Gard Realf Sandaker-Nielsen

Alder: 4
  RSS

Om Gard Realf

Teolog og på 2. plass på Åpen folkekirkes liste til kirkevalget i Oslo bispedømme. Jobber som kommunikasjonsdirektør. Også på bystyrelista til Oslo Arbeiderpartiet. Engasjert i kirke og samfunn og arbeider for at kirken skal slutte å diskriminere.

Følgere

En åpen folkekirke er en kirke for alle

Publisert 12 dager siden

Erling Birkedal stempler Åpen folkekirke som en interessegruppe. Det er en feilaktig fremstilling.

I VL 2. juli forsøker Birkedal på nytt å fremstille seg selv og 
nominasjonskomiteenes lister som de fremste forkjemperne for 
menigheten.

Åpen folkekirke har en stor bredde av kirkens medlemmer i ryggen. Ved valget i 2015 fikk vi 61 prosent av stemmene og viste dermed at flertallet ønsket å utvikle kirken videre som en åpen og demokratisk folkekirke. At Birkedal ikke er enig med oss, er selvsagt helt i orden, men fremstillingen av Åpen folkekirke som en marginal interessegruppe, er feil.

Ulike oppfatninger. 

Vår valgseier i 2015 var et resultat av at Kirkemøtet i 2014 ikke gav rom til et den gang stort mindretall. Prester ble fortsatt tvunget til å diskriminere likekjønnede par, selv om de mente det var teologisk riktig å vie dem. Flertallet mente sikkert at det var til kirkens beste, men våre synspunkter ble ikke ivaretatt. Jeg tror at alle som stiller til valg til menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet ønsker å jobbe for det beste for kirken og alle våre medlemmer. Vi har åpenbart ulike oppfatninger av hva det er.

Det er ikke noe nytt at medlemmer av Kirkemøtet, Kirkerådet og bispedømmeråd har tilknytning til ulike 
organisasjoner med en teologisk overbevisning. Det nye er at Åpen folkekirke er tydelige på hva vi vil. Vi som stiller til valg har forpliktet oss på et program som viser hva slags retning vi ønsker for Den norske kirke. Vi tror at demokratiet er avhengig av at folk faktisk forstår hvem de stemmer på og gir sin tillit til. Det å organisere seg i lister som er enige om en retning og et felles valgprogram gjør det enklere for velgerne å forstå hva enkeltpersoner som skal representere dem i kirkens organer faktisk står for. Med Åpen folkekirke vet velgerne hva de får. Det vet de ikke om de stemmer på kandidater på nominasjonskomiteenes liste.

Styrker kirkedemokratiet. 

Åpen folkekirke ønsker valg mellom ulike lister, fordi vi mener det styrker kirke-
demokratiet. Som i politikken, er det nødvendig for å gjøre veivalgene tilgjengelige for velgerne. Men det er ikke Åpen folkekirkes skyld at årets listevalg igjen er preget av at én av listene mangler en synlig kurs. Et knapt flertall av Kirkemøtets medlemmer, med blant annet Birkedal i spissen, vedtok at nominasjonskomiteenes lister fortsatt skulle utarbeides. Det vedtok man, i stedet for å legge til grunn at flere enn Åpen folkekirke ville stille lister, slik det nå er blitt. Dette har medført at vi også ved dette valget får en situasjon som innebærer at velgere, som følge av mer eller mindre åpne anbefalingsaksjoner, kan oppleve at de bidrar til at det velges kandidater med det stikk motsatte syn av det de som velgere ønsker å fremme. Åpen folkekirke fremmet en valgordning som var mer gjennomskinnelig, og dermed lettere for velgerne å forholde seg til.

Fortsatt problematisk. 

Til slutt vil jeg gjenta hovedpoenget fra innlegget 28. juni. Som følge av anbefalingsaksjoner, blant annet fra den konservative gruppen Frimodig kirke, er det all grunn til å tro at mange som stemmer på nominasjonskomiteenes lister vil bidra til å gi mandat til kandidater de er grunnleggende uenig med. Det mener vi er et demokratisk problem, og den bekymringen er slettes ikke overdrevet.

Gå til innlegget

Forvirrende iscenesettelse

Publisert 18 dager siden

Er ikke annonsen fra nominasjonskomiteens kandidater å villede velgerne?

Fredag 21. juni var det en helsides annonse for de 11 bispedømmelistene til nominasjonskomiteene som stiller til valg ved høstens kirkevalg. Kandidatene på disse listene må få lov til å profilere seg akkurat som de selv ønsker, men det er flere ting i annonsen vi i Åpen folkekirke reagerer på.

Jeg forstår veldig godt behovet for å forsøke å skape en felles listeidentitet. Det har vi i Åpen folkekirke gjort i fem år fordi  vi mener at lister av kandidater som står bak et felles program er avgjørende for at velgerne skal ha tydelige alternativer. Slik styrkes kirkedemokratiet. 

Men nominasjonskomiteens lister er ikke et slik fellesskap med en slik identitet. Hele poenget er at det skal være enkeltpersoner med helt ulik bakgrunn, profil og visjoner for kirken. 

Annonsen får det derimot til å fremstå som at de 155 enkeltpersonene er enig i et felles kirkepolitisk prosjekt med en felles visuell profil. Er ikke det å villede velgerne?

En praktisk ordning

Vi reagerer også på hvordan annonsen fremstiller nominasjonskomiteen som en komité med offisiell status. De 11 komiteene er en praktisk ordning for å sikre at det er kandidater som stiller til valg. Men i annonsen fremstillesnominasjonskomiteene som de som best kjenner utfordringene til Den norske kirke. I tillegg fremstår det som det samme hvem av kandidatene velgerne stemmer på, for de er alle kvalitetssikret og vil «arbeide for den lokale kirkes beste». 

Utfordringen er jo at kandidatene vil helt ulike ting for Den norske kirke. Noen vil reversere vigselsvedtaket og liker ikke utviklingen. Andre heier på det Åpen folkekirke har fått til, og er utålmodige.

Sjansen er stor for at mange som stemmer på nominasjonskomiteens liste, faktisk vil sikre mandattil kandidater de er grunnleggende uenig med. La meg vise hva som skjedde sist, og som sannsynligvis vil skje igjen. 

Nominasjonskomiteenes lister gjorde i 2015 et godt valg, med nesten 40% oppslutning og 35 av 77 mandater. Men av alle som stemte på nominasjonskomiteenes lister, var det fra 8 prosent til 29 prosent – i gjennomsnitt 15 prosent  – av velgerne som fulgte anbefalingene til det konservative nettverket Levende folkekirke. Det var nok til at disse anbefalte kandidatene vant 28 av de 35, 80 prosent av mandatene fra Nominasjonskomiteenes lister. 

Personstemmer avgjør

Ved dette valget har nominasjonskomiteenes lister en sperregrense på 5 prosent for å sikre at slike anbefalelseskampanjer ikke skal være for effektive. Med mindre noen får mer enn 5 prosent personstemmer, følges rekkefølgen på listen når listens mandater fordeles på kandidater. 

Dette gir i utgangspunktet nominasjonskomiteene stor makt i personvalget. Men i 2015 klarte Levende folkekirke å sikre enda flere personstemmer til sine anbefalte kandidater i alle bispedømmer. Det vil være riktig å si at en stemme til nominasjonskomiteens liste førte i fire av fem tilfeller til at en anbefalt konservativ kandidat ble valgt – selv om bare en av sju av de som brukte nominasjonskomiteenes lister stemte med denne intensjonen. 

Kampanjen til Levende folkekirke var altså ekstremt effektiv. 

Gjentar taktikken

Den konservative organisasjonen, som denne gangen heter «Frimodig kirke», forteller på sine hjemmesider at de vil gjenta denne svært effektive taktikken med å mobilisere et lite, men tilstrekkelig antall lydhøre konservative velgere. De vil igjen sørge for at mange av de som velger nominasjonskomiteenes lister, igjen og uten å ville det, bidrar til at nesten bare de konservative kandidatene blir valgt inn.

 Vi i Åpen folkekirke har hele tiden vært uenig i at det skulle nedsettes en nominasjonskomité, når det stiller andre lister i et bispedømme. Av hensyn til velgerne ved kirkevalget mener vi at kirkedemokratiet trenger grupperinger som samler seg om en felles plattform eller program som de forplikter seg til å jobbe for. Da kan velgerne i neste omgang stille oss til ansvar. 

Nå tapte vi den kampen for dette valget, og igjen ser vi utfordringer i asymmetrien mellom listeneMen det blir enda mer villedende for velgerne når nominasjonskomiteenes lister fremstår som et felles prosjekt. Vi ønsker åpenhet om hva listene og kandidatene vil bidra med i styringen og utviklingenav Den norske kirke. Slike annonser som vi så på fredag bidrar til det motsatte. 

Gå til innlegget

På fem tiår har vi som er lesbiske, homofile, bifile og transpersoner gått fra være utestengte, uønskede og stemplet som syndige, til å være velkomne, anerkjente og sett på som en ressurs av kirken. Det er jeg stolt, takknemlig og utrolig glad for.

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Det var ordene fra Salme 22 Jesus ropte i desperasjon fra korset før han døde. De samme ordene har dessverre også vært ordene som lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har brukt i sin desperasjon etter å finne sin plass i verden. Og jeg har hørt ropene selv. I fra fortvilte søsken i Russland, Ukraina, Moldova og andre land, både fjernt og nært. Og jeg har hørt ropene fra unge og gamle LHBTere i Norge.

Om en uke er det 50 år siden den moderne homokampen startet på baren Stonewall Inn i New York. Neste år er et 70 år siden Det norske forbundet av 48, den første organisasjonen for lesbiske og homofile, ble dannet. Og det er 43 år siden kristne LHBT-ere begynte å feire gudstjenester i Åpen kirkegruppe.

Gjennom historien ha LHBTere funnet sammen i desperasjon, sinne, engasjement og glede. Vi har skapt en bevegelse som har endret samfunnet og som har endret kirken. For gjennom å anerkjenne mangfoldet i skapelsen, har vi blitt et mer menneskelig samfunn og en sannere kirken. Vi forstår enda mer av hva det vil si at Gud faktisk ble menneske i kjøtt og blod. Det er livet selv som har endret kirken.

Jeg har også min historie. Denne våren og sommeren er det 15 år siden jeg opplevde at livet og kjærligheten presset meg ut av skapet. Samtidig ble et engasjement skapt. For at kirken skal anerkjenne at vi som er LHBT+ er like gudeskapt og har like store evner til å elske som alle andre. Og for at vi som er LHBT+ skal forstå at vi ikke må velge mellom å tro og kjærlighet – mellom å være kristen og være tro mot oss selv.

Det er fantastisk å fått lov til å være med på den enorme endringen som har skjedd i kirken. Fra å være utestengt, syndig og skambelagt, til å være velkommen, anerkjent og sett på som en ressurs. Og ikke minst: Alle par er velkommen til vigsel! Fra å være aktivist i Åpen kirkegruppe, har jeg fått tillit som leder i Oslo bispedømmeråd og Åpen folkekirke. Det er nesten ikke til å tro.

I Oslo bispedømme støtter kirken arbeidet for at LHBT skal ha like rettigheter som alle andre. Vi oppfordrer alle som ønsker å jobbe i kirken, til å søke stillinger, uavhengig av hvem du er og hvem du elsker. Og vi har oppfordret menigheter i Oslo, Asker og Bærum til å engasjere seg under Oslo Pride. Vi ønsker at hele befolkningen skal oppleve at kirken tar imot dem med åpne armer, uavhengig av hvem de er og hvem de elsker.

«Natten er omme» var tema for Regnbuemessa i 2007. Det var mer ett forsøk på å være profetisk, enn reell beskrivelse av situasjonen. I profetien har vist seg være sann. I dag er vi mye nærmere morgenen enn vi var i 2007. Men vi er ikke i mål. Derfor må vi ikke sove, men fortsette å arbeide for at kirkedørene ikke skal være stengt for noen og at alle skal oppleve at de er elsket. Og vi skal kjempe for at utviklingen forsetter, for vi er smertelig klar over at ingen seire er vunnet for alltid.

Men i dag er jeg først og fremst stolt, takknemlig og utrolig glad for at kirken har svart på ropet, og forkynner at Gud ikke har forlatt LHBT+, men har skapt og elsker hver eneste en av oss.

Gard Sandaker-Nielsen, leder i Oslo bispedømmeråd og Åpen folkekirke

Appellen ble holdt under Regbuemessa i Oslo Domkirke fredag 21. juni 2019.

Gå til innlegget

Det stemmer at vi i Åpen folkekirke ikke har bestemt oss for hvordan Den norske kirkeordningen skal se ut. Heldigvis.

Etter å ha vært en del av diskusjonen og sett kompleksiteten i saken på nært hold de siste fire årene, mener jeg det ville være uansvarlig å gjøre noe annet.

Nestleder i Oslo bispedømme­råd og kirkerådet og listetopp på nominasjonskomiteens liste i Oslo, Harald Hegstad, påstår i Vårt land 13. mai at «listene ikke har fått med seg» at kirkeordningen blir noe av det aller viktigste å få på plass i neste periode. Jeg håper virkelig ikke at han tror på dette selv, men at ordene er valgt for å få oss i valgkampmodus.

For etter fire års kirke­styre burde Hegstad kjenne Åpen folke­kirke godt nok til å vite at det ikke stemmer for vår del. Et annet poeng, som er mindre ­tydelig i artikkelen, er at ingen lister lanserer en ferdig løsning i sitt valgprogram. Minst av alle naturligvis Nominasjons­komiteens lister, som slett ikke har noe program som liste­kandidatene representerer.

Effektiv organisering 

Seinest i april la Kirkemøtet bort ­planen om å implementere vedtaket fra 2016 om at modell C – på ­mange måter en modifisert utgave av dagens organisasjonsmodell –skulle være utgangspunktet for den midlertidige kirke­ordningen. Det er vi godt fornøyde med. Nå skal vi leite videre og det raskt for å finne en god og effektiv måte å organisere kirken på. For vi må (blant annet) få til at mer av ressursene kan brukes ­lokalt i ­soknet, at kirken kan opptre som en god og enhetlig arbeidsgiver og at vi kan få til en samlet, strategisk utvikling av kirken som kobler lokalt, regionalt og ­nasjonalt nivå på en god måte. Det ­arbeidet både vil og skal Åpen folkekirke og våre tillitsvalgte være med på. Det sier vi også tydelig i programmet vårt.

Hegstad og jeg sitter sammen i styringsgruppen for enhetlig ledelse i Oslo bispedømme. Der har vi nylig fått en rapport fra en arbeidsgruppe som skisserer en mulig måte å fordele ansvar og ressurser på. Rapporten er et godt grunnlag for et videre ­arbeid og løfter opp flere kritiske og utfordrende problemstillinger vi nå må få tatt stilling til og avgjort.

Positivt mangfold 

Åpen folke­kirkes tillitsvalgte er ikke enige om hva som er viktigst når vi i kirken skal bygge om kirkeordningen og finne en ny og gagnlig organisering. Ikke minst spiller egne ­erfaringer i kirken og hvor i landet en ­kommer fra, inn på hvordan en tenker. Det mangfoldet i ­meninger og ­argumenter er jeg glad for. For jeg tror vi trenger mange ­ulike perspektiver, ­erfaringer og ­solid kunnskap for å lykkes. Og sammen med resten av kirke­demokratiet trenger vi å se kirkeordningen, med styrker og svakheter, fra alle sider, før vi bestemmer 
oss.

Jeg håper derfor at heller ikke Hegstad har bestemt seg, men fortsatt vil være en konstruktiv medspiller framover. For denne gangen har vi ikke råd til verken egne kjepphester ­eller blind­soner når vi skal finne ­veien og til slutt, om velgerne gir oss ­fornyet tillit, gå til votering i Kirkemøtet.

Gå til innlegget

Åpen Folkekirke er viktigere enn noen gang

Publisert 3 måneder siden

Vi vil ikke følge rådet til Alf Gjøsund om å legge ned. Åpen folkekirke satser for fullt fram mot høstens kirkevalg.

Alf Gjøsund påstår i Vårt Land 1. april at Åpen folkekirke (ÅF) eksisterer på grunn av en konflikt. Det er feil. ÅF har verken skapt uenighet eller fløyer. Disse skillelinjene har eksistert i mange år og har preget det kirkepolitiske arbeidet. I 2015 gikk vi til valg på å gjøre ekteskapet tilgjengelig for alle. Vi gikk til valg for å endre liturgien og utvikle kirkedemokratiet. Vi søker ikke konflikt, men i ønsker å bidra til endring og åpne kirka for alle, slik at alle føler seg hjemme.

Angår folk

Gjøsund mener kirkepolitikk er for spesielt interesserte. Men det må jo sies om politikk generelt. Desto viktigere er det å få et mandat fra medlemmene – velgerne, slik at det er de som bestemmer hvem som skal styre. Kirkepolitikk angår folk så lenge kirka angår folk. Ikke minst er det viktig når vi ikke har noe statskirke lenger og regjering og et folkevalgt Stortinget bestemmer på vegne av oss alle.

Fortsatt finnes det krefter i kirka som mener at noen skal ha større innflytelse enn andre. Vi vil sikre at folket beholder kirka si. Det betyr at vi også ønsker at så mange som mulig benytter seg av stemmeretten. Da trengs tydelige alternativer som medlemmene kan ta stilling til. Modellen med listevalg er lite tilgjengelig for den store bredden av medlemmer i kirken. Det er vanskelig å finne ut hva de som stiller til valg mener om de ulike sakene, og det blir derfor fort et valg for de spesielt interesserte.

Urimelig kritikk

Sist anklaget noen oss for å være for snevre – «et ettsaksparti». Nå viser vi tydelig hvordan vi ønsker at folkekirken skal utvikle seg. Vi er de første som sier at vi ønsker å forplikte oss på dette. Andre står fritt til å stille til valg på noe liknende, eller et mer spisset valgprogram.

Gjøsund påstår også at vi «skremmer med at vigselsvedtaket kan bli reversert». Men det er en helt reell problemstilling. For ingen kamper er vunnet en gang for alle. Det er fortsatt folk som vil diskriminere lesbiske, homofile, bifile og transpersoner ved ansettelser og det skjer i flere bispedømmer. Noen må stå opp for ei kirke der alle er like mye verdt uansett hvem de er, hvor mye de tror eller hvem de lever sammen med. ÅF står kirkepolitisk godt plassert midt i Den norske kirke. Vi representerer bredden i medlemsmassen. Det viste kirkevalget i 2015.

Ytterligere mangfold

Åpen folkekirke har også bidratt til ytterligere mangfold i kirkedemokratiet. Mange yngre og LHBT-personer er nå med å bestemme blant annet hvordan liturgiene skal bli, hvem som skal bli ansatt, hvordan penger skal fordeles og retningen kirken skal utvikles seg i. I tillegg har «vanlige kirkemedlemmer» blitt representert med nye og dyktige talspersoner. Det har vært en styrke for kirken.

ÅF har også vist at vi respekterer dem som er uenige med oss, både gjennom ord og handling. Jeg vil nevne noen eksempler. Gjennom vigselsvedtakene på Kirkemøtet i 2016 og 2017 anerkjente vi at det er ulike syn på ekteskapet, teologisk og i praksis. Ivar Braut ble tilsatt som biskop i Stavanger, noe som førte til massiv kritikk fra mange i vår egen organisasjon. Vi er dessuten selvsagt med på å tilsette de best kvalifiserte prestene og prostene, uavhengig av teologisk ståsted. Og vi ønsker å samarbeide med alle om hvordan framtidas kirke skal se ut. Vi mener uenighet er en styrke for kirken, ikke en trussel. Samtidig vil vi selvsagt påvirke utviklingen i kirken i retningen vi mener er riktig.

Organisasjonserfaring

Å organisere seg fungerer dessuten profesjonaliserende. De som er valgt inn på våre lister får verdifull organisasjonserfaring. Vi debatterer og prøver å finne de gode løsningene på utfordrende problemstillinger. I dette arbeidet inviterer vi også folk som ikke står på våre lister. For vi tror at når flere sider av en sak belyses, blir beslutningen bedre. Kirken trenger ikke mindre debatt om viktige saker, men mer. Her har Åpen folkekirke bidratt mye de siste årene, og det vil vi fortsette å gjøre.

Hva så med høstens valg? Vil vi klare å mobilisere som sist, eller vil alt falle i fisk? Det bestemmer medlemmene i Den norske kirke. Men vi ser allerede at mange nye dyktige personer har blitt motivert til å stille på listene våre. Vi ser at folk som har blitt engasjert i Åpen folkekirke har opplevd at troen deres var god nok, og er nå ansatt i kirken. Det gjør meg glad, og gir meg tro på at vi fortsatt har mye vi kan bidra med framover. Så gjenstår det å se om vi klarer å få overbevist velgerne – alle de døpte – om det samme. Det både tror og håper vi at vi skal få til.

Gard 
Sandaker-Nielsen

Leder i Åpen 
folkekirke

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
20 dager siden / 8199 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 6176 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
15 dager siden / 3324 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
10 dager siden / 2568 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 2125 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1791 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
rundt 1 måned siden / 1744 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
8 dager siden / 1658 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
4 dager siden / 1595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere