Fred Winther Holt

Alder: 75
  RSS

Om Fred Winther

Daglig leder ESPOIR menneskerettsgruppe, Tromsø. Tildelt prisen "Victoire Ingabire Umuhoza for Democracy and Peace", Brussel 2016.

Følgere

Kripos på sporet av sannhet?

Publisert rundt 4 år siden

Under et fengslingsmøte ved Stavanger tingrett 22.09.2016 ba Kripos om at rwanderen Eugene Nkuranyabahizi måtte varetektsfengsles i fem nye uker. De fikk fire uker, for å undersøke nye bevis.

Et tjuetalls tilhørere under fengslingsmøtet ble vitner til en kamp mellom Kripos og familiefaren fra Sandnes. Kripos argumenterte for at det er skjellig grunn til å mistenke Eugene Nkuranyabahizi for å ha medvirket under folkemordet i Rwanda i 1994. Eugene bedyret sin uskyld, slik han har gjort det under mer enn 1200 dager i varetekt. Han ser det nå som sitt livs prosjekt å komme til en norsk domstol for å renvaske seg for de grovest tenkelige anklager. Kripos måtte finne seg i at varetekten ble forlenget med fire uker, ikke fem som de forlangte. Politiet ble innrømmet tid for å undersøke nye bevis i saken. Dette kan føre til at mistankegrunnlaget smuldrer fullstendig bort.  

Det var på forhånd knyttet stor spenning til fengslingsmøtet, av flere grunner. Justis- og beredskapsdepartementet besluttet 24.06.2016 at Eugene Nkunyarabahizi skal utleveres til Rwanda. Denne avgjørelsen har Eugene gjennom sin advokat, Brynjulf Risnes, klaget inn for Kongen i Statsråd. I tillegg er det fra siktedes side varslet sak mot den norske stat.

Eugene skulle egentlig ha blitt innvilget norsk statsborgerskap i 2006. Dette ville hatt som konsekvens at utleveringsbegjæringen fra Rwanda, som kom mange år senere, skulle vært avvist i utgangspunktet. Imidlertid, søknaden om statsborgerskap ble stillet i bero, fordi Kripos allerede på det tidspunkt må ha startet etterforskning mot Eugene. Uten pågående etterforskning ville nemlig ikke UDI hatt anledning til å stille statsborgerskapssøknaden i bero.

Forutsetningen om pågående etterforskning fremgår av en uttalelse fra Sivilombudsmannen i oktober 2008  «Ombudsmannen fant ikke å kunne rette rettslige innvendinger mot at adgangen til å stille saker i bero ble benyttet overfor søkere som var mistenkt for alvorlige forbrytelser. Forutsetningen måtte være at det pågikk etterforskning, og utlendingsmyndighetene hadde en viss aktivitetsplikt for å påse at dette var tilfellet når påtaleavgjørelse ikke forelå.»

Det er å håpe at Kripos, etter 10 års etterforskning, endelig har begynt å se på muligheten for at de kan ha tatt feil, at det i realiteten ikke finnes noen skjellig grunn til mistanke mot Eugene Nkuranyabahizi. Sannheten ser ut til å være den stikk motsatte, nemlig at Kripos er blitt kraftig lurt av rwandiske myndigheter og deres bruk av fabrikerte anklager og falske vitnefortellinger.

Gå til innlegget

– Jeg ønsker å renvaske meg

Publisert rundt 4 år siden

Journalist Øystein Windstad reiste i NY TID 18.08.2016 spørsmålet om Eugene Nkuranyabahizi kan være feilaktig anklaget for folkemord.

Bakgrunnen for NY TIDs avsløringer var at to av vitnene som ble vektlagt av retten i Norge, har fortalt at de løy til Kripos fordi de var under press av rwandiske myndigheter. Forklaringene som de to vitnene tidligere ga, var en sentral årsak til at Gulating lagmannsrett konkluderte med at det var skjellig grunn til mistanke – og dermed grunnlag for utlevering av Nkuranyabahizi til Rwanda.

Eugene Nkunyarabahizi har nå sittet mer enn 1200 dager i varetekt i Stavanger fengsel, siktet for å ha medvirket under folkemordet i Rwanda i 1994. Justis- og beredskapsdepartementet besluttet 24.06.2016 at Nkunyarabahizi skal utleveres til Rwanda. Denne avgjørelsen har Nkuranyabahizi gjennom sin advokat, Brynjulf Risnes, klaget inn for Kongen i Statsråd. I tillegg er det varslet sak mot den norske stat.

̶   Ikke frata meg muligheten til å renvaske meg. Kanskje det er det politiet frykter, at hvis sannheten kommer på plass, så kan det bli en ny Monica-sak som i Bergen. Jeg ønsker ikke noe annet enn at jeg kan renvaske meg, sa Eugene Nkuranyabahizi under intervjuet med Øystein Windstad i NY TID.

̶   Det vil være et overgrep å sende Nkuranyabahizi til Rwanda nå når vi har innhentet ny informasjon som viser at sentrale vitner har forandret forklaring. I tillegg er det dokumentert og hevet over enhver tvil at han ikke vil få en rettferdig rettergang i Rwanda, sa advokat Brynjulf Risnes til Ny Tid da han sammen med Øystein Windstad besøkte Nkuranyabahizi i Stavanger fengsel.

̶   Denne saken trenger å bli sett på med friske øyne, ellers er jeg redd vi begår en grusom handling mot en mann og hans familie, uttalte Risnes videre.

Norsk politi nyter stor tillit i befolkningen. Det er slik det skal være, og det er veldig bra. Likevel har vi erfart at også politiet kan ta feil, slik som i Monica-saken. Jeg mener at vi i prinsippet ser det samme i Eugene-saken, at Kripos har gått i en bekreftelsesfelle. De har forholdt seg til en teori, nemlig deres antakelse om at Nkuranyabahizi er skyldig. Det er ubegripelig at de ikke kan se på og undersøke andre muligheter, slik de vel plikter etter loven. Hva kan forklaringen være, prestisje?

Det er på tide at flere nordmenn begynner å få øynene opp for den urett som begås mot Eugene Nkuranyabahizi. Det er ikke nødvendig for den enkelte å ta stilling til skyldsspørsmålet. Det er bare å innse at Nkuranyabahizi ikke vil kunne få en rettferdig rettergang i Rwanda og at norske påtalemyndigheter derfor bør ta ut tiltale og stille han for retten i Norge. Og så bør han snarest løslates fra varetekt.

Etter at NY TIDs avsløringer ble publisert, ble det opprettet en ny samfunnsside på Facebook, under navnet La Eugene få bli i Norge. Her samles støtte for kravet om at Eugene må få bli i Norge og at han straks løslates fra varetekt i Stavanger fengsel.

Er det greit å være vitne til at en antatt uskyldig familiefar blir sittende i mer enn 1200 dager i varetekt? Hvor vanlig er det? Når har det sist skjedd i Norge? Kan den lave oppmerksomheten saken har fått, gjennom flere år, ha noe å gjøre med at Eugene Nkuranyabahizi kommer fra et lite land i Afrika?

Gå til innlegget

Thomas frykter for sitt liv

Publisert over 4 år siden

Thomas Bimenyimana Baguma, midlertidig bosatt i Gjøvik, frykter forfølgelse fra det rwandiske regimet, men UNE vil ikke gi han beskyttelse.

Oslo tingrett behandlet 13. og 14. juni 2016 et søksmål mot Staten v/Utlendingsnemnda (UNE) som var anlagt av rwandisk statsborger Thomas Bimenyimana Baguma. Han krevde at  UNEs avslag på hans søknad om beskyttelse, måtte kjennes ugyldig. Dom i saken ventes om kort tid.  

Thomas er Hutu og kommer fra Rambura i det nordvestlige Rwanda. Da folkemordet fant sted, var han 6 år gammel. Etter at Rwandisk Patriotisk Front (RPF) vant krigen og tok makten i landet i juli 1994, opplevde Thomas å bli forfulgt av de nye makthaverne. Han og andre i familien ble utsatt for særdeles alvorlige brudd på menneskerettighetene. I 2001 flyktet han sammen med to brødre til Kenya. Senere flyktet den ene broren videre og fikk beskyttelse i Frankrike. Thomas kom til Norge og søkte beskyttelse her i 2014.

Asylsøknaden ble avslått, først av UDI, og så av UNE som klageorgan. Begrunnelsen var i korte trekk at UDI/UNE mente at det ville være trygt for Thomas å returnere til Rwanda.

Thomas fortalte retten om noen av de hendelser som han hadde vært utsatt for i årene før han flyktet. Han var vitne til at hans far og en bror, uten lov og dom, ble holdt fengslet og torturert i Mukamira militærleir. Faren ble løslatt etter noen måneder, mens broren klarte å rømme fra leiren. Broren forsvant samme år som dette skjedde, og ingen har siden hørt fra han. Thomas antar at han ble drept av RPF-soldater.

Faren ble senere tatt av dage av RPF-soldater. Det skjedde like utenfor familiens hjem. Han var 10 år den gangen. Sammen med sin far og to brødre ble han banket av soldater i flere timer. Thomas har fysiske skader fra den tortur som han da ble utsatt for. Til slutt ba faren om at soldatene måtte stanse for å spare hans sønner. De kunne i stedet drepe han. Og det gjorde de. Faren fikk tre skudd i brystet og ett i hodet.

En gang var Thomas øyenvitne til at to av hans søskenbarn ble skutt på kloss hold og drept av RPF-soldater. En annen gang ble han vitne til en massakre som RPF-soldater begikk inne i Mukamira militærleir. I en alder av 10-11 år ble han selv, som en slave, tvunget til å vaske blodige militæruniformer etter massakren.

Thomas hevdet i retten at han aldri kan glemme sin far som han mener reddet hans liv. Om han skulle bli tvunget til å returnere til Rwanda, vil han gå til farens grav for å hedre hans minne. Han vil også kreve rettferdighet for sin avdøde far. Han fortalte retten at han ikke kan la være å snakke om det fryktelige som han opplevde som barn i Rwanda.   

Cleophas Sebazungu, som er bror til Thomas, vitnet og fortalte mer om RPFs forfølgelse av hutuer. Cleophas er selv overlevende etter RPFs massakre av hutu flyktninger i DR Kongo i 1996-97. Etter at han kom til Norge som overføringsflyktning i 1998, ble han utsatt for flyktningespionasje og falske anklager om å ha medvirket under folkemordet i Rwanda i 1994. I 2010 ble han gjennom Kripos etterforskning renvasket for anklagene. Imidlertid, myndighetene i Rwanda, som fremsatte anklagene, kan fortsatt mistenke Cleophas for å være folkemorder. Dette medfører risiko også for Thomas.

Asylsakens kjerne er om det kan sies å være en reell risiko for at Thomas kan bli utsatt for ny forfølgelse fra de rwandiske myndigheters side dersom han skulle vende tilbake til Rwanda. Staten v/UNE hevdet at Thomas trygt kan vende tilbake til sitt fedreland, som han forlot for 15 år siden.

Landrådgiver Geir Juel Skogseth hevdet i sin vitneforklaring at det har lite for seg å hevde at Thomas kan komme til å få problemer på grunn av det som har skjedd med broren i Norge. Vitnet Anjan Sundaram, journalist og forfatter, var av en annen oppfatning. Han mente bestemt at Thomas ville bli utsatt for anklager på grunn av sin bror.

UNEs prosessfullmektig spurte Sundaram om hvordan rwandiske myndigheter kan komme til å oppfatte det forhold at Thomas har flyktet og søkt beskyttelse i et annet land. Sundaram, som selv bodde og jobbet i Rwanda fra 2009 til 2013, uttalte at dette kan bli oppfattet som kritikk av myndighetene, hvilket regimet ikke tåler i det hele tatt.  

Sundaram fikk også spørsmål om det er slik at det i dagens Rwanda hovedsakelig er personer med høy sosial profil som blir forfulgt av myndighetene. Han hevdet at det ikke er slik. Her viste han til sin bok «Rwanda: Last journalists in a dictatorship» hvor han skildrer helt alminnelige mennesker som utsettes for forfølgelse.

Jeg mener at Thomas liv vil stå i reell fare om han tvinges tilbake til Rwanda og at han dermed har rett til beskyttelse i Norge. Det er et paradoks at UNE i denne sak, på grunn av uvitenhet eller andre omstendigheter, har valgt å neglisjere Thomas behov for beskyttelse. Om Thomas skulle bli tvunget tilbake til Rwanda, vil Paul Kagame og hans regime innkassere en seier ved å bli kvitt et sjenerende vitne til alvorlige forbrytelser som de har begått på Thomas hjemsted. 

Gå til innlegget

Tid til å minnes

Publisert over 4 år siden

Vi skriver 6. april 2016. 22 år er gått siden Rwandas president ble drept i et terroranslag. Det er tid for å minnes alle ofre for krig, massakre og folkemord i Rwanda og DR Kongo.

Det er i dag 22 år siden Rwandas president, Juvénal Habyarimana, ble drept i et terroranslag. Både Rwandas og Burundis presidenter mistet livet. I dag vet vi at det høyst sannsynlig var Paul Kagame, dagens rwandiske president, som sto bak nedskytingen av presidentflyet og som utløste folkemordet. Kagames Rwandisk Patriotisk Front gikk seirende ut av krigen og tok makten i landet i juli 1994. Senere begikk han massakrer og folkemord mot flyktninger i DR Kongo.

I 2010 var det presidentvalg i Rwanda. Victoire Ingabire Umuhoza, leder av partiet FDU-Inkingi, forlot familie og jobb i Nederland og dro til Rwanda for å stille som kandidat ved presidentvalget. Da hun ankom Kigali 16. januar 2010, dro hun først til minnestedet for folkemordet, Gizosi. Der holdt hun en kort tale hvor hun poengterte noe som for nordmenn er en selvfølge, nemlig at alle ofre må kunne minnes. Hun så at dagens politikk i Rwanda går ut på å kun å minnes tutsi ofre, ikke hutu og twa. Dette er en diskriminering så alvorlig at den hindrer forsoning i landet.

Utdrag fra Ingabires tale ved Gizosi (oversettelse): 
"Det er klart at veien frem til forsoning er en lang vei å gå, for om du ser på det store antallet mennesker som ble drept i dette landet, så er ikke det noe man lett kan komme over. Likevel, hvis man ser seg omkring, finner man ingen sterk politikk som er utformet for å hjelpe den rwandiske befolkning til å oppnå virkelig forsoning. Se nå for eksempel på dette minnesmerket. Her henvises det kun til tutsier som ofre under folkemordet. Det finnes en historie som ikke fortelles her, nemlig forbrytelser mot menneskeheten som rammet hutuer. Hutuer som mistet sine kjære, lider også. De tenker på sine kjære som omkom og undres: "Når vil våre døde også bli minnet?""

Victoire Ingabire ble etter kort tid satt i husarrest. Hun fikk ikke registrert partiet som hun representerte, og heller ikke stilt til valg. Det er grunn til å tro at hun kunne ha beseiret Kagame i et fritt valg, men hun ble effektivt stanset. Det samme skjedde også med andre kandidater. Kagame vant valget med 98 % av stemmene. Victoire Ingabire ble fengslet og anklaget for blant annet terrorisme. Amnesty fulgte rettssaken i første instans og har behørig dokumentert at det ikke gikk rettferdig for seg. Victoire Ingabire soner nå en dom på 15 års fengsel. Siste nytt er at hun behandles på en måte som setter hennes liv i alvorlig fare.

Statsminister Erna Solberg besøkte også Gizosi da hun kom til Kigali 3. juli 2014. I TV2s reportasje uttrykker Erna Solberg forferdelse over det som skjedde 20 år tidligere. Det er absolutt på sin plass. Det som gir grunn til uro, er at hun ikke ser ut til å ha fått med seg, eller har valgt å ignorere, det faktum at det var flere hutuer enn tutsier som ble drept. Hun har tydeligvis ingen kommentarer, slik Victoire Ingabire Umuhoza hadde, til at rwandere ikke får lov til å uttrykke sorg overfor andre enn tutsier. På vegne av den norske regjering legger hun ned blomster på minnesmerket og uttaler ved den samme anledning til TV2s reporter at hun er rørt til tårer over mirakellandet Rwanda.

Bedre blir det ikke når Erna taler i Rwandas parlament og berømmer president Kagame for likestillingen i landet. Det er alminnelig kjent at Rwandas parlament har kvinnelig flertall. Men hva betyr vel dette når representantene er uten reell makt. Setevarmere er trolig et passende uttrykk. Heller ikke dette kan Erna ha fått med seg, ettersom hun gir seg hen til å gratulere general Paul Kagame med likestillingen. «Dere har slått oss», sa Erna Solberg i Rwandas parlament. Utrolig, men sant.

Det er rart at ikke Erna Solberg skulle ha fått med seg skjebnen til Victoire Ingabire, kvinnen som har valgt å stå opp for våre felles verdier. De verdier som i Europa trues gjennom gjentatte terroranslag, er selvsagt like viktig for alle mennesker på denne klode, så også for den undertrykte rwandiske befolkning. Statsministerens uttalelser virker diskriminerende, spesielt overfor hutu rwandiske flyktninger som er norske statsborgere. Er kanskje ikke Erna Solberg statsminister for alle nordmenn? Er hun virkelig så uvitende om Rwandas historie og hvordan dagens brutale diktatur fungerer, som man kan få inntrykk av, eller taler hun med to tunger?

Vi skriver 6. april 2016. I dag er det grunn til å minnes alle ofre for massakrer og folkemord i Rwanda og DR Kongo. Måtte de døde få hvile i fred!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere