Geir Jørgen Bekkevold

Alder: 56
  RSS

Om Geir Jørgen

Stortingspolitiker fra Telemark for Krf. Leder av helse- og omsorgskomiteen.Tidligere prest i Den norske kirke.

Følgere

KrF, Hvordan skal vi bruke ensomhetspengene?

Publisert rundt 2 måneder siden

Be kommunen lage en plan mot ensomhet. Med gode tiltak kan du bidra direkte eller indirekte.

«Jeg holder ditt hode i mine hender, som du holder mitt hjerte i din ømhet, slik allting holder og blir holdt av noe annet enn seg selv». Slik skriver Stein Mehren i diktet «Jeg holder ditt hode». Mehren beskriver en ønsketilstand: Om vi alle bare kunne kjenne oss omkranset av støtte, ivaretakelse og omsorg. Og han minner oss om noe viktig: Vi har et ansvar for hverandre.

Når omsorgen og godheten er fraværende, kjenner vi på avstand og ensomhet. I alle ­aldre. Det er ikke lett å være åpen om ensomhet og andre negative følelser, for det ligger en sårhet i det. Vi er redde for at det i bunn og grunn oss selv det er noe galt med. Men åpenhet er bra for helsa!

I Norge har vi mange frivillige organisasjoner som inviterer til åpne møter og arrangement. Men selv sammen med andre, kan vi kjenne på en dyp ensomhet. Hva kan vi gjøre da?

Vi mennesker vil gjerne bli godt likt. Vår ­dypeste frykt er kanskje å bli forlatt, stå alene. Da tror jeg det er viktig at vi alle har et rom der vi virkelig kan være oss selv. Et sted der vi slipper å forstille oss og kan være oss selv 100 prosent, med gode relasjoner som til-later nettopp det.

For første gang legges det frem et statsbudsjett med 13 millioner til mobilisering mot ensomhet. Hvordan bør disse pengene brukes? Hva kan kommunen gjøre for å ta opp kampen mot dette økende folkehelseproblemet? 

Be kommunen lage en plan mot ensomhet. Med gode tiltak kan du bidra direkte eller indirekte.

Husk at du aldri er alene, selv om det kan føles sånn. For vi har ikke plass til avstand mellom oss.

Gå til innlegget

Vold mot samiske kvinner

Publisert 2 måneder siden

Halvparten av samiske kvinner utsettes for vold. Det er alarmerende tall. Jeg har tatt det opp med helseministeren, og som leder av helsekomiteen på Stortinget vil jeg følge det opp videre.

Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen orienterte om helsesituasjonen for den samiske befolkningen da helsekomiteen besøkte Sametinget for kort tid siden. En studie fra 2015 viser et stort omfang av vold i samiske samfunn. Hele 49 prosent av samiske kvinner oppgir å ha blitt utsatt for vold. Det er rystende tall. Også overgrepssakene i Tysfjord har bidratt til å synliggjøre utfordringer med vold og overgrep i samiske områder.

Regjeringen har startet arbeidet med en ny nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Den vil ha en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn. Flere departementer deltar i arbeidet med planen og som ledes Justis- og beredskapsdepartementet. Også relevante samiske miljøer vil bli involvert i utarbeidingen.

Den 29. oktober skal det avholdes et innspillsmøte om handlingsplanen i Karasjok. Her vil både kulturministeren og sametingspresidenten delta.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) lanserte i 2017 rapporten "Om du tør å spørre, tør folk å svare" på bestilling fra Justis- og beredskapsdepartementet og Sametinget. Rapporten tar blant annet opp hvilke erfaringer ansatte i hjelpeapparat og politi har fra sitt arbeid med vold i nære relasjoner i samiske samfunn. Manglende samisk språk- og kulturkompetanse i tjenestene trekkes frem som en utfordring.

Helse Nord iverksatte i 2013 et samisk tolkeprosjekt i 2013. Dette har resultert i at det er ansatt tolker i turnus i Helse Nord fra kl. 08.00–22.00 alle dager. Alle fastleger og pasienter kan forhåndsbestille tolk.

Jeg mener vi trenger mer kunnskap og forskning om vold og overgrep i samiske samfunn. Helseministeren gjort det klart for meg at det i Justis- og beredskapsdepartementets budsjett for 2018 ble bevilget 500 000 kroner til et forprosjekt for videre forskning om vold i nære relasjoner i samiske samfunn. Og at prosjektet gjennomføres av NKVTS.

RVTS Nord og Midt jobber også særskilt med kunnskap om vold og overgrep i samiske områder. RVTS Nord jobber blant annet med å få integrert kunnskapsutvikling om den samiske befolkningen i nasjonale opplæringsprogram og digitale opplæringsressurser slik som «SNAKKE», «Jeg vet» og «Tidlig inn».

Helsetjenestene har en viktig rolle i å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep. Med endringene i helselovgivningen som trådte i kraft i 2018 slås det fast at de ansvarlige for tjenestene har en tydelig plikt til å ha særlig oppmerksomhet på at pasienter og brukere kan være eller stå i fare for å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep. Ledelsen har også et ansvar for å legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Ved revidering av nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten i 2018 er det et eget kapittel som omhandler vold og overgrep og omsorgssvikt. For å heve kompetansen i helse- og omsorgstjenestene, har det blant annet blitt utviklet en elektronisk veileder om helse- og omsorgstjenestenes arbeid med vold i nære relasjoner. Det bevilges også penger til kompetansehevingstiltak i regi av RVTSene og NKVTS. 

Det er betryggende at vi er i gang med arbeidet mot vold i samiske samfunn. Dette er et viktig arbeid som det må være fullt trykk på fremover.


Av: Geir Jørgen Bekkevold (KrF), leder av Stortingets helse- og omsorgskomité

Gå til innlegget

Humanitet betyr amnesti

Publisert 4 måneder siden

Vi kan ikke som samfunn sette mennesker i situasjon der de er i et ingenmannsland. Det er inhumant.

Det er mellom 1500 og 3000 lengeværende papirløse i Norge i dag som er vanskelig å tvangsreturnere. Gruppen består av kurdere, og mennesker fra Iran, Etiopia, Eritrea. Noen er statsløse, noen er også født i Norge.

De lever i en inhuman, uholdbar og uverdig situasjon.

En grunn til at noen mennesker blir lengeværende papirløse, er at Norge ikke følger sine forpliktelser etter FNs to konvensjoner om statsløse. Norge mangler både en statsløsprosedyre og lovbestemmelse om rett til opphold som statsløs som ifølge UNHCR (2015) er et brudd med Norges internasjonale forpliktelser. I konsekvens medfører det at statsløse ikke får den beskyttelsen og rettigheter de skulle ha i samsvar med FNs statsløshetskonvensjoner fra 1954 og 1961.

Mange tror at et barn født i Norge automatisk blir norsk statsborger. Det er ikke tilfelle. I årene 1986–2015 ble det i Norge født 997 barn uten statsborgerskap. Disse barna hadde statsløse foreldre da de ble født.

UNHCR anbefaler at FNs konvensjon innarbeides i norsk lov. Stortingets kommunal- og forvaltningskomite har tatt opp dette og uttalt at den «forventer at regjeringen forsikrer seg om at norsk lovgivning på dette området er i tråd med våre internasjonale forpliktelser» I dag følger ikke norsk lov og praksis anbefalingene fra UNHCR og er ikke i tråd med våre internasjonale forpliktelser.

Dette har ikke blitt fulgt opp, verken i praksis eller i lovgivningen. Konsekvensen er at statsløse i Norge blir værende her uten noen rettigheter og uten noen land å returnere til.

Mennesker på flukt i verden får ofte hjelp av kontaktpersoner, såkalte «menneskesmuglere». I desperasjon søker mennesker bistand til reisen gjennom ukjente land. Menneskesmuglerne gjør krav på ID-papirene, det setter mange mennesker på flukt i en håpløs situasjon. De kommer seg bort fra den situasjonen de flyktet fra, men havner i limbo i sitt nye land.

Mangel på ID-papir blir ofte brukt som argument mot at papirløse skal få noen rettigheter i det norske samfunnet. Men selv når flyktningene etter hvert klarer å fremskaffe ID-papir og pass, er det likevel ikke tilstrekkelig for å muliggjøre retur. De eritreiske papirløse er et eksempel på dette.

Vi ser at det kan finnes argumenter mot arbeidstillatelser til folk uten oppholdstillatelse. Men da må vi velge. Vil vi være formalistiske eller vil vi være humane? Å gi arbeidstillatelse er et av verktøyene for å forhindre en negativ samfunnsutvikling med utnyttelse på det groveste. De som jobber har svært lange arbeidsdager og får elendig betalt, ofte ikke mer enn 20 til 30 kroner timen med ofte 12 timers arbeidsdager 6 dager i uken. 40 prosent forteller at de har opplevd seksuelt misbruk, vold eller trakassering etter at de kom til Norge.

Alle er tjent med at folk kan brødfø seg selv og sin familie. Det er bra for enkeltmennesker og det er bra for samfunnet. KrF mener vi må gjeninnføre arbeidstillatelse for lengeværende asylsøkere som har fått endelig avslag, men som ikke kan returneres til hjemlandet.

Hvorfor reiser de ikke hjem når de har fått endelig avslag? Spør folk. Her dreier det seg om lengeværende asylsøkere fra land med lite respekt for menneskerettigheter og ofte en svært alvorlig sikkerhetssituasjon. Dette dreier seg ikke om "lykkejegere", det dreier seg om asylsøkere som har vært her i mange år, og som tilhører landgrupper som har høy innvilgelsesprosent i Norge.

Er helse en begrunnelse for migrasjon? Nei. Flere politiske partier argumenterer mot å gi papirløse helserettigheter ut ifra en antakelse basert på et feilaktig faktagrunnlag. Papirløse forteller selv at helse svært sjelden er en motivasjonsfaktor for migrasjon. En undersøkelse blant Médecins du Mondes-pasienter i flere europeiske land viste at helse kun ble gitt som grunn til å forlate opprinnelseslandet i 130 av 1800 svar fra ikke EU/EØS-migranter og i 26 av 800 svar fra EU/ EØS-migranter. Migranter kjenner sjelden sine sykdommer før de migrerer, de kjenner ikke helsevesenene i landene de ender opp i, og ikke hvilke rettigheter de vil ha der.

Norge bryter menneskerettighetene når vi sender en asylsøker tilbake til et land der de risikerer å bli utsatt for tortur eller forfølgelse, såkalt «non-refoulement» i folkeretten. Det er flere hjerteskjærende eksempler på iranske asylsøkere der det er påvist tortur etter utsending. FNs komiteer har gjort det tydelig at Norge må gjøre flere konkrete tiltak for å sikre at non-refoulementprinsippet ikke blir brutt.

Det må finnes en grense for hvor lenge mennesker skal leve i limbo uten grunnleggende rettigheter. KrF vil arbeide for at norske myndigheter vurderer amnesti. Mens mennesker i limbo venter, bør de få helsehjelp og arbeidstillatelse. Det vil sette dem bedre i stand til en retur og reetablering i hjemlandet, dersom det blir mulig.

Menneskene befinner seg i en ekstremt vanskelig situasjon på grunn av dagens regelverk. De fleste andre europeiske land har hatt forskjellige legaliseringsordninger for mennesker med lang botid uten lovlig opphold. Norge har ikke hatt noen.

Det må vi gjøre noe med. For ingen mennesker er ulovlige.


Torhild Bransdal, stortingsrepresentant KrF i kommunal- og forvaltningskomiteen.

Geir Jørgen Bekkevold, stortingsrepresentant KrF i helse- og omsorgskomiteen

Gå til innlegget

Endelig regulert

Publisert 6 måneder siden

Fosterreduksjon var ingen aktuell problemstilling da abortloven ble til. Med det nye forslaget blir fosterreduksjon endelig regulert på en eksplisitt og logisk måte.

Regjeringen har foreslått en lovendring som gjør at alle fosterreduksjoner – i likhet med andre aborter etter 12. svangerskaps­uke – må nemndbehandles. Dette­ innebærer ingen endring av noe grunnprinsipp i abort­loven. Snarere er det en nødvendig opprydning. I lys av dette har den høye temperaturen i den ­offentlige ­debatten vært overraskende.

På høy tid

Fosterreduksjon var ingen aktuell problemstilling da abortloven ble til. Med det nye forslaget blir foster­reduksjon endelig regulert på en eksplisitt og logisk måte. Det er på høy tid, det synes også det fagmiljøet som utfører alle fosterreduksjoner i Norge og som tok initiativ til lovendringen, nemlig Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital.

I debatten har det vært strid om det medisinske faktagrunnlaget. Den amerikanske eksperten Mark Evans har stått for mye forskning på fosterreduksjon, og noen av kritikerne av regjeringens forslag har lagt hans tallmateriale til grunn. Men her er det viktig å ha klart for seg at Evans praktiserer ganske annerledes enn de norske kollegene. De norske legene mener at det er viktige medisinske grunner til at inngrepet bør skje etter 12. uke, altså etter grensen for selvbestemt abort.

Videre finnes annen forskning, blant annet fra Nederland, med helt andre tall, blant annet med høyere anslag for risiko. Det norske fagmiljøet mener at denne er vel så representativ for den praksisen de selv driver, som det Evans’ tall er.

Tre argumenter

Derfor er det særlig tre viktige argumenter for at fosterreduksjoner skal nemndbehandles. For det første, fosterreduksjon utføres etter grensen for selvbestemt abort. Dette er alene et tilstrekkelig argument for den nye regelen. Men det finnes også andre argu­menter:

For det andre, beslutningen om fosterreduksjon er spesiell ved at den ikke bare berører den gravide­
og fosteret som aborteres. Det eller de gjenværende fostrene utsettes for risiko ved inngrepet. Hvor stor risiko er det altså faglig uenighet om. Men fagmiljøet ved St. Olav mener at det er grunn til å tro at gjenværende fostre løper risiko for død i mors liv, og for tidlig fødsel, noe som igjen kan føre til komplikasjoner og varig funksjonsnedsettelse. Dette gjør fosterreduksjon til noe annet enn «vanlig» selvbestemt abort.

For det tredje, fosterreduksjon­ er et høyspesialisert, teknisk krevende inngrep der medisinsk fagkunnskap er viktig for vurderingen i hvert tilfelle. En avveining av risiko mot mulige gevinster i lys av den gravides situasjon er nødvendig og krever dialog med faglig ekspertise. Dette gjør at den gravide ikke bør kunne ta beslutningen helt på egen hånd. Legg merke til at selvbestemt abort har en unik status i helselovgivningen: Det er det eneste helsetilbudet som pasienten har en uinnskrenket rett til, og kan «bestille» uten at helsepersonell kan overprøve beslutningen av faglige grunner. Fosterreduksjon, som et så faglig komplisert spørsmål, bør ikke havne i samme kategori. Nemndsbehandling er en måte å sikre at alle relevante medisinske og menneskelige momenter kommer fram på, før beslutningen tas.

Nemnd til støtte for kvinnen

Fosterreduksjon handler om mer enn kvinners valg, en abortnemnd er en støtte i dette vanskelige valget. Etisk refleksjon kan ikke gjøres i et vakuum. Det er viktig for KrF at møtene i nemnda er av høy kvalitet, vi vil derfor være fokusert på det som kan gjøres for å styrke ivaretakelsen av kvinnen underveis i nemndbehandlingen. Vi vil at kvinnens integritet og psykiske helse skal ivaretas hele veien.

Menneskeverdet er en grunnleggende verdi for hele vårt samfunn og innebærer at menneskelivet må vernes i alle livets faser. Med denne lovendringen mener vi at både kvinnen og fostrene får et styrket vern.

Geir Jørgen Bekkevold

Leder av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget (KrF)

Gå til innlegget

Leaving no one behind

Publisert 7 måneder siden

Ingen mennesker på norsk jord skal nektes fri og profesjonell helsehjelp.

Når både miljø, økonomi og sosiale forhold hensyn tas, da skapes bærekraftig utvikling. Som helsepolitiker deler jeg ambisjonen i FNs bærekraftsmål nummer tre: God helse. Vi vil "sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder".

I 2016 var det overordnede temaet i arbeidet med bærekraftsmålene “Leaving no one behind”. Alle skal med, ingen skal bli glemt.


Jeg kjenner i dag på et ansvar for å løfte en gruppe som har vært gjenstand for debatt i Stortinget ved flere anledninger. Det har blitt en «sak» vi ikke har kommet til rette med. Jeg tenker på papirløses helsesituasjon.


Norge befinner seg per i dag i klassen som gir minst helsetjenester til de papirløse – sammen med noen få andre land i Europa, som Bulgaria og Polen. De fleste andre land i Europa gir betydelig bedre helserettigheter til de papirløse. I land som Belgia og Nederland har papirløse mer eller mindre de samme helsemessige rettighetene som befolkningen for øvrig.

Tidsskriftet The Lancet har publisert en oppsummering av helsesituasjonen blant papirløse i ulike land. Budskapet var tydelig: I land som Norge, med restriktiv lovgivning og få helserettigheter, hadde papirløse 38 prosent økt risiko for å dø tidlig, og mer enn 50 prosent økt forekomst av psykiske lidelser.


Papirløse lever kanskje de hardeste livene i Norge. Uten rett til arbeid, skolegang, helsetjenester og økonomiske velferdsytelser.


Organisasjonen bestående av en gruppe papirløse «Mennesker i limbo» sier selv at de ønsker å bidra, få muligheten til å jobbe hvitt, mens de venter.


Helsepersonell i Norge gir de papirløse i hovedsak nødvendig helsehjelp ved fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Selv da kreves det betaling som mange av de papirløse ikke er i stand til å dekke.


Den siste tiden har vi helsepolitikere vært svært opptatt av fødetilbud. Mitt engasjement for kvinner som skal føde gjelder også for papirløse. Jeg kjenner til eksempler på at papirløse kvinner må føde hjemme uten profesjonell helsehjelp.


Representanter fra ulike partier har spurt seg: bør ikke det offentlige ta et større ansvar?


Tidligere Kirkens Bymisjon leder Sturla Stålsett sa det: «Ingen mennesker på norsk jord skal nektes fri og profesjonell helsehjelp!»


KrF sier som FN: Leaving no one behind. Alle skal med, ingen skal bli glemt.


(Innlegget ble også fremført på Stortingets talerstol 28. mai 2019 under debatt tilhørende Innstilling fra finanskomiteen om Muligheter for alle - Fordeling og sosial bærekraft)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere