Fred Winther Holt

Alder: 75
  RSS

Om Fred Winther

Daglig leder ESPOIR menneskerettsgruppe, Tromsø. Tildelt prisen "Victoire Ingabire Umuhoza for Democracy and Peace", Brussel 2016.

Følgere

Institusjonell rasisme, i Norge?

Publisert 3 måneder siden

I kjølvannet av drapet på George Floyd pågår en rasismedebatt. Jeg vil her løfte frem en sak som gjelder institusjonell rasisme. Det gjelder en diskriminerende praksis overfor etniske hutuer i Norge.

Hutuer blir ikke respektert av norske myndigheter for deres tap av familiemedlemmer under folkemordet i Rwanda i 1994. Regjeringen holder fast ved den rådende fortellingen om folkemordet, som går ut på at hutuer var drapsmenn og tutsier var ofre.

I en artikkel som NRK publiserte 22.10.2004 heter det: Rwanda opplevde i 1994 det som kan være verdenshistoriens verste folkemord. En halv million hutuer drepte en million tutsier. Denne vrangforestillingen har festnet seg hos norske myndigheter. 

Hutuer i Norge savner sine kjære etter folkemordet like mye som alle andre, men de finner ingen trøst hos den norske regjering, som år etter år later som om det bare var tutsier som ble drept. Da statssekretær Marianne Hagen deltok i et minnearrangement i Kigali i april 2019, uttalte hun dette i sin tale: I am humbled to speak before you as we mark the 25th commemoration of the genocide against the Tutsi in Rwanda in 1994. 

Det var ikke bare tutsier som ble drept under folkemordet. Det var minst like mange hutuer. Det er derfor ubegripelig at regjeringen Solberg tviholder på Kagame-regimets fortelling om folkemordet på Tutsier, og dermed ekskluderer Hutu ofre fra også å bli minnet.

USA og UK har nylig i full offentlighet endret politikk i forhold til hvem ofrene var. Dette kom frem ved behandlingen av en resolusjon i FNs generalforsamling 20.04.2020, som omhandlet en internasjonal dag for å minnes ofrene for folkemordet i Rwanda. UKs Chargé d’Affairs, Jonathan Allen, skrev i en note samme dag: We strongly support the remembrance of victims of the 1994 Rwandan genocide and believe it is important to ensure that these commemorations recognice all victims. .. We disagree with the framing of the genocide purely as the «1994 genocide against the Tutsi». As noted in previous resolutions, we believe that Hutus and others who were killed should also be recogniced. 

Vanskelig å forstå at vi står overfor institusjonell rasisme? Prøv å tenke seg til at noen etterlatte etter 22. juli massakren skulle bli hindret av myndighetene i å minnes sine kjære, med den begrunnelse at deres familiemedlemmer rett og slett ikke hører med blant ofrene, verken fra regjeringskvartalet eller Utøya.

Alle ofrene fra terrorangrepet 22. juli blir minnet. Selvfølgelig. Hutu ofre under folkemordet i Rwanda blir ikke minnet. Det er offisiell norsk politikk. Slik kan vi ikke ha det. Nå bør regjeringen Erna Solberg endre praksis og innta samme posisjon i FN som USA og UK, det vil si vise respekt for at ofrene for folkemordet tilhørte alle folkegrupper i landet, ikke bare tutsier.

Gå til innlegget

UNE tar ikke feil på fullt alvor

Publisert 9 måneder siden

Vårt Land omtaler 6. januar feil begått av Utlendingsnemnda (UNE). I den forbindelse innhentet avisen en uttalelse per epost fra Ketil Larsen, juridisk fagdirektør i UNE. I en egen artikkel i Vårt Land 9. januar gir UNE supplerende kommentarer. Jeg vil gjerne kommentere UNEs synspunkter.

UNE sviktet fundamentalt da Dr Joseph Nkusi ble nektet beskyttelse og i oktober 2016 tvangsreturnert til forfølgelse i Rwanda. I en reportasje i Dagbladet 13.11.2018 innrømmer UNE feil og beklager på det sterkeste. Nå synes UNE å ville tone ned alvoret i det som skjedde.  

Fagdirektør Ketil Larsen skriver at borgeren fra Rwanda, altså Dr Joseph Nkusi, verken fikk medhold av UDI, i nemndmøte i UNE eller av Oslo tingrett. På det grunnlag hevder han at saksbehandlingen var grundig og at når resultatet likevel ble feil, så beror det på konkrete omstendigheter i den aktuelle saken.

Jeg mener at dette er lite troverdig, omtrent som å hevde at NAV-ofre havnet i fengsel etter grundig saksbehandling i forvaltningen, med etterprøving i domstolene, og at det hele berodde på konkrete omstendigheter i de aktuelle sakene. Slik talemåte er ikke egnet til annet enn å tåkelegge de faktiske forhold.

Behovet for aktsomhet er størst når en feil beslutning kan føre til de mest alvorlige konsekvenser, slik tilfellet viste seg å bli for Joseph Nkusi. Han havnet rett i fengsel og soner nå en dom på 10 års fengsel. Det er høyst usikkert om han klarer å overleve soningstiden. Dette er en konsekvens av politisk forfølgelse i Rwanda som diktatur, og en direkte følge av UNEs feil.

Jeg er kjent med konkrete omstendigheter som tyder på at UNEs feil beror på uaktsomhet. Jeg vil her nevne et eksempel. Nkusis journalistiske virksomhet i Norge var kjent for forvaltningen. Han hadde en blogg hvor han formidlet regimekritisk stoff til rwandere på deres morsmål, kinyarwanda. Imidlertid, UNE besørget ikke oversettelse av en eneste artikkel. Dermed så de ikke det åpenbare, at Nkusi kritiserte det rwandiske regimet. 

Fagdirektør Ketil Larsen uttaler til Vårt Land 6. januar at UNE tilstreber å lære av sine feil. I denne forbindelse sies det at UNE gjør det de kan for å rette opp i feilen og redusere skaden for de som er berørt.

UNE valgte i desember 2018 å gjøre om sitt tidligere avslag på søknaden om beskyttelse. Det skjedde etter at dommen fra High Court i Kigali (tilsvarer vår tingrett) var innhentet. Advokat Brynjulf Risnes, som jeg har engasjert i saken på vegne av Joseph Nkusi, sendte dommen til UNE som igjen fikk den oversatt til norsk og så gjorde om på sitt vedtak. Det var veldig bra. 

Det er likevel slik at omgjøringen kun er et første steg for å rette opp i feilen. Det er nå overmåte viktig å få Nkusi løslatt fra fengsel og hentet tilbake til Norge. Her må selvfølgelig utenrikstjenesten være behjelpelig, slik vi har sett i tilfeller som Joshua French i 2017 og Frode Berg i 2019.

Da Frode Berg ble løslatt i Moskva, ble det kjent at utenrikstjenesten hadde besøkt han i fengslet annenhver torsdag i hele fengslingsperioden. Frode Berg var dømt for spionasje. Joseph Nkusi havnet i rwandisk fengsel på grunn av UNEs feil. UNE burde be utenrikstjenesten om å sørge for regelmessige besøk av Nkusi i fengslet. Kanskje har de gjort det, men hittil har ingen representant for Norge besøkt Nkusi.

UNE uttaler at de vil redusere skaden av sine feil for de som er berørt. Det er da et paradoks at de så langt ikke har gjort noe som helst for å redusere skadevirkninger for Nkusis familie. Jeg tenker spesielt på Nkusis to mindreårige barn som mister skolegang på grunn av morens betalingsproblemer, en direkte konsekvens av at hovedforsørger sitter i fengsel uten inntekt.

Gå til innlegget

Tre år er gått siden Dr Joseph Nkusi ble tvangsreturnert til Rwanda. Utlendingsnemnda trodde ikke at han risikerte forfølgelse ved retur. Nå soner han 10 års fengsel for å ha skrevet regimekritiske artikler under opphold i Norge.

Det var etter et opphold som forsker ved Universitetet i Bergen at Joseph Nkusi i 2010 hoppet av og søkte beskyttelse i Norge. I Bergen deltok han i et internasjonalt forskningssamarbeid om Nilen-bassenget i Afrika.

Nkusi ble ikke trodd av Utlendingsnemnda, og heller ikke av Oslo tingrett, da han påsto at han risikerte å bli forfulgt av det rwandiske regimet ved retur til hjemlandet. Før rettskraftig dom fra tingretten forelå, ble han i oktober 2016 tvangsreturnert til Rwanda. Ved ankomst Kigali havnet han rett i fengsel.

Utlendingsnemnda har innrømmet at de gjorde en alvorlig feil da de avslo Nkusis asylsøknad. Norge har utvilsomt brutt sine forpliktelser i henhold til flyktningkonvensjonen. Det er en reell risiko for at Nkusi ikke vil klare å overleve sju år til i fengslet Mageragere i utkanten av Rwandas hovedstad Kigali.

Hva skjer i utlendingsforvaltningen når en mann som hadde rettmessig krav på beskyttelse, blir tvangsreturnert til forfølgelse i sitt hjemland? Er det tilstrekkelig at Utlendingsnemnda legger seg flate og innrømmer feil? Eller skulle det vært gjennomført en uavhengig gransking av Utlendingsnemndas praksis når det gjelder denne og andre rwandiske asylsøkere?

Dr Nkusi befinner seg i en livstruende situasjon. Det viktigste på kort sikt må være å begrense negative konsekvenser av den katastrofale feilvurdering som ble gjort. Norge må gjøre alt som er mulig for å få Nkusi løslatt fra fengsel i Rwanda og hentet tilbake.

Etter at dommen på 10 års fengsel kom i mars 2018, valgte Utlendingsnemnda å gjøre om på sitt tidligere vedtak. Nkusi ble gitt beskyttelse som politisk flyktning med rett til arbeid og permanent opphold i Norge. Om han overlever og kommer til Norge, vil han også ha rett til å få sin kone og to mindreårige barn hit gjennom familieinnvandring.

Joseph Nkusi har sin doktorgrad (PhD) fra et universitet i Libya. Han lå ikke på latsiden mens han forgjeves ventet på å bli trodd av norske myndigheter. Han studerte til master i medisin ved Universitetet i Oslo og tok kurser i journalistikk ved et universitet i USA. Han har de beste skussmål fra nordmenn som kjenner han godt fra steder han bodde i Norge.

Det er nylig startet et opprop under overskriften UD må snarest få Dr Joseph Nkusi ut av fengsel og tilbake til Norge. Ved å gå inn på oppropet vil man finne mer informasjon om selve saken, med noen kilder fra medieoppslag i Norge og Rwanda. 

Joseph Nkusi har ikke som Frode Berg fra Kirkenes (sitter i fengsel i Moskva) noe lokalsamfunn til å støtte seg i kravet om løslatelse og tilbakehenting til Norge. Nkusi er avhengig av at mennesker på grasrotplan blir kjent med saken og velger å gjøre noe.

Gå til innlegget

RWANDA, det andre folkemordet

Publisert over 2 år siden

Forbrytelser begått av Rwandisk Patriotisk Front (RPF) mens folkemordet mot tutsier pågikk i 1994, har ikke ført til straffeforfølgelse mot noen. Journalist Judi Rever har vist at RPFs forbrytelser utgjør folkemord mot rwandiske hutuer. Det ligger til internasjonal rett å dømme de skyldige.

I 1994 ble den etniske minoriteten tutsi offer for folkemord i Rwanda. Forbrytelsene ble i hovedsak begått av hutu ekstremister. Flere titalls personer som ble ansett for å være de hovedansvarlige, ble stilt for retten og dømt av den Internasjonale Straffedomstolen for Rwanda (ICTR) og av nasjonale domstoler i flere land.

Det har i mange år vært kjent at RPF begikk forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Dette skjedde i tiden før, under og etter folkemordet. Disse fakta er vel etablert gjennom rapporter fra FN og andre. Til tross for at det lå innenfor ICTRs mandat å dømme i saker som gjelder RPFs forbrytelser, så er ikke en eneste mistenkt fra RPF blitt straffeforfulgt.  

Så langt har «seierherrens justis» vært rådende. Rwandisk Patriotisk Front, som tok makten i Rwanda i 1994 og som fortsatt regjerer i landet, har vært beskyttet av Washington og London. Paul Kagame blir av innflytelsesrike personer som Bill Clinton og Tony Blair betratet for å være en «visjonær» leder . Samtidig som han regjerer ved bruk av terror, blir han hyllet for økonomiske fremskritt i landet. Menneskerettssituasjonen forblir elendig. Det diktatoriske styresettet setter stadig dypere røtter.   

Den kanadiske undersøkende journalisten Judi Rever har med sin bok, In PRAISE of BLOOD The CRIMES of the RWANDAN PATRIOTIC FRONT, vist at Kagames bevegelse har begått folkemord mot hutuer. Likevel holdes forbrytelsene utenfor internasjonal straffeforfølgelse. Her har Norge et medansvar.

Boken inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan hutuer – kvinner, menn, barn og eldre – ble massakrert i stor skala. Brutaliteten som ble påført ofrene, minner på en tragisk måte om det som tutsier ble utsatt for. Massakrene av hutuer ble utvilsomt gjort i den «hensikt å ødelegge helt eller delvis den etniske gruppen Hutu». Begrepet folkemord er derfor på sin plass. Drapstallene er usikre, men det ser ut til å dreie seg om flere hundre tusen ofre. Judi Rever peker på åtte ledere i RPF, heriblant Paul Kagame, som hovedansvarlige for grusomhetene.

RPFs forbrytelser er med Judi Revers bok blitt ugjendrivelig dokumentert. Forholdet kan ikke lenger ignoreres. Skal Kagame fortsatt mottas på rød løper og hylles som en visjonær afrikans leder når han kommer til Davos eller Oslo? Skal han fortsette å møte vår egen statsminister Erna Solberg som om ingen ting har skjedd? Nei, hans og de andre mistenktes plass må være foran en internasjonal domstol, for å stilles strafferettslig til ansvar for sine forbrytelser.

De fleste rwandere er klar over tragedien som fant sted. De ønsker forsoning, men det vil ikke kunne skje så lenge sannheten ikke kommer frem og kan snakkes om.   

Gå til innlegget

NRK hevdet i søndagsrevyen 21.06.2009 at Paul Kagame fikk stanset folkemordet da han rykket inn i Rwanda sammen med sin Tutsi-hær som hadde levd i eksil i nabolandet Uganda. Løgn.

Statskanalen hevder at Kagame rykket inn i Rwanda under folkemordet, i den hensikt å stanse det. Dette er ikke sant og Kagame er ingen helt slik NRK vil ha det til. Det er allment kjent at Rwandisk Patriotisk Front invaderte Rwanda fra Uganda 01.10.1990, altså lenge før folkemordet i 1994.

Løytnant Abdul Joshua Ruzibiza beskriver i sin bok «Rwanda L’histoire secrète» (2005) hvordan opprørshæren opererte i tiden etter invasjonen. Daværende major Paul Kagame kommanderte selv styrkene da de 17. desember 1990 inntok og okkuperte kommunen Kiyombe, ikke så langt fra grensen mot Uganda.  De gjennomførte drap på alle mulige måter. Opprørerne begikk massakre av sivilbefolkning og kidnapping av folk som ble tvunget til å være med på transporter av det som opprørerne plyndret. Husdyr ble stjålet, store som små, likeså metallplater til tekking av tak. Når transportene var over, ble kidnappede personer også drept. Alt som Kagames folk hadde stjålet, havnet over grensen i Uganda.

Kagames terror førte til masseflukt. Det ble opprettet mange leire for internt fordrevne personer. I en videoreportasje fra en av leirene i 1991 møter vi ei jente på 13 år som hadde flyktet etter at faren hennes var blitt drept.

-         Etter at Inkotanyi [RPF] hadde drept min far, kom de hjem til oss igjen og sa: «Dere ville leke med de sterke, men dere klarte ikke å gjøre oss noe.» Da de dro tok de med seg geitene og kuene. Litt lengre unna drap de andre personer. Mens de ennå var hos oss, sa de: «Nå som vi tar husdyrene deres, hvor er de militære som skulle beskytte dere?" Da de hadde gått, forlot vi hjemmet. Vi tilbrakte natta i bushen. Vi måtte trø over mange lik, sier jenta.

Rwanda (1991) - Les camps de réfugiés de « la zone rouge »

Reporter spør; hvis du skulle klare å fullføre din utdannelse, hvilket yrke ville du helst utdanne deg til?

-         Jeg ville bli militær.

Hvorfor militær?

-         Fordi militæret forsvarer Rwanda.

Reporter: Hva var det som skjedde da de tok med din far?

-         De tok han med seg. Etter det hørte vi ikke noe mer. Noen fortalte at han var blitt drept på den andre siden av åsen. Det var noen som kjente han igjen blant likene.

Hva er det som er tyngst å leve med her i leiren?

-         Maisen. Hjemme pleide vi ikke å spise tørr mais.  Nå prøver vi som er størst å spise den, men de minste vil ikke det. De vil heller legge seg uten å spisse.

Reporter spør ei kvinne som ammer sin baby: Hva heter barnet?

-         Han heter foreldreløs.

Får han mye morsmelk?

-         Nei.

Hvorfor?

-         På grunn av ernæringen. Jeg får ikke spist det som jeg trenger.

Reporter: Hva er det som er tyngst å leve med i leiren?

-         Det er mange ting. Man får ikke spist slik som før. Her er det ikke slik mat som vi hadde hjemme. Her gir de oss bønner og tørket mais. Tidligere hadde vi ris, men det har vi ikke lenger. Ei mor som ammer, slutter etter hvert å ha melk når hun bare må spise tørr mais. Den lille melken som barnet får, kommer fra velling laget av durra (sorghum). Vi har ellers ikke noe.

Et helsesenter i nærheten tar imot flyktninger. Det er mange sykdommer som rammer de minste barna. De får hjelp av Leger uten grenser.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere