Lasse Heimdal

Alder:
  RSS

Om Lasse

Følgere

Dessverre inneholder innlegget til Horgen og Tangen så mange usakligheter og udokumenterte påstander, at det blir vanskelig for oss å få brukt innlegget til å styrke vår interne debatt om klima og miljø.

Vårt Land gjengir 25. juli et kritisk innlegg om friluftslivets karbonavtrykk, skrevet av André Horgen og Jan Ove Tangen ved Universitetet i Sørøst-Norge. Avisen følger også opp innlegget i sin leder 26. juli.


Radikale endringer

Det er prisverdig at det kommer initiativ til å drøfte miljø- og klimaaspektene ved våre fritidsaktiviteter. Skal klima og naturmangfold reddes, har vi behov for radikale endringer som også vil påvirke alle sider av våre liv. Norsk Friluftsliv, paraplyen for de nasjonale friluftslivsorganisasjonene, og våre medlemmer, setter stadig temaet på dagsorden. Det vil vi også fortsette å gjøre fremover.

Dessverre suppleres det i utgangspunktet viktige innlegget til Horgen og Tangen med så mange usakligheter og udokumenterte påstander, at det blir vanskelig for oss å få brukt innlegget til å styrke vår interne debatt om klima og miljø. For det endimensjonale bildet av friluftsliv de skisserer er ikke et bilde alle vil kjenne seg igjen i.

Når forfatterne legger til grunn for sin argumentasjon at alle som er involvert i friluftsliv er underlagt modernitetens DNA som igjen handler om vekst, forbruk og konsum, og videre at friluftsfolk generelt higer etter stadig større og fjernere friluftsopplevelser, så blir dette så usaklig at det er vanskelig å ta alvorlig.


Andre koder

I Norge er det nemlig hundretusener av miljøbevisste mennesker som praktiserer et annet idretts- og friluftsliv enn det forfatterne beskriver. Kanskje forfatterne skulle ha blitt med et av våre 5.000 lag og foreninger ut i naturen en dag? Da ville de nok fort oppdage at for de aller fleste speidere, tur-orienterere, frivillige i hjelpekorpset, turgrupper eller andre friluftsfolk, så er det helt andre koder enn det å være førstemann eller det å nå de mest eksotiske turmålene som gjelder.

Realiteten er også at kun en svært liten andel av friluftslivet handler om flyreiser til fjerne strøk, eller i Norge for den saks skyld, for å gå på tur. Den overveiende og hyppigste andelen av friluftsliv i Norge er hverdagsturer og aktiviteter i nærmiljøet, og ofte til fots eller med sykkel hjemmefra. Å ta en tur ut i nærområdet og nyte naturen er noe av det minst miljøbelastende vi gjør, sammenlignet med andre fritidssysler som shopping, fly- og bilturer og bruk av elektroniske duppedingser hjemme.

Nordmenns høye forbruk av turutstyr og klimaskadelig friluftsturisme er utfordringer vi tar på alvor. Men dette er problemer som er knyttet til den moderne vestlige levemåtens logikk, ikke til friluftslivet i seg selv. Kjernen i friluftslivet er det som kalles for «sporløs ferdsel», hvor vi lokalt og globalt skal sette så lite fotavtrykk som mulig. I friluftsorganisasjonene er dette et viktig prinsipp, som vi forsøker å etterleve, og som vi er opptatt av å lære bort.


En motvekt

Mange oppsøker friluftslivet nettopp fordi de ønsker et avbrekk fra samfunnets stadige mas om å være best, raskest og ha mest. I friluftslivet finner mange stillhet, tilstedeværelse og refleksjon. Ja, du kan også klatre høyt, løpe fort eller suse nedover en bakke på ski, men i friluftslivet er konkurransen aldri et overordnet mål. Det er heller en motvekt til det modernitetens DNA som Horgen og Tangen beskriver.

Friluftslivet gir også et enormt bidrag til folkehelsen og menneskers livskvalitet. DNTs hytter, Norges Jeger- og fiskerforbunds båter og de andre organisasjonenes og BUA-kontorenes utstyrsbanker er eksempler på en delingsøkonomi som vi trenger mye mer av for å redusere forbruk og utslipp. La oss derfor heie på alle gode og bærekraftige aktiviteter, og ta gode debatter om hvordan vi i enda større grad kan legge til rette for det nære og miljøvennlige friluftslivet.

Gå til innlegget

Kongens ja

Publisert over 1 år siden

Kongens nyttårstale inspirerer alle som er engasjert i frivillig arbeid

Kongens nyttårstale hadde stort fokus på frivillighetens betydning for Norge og oss alle. Det han omtalte som den gode kraften, som bor i hvert eneste menneske, knyttet han til tradisjonen med frivillig arbeid. Et praktisk utslag av dette er dugnadsånden, som har skapt mye av det verdi-fundamentet vi støtter oss på i dag, når vi gir gratis av vår tid gjennom engasjement og uegennyttig arbeid.

 Vi er heldige, Norge er et gjennomorganisert land med et stort organisasjonsmangfold. Mange er interesseorganisasjoner, noen verdiorienterte, andre verdinøytrale. Mange er basert på frivilliges innsats, noen har ansatte på lønn. De fleste er innrettet på å hjelpe andre og bidrar til å skape sosiale nettverk, inkludering, levende lokalsamfunn og en opplevelse å være del av noe større enn seg selv.  Ofte er det en blanding av disse perspektivene og engasjementsformene som utgjør drivkraften.

 Idrettsbevegelsen og friluftsorganisasjonene er eksempler på organisasjoner hvor det er ansatt noen, men hvor hovedtyngden av innsats og engasjement ligger hos de frivillige. Uten disse ville for eksempel ikke barn og ungdom oppøve motoriske ferdigheter med store eller små baller og alle aldergrupper nyte gleden av oppmerkende stier og gjestehytter overalt i den vakre naturen vår.

 Norsk Friluftsliv er paraplyorganisasjonen for 16 friluftsorganisasjoner. Fra store og kjente, som Den Norske Turistforening, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norges Røde Kors, til mindre store og kanskje ikke like kjente, som Norges Turmarsjforbund, Kristen Idrettskontakt og Norsk Kennel Klub. Felles for alle, er at de er basert hovedsakelig på frivillig innsats i lokallag rundt om i det ganske land.

 Hos Forbundet Kysten, 4H, KFUK-KFUM speidere og Norges speiderforbund får dagens skjermgenerasjon av barn og unge hver kveld uvurderlig kunnskap om nyttige, norske tradisjoner og hvordan greie seg i og respektere naturen. Skiforeningen holder løypenettet i Oslo-marka ved like hver vinterdag, til glede for liten og stor.

 Bindeleddet til den organiserte idretten skjer i andre av våre medlemsorganisasjoner. De som liker det våte element, kan melde seg på tøffe kurs og konkurranser hos Norsk Seilforbund og Norges Padleforbund. Stadig flere får sans for sykling og klatring i vegg, ute eller inne. Da finner de tilbud via Syklistenes landsforening og Norsk Klatreforbund. Og de som er redd for å gå seg bort i skogen vil få hjelp på veien hos Norsk Orienteringsforbund eller av turskilt satt opp av tusenvis av frivillige.

Terskelen for å utøve friluftsliv er langt lavere og treffer langt flere aldersgrupper enn andre aktivitetstiltak. Derfor er tilbudene fra friluftsorganisasjonene særlig godt egnet til å få flere til å bevege seg minst 30 min daglig, som Helsedirektoratet anbefaler. Alle finner en aktivitet eller flere som passer for seg, enten det er rolig turmarsj eller «buldring» i klatrevegger.

Til sammen nærmer medlemstallet i Norsk Friluftslivs organisasjoner seg 1 million, og antallet dedikerte frivillige dugnadsarbeidere er rundt 100 000. Dette utgjør med andre ord en stor hær av frivillige folkehelsearbeidere.  Forskning viser at 1 krone investert i frivilligheten gir 4 kroner tilbake til samfunnet.

 2018 er friluftslivets frivillighetsår. Kongens ja til norsk frivillighet gir derfor oss som jobber i og med den norske friluftstradisjonen stor oppmuntring til å engasjere flere til frivillig arbeid. Sammen vil vi møte utfordringer knyttet til stillesitting, livsstilsykdommer og ensomhet. Samtidig ivaretas viktige sider ved norsk kulturarv og forståelse for bruk og vern av naturen på samfunns- og individnivå.

Gå til innlegget

I dag er det nittini av hundre døpte som IKKE finner seg en plass i kirken. De færreste opplever kirken som relevant eller påtrengende nødvendig å oppsøke. I en bedrift hadde samme kundeflukt medført at styret hadde blitt sparket.

«Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og nittini av dem går seg vill, lar han ikke da den ene være igjen i fjellet og går og leter desperat etter de som er kommet på avveier? (Matt.18,12 omskrevet)»

Presten i Nordstrand kirke avsluttet søndagens preken med å minne oss om at Jesus er hyrde for alle, også for den ene sauen som har gått seg bort, og ikke er til stede i menighetsfelleskapet. Tanken var nok å oppfordre oss alle om å være en inkluderende menighet.

Utgangspunktet var liknelsen om hyrden som forlot de nittini for å finne den ene. Så sant så sant. Men liknelsen passer ikke lenger på vår kirke. I dag er det nittini av hundre døpte som IKKE finner seg en plass i kirken. Mange har nok en slags tro, men de færreste opplever kirken som relevant eller påtrengende nødvendig å oppsøke utenom ufravikelige invitasjoner til konfirmasjon, bryllup og begravelser.

Hadde en bedrift mistet nittini av hundre kunder, hadde styret blitt sparket, nye markedsførere tilsatt og ressursbruk lagt vesentlig om for å finne ut hva som var gjort feil. All fokus hadde blitt styrt på å finne kundene tilbake igjen.

Hvordan er det mulig å leve så inderlig vel med at så mange bæres ut av kirken etter dåpen for så aldri å vende tilbake? Mange gode initiativ gjøres av søndagsskole og dåpsopplæringsprosjekter. Problemet med mange av prosjektene er at de understøtter tanken om at dåpsopplæring er noe som ansatte skal utføre. Ansatte er og blir svært begrensede ressurser i kirken.

Uten en ny lekmannsvekkelse innenfor kirken og bevisstgjøring om at misjon og dåpsopplæring er vår hovedoppgave, ikke et kortsiktig statlig finansiert prosjekt, vil de nittini fortsatt forbli «vill-sauer».

Kirkens primæroppgave i årene fremover må være å bygge opp et aktivt, myndig og misjonerende lekfolk som driver «sauesanking».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere