Fred Winther Holt

Alder: 75
  RSS

Om Fred Winther

Daglig leder ESPOIR menneskerettsgruppe, Tromsø. Tildelt prisen "Victoire Ingabire Umuhoza for Democracy and Peace", Brussel 2016.

Følgere

- Det fremstår for meg som et paradoks at Kripos ikke har etterforsket mistanken om flyktningespionasje som ble fremsatt for sju år siden.

Vårt Land hadde i går en interessant artikkel om flyktninger som utsettes for spionasje. PSTs kommunikasjonsdirektør Trond Hugubakken uttaler i intervju med avisen at flere av sakene om flyktningespionasje registreres via media hvor flyktninger forteller om overvåking, men at flyktningene ikke anmelder sakene til PST eller lokalt politi. Dette stemmer ikke alltid. Jeg kjenner for min del til rwandiske flyktninger som for sju år siden varslet om konkrete mistanker om flyktningespionasje, uten at de tilsynelatende er blitt tatt på alvor av Kripos som fikk meldingen oversendt fra Det nasjonale Statsadvokatembete. De som varslet fikk selv merke konsekvensene av spionasjen. Det ble utsatt for falske anklager om å ha vært delaktig i folkemordet i Rwanda i 1994. De er nå renvasket gjennom Kripos henleggelse av sakene.

Denne uken er problematikken igjen blitt topp aktuell.Stavanger tingrett har nemlig behandlet en begjæring fra Rwanda om utlevering av en rwandisk overføringsflyktning. Også denne saken kan vise seg å være et resultat av flyktningespionasje.

Det var i mai 2013 at Kripos arresterte en rwandisk flyktning bosatt i Sandnes og siktet han for å ha vært med på å begå folkemord i Rwanda i 1994. Siden den gang har familiefaren sittet i varetekt i Stavanger. Han bedyrer sin uskyld, men Kripos står på sitt og mener at mannen er en morder som bør utleveres til det rwandiske regimet, altså overlates i hendene på de samme som han har flyktet fra. Hva er det egentlig som skjer?

Ved siktelsen av rwanderen i fjor vår uttalte politiadvokat Per Zimmer i Kripos dette til Aftenbladet:
̶  Vi mener at han har vært en del av strukturen som skal til for å begå et folkemord.

Når Zimmer snakker om struktur, så forstår jeg at han mener en nasjonal struktur under kontroll av det tidligere regimet. Mange har påstått at folkemordet var planlagt, men ingen politiske eller militære ledere er så langt dømt for det ved den internasjonale straffedomstolen for Rwanda (ICTR). Det høres da unektelig litt rart ut at siktede, en ung mann som nettopp var ferdig med videregående skole, skulle ha vært med på å planlegge folkemordet.

Jeg kjenner Sandnesmannen og vet at han i mai 2007 ble frikjent for å ha hatt noe med folkemordet å gjøre. Han har vist meg dommen fra behandlingen av hans sak ved en folkedomstol (gacaca) på hjemstedet Nkakwa i Nyakizu kommune i det sørlige Rwanda. De prosedyrer som er nedfelt i landets lover om rettsoppgjøret etter folkemordet, skal ha blitt fulgt. Mannens navn var blitt kunngjort i god tid før rettssaken, blant annet i kirker og fengsler. Dette skjedde i et lokalsamfunn hvor alle kjente alle. Det var ingen som mistenkte mannen for å ha deltatt i folkemordet.

Da Kripos i 2007/2008 startet etterforskning mot 19 rwandiske (hutu) flyktninger her i landet, så skjedde det utelukkende på grunnlag av ei navneliste fra Rwanda. Det spørsmål som da bør stilles, er hvordan listen har blitt til. Mye tyder på at det startet i Tromsø.   

En gruppe rwandiske overføringsflyktninger kom til Tromsø i mai 1998. FNs Høykommisær for flyktninger hadde gitt dem beskyttelse mens de oppholdt seg i en leir i Bangui i Den Sentralafrikanske Republikk. Flyktningene hadde tatt seg frem dit til fots gjennom DR Kongo, hele tiden forfulgt av rwandiske soldater som forsøkte å drepe dem. De er overlevende etter massakrer som ble begått i Kongo i 1996/97, hvor anslagsvis 300.000 mennesker mistet livet. Det kan dreie seg om folkemord overfor rwandiske hutu flyktninger. Dette ble dokumentert i FNs Mapping Report som kom i 2010.

I Tromsø ble gruppen, vel 20 i tallet, tatt i mot av en rwander (tutsi) som jobbet som flyktningkonsulent i kommunen. Mange ble gode venner, til dels meget gode venner, med konsulenten og hans kone. Det varte ikke så lenge fordi konsulenten hele tiden var søkende etter informasjon om alle i gruppen, spesielt hvor de bodde og arbeidet i Rwanda. Noen ble mistenksomme.

En dag satt flyktningkonsulenten sammen med en fra gruppen på ei kantine på Universitetet i Tromsø. Under samtalen oppsto det uenighet. Flyktningkonsulenten ville bestemt ikke innrømme at det hadde skjedd folkemord også i Kongo. Han truet og sa at han kunne sørge for å få satt den andre på listen over personer som har vært med på å drepe tutsier. Han la til at han også kunne bruke falske vitner.

I februar 2007 gikk noen rwandiske flyktningfamilier i Tromsø sammen om å varsle Det nasjonale Statsadvokatembete om at de mistenkte den tidligere flyktningkonsulenten for å bedrive flyktningspionasje til fordel for de rwandiske myndigheter. Det dreide seg om konkrete mistanker basert på opplevelser fra den tid den eks-konsulenten jobbet i Tromsø. Han sluttet høsten 2000.

Da familiene varslet mistanke om spionasje, var de ikke klar over at eks-konsulenten allerede to år tidligere hadde satt opp og sendt navnelister til sine forbindelser hos de rwandiske påtalemyndigheter i hovedstaden Kigali. Dette skjedde i februar og mars 2005. Aftenposten meldte den gang at ei liste med minst 10 folkemordmistenkte var blitt overlevert norske myndigheter via diplomatiske kanaler.

Det viste seg at mistanken om spionasje var berettiget. Den mannen som flyktningkonsulenten i Tromsø hadde truet med å sette på liste, ble satt på liste. I avhør hos Kripos i september 2007 ble vedkommende dertil konfrontert med en anklage om at han skulle ha vært med på å drepe sin egen tjenestepike da familien evakuerte etter at folkemordet hadde begynt i april 1994. I mars 2009, mens eks-konsulenten jobbet i UDI, mottok jeg personlig en trussel om publisering av en artikkel som inneholdt fortellingen om drapet på tjenestejenta. Grunnen til trusselen var at jeg i en artikkel på et nettsted hadde nevnt navnet til organisasjonen Urukundo og eks-konsulenten. Politiet ble varslet om hendelsen. Da den «mistenkte» overføringsflyktningen fikk sin sak henlagt i mars 2011, var det klart at tjenestejenta ikke var drept. Hun levde i beste velgående. 

Sandnesmannen kan meget vel være blitt satt på listen av den tidligere flyktningkonsulenten fra Tromsø. De studerte nemlig sammen på Ås. Det fremstår for meg som et paradoks at Kripos ikke har etterforsket mistanken om flyktningespionasje som ble fremsatt for sju år siden.

I oktober 2009 fortalte Sandnesmannen meg at han var bekymret over det som han hørte fra hjemlandet om myndighetspersoner som gikk rundt og spurte om noen kjente han. Noen var blitt bedt om å gjøre falske anklager, men hadde avslått. Slike forespørsler var også blitt rettet til innsatte i fengsler i området, med samme resultat.

Jeg skjønner godt at den siktede rwanderen motsetter seg utlevering. Han risikerer utvilsomt overgrep og urettferdig behandling. Og sist, men ikke minst, hans mindreårige barn og hans kone risikerer for alltid å miste sin kjære far og ektemann.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere