Gard Realf Sandaker-Nielsen

Alder: 4
  RSS

Om Gard Realf

Teolog og på 2. plass på Åpen folkekirkes liste til kirkevalget i Oslo bispedømme. Jobber som kommunikasjonsdirektør. Også på bystyrelista til Oslo Arbeiderpartiet. Engasjert i kirke og samfunn og arbeider for at kirken skal slutte å diskriminere.

Følgere

Det handler om menneskers liv

Publisert nesten 4 år siden

Erling Birkedal, førstekandidat på nominasjonskomiteeens liste til bispedømmerådsvalget i Borg, oppfordrer oss alle til å bruke innestemmen i «samlivsdebatten» i VL 17. august.

Han skriver blant annet at det er uheldig å bruke begreper somdiskriminering og «å gjøre forskjell på folk». Jeg mener at den pågående debatten er bra og tydeliggjør forskjeller som allerede har vært i Den norske kirke lenge. 

Jeg forstår at det kan være vanskelig å bli anklaget for å diskriminere. Jeg har opplevd å bli diskriminert. Mitt liv, min tro og min kjærlighet har av mange i kirken ikke blitt ansett som god nok for Gud. Fremdeles er det slik mange steder, og lesbiske, homofile, bifile og transpersoner opplever stadig å bli steng ute av både menigheten og familien sin. Mennesker tar fremdeles livet sitt på grunn av at de ikke klarer å elske seg selv som den de er. Disse historiene må få lov til å lyde, selv om det kan oppfattes som utestemmer. 

Jeg tror at Gud gleder seg like mye over at to menn finner hverandre og vil leve i et forpliktende samliv, som at en mann og en kvinne gjør det. Dette synet er nå heldigvis legitimt i Den norske kirke. Men: Prester må fremdeles avvise to menn eller to kvinner som søker kirken med sin kjærlighet og vil forplikte seg til hverandre. En mann og en kvinne blir derimot møtt med kirkelig begeistring, ofte selv med flere skilsmisser i bagasjen. Om ikke det er forskjellsbehandling, vet ikke jeg. 

Den norske kirke har levd med denne uenigheten lenge. Jeg er bekymret for troen til folka dette gjelder. Jeg er bekymret for hva det gjør med gudstroen og selvbildet til lesbiske og homofile nok en gang få kjærligheten sin stemplet som B-kjærlighet. Den bekymringen er vi mange om deler.

Gard Sandaker-Nielsen, andrekandidat på Åpen folkekirkes liste ved kirkevalget i Oslo bispedømme

Gå til innlegget

Mellom dialog og profeti

Publisert over 5 år siden

Ikke avvis oss homofile og lesbiske enda en gang. Da tror jeg faktisk ikke dere gjør Guds vilje.

«Jeg vil nekte å komme til en homofobisk himmel. Ja, jeg vil heller si nei, takk, jeg vil mye heller komme til det andre stedet.»

Erkebiskop Desmond Tutu uttalte dette for et halvt år siden. I samme intervju sa han at han aldri ville tilbe en Gud som er homofob, og han sammenlikner diskrimineringen og undertrykkingen av lesbiske og homofile med apartheid. I Norge har biskop em. Rosemarie Köhn lagt seg på tilsvarende linje.

Det er frigjørende og livsbekreftende at biskoper sier noe som jeg kjenner er sant i hele meg. Når Tutu og Köhn sier dette, går de inn i profetens sted. Profeten som roper: «Hør! Hør!» og er sikker på Guds vilje og hva som er rett.

Påvise overgrep. Dette er en viktig del av kirkens tradisjon og oppgave: Å kjempe mot undertrykkelse og påvise overgrep og destruktive handlinger har alltid vært et kall for Guds folk. Utfordringen er at denne kompromissløse holdningen står i konflikt med ønske om dialog mellom parter som er uenige. Dette blir tydelig i spørsmålet om homofilt samliv.

Kirkesplittelse, bibeltroskap, enhet, uenighet, synd og diskriminering er ord som kan beskrive diskusjonen om LHBT (lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner) i kirken. Noen mener LHBT blir diskriminert, mens andre mener at det er de konservative som nå blir diskriminert.

Verdifull. Jeg har vært en aktør i diskusjonen siden 2006, og er blitt stemplet som aktivist, en som ønsker å ødelegge kirken og ikke er tro mot det kristne budskapet. Grunnen til at jeg kastet meg inn i kampen, er at jeg fikk et kall om å fortelle kirke og folk at homofil og lesbisk kjærlighet er like verdifull og like skapt av Gud som heterofil kjærlighet.

At kirken tradisjonelt har tatt feil, og at homofile og lesbiske ikke trenger å velge mellom å elske et annet menneske og å tro på den kristne guden. Dette kallet ble bekreftet av teologien og bibeltolkningen jeg hadde lært gjennom teologistudiet på Menighetsfakultetet og på Wartburg Theological Seminary i USA. 

Jeg har selv tatt feil og ment at lesbiske og homofile må leve avholdende. At Guds ord var klart og tydelig og Bibelen entydig. Men gjennom å møte Gud og meg selv på nytt, ble også teologien endret. Nå mener jeg at Bibelen støtter synet om at lesbiske og homofile også skal få mulighet til å finne en livspartner og samtidig være fullverdige kirkemedlemmer. Noe annet er galt. Den samme konkusjonen har en kommet til i apartheid-spørsmålet. Det samme har skjedd i spørsmålet om slaver og kvinnens plass i samfunn og kirke.

Ropt for livet. Utfordringen er at profeten og diplomaten går vanskelig sammen. Profeten roper ut Guds vilje, og krever umiddelbar omvendelse. Budskapet skal anerkjennes. Diplomaten vil derimot bevege den andre i sin retning, og samtidig forstå hvor den andre befinner seg. Det er alltid rom for kompromiss. Jeg har mange ganger blitt kritisert for å være unyansert og bastant. Det de ikke har forstått, er at jeg har ropt for livet. Jeg har ropt høyt, for at troen min skal overleve. Jeg har ikke hatt luksusen å kunne forhandle om denne sannheten, selv om jeg har prøvd å være forståelsesfull som mulig.

De som krever at lesbiske og homofile skal gå i dialog med meningsmotstandere, forstår ikke hvor dypt dette går. Om andre ønsker å i dialog og forhandle om oss, må det være opp til dem. Det er ikke min jobb. Jeg er som sagt kalt til å rope ut at vi er like bra, like skapte og like gode til å elske som alle andre. Det mener jeg vi må få gjøre også i kirken.

Profetenes tegn. Jeg håper årets kirkemøte får stå i profetens tegn. At Den norske kirke endelig anerkjenner budskapet Tutu, Köhn, og mange av oss andre har ropt: Gud er ikke homofob, og nå tiden inne for at kirken skal feire lesbiske og homofile kjærlighet. At flertallet av biskopene nå også mener dette bør gjøre Kirkemøtet sikker i sin sak.

Ikke avvis oss enda en gang. Da tror jeg faktisk ikke dere gjør Guds vilje.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.2.2014

Gå til innlegget

Snart slutt på kirkelig apartheid?

Publisert nesten 6 år siden

Det er fremdeles kun én type kjærlighet som feires i Den norske kirke: den heterofile.

«Homofilimotstanden i Den norske kirke minner om rasediskrimineringen under apartheid-regimet i Sør-Afrika.» Dette sa Hamar-biskop Rosemarie Köhn til NRK i 2005. Åtte år seinere har vi kommer noen skritt videre, men situasjonen er hovedsaklig den samme. Det er fremdeles kun én type kjærlighet som feires i Den norske kirke: den heterofile.

Det er ikke rart folk blir lei av denne diskusjonen. Den norske kirke har flere syn på homofilt samliv, men jeg er lei av å måtte forsvare hvem jeg er og hvem jeg er gift med. I snart 10 år har jeg i møte med kirken, både som lek og lærd, fortalt historien min om hvordan tro, homofil identitet og Bibelen kan kombineres og gi mening. At min kjærlighet ikke er mindre verdt å feire fordi jeg elsker en mann og ikke en kvinne. At også jeg har hatt lyst til å forplikte meg - å gifte meg.

Det er frigjørende med biskoper som tar tyren ved hornene og sier det som det er. Kirken gjør forskjell på folk. Du blir sortert etter hvilket kjønn det er på personen du ønsker å leve sammen med. Det kirken holder på med, minner mistenkelig om den apartheiden den var med på å bekjempe.

Da bispemøtets samlivsutvalg la fram rapporten «Sammen - samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv», kom det et veldig positivt og tydelig budskap fra flertallet: Kirken bør utarbeide liturgi for vigsel av likekjønnede par. Det er gledelig – og virkelig på tide. Nå må bispemøtet, kirkerådet og kirkemøtet gjøre sin del av jobben, slik at vi får utviklet liturgen som så sårt trengs. Dessuten må kirken tydelig si at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er ønsket som prester, diakoner, kateketer og i andre kirkelige stillinger.

I 1954 uttalte Bispemøtet: «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er, og skulle de i prinsippet være straffri, da er det ikke mulig å nekte at et nytt moral- og rettssyn er på ferde (...). En må være oppmerksom på at vi her står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner. Det er en kjent sak at homoseksualitet har fått et uhyggelig omfang i mange land».

Det er godt slike utsagn hører fortiden til. For 59 år seinere uttaler ledende biskop Helga Haugland Byfuglien: «For egen del slutter jeg meg til et tydelig flertall i utvalget som ønsker at homofile par får mulighet til å gifte seg og bli bedt for i kirken, og slik gi kjærligheten og troskapen de beste rammer. Dette er det uenighet om i kirken. Bare sammen kan kirken romme ulike syn i de viktige spørsmål, i praksis. Det skjer om den vedtar liturgier som inkluderer homofile.»

Jeg gleder meg over at Byfuglien og andre biskoper nå spiller opp til bryllupsmarsj, også for likekjønnede par, og at hundrevis av prester ønsker å gjøre det samme. Nå gjenstår det for resten av kirkens biskoper og prester, kirkemøte, kirkeråd og menighetsråd å gjøre det samme. Tiden er overmoden for å få slutt på diskrimineringen. Tiden er overmoden for at vi må slutte å gjøre forskjell på folk og anerkjenne at Gud har skapt mangfoldet, et mangfold som en gang vil gjøre oss helt fargeblinde.

Dette innlegget ble først publisert i Vårt Lands papirutgave tirsdag 02. juli

Gå til innlegget

Hvordan skråsikre kan bli skråsikre

Publisert over 7 år siden

Det kjempes om stemmer og definisjonsmakten. I kirkevalget kommer stridsspørsmålene fram i lyset og aller synligst er uenigheten om homofilt samliv og synet på ekteskapet. Boka "Til rette ektefolk" gir noen gode refleksjoner med på veien.

Hvordan skråsikre kan bli skråsikre. Om ”Til rette ektefolk - Holdninger til homofili og ekteskap", Unni Langås og Paul Leer-Salvesen (red.), Portal forlag, 2011

Dette er vel strengt tatt ikke kun en anmeldelse av boka "Til rette ektefolk - Holdninger til homofili og ekteskap", men også en refleksjon over temaet som tas opp. Ifølge forordet ønsker boka å belyse tematikken omkring homofili og ekteskap i et historisk og aktuelt perspektiv. Det klarer den på en god måte. Etter å ha lest de ulike artiklene, bør leseren ha god innsikt i de ulike perspektivene som berører likekjønnet ekteskap. Det er blitt utgitt mye propagandalitteratur fra motstanderne av ekteskapsloven, og det er flott at deres argumentasjon og postulater blir satt inn i en akademisk ramme og underlagt kritiske vurderinger.

Mest slående er artikkelen fra Tone Hellesund. Hun tar i den for seg endringen i målene til homobevegelsen, fra Det norske forbund av ´48 (DNF´48) som var prinsipielle motstandere av ekteskapet på starten av 70-tallet, til endringen i debatten de siste tiårene med et påtrykk for å komme inn i samlivets ordnede rammer. Nå skal det sies at dette ikke er den eneste holdningen blant LHBT i dag; jeg kjenner selv flere som er motstandere av ekteskapsloven. De mener at annerledesheten fra det heteronormative også betyr en frihet til å klare seg uten de normative rammene og forventningen om konformitet fra samfunnets (og trossamfunns) side. På mange måter står de på den samme holdningen som motstandere av lesbisk og homofilt samliv, bare med en positiv argumentasjon. Det gjør det vanskelig å rope høyt om dette kravet om annerledes krav og forventninger, for det gir motstanderne av lesbisk og homofilt samliv nye argumenter: Se de sier det jo selv...

Jeg har selv bidratt til påtrykket for likhet for loven og mulighet til å gå inn i de samme juridiske og symbolske rammene som heterofile, men endringen i krav og argumentasjon er verdt en nærmere refleksjon. Hva vil det egentlig si å være annerledes? Og hva betyr det egentlig for heteronormativiteten at det finnes LHTB? Hvordan kan det berike samfunnet og synet på samliv, uten at noen blir diskriminert? Det tror jeg er viktige spørsmål både LHBT selv, og samfunnet forøvrig, stiller seg.

Helle Ingeborg Mellingen viser i sin artikkel derimot tydelig hvor viktig ekteskapsinngåelsen tradisjonelt er som symbol på noe høyverdig, og at det derfor kanskje ikke er så rart at det er nettopp derfor den har bitt så viktig både for motstandere og forkjempere for ekteskapsloven. Og at det er derfor kampen nå fortsetter på den kirkelige arenaen, og kanskje særlig innenfor Den norske kirke. Der vil bispemøtets samlivsutvalg komme med sin utredning i høst og deretter vil spørsmålet om liturgi og likekjønnet vielse debbateres med full tyngde. Det er snakk om hvem som har definisjonsmakten og om hvem som er innenfor og utenfor. Og hva med dem som ikke gifter seg, av den ene eller andre grunnen? Det er som allerede nevnt, et viktig spørsmål både heterofile og LHBT burde være opptatt av.

Tor Vegges artikkel om sakral tekst og Paul Leer-Salvesens intervju med Øivind Benestad viser et innblikk i det jeg kaller konservativ skriftforståelse og argumentasjonen noen kristne har om samlivsetikk, homoseksualitet og ekteskapet. Leer-Salvesen kunne med hell gitt Benestad litt mer motstand i sine spørsmål, og ikke bare fått referert hans syn på diverse spørsmål. Likevel plukker Leer-Salvesen fra hverandre argumentasjonen i neste artikkel, og viser tydelig hvor ensidig Benestads postulater fremstår.

Unni Langås viser hvordan skremselspropagandaen om samfunnets undergang om homoseksualitet anerkjennes, har vært sentral fra mange motstandere av ekteskapsloven. Det kan virke som trusselen er det siste en kan ty til, når alle andre argumenter har falt. Ketil Hafstad viser på sin side hvordan kirke-hierarkiet ganske konsekvent har vært mot flere av endring de siste hundre årene. Likevel tydeliggjør han på en god måte at endringene også har rot i tradisjonen. Det er kirkens oppgave å tenke nytt og kritisere gale holdninger den har hatt i fortiden. Det er menneskelig å gjøre feil, og det vil dessverre også kirke-strukturen gjøre. Han viser en farbar vei og at debatten omkring ekteskapsloven aktualiserer spørsmålene kirken har slitt med i generasjoner. Derfor bør den kanskje også gripe muligheten til å ta den skikkelig denne gangen? Det er et viktig spørsmål, og tiden vil vise om kirkens menn og kvinner er modige og dyktige nok til å gjøre denne øvelsen skikkelig.

Til slutt tar Levi Geir Eidhammer oss med til den muslimske tradisjonen og dens forhold til sex mellom menn. Mest interessant, og depressivt, er hans oppsummering: At de faktiske holdningene til sex mellom menn og etiske idealer nå er mer i overensstemmelse i mange muslimske land. Holdningene har jevnt over blitt mer negative de siste årene, og blitt assimilert med de etiske idealene en finner i Islam. Hva som vil skje med utviklingen framover er et åpent spørsmål. Det kan gå begge veier, avhengig av hvem som får definisjonsmakten.

Boka "Til rette ekteskap- Holdninger til homofili og ekteskap" er en fin introduksjon til en akademisk diskusjon omkring tema som (homo)seksualitet, tro, skriftsyn og ekteskap. Den viser også hvordan skråsikre nettopp kan bli skråsikre, og hvor farlig det kan være.

Gard Realf Sandaker-Nielsen

Kandidat til Oslo bispedømmeråd og styremedlem i Arbeiderpartiets homonettverk. Tidligere leder av Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere