Ingerid Katharina Havig

Alder: 42
  RSS

Om Ingerid

Følgere

Kirken og det nyåndelige

Publisert 16 dager siden

Debatten om prinsessen og sjamanen i St. Petri kirke gir håp om en dypere samtale om forholdet mellom kirken og det nyåndelige.

Etter at biskopen så seg nødt til å avlyse arrangementet i St. Petri kirke i Stavanger, har det vært svært mange innlegg og kommentarer i avisene, også i Vårt Land. Jeg ønsker å kommentere to av innleggene som stod i Vårt Land 28. mai.

Det er naturlig at dialogprest Silje Trym Mathiassen og biskop Anne Lise Ådnøy i Stavanger er de nærmeste til å forklare og oppklare hva denne dialogen var ment til og hvordan de ønsket at den kunne ha blitt.

Lyttet og forstått

Det er også motivet til prest Tore Laugerud og direktør Raag Rolfsen, begge i Areopagos. Ut av innleggene deres er det tydelig at de ønsker å si noe nytt om temaet religionsdialog. Artikkelen legger vekt på at kirken har sviktet den nyåndeligheten som har vokst frem og at kirken burde lyttet og forstått. Kirken må spørre hvorfor dens egen praksis og formidling ikke er meningsskapende for flere, og være villig til å lytte og forstå - kanskje til og med la seg endre.

Ja, takk. Men hva mener Laugerud og Rolfsen at kan endres, og hva er det som ikke er tilstrekkelige meningsskapende ved kirkens formidling og praksis? De antyder noe, men jeg som leser må gjette meg til resten.

Påfølgende dag (29. mai) skriver Helge Hognestad at dialog er umulig uten vilje til endring. Så blir spørsmålet: ekte og reell dialog, hva er det?

Mine erfaringer som pleier på hospice for alvorlig syke og døende mennesker gjennom 14 år har vist meg hvor viktig det er med likeverdig dialog. Dimensjonen tro kommer tettere på når døden nærmer seg. Min oppfatning er at den døende ønsker mest mulig åpen, sannferdig og ekte dialog. Det er det som skaper trygghet i den krevende fasen av livet. Dette også med et håp om at dialogen åpner opp for noe mer som skaper mening og trygghet.

Skjult agenda

Hvis dialogen bærer preg av skjult agenda, når den ikke inn til pasienten fordi sjelen vet og kun tar imot sannhet der den pasienten er! Selv om pasienten ikke har noen tro, opplever jeg at åndeligheten er til stede.

På hospicet er vi heldige som har prester som er gode til denne ekte dialogen med troende og ikke troende. Ved flere anledninger har pasienter sagt at de ikke ønsker besøk av prest. De har sin egen tro utenfor kirken, en de har kommet til selv, en såkalt alternativ tro.

Jeg møtte også pasienter som kalte seg Hognestad-kristne. Den hjelpen til tro som daværende prest Hognestad hjalp dem med, hadde båret dem gjennom livet, og nå videre inn i døden.

Jeg har ti års erfaring fra menighetsrådsarbeid og kaller meg selv kristen. Men etter som årene har gått har jeg hatt mer kontakt med det nyåndelige og blitt mer og mer åpen og nysgjerrig på dette store og for meg krevende feltet.

Syngebolle fra Tibet

Hva innebærer det å kalle seg Hognestad-kristen? Hva er det med sjamanismen som gir mening? Hva er det en healer kan gi et menneske ved livets slutt? Hvordan kan bruk av en syngebolle fra Tibet hjelpe på smerter?

Jeg har alltid følt det som en ære å være nær mennesker som er på vei til den andre siden. I dialogen kjenner jeg hvor viktig det er å kunne ta den døendes perspektiv uten å miste min tro eller oppleve at den blir mindre for meg.

Er kirkedialogen åpen eller misjonerende? I Ådnøy og Mathiassens artikkel legges det stor vekt på åpenhet, respekt og tillit. De fremhever hva de ønsker med dialogen: Kirkens og kirkebyggets formål er å forkynne evangeliet, så mennesker kan komme til tro og det kan bli mer himmel på jord.

Dette opplever jeg imidlertid mer som misjonering enn dialog. Jeg vet av erfaring i min egen trosvandring at kontakten med det nyåndelige har hatt avgjørende betydning for meg og beriket min kristne tro. Dette samtidig som jeg opplever at det nyåndelige feltet har mye å hente innenfor kirken.

Modige representanter

Jeg ønsker å takke for denne debatten som startet med to modige representanter for kirken: dialogprest Mathiassen som viste mot til å si ja til Prinsessen og Sjamanen i St. Petri kirke, og biskop Ådnøy som viste mot til å si nei.

Dette gir håp om åpning for ekte dialog videre.

Ingerid Katharina Havig

Stabekk

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere