Ola Garli

Alder:
  RSS

Om Ola

Følgere

Gudstjenesteforbud for retten?

Publisert 24 dager siden

Den norske kirke må ikke en gang tenke på å gå rettens vei for å få holde kirkene åpne når samfunnet ellers stort sett er stengt.

Det meldes (VL 7. mai) at europeiske kirker har begynt å gå til domstolene, fordi de mener gudstjeneste-forbudet bryter med religionsfriheten. En norsk teologiprofessor ser ut til å henge seg på.

Jeg spør bare: Hvorfor skal kirken kunne heve seg over norsk lov?  Det er ikke slik samfunnet her i vesten er organisert. Og hvilken interesse skulle kirken ha av å trosse begrensningene som myndighetene har lagt for å hindre coronasmitte?

Det ville være mer fornuftig av kirken å spørre: Hva kan vi gjøre for de fattige;  heller enn å være opptatt av altertjenesten i kirkehusene. 

Teologiprofessor Marius Mjaaland stiller også spørsmål ved at nedstengingen av kirker ikke har blitt et større politisk spørsmål i Norge. Hvorfor skulle det det?  Vi må innse at kirken er en ganske alminnelig samfunnsaktør, uten behov for - eller ønske om -spesialbehandling. Vi må slutte å lete etter allianser i maktens korridorer og hige etter den meget omtalte «synligheten». Det er blant folk flest vi har vårt virke. Hos dem banker vi på og gjør vår tjeneste innenfor rammene for nødvendig smittevern. Jeg forventer ikke at avisene skriver om det.

Gå til innlegget

Savner ikke helvete i barnesalmer

Publisert rundt 1 måned siden

Den største kampen jeg kontinuerlig har stått i som prest siden 1981 er kampen for vennligheten i kirken. Den vil jeg stå i til jeg om få måneder blir pensjonist. Førsteamanuesis Merete Thomassen har forsket på barnesalmer og savner i følge VL 15. april den vrede, straffende og ukjente gud (sic) i barnesalmer som brukes i Den norske kirke.

Heldigvis, sier jeg, er ikke dom, konflikt og straff fremtredende temaer i salmer for barn. Så vidt jeg kan skjønne har dette aldri vært en vesentlig del av det kirken har ønsket å formidle til barn. Ikke finner jeg heller noe eksempel fra situasjoner som Jesus er oppe i, der han snakker til eller om barn på en måte som kan oppfattes som truende - snarere tvert imot. Så ikke skjønner jeg hva som er forskerens anliggende. Er det ikke nok at vi som var ungdom på 1970-tallet i så stor grad ble truet med helvete på lags- og bedehusmøter, at mange sliter med nattesøvnen den dag i dag? Den tyske psykoanalytikeren Tilman Moser kaller det “Gudsforgiftning” (Jfr. Pax forlag 1979).

Vennlighet?
Livet er hardt, fremhever Thomassen, og derfor må også gudsbilder, menneskesyn og verdensbilde i salmene for barn være preget av dette. Det blir visst for mye velvillighet ut av det, i følge henne. Ja, kirken har ikke vært kjent for sin velvillighet, det vet de som var enslige mødre og som en gang for ikke mange år siden måtte stå skolerett på sokneprestens kontor. 

For min egen del må jeg nok heretter sløyfe syvende vers av Gjør døren høy (NoS 5) der det heter: “Mitt hjertes dør jeg åpner deg, o Jesus, kom hit inn til meg, og ved din nåde la det skje at jeg din vennlighet må se.” Den største kampen jeg kontinuerlig har stått i som prest siden 1981 er kampen for vennligheten i kirken. Den vil jeg stå i til jeg om få måneder blir pensjonist.

Liste med salmer? Selvsagt.
En annen debatt som trekkes opp i samme avis er spørsmålet om hvorvidt det bør foreligge en felles liste over salmer som barn bør kunne etter å ha vært igjennom trosopplæringen i Den norske kirke. Kristine Askøy, leder av kirkerådets seksjon for barn, unge og trosopplæring mener at lokale hensyn gjør at vi ikke trenger en felles liste. 

Hva mener hun med “lokale hensyn”? Jeg kan jo like godt si at vi trenger en slik liste, nettopp av “lokale hensyn”. For at den enkelte menighet lokalt som føle seg som en del av en større helhet, ønsker vi å kjenne noen av de samme salmene; en felles liste med salmer vil bidra til at vi har noe som forener oss i kirken. Altså “lokale hensyn”.

Ett trossamfunn
Kirkerådets seksjonsleder glemmer en viktig ting: Vi er i samme kirke, Den norske kirke er et trossamfunn, ja, vi er ett trossamfunn. Så, hva er det som viser at vi tilhører den samme kirke (bortsett fra de oldkirkelige symboler, kirkeloven etc.)? Jo, felles liturgi og felles salmeskatt. Historien om den oppløste liturgien kjenner vi til, og nå er vi i ferd med å oppløse også den tilhørighet som felles salmer har gitt unge og gamle tiår etter tiår i vårt samfunn.

Skolen
Det som skapte selve tilhørigheten til kirken for meg som var barn på 1960-70-tallet, og som ikke kom fra et aktivt kristent hjem, var de gjentakende “seremonier” hver morgen og ettermiddag da vi sang våre salmer på skolen. Ikke var de fancy og ikke var de rytmiske, de salmene vi lærte. Og ikke var de mange. Men det var ganske sikkert de samme salmene landet rundt. Gjerne var det Syng i stille morgonstunder og Fager kveldssol smiler det gikk i. Når våren kom sang vi No livnar det i lundar, og vi sang Påskemorgen slukker sorgen når vi satt solbrune i klasserommet etter påskeferien. I desember sto Gjør døren høy på timeplanen. Under konfirmantundervisningen ble salmetilfanget utvidet noe. Når jeg senere i livet var til stede under en gudstjeneste var det gjenkjennelse å spore - og dermed følelse av å høre til. 

Salme-sinne
Noe av hemmeligheten med denne salme- og kirkeskatten var at Landstads reviderte salmebok hadde et relativt begrenset antall melodier til de nesten 900 salmene den bestod av. I dag er det helt anderledes, av forskjellige årsaker, og stor sett er det forståelig. Men det de sentrale salmebok- og gudstjenestekomiteene gjennom de siste tiårene må ta en god del av ansvaret for, uansett hvor gode hensikter man har hatt, er at salmekunnskapen og “salmelysten” har forvitret i den norske samfunnet og for folk flest i Den norske kirke. Nesten daglig møter jeg folk i menigheten som har vært i begravelser og gudstjenester rundt omkring i landet og som kommer hjem med stor sorg og fortvilelse, grensende til sinne, på grunn av den fremmedgjøring de har følt på i møte med “bare ukjente salmer” andre steder.

Salmene skapte tilhørigheten
Jeg vil gå så langt som å si at det var skolens salmesang som skapte tilhørigheten til den norske folkekirken. Den mest effektive måte å oppløse folkekirken på er å ta fra folket deres salmer, og ved å fragmentere og oppløse den felles salmesang.

Nyutdannede prester uten salmer
For bare to-tre år siden ble jeg kjent med en student i menighetspraksis  fra et praktikumskull fra MF. Mens han forberedte en begravelse kom han til meg og lurte på om jeg noen gang hadde hørt en salme som het noe så rart som “Fager kveldssol smiler”?

Jeg opplever stadig at nyutdannede prester, diakoner og trosopplærere er temmelig blanke på det jeg ville kalle kjernesalmer. Men “Lean on me” og “Lord I lift your name on high” kan de godt. På kurs i bispedømmets regi der de unge trosopplærererne og prestene sitter i komiteene og skal velge salmer til andakter, går det i brasilianske, argentinske, skotske og irske folketoner og rytmer. I og for seg fine og lettsungne salmer (f. eks. NoS 393, 395, 434, 479), men langt fra folkekirkelig fellesstoff. Det er dette som bekymrer meg. Er man oppmerksom på dette på de kirkelige utdanningsinstitusjonene? Hvem tar vare på de salmene som folk kan og som har formet deres tilhørighet og tro? Tydeligvis ikke byråkratene i Kirkerådet.

Lys våken-sangen
Men tilbake til de “lokale hensyn”: I flere år har sanger knyttet til Tårnagent og Lys våken “herjet” flere kull av barn i kirkens trosopplæring. Det kan ikke være “lokale hensyn” som ligger til grunn når sentrale planer peker på “Lys våken-sangen” som en egnet sang i forbindelse med det som er blitt et landsomfattende arrangement i kirken ved inngangen til adventstiden. Jeg har selv vært øyenvitne til at organister og pianister har brukt time etter time i løpet av en lørdag ettermiddag på å lære barna tekst, melodi og dansetrinn til en sang som kun blir brukt denne ene gangen i deres liv. Som prest har jeg vennlig forsøkt å avverge det hele, men “alle” synger jo denne sangen, så “vi skal også lære barna denne”. Sangen er kanskje god og meningsfull, og vi vet jo at barna nynner på den i friminuttene på skolen noen dager etter Lys våken-helga. Men hva så? Når vil de senere møte denne sangen i gudstjeneste eller i andre kirkelige sammenhenger? Si aldri aldri, men her er det på sin plass å si: Aldri. Sentrale kirkemyndigheter har plantet en sang inn i oppleggene landet rundt som ikke gir noe annet enn et festlig innhold til en avgrenset happening. Nei, den verdifulle tiden sammen med barna må brukes på helt andre sanger og salmer som bidrar til å bygge fellesskap med mengheten forøvrig og til å bli kjent med den salmearven som generasjonene før dem fant sin tro igjennom.

Gå til innlegget

Alle konflikters mor

Publisert 4 måneder siden

I følge Vårt Land var det fred på jord før jødene fikk sitt eget land.

Til slutt i sin analyse (30.1. ) av president Trumps fredsplan for Palestina og Israel omtaler VL-journalist Geir Ove Fonn Midtøstenkonflikten som «alle konflikters mor».

Var det ikke det jeg tenkte: Før jødene fikk sitt eget land, var det bare fred og herlighet på jord.

Gå til innlegget

Bakkevig og Listhaug

Publisert 8 måneder siden

Sylvi Listhaug har uttalt at i Norge spiser vi svinekjøtt. Mener hun da at jøder ikke er norske?

I et innlegg i torsdagens Vårt Land (3.10), gjør Trond Bakkevig et nummer av at Listhaug må ha glemt at den såkalte jødeparagrafen i grunnloven ble opphevet i 1851, og at hun, etter Bakkevigs fremstilling, underforstått mener at jøder ikke er norske.  

Bakkevig sier Listhaug utfordrer en av de verdiene den vestlige verden ser på som en av de viktigste, nemlig religionsfriheten. Jeg har ikke spesiell sympati med Listhaug eller med noen av de andre han nevner i sitt innlegg.  Men i min verden er en annen verdi også grunnleggende viktig: Retten til ikke alltid å bli tolket på verst mulig måte.

Gå til innlegget

Kirkens kompetanseproblem

Publisert 9 måneder siden

Den norske kirke har et kompetanseproblem, uttaler Trond Bakkevig i lørdagens Vårt Land, noe avisen slår stort opp, men det utdypes i liten grad hva han mener med det, annet enn at kirken må bli bedre på å kommunisere i offentligheten.

Men skal vi dvele litt med kirkens kompetanseproblem med en noe annen innfallsvinkel, kan følgende hjertesukk antydes:

- Kompetanse renner i strie strømmer ut av kirken med de mange prestene som går av de to-tre neste årene.

- Mye prestekompetanse sitter konsentrert inne på kirkeråds- og bispedømmekontorene. Litt uærbødig sagt: Der flytter prestene dokumenter, organiserer sin digitale hverdag og passer på at prestene ute i geografien fyller ut sine digitale tidsplanleggere og tidsregnskap på en korrekt måte.

- Mens prestene blir færre, går en strøm av positive, men delvis ufaglærte folk inn i små og store stillinger som trosopplærere i lokalmenighetene. Heldigvis går mange av dem på kurs og tar teologisk og pedagogisk etterutdanning. Det trengs.

- Kirkens kommunikasjon i offentligheten er ikke fraværende; den skjer, enten man vet det eller ikke; enten man tenker på det eller ikke.

Gjennom diverse reformer og endringer de siste årene har kirken kommunisert på en måte som efffektivt (med 3 f-er) er i ferd med å demontere hele folkekirken. Gjennom salmebok- bibel- og ikke minst fadervårreformen - sitter mange av kirkens medlemmer igjen med en følelse av fremmedgjøring.

Løsbladpermer og bøker er sendt ut med endrede gudstjeneste- dåps- vigsels- og gravferdsordninger. Alt dette er kommunikasjon i offentligheten. Og ja, det vitner om kompetansemangel. Men det har kanskje vært morsomt for råd og kirkemøter.

- Når kirken (råd og biskoper) ellers hever sin stemme i offentligheten, skjer det ofte etter prinsippet som journaliser ofte blir kritisert for; de løper som kjent i flokk. I spørsmål som f. eks. klima og kritikk av Israel, er kirkens engasjement forutsigbart og uten nyanser. Det er områder der nesten hele samfunnet taler med én stemme og kirkens stemme skiller seg ikke ut.

Men når hørte vi det kirkelige engasjementet for mennesker som for ikke lenge siden mistet hjelpestønad og arbeidsavklaringspenger med et pennestrøk og om manglende husbankstøtte til folk med dårlig råd etter å ha blitt «Ung ufør». Når hørte vi biskoper og råd si noe om fødselsomsorg, sykehusnedleggelse, om for tidlig hjemsendelse og reinnleggelser av pasienter og om verdighet i eldreomsorgen? Hvor er det kirkelige engasjementet for flere rehabiliteringsplasser til mange av de sykeste blant oss?

Når kirken ikke lever nær det folket den skal tjene, blir kommunikasjonen i offentligheten deretter.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
9 dager siden / 2966 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1705 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
6 dager siden / 1580 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1122 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 1062 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
17 dager siden / 643 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere