Geir Jørgen Bekkevold

Alder: 55
  RSS

Om Geir Jørgen

Stortingspolitiker fra Telemark for Krf. Leder av helse- og omsorgskomiteen.Tidligere prest i Den norske kirke.

Følgere

Endelig regulert

Publisert 3 måneder siden

Fosterreduksjon var ingen aktuell problemstilling da abortloven ble til. Med det nye forslaget blir fosterreduksjon endelig regulert på en eksplisitt og logisk måte.

Regjeringen har foreslått en lovendring som gjør at alle fosterreduksjoner – i likhet med andre aborter etter 12. svangerskaps­uke – må nemndbehandles. Dette­ innebærer ingen endring av noe grunnprinsipp i abort­loven. Snarere er det en nødvendig opprydning. I lys av dette har den høye temperaturen i den ­offentlige ­debatten vært overraskende.

På høy tid

Fosterreduksjon var ingen aktuell problemstilling da abortloven ble til. Med det nye forslaget blir foster­reduksjon endelig regulert på en eksplisitt og logisk måte. Det er på høy tid, det synes også det fagmiljøet som utfører alle fosterreduksjoner i Norge og som tok initiativ til lovendringen, nemlig Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital.

I debatten har det vært strid om det medisinske faktagrunnlaget. Den amerikanske eksperten Mark Evans har stått for mye forskning på fosterreduksjon, og noen av kritikerne av regjeringens forslag har lagt hans tallmateriale til grunn. Men her er det viktig å ha klart for seg at Evans praktiserer ganske annerledes enn de norske kollegene. De norske legene mener at det er viktige medisinske grunner til at inngrepet bør skje etter 12. uke, altså etter grensen for selvbestemt abort.

Videre finnes annen forskning, blant annet fra Nederland, med helt andre tall, blant annet med høyere anslag for risiko. Det norske fagmiljøet mener at denne er vel så representativ for den praksisen de selv driver, som det Evans’ tall er.

Tre argumenter

Derfor er det særlig tre viktige argumenter for at fosterreduksjoner skal nemndbehandles. For det første, fosterreduksjon utføres etter grensen for selvbestemt abort. Dette er alene et tilstrekkelig argument for den nye regelen. Men det finnes også andre argu­menter:

For det andre, beslutningen om fosterreduksjon er spesiell ved at den ikke bare berører den gravide­
og fosteret som aborteres. Det eller de gjenværende fostrene utsettes for risiko ved inngrepet. Hvor stor risiko er det altså faglig uenighet om. Men fagmiljøet ved St. Olav mener at det er grunn til å tro at gjenværende fostre løper risiko for død i mors liv, og for tidlig fødsel, noe som igjen kan føre til komplikasjoner og varig funksjonsnedsettelse. Dette gjør fosterreduksjon til noe annet enn «vanlig» selvbestemt abort.

For det tredje, fosterreduksjon­ er et høyspesialisert, teknisk krevende inngrep der medisinsk fagkunnskap er viktig for vurderingen i hvert tilfelle. En avveining av risiko mot mulige gevinster i lys av den gravides situasjon er nødvendig og krever dialog med faglig ekspertise. Dette gjør at den gravide ikke bør kunne ta beslutningen helt på egen hånd. Legg merke til at selvbestemt abort har en unik status i helselovgivningen: Det er det eneste helsetilbudet som pasienten har en uinnskrenket rett til, og kan «bestille» uten at helsepersonell kan overprøve beslutningen av faglige grunner. Fosterreduksjon, som et så faglig komplisert spørsmål, bør ikke havne i samme kategori. Nemndsbehandling er en måte å sikre at alle relevante medisinske og menneskelige momenter kommer fram på, før beslutningen tas.

Nemnd til støtte for kvinnen

Fosterreduksjon handler om mer enn kvinners valg, en abortnemnd er en støtte i dette vanskelige valget. Etisk refleksjon kan ikke gjøres i et vakuum. Det er viktig for KrF at møtene i nemnda er av høy kvalitet, vi vil derfor være fokusert på det som kan gjøres for å styrke ivaretakelsen av kvinnen underveis i nemndbehandlingen. Vi vil at kvinnens integritet og psykiske helse skal ivaretas hele veien.

Menneskeverdet er en grunnleggende verdi for hele vårt samfunn og innebærer at menneskelivet må vernes i alle livets faser. Med denne lovendringen mener vi at både kvinnen og fostrene får et styrket vern.

Geir Jørgen Bekkevold

Leder av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget (KrF)

Gå til innlegget

Leaving no one behind

Publisert 3 måneder siden

Ingen mennesker på norsk jord skal nektes fri og profesjonell helsehjelp.

Når både miljø, økonomi og sosiale forhold hensyn tas, da skapes bærekraftig utvikling. Som helsepolitiker deler jeg ambisjonen i FNs bærekraftsmål nummer tre: God helse. Vi vil "sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder".

I 2016 var det overordnede temaet i arbeidet med bærekraftsmålene “Leaving no one behind”. Alle skal med, ingen skal bli glemt.


Jeg kjenner i dag på et ansvar for å løfte en gruppe som har vært gjenstand for debatt i Stortinget ved flere anledninger. Det har blitt en «sak» vi ikke har kommet til rette med. Jeg tenker på papirløses helsesituasjon.


Norge befinner seg per i dag i klassen som gir minst helsetjenester til de papirløse – sammen med noen få andre land i Europa, som Bulgaria og Polen. De fleste andre land i Europa gir betydelig bedre helserettigheter til de papirløse. I land som Belgia og Nederland har papirløse mer eller mindre de samme helsemessige rettighetene som befolkningen for øvrig.

Tidsskriftet The Lancet har publisert en oppsummering av helsesituasjonen blant papirløse i ulike land. Budskapet var tydelig: I land som Norge, med restriktiv lovgivning og få helserettigheter, hadde papirløse 38 prosent økt risiko for å dø tidlig, og mer enn 50 prosent økt forekomst av psykiske lidelser.


Papirløse lever kanskje de hardeste livene i Norge. Uten rett til arbeid, skolegang, helsetjenester og økonomiske velferdsytelser.


Organisasjonen bestående av en gruppe papirløse «Mennesker i limbo» sier selv at de ønsker å bidra, få muligheten til å jobbe hvitt, mens de venter.


Helsepersonell i Norge gir de papirløse i hovedsak nødvendig helsehjelp ved fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Selv da kreves det betaling som mange av de papirløse ikke er i stand til å dekke.


Den siste tiden har vi helsepolitikere vært svært opptatt av fødetilbud. Mitt engasjement for kvinner som skal føde gjelder også for papirløse. Jeg kjenner til eksempler på at papirløse kvinner må føde hjemme uten profesjonell helsehjelp.


Representanter fra ulike partier har spurt seg: bør ikke det offentlige ta et større ansvar?


Tidligere Kirkens Bymisjon leder Sturla Stålsett sa det: «Ingen mennesker på norsk jord skal nektes fri og profesjonell helsehjelp!»


KrF sier som FN: Leaving no one behind. Alle skal med, ingen skal bli glemt.


(Innlegget ble også fremført på Stortingets talerstol 28. mai 2019 under debatt tilhørende Innstilling fra finanskomiteen om Muligheter for alle - Fordeling og sosial bærekraft)

Gå til innlegget

Dødshjelp som ikke hjelper

Publisert 5 måneder siden

Døden er ikke et valg staten bør legge på skuldrene til en lege, til en pasient eller til en pårørende.

Urovekkende mange stemmer fra ulike parti tar til orde for aktiv dødshjelp. Men hva er det egentlig dødshjelp skal hjelpe oss med? Lindrer vi livets smerte og lidelse ved å avslutte menneskers liv? Løser vi ensomhetens skadevirkninger ved å legalisere statsstøttet dødshjelp?

I debatten om aktiv dødshjelp problematiseres ofte, og med rette, gråsonene og de umulige grenseovergangene. Hvem skal kvalifisere for dødshjelp? Hvem skal avgjøre hvorvidt noen kvalifiserer for dødshjelp? Hvem skal utføre dødshjelpen? Skal det bli en del av legenes stillingsbeskrivelse - de som egentlig er utdannet for å redde liv? Er det i det hele tatt mulig å se for seg en velfungerende dødslov?

Grunnleggende menneskesyn

Enda mer grunnleggende enn disse konkrete og reelle spørsmålsstillingene, er: Hva slags samfunn og menneskesyn ligger til grunn for en offentlig sanksjonert «dødshjelp»? I et slikt samfunn er det staten, via sine lovgivere og dernest det offentlige helsevesenet, som inntar rollen som bøddel og herre over død og liv. Det er ikke menneskets hjerte som gir etter og slutter å slå, men det er staten som bestemmer at nå skal dette menneskets hjerte slås av.

KrF har et grunnleggende menneskesyn som sier at menneskers liv ikke kan graderes. Menneskets verdi er uavhengig av produksjonsevne, helsetilstand, utseende, kontoutskrift og alle de andre tingene som kan endre seg brått. For KrF er politikken et verktøy som skal sikre den enkeltes menneskeverd og livsvern.

Det er fullt forståelig at tragiske skjebner rører ved oss politikere, og får oss til å ønske å hjelpe. Forhåpentligvis var det nettopp det som gjorde at vi engasjerte oss i politikken i utgangspunktet. Men vi er samtidig forpliktet til å stille oss de store spørsmålene: Hva gjør det med samfunnet vårt dersom vi endrer landets lover som følge av denne konkrete fortellingen og erfaringen? Hvilket menneskesyn kommer til uttrykk gjennom denne lovgivningen?

Ansvaret for vår neste

Maktesløsheten i møte med sykdom, lidelse og død kan lamme oss. Eller den kan motivere oss til handling. Sykepleie som profesjon vokste frem over hele Europa i kirkens fotspor, som svar på menneskers lidelse og behov for medisinsk omsorg. Norsk sykepleies nestor Cathinka Guldberg har vært en inspirasjon for moderne omsorgsfilosofi, med sitt tydelige fokus på relasjon, ansvar og forpliktelser.

Ansvaret for vår neste ivaretas best gjennom lover som trygger oss mot å bli overflødig, uønsket og til syvende og sist fjernet. Ansvaret for vår neste virkeliggjøres hver dag, på sykehus, skoler og arbeidsplasser, hvor vi hjelper når vi kan og trøster når noen gråter. Det er de aller fleste menneskers medmenneskelige instinkt å rekke ut en hånd når vi ser at noen faller. Aktiv dødshjelp er det motsatte. I stedet for å gjøre alt vi kan som samfunn for å lindre smerten, stempler vi et smertefullt liv som mindreverdig, ja, uverdig. I stedet for å utvikle sterkere fellesskap som kan bære oss gjennom den ensomme dødsangsten, skal vi skrive ut døden på resept til ære for individets selvbestemmelse.

Et ugjenkallelig valg

At selverklærte liberale parti høylytt roper om individets frihet som begrunnelse for dødshjelp fremstår i beste fall som en uferdig tankerekke. Å velge døden er det eneste valget vi ikke kan gå tilbake på. Dødens ugjenkallelige karakter er med god grunn et av hovedargumentene mot dødsstraff.

Døden er ikke et valg staten bør legge på skuldrene til en lege, til en pasient eller til en pårørende. Vi mennesker trenger lindring når vi lider, og vi trenger fellesskap i møte med døden. Derfor vil KrF styrke helsevesenets mulighet til å gi omsorg og støtte for pasienter og pårørende i livets siste fase. Vi vil gjøre det enklere for familier å være nær og ta seg av sine kjære som trenger det. Og vi vil jobbe videre med å utvikle god politikk for livshjelp. Sammen med alle engasjerte samfunnsborgere og frivillige organisasjoner som vil kjempe for det ukrenkelige menneskeverdet i alle livets faser.

Gå til innlegget

Menneskerettene under press

Publisert over 1 år siden

Religionsfriheten og menneskerettene er uttrykk for en av de mest sentrale kristne verdiene vi har, enkeltmenneskets ukrenkelige verdi og verdighet. Når Frps Jon Helgheim «blåser i menneskerettene», blåser han i lover som står over andre norske lover.

I mai 1999 ble Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter inkorporert i norsk lov, nærmere bestemt i menneskerettsloven. Denne slår fast at disse konvensjonene skal «ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning». Når FrPs innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim konstaterer i gårsdagens Vårt Land at han «blåser i menneskerettene», blåser han da altså i norsk lov – ja, han blåser faktisk i lover som ved motstrid står over de andre norske lovene. De fleste lesere og velgere som ikke har lest denne saken, tenker sikkert at denne kraftsalven må ha kommet i forbindelse med en svært viktig sak.

Religionsfrihet settes under press. Og det er riktig, for saken på agendaen handler om religionsfrihet. En frihet som i store deler av verden er under stort press. Vi får dessverre jevnlige rapporter om mennesker som tortureres og drepes for sin tro. Enda mer utbredt er stater som legger strikte restriksjoner på sine borgeres religionsfrihet, og dette er selvsagt ikke stater vi ser på som forbilder. Religionsfriheten og menneskerettene er et allment anerkjent og universelt uttrykk for en av de mest sentrale kristne verdiene vi har, nemlig enkeltmenneskets ukrenkelige verdi og verdighet.

 

Krf jobber for et varmere samfunn, hvor tilliten mellom mennesker styrkes og fellesskapene bygges nedenfra, i familier, menigheter og gjennom frivilligheten. Et slikt samfunn må bygge på en grunnleggende respekt for hverandre og for menneskerettene. Gjennom å fremstille bønnerop som et samfunnsproblem for «svært mange», når Vårt Land i samme sak melder at ingen norske moskeer praktiserer dette, bidrar Helgheim til å fremstille en religiøs minoritet som et problem og en trussel for «fred og ro i nærmiljøene». Denne retorikken er noe som i neste omgang rammer oss alle; fordi vi alle må leve i det kalde og polariserte samfunnet som blir resultatet av denne måten å argumentere på, enten vi er kristne, ateister eller noe annet.

 

Gå til innlegget

Regjeringens verdivakuum

Publisert over 1 år siden

Samfunnet vårt trenger politikere og ledere som våger å peke på tro og livssyn som en viktig ressurs fremover, i stedet for å snakke ned og bort kristenarvens betydning for verdigrunnlaget som har bygget det fellesskapet vi som politikere jobber for å ta vare på.

Vi lever i ett av verdens mest sekulære samfunn. Det er likevel flere måter for et samfunn å være sekulært på. Den åpne sekulariteten gir rom for mangfoldet av tro og livssyn i det offentlige rom, og anerkjenner verdien av vår kristne kulturarv, samtidig som kunnskap, utvikling og individets selvråderett holdes fram. Men så finnes det en mer ytterliggående form for sekularisme som er mer ideologisk i sitt vesen. Forkjemperne for en slik sekularisme vil skyve tro og religiøsitet ut av det offentlige rom. Et ekstremt eksempel på denne formen for sekularisme så vi da fransk politi for en tid tilbake nektet en kvinne å sitte på stranden med hijaben sin. Den formelle begrunnelsen for boten hun ble ilagt, var at hun ikke hadde på seg «et antrekk som respekterte god moral og sekularisme».

KrF vil ikke ha et samfunn hvor vi preges av religiøs berøringsangst eller religiøs kunnskapsløshet, men like viktig, landets folkevalgte trenger å forstå troens betydning for norske samfunnsborgere i dag. Helt konkret innebærer det en anerkjennelse av kristenarven som bærebjelke for vår historie og våre verdier. Vi trenger å lære kommende generasjoner om kirkens lange historie her til lands, om hvordan blodhevn og å sette barn ut i skogen ble forbudt når kirkens menneskesyn fikk rotfeste. Og vi må begynne å verdsette alt det samfunnsbyggende arbeidet menigheter og kirker driver over hele landet vårt, fra integrering til sjelesorg, i stedet for å snakke om trossamfunn som et problem som primært må overvåkes og begrenses.

I lys av dette er KrF svært overrasket over at den nye regjeringen med sin plattform faktisk foretar et historisk linjeskift når det gjelder den verdimessige forankringen for sin politikk. Mens alle norske regjeringer frem til denne (inkludert de to rødgrønne Stoltenberg-regjeringene) har vist til de grunnleggende verdiene fra kristen og humanistisk arv og tradisjon, i tråd med Grunnlovens paragraf 2, er ikke dette nevnt overhodet i Jeløya-erklæringen. Dette kan kun forstås som et radikalt grep i retning av en fundamentalistisk sekularisme som vil fjerne tro og religion helt fra vårt offentlige fellesrom.

KrF mener derimot at den beste forutsetningen for å møte fremtidens utfordringer er at alle norske samfunnsborgere lærer å kjenne det norske verdigrunnlagets forankring i kristenarven. Regjeringsplattformens fundamentalistiske sekularisme kommer også til uttrykk i det korte avsnitt om tros- og livssynspolitikk. Der slår regjeringen fast at tro og livssyn er et privat anliggende som staten ikke skal forholde seg til. Dette peker i motsatt retning av det livssynsåpne samfunnet KrF jobber for, hvor troen anses som en ressurs både for den enkelte og for det store fellesskapet.

Vårt livssyn former vårt menneskesyn, vårt syn på natur og skaperverk, vår forståelse av fellesskap og samhold - derfor må vårt verdigrunnlag og sentrale verdispørsmål være et vedvarende tema i vår offentlige samtale. Samfunnet vårt trenger politikere og ledere som våger å peke på tro og livssyn som en viktig ressurs fremover, i stedet for å snakke ned og bort kristenarvens betydning for verdigrunnlaget som har bygget det fellesskapet vi som politikere jobber for å ta vare på.

Når den ferske kulturministeren, med ansvar for kirke-og trossamfunnspolitikk, tidligere denne uken ble utfordret på hvorfor de har fjernet referansen til kristenarven fra regjeringsplattformen, svarte Trine Skei Grande at plattformen ikke er et festskrift, men en arbeidsplan. Nettopp for regjeringens arbeid, fordi den vil forme landets fremtid, mener KrF at en tydelig forankring i vår kristne og humanistiske arv er så avgjørende. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere