Gard Realf Sandaker-Nielsen

Alder: 5
  RSS

Om Gard Realf

Teolog og på 2. plass på Åpen folkekirkes liste til kirkevalget i Oslo bispedømme. Jobber som kommunikasjonsdirektør. Også på bystyrelista til Oslo Arbeiderpartiet. Engasjert i kirke og samfunn og arbeider for at kirken skal slutte å diskriminere.

Følgere

Erling Birkedal formidler i sitt innlegg på verdidebatt «Kirkedemokrati i utakt» et feilaktig bilde av Åpen folkekirke. Det stemmer ikke at vi valgte å bryte forhandlingene med Bønnelista og representanter for de innvalgte på de 11 listene fra nominasjonskomiteene for å få større innflytelse i Kirkerådet. Vi gjorde det av demokratiske årsaker.

Jeg skal gi ham rett i at kirkevalgreglene er modne for utskifting, og håper vi snart får vedtatt en valgordning som er logisk og gir både et representativt Kirkemøte (KM) og Kirkeråd (KR). For det er flere problematiske sider ved at det er forholdstall til bispedømmeråd og KM, mens flertallsvalg til KR. Men en framforhandlet avtale ville i år skapt flere problemer enn den ville løst.


Forhandlingene foregikk i januar og februar og et klart premiss var at alle tre grupperingene måtte godkjenne en slik framgangsmåte. I all hovedsak var det til slutt respekten for de tre ansattegruppene, de tre samiske representantene og medlemmet fra døvekirken, som gjorde at vi ikke fullførte forhandlingene i forkant av Kirkemøtet. Dagens valgregler forutsetter at hele Kirkemøtet velger hele Kirkerådet. Med en fordeling av posisjoner ville det kun vært noen få som hadde reell innflytelse på hvordan størstedelen av Kirkerådet ville sett ut.


En annen årsak til at vi ikke kom i mål, var at denne type forhandlinger aldri har vært ført før. Da er det naturlig å være lydhør for reaksjoner, blant annet om at makten blir samlet på få hender. Slike argumenter kom fra ulike grupper blant KMs medlemmer. En tilleggsdimensjon var at det var krevende å få til forhandlinger mellom lister med klar asymmetri i valgordningen, med Åpen folkekirke og Bønnelista på den ene siden, og de 11 listene fra nominasjonskomiteene på den andre.


Birkedal fremstiller det som om Åpen folkekirke kunne bestemme hvem som skulle velges inn i Kirkerådet. Det er langt fra sannheten. Vi har 39 av Kirkemøtets 116 medlemmer, noe som er langt fra flertall. Kristin Gunleiksrud Raaum ble valgt til leder i første runde med 71 stemmer. De fleste som ble valgt inn i Kirkerådet fikk over 60 stemmer. Det betyr at våre kandidater fikk solid støtte fra resten av medlemmene av Kirkemøtet, noe vi på ingen måte kunne ta for gitt. For Åpen folkekirke har aktivt ønsket å unngå «Winner takes all-effekten» av et slikt flertallsvalg. Når vi så hvor stor støtte vi hadde, var det viktig å sikre at flere grupperinger ble representert i Kirkerådet.


Neste gang håper vi i Åpen folkekirke at vi har fått på plass en valgordning til Kirkerådet som sikrer at hvordan medlemmene stemte i Kirkevalget, også vil gjenspeiles i sammensetningen av Kirkerådet. Men en viktig forutsetning for å få det til, er at medlemmene har tydelige alternativer når de skal stemme og at lister er normalen i valget til bispedømmeråd og Kirkemøte. I 2018 fikk vi dessverre ikke et flertallet i Kirkemøtet med oss på det. På Kirkemøtet i april er det heldigvis en ny mulighet til å rette opp i den feilen.

Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke

Gå til innlegget

I år er det 100 år siden menighetsrådene ble opprettet og førte det allmenne lekmannsskjønn inn i styringen av Den norske kirke. Det er verdt en skikkelig feiring. Ved å gi alle døpte medlemmer mulighet til stemme på sine tillitspersoner og selv stille til valg, har kirken slått rot og blitt en folkekirke der medlemmene har reell innflytelse.

Etter 100 år har kirkedemokratiet sakte men sikkert utviklet seg videre. Samvirkemodellen mellom embete og råd er etter min vurdering en modell som fungerer godt. Fellesskapet har gitt noen et særskilt ansvar for å føre tilsyn – episkopæ. Hos oss er dette tilsynet lagt til biskopen. Og biskopen er plassert inn i den demokratiske rådsstrukturen og sammen er de forpliktet på de vedtak som fattes. Det gir en gjensidig forpliktelse som er en styrke for folkekirken vår. Kirken låner elementer fra det borgerlige demokrati, men borgerretten må samtidig forstås og begrunnes gjennom kirkens egenskap av å være nettopp et kirkesamfunn og ikke en hvilken som helst organisasjon eller kommune.

Dåpen gir oss medansvar i kirken. Kirkens døpte medlemmer «døpes» til ansvar for kirkens. Gjennom kirkevalget har vi tatt skrittet og gitt alle medlemmer like mye innflytelse over hvem som styrer i menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøte. Organiseringen av styring og ledelse gjennom et embete og råd, som er gjensidig forpliktet på hverandre, har sikret oss en sunn maktfordeling i Den norske kirke. Men vilkårene for å utøve denne demokratiske rollen gjennom ledelsen av rådene er ikke god nok. I realiteten er det derfor fortsatt et solid demokratisk underskudd i styringen av kirken. For at prinsippet om likeverdigheten mellom embete og råd skal fungere bedre, må vi styrke vilkårene for lederrollen i rådet. For at kirkedemokratiet skal bevares, må det institusjonaliseres og befestes tydeligere i strukturen. Det er behov for å styrke identiteten til de folkevalgte organer på alle nivåer i Den norske kirke.

Åpen folkekirke har satt utviklingen av den demokratiske kulturen og strukturen i Den norske kirke høyt på vår agenda. Vi har jobbet for å styrke den folkevalgte ledelsen av rådene hver eneste dag siden vi fikk plass i bispedømmeråd, kirkeråd og i Kirkemøtet for snart fem år siden. Men vi erfarer at rammevilkårene for å utøve dette lederskapet er begrenset. Folkevalgt ledelse i Den norske kirke er i all hovedsak frivillig arbeid vi gjør i tillegg til annen fulltidsjobb. I en organisasjon med 3,7 millioner medlemmer og 7000 ansatte, som er landsdekkende og som ønsker å være tilgjengelig for hele befolkningen, byr dette på utfordringer. De mangler både tid og kapasitet til å både nyttiggjøre seg eksisterende administrativ støtte og samtidig etablere demokratisk kontroll med den samme.

I løpet av de siste ti årene har Den norske kirke gått fra å være en statskirke, med Kongen som overhode, til å bli en selvstendig folkekirke, der stat og kommune gjennom skatt lar kirkens medlemmer finansiere kirken sin (og tilsvarende for andre trossamfunn). Men overføringen av ansvaret fra staten til kirken selv, har ikke ført til tilsvarende styrking av rammene for å utføre rollen som folkevalgt. Den jobben gjenstår. Vi må derfor ha en grundig samtale om rammebetingelsene for folkevalgte og hvordan de best kan bedres. Ledere av bispedømmeråd, Mellomkirkelig råd, Samisk kirkeråd, Kirkens ungdomsutvalg, Kirkeråd, menighetsråd og fellesråd gjør en stor arbeidsinnsats for Den norske kirke – det meste av innsatsen er ulønnet arbeid. Vi må ikke risikere at det blir lite attraktivt å inneha større ledende verv i kirken, eller at det er fåtall mennesker som har mulighet til å påta seg slike verv. Det bør utvikles frikjøp- og kompensasjonsordninger som står i stil til forventet arbeidsmengde og det ansvaret som er tillagt de enkelte ledervervene.

Åpen folkekirke mener at deler av tilskuddet Den norske kirke får til valg og demokrati bør gå til grupperingene som stiller til valg og som får valgt inn medlemmer i Kirkemøtet. Det vil sikre at de folkevalgte kan få en minimum av støtte og legge til rette for kirkepolitisk debatt, forankre forslag og vedtak og bidra til å utvikle nye ideer. For å utvikle en felles forventning og tydeliggjøre rollen som folkevalgt leder i bispedømmet, bør det utarbeides felles instrukser for bispedømmerådsledere. Tilsvarende kan med fordel gjøres for fellesråd og menighetsråd. Opplæring i folkevalgtrollen må også systematiseres bedre, slik at alle har mulighet til å utføre den på en så god måte som mulig. Det vil komme hele kirken til gode.  

Den aller beste måten å feire 100-årsjubileet til menighetsrådene er å ta kirkedemokratiet ett steg videre. De nærmeste årene må vi befeste folkevalgtrollen i strukturen og bedre rammevilkårene. Slik vil vi få en kirke der de folkevalgte også får reell mulighet til å være synlige kirkeledere og følge opp de forpliktelser de har tatt på seg gjennom sine verv. Det vil styrke demokratiets plass i kirken. Og kirkens plass i samfunnet.


Gard Sandaker-Nielsen

leder i Åpen folkekirke

Gå til innlegget

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund (HEF), Trond Enger, er i VL 6. februar ikke overraskende uenig med Åpen folkekirke i at kirkevalget skal være samtidig med offentlige valg. Koblingen mellom allmenne valg og kirkevalg sikrer at alle medlemmer kan ha innflytelse i valg og at demokratiet i folkekirken kan styrkes ytterligere. Det betyr åpenbart lite for HEF, som heller kopierer argumentasjonen fra et konservativt mindretall for å fronte sin sak.

Det er spesielt to sider ved innlegget jeg ønsker å kommentere.


For det første underslår Enger at Den norske kirke har en helt annen regulering og forventning fra statens side enn andre tro og livssynssamfunn. I Grunnloven står det at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke» og i forslaget til ny trossamfunnslov står det at formålet med bestemmelsene i kapittel 3 er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke. Staten vil altså at Den norske kirke både skal være en landsdekkende og demokratisk folkekirke. Ingen andre tro- og livssynssamfunn i Norge har samme krav. Det er selvsagt lov til å være uenig i disse formuleringene. Men når det slås fast at kirken skal være både demokratisk og landsdekkende, må det faktisk bety noe for nivået på finansieringen og for andre sider av reguleringen. Det er bakgrunnen for at Åpen folkekirke mener at graden av demokrati ikke er noe som kun er opp til Den norske kirke selv å definere minstestandardene for. Koblingen mellom allmenne valg og kirkevalg sikrer at alle medlemmer kan ha innflytelse i valg og at kirkedemokratiet kan styrkes ytterligere.


For det andre bruker Enger professor ved NLA og mangeårig kirkepolitiker Egil Morland og biskop i Bjørgvin Halvor Nordhaug som sannhetsvitner på at han og HEF har rett i at kirkevalg på valgdagen er en ubegrunnet forskjellsbehandling av Den norske kirke. Det er uenighet om når kirkevalget bør gjennomføres i kirken, men et stort flertall på Kirkemøtet har ment at dagens ordning er viktig for at et sårbart kirkedemokrati skal bli utviklet videre. En holdning vi i Åpen folkekirke har merket oss, er at flere tar til orde for at det er kun de som faktisk er på gudstjeneste, som skal ha mulighet til å stemme. Medlemmer som ikke er i kirken like hyppig skal ikke bestemme hvem som skal være kirkeledere. Sist dette var praksis, var valgdeltakelsen veldig lav. Så her slår mer konservative kristne og HEF seg sammen til kamp mot de folkekirkekristne. Gjennom hele kirkevalgkampen hadde HEF store annonser hvor de oppfordret alle som hadde fått valgkort til å benytte sjansen til å melde seg ut av kirken. Folk flest er ikke kristne, selv om de er medlemmer av Den norske kirke, er mantraet. Åpen folkekirke har en annen innstilling. Vi har aldri oppfordret noen om å melde seg ut av HEF, selv om de kanskje innerst inne egentlig tror på Gud. Men vi er tydelig på at alle skal være velkommen i Den norske kirke. Og vi ønsker at alle medlemmer skal ha innflytelse på hvem som styrer kirken. Vi ønsker ikke å sette merkelapper på medlemmer.


Med 3,7 millioner medlemmer sier det seg selv at det må legges til rette for valg på en annen måte enn om vi var et kirkesamfunn eller en organisasjon med under 100 000 medlemmer. Men om andre tro- og livssynssamfunn ønsker å koble valget av deres tillitsvalgte til den offentlige valgdagen, har heller ikke Åpen folkekirke noe imot det.

Gå til innlegget

Åpen folkekirke mener det er nødvendig at kirkevalget fortsatt skal være samtidig med offentlige valg. Regjeringens forslag om fristilling vil kunne svekke kirkedemokratiet.

Før påske skal Stortinget etter planen vedta ny lov om tro- og livssynssamfunn. Åpen folkekirke er glad for at statsråd Ropstad og regjeringen har lyttet til Den norske kirkes ønske om å videreføre dagens delte finansiering mellom stat og kommune, i tillegg til at en sikrer økt likebehandling av alle tro- og livssynssamfunn. Vi er derimot ikke fornøyde med at kirkevalget foreslås fristilt fra offentlige valg.

I 2008 ble alle partiene på Stortinget enige om det såkalte kirkeforliket. Den statlige delen av den norske kirke ble fristilt. Forutsetningen fra Stortingets side var krystallklar: demokratiet i Den norske kirke skulle styrkes. Grunnlovsendringene ble endelig vedtatt i 2012. Vi synes derfor det ville vært underlig at Stortinget først vedtar en demokratireform som premiss for avviklingen av statskirken, og så når dette er gjennomført, skulle fjerne den den viktigste enkeltfaktoren i loven for å få til økt demokrati.

Vi mener det er viktig at kirkevalget i framtiden ikke blir for de spesielt interesserte, som det var tidligere, men faktisk er for alle medlemmene i folkekirken. Når 70 % av landets innbyggere er medlemmer av Den norske kirke, er det en god og praktisk ordning at kirkevalget gjennomføres samtidig med og i nærheten av offentlige valg. Det er neppe noen tvil om at uten en lovfesting, vil det være krevende å få kommunene til å stille lokaler til disposisjon for kirkevalget. For det er kun lov som kan forplikte kommunene, ikke vedtak i Kirkemøtet.

Åpen folkekirke vil jobbe for at demokratiet i folkekirken styrkes og at medlemmenes mulighet til innflytelse øker. Vi har bidratt til at det er blitt direkte valg av alle kandidater til kirkemøtet og mener at det må legges til rette for at alle medlemmer kan få stemme. Det er flere som ønsker å gå tilbake til ordningen med at det er menighetsrådene som skal velge bispedømmeråd og kirkemøte, eller at valget skal være rett etter en gudstjeneste på søndag.

Vi har nettopp lagt bak oss et kirkevalg, hvor vi dessverre opplevde at andelen som stemte sank fra 16,7 fra 2015 til under 13 prosent. Det er for alt for dårlig og setter kirkedemokratiet på prøve. Åpen folkekirke lover at vi skal arbeide utrettelig for å videreutvikle det kirkelige demokratiet framover og bidra til å øke oppmerksomheten om viktigheten av kirkevalget. Med fortsatt flertall blant de direkte valgte medlemmene i Kirkemøtet, har vi stort håp om at vi skal få endret og forbedret valgordningen og valggjennomføringen til neste valg i 2023. Kirken skal altså gjøre sin del av jobben og bygge opp demokratiet. Samtidig trenger vi politikere som ikke abdiserer når lovregulering er nødvendig. Derfor håper vi Stortinget tar sin del av ansvaret og sørger for at det fortsatt blir lovfestet at kirkevalg skal gjennomføres samtidig med og i nærheten av offentlige valg.

Helt til slutt vil vi ta påpeke en annen side ved lovforslaget. Når det nå foreslås at Den norske kirke ikke lenger skal være omfattet av blant annet forvaltningslov og offentlighetslova, betyr det at innsynet i kirkens virksomhet blir mindre. Både Åpen folkekirke og Kirkemøtet har ønsket en sterkere offentligrettslig regulering for å sikre at offentligheten skal kunne ha tillit til forvaltningen og styringen av kirken.

Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere