Gard Realf Sandaker-Nielsen

Alder: 5
  RSS

Om Gard Realf

Teolog og på 2. plass på Åpen folkekirkes liste til kirkevalget i Oslo bispedømme. Jobber som kommunikasjonsdirektør. Også på bystyrelista til Oslo Arbeiderpartiet. Engasjert i kirke og samfunn og arbeider for at kirken skal slutte å diskriminere.

Følgere

Vi er åpne om teologi, Kvalbein

Publisert over 4 år siden

Jon Kvalbein spør (Vårt Land 14. mars) om Åpen folkekirkes teologi. Dette er enkelt å svare på. Vi er en organisasjon innen Den norske kirke og bygger således på denne kirkens bekjennelser. Det betyr at også Confessio Augustana (CA) inngår. Samtidig er det klart at CA er et dokument som er blitt til i sin tid og som må tolkes på sin historiske grunn.

Kvalbein tar feil når han skriver at vigsel av likekjønnede var Åpen folke­kirkes eneste sak under valget. Om det var tilfelle, hadde vi ikke trengt en plattform. Han har rett i at dette er en viktig sak for oss, men den er mer en konsekvens av hvordan vi mener at kirken er og bør være, hva et ekteskap er og hva det betyr å være mennesker skapt av Gud. Om han faktisk har lest plattformen, som ligger åpent på nettsiden vår, burde han fått med seg dette.

Plattformens uttrykk om alle døpte, er grunnleggende og står fast, da ingen av oss kan vurdere et annet menneskes stand i eller utenfor nåden. Vi trenger dessuten alle den daglige omvendelse. Ingen av oss har fått blankofullmakt til verken å dele ut frelse, eller å holde den tilbake. Det er det heldigvis kun Gud som kan.

Uenig. Når det er sagt: Kvalbein legger til grunn sin tolkning av CA og kirkens bekjennelse, en tolkning som langt fra alle vil være enig i at er korrekt. Hans forståelse trer også frem i lyset mot slutten hvor han framholder at han mener Åpen folkekirke handler mot Guds vilje og det sjette bud.

Den norske kirke, som mange ­andre kirker, er uenig i hvordan en vurderer kjærlighet mellom to av samme kjønn. Åpen folkekirke bygger på det grunnlag som flertallet i utredningen om samliv gav i 2013, og som flertallet i bispemøtet sluttet seg til. Et ­enstemmig bispemøte aksepterte i 2015 at det innføres en liturgi for vigsel av likekjønnede par. Åpen folkekirke står derfor på trygg grunn når vi går inn for en slik vigsel.
Troskap. Etter januar neste år vil vi forhåpentligvis også i kirken kunne feire lesbiske og homofiles forpliktelse og løfte om troskap overfor hverandre. Med det vedtaket vil Den norske kirke fremdeles stå på bekjennelsens grunn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.3.2016

Gå til innlegget

Åpen folkekirke er ikke for diskriminering

Publisert over 4 år siden

Ideelt sett skulle vi ønsket oss én liturgi med mange valgmuligheter. Men det har bispemøtet allerede satt en stopper for i denne omgangen.

Kjære Hanne Stenvaag. Åpen folke­kirke ble etablert for å skape­ endring i kirken, blant annet for å få slutt på den uverdige forskjellsbehandlingen av mennesker og kjærlighet i Den norske kirke. Vår viktigste kampsak er fortsatt at alle par som ønsker å gifte seg i kirken skal få lov til det. Det er leit at du nå melder deg ut av Åpen folkekirke med begrunnelsen at vi nå støtter diskriminering av likekjønnede par (Vårt Land 10. februar). Vi mener at vi etter årsmøtet frem­deles jobber mot diskriminering.

LES OGSÅ HELGE SIMONNES: Skuffelse etter kirkevalg

Vi deler din utålmodighet i kampen for en kirke som ikke gjør forskjell på folk. Det er grunnen til at vi har brukt så utrolig­ mye tid og krefter de siste årene for at det skal bli en realitet.

Dette iherdige arbeidet kan vi love at vi kommer til å fortsette med. Valg­resultatet i høst ble en klar melding til oss, og hele Den norske kirke, om å sørge for å få gjennomført dette.

Åpen folkekirke mener at kjønnspolariteten ikke konstituerer ­ekteskapet. Derfor må vi også få en ekteskapsliturgi som kan brukes av alle. Åpen folkekirke mener dessuten at det må være selvsagt at kirken ikke lager liturgier som er ment for noen, men ikke for alle.

Det vi nok er uenige om, er om det kan oppfattes som diskriminerende at det «gamle» synet på ekteskapet fortsatt skal ha et uttrykk i kirkens praksis. Ideelt sett skulle vi ønsket oss én liturgi med mange valgmuligheter. Men det har bispemøtet allerede satt en stopper for i denne omgangen.

Ved å åpne opp for at dagens liturgi fortsatt kan brukes av de som ønsker det, kommer vi de som er uenige med oss i møte, samtidig som vi sørger for at det lages en ny liturgi som kan brukes av alle par. Vi får på plass en ny liturgi som gjør slutt på diskrimineringen.

Bispemøtet har gjennom sitt vedtak lagt premissene for hvilke ordninger det nå vil være mulig å få vedtatt på Kirkemøtet. Dette er en realitet vi forholder oss til. Det utenkelige ville være å svare på høstens kirkevalg med ikke å komme fram til en ordning. Det ville ikke vært å ta valgresultatet på alvor om Åpen folkekirke fastholdt én liturgi, dersom det ender med at saken igjen treneres i lengre tid.

Du spør oss i innlegget ditt hvor mye diskriminering Åpen folkekirke er for. Det er enkelt å svare på: Åpen folkekirke er ikke for diskriminering i det hele tatt. Det har vi vært tydelige på hele veien. Åpen folkekirke har lovet å få på plass en ny liturgi som også omfatter likekjønnede par. Det løftet skal vi holde.

Allerede om ett år regner vi med at de første parene av samme kjønn vil kunne forplikte seg og feire kjærligheten sin i sin lokale kirke.

Først publisert i Vårt Land 17.2.2016

LES MER: Jan Ove Ulstein skriver: «Einskap og krenking i debatten om vigselsliturgi»

LES Halvor Moxnes sitt svar til Jan Ove Ulstein: Direkte krenkende

LES JAN OVE ULSTEIN: To liturgiar for éi kyrkje?

LES MER: Halvor Moxnes skriver «Jeg angrer min stemmegivning om ny vigslesliturgi»

Gå til innlegget

Det handler om menneskers liv

Publisert nesten 5 år siden

Erling Birkedal, førstekandidat på nominasjonskomiteeens liste til bispedømmerådsvalget i Borg, oppfordrer oss alle til å bruke innestemmen i «samlivsdebatten» i VL 17. august.

Han skriver blant annet at det er uheldig å bruke begreper somdiskriminering og «å gjøre forskjell på folk». Jeg mener at den pågående debatten er bra og tydeliggjør forskjeller som allerede har vært i Den norske kirke lenge. 

Jeg forstår at det kan være vanskelig å bli anklaget for å diskriminere. Jeg har opplevd å bli diskriminert. Mitt liv, min tro og min kjærlighet har av mange i kirken ikke blitt ansett som god nok for Gud. Fremdeles er det slik mange steder, og lesbiske, homofile, bifile og transpersoner opplever stadig å bli steng ute av både menigheten og familien sin. Mennesker tar fremdeles livet sitt på grunn av at de ikke klarer å elske seg selv som den de er. Disse historiene må få lov til å lyde, selv om det kan oppfattes som utestemmer. 

Jeg tror at Gud gleder seg like mye over at to menn finner hverandre og vil leve i et forpliktende samliv, som at en mann og en kvinne gjør det. Dette synet er nå heldigvis legitimt i Den norske kirke. Men: Prester må fremdeles avvise to menn eller to kvinner som søker kirken med sin kjærlighet og vil forplikte seg til hverandre. En mann og en kvinne blir derimot møtt med kirkelig begeistring, ofte selv med flere skilsmisser i bagasjen. Om ikke det er forskjellsbehandling, vet ikke jeg. 

Den norske kirke har levd med denne uenigheten lenge. Jeg er bekymret for troen til folka dette gjelder. Jeg er bekymret for hva det gjør med gudstroen og selvbildet til lesbiske og homofile nok en gang få kjærligheten sin stemplet som B-kjærlighet. Den bekymringen er vi mange om deler.

Gard Sandaker-Nielsen, andrekandidat på Åpen folkekirkes liste ved kirkevalget i Oslo bispedømme

Gå til innlegget

Mellom dialog og profeti

Publisert over 6 år siden

Ikke avvis oss homofile og lesbiske enda en gang. Da tror jeg faktisk ikke dere gjør Guds vilje.

«Jeg vil nekte å komme til en homofobisk himmel. Ja, jeg vil heller si nei, takk, jeg vil mye heller komme til det andre stedet.»

Erkebiskop Desmond Tutu uttalte dette for et halvt år siden. I samme intervju sa han at han aldri ville tilbe en Gud som er homofob, og han sammenlikner diskrimineringen og undertrykkingen av lesbiske og homofile med apartheid. I Norge har biskop em. Rosemarie Köhn lagt seg på tilsvarende linje.

Det er frigjørende og livsbekreftende at biskoper sier noe som jeg kjenner er sant i hele meg. Når Tutu og Köhn sier dette, går de inn i profetens sted. Profeten som roper: «Hør! Hør!» og er sikker på Guds vilje og hva som er rett.

Påvise overgrep. Dette er en viktig del av kirkens tradisjon og oppgave: Å kjempe mot undertrykkelse og påvise overgrep og destruktive handlinger har alltid vært et kall for Guds folk. Utfordringen er at denne kompromissløse holdningen står i konflikt med ønske om dialog mellom parter som er uenige. Dette blir tydelig i spørsmålet om homofilt samliv.

Kirkesplittelse, bibeltroskap, enhet, uenighet, synd og diskriminering er ord som kan beskrive diskusjonen om LHBT (lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner) i kirken. Noen mener LHBT blir diskriminert, mens andre mener at det er de konservative som nå blir diskriminert.

Verdifull. Jeg har vært en aktør i diskusjonen siden 2006, og er blitt stemplet som aktivist, en som ønsker å ødelegge kirken og ikke er tro mot det kristne budskapet. Grunnen til at jeg kastet meg inn i kampen, er at jeg fikk et kall om å fortelle kirke og folk at homofil og lesbisk kjærlighet er like verdifull og like skapt av Gud som heterofil kjærlighet.

At kirken tradisjonelt har tatt feil, og at homofile og lesbiske ikke trenger å velge mellom å elske et annet menneske og å tro på den kristne guden. Dette kallet ble bekreftet av teologien og bibeltolkningen jeg hadde lært gjennom teologistudiet på Menighetsfakultetet og på Wartburg Theological Seminary i USA. 

Jeg har selv tatt feil og ment at lesbiske og homofile må leve avholdende. At Guds ord var klart og tydelig og Bibelen entydig. Men gjennom å møte Gud og meg selv på nytt, ble også teologien endret. Nå mener jeg at Bibelen støtter synet om at lesbiske og homofile også skal få mulighet til å finne en livspartner og samtidig være fullverdige kirkemedlemmer. Noe annet er galt. Den samme konkusjonen har en kommet til i apartheid-spørsmålet. Det samme har skjedd i spørsmålet om slaver og kvinnens plass i samfunn og kirke.

Ropt for livet. Utfordringen er at profeten og diplomaten går vanskelig sammen. Profeten roper ut Guds vilje, og krever umiddelbar omvendelse. Budskapet skal anerkjennes. Diplomaten vil derimot bevege den andre i sin retning, og samtidig forstå hvor den andre befinner seg. Det er alltid rom for kompromiss. Jeg har mange ganger blitt kritisert for å være unyansert og bastant. Det de ikke har forstått, er at jeg har ropt for livet. Jeg har ropt høyt, for at troen min skal overleve. Jeg har ikke hatt luksusen å kunne forhandle om denne sannheten, selv om jeg har prøvd å være forståelsesfull som mulig.

De som krever at lesbiske og homofile skal gå i dialog med meningsmotstandere, forstår ikke hvor dypt dette går. Om andre ønsker å i dialog og forhandle om oss, må det være opp til dem. Det er ikke min jobb. Jeg er som sagt kalt til å rope ut at vi er like bra, like skapte og like gode til å elske som alle andre. Det mener jeg vi må få gjøre også i kirken.

Profetenes tegn. Jeg håper årets kirkemøte får stå i profetens tegn. At Den norske kirke endelig anerkjenner budskapet Tutu, Köhn, og mange av oss andre har ropt: Gud er ikke homofob, og nå tiden inne for at kirken skal feire lesbiske og homofile kjærlighet. At flertallet av biskopene nå også mener dette bør gjøre Kirkemøtet sikker i sin sak.

Ikke avvis oss enda en gang. Da tror jeg faktisk ikke dere gjør Guds vilje.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.2.2014

Gå til innlegget

Snart slutt på kirkelig apartheid?

Publisert rundt 7 år siden

Det er fremdeles kun én type kjærlighet som feires i Den norske kirke: den heterofile.

«Homofilimotstanden i Den norske kirke minner om rasediskrimineringen under apartheid-regimet i Sør-Afrika.» Dette sa Hamar-biskop Rosemarie Köhn til NRK i 2005. Åtte år seinere har vi kommer noen skritt videre, men situasjonen er hovedsaklig den samme. Det er fremdeles kun én type kjærlighet som feires i Den norske kirke: den heterofile.

Det er ikke rart folk blir lei av denne diskusjonen. Den norske kirke har flere syn på homofilt samliv, men jeg er lei av å måtte forsvare hvem jeg er og hvem jeg er gift med. I snart 10 år har jeg i møte med kirken, både som lek og lærd, fortalt historien min om hvordan tro, homofil identitet og Bibelen kan kombineres og gi mening. At min kjærlighet ikke er mindre verdt å feire fordi jeg elsker en mann og ikke en kvinne. At også jeg har hatt lyst til å forplikte meg - å gifte meg.

Det er frigjørende med biskoper som tar tyren ved hornene og sier det som det er. Kirken gjør forskjell på folk. Du blir sortert etter hvilket kjønn det er på personen du ønsker å leve sammen med. Det kirken holder på med, minner mistenkelig om den apartheiden den var med på å bekjempe.

Da bispemøtets samlivsutvalg la fram rapporten «Sammen - samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv», kom det et veldig positivt og tydelig budskap fra flertallet: Kirken bør utarbeide liturgi for vigsel av likekjønnede par. Det er gledelig – og virkelig på tide. Nå må bispemøtet, kirkerådet og kirkemøtet gjøre sin del av jobben, slik at vi får utviklet liturgen som så sårt trengs. Dessuten må kirken tydelig si at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er ønsket som prester, diakoner, kateketer og i andre kirkelige stillinger.

I 1954 uttalte Bispemøtet: «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er, og skulle de i prinsippet være straffri, da er det ikke mulig å nekte at et nytt moral- og rettssyn er på ferde (...). En må være oppmerksom på at vi her står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner. Det er en kjent sak at homoseksualitet har fått et uhyggelig omfang i mange land».

Det er godt slike utsagn hører fortiden til. For 59 år seinere uttaler ledende biskop Helga Haugland Byfuglien: «For egen del slutter jeg meg til et tydelig flertall i utvalget som ønsker at homofile par får mulighet til å gifte seg og bli bedt for i kirken, og slik gi kjærligheten og troskapen de beste rammer. Dette er det uenighet om i kirken. Bare sammen kan kirken romme ulike syn i de viktige spørsmål, i praksis. Det skjer om den vedtar liturgier som inkluderer homofile.»

Jeg gleder meg over at Byfuglien og andre biskoper nå spiller opp til bryllupsmarsj, også for likekjønnede par, og at hundrevis av prester ønsker å gjøre det samme. Nå gjenstår det for resten av kirkens biskoper og prester, kirkemøte, kirkeråd og menighetsråd å gjøre det samme. Tiden er overmoden for å få slutt på diskrimineringen. Tiden er overmoden for at vi må slutte å gjøre forskjell på folk og anerkjenne at Gud har skapt mangfoldet, et mangfold som en gang vil gjøre oss helt fargeblinde.

Dette innlegget ble først publisert i Vårt Lands papirutgave tirsdag 02. juli

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 1473 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
28 dager siden / 1286 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1050 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 938 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
27 dager siden / 597 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 538 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere