Thor Ivar Hornnes

Alder: 58
  RSS

Om Thor Ivar

Jeg tror at JEsus viste oss det sanne bildet av Gud, og at alt Gud gjør mot og for mennesker er ensidig positivt, restaurerende, helbredende og inkluderende.

Følgere

Den nye skapningen

Publisert rundt 2 måneder siden - 132 visninger

De fleste kristne har et forhold til utrykket ”den nye skapningen” som vi finner i 2 Korinter 5:17: ”Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.” Men hva betyr det egentlig? Hva ble nytt, og hva var det som forsvant?

Tidligere trodde jeg i likhet med mange andre at dette verset beskrev overgangen fra ufrelst til frelst, og at vi i frelsen gikk fra å være en skapning som Gud ikke verken ville eller kunne ha felleskap med, til å bli til en helt ny skapning Han først da kunne ha felleskap med.

For den første ufrelste skapningen var en slags feilvare, ødelagt av arvesynd, feil og mangler, og således uverdig til å ha felleskap med Gud. Derfor måtte denne gamle skapningen dø og erstattes med en ren, hellig og verdig skapning. Denne nye skapningen eksisterte således ikke i verden før etter korset, og det var kun denne utgaven som Gud ville tillate inn i sin familie og Himmel.

Dette hadde gitt meg et bilde av at det eksisterte to utgaver av mennesket, en verdig og en uverdig. De uverdige var de gamle skapningene som var utenfor felleskapet med Gud, og med mindre de ble frelst og ble til nye verdige skapninger ville de ende opp på samme sted som satan og hans demoner. De var på en måte like uverdige som demonene, og fortjente derfor samme skjebne som dem.

Men den andre utgaven av menneskeslekten, de nye og verdige skapningene var i en helt annen kategori. For de hadde ikke spor av den gamle uverdige skapningen i seg, men som det ble sagt i triumf på møtene: ”Se, alt det gamle er borte – ALT!”

Vi som var så heldige å være i denne verdige kategorien kjente på en takknemlighet og ydmykhet, men samtidig en nød for de uverdige skapningene som fremdeles gikk på veien mot fortapelsen. Det ble derfor veldig viktig for oss å fortelle dem at de var uverdige skapninger som Gud ikke kunne ha felleskap med, men at om de aksepterte frelsen ville de bli skapt på nytt. Da ville de bli verdige til felleskap med Gud, og bli kvitt det gamle uverdige skallet som Gud hatet.

Jeg fikk litt problemer med å forklare at deres uverdige tilstand faktisk ikke var deres skyld, men at de hadde arvet denne mildt sagt uheldige statusen fra Adam. For det stod jo rett ut i blant annet Romerne 5:19:

”Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet.”

Men jeg hoppet elegant over det jeg ikke forstod, og holdt meg til det jeg var sikker på og sa: ”Du må bli en ny skapning, og kvitte deg med den gamle Adam.”

Men er det slik det er? Hvis vi leser sammenhengen 2 Korinter vers 17 står i så ser vi at Paulus forklarer at Gud har forsonet verden med seg selv, og at Han ikke holder menneskers synd mot dem slik vanlig oppfatning var på den tiden. I versene etterpå (18-19) står det nemlig slik:

”Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss.”

I Romerne 5:8 bekreftes dette klart og tydelig:

”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.”

Så hva er rett? Ser Gud oss som enten uverdige gamle skapninger, eller verdige nye skapninger?

La oss først se litt på hva 2 Korinter 5:17 i Amplified Bible sier:

”Therefore if anyone is in Christ [that is, grafted in, joined to Him by faith in Him as Savior], he is a new creature [reborn and renewed by the Holy Spirit]; the old things [the previous moral and spiritual condition] have passed away. Behold, new things have come [because spiritual awakening brings a new life].”

Vi forstå vel alle at vi har den samme kroppen i den nye skapning som vi hadde i den gamle. For om vi var unge eller gamle, tykke eller tynne, så er vi det også etter frelsen. Så kroppen vår blir altså ikke ny.

Det samme gjelder sinnet vårt. Det er det samme før og etter frelsen, og du blir verken smartere eller dummere av å bli en ny skapning. Så hva er det da som forsvinner og blir erstattet av noe helt nytt?

I Amplified Bible leste vi at det gamle ble oversatt til:

”the previous moral and spiritual condition have passed away.”

På norsk blir det:

”de tidligere moralske og åndelige betingelsene har forsvunnet.”

Ordet som oversettes "det gamle" er det greske ordet archaios, som betyr;

menneskets tidligere åndelige tilstand/betingelse, den dominerende og generelle oppfatning i tiden.

Dette betyr at det gamle som forsvinner er den gamle uriktige oppfatningen om Gud, og erstattes av den nye og riktige oppfatningen om Gud.

Løgnen erstattes ganske enkelt av sannheten.

Den gamle skapningen er altså ikke en feilvare, en ubrukelig og syndig variant av mennesket som må dø og erstattes med en ny art, men det beskriver et menneske som tror den samme løgnen som Adam og Eva trodde.

Når vi blir nye skapninger er det kun vi som oppfatter oss selv som nye, for Gud har jo aldri trodd løgnen fra satan. I Guds øyne har vi aldri vært uverdige, men vi har alltid vært Hans verdige barn som Han elsker uten betingelser. Men på grunn av fallet i Edens hage har mennesket ikke alltid sett det Gud ser, og har enten prøvd å fortjene Guds favør ved gode gjerninger, eller gitt opp å tro på en Gud i det hele tatt.

Men vi har aldri vært uverdige til felleskap med Gud, og annenrangs gamle skapninger selv om vi har vært aldri så sikre på det! Nei, fallet var at vi begynte å tro på dette prestasjonsbaserte gudsforholdet, og det er denne løgnen om Gud som forsvinner i den nye skapningen. Det er når løgnen er visket ut av sinnet vårt at vi for første gang ser oss slik Gud alltid har sett oss, som verdige barn, elsket og verdsatt av en kjærlig Gud.

Dette er hva å komme til sannhetens erkjennelse, bli frelst, egentlig betyr.

Det gamle som forsvinner er løgnen om Gud, og det nye som blir til er det som alltid har vært der. Det er kanskje nytt for oss, men ikke for Gud, for i Guds øyne har vi alltid vært elsket og vi vil alltid være det. Vår tjeneste er å fortelle alle at de ER verdige og elsket av Gud, og at Han HAR forsonet verden med Seg selv og at de ER tilgitt. 

Det er når et menneske ser dette at de blir nye skapninger styrt av sannheten, der de tidligere var gamle skapninger styrt av løgnen. Jeg vil avslutte med Arild Edvardsen som en gang sa:

”Verden er full av frelste mennesker som ennå ikke vet det!"

 

https://www.freshmind.no/

Gå til innlegget

Vi er alle i Kristus

Publisert rundt 2 måneder siden - 372 visninger

Er vi, eller blir vi et Guds barn? Er frelse at Jesus flytter inn i oss, eller å se at Han alltid har vært i oss og vi i Ham?

 

I 2. Kor. 5:19 står disse velkjente ord fra Paulus, inspirert av DHÅ:

"For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss."

Det første jeg vil poengtere er at Gud var i Kristus (en Christô) da han hang spikret på korset. Strongs forklarer en slik:

en (a preposition) – properly, in (inside, within); (figuratively) "in the realm (sphere) of," as in the condition (state) in which something operates from the inside (within).

Som du ser gjorde Gud sitt forsonende verk fra innsiden av Jesus - i og fra Ham. Det betyr at Gud altså var i Kristus da Han døde på korset, og således aldri forlot Ham! 

Sal. 22:2: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" som man ofte siterer som et bibelsk bevis på at Gud forlot Jesus på korset, motbevises senere i samme salmen.

Sal. 22:18-19 og 25:

"Hvert ben i min kropp kan jeg telle,
folk stirrer på meg med skadefryd.
De deler mine klær mellom seg
og kaster lodd om min kappe."

"For han har ikke ringeaktet en stakkar
eller vendt seg fra ham når han var i nød.
Han skjulte ikke sitt ansikt for ham,
men hørte da han ropte til ham."

Når vi forstår at Gud ALDRI forlot Jesus gis disse ordene fra Jesus på korset plutselig mer mening;

"Men Jesus sa: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør." (Luk. 23:34)

For det var faktisk ikke Jesus som delte ut sin tilgivelse, men det var Gud, som fra innsiden av Jesu sønderknuste legeme demonstrerte SIN nådige, ubetinget kjærlige, og alltid tilgivende karakter mot hele menneskeheten.

Jesus sa ikke: JEG TILGIR DERE!

Men Han sa: FAR, TILGI DEM!

Gud var som du forstår i Kristus hele tiden og Han forlot Ham aldri, som Han aldri har forlatt eller noen gang heller vil forlate noen av oss.

"For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom. 8:38-39)

Det andre er hva som faktisk er vår misjonsbefaling. For den er IKKE den du kanskje trodde, og som du finner i Matt 28:19?

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler."

Den befalingen gjaldt nemlig kun disiplene, i et begrenset geografisk område og i en begrenset tidsperiode. Men vår misjonsbefaling er:

"....han betrodde budskapet om forsoningen til oss."

Men hva er da innholdet i det budskapet vi skal dele om det ikke er å gjøre alle folkeslag til disipler, og å fortelle dem at de i dag IKKE er inkludert i Guds familie, men at de kan og bør bli det? 

Evangliet vi skal forkynne er at Gud i Kristus forsonte verden med seg selv, og at Han ALDRI vil kreve oss til regnskap for noen av våre gjerninger.

Det gode budskapet er at Guds forhold til alle mennesker er relasjonsbasert, og at det aldri har vært, eller vil noen gang bli prestasjonsbasert. Vi har alltid vært Guds barn for det var faktisk Han som valgte oss - det er ikke vi som skal velge Ham!

Man velger jo ikke sine foreldre - sitt opphav - men det er de som velger oss.

Ef. 1:4-5: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt,
så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus."

Som Gud alltid har vært i Kristus og alltid vil være det, har vi også alltid vært i Kristus og vil alltid være det.

"Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg." (Joh. 17:21-23)

Men hva er frelse da?

Jeg er glad du spurte, for frelse er altså IKKE å velge Gud men å forstå at Han har utvalgt oss allerede FØR verden ble skapt. Frelse er et ord som beskriver det øyeblikket du ser at du alltid har vært Guds barn i kraft av Guds ubetinget kjærlige fars-relasjon til deg. Bibelen bruker mange andre begrep og uttrykk for å forklare det samme, som blant annet:

; å gå fra mørke til lys (Apg. 26:18)

; å komme til sannhetens erkjennelse (1. Tim. 2:4 1930 oversettelsen)

; gå fra satans makt til Gud (Apg. 26:18)

; bli en ny skapning (2. Kor. 5:17 - Gal. 6:15)

Frelse er å bli reddet fra løgnen slik at du kan bli i stand til å se den evige og uforanderlige sannheten som Gud demonstrerte på korset.

"For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss."

 

Se gjerne talen fra Nådekirka; Frelse er en endring i sinnet

https://www.freshmind.no/

Gå til innlegget

Guds hjerte

Publisert 3 måneder siden - 146 visninger

Min første bønn til Gud var; Vis meg ditt hjerte, og jeg vil fortelle hele verden hvem du egentlig er! I dette innlegget vil jeg forsøke å vise deg litt av hva jeg til nå ved Guds nåde har fått se.

De fleste av oss kjenner til Jesu hjertelag, hans nåde og betingelsesløse kjærlighet til alle mennesker. Spesielt synderen lå hans hjerte nært, og mange av oss finner stor trøst i å lese historiene der Jesus deler ut nåde til de som minst av alt, basert på menneskelige kriterier, fortjener det. Kanskje grunnen er at vi kjenner oss litt igjen i alle dem som samfunnet ikke finner gode nok, men som på tross av dette finner håp og nåde hos Jesus?

Jesus ble kalt synderes venn, og ble anklaget fordi han gikk sammen med de som datidens bokstavtro foraktelig kalte for storetere og vindrikkere. Han var radikalt annerledes enn de religiøse som med utøvelsen av sin gjerningsbaserte religion var som et speil som viste deg alle kvisene i ansiktet, men tilbød ingen kur til å bi frisk. De trykte deg ned, der Jesus løftet deg opp!

Hvem har vel ikke funnet trøst i å lese om hvordan faren, et bilde på Gud, gav nåde til den fortapte sønnen? Han som frivillig forlot sin fars hus, felleskapet med Gud, og som sløste bort hele farsarven på fest og fyll. Han endte opp i intet mindre enn en grisebinge, og var tvunget til å spise sammen med grisene. Husk at for en jøde, som var de Jesus fortalte denne historien til, var grisen et urent dyr. Så den fortapte sønnen var ikke bare "i bunnen av bøtta", men om mulig enda lavere stilt.

Jødene forventet at den hjemmeværende og pliktoppfyllende sønnen skulle få sin fortjente belønning, noe han fikk i deres jødiske versjon av samme historien, og at den fortapte sønnen var rettferdig og ikke minst selvforskyldt fortapt for alltid. Men Jesus endret slutten på lignelsen, og begge sønnene fikk den samme ufortjente velsignelsen. Nåden fra Gud var loven overlegen!

Bibelen er full av liknende historier der Jesus (som vi vet kom for å vise oss Gud) deler ut nåde i stedet for straff, som til kvinnen grepet i ekteskapsbrudd. Jødene testet Jesus i dette tilfellet, for de visste veldig godt at loven var klar og tydelig. Kvinnen måtte dø! Men igjen ser vi Jesu hjertelag, nåde og ubetingede kjærlighet i praksis. Kvinnen finner nåde og går fri!

Jeg simpelthen elsker disse vakre og nådige fortellingen om Jesus der han demonstrerer ubetinget kjærlighet, for de forteller meg hvordan Guds hjerte egentlig er.

Men så finnes det historier som ved første øyekast kan se ut som om han ikke er full av nåde allikevel, men tvert imot er nådeløs? Som da han sier i Matteus 25:45-46: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv."

Her virker det som om Jesus faktisk deler ut en gjerningsbasert dom? Hvordan henger dette sammen med alle de andre historiene om Jesus, der han delte ut nåde til de verste av de verste? Bare tenk på røveren på korset. Hva han hadde gjort vet vi ikke, men vi vet at dette var en straff kun for de aller verste forbryterne. Men hva gjør Jesus? Jo, han gir ham nåde PÅ TROSS av hans ugjerninger!

Så hvordan kan Jesus da plutselig dele mennesker inn i kategorien, bestått - ikke bestått, verdig - uverdig, basert på deres gjerninger? Dette er jo lovens nådeløse språk?

Men Jesus, som gav sitt liv for alle mennesker, som tilgav sine egne mordere mens han hang på korset, og som delte ut nåde der andre var nådeløse, har IKKE endret seg. "Hans nåde/miskunnhet varer til evig tid – han er den samme til evig tid" leser vi i Hebreerne 13:8 og Salme 100:5, så det må være en annen forklaring.

Ellers er faktisk Bibelen i strid med seg selv!

Jeg mener helt klart at selve bunnplanka i enhver forståelse av Bibelens mange og til tider kompliserte tekster MÅ være Guds nåde og ubetingede kjærlighet demonstrert gjennom Jesu liv. Dette må være plattformen som alt sammen hviler på. For om Gud ikke skulle være ubetinget kjærlighet slik Jesus viste oss, men dømmer oss etter våre gjerninger, ja da er vi alle uten håp.

Hvis det tilsynelatende "nådeløse" budskapet i Matteus 25:41-43: "Deretter skal han si til dem på venstre side: "Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg."

...betyr at frelsen er gjerningsbasert, da var;

Jesu offer på Golgata et SKUESPILL UTEN INNHOLD!

Da er jo ikke Jesus nåde, men nådeløs!

For hvem av oss har vel alltid og under alle forhold gitt mat til de sultne, drikke til de tørste, opphold til de fremmede (dagens flyktninger), klær til de nakne, stell til de syke og fengslede.

Jeg bare spør; HVEM?

Min påstand er at om vår oppfyllelse av dette tilsynelatende nådeløse kravet fra Jesus er det eneste som kjøper oss frelse og evig liv, ja da er omtrent hele den vestlige kirke fortapt!

Men et slikt budskap, om man leser det bokstavelig, stemmer overhodet ikke med Jesu liv. Hvorfor skulle Jesus først gi sitt liv for alle menneskers synd, for så å etterpå dømme dem på grunn av den samme synden? Da kunne han jo like godt ha hoppet over hele korsfestelsen?

Så hva menes med disse historiene? Hvordan skal de forstås?

Jeg er hundre prosent sikker på at Jesus viste oss det sanne bildet av Gud, og at Gud dermed er akkurat som Jesus, kun nåde og ubetinget kjærlighet. Så på denne plattformen leser jeg denne lignelsen til at Jesus snakker om de gode gjerninger som vil strømme fra vårt indre når vi får åpenbart Guds uendelige nåde og godhet. Bibelen sier da også at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse - ikke vår omvendelse som fleder til Guds godhet - og at størst av alt er kjærlighet.

Utrykket evig straff betyr da heller ikke evigvarende straff for å tilfredsstille/gi oppreisning til den som er forulempet, men en midlertidig og tidsbegrenset beskjæring, korrigering og renselse til det beste for den som korrigeres. Grunntekstordet kolasis som straff er oversatt fra er opprinnelig er gartneruttrykk, og den som utsettes for kolasis nyter godt av behandlingen.

Kolasis er til objektets beste, og det er en restaurerende, helbredende og kjærlig handling.

Det finnes en mengde andre historier som tilsynelatende viser at Jesus er nådeløs, som denne i Matteus 5:21-22: "Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domstolen. Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild."

Noen tenker at her sier jo Jesus rett ut at det finnes et helvete for de som ikke presterer bra nok, men er dette hva han egentlig sier? For hvis det er det så betyr det at ALLE som har sagt noe i likhet med "din ugudelige narr" skal brenne for evig i et inferno av ild.

Stemmer dette med den Jesus som gav nåde til de verste syndere, og som til og med gav sitt eget liv for hele menneskeheten?

Selvsagt gjør det ikke det for Jesus er nåde – IKKE NÅDELØS! Så hva er det Jesus sier her? Jo, Jesus peker på lovens manglende evne til å frelse, for om lovens krav skulle gjelde var vi alle fortapt. Se bare hva Jakob sier i Jakob 2.10: "For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle."

Har du brutt en lov, i det minste en gang? Hvis svaret er ja, vel da kan du trekke konklusjonen selv om man skulle lese Bibelens vers bokstavelig og tatt ut av sin sammenheng. Husk det er vi som har delt inn Bibelen i kapitler og vers, men at de opprinnelig er hele brev som var ment å leses i sin helhet.

Vi må lese Bibelen med Jesu uendelige nåde og ubetingede kjærlighet malt for våre øyne, ellers vil vi misforstå selv det Jesus sier,  og ilegge Jesus meninger han ikke har. Vi må forstå at Jesus selvsagt ikke dømmer oss basert på våre prestasjoner, for det var det loven via vår anklager satan som gjorde.

Jesus kom for å kjøpe oss fri fra vår innbilte gjeld til Gud, og selv de "verste syndere" (sett med menneskelige øyne) er inkludert i Guds kjærlighet og forsonenden frelsesplan.

Som avslutning leser vi et par vers fra Bergprekenen.

Matteus 30:5: "Og om din høyre hånd lokker deg til synd, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer til helvete."

Og et tilsynelatende motstridende budskap i versene 43-45: "Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett."

Om vi ikke leser Jesu lignelser og fortellinger i lys av hans nåde og ubetingede kjærlighet vil vi kunne få det inntrykk av at Jesus på den ene siden gir nåde, men på den andre siden dømmer oss nådeløst. Bibelen må derfor leses i LYS AV JESU NÅDE, og uten at denne plattformen er bunnplanken i ditt gudsbilde vil Bibelens historier (les bokstaven) faktisk kunne skape mer død enn liv. (2. Korinter 3:6-7)

Ikke trekk dine slutninger basert på hva du alltid har trodd, men be DHÅ daglig om å åpenbare Guds hjerte for deg. Om din nåværende tolkning og konklusjon på hvordan Gud er IKKE stemmer med Jesus, hans ubetingede kjærlighet og nåde, da kjenner du ennå ikke Guds hjerte fullt ut. For Han er den samme i går, i dag, og til evig tid. 

Jesus er Guds selvåpenbarelse, og han demonstrerte Guds sanne hjerte for hele menneskeheten.


Her er en link til talen; Når løgnene er borte.

https://youtu.be/5jYWx9uzdFY

www.freshmind.no

Gå til innlegget

Fortapelse uten helvete?

Publisert 3 måneder siden - 258 visninger

Mange tenker at fortapelse er synonymt med å havne i helvete, og avlyser du helvete avlyser du samtidig fortapelsen som Jesus kom å frelse oss fra. Eller kan fortapelsen eksistere uten et helvete?

Evig liv er å kjenne Gud, og kontrasten til evig liv er fortapelse – å leve uten å kjenne Gud. Ordet kjenne betyr å kjenne Gud intimt og personlig, og det beskriver en gjensidig, tett og intim relasjon. Faktisk er ordet så sterkt i intim retning at det på hebraisk også brukes om samleie!

Fortapelsen har en forutsetning, og det er at løgnen som satan fortalte de to første menneskene eksisterer. Ingen løgn – ingen fortapelse!

Løgnen eksisterer (2. Kor. 10:4-5) i våre sinn og tanker, og disse har skapt materielle og immaterielle konstruksjoner/skapelser. Vi kjenner disse som blant annet materialisme, egoisme, stolthet, splid, splittelse, uvennskap og fiendskap.

Løgnen har også ført til skapelsen av materielle konstruksjoner som perifere menigheter og kirkebygg, religioner og påståtte kristne tjenester  der man dyrker jeget mer enn Gud, loven mer enn nåden. (jeg har selv bakgrunn i Jehovas vitner) Og selvsagt også i de finanshus og børser der målet er egen vinning og motivet er ren egoisme, etc...

Det finnes en uendelighet av ulike elementer på jorden som ved sin eksistens skygger for det sanne bildet av Gud, det som Jesus kom for å vise oss. Disse "skapelsene" og deres opphav er selve fortapelsens forutsetning, og så lenge man lever her på jorden kan man gjemme seg i skyggen av disse. Og selv om man ikke aktivt søker å gjemme seg bak dem, vil livet allikevel inneholde disse hindringene som har som satanisk mål å tilsløre og ødelegge det sanne og ekte bildet av Gud. (les Jesus)

I dette jordiske livet er fortapelsen i aller høyeste grad en realitet, og man trenger ikke å lese mange aviser eller se mye på TV før man forstår at fortapelsens følger er grusomme. Millioner av mennesker lider og dør fordi mennesker handler og lever fra sine fortapte posisjoner, og i uvitenhet om Guds godhet søker å berike seg selv så mye de kan mens de lever.

Men hva skjer da med disse forutsetningene når man dør? Vil man måtte oppleve disse også i etterlivet? Vil de leve videre?

Svaret slik jeg ser det er et klart og tydelig nei!

Etter døden befinner man seg i en ny dimensjon der alt dette jordiske er borte. Det finnes ikke lenger noe som kan "skygge for solen" og hindre deg i å se Gud som Han er. Det finnes ingen skygger, ingen slør, ingen løgner, og alle fortapelsens forutsetninger vil således være borte.

De første disiplene så Gud som Han er gjennom Jesus, og dette møtet der skapningen fikk se Skaperen, førte til at Simon og Andreas kastet alt de hadde i hendene – de forlot sine jobber og inntekt - og fulgte etter Jesus. Forvandlingen var like total som den var umiddelbar!

Det samme skjedde med kvinnen ved brønnen vi kan lese om i Joh. 4. Hun som hadde feilet så totalt i livet, syndet så mye, fikk et møte med den ubetingede kjærlighetens eksistens og opphav. Hun møtte Jesus - hun møtte Gud.

Dette møtet med ubetinget kjærlighet – Jesus - som selvsagt var totalt upåvirket av satans løgner om Ham selv, førte til at hun ble den første evangelisten i historien. For en forandring et møte med Gud fører til i et menneske!

Jeg tror det samme skjer med alle de mennesker som dør fortapt, noe som faktisk vil være tilfelle med over nitti prosent av menneskeheten. Når de får de se Gud som Han er, uten fortapelsens forutsetninger tilstede, da skjer underet. De forandres som de første disiplene, som kvinnen ved brønnen, og de vil av fri vilje løpe Gud, sin Far,  i møte.

Jeg tror at fortapelsens konsekvenser på jorden er det egentlige "helvete," noe vi lever i – ikke er på vei til - og at fortapelsen etter døden varer kun ett lite sekund. For når fortapelsens forutsetninger er borte har ikke løgnene fra satan noe byggverk å gjemme seg i, verken materielle eller immaterielle, og det finnes derfor ingenting som kan skygge for Guds ubetingede kjærlighet.

Men vi vil alle se Gud som Han er, klart og tydelig.

Guds kjærlighet trenger ikke mer enn et sekund, kanskje enda mindre, på å brenne bort alle satans løgner i ditt sinn, og denne opplevelsen er det som vil møte de milliarder av mennesker som dør i sin fortapte tilstand.

Fortapelsen kan sammenliknes med å slippe en ostepop ned i en vulkan med glødende lava. Den brenner opp lenge før den treffer overflaten!

Ostepopen representerer løgnene om Gud i våre sinn, og lavaen er et bilde på Guds brennende kjærlighet til oss. Når et menneske som dør fortapt befinner seg foran Gud, vil løgnene om Gud brenne opp like fort som en ostepop fordamper i møte med lavaen.

Gud kom i Kristus for å frelse oss alle som var fortapt, og det er jeg sikker på at Han vil lykkes med. Om ikke i dette livet, så i det neste.

Joh. 3:17: "Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham."

Se talen; Når løgnene er borte

www.freshmind.no

www.nadekirka.no

Gå til innlegget

Kjærlighet med trusler?

Publisert 4 måneder siden - 1918 visninger

Hvordan hadde det sett ut hvis vi mennesker hadde forholdt oss til våre barn på samme måte som tradisjonell forkynnelse sier at Gud forholder seg til oss? Her er et tankeeksperiment basert på det mange tror uttrykket "nåde og sannhet" betyr.

Foreldrene står og ser på sitt lille barn som nå er blitt fire år. Tiden er inne til å fortelle henne den vanskelige sannheten om hvilke følger deres rettferdighet vil få for henne. Fram til nå har hun kun opplevd deres ubetingede kjærlighet, men nå er hun gammel nok til å høre hele sannheten - ikke bare den gode delen. For det er jo ikke bare nåde her i livet, men også sannhet og rettferdighet.

Det er på tide at kjærligheten balanseres!

De holder lille Eva i hendene, viser henne alle lekene som finnes i det flotte barnerommet hun har blitt så glad i, og spør om hun liker det hun ser. Hun smiler og svarer ja, og de forteller lille Eva nok en gang at de elsker henne høyere enn de elsker seg selv.

Men så tar de henne med til et nytt rom som de bygde samtidig med barnerommet. Dette rommet er det som balanserer kjærligheten med rettferdigheten og sannheten.

Her finnes ingen leker, men tortur-redskaper som lanser, spyd, og klubber. Rommet er glovarmt og bebodd av demoner og djevler som ser ut til å trives i flammehavet. Mor og far sier med sine kjærlige stemmer:

”Nå er du snart så gammel at du vil skjønne at du er slem og fæl. Hvis du etter det ikke vil elske oss, tilbe oss, følge oss, og sette oss over alt annet i livet ditt, - og du deretter skulle dø, eller at vi plutselig kommer hjem helt uanmeldt, - så vil dette rommet bli din evige bolig, og her vil du tortureres og pines i all evighet!"

Eva ser på sine foreldre, hjertet banker, og frykten kommer som en iskald foss og lammer henne. Hun klarer ikke helt å ta inn over seg hva hun nettopp har blitt fortalt. Etter en stund spør hun med redd, skjelvende stemme: ”Men, jeg trodde dere elsket meg?”

”Joda” svarer de. ”Selvsagt elsker vi deg, men vi er også rettferdige. Men bare velg oss, så unnslipper du alt det fryktelige vi må gjøre med deg om du IKKE velger oss!"

 

Her er en link til et tidligere innlegg ; Hvis helvete er virkelig 

www.freshmind.no

www.nadekirka.no

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
3 minutter siden / 1119 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 47 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1119 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1119 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3347 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 3 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Les flere