Gard Realf Sandaker-Nielsen

Alder: 3
  RSS

Om Gard Realf

Teolog og på 2. plass på Åpen folkekirkes liste til kirkevalget i Oslo bispedømme. Jobber som kommunikasjonsdirektør. Også på bystyrelista til Oslo Arbeiderpartiet. Engasjert i kirke og samfunn og arbeider for at kirken skal slutte å diskriminere.

Følgere

Gå inn i din tid

Publisert 2 måneder siden - 449 visninger

En digital kirke kan selvsagt ikke erstatte den fysiske kirken. Men er vi kirke i flere kanaler, kan vi få enda flere møter og nå mennesker vi ellers ikke når.

Hver uke arrangerer Den norske kirke flere enn tusen gudstjenester over hele landet. Hundretusener av mennesker opplever fellesskapet og evangeliet i kirken hver uke, men vi kan nå ut til mange flere. Da må vi ta i bruk nye kanaler. Vi må engasjere ansatte og løfte fram profiler som kan skape synlighet og begeistring.

Systematisere. 

Den norske kirke har tusenvis av flotte medarbeidere som gjør en uvurderlig jobb for å skape gode lokalsamfunn. Den personlige kontakten de har med folk, er grunnlaget for folkekirken. Mange av dem er dyktige formidlere. Men vi må bli bedre til å systematisere kommunikasjonen og satse aktivt for å spre kunnskap og forkynnelse i nye kanaler. Når folks bruk av teknologi endres og nye kanaler tas i bruk, må kirken også ta i bruk nye kanaler. Vi må være tilstede der folk er. Og historiene som fortelles, må tas vare på.

Hver eneste uke holdes det, som allerede nevnt, godt over tusen gudstjenester i Den norske kirke. Det betyr at det holdes over tusen prekener og mange av bønnene er nyskrevet og tilpasset dagen. I tillegg holdes det mange kreative andakter, bibeltimer og undervisningsopplegg. Hvor blir de av, utover at de blir hørt og kanskje tatt imot av de som er tilstede? Her må det være stort potensial til å lage en digital plattform for å kunne nå en større del av befolkningen.

Ut i nye kanaler. 

Mange har ikke lenger basiskunnskap om Bibelen og hva kristen tro er for noe. Vi bør derfor ta trosopplæringen ut i nye kanaler for å nå enda flere. Vi må ta større ansvar for å formidle gudstjenester og relevant, engasjerende forkynnelse i egne kanaler. Kanskje er Snapchat eller en aktuell Youtube-kanal for Den norske kirke en mulighet for å nå den yngre delen av befolkningen? Facebook live kan være en annen aktuell plattform.

Skal dette lykkes, må det satses. Kanskje det på sikt bør bygges en redaksjon som produserer og sprer eget innhold? Jo, en slik satsing vil kreve ressurser og profesjonalitet. Men i Den norske kirke er det veldig mange, både ansatte og frivillige, som både er gode til å kommunisere, gjennom ord, bilder, lyd og video, og som i tillegg har gode tekniske ferdigheter. Kanskje noen kunne bidratt til en slik satsing som en del av jobben?

For noen ansatte baner virkelig vei og bruker sosiale medier til å formidle evangeliet, bidrar til viktige debatter og på en fin måte formidler hva det betyr å ha en jobb i kirken. Det er flott og noe jeg vil oppfordre flere til å gjøre. For vi trenger synlige prester, diakoner, kateketer, kirkemusikere og frivillige som har lyst til å fronte seg og tjenesten i offentligheten. Som våger å vise andre sider av seg selv og ta opp utfordrende og tabubelagte spørsmål. Et godt eksempel er svenske feministpastoren Esther Kazens profil på Instagram, som har over 20.000 følgere.

Viktig å synliggjøre. 

Å få fram engasjerte ansatte i sosiale medier er i tillegg en flott måte å vise mangfoldet som preger kirken. Vi som er kirkefolk er folk flest og det er viktig å synliggjøre. Kanskje kan økt synlighet bidra til å øke rekrutteringen til kirkelige stillinger? Dessuten tror jeg det kan bidra til å bygge ned terskelen for at folk skal kalle seg kristne og søke og bruke kirken.

Jeg tror vi har en utfordring med å få fortalt om alt det flotte som skjer i alle landets kirker. Mange er preget av gamle fordommer og tror at kirken verken er aktuell eller relevant. Å følge ferden til bloggen til Kirke-Kjersti rundt omkring i kirkene i Oslo har vært lærerik. Hennes fortelling om å bli positivt overrasket og se at kirken og kirkefolk ikke var som hun hadde trodd, tror jeg kan være til inspirasjon.

En digital kirke kan selvsagt ikke erstatte den fysiske kirken og alle de personlige møtene som skjer hver eneste dag. Men er vi kirke i flere kanaler, kan vi få enda flere møter og nå mennesker vi ellers ikke når. For der folk er, må også kirken være.

Trykket i Vårt Land 13 september 2018.

Gå til innlegget

KRIK bør også tåle uenighet

Publisert 3 måneder siden - 896 visninger

Husk på alle de skeive og unge medlemmene i KRIK når dere står på talerstolen. Det er livet deres dere mener noe om.

På ny blir homofilt- og lesbisk samliv en kampsak i en kirkelig organisasjon. Denne gangen er det KRIK som er arenaen. Jeg vil oppfordre debattantene som nå ruster seg for generalforsamlingen 8. september om å huske på at for mange av oss er det ikke snakk om en sak, men selve livet.

For halvannet år siden vedtok Kirkemøtet i Den norske kirke en vigselsliturgi som kan brukes av alle, uavhengig om du er mann, kvinne eller trans, homo eller hetero. Det var en stor dag for mange av oss som i lang tid har jobbet for at kjærligheten mellom to av samme kjønn skulle anerkjennes på lik linje med kjærligheten mellom en mann og en kvinne. Samtidig anerkjente et stort flertall at begge syn på ekteskapet har teologisk begrunnelse og kan komme til utrykk i forkynnelse, undervisning og i praksis, ved at en prest kan følge samvittigheten sin. Vi prøvde altså ikke å stemme hverandre ut, men fant formuleringer flest mulig kunne leve med. For oss i Åpen folkekirke var det viktig at ingen skulle presses ut, når Den norske kirke åpnet ekteskapet for alle.

Det er over 40 år siden Åpen kirkegruppe­ for lesbiske og homofile ble dannet av ­modige folk som våget å være ærlige om hvem de var. Siden den gang har holdning­ene endret seg og kunnskapsnivået har økt. I mange miljøer har det vært jobbet godt teologisk og sakte men sikkert har ansatte i kirken stått fram og vært åpne om legningen sin. De har tilført verdifull kompetanse og beriket fellesskapet. Men fremdeles er homo et av de mest brukte skjellsordene i skolegården. LHBT+ er overrepresentert på mange negative statistikker og for mange er det et veldig tøft å ta steget ut av skapet. Noen kommer ikke ut i det hele tatt.

KRIK har blitt spesielt viktige som en kristen idrettsorganisasjon, som når mange­ som ikke føler seg hjemme i ­annet kristent ungdomsarbeid. At KRIK inkluderer LHBT+ på en god måte er derfor ­ekstra viktig, fordi idretten som samfunnsarena ikke har kommet like langt som kirka­ i ­arbeidet med å inkludere seksuelle ­minoriteter. KRIK har med andre ord muligheten til å være en trygg, kristen arena for unge som ofte har erfaring med å måtte skjule sin legning.

Vi håper derfor KRIK nå aktivt velger å ­inkludere LHBT+ på alle nivåer i organisasjonen, samtidig som en kan anerkjenne­ at det finnes ulike teologiske syn på ­ekteskapet og likekjønnet samliv. Når Den norske kirke klarer det som kirkesamfunn, bør KRIK kunne klare det som en kristen ungdomsorganisasjon. Og helt til slutt: Husk på alle de skeive og unge medlemmene i KRIK når dere står på talerstolen. Det er livet deres dere mener noe om.

Gå til innlegget

Arbeidet for en åpen og fordomsfri folkekirke fortsetter

Publisert 4 måneder siden - 1283 visninger

”Hvordan jobber Åpen folkekirke for å gjøre vår egen kirke fri for homofobi?” spør Anne-Marith Rasmussen i et leserinnlegg i Vårt Land 7. juni. Hun lurer på om vi tror jobben er gjort og vi kanskje tror at pride-stemningen gjennomsyrer hele kirken. Åpen folkekirke kan berolige Rasmussen med at vi fortsatt har full trykk på arbeidet for LHBT+ i Den norske kirke.

Det er gledelig at Rasmussen i sitt leserinnlegg påpeker at kirken nå har tatt en selvfølgelig plass på Pride. Det har vært viktig for Åpen folkekirke at kirken er tydelig til stede på en festival som feirer mangfold, kampen for menneskerettigheter og menneskeverd. Ikke minst er nærværet viktig for å anerkjenne at også personer med LHBT+-identitet og kjærlighet mellom to av samme kjønn er skapt av Gud og har sin selvfølgelige plass i kirken.


Det var en stor seier at vi fikk på plass en vigselsliturgi som gjør at alle kan gifte seg i Den norske kirke. Samtidig er vi klar over at vi ikke er i mål. For fortsatt er det bispedømmer og menigheter i Den norske kirke hvor det er utfordrende å være LHBT+ og hvor en ikke får jobb om en har en partner av samme kjønn. Derfor vedtok vi på årsmøtet vårt i mars at arbeidet for full likestilling og likebehandling av LHBT+ på alle nivåer i Den norske kirke må fortsette. Kompetanseheving om LHBT+, kjønn og seksualitet blant kirkens ansatte og frivillige, er et av tiltakene som det er avgjørende å arbeide systematisk med framover. Når alle fra konfirmantlederen, daglig leder og diakonen, til sognepresten og biskopen får et felles språk og en kompetanse rundt LHBT+-relaterte spørsmål, vil kirken i større grad kunne være tilgjengelig og inkluderende i sitt arbeid og vesen.


Åpen folkekirke skal fortsette arbeidet for at alle med LHBT+-identitet skal oppleve Den norske kirke som et godt fellesskap med stor takhøyde og som en god arbeidsgiver. Neste år er det kirkevalg igjen. For å kunne fortsette dette viktige arbeidet som vi er godt i gang med, er vi avhengig av fornyet tillit på valgdagen.


Gard Sandaker-Nielsen
leder av Åpen folkekirke

Trykket i Vårt Land 13. juli 2018.

Gå til innlegget

Et levende kirkedemokrati trenger alternativer

Publisert 7 måneder siden - 525 visninger

Kirkemøtet skal denne uka bestemme hvordan Kirkevalget i 2019 skal gjennomføres. For Åpen folkekirkes del er det avgjørende at velgernes behov står i sentrum. Vi mener at valget bør organiseres som et valg mellom lister som har ett eller annet meningsfellesskap, i tråd med Kirkerådets forslag.

En videreutvikling av demokratiet i Den norske kirke forutsetter at det legges opp til at det skal stille flere lister til valg. At Åpen folkekirke stilte lister i 9 av 11 bispedømmer bidro i 2015 til en viktig vitalisering av debatten og tydeliggjorde motsetningene og valgmulighetene. Dette gjorde at det ble lettere for medlemmene å bestemme seg og finne ut hvem de ønsket å stemme på. Det stemmer ikke at Åpen folkekirke har bidratt til splittelse, slik noen hevder. Nei, vi har synliggjort uenigheter som har vært reelle i kirken i lange tider.

 

Kombinasjonen fra valget i 2015, hvor en liste (Åpen folkekirkes), hvor alle hadde gitt sin tilslutning til et felles valgprogram, og en annen (nominasjonskomiteeens) hvor det ikke forelå noe felles program, var problematisk. En slik kombinasjon må unngås i fremtiden. Fra alminnelige valg er velgerne vant til at de som står på en liste, har en felles forpliktelse på et valgprogram. Det kan dermed sjekkes i etterkant om de har holdt det de har lovet. På nominasjonskomiteens liste derimot, er det ingen annen fellesnevner enn at alle er kirkemedlemmer og at de er foreslått og har sagt ja til å stille til valg. Det offentlige ordskiftet ble komplisert ved at den ene listen inneholdt personer med ulike standpunkter til valgets hovedtema. Personer som sto på denne listen, men som var enige med Åpen folkekirke, kunne fremstå som motstandere av likekjønnet vigsel, fordi de sto på liste sammen med motstandere. Det asymmetriske forholdet mellom de to listene var derfor en utfordring, både for velgerne og for dem som stilte til valg.

 

Åpen folkekirke har ambisjon om å stille til valg i alle bispedømmer i 2019. Det betyr at det vil foreligge minst én liste i alle bispedømmer. Dersom det ved listefristen bare er fremmet én liste, bør det settes inn tiltak for å mobilisere en eller flere andre lister. Det bør derimot ikke være asymmetri mellom hvordan listene er satt sammen. Det betyr at det ikke bør utformes en bred nominasjonsliste. En mulighet som vil ivareta dette hensynet, vil være at det nedsettes en komité som får i oppdrag å forsøke å bringe fram en liste med en annen kirkepolitisk profil enn den ene som er innlevert. Et slikt initiativ kan, som kirkerådet nå har foreslått, komme fra bispedømmerådet.

 

Åpen folkekirke har grunnleggende tro på demokratiet og at personer og grupperinger som ikke er enige med oss, vil posisjonere seg slik at de også kan bli innvalgt i de styrende organer til Den norske kirke. Når det er sagt, er det viktig at Den norske kirke får til mekanismer som sikrer og oppmuntrer til at det skal være flere lister som stiller til valg. Et levende demokrati forutsetter flere alternativer å velge mellom. Det mener vi KRs forslag ivaretar på en god måte.

 

Noe som også taler mot ordningen med en bredt sammensatt liste fra nominasjonskomiteen som vi kjenner den, er at den kan utvikle seg til å bli en tydeligere motsats til Åpen folkekirkes liste. Om så skjer, vil det bli vanskelig å få noen som sympatiserer med Åpen folkekirke til å stille til valg på nominasjonskomiteens liste. I 2015 ble slike kandidater noen steder valgt inn på nominasjonskomiteenes lister, men mobiliseringen for motstandere av likekjønnet vigsel kandidater gjorde det vanskeligere for dem å få oppmerksomhet og bli valgt. Disse kandidatene var dessuten med på å sikre listestemmer og få innvalgt kandidater som kanskje sto for noe helt annet en det velgeren ønsket å stemme på. Om denne antakelsen skulle slå til i 2019, vil nominasjonskomiteens liste utvikle seg til å bli en mer homogen gruppe kandidater, stikk i strid med intensjonen med en bredt sammensatt liste. Da vil denne listen også fremstå som en mer direkte konkurrent til Åpen folkekirke. Dette er et perspektiv som bør tillegges vekt.

 

En annen utfordring med de to listene i 2015, var at nominasjonskomiteen mange steder ble fremstilt som menighetenes liste, eller den kirkelige lista. Det bidrar til å svekke legitimiteten til andre lister, noe som er svært negativt. For det er jo ikke slik at folkene på Åpen folkekirkes lister ikke er aktive i menighetene. Det vil derfor for framtida, uansett hva slags ordning en skulle falle ned på, være viktig å sikre at alle lister omtales og fremstilles som like kirkelige og like offisielle.

Det er velgernes mulighet til å gjøre gode og opplyste valg. Lister gjør det enklere for velgerne, og det må være et overordnet mål, og helt i tråd med demokratireformen.

Som sluttpunkt vil jeg gjenta: Lister kommer som et RESULTAT av uenigheten som har preget kirken i flere kirkepolitiske spørsmål i mange år. Åpen folkekirke har bidratt til å bringe debatten og de gruppedannelser som har eksistert i mange år ut i det åpne rom. Det mener vi kirken tjent med.


Gard Sandaker-Nielsen
leder av Åpen folkekirke

Gå til innlegget

Et nytt rom for uenighet – også i praksis

Publisert rundt 1 år siden - 1475 visninger

Frimodig kirke, ved Vidar Mæland Bakke og Sofie Braut, ønsker på Verdidebatt 12. september svar fra ledelsen i Åpen folkekirke på "om det er mulig å arrangere møter som en selv ønsker". Selvfølgelig kan en det. Åpen folkekirke bedriver verken kirketukt eller meningssensur.

 

Kirkemøtet i januar var historisk. Først og fremst åpnet Den norske kirke ekteskapet for alle og gav også likekjønnede par mulighet til å forplikte seg og få samlivet velsignet av Gud. Det var også historisk at over ¾ av Kirkemøtets medlemmer stemte for vedtaket som åpnet opp for det. Dette vedtaket anerkjenner samtidig at uenigheten i synet på ekteskapet ikke er kirkesplittende, at prester kan selv velge om de ønsker å vie likelønnene par, og at begge syn kan «gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.»

2017 ble året hvor det også i praksis ble anerkjent at det er to teologisk begrunnende syn på ekteskapet i Den norske kirke. Fram til nå har Den norske kirke kun lært og praktisert at ekteskapet har vært for mann og kvinne. Fra å ha ett offisielt syn på ekteskapet, har vi nå to.

31 medlemmer av kirkemøtet stemte for at Kirkemøtet ikke skulle vedta den nye liturgien. Disse 31 ønsket at det fortsatt skulle være ett offisielt syn på ekteskapet i Den norske kirke og ville ikke gi flertallet rom til å følge samvittigheten sin og likebehandle par som ønsker å gifte seg i kirken. De mente at det nye flertallets syn på ekteskapet verken er legitimt eller bibelsk. Dette ville de at Den norske kirke igjen skulle slå fast, selv om et samlet bispemøte mente det motsatte.

Åpen folkekirke anerkjenner en uenighet det ikke ser ut som mange i Frimodig kirke og deres meningsfeller anerkjenner. Ikke sjelden blir vi omtalt som ubibelske og vranglærere. Styreleder i Frimodig kirke, Svein Granerud, skriver for eksempel i Dagen 26. september: «De som bærer ansvaret for at vår kirke kan velsigne en samlivsform som Guds ord sier nei til, bør vi omslutte med forbønn og utfordre til ny gjennomgang av sine argumenter.» Frimodig kirke slår altså enkelt fast at vi sier ja til noe Gud sier nei til. Hvor stor vilje har da Frimodig kirke til å prøve sine egne argumenter? Hvor stort ønske har de for at vi skal prøve å forstå hverandre, leve og be sammen, knele ved samme nattverdbord og lovsynge Gud i samme kirkerom? Omtalen av flertallet i kirkemøtet og en stor del av ansatte og kirkemedlemmer, skaper i alle fall ikke rom for god dialog og et godt samliv.

Selv om vi i Åpen folkekirke anerkjenner uenigheten, betyr ikke det at vi lar være å kritisere og debattere hva mangel på anerkjennelse av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) og deres kjærlighet betyr i praksis. Dessuten er det et mangfold blant Åpen folkekirkes tillitsvalgte, medlemmer og velgere. For mange kostet det mye, nesten for mye, å stemme for å gi en så tydelig anerkjennelse til dem som ikke ønsker å vie likekjønnede par. Noen vil derfor reagere sterkere og bruke større overskrifter i debatten enn andre. Det er helt naturlig, og noe vi skal leve godt med. For kirkemøtevedtaket betyr heldigvis ikke at det er slutt på debattene, utfordringene og samtalene om disse spørsmålene.

Det er ikke lett å leve med uenighet i så fundamentale spørsmål som synet på ekteskapet, samliv, LHBT og deres evne til å elske. Den norske kirke har kommet et godt stykke på vei med kirkemøtevedtaket fra januar, men vi må fortsatt øve oss i å lytte, prøve å forstå hvorfor vi mener og tenker som vi gjør, og hva meningene og utsagnene våre gjør med den andre. Årene som kommer vil vise om vi lykkes. Selv om enkelte vil fortsette å bruke tid på det vi mener er diskriminering og utestengelse, vil vi i Åpen folkekirke gjøre alt vi kan for at Den norske kirke også i framtiden skal være en folkekirke som kan romme oss alle.

Gard Sandaker-Nielsen
leder i Åpen folkekirke

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Neglisjerer nynorsken
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 26 visninger
0 kommentarer
Ideologien rår
av
Espen Ottosen
rundt 2 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Syversens formaning
av
Berit Aalborg
rundt 16 timer siden / 762 visninger
5 kommentarer
Redelig maktkamp
av
Øystein Blymke
rundt 18 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Verdt å prøve
av
Vårt Land
1 dag siden / 293 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Ordet = Jesus = verdensfornuften
24 minutter siden / 49 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 1 time siden / 560 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 7 timer siden / 312 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 8 timer siden / 398 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 8 timer siden / 331 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 8 timer siden / 825 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 9 timer siden / 476 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 10 timer siden / 293 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 1816 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 10 timer siden / 495 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 10 timer siden / 495 visninger
Les flere