Frode Granerud

Alder: 39
  RSS

Om Frode

Følgere

Bare den ene armen

Publisert 11 måneder siden

Tjenestedelingsprinsippet må ikke «lekke» ut til områder som ikke er omfattet av det.

I høst har det vært noe debatt­ rundt kvinners tjeneste i Norsk Luthersk Misjonssamband. Som leder i NLMs medarbeiderforening (NLM MAF) ønsker jeg å kommentere dette.

I NLM praktiserer man et tjenestedelingsprinsipp, som går ut på at stillinger som tillegges et «særlig hyrde- og læreansvar» bare kan innehas av menn. Dette gjelder stillingene generalsekretær, leder NLM utland, leder NLM Norge, regionledere i Norge, forsamlingsledere, og rektorene ved bibelskolene og Fjellhaug internasjonale Høyskole. Den teologiske begrunnelsen for dette kan man lese om i dokumentet «Sammen i tjeneste», som er tilgjengelig på NLMs nettsider.

Ingen teologisk agenda. 

NLM MAF har ingen teologisk agenda, men vi forholder oss til det som er NLMs lære. Vi arbeider ikke for å endre NLMs teologi om menn og kvinners tjeneste. Men vi er opptatt av at tjenestedelingsprinsippet skal praktiseres på en måte som er god for organisasjonen og for de ansatte, og at det ikke skal «lekke» ut til områder som ikke er omfattet av det.

Det finnes dessverre en del fortellinger om at kvinner ikke på samme måte som menn oppmuntres og utfordres til å ta lederansvar­ eller gå inn i forkynnertjeneste i organisasjonen, og at de får meldinger om at deres tjeneste er mindre ønsket. Dette skjer til tross for at tjeneste-
delingsprinsippet ikke er til hinder for at kvinner kan være ledere­ eller forkynnere i NLM (med unntak av de få stillingene jeg nevnte), og til tross for tydelige signaler fra NLMs ledelse om at slik skal det ikke være i organisasjonen vår. Likevel kan det se ut som om dette er en ukultur som av og til dukker opp.

Den ene armen. 

Den gamle filosofen Platon skal ha sagt at et samfunn som ikke oppdrar og øver opp kvinnene, er som et menneske som bare trener opp den ene armen. NLMs kall og oppdrag er viktig, og vi trenger at begge armene trenes opp og tas i bruk. NLM MAF støtter og anerkjenner arbeidet ledelsen gjør for å løfte fram at kvinners tjeneste er nødvendig og ønsket i NLM, og for å konfrontere negative holdninger til kvinners tjeneste. Likevel ser vi at det fremdeles er en vei å gå, og jeg vil her komme med fire konkrete utfordringer: To til ledelsen og to til fellesskapene på grasrota.

Til ledelsen:

– Vær raskt på banen og tydelig­ når negative holdninger til kvinners tjeneste må konfronteres. Dette må skje både internt og offentlig, slik at det aldri er tvil om at kvinners tjeneste er ønsket i NLM.

– Let aktivt etter kvinnelige kandidater når en lederstilling skal besettes, og utfordre dem til å søke. Gi flere kvinner lederoppgaver og ansvar, og ha som mål å øke kvinneandelen i lederstillinger i NLM.

Til fellesskapene:

– Bruk våre mange dyktige kvinnelige forkynnere i fellesskapet deres. Hvis semester-
programmet i foreningen inneholder bare – eller nesten bare – menn, går kvinnene i fellesskapet glipp av gode forbilder, og det kan skapes et inntrykk av at forkynnere helst skal være menn.

– Let etter kvinnelige talenter i fellesskapet deres, i alle aldersgrupper­, men særlig blant de yngste. Gi dem ansvar og oppgaver, oppmuntre dem, og la dem få vokse inn i nye utfordringer. Utfordre dem gjerne til å studere teologi. Slik bidrar dere til å forsyne NLM med dyktige ledere for neste generasjon.

Om disse fire punktene tas til følge, vil resultatet bli en organisasjon som er enda mer slagkraftig og fremtidsrettet i arbeidet med å nå verden for Kristus.

Gå til innlegget

KrF må bli i opposisjon

Publisert rundt 1 år siden

En måned med heftig debatt om veivalg er over, og nå skal KrFs landsmøte ta stilling. Selv har jeg ment at Hareides forslag om samarbeid mot venstre er det beste. I den situasjonen KrF er i nå, mener jeg likevel at partiet bør bli værende i opposisjon.

Skal vi tro medienes kartlegging av delegatene, er det nå flere delegater som vil samarbeide til venstre (81) enn til høyre (76). Imidlertid har ingen av alternativene flertall, og begge vil kreve at noen av de 32 delegatene som helst foretrekker opposisjon stemmer subsidiært. Da vinner etter alt å dømme blå side – hvis ikke fem blå delegater ombestemmer seg.

I tillegg vet vi at dersom Rogaland hadde brukt forholdstallsvalg, slik som alle de andre fylkene, hadde det kommet enda fire røde delegater derfra. Og hadde det ikke vært for et sykdomsforfall i Vestfold, hadde det kommet enda en rød delegat derfra. Disse til sammen fem røde ekstradelegatene ville ha tippet flertallet i rød retning. Dette viser at landsmøtets sammensetning også er preget av et element av vilkårlighet.

Regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet vil være et nytt og kontroversielt veivalg, og skape sterke
reaksjoner. Det vil også regjeringssamarbeid med Frp. Når de to sidene i landsmøtet er så jevnstore som de er, bør partiet unngå så kontroversielle valg. I begge tilfeller vil man påføre et stort mindretall et smertefullt nederlag, og faren for splittelse vil være stor.

Derfor bør KrF bli værende i opposisjon ut denne stortingsperioden, og samtidig ta seg bedre tid til en samarbeidsdebatt som ikke bør konkluderes før vi nærmer oss valget i 2021. Da slipper man å bryte løftet om ikke å gå i regjering med Frp, og man slipper å skuffe dem som hadde oppfattet det som at KrF fredet Erna Solberg (selv om partiet strengt tatt aldri har gjort det).

Avstemningsrekkefølgen på landsmøtet bør for øvrig være slik: Først stemmer man over det mest ytterliggående forslaget, som er regjeringssamarbeid med Ap og Sp. Hvis det faller, stemmer man over regjeringssamarbeid med H, Frp og V. Hvis det også faller, står man igjen med det som er dagens situasjon, altså opposisjon.

Gå til innlegget

KrF og løftebrudd

Publisert rundt 1 år siden

I anledning debatten om KrFs veivalg, har jeg søkt opp landsstyrets vedtak fra november 2016, som ble bekreftet av landsmøtet våren 2017, og som sier hva KrF gikk til valg på. Der står følgende:

«1. KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti og går til valg på at Norge trenger en ny regjering.

2. KrF har som mål å komme i regjering etter valget 2017. KrFs deltakelse i regjering vil avhenge av valgresultatet, styrkeforholdet mellom partiene og politisk gjennomslag i viktige saker for partiet.

3. KrF mener landet er best tjent med en regjering med et sterkest mulig sentrum. KrF vil arbeide for en regjering i 2017 som består av flest mulig av sentrumspartiene og partiet Høyre. Med respekt for de politiske forskjellene er et regjeringssamarbeid med Frp ikke aktuelt.

4. Dersom et regjeringssamarbeid sentrum/Høyre ikke er mulig etter valget, må KrF søke andre gjennomslag for vår politikk og mest sannsynlig velge opposisjon.»

Av dette kan vi lese ut følgende:

– KrF gikk til valg på regjeringsskifte. Det vil derfor ikke være løftebrudd å felle den sittende regjeringen.

– KrF var tydelig på at regjeringssamarbeid med Frp er uaktuelt. Det vil derfor være løftebrudd å gå inn i en regjering hvor Frp også er med.

– KrF sa også tydelig at om ikke en sentrum-høyreregjering lar seg gjennomføre, vil partiet søke gjennomslag på andre måter. Da er opposisjon det mest sannsynlige alternativet - men altså ikke det eneste. Det vil derfor ikke være løftebrudd hvis KrF går i regjering med AP og Sp.

Gå til innlegget

Om å beklage en opplevelse

Publisert nesten 2 år siden

I VL 11. desember svarer Hilde Frafjord Johnson og Otto Galtung, generalsekretærer i KrF og KrFU, på kritikk av måten KrF/KrFU har håndtert trakasseringen av Julia Sandstø på. De bruker formuleringene «Jeg beklager virkelig at hun opplever at håndteringen ikke var god nok» (Johnson) og «eg beklagar verkeleg at ho opplever det slik» (Galtung).

 

Svarene deres er vennlige, men formuleringene har en tydelig implikasjon: Ingen av dem synes villige til å beklage at denne saken ikke ble håndtert bra nok. De beklager bare at Sandstø opplevde det slik.

 

Det er ikke helt uvanlig å se slike eller lignende formuleringer: Jeg beklager at du opplevde det slik. Jeg beklager at du følte det sånn. Jeg beklager at du ble lei deg. Ordene virker vennlige, men sannheten er at slike formuleringer ikke er beklagelser i det hele tatt. De beklager ikke det som har skjedd, de beklager bare en persons opplevelse eller følelser. Det kjennes nok mer behagelig å formulere seg slik, men samtidig er ikke dette å ta saken på alvor.

 

Når noen har gjort noe galt, er det den gale handlingen som må beklages, ikke opplevelsene og følelsene til den som er rammet. Opplevelser og følelser klarer den rammede å ta ansvar for selv. Å beklage noens opplevelse eller følelser er egentlig ganske arrogant, og kan i verste fall implisere at opplevelsen eller følelsen ikke er berettiget.

 

Jeg vil derfor si følgende til Johnson og Galtung, og samtidig til alle andre som noen gang kommer i en situasjon der de må si unnskyld: Ikke si at du beklager at den rammede opplevde det slik, eller at han/hun følte det sånn, eller at han/hun ble lei seg. Hvis du er ansvarlig for at noe galt har skjedd, så er din oppgave kun å beklage det som skjedde, ikke den andre personens opplevelse av det. Hvis Johnson og Galtung virkelig ønsker å ta ansvar (og det tror jeg egentlig at de gjør), må de bruke følgende formulering: «Vi beklager at KrF og KrFU ikke håndterte trakasseringen av Julia Sandstø på en god nok måte.»

 

(Også trykket i Vårt Land 13. desember 2017)

Gå til innlegget

Når menighetskomitéen i Garder inviterer til bibelvandring, er det ikke verre enn at man kan kaste invitasjonen hvis man ikke vil være med.


En familie som ikke hører til Den norske kirke, reagerer sterkt på at de har mottatt invitasjon til bibelvandring i Garder kirke (Vårt Land 2. november). Jeg er intervjuet i saken og er der sitert riktig. Men i bildeteksten gikk det visst litt fort hos redaksjonen. Der står det «Beklager: Prest Frode Granerud».

Det stemmer ikke. Jeg brukte ikke ordet «­beklager» da jeg snakket med journalisten, og jeg bruker det heller ikke nå. Derimot sa jeg det jeg ellers er sitert på: Vi valgte å sende invitasjon til alle barna i Garder, fordi vi ønsket å inkludere alle. Det var ment godt, men vi ser at det ikke ble oppfattet slik. Vi tar reaksjonen fra familien til etterretning, og de kommer ikke til å få flere invitasjoner fra oss.

Må tåle. Men beklage gjør jeg altså ikke. Beklage gjør man bare hvis man har gjort noe som er galt, og det mener jeg at vi ikke har. Først det juridiske: Så langt jeg kan skjønne, brøt ikke menighetskomitéen i Garder noen regler da de gav denne ­familien en invitasjon til ­bibelvandring.

Det er mulig å reservere seg mot adressert og uadressert reklame for salg og ­næringsvirksomhet, men ikke mot ­reklame med politisk og religiøst innhold. Det betyr at man må tåle å få brosjyrer fra de politiske partiene i postkassen når det er valgkamp, og man må tåle å få det lokale menighetsbladet. Videre har kirken mulighet til å sende invitasjoner til arrangementer, også til personer som ikke er medlem i Den norske kirke. Om man bør benytte seg av denne muligheten, får så være en lokal vurdering.

Ikke krenkende. Så det prinsipielle: I et livssynsåpent samfunn må man tåle at mennesker ønsker å dele sin tro. Det er ikke krenkende å invitere noen til et arrangement i kirken, i moskéen eller i tempelet. Moren i Garder spør retorisk: «Hvordan ville du opplevd det om jeg sanket inn navnene på alle sjuåringer i bygda, ga dem en koran og inviterte dem til koranundervisning hver lørdag, som er vanlig i min religion?»

Men det vil ikke være noen grunn til å reagere sterkere på det enn på en invitasjon til å bli med i det lokale skolekorpset. I et livssynsåpent samfunn bør vi ikke bare tåle dette, vi bør tenke at det er positivt. Når Jehovas Vitner ringer på min dør, vet jeg at de mener besøket sitt godt, og de fortjener å bli respektert for det – så lenge de også respekterer et nei der man ikke er interessert.

Og når menighetskomitéen i Garder ­inviterer til bibelvandring, så er det ikke verre enn at man kan kaste invitasjonen hvis man ikke vil være med. Å kalle et vennlig brev for «aggressiv kirkerekruttering» og «ufattelig frekt» er å ta dette fullstendig ut av proporsjoner. At mennesker ønsker å dele sin tro er spennende, og det kan føre til interessante møter og gode samtaler. Og vil man ikke være med på det, kan man bare si nei takk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.11.2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
12 dager siden / 1324 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1279 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1161 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 814 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere