Gard Realf Sandaker-Nielsen

Alder: 5
  RSS

Om Gard Realf

Teolog og på 2. plass på Åpen folkekirkes liste til kirkevalget i Oslo bispedømme. Jobber som kommunikasjonsdirektør. Også på bystyrelista til Oslo Arbeiderpartiet. Engasjert i kirke og samfunn og arbeider for at kirken skal slutte å diskriminere.

Følgere

Hva vil vi i Åpen folkekirke?

Publisert 7 måneder siden

I valgkampen har vi fått kritikk for å fokusere på valgordning og korrigere iscenesettelsen av nominasjonskomiteens lister som menighetens tillitsvalgte. Det har vært helt nødvendig, for det er mye misvisende som har blitt skrevet. Samtidig er det en liten del av hva vi i Åpen folkekirke står for.

Først må jeg på ny tilbakevise litt kritikk. Olav Hauge påstår i VL 28. august at jeg driver med farlig demagogi om nominasjonskomiteenes lister. Jeg kan berolige ham med at jeg faktisk mener det jeg skriver, og jeg kan belegge det med fakta.

Bakgrunnen for mine påstander er at ved Kirkevalget i 2015 ble i all hovedsak de kandidatene som Levende folkekirke anbefalte på nominasjonskomiteenes lister, valgt inn i bispedømmeråd og Kirkemøtet. Deres anbefalelsesaksjon var således utrolig vellykket. De som valgte å stemme på kandidater som like godt kunne stått på Åpen folkekirkes lister, fikk ikke inn sine kandidater. De bidro i stedet til å gi nominasjonskomiteenes lister flere listestemmer. Slik sørget de for at flere av dem Levende folkekirke anbefalte, ble valgt inn. Det vil jeg kalle “å bidra til å gi mandat til kandidater du er grunnleggende uenig med”. Om Frimodig kirkes anbefalelsesaksjon i år er i nærheten av like vellykket, vil det betyr at historien gjentar seg. Det må det være lov til å opplyse velgerne om.

Så skal jeg være den første til å innrømme at Åpen folkekirkes kandidater ikke er enige om alt. Heldigvis. Men vi har faktisk samlet oss om et program vi går til valg på. Dette programmet er laget etter åpne høringer og vedtak på årsmøtet. I tillegg arrangerer vi debatter hvor vi inviterer inn folk vi er uenig med, for vi mener at vedtak blir bedre når posisjoner brynes mot hverandre. Om noen mener det er en trussel mot demokratiet, må de gjerne gjøre det. Vi mener derimot at det har vært en berikelse for Den norske kirke og gjør at mer av debatten nå foregår i det åpne rom. Det lover vi å fortsette å bidra til om vi får fornyet tillit av kirkemedlemmene.

De siste fire årene kan vi se tilbake på viktige seire og store steg på veien mot en kirke som kan romme oss alle og livene våre. Takket være den store mobiliseringen ved kirkevalget i 2015, fikk vi åpnet kirkedørene for alle som vil gifte seg, helt uavhengig av hvem du er eller hvem du elsker. Det vi har gjort, har endret menneskers liv og ført til at vi kan våge både tro og elske samtidig. Men dette arbeidet er ikke noe vi blir ferdig med.

Akkurat som livet og menneskene endrer seg, må kirken endre seg for ikke å stagnere og bli uviktig. Derfor er det ikke sant slik som noen sier at nå som alle kan gifte seg, kan Åpen folkekirke legge ned. Nei, vi er ikke ferdige. For vigsel for alle er bare ett av de synlige tegnene. For vi vil ha en kirke som ikke måler menneskers tro eller tvil, men tar imot oss som vi er. En kirke som ikke diskriminerer ved ansettelser. En kirke som forkynner Guds grensesprengende kjærlighet og lar oss få erfare at vi er elsket og gir oss mot til å elske både oss selv og andre. En kirke som taler makta midt imot når det trengs, og våger å bli upopulær. En kirke som roper nei til hatprat og kjemper for et menneskelig samfunn. En kirke som engasjerer seg i verden og som er med å bygge gode lokalsamfunn. Som bygger broer mellom mennesker og religioner og skaper større forståelse. En kirke som er en sterk og tydelig stemme i miljødebatten. En kirke som forkynner tro, håp og kjærlighet. For alle.

Noen innvender at “alle” er enige i dette. Om det stemmer, er det i så fall historisk. For inntil veldig nylig var vi som mener alt dette i et tydelig mindretall i kirkens styrende organer. Selvsagt er vi klar over at vi Åpen folkekirke er ikke de eneste som vil mye av dette. Men alle i Åpen folkekirke deler helheten i denne visjonen. Det er denne kirken og dette fellesskapet vi ønsker å bruke fritiden vår på de neste fire årene på å realisere. Så vet også vi at det er folk som ikke er enige med oss og ønsker å ta kirken i en annen retning. Derfor er det viktig å bruke stemmeretten og sikre at de som velges faktisk representerer det brede lag av medlemmene i kirken.

Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen folkekirke og 2.-kandidat til bispedømmerådsvalget i Oslo


Gå til innlegget

Jeg forstår at folk begynner å bli lei av å høre om hvor fantastiske de ulike listene til årets kirkevalg er, uten at vi forteller så mye om hva vi ønsker å gjøre de neste årene. Jeg skal komme sterkere tilbake. Men jeg må få lov til å korrigere Harald Hegstads fortelling om hans egen liste og Åpen folkekirke i VL 20. august.

For det første: Åpen folkekirke har på ingen måte lagt opp til å bli eneste liste ved valg, men har jobbet og diskutert åpent i mange år for å finne en god og demokratisk valgordning for kirken. Vi har hele tiden lyttet og vært åpne for å forbedre forslagene våre. Det er sant at vi i utgangspunktet gikk for et reint listevalg, slik at kandidatene måtte finne ett eller annet å stå samlet om. Bakgrunnen er at vi er opptatt av at velgerne skal kunne forstå alternativene og enkelt velge dem de ønsker skal representere seg. Men vi så at en slik valgordning kunne bli for sårbar. Derfor gikk vi forut for Kirkemøtet inn for at hvis det bare stiller en enkelt liste i et bispedømme, SKULLE bispedømmerådet drøfte situasjonen, og KUNNE ta steg for å få stablet på beina en alternativ liste. I løpet av møtet gikk vi med på at man ikke bare kunne, men SKULLE ta steg for å få fram en alternativ liste. 

Ja, vi er uenige om hva som gir gode alternativer for velgerne. Vi i Åpen folkekirke mener at mer eller mindre tydelige alternativer er et gode for demokratiet. Men i motsetning til det Hegstad prøver å skape inntrykk av, har vi hele tiden vært villige til å ivareta kirkedemokratiet og sikre at velgerne har flere alternativer å stemme på. 

For det andre, og dette har jeg sagt tidligere: Når vi ikke lenger er en statskirke som har kirkelig statsråd og Stortinget som garantister for folkelig og demokratisk forankring, må vi styrke demokratiet. Flere må stille til valg og flere må være med å velge hvem som skal lede kirken. Den norske kirke har 3,7 millioner medlemmer. Da må vi legge til rette med en valgordning som folk forstår og kan forholde seg til. For at et valg skal vi mening, trenger en valgmuligheter. I dette valget er det Åpen folkekirke og Bønnelista som bidrar til at folk har alternativer. Vi i Åpen folkekirke går alle til valg på et felles valgprogram. Om en leser presentasjonene av nominasjonskomiteenes kandidater, er det nesten umulig å forstå hva som skiller dem og hvor i kirkelandskapet de plasserer seg. Det gjør at velgerne kan finne på å stemme på folk de faktisk er grunnleggende uenig med.

For det tredje: Harald Hegstad forsøker å skape et inntrykk at “vigselssaken” ikke står på dagsorden i dette valget, og at vi dermed bløffer. Men det gjør vi ikke. Det er kun to! år siden Den norske kirke begynte å vie to av samme kjønn. Det er kun fire! år siden det sist var et konservativt flertall i kirkemøtet. Vi som har LHBT-identitet er vant til å bli tråkket på og stengt ute. Når representanter for Bønnelista tar til orde for reversering av vigselsliturgien, er det det klart at vigsel for alle og inkludering av LHBT er en sak både vi som kandidater og velgerne må forholde seg. Jeg er glad for at Hegstad er blitt en god samarbeidspartner i kirkepolitikken, både nasjonalt og i Oslo bispedømme, men han kan ikke lukke øynene for at andre ønsker og kjemper for noe annet enn det han selv gjør. 

Til slutt: Hegstad skaper inntrykk av at stemmer du på nominasjonskomiteenes lister er du opptatt ro og konsensus, mens stemmer du på Åpen folkekirke er du opptatt av uenighet og å skape splid. Det stemmer ikke. Kandidatene på nominasjonskomiteens liste har ingen ting til felles, og kan dermed være grunnleggende uenig i mange ting. Det er mange dyktige kandidater på disse listene, som helt sikkert vil bidra med viktig kompetanse i kirkestyret. Men stemmer du på noen av dem, kan du bidra til å gi mandat til kandidater du er grunnleggende uenig med. Det er et demokratisk problem det ikke går an å snakke seg rundt. 

Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen folkekirke og kandidat til bispedømmerådsvalget i Oslo 

Gå til innlegget

Vi i Åpen folkekirke er helt åpne om hva vi vil og hvem vi ønsker skal bli valgt inn i bispedømmeråd og Kirkemøtet. Det samme ser ikke ut til å gjelde Frimodig kirke.

Åpen folkekirke har tidligere problematisert Frimodig kirkes rolle: velgerne har ikke visst om Frimodig kirke ville anbefale kandidater eller ikke. Fordi valgordningen er slik den er, vet vi fra tidligere valg at en anbefalingsaksjon vil ha stor effekt på hvem som blir valgt inn fra nominasjonskomiteens liste. (Og da hjelper det ikke om listen skal være bredt sammensatt, så lenge det er de som er anbefalt av Frimodig kirke som har desidert størst sjanse til å bli valgt inn.)


Mange har vært spente på hva Frimodig kirke kommer til å gjøre. Nå vet vi det. Mandag 19. august ble det klart at organisasjonen faktisk kommer til å anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes liste. Dette ble gjort på en lukket Facebookgruppe med drøyt 1000 medlemmer. Disse oppfordres til å spre anbefalingene. Men dette skjer altså ikke i det åpne rom. Dette synes jeg er oppsiktsvekkende og bekymringsfullt på demokratiets vegne. Derfor er det ganske oppsiktsvekkende at Granerud skriver i Vårt Land 15. august: «Det er svært misvisende å snakke om at nominasjonslisten kuppes. «Kuppet» består ikke i noe annet enn velgernes frihet til å endre på nominasjonskomiteens liste.» Alle velgerne har frihet til å gjøre endringer, å kumulere inntil tre kandidater. Dette gjelder ALLE tre listene. Men med Frimodig kirkes skjulte anbefalingsaksjon er det all grunn til å anta at på nominasjonskomiteens liste, vil det i hovedsak være kandidatene som er anbefalt av Frimodig kirke som vil ha mulighet til å bli valgt.


Svein Granerud går offensivt ut når han han i Vårt Land 15. august advarer mot at en organisasjon som Den norske kirke skal operere «med politiske partier internt i organisasjonen. Det vanlige i organisasjonssammenheng er at demokratiske prosesser skjer gjennom organisasjonens egne interne organer.» Det som er avgjørende med Bønnslista og Åpen folkekirke er at de gjør det lettere for Den norske kirkes medlemmer å ha innflytelse på hvordan kirken styres. Kirkevalget kan sammenlignes med en organisasjons medlemsmøte, der medlemmene får mulighet til å si sin mening. 


Det som svekker muligheten til innflytelse, både for medlemmer og for lokalmenigheten, er om kirkepolitiske prosesser skjer i skjul for innsyn. Det som ble nytt med Åpen folkekirke, er at strukturene og prosessene ble synlige. Åpen folkekirkes årsmøter er åpne. Pressen er til stede. Jeg mener at Åpen folkekirke har bidratt til større åpenhet, ikke mindre. 


Til slutt: Granerud advarer mot «svenske tilstander». Jeg kan berolige ham. Jeg vet ikke om noen som ønsker slike tilstander, der politiske partier stiller lister ved kirkevalget. Både Bønnelista og Åpen folkekirke er KIRKELIGE organisasjoner, med tillitsvalgte som jevnt over er godt forankret i sin lokale menighet. Åpen folkekirke medfører større åpenhet om prosessene og maktstrukturene i et allerede politisert kirkelandskap. Det kan faktisk virke som om denne kirkelige valgkampen er i ferd med å dreie seg om nettopp det: skal prosessene være åpne eller skjulte. Frimodig kirke har med sine anbefalingsaksjoner i det lukkede rom bidratt til det siste.

Av Gard Sandaker-Nilsen, kandidat for Åpen folkekirke i Oslo og leder i Åpen folkekirke


Gå til innlegget

Villedende leder om kirkevalget

Publisert 8 måneder siden

Det er riktig at Nominasjons-­komiteenes lister er bredt sammensatt. Men all erfaring – og forskning – tilsier at de som faktisk blir valgt inn ikke representerer en tilsvarende bredde.

Vårt Land skriver på lederplass 1. august om kirkevalget: «Sett fra én synsvinkel er dermed nominasjonskomiteens liste den ­primære lista, kirkelista, den man bør stemme­ på dersom man ikke har sans for uenighet eller kirkelige partidannelser.»

Dette er - for å si det forsiktig – en sterkt villedende setning. Faktum er at både ­kirkepolitikken og kirkevalgene i mange år har vært preget av partidannelser, mer ­eller mindre i det skjulte. Det som er nytt med Åpen Folkekirke og Bønnelista er at dette nå skjer i det åpne rom.

Saken er nemlig denne: Dersom nett-­verket for konservative kristne gjør slik det har vært gjort ved tidligere valg: å anbefale kandidater, viser resultatene fra tidligere valg at det er disse kandidatene som blir valgt inn. Det er riktig at Nominasjons-­komiteenes lister er bredt sammensatt. Men all erfaring – og forskning – tilsier at de som faktisk blir valgt inn ikke representerer en tilsvarende bredde. Slik kan Fri-­
modig kirke operere som et kirkepolitisk parti i det skjulte.

Åpen folkekirke mener at velgerne bør få vite hva de stemmer på og hva som blir konsekvensen av deres stemmegivning. Derfor mener vi at partidannelse i det åpne, er bedre og ærligere enn partidannelse i det skjulte. Både for kirken og ikke minst for velgerne ved kirkevalget. I så henseende er det i alle fall postitivt at lederen slår fast at listene til Åpen folkekirke er like kirkelige som nominasjonskomiteenes lister.

Gard Sandaker-Nielsen, ­
leder av Åpen folkekirke

Gå til innlegget

En åpen folkekirke er en kirke for alle

Publisert 9 måneder siden

Erling Birkedal stempler Åpen folkekirke som en interessegruppe. Det er en feilaktig fremstilling.

I VL 2. juli forsøker Birkedal på nytt å fremstille seg selv og 
nominasjonskomiteenes lister som de fremste forkjemperne for 
menigheten.

Åpen folkekirke har en stor bredde av kirkens medlemmer i ryggen. Ved valget i 2015 fikk vi 61 prosent av stemmene og viste dermed at flertallet ønsket å utvikle kirken videre som en åpen og demokratisk folkekirke. At Birkedal ikke er enig med oss, er selvsagt helt i orden, men fremstillingen av Åpen folkekirke som en marginal interessegruppe, er feil.

Ulike oppfatninger. 

Vår valgseier i 2015 var et resultat av at Kirkemøtet i 2014 ikke gav rom til et den gang stort mindretall. Prester ble fortsatt tvunget til å diskriminere likekjønnede par, selv om de mente det var teologisk riktig å vie dem. Flertallet mente sikkert at det var til kirkens beste, men våre synspunkter ble ikke ivaretatt. Jeg tror at alle som stiller til valg til menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet ønsker å jobbe for det beste for kirken og alle våre medlemmer. Vi har åpenbart ulike oppfatninger av hva det er.

Det er ikke noe nytt at medlemmer av Kirkemøtet, Kirkerådet og bispedømmeråd har tilknytning til ulike 
organisasjoner med en teologisk overbevisning. Det nye er at Åpen folkekirke er tydelige på hva vi vil. Vi som stiller til valg har forpliktet oss på et program som viser hva slags retning vi ønsker for Den norske kirke. Vi tror at demokratiet er avhengig av at folk faktisk forstår hvem de stemmer på og gir sin tillit til. Det å organisere seg i lister som er enige om en retning og et felles valgprogram gjør det enklere for velgerne å forstå hva enkeltpersoner som skal representere dem i kirkens organer faktisk står for. Med Åpen folkekirke vet velgerne hva de får. Det vet de ikke om de stemmer på kandidater på nominasjonskomiteenes liste.

Styrker kirkedemokratiet. 

Åpen folkekirke ønsker valg mellom ulike lister, fordi vi mener det styrker kirke-
demokratiet. Som i politikken, er det nødvendig for å gjøre veivalgene tilgjengelige for velgerne. Men det er ikke Åpen folkekirkes skyld at årets listevalg igjen er preget av at én av listene mangler en synlig kurs. Et knapt flertall av Kirkemøtets medlemmer, med blant annet Birkedal i spissen, vedtok at nominasjonskomiteenes lister fortsatt skulle utarbeides. Det vedtok man, i stedet for å legge til grunn at flere enn Åpen folkekirke ville stille lister, slik det nå er blitt. Dette har medført at vi også ved dette valget får en situasjon som innebærer at velgere, som følge av mer eller mindre åpne anbefalingsaksjoner, kan oppleve at de bidrar til at det velges kandidater med det stikk motsatte syn av det de som velgere ønsker å fremme. Åpen folkekirke fremmet en valgordning som var mer gjennomskinnelig, og dermed lettere for velgerne å forholde seg til.

Fortsatt problematisk. 

Til slutt vil jeg gjenta hovedpoenget fra innlegget 28. juni. Som følge av anbefalingsaksjoner, blant annet fra den konservative gruppen Frimodig kirke, er det all grunn til å tro at mange som stemmer på nominasjonskomiteenes lister vil bidra til å gi mandat til kandidater de er grunnleggende uenig med. Det mener vi er et demokratisk problem, og den bekymringen er slettes ikke overdrevet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1578 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
17 dager siden / 1177 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
11 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
30 dager siden / 965 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 741 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere