Gard Løken Frøvoll

Alder: 23
  RSS

Om Gard

Sitter i Unge Venstres internasjonale utvalg. Studerer master i samfunnsøkonomi.

Følgere

Venstre bør si ja til EU

Publisert 27 dager siden - 795 visninger

Venstre er mange velgeres andrevalg. Å være relativt godt likt av mange kan høres hyggelig ut, men det resulterer ikke i mange stemmer.

Hver velger har kun én stemme, som gjør at Venstre ofte ender opp tomhendt i kampen om lilla-velgere. Ingen stemmer på andrevalget sitt.

Hvorfor er vi et populært andrevalg? Kanskje fordi vi oppfattes som greie og snille, og ofte ganske politisk korrekte. Vi kan ikke beskyldes for innvandringsfiendtlighet, og står i mange saker i en sentrumsposisjon. Men er dette veien videre for Norges eldste og eneste liberale parti?

Nei. Venstre kan ikke fortsette å velge det minst upopulære standpunktet. Venstre må tørre å gå inn for kontroversielle standpunkter, med et solid flertall i befolkningen imot oss. Et godt eksempel på dette er EU-saken. Rundt 20 prosent av Norges befolkning er imot EU og EØS, 60 prosent foretrekker EØS, mens 20 prosent er for et norsk EU-medlemskap. Det er disse 20 prosentene europavennlige nordmenn Venstre bør sikte seg inn mot. Venstre bør bli det klare alternativet for folk som tror at europeiske utfordringer best løses med overnasjonalt europeisk samarbeid. Vi må ikke være redd for de 80 prosentene som er uenige med oss, all den tid 20 prosent er langt mer enn dagens fire prosent oppslutning.

Fremtidstro og optimisme står sentralt blant Venstres velgere og tillitsvalgte. Da virker det merkelig å gjemme seg bak den brede EØS-avtalen, når et langt mer demokratisk alternativ foreligger – nemlig fullt norsk EU-medlemskap.

Venstre vil kanskje aldri igjen oppleve å være et parti for de store masser. Langt mindre om vi fortsetter med uklare standpunkter i saker der vi kan utmerke oss som det moderne alternativet. Men kanskje kan vi nå tosifret oppslutning om vi tar klare standpunkter, blir færre velgeres andrevalg, og flere velgeres førstevalg.

Norge kommer før eller siden til å bli fullverdig medlem av EU. Det er kun et spørsmål om tid. Hvilken side av historien vil Venstre være på? Vil vi virkelig la et konservativt parti som Høyre dominere Ja-siden i EU-debatten?

Jeg håper Venstre ved neste korsvei bestemmer seg for det demokratiske alternativet. Vi kan ikke lenger akseptere at Norge står på gangen under avstemningene i Brüssel. Og vi kan ikke lenger velge standpunkter fordi vi er redd for å støte noen unna. Jeg ønsker et modig Venstre som leder an i Norges marsj mot EU-medlemskap.


Trykket i Vårt land 30. april 2018


Gå til innlegget

Fri arbeidsinnvandring – også fra land utenfor EØS!

Publisert 2 måneder siden - 555 visninger

Fri flyt av arbeidskraft innenfor EØS-området har vært en suksess. Nå er det på tide å åpne for fri arbeidsinnvandring også fra land utenfor EØS.

Innenfor EØS-området er det fri flyt av arbeidskraft. Det betyr at hele EØS-området fungerer som et felles arbeidsmarked, der alle kan reise og søke lykken i hvilket land de måtte ønske. På tross av mulighetene til en bedre betalt jobb, er det likevel svært få som migrerer. I årene mellom den store EU-utvidelsen til Øst-Europa i 2004, og 2015, viser tallene at kun 1,5 millioner mennesker har emigrert, av et totalt innbyggertall på 96 millioner. Dette betyr at kun 1,6 prosent av EØS-innbyggerne faktisk reiste utenlands for å jobbe i denne perioden. Kritikere av utvidelsen mot øst, som tegnet skremmebilder av masseinnvandring, kaos og arbeidsledighet, tok dermed feil i sine advarsler.

Det skjedde aldri noen ukontrollerbar masseinnvandring fra EØS-området. Og den arbeidsinnvandringen som har funnet sted, har i all hovedsak bidratt positivt. Arbeidsinnvandrere tjener som regel langt bedre i landet de reiser til enn i hjemlandet, og lønn er en viktig bestanddel av bruttonasjonalprodukt (BNP). BNP er et mål på verdiskapning, så arbeidstakeren bidrar altså med mer verdiskapning ved å bruke arbeidskraften sin i Norge, sammenlignet med for eksempel i Polen. Arbeidstakeren tjener på det, og Norges totale verdiskapning øker. I tillegg betaler arbeidsinnvandrere, som alle andre arbeidere, skatt til landet de arbeider i. Denne skatten kommer godt med i en tid hvor budsjettbalansen blir mer og mer krevende.

Norge står overfor en eldrebølge. Vi får stadig flere eldre, og disse trenger mange ansatte for en god eldreomsorg. Her er arbeidsinnvandringen helt essensiell. Ikke bare fordi vi ville hatt store problemer med å utdanne tilstrekkelig med helsepersonell på egenhånd, men også fordi vi samtidig må opprettholde driften i andre deler av samfunnet. Eldrebølgen blir lettere å hanskes med, ved større tilgang på viktig utenlandsk arbeidskraft.

Arbeidsinnvandrere sender ofte store deler av lønnen sin hjem til familie og venner. Dette bidrar til økt kjøpekraft for mottakerne, som brukes til vekststimulerende investeringer og forbruk i arbeidstakerens hjemland. Dette betyr mye for mottakerne og mottakerlandene, og er sannsynligvis en hovedmotivasjon for å reise utenlands for en bedre betalt jobb. Alle disse overføringene skjer uten unødvendige administrasjonskostnader, og norske skattebetaleres penger forblir uberørt. Dette er en vinn-vinn-situasjon.

Som vi ser bidrar arbeidsinnvandring til mye positivt både for Norge, for den enkelte arbeidsinnvandrer, og dennes familie i hjemlandet. Vi ser også at det slett ikke ble noen kaosartede tilstander med ukontrollert og massiv innvandring fra de langt mindre rike østblokklandene. Derimot er arbeidsinnvandringen nyttig for å holde hjulene i gang. Så hvorfor begrenser vi det til EØS-området? Hvorfor inkluderer vi ikke en større andel av verdens land i dette frie arbeidsmarkedet?

Dette ville hjulpet oss gjennom en eldrebølge, tilført ekspertise til den grønne omstillingen vi står overfor, økt verdens samlede BNP, samt sørget for å løfte mange familier ut av fattigdom. Fri flyt av arbeidskraft er et gode. Land utenfor EØS-området bør også få delta på denne triumfen av internasjonalt samarbeid.

Gard Løken Frøvoll, Unge Venstres internasjonale utvalg

Gå til innlegget

Når politikeren møter filosofen

Publisert 3 måneder siden - 450 visninger

KrFs nestleder Olaug Bollestad var svært svak i duellen mot moralfilosof Ole Martin Moen. Politikere har mye å lære av filosofene. Får vi endelig se en opplysende debatt?

Torsdag 15. februar møtte KrFs nestleder Olaug Bollestad moralfilosof Ole Martin Moen til duell i debattprogrammet «Debatten» på NRK. Temaet for duellen var CRISPR-teknologi, som i denne sammenheng går ut på å «klippe-og-lime» i genene, slik at man kan fjerne sykdommer hos barnet allerede før det er født. Ole Martin Moen var positiv til CRISPR, mens Olaug Bollestad var imot.

Velfunderte spørsmål. Ole Martin Moen, som er ansatt ved Universitetet i Oslo, er kanskje best kjent som transhumanisten som vil fryses ned etter sin død, for senere å bli gjenopplivet når teknologien tillater det. Han fronter ofte synspunkter som ligger litt til siden for folks gjengse oppfatning, men argumenterer alltid stringent, og stiller velfunderteretoriske spørsmål som får mottakeren til å undre «kanskje burde jeg tenke annerledes om denne saken?».

Spørsmål som får mennesker til årevurdere sitt opprinnelige standpunkt burde være kjærkomne bidrag til en opplyst samfunnsdebatt. Spørsmålene bidrar til å komme nærmere «sannheten», da argumenter må bygges opp logisk fra debattantens grunnleggende premisser, eller aksiomer. For å stille slike gode spørsmål kreves en klargjøring av begreper, og åpenhet rundt premissene som ligger til grunn.

I Ole Martin Moens tilfelle, opplever jeg at hans spørsmål og argumenter blir godt ivaretatt i radioprogrammet «Verdibørsen - P2s magasin for etikk og livssyn», der han jevnlig møter andre filosofer til debatt om ulike temaer.

Ryddig og logisk. Da meddebattanteneer filosofer, opplever vi som lytter til programmet at argumentene er velfunderte, og at argumentasjonen fremlegges på en ryddig og logisk måte. Spørsmål blir stilt og besvart, og eventuelle uenigheter skyldes hovedsakelig deltakernes ulike filosofiske utgangspunkt. Filosof Moen argumenterer hovedsakelig ut fra et utilitaristisk grunnsyn, og det oppleves dermed oversiktlig å følge hans argumentasjonsrekker med dette in mente.

Hadde det bare vært så vel, når filosofen møter politikeren. Dessverre handler sjelden politikk om å komme nærmere «sannheten», men i stedet om ikke å tape ansikt i den aktuelle debatten. Politikere sendes ut i debatter med innlærte talepunkter skrevet av rådgivere, som har god kontroll på landsmøtevedtak, parti­program og strategi. Det er fristende å bruke om denne situasjonen, et ordtak som lyder som følger: «Når det eneste du har er en hammer, ser alle problemer ut som spikre».

Politikere som sendes i debatt, velutstyrt med talepunkter, agerer litt påsamme måte. Talepunktene er deres hammer, og kritiske spørsmål og motargumenter behandles som spikre; de skal identifiseres og hamres ned på en mest mulig overbevisende måte.

Goddag mann, økseskaft! Om Olaug Bollestad er overbevisende eller ei, er i stor grad subjektivt, så den lar jeg ligge. Faktum er at hun er stortingsrepresentant og nestleder i KrF, så formodentlig oppleves hun som overbevisende avrelativt mange. Hun kan talepunktene godt, og leverer disse på en tilstrekkelig god måte. I CRISPR-debatten falt hun imidlertid igjennom. Talepunktene passet dårlig til Moens argumenter, og det hele minnet mest om Asbjørnsen og Moes kjente eventyr «Goddag mann, økseskaft!».

Moen sa at CRISPR er bra, fordi det kan kurere sykdom før barnet er født. Hun svarte at alle mennesker er like mye verdt, og at man derfor ikke skal rangeremennesker etter hvem som er «bra nok». Til dette svarte Moen at CRISPR ikke er vesentlig forskjellig fra dagens medisin, da begge handler om å kurere sykdommer. Ved å definere noen tilstander som «sykdom», for så å forsøke å kurere dem, har man allerede akseptert at noen tilstander er bedre enn andre.

Medisinen er normativ. Med andre ord har man akseptert at medisinen er normativ, at noe menes å være bedre enn noe annet. Derfor burde det være greit å redigere gener for å gi barnet et best mulig liv. Bollestad hadde tilsynelatende aldri hørt dette argumentet før, nemlig at CRISPR minner svært mye om dagens medisin, bare at pasienten kureres tidligere. Hun virket noen sekunder ganske fortumlet, før hun på ny strakk seg etter hammeren sin: «Hvem er vi til å bestemme hvem som er bra nok?».

Dette var altså duellen der politikeren møtte filosofen. Duellen var en oppvisning i henholdsvis dårlig og god debattkultur. Forhåpentligvis kan den virke som en vekker og et vendepunkt. Politikere har altfor lenge sluppet unna med ferdig innøvde setninger, og unnlatt å svareordentlig på spørsmål. Dersom pressen skal forbli «den fjerde statsmakt», må politikere i større grad avsløres og settes til veggs når de snor seg unna i kjent stil. Fordi demokratiet fortjener det.

Gard Løken Frøvoll

Styremedlem Oslo Unge Venstre

Gå til innlegget

Viktige Venstre-gjennomslag i ruspolitikken

Publisert 4 måneder siden - 579 visninger

Venstre har fått store gjennomslag i regjeringsforhandlingene. En mer human ruspolitikk er blant de viktigste av disse gjennomslagene. Likevel er man ikke helt i mål.

 

Skadevirkningene av den inhumane ruspolitikken har endelig kommet frem i lyset. Blant de negative konsekvensene har vi følgende: overdosedødsfall grunnet varierende styrke på stoff, kriminelt monopol på omsetning, lange fengselsdommer, tap av politiressurser, og tap av skatteinntekter. Kort sagt er dagens politikk katastrofal for individ, familie og samfunn.


Legalisere og regulere. Avkriminalisering kan begrense en del skader knyttet til dagens ruspolitikk. Man slipper samfunnets kostnader til fengselsstraffer, politiressurser frigjøres, og brukerne får én ting mindre å bekymre seg for. Likevel er ikke avkriminalisering nok. De kriminelle har fortsatt et ukontrollert monopol, så brukerne kan aldri være sikre på stoffets styrke. Dette fører til at gårsdagens rus kan bli dagens dødelige dose. Samfunnet går også glipp av skatteinntekter, da all profitt havner i kriminelles lommer. Derfor ønsker Unge Venstre å legalisere og regulere omsetningen av narkotika.

Legalisering av narkotika, med et tilhørende kontrollert og regulert marked, ville slått beina under de kriminelle markedene. Stoffet kunne for eksempel bli solgt på apotek. De apotekansatte kunne gitt veiledning, og stoffets styrke og anbefalte dosering kunne stått på etiketten, i likhet med alle andre legemidler. Staten kunne tillagt skatter etter skadevirkning, slik man prøver på i alkohol- og tobakkspolitikken. Slik ville staten kunne hente inn store summer, som igjen kunne vært brukt på forebygging og hjelp til de mest utsatte brukerne. I tillegg ville dosene være like sterke hver gang, og dermed ville vi redusert antall overdosedødsfall.

Fra straff til hjelp. Unge Venstre er svært fornøyde med at moderpartiet tar ansvar og stiller opp for utsatte grupper i samfunnet. Venstre fikk regjeringen med på å endre myndighetenes reaksjoner mot brukere fra straff til hjelp, som er et viktig steg på veien mot en human ruspolitikk. I tillegg blir det iverksatt en rekke gode tiltak, som økt satsing brukerrom, og da spesielt opplæring av rusavhengige i å innta rusmiddelet på mer skånsomme metoder.

Unge Venstre er glade for gjennomslagene i regjeringsplattformen. Men arbeidet er ikke over, og vi skal fortsette å jobbe for legalisering av regulerte markeder for omsetning av narkotika. Bare da kan vi oppnå en human ruspolitikk.

Gard Løken Frøvoll, styremedlem Oslo Unge Venstre

Gå til innlegget

Direkte kontantoverføringer er effektiv bistand

Publisert 5 måneder siden - 565 visninger

Forente Nasjoners første bærekraftsmål sier at vi skal «Utrydde alle former for fattigdom i hele verden» innen 2030. Mer konkret betyr dette at alle mennesker i verden skal disponere mer enn 1,90 dollar om dagen.

Gi ham en fiskestang.
«Gi en mann en fisk, og han har mat én dag. Gi ham en ­fiskestang, og han har mat resten av ­livet». Denne analogien er fin i den forstand at bistand bør være «hjelp til selvhjelp». Den retter fokus mot at bistand ikke skal virke umyndiggjørende og passivitetsskapende, men som et verktøy til selvstendig ­utvikling over tid.

Dessverre er analogien også et ­eksempel på det som er feil med store deler av ­verdens bistand. Man antar at man vet hva den ­fattige trenger, og at problemet blir løst dersom den fattige blir gitt dette. Problemet er at det er svært vanskelig å vite hva de ­fattige trenger. For å finne ut av dette kreves store ­ressurser, og de fattiges behov kan endres raskt.

Dersom man hadde gitt bistand direkte til befolkningen, kunne hver og én oppfylt sine mest prekære behov. Det virker rimelig å anta at individene selv har best innsyn i hva som ville hjulpet mest. Derfor er det bedre å sende penger enn å sende en ­fiskestang. Da kan den trengende selv velge om han vil kjøpe fiskestang, eller noe han trenger enda mer.

Direkte til mottager. Selv i svært fattige land har ofte en stor andel av befolkningen mobiltelefon. Man kan tenke seg en løsning der det kartlegges hvor de fattige bor, for så å sende penger direkte til mottager gjennom mobilen. Denne løsningen blir trukket frem av organisasjonen Effektiv Altruisme som én av de aller mest effektive tiltakene mot fattigdom. Metoden er effektiv fordi den har lave administrasjonskostnader, slik at mest mulig kommer frem til mottaker.

Studier viser at kontantoverføringer fører til flere essensielle eiendeler, gode investeringer, økt tilgang til næringsrik mat, bedre helse, og økt skolegang for barn. Nærmest ingenting brukes på alkohol, tobakk eller pengespill. Kort sagt forvalter mottakerne pengene på en veldig god måte.

Målrettede tiltak. Dersom vi skal nå FNs bærekraftsmål om å utrydde ekstrem ­fattigdom innen 2030 må vi satse på målrettede tiltak. Direkte pengeoverføringer er verken glamorøst eller komplisert, men det er svært effektivt for å heve folk over grensen på 1,90 dollar per dag. Grensen er lav, og en eventuell oppnåelse av denne bør ikke bli en hvilepute. Men realiteten er at 10 prosent av verdens befolkning lever under denne grensen, og det er disse vi primært må rette tiltakene mot.

Hittil er det vanskelig, eller umulig, å finne mer kostnadseffektive metoder for bistand. Derfor bør Norge, og verden, dreie langt mer av sitt bistandsbudsjett mot direkte ­kontantoverføringer. Slik kan vi hjelpe ­flere for den samme summen. Kanskje kan vi utrydde ekstrem fattigdom innen 2030.

Gard Løken Frøvoll, Unge Venstres ­internasjonale utvalg

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
10 minutter siden / 180 visninger
Roald Øye kommenterte på
Biskoper og kirkeledere utfordes.
12 minutter siden / 2639 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
21 minutter siden / 180 visninger
Kersti Zweidorff kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
31 minutter siden / 2386 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Refusert
32 minutter siden / 926 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
41 minutter siden / 2386 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 10 timer siden / 180 visninger
Les flere