden. Bryr ikke Gud seg om dem? Det er her det blir så overraskende å lese Paulus. Hva han blir nødt til å si for at Gud ikke skal krympe, bli liten.

Vedkommer alle. 

Paulus er nemlig overbevist om at Gud vedkommer alle: «Alle har samme Herre», sier han. Men er det mulig? Går det an å tro på en Gud som en aldri har hørt om? Jo, det går dersom en bytter ut det litt trange ordet tro med det åpnere ordet påkalle. Det er nettopp hva Paulus gjør. Han sier ikke bare at de som tror på Guds rettferdighet slik Kristus viser oss den, skal bli frelst, men at alle som påkaller ham, skal bli frelst. Det gjør en forskjell. For Paulus sier ikke at en må påkalle Gud på en bestemt måte. Nei, han sier bare påkallelse, som rommer alle typer henvendelse. Fra jubel og takk for alt en har fått til klager og nødskrik over det en mangler.

Men igjen: Hvordan i all verden påkaller en noe en ikke vet hva er? Igjen sprenger Paulus alle de rammene han ellers forholder seg til og sier noe som egentlig er ganske uhørt. Han sier med profeten Jesaja: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg.»

Det er som han sier at Gud lar seg ikke stanse i sine bestrebelser på å nå oss. Gud trosser vår gudløshet. Gud lager seg sin påkallelse i oss. Utenfor standarden. ­Annerledes enn slik vi trodde. Han sier bare med Jesaja: «Her er jeg.»

Les også: Mennesket og mysteriet. Rudolf Otto om «det hellige» 

Umistelige. 

Hvorfor er Gud slik? Han er slik fordi vi er umistelige for ham. ­Paulus sier det på sin måte. Han sier at Gud har gitt oss mennesker en felles rot som han alltid vil vedstå seg. Den er hellig, og derfor vil alt som vokser fram fra denne ­roten, innpodede greiner så vel som brukne greiner, vedkomme ham.

Slik må det være, sier Paulus, fordi Gud er Gud. Og for å sette punktum, for å sammenfatte det hele, avslutter han avsnittet om disse spørsmålene med de forunderlige ordene: «For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.» Alt har sitt utspring i Gud, alt holdes i live av Gud og alt skal til sist vende tilbake til Gud.

Gud favner alt, sier Paulus. Det gir luft omkring gudsordet.

Les også: Bultmann åpner Bibelen, etter at både de fromme og de lærde har lukket den.

Gå til innlegget

Gi meg solen

Publisert rundt 1 måned siden

Den moderne utforskningen av lyset utdyper på sin egenartede måte de gamle ordene.

Det er mørketid. Mørketid og kuldetid. Det er kanskje ikke så rart, men det er akkurat nå vi er mest opptatt av lyset. Nå når vi nesten har mistet det. Aldri ellers tenner vi så mange lys, aldri ellers følger vi sånn med på solens vandring over himmelhvelvingen.

Det er ikke nytt i det hele tatt. De gamle romerne hyllet den ubeseirede sol – Sol Invictus – nettopp omkring vintersolverv. Det er sterkt, dette at de feiret lysets uovervinnelighet akkurat når det er på det svakeste. Det røper tro som er vel forankret i virkeligheten.

Som former alt. 

Om en først er blitt betatt av lyset, tar det aldri slutt. Jeg mener, lysets omskiftelighet er uuttømmelig. Det er lyset som modulerer, puster liv i både ansiktene og marmorskulpturene. Det er lyset som former alt vi fanger opp gjennom øynene våre.

En vakker dag oppdager vi kan hende også vår avhengighet av lyset. At alt liv på jorden forutsetter lys og varme. Uten lys har vi ingenting.

Men her er mer. Mye mer. For foreløpig har vi ikke gjort oss så mye som en eneste tanke om hva lys er for noe.

Utfordret vitenskapen. 

Jeg vet jeg gjør klokt i å overlate det til fysikerne. Men noe fatter vi alle sammen. Blant annet at lyset har utfordret vitenskapen i århundrer på en helt unik måte. Fra Newton via Maxwell og Einstein og helt fram til i dag har lyset spilt en helt sentral rolle i utforskningen av vår verden. Vår moderne forståelse av virkeligheten er faktisk langt på veg blitt formet gjennom utforskningen av lyset.

Men hva er så dette lyset? Ja, det er her det begynner å bli så fascinerende. For vi mennesker er i stand til å sende folk til månen. Men å finne ut av hva lyset er, det makter vi ikke. Så vidt jeg har forstått, lar nemlig lyset som fenomen seg ikke forstå på en endegyldig måte. Newton, han med lysbrytingen og fargespekteret, overbeviste verden om at det var en slags partikler, altså uendeligheter av noe bitte smått noe, inntil Maxwell passet det inn sammen med andre former for elektromagnetiske bølger.

Løste ikke gåten. 

Så kom Einstein og utfordret dette igjen, og sa at lyset henter noen av egenskapene sine fra partiklene mens det henter andre fra bølgene. Men det betyr ikke at lyset er partikler og bølger på samme tid. Så hva er det? Selv Einstein løste ikke gåten på endegyldig vis. Hva det ganske alminnelige lyset er, dette lyset som vi omgås hele tiden, fortoner seg fortsatt som hemmelighetsfullt for dem som utforsker det.

Det er også fargene som ikke befinner seg i tingene, men i lyset. Så når jeg ser en blå blomst, er det ikke blomsten som er blå. Men blomsten absorberer alt lyset som faller på den, bortsett fra lys med en bestemt bølgelengde som reflekteres ut i rommet igjen og ved et tilfelle kan treffe øynene mine, hvor det til sist bidrar til å forme et bilde av en blå blomst inni hodet mitt. Så hvor blåfargen hører hjemme oppi alt dette, er ikke godt å si.

Ordet var Gud. 

Skal vi tro Johannesevangeliet, hører den ordenen som vi fortsatt er i ferd med å oppdage, hjemme «hos Gud». Det er nettopp det han sier med ordene: «I begynnelsen var Ordet», det vil si orden, struktur, rasjonalitet, «og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Denne ordenen er – utrolig nok må en få lov til å si – hos Johannes også knyttet til lyset og livet. Ja, mer enn som så. Sammen med alt dette, sier Johannes, hører et menneske som «er lys».

Her dukker nye utfordringer opp. Men på en merkelig måte er det også noe som faller på plass. Den moderne utforskningen av lyset utdyper på sin egenartede måte de gamle ordene. Det er som jeg skjønner dem litt bedre enn før. For eksempel at vi inngår i en uhyre kompleks orden vi ikke makter å fatte. Og at denne ordenen uforbeholdent vedkommer min tro etter som Gud er i den.

Det er på høy tid å stoppe. Jeg har fått mer enn nok å grunne over for lang tid framover.

Gå til innlegget

Forfengelighetens marked

Publisert 2 måneder siden

Det er fremdeles mulig å hoppe av karusellen og si: Jeg har lett etter lykkeland på feil sted.

Den siste rapporten fra FNs klimapanel sendte små sjokkbølger inn over oss alle. Jeg tror den fikk oss til å skjønne at nå er det alvor. Jeg synes jeg kan merke etterdønningene i mediene: Journalistene er blitt litt mer pågående, og politikerne slipper ikke like lett unna. Langsomt siger det inn over oss at vi kan ikke til evig tid skyve problemene foran oss eller betale oss ut av de vanskene vi selv har forårsaket. Også vi må foreta oss noe. Innimellom, men passe lavt så det er mulig å overhøre det om en vil, er det noen som våger å si de ubehageligste av alle ordene. De vi absolutt ikke vil høre: Klimakrisen må få oss til å gjøre noe med det helligste vi har. Vi må endre livsstil.

Endre livsstil? Men er det noe vi ikke vil, så er det å endre livsstil. Vårt lykkeland er jo basert på fortsatt oljeutvinning og økt forbruk. I femti år er det her vi har funnet lykken. En lykke vi slett ikke vil gi avkall på. Derfor sier beregningene at vi planlegger å øke forbruket vårt til jul med cirka 10 prosent, sammenliknet med fjoråret. Så i år skal vi i gjennomsnitt bruke 12.288 kroner på julefeiringen. Det blir til sammen om lag 51 milliarder kroner.

LES OGSÅ: Skal ikke lenger fly

Egen velstandsvekst. 

Og samtidig sender regjeringen vår delegasjoner til Brussel for å prøve å opprettholde omfattende, langsiktige gassleveranser til EU. Vi motarbeider målrettet EUs anstrengelser for å nå de klimamålene de selv setter seg, fordi vi er mest opptatt av egen velstandsvekst.

Alt dette prøver vi å gjøre med den beste samvittighet. For de andre, alle de andre er jo så mye verre. Vi prøver å fortelle verden og oss selv at det aller beste for oss alle er at de andre endrer seg, mens vi pynter litt på fasaden, passer på å ha noe i skryteskuffen, men ellers fortsetter som før.

Jeg har naturligvis ikke oppskriften på hvordan det er mulig å komme ut av uføret. Vi kan skylde på politikerne. Men politikerne våre blir ikke annerledes enn oss som de henter sitt mandat fra. Og vi, vi vil fortsette med å reise langt og dyrt, spise fint og dyrt, kle oss fint og dyrt og bo fint og dyrt. Vi elsker vårt forbruk.

Måtehold er tingen. 

Det er ikke nytt. I antikken, lenge før kristendommen begynte å prege samfunnet, visste de også å velte seg i overflod og luksus. Men helt samtidig gikk ganske vanlige  mennesker omkring og så på det hele og sa: Men dette er da ikke måten å leve på. Skal vi bli lykkelige, da må vi te oss annerledes. Og de satte ord på det. De sa blant annet: Måtehold er tingen. Ikke nødvendigvis på grunn av mangel på ressurser, men fordi erfaringen viser at måtehold er en god måte å leve på.

Dette er en innsikt som har fulgt oss mennesker opp gjennom tidene. Thackeray sto nylig på TV-skjermen foran en støyende karusell som gikk rundt og rundt, sinnbilde på en verden full av innbilskhet, humbug og bedrag, og minnet oss om hvor tåpelig det er å strebe etter slikt som det ikke er verd å skaffe seg.

Hvis de har rett, disse tenksomme menneskene før oss, så går det an å hoppe av karusellen og si: Jeg har lett etter lykkeland på feil sted.

LES OGSÅ: – Plastkampen slåst ikkje med klimakampen

Luksusartiklene. 

Jeg kan jo foreta en aldri så liten test sånn helt for meg selv for å se om det er mulig: Neste gang jeg er på en flyplass, kan jeg se meg omkring og spørre meg selv om jeg ikke like godt kan unnvære alle luksusartiklene som jeg knapt kjente til før jeg begynte å reise på denne måten. Kanskje jeg også skulle spørre om det ikke finnes bedre måter å anvende tiden på enn å småløpe mellom terminalene og presse meg ned i et flysete på veg mot et reisemål jeg knapt vet hvor er.

Jeg synes denne form for nostalgi er god, for den kan komme til å fortelle meg at jeg levde vel så godt før jeg begynte å leve uanstendig. Den dagen også politikerne skjønner at de burde se seg om etter større oppgaver enn å øke forbruket vårt, er det håp for både dem og oss. Men aller mest for alt det livet på jorden som vi er i ferd med å ødelegge.

LES OGSÅ: Vil møte klimakrisen med moral

Gå til innlegget

Gud i rettferdigheten

Publisert 3 måneder siden

For meg blir de religiøse ordene tomme om vi nøyer oss med å si at vi er blitt rettferdiggjort ved tro.

Rettferdighet blir et vanskelig ord så snart vi skal være konkrete.­ Hvor store økonomiske forskjeller kan vi for eksempel tåle innenfor samfunnet vårt før vi snakker om urettferdig fordeling? Ja, det gis det ingen enkle svar på.

Men så finnes det også et annet ord som har med dette å gjøre som er enda mye vanskeligere. Det er rettferdiggjørelse. Jeg kjenner det bare fra religiøs sammenheng, men der er det uhyre sentralt, i alle fall om en forstår seg som lutheraner. For hele Luthers reformatoriske oppdagelse hviler på en ny forståelse av Pauli ord om Guds rettferdighet. Rettferdiggjørelse ved tro alene, som Luther sa. Men hva betyr det å bli gjort rettferdig – ved tro?

LES OGSÅ: Historien om den katolske Luther

Ugudelige levesett.

 For Luther tror jeg det betød at Gud er i stand til å sette strek over den uretten som vi mennesker vedvarende påfører ham gjennom vårt ugudelige levesett. Gud overvinner sin vrede, sitt fiendskap overfor oss ved at han skjenker oss sin rettferdighet, som er det samme som sin frelse. Omskiftet fra en streng og dømmende Gud til en nådig og frelsende Gud er uløselig knyttet til Jesu gjerning. For Jesu skyld tar Gud vår urett bort. Vi blir rettferdiggjort når vi tror dette.

Men om vi leser Romerbrevets første kapitel, da kan det hele komme til å se litt annerledes ut. Også der er Gud vred, men det er ikke så mye fordi menneskene har forbrutt seg mot ham. Nei, Gud er sint fordi menneskene har utøvd urett overfor hverandre. Når Paulus skal vise hvordan det skjer, kommer vi i berøring med noen av de mest omstridte versene i hele vår Bibel. Men akkurat nå kan vi styre unna hva han måtte mene om seksualitet. Det viktige for oss er at Paulus peker på menneskelig adferd, og så sier han at i slik adferd finner han urett.

LES OGSÅ Rettferdiggjørelse: Guds ja

Innbyrdes gjøremål. 

Uretten er altså ikke metafysisk i den forstand at Gud og mennesket er motparter. Nei, uretten befinner seg overalt på jorden i menneskenes innbyrdes gjøremål. Men den trengte ikke vært der. Hadde jødene bare visst hvordan de skulle forstå Moseloven, og hadde vi andre brukt forstanden på rett vis, da hadde menneskene levd rettferdig, sier Paulus. Det er fordi vi ter oss så tåpelig at Gud til sist velger å rydde opp. Han gjør oss rettferdige gjennom levesettet til et enkelt menneske. Som levde rett.

På mange måter er det lettere å følge Paulus enn Luther. For er det noe vi kjenner igjen, så er det avmakten i møtet med rettferdigheten. Selv om rettferdighet er et vanskelig ord, så er det ikke vanskeligere enn at vi skjønner inderlig godt at vi innretter oss her på jorden mot bedre vitende. Vi bryr oss ikke mer om verdens urett enn det passer oss.

Men kan vi da løse utfordringen ved bare å la nåde gå for rett?

For meg blir de religiøse ordene tomme­ om vi nøyer oss med å si at vi er blitt rettferdiggjort ved tro, og bare fortsetter med å skape mer urett. Jeg er ikke i tvil om at Paulus må ha ment at når Gud trekker sløret til side og viser hvordan retten kan få gjennomslag, ja, da skal det få konsekvenser.

LES OGSÅ: Paulus forble jøde

Klinger annerledes. 

Med dette mener jeg ikke å si at jeg forstår Paulus bedre enn Luther. Men jeg sier at Pauli ord klinger annerledes i mine ører enn i Luthers. Hele forskjellen består i at Luther slet seg ut på å innfri religiøse krav. Han lette etter en nådig Gud som var blitt borte for ham. Jeg derimot trenger Paulus til å holde fast at den uretten som vi tåler så inderlig vel så lenge den ikke rammer oss selv, den vedkommer ikke bare oss, den vedkommer også Gud. Derfor tar da også Gud et oppgjør med den for vår skyld, og han gjør det i Kristus.

Ser vi nøye etter, vil vi oppdage at ­dynamikken i Matt 25 har likhetstrekk med Rom 1. Når Kristus sitter på dommersete for på Guds vegne å skille sauene fra geitene, da samler han de rettferdige på sin høyre side. Det som har rettferdiggjort dem, er en stor overraskelse for dem. De trodde nemlig at de så sultne som de ga mat. I virkeligheten så de Kristus. Troen var altså til stede i handlingene deres uten at de var klar over det. Hvorfor? Fordi de gjorde det som var rett. Det må være det motsatte av gjerningsrettferdighet, tenker jeg.


Gå til innlegget

Abort på ny

Publisert 4 måneder siden

Ungdomspolitikerne vil ha en ny abortdebatt. Kanskje det ikke er så dumt.

I 1978 var diskusjonen så opphetet, så lite lydhør, at argumentene nesten ble borte. Nå, førti år etterpå, er det kanskje lettere å få tak i hva det egentlig dreier seg om.

Bedre enn før. 

I alle fall skjønner jeg bedre hvor umulig lovgivningen fra 1964 var – dette at ei nemnd skulle bestemme om en kvinne skulle få lov til å avbryte et svangerskap eller ei. Og jeg skjønner bedre enn før behovet for et lovverk som tar vare på de kvinnene som ikke under noen omstendigheter ser seg i stand til å fullføre et svangerskap. Ingen står fosteret nærmere enn kvinnen, og skal et svangerskap avbrytes, ja, så vedkommer det ingen slik som henne.

Men dreier abort seg om kvinnens råderett over sin egen kropp? Så vidt jeg kan forstå, legger den amerikanske lovgivningen seg tett opp til en slik tenkning. Høyesterettsdommen fra 1973 slår nemlig fast at fri abort inngår i retten til privatliv, en rett som er belagt i det fjortende tillegget til den amerikanske grunnloven.

Det innebærer at svangerskapsavbrudd kan finne sted, ut fra vurderinger av kvinnens helsetilstand, også etter at fosteret er levedyktig. Selv om praksis i de fleste statene er strengere, forklarer denne lovgivningen hvorfor abortdebatten i USA har blitt så uforsonlig.

LES OGSÅ: Abortsyn viktig ved dommerval i USA

Ikke absolutt. 

I Norge er lovgivningen annerledes. Her sier vi at fosteret har krav på vern etter utgangen av uke 12 i svangerskapet. Men vernet er ikke absolutt, selv om det blir sterkere etter som ukene går.

Det betyr at vår lovgivning forsøker å balansere to hensyn mot hverandre: Kvinnens råderett over det liv som befinner seg i henne, og fosterets egenverdi. Det første tillegges størst vekt i første del av svangerskapet, mens fosterets egenverdi får størst vekt i den siste delen.

Det er her det begynner å bli vanskelig. For hvor skal grensen gå mellom hvilke hensyn som skal tillegges størst vekt?

I et svangerskap finnes det noen grenser som alle er diffuse. En er knyttet til registrering av fosterets hjerteslag, en annen til dets evne til å oppfatte eksempelvis smerte, en tredje til anslag av fosterets levedyktighet utenfor livmoren.

LES OGSÅ: Filosof: 'La abortdebatten ligge'

Så menneskeliknende. 

Vår lovgivning knytter imidlertid ikke retten til svangerskapsavbrudd til noen av disse grensene. Antagelig benyttes uke 12 fordi fosteret da har begynt å bli så menneskeliknende at det vekker for stort ubehag å fjerne det. Men en slik måte å tenke på står fram som mer pragmatisk enn prinsipiell. For prinsipielt sett vil det ved svangerskapsavbrudd alltid være tale om to hensyn som ikke lar seg forene: Kvinnens rettigheter på egne vegne mot fosterets rett til liv. Begge er legitime, men uforenlige i spørsmålet om abort.

Til syvende og sist dreier det seg om et moralsk dilemma som kan fortone seg som uløselig. Som teoretisk utfordring kan slike dilemma stå fram som skjerpende, men som moralsk valg er de nesten over evne.

Rettslig har vi valgt å forholde oss til dette dilemmaet gjennom et kompromiss. Slik går det an å lage samfunnsordninger, men samfunnsordningen kan ikke dekke over valgets moralske side. Kvinnen i nød kan ikke velge kompromisset, hun må velge mellom to alternativ.

Reserverer meg. 

Det må være lov å si at vi i Norge har levd tålig bra med vår nåværende abortlovgivning. Men jeg reserverer meg mot dem som sier at aborttallene i Norge befinner seg omtrent der de bør være. Det må være mulig å ha som et overordnet mål at kvinner som blir gravide, skal ønske å bære fram sine barn. Og det står for meg fram som moralsk forkastelig å ønske å utvide retten til selvbestemt abort til 24 uker, flere uker etter at fosteret er levedyktig, ut fra en renspikket liberalistisk tenkemåte, altså ut fra tanken om at samfunnet skal avgrense enkeltindividets rettigheter i minst mulig grad.

Tenker en slik, har en ikke fått med seg abortens moralske kval. Da overser en behovet for vern om det spirende liv som med tiden skal bli et fullverdig menneske. Da har en heller ikke skjønt hvorfor det blir umulig å legge abortdebatten bak seg og bli ferdig med den, en gang for alle.

LES OGSÅ: Spiralnekter vant frem i Høyesterett 

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere