Fred Andersen

Alder: 77
  RSS

Om Fred

Fred Andersen, født 1943 i Steigen kommune i Nordland. Cand. med. ved Universitetet i Bergen 1969. Han var distriktslege/kommuneoverlege i sin hjemstedskommune i vel 38 år og hadde i denne perioden også deltids stillinger som universitetslektor, forsker og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø. Han har vært førsteforfatter på en rekke vitenskapelige artikler i anerkjente nasjonale og internasjonale tidsskrifter om krybbedød, helsetjeneste og demens. Fra 2010 til 2018 arbeidet han som helsefaglig rådgiver og primærlege i det lulesamiske området. Han tok doktorgraden i medisin på Alzheimers sykdom i 2011 og ble i 2012 tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt samfunnsmedisinske arbeid og for sin forskning på demens. Forfatteren har alltid vært et utkantmenneske, opptatt av livets ukrenkelighet, av menneskeverdet og av de minstes og svakestes rettigheter.

Følgere

Frykten for majoritetskulturen

Publisert rundt 1 år siden

Statsministeren bør ta stilling til at kristne verdier taper på flere områder.

Statsminister Erna Solberg har 15. mai en kronikk i Dagen med tittelen «Et felles verdigrunnlag i et mangfoldig samfunn». Jeg er usikker på om dette var ment som et tilsvar til mitt innlegg i Verdidebatt.no og i Dagen (8. mai) med tittelen «Den kristne kulturarv i et sekulært samfunn». I så fall er det en del viktige momenter statsministeren ikke berører. Mine hovedpunkter var:

  1. Hvorfor skaper risikoen for kristen forkynnelse i det offentlige rom slik motstand og frykt hos enkelte?

  2. Hvilken risiko vil en gradvis forvitring av kristen tro og forkynnelse på lengre sikt innebære for den kristne kulturarv?

Statsministeren har tidligere hevdet at kristne og humanistiske verdier vil kunne bestå uavhengig av kristen tro og forkynnelse. En forankring i grunnverdiene og grunnverdienes røtter i kristendommen er altså ikke nødvendig for å bevare menneskerettighetene i vårt demokratiske samfunn. Dette er i virkeligheten en svært drøy påstand som imøtegås av idehistoriske referanser. 

Felles verdier

Opplysningstidens statsrettsteoretikere med Montesquieu og senere Immanuel Kant i spissen distanserte seg fra kristendommen og ønsket å forankre altruisme (nestekjærlighet) og utilitarisme (best mulig livskvalitet til flest mulig) i et allmenngyldig menneskelig verdisystem felles for alle folkeslag, kalt naturretten. Det viste seg imidlertid, som følge av de store oppdagelsesreisene, at allmenngyldige menneskelige verdier, et slags minste felles multiplum av verdier som kunne gjenfinnes hos alle jordens folk, ikke eksisterte. Immanuel Kant måtte til sist konkludere med at verdiforankringen for mellommenneskelige forhold likevel måtte ligge i en overordnet gudommelig instans, men at det ikke var den kristne Gud. Disse idehistoriske utfordringene er utdypet i boka Hva er et menneske verdt? utgitt på Ventura forlag, februar 2019.

Statsministeren tar ikke hensyn til at i et demokrati vil samfunnets verdier uten en ekstern, metafysisk forankring være opinionsbasert. Det flertallet i samfunnet til enhver tid mener og ønsker, vil være retningsgivende for verdinormeringen. Dette har vi utallige eksempler på bare i løpet av de siste 30 – 40 årene. Media vil i større og større grad bli den viktigste aktøren som opinionsskaper i verdispørsmål, både som talerør for pressgrupper og som aktiv pådriver ut fra egeninteresser.

Dramatiske endringer

Nå vil det bli hevdet at samfunnet hele tiden er i endring og at fortiden ikke kan eller skal konserveres. Det er jeg enig i, men endringene må skje innenfor rammen av kjerneverdiene knyttet til menneskerettighetene og kristen humanisme. Det har de siste fire tiårene skjedd endringer av samfunnets verdinormer som har satt ganske dramatisk spor, særlig innen familie, fostermedisin, reproduksjon og bioteknologi. Noe av dette er et resultat av en teknologisk utvikling definert som et gode, andre deler er en teknologisk utvikling med mangelfulle forut definerte etiske rammebetingelser. På disse områdene tøyes grensene hele tiden, vesentlig som følge av drivkraften fra pressgrupper med media som talerør. I tillegg ser vi i økende grad at det som skulle være en snev av forkynnelse i det offentlige rom, f. eks. radioandaktene på NRK, gradvis har tapt sitt kristne innhold. Vår tids liberale populisme hilser dette velkommen, men hvilke konsekvenser det får for fremtidens humanisme er ikke forutsigbart.

Kristne og humanitsike verdier

Den sittende regjerings verdiplattform forankrer sine virksomhet i kristne og humanistiske verdier. Dette og-et er interessant, for hva slags humanisme finnes det som ikke er relatert til kristendommen? Det vil saktens kunne refereres til gresk-romersk filosofi, Hippokrates medisinsk etikk og humanistiske elementer fra andre religioner, men aldri til en så konsekvent gjennomført og helhetlig humanisme med en ubetinget omsorg for svake, syke og nødstedte, ja, også for sine fiender, som den vi finner i kristendommen. At kirken gjennom århundrene utallige ganger har sviktet i utøvelsen av kristen humanisme, endrer ikke dette faktum.

Statsministeren refererer til vårt mangfoldige samfunn, forstått som vårt multikulturelle samfunn. Dette er et merkverdig argument dersom det skal brukes som grunnlag for å redusere betydningen av kristen tro og forkynnelse i det offentlige rom. Vi har i dag ca 750 000 innvandrere i Norge. Av disse kommer 50 % fra land i Europa og Amerika, der alle land, bortsett fra deler av Balkan, har sine etiske røtter i kristen humanisme. Nå omfatter kultur selvsagt langt mer enn religion, men hvis vi i denne sammenheng knytter de humanistiske verdiene til religion, så vil andelen andre religioner i Norge utgjøre mellom 8 og 10 prosent av befolkningen. I tillegg kommer den ateistiske og agnostiske delen av befolkningen. Men uansett hvordan religiøs tilknytning regnes i Norge, så vil kristendommen omfatte majoriteten av befolkningen. 

Ubesvart spørsmål

Hvorfor skal da hensynet til det «multikulturelle/multireligiøse» få begrense utøvelse av kristen tro og forkynnelse i det offentlige rom slik vi gang på gang opplever i dagens samfunn? Hva slags risiko representerer kristen forkynnelse, og for hvem?

Dette er spørsmål jeg gjerne skulle sett besvart på en objektiv og saklig måte. Det må være mulig for Høyres statsminister å gå inn i denne typen verdikonservativ analyse.

Gå til innlegget

Den kristne kulturarv i et sekulært samfunn

Publisert rundt 1 år siden

Statsminister Erna Solberg har nylig uttalt at kristne verdier vil forbli verdigrunnlaget for vår samfunnsutvikling på tross av økende sekularisering og at samfunnets verdier ikke nødvendigvis er forankret i en bevisst tro.

Om kristen tro taper terreng i det offentlige rom, så vil altså den kristne kulturarv med sine grunnleggende etiske verdier bestå, i følge Solberg. Erfaringene tyder så langt på det stikk motsatte, jamfør utviklingen innen bioteknologi og fostermedisin. 

Kristen tro er en konsekvens av forkynnelsen. Det samme er kunnskapene om de verdier som følger av troen. Troen skal ha atferdsmessige konsekvenser for den enkelte av oss. «På frukten skal treet kjennes». Det gjelder også som etisk verdigrunnlag for vårt samfunn, den kristne kulturarv. Denne arven er i evangeliene sammenfattet i to punkter: 1. Du skal elske Gud av hele ditt hjerte. 2. Du skal elske din neste som deg selv. «På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matteus 22, 37-39). Hva dette betyr i praksis, er både kunnskapsbasert og tolkningsbasert. Kunnskapene finnes i forklarende bibeltekster knyttet til hovedbudskapet, og tolkningen baseres på en helhetlig forståelse av evangelienes grunntekster. Så kan det sies mye om ulike tidsriktige tolkninger og konsekvensene av disse, men det finnes kjerneverdier og tolkninger i det kristne budskap som har stått seg gjennom to tusen år. Blant disse er livsvern, troskap, ekteskap/familie og omsorg for «de minste», for barn, fattige, syke og nødstedte. Den grunnleggende holdning for alle disse punktene er innlevelse, medfølelse og nestekjærlighet. Den kristne bidrar til fellesskapet ut fra det vedkommende selv har fått gjennom troen. Troen gjenspeiles i gjerningene.

Bedre før

Men hvordan skal vår kristne kulturarv kunne bestå over tid uten en bakenforliggende kunnskap om dens røtter som fornyes fra generasjon til generasjon? Gjennom de siste en til to generasjonene har det skjedd en betydelig endring av det som kalles trosopplæring. For 50 år siden startet og avsluttet hver skoledag i den offentlige barneskolen med salmevers. I min studietid på midten av 1960-tallet ved Universitet i Bergen var det ingen motsetning mellom et kristent livssyn og undervisning, veiledning og forskning ved Det medisinske fakultet. Kristen tro og aktivitet hadde en naturlig og dagligdags uttrykksform uten å influere på eller begrense medisinsk forskning og fagutvikling. Faktisk ble den åndelige dimensjon og det kristne verdigrunnlag av mange sett på som en viktig tilleggsverdi og berikelse for utøvelsen av de medisinske fag. Dette var selvfølgelig ikke på noe tidspunkt offisiell universitetspolitikk. Det hadde det ikke vært siden begynnelsen av opplysningstiden tidlig på 1700-tallet, men holdningene til kristen aktivitet i studentmiljøet var likevel velvillig og aksepterende. Dette kom fra slutten av 1970-tallet til å endre seg i sterkere og sterkere grad*.

Berøringsangst

I dag pågår det en helt utrolig diskusjon om skolegudstjeneste og om K i KRLE faget. Berøringsangsten med og frykten for «forkynnelse» i det offentlige rom overfor dem som ikke eksplisitt har gitt samtykke, er nærmest frenetisk. Et ferskt eksemplet fra Sirdal kommune gjengitt i Dagen 29. april d.å. er en god illustrasjon. Her ble det kristne skolelaget av kommuneadministrasjonen nektet å servere boller på sine møter i friminuttene. Lukten kunne friste elever som ikke var eksplisitt interessert i andaktene til å komme for å spisse boller og derved ufrivillig risikere å bli utsatt for forkynnelse. Berøringsangsten for kristen tro og forkynnelse i det offentlige rom er et av de merkeligste fenomener i vår postmoderne tidsalder.

Denne paniske angsten for forkynnelse og svikt i kunnskapsgrunnlaget for kristendom utfolder seg parallelt med en oppløsning av historiske normer og grenser som nettopp har sine røtter i kristen humanisme, fra vern om ufødt liv til likekjønnet ekteskap og kjønnspluralisme.

Naivt

I et sekulært samfunn som hevder å bygge på livssynsnøytralitet, vil enhver stabil, overordnet verdiforankring være en fiksjon. Et slikt samfunn vil prinsipielt mangle forutsetning for å underbygge stabile og forutsigbare mellommenneskelige forhold, og verdiskalaen vil være entydig opinionsbasert. Når kunnskapsgrunnlaget svikter og samfunnets verdiforankring er en opinionsbasert fiksjon, hvor lenge vil den kristne kulturarv kunne forsvare grunnleggende menneskerettigheter? Det er naivt å tro at Europas kristne kulturarv kan bestå gjennom nye generasjoner til tross for nedbygging eller utradering av kristen forkynnelse i det offentlige rom. Som statsleder i Norge er det Erna Solbergs oppgave å være på vakt mot og ta nødvendige skritt for å hindre en slik utvikling.

Gå til innlegget

Biskopene i den norske kirke gav 15. februar 2019 en uttalelse om abort. Uttalelsen manglet etisk veiledning både overfor menighetene i Den norske kirke og overfor helsepersonell som selv strever med de etiske problemstillingene som er knyttet til svangerskapsavbrudd og bioteknologi. Noen læremessig fordypning med referanse til kirkehistorien, Bibelen eller bekjennelsesskrifter var utelatt.

Biskopene i den norske kirke gav 15. februar 2019 en uttalelse om abort.

Uttalelsen manglet etisk veiledning både overfor menighetene i Den norske kirke og overfor helsepersonell som selv strever med de etiske problemstillingene som er knyttet til svangerskapsavbrudd og bioteknologi. Noen læremessig fordypning med referanse til kirkehistorien, Bibelen eller bekjennelsesskrifter var utelatt.

For vel 40 år siden satt jeg i en komite ved bispekontoret i Bodø som medisinskfaglig rådgiver sammen med overlege Leif Tormod Hansen, medisinsk avdeling Gravdal sykehus, for å utarbeide Sør-Hålogaland bispedømmes syn i den pågående abortdebatten. Leder for komiteen var biskop Bjarne O Weider. Dessverre har jeg ikke lenger originalteksten fra det dokumentet som ble utarbeidet, men talen var klar. Komiteen konkluderte med at abort bare kunne godtas etter voldtekt og hvis mors liv var i fare.

Før 1978 og gjennom til sammen 43 år som distriktslege/kommuneoverlege, og sist som vikarlege, fulgte jeg dette prinsippet og henviste ingen gravide kvinner til abort uten ved alvorlig risiko for liv og helse. Som følge av denne praksisen så jeg mer enn en hel skoleklasse barn - friske, raske og elsket - vokse opp, barn av mødre som tross ønsket om abort etter lange samtaler valgte å fullføre svangerskapet. Og barna ble voksne og fikk selv barn, og jeg så disse barna bli beundret og elsket av sine bestemødre. Ingen klaget. Jeg opplevde at noe bedre resultat av min legegjerning kunne jeg aldri få.

Selvfølgelig kostet det. Jeg ble meldt til Helsetilsynet, Helsedirektoratet og til Legeforeningens etiske råd, og jeg ble forsøkt ekskludert fra Legeforeningen, i alle tilfellene av venstresosialistiske kolleger. Ved alle instanser fikk jeg medhold. Torbjørn Mork uttalte at: «slike leger må man også tåle». I dag er en tilsvarende rett til reservasjon absolutt utenkelig.

Holdninger, debattklima og etikk har endret seg dramatisk på 40 år, noen vil hevde til det bedre. Selv er jeg usikker. Det som har endret seg mest, er en dramatisk økende sekularisering i tillegg til kunnskapsgrunnlaget og kompleksiteten i det som angår bioteknologi og fostermedisin. Den siste er av en slik art at det er vanskelig for personer utenfor det spesialiserte fagmiljøet å forstå hva slags potensiale for diagnostikk og behandling som foreligger når det gjelder sykdom og misdannelser på ulike stadier i fosterutviklingen. Kompleksiteten forsterkes av at fagutviklingen følger ideologiske spor (f. eks. transhumanisme) som i større og større grad utfordrer etiske retningslinjer for menneskeverd. De etiske grensesnitt forflyttes hele tiden, holdninger endres, meninger skiftes. Fagutviklingen innen fertilisering, fostermedisin og bioteknologi går foran og drar etikken etter seg.

Og ikke nok med det: Det foregår en nesten frenetisk argumentasjon for jakten på fosterets helse, sykdommer, misdannelser og genetiske risikofaktorer. Slik kartlegging kan i noen tilfeller gjøres visuelt ved tidlig ultralyd, i andre tilfeller molekylærbiologisk ved testing av fosterets DNA i mors blod. Men ingen spør de mest toneangivende forskerne hva man bruker resultatene til. Hvor stor andel av de funn som blir gjort tidlig i svangerskapet fører til diskusjon om svangerskapsavbrudd, og i hvor mange tilfeller gjør man funn der det er teknologisk mulig å gi fosteret medisinsk behandling intrauterint? På den siste delen av spørsmålet er svaret praktisk talt null (personlig meddelelse, spesialist i fostermedisin/gynekologi). Det er angivelig gjort forsøk med blodtransfusjon til fosteret i 23. svangerskapsuke, men teknisk sett er dette svært krevende og sjansen for å mislykkes med fatalt resultat som følge, er meget stor. Alt annet som måtte foregå/forsøkes av medisinsk eller kirurgisk behandling på tidlig fosterstadium er eksperimentell medisin. Forskning i denne sammenheng vil ha en usikker hjemmel i Helseforskningsloven fordi sannsynligheten for et vellykket resultat er svært liten og risikoen for død er svært høy. Formålet med tidlig ultralyd/foster DNA er derfor pr dato i realiteten utelukkende for å vurdere fosterets helsetilstand med tanke på abort eller ikke. Dette hører man særdeles lite om i den pågående debatten. (Jamfør ny bok på Ventura forlag)

https://venturaforlag.no/boker/inspirasjon/hva-er-et-menneske-verdt.html

Selvfølgelig er svangerskapskontroll svært viktig, og retningslinjene for denne er i Norge så godt som den med dagens kunnskaper kan få bli, også når det gjelder rutinemessig ultralyd.

Biskopene sier i sin uttalelse at, sitat: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern». Dette er godt og viktig, men der følger ingen begrunnelse eller referanser knyttet til påstanden. Neste setning i samme avsnitt er direkte feil (se foran). Muligheten for å «..gripe inn og korrigere fosterets utvikling underveis» før 23. svangerskapsuke (grensen for levedyktig alder ekstrauterint) er rent hypotetisk bortsett fra det som kan gjøres ved god, rutinemessig og omsorgsfull svangerskapskontroll.

Bispekollegiets uttalelsen synes å skulle ivareta alle hensyn i abortsaken uten å støte noen. Det er et prisverdig utgangspunkt, men kan ikke alltid ivareta sannheten og fakta.

Gå til innlegget

Kartene i Gammelskola på Leines

Publisert rundt 2 år siden

I Vårt Land 18. mai trekker Arne Willy Dahl paralleller mellom de finske flyktningene fra Karelen på slutten av siste verdenskrig og den palestinske landflyktighet i 1948. Utgangen på de to flyktningekatastrofene er imidlertid vesens forskjellige

Da jeg som syvåring i 1950 begynte på folkeskolen, foregikk undervisningen de tre første skoleårene i Gammelskola, femti meter fra Leiranger soknekirke, på et nes på østsiden av Vestfjorden. Skolen hadde bare ett klasserom, ikke innlagt vann, med utedo, oljelamper og kullfyring. Her hadde også mine foreldre og tre av mine besteforeldre fått sin grunnskoleundervisning. 

To kart. 

Det jeg husker best fra Gammelskola på Leines er drikkevannsbøtta i vindfanget og de to kartene på veggen ved siden av en svart, kvadratisk tavle bak kateteret, det ene et Norges-kart, det andre et kart over Israel. Året var 1950, tre år etter at staten Israel ble opprettet av FN og to år etter at de omkringliggende arabiske landene gikk til krig for å få den nye statsdannelsen fjernet fra kartet. Da flyktet flere hundre tusen palestinere fra Israel til sine etniske naboer i landene rundt i påventa av at jødene skulle bli drevet ut av Judea og Samaria slik at palestinerne kunne flytte tilbake og overta hele landet. Slik gikk det ikke, og 70-årsdagen for «katastrofen» for palestinerne er nå behørig feiret. 

I Vårt Land 18. mai trekker Arne Willy Dahl paralleller mellom de finske flyktningene fra Karelen på slutten av siste verdenskrig og den palestinske landflyktighet i 1948. Utgangen på de to flyktningekatastrofene er imidlertid vesens forskjellige. Min svigermor og hennes foreldre var flyktninger fra Karelen. De flyktet til Helsingfors og kom senere til Oslo. De hadde selvfølgelig ingen problemer med å bli fullverdige statsborgere uansett hvor i Norden de valgte å slå seg ned. Slik gikk det i liten grad med de palestinske flyktningene som også dro til sine naboland. Mange av dem bor fortsatt i flyktningeleirer. 

Felles virkelighetsbeskrivelse. 

Kartene bak kateteret i Gammelskola på Leines var neppe en demonstrasjon til støtte for den nyopprettede staten Israel. De var en del av undervisningen i Bibel-historie som illustrerte jødenes vandring til det lovede land og evangelienes beskrivelse av hendelser i Jesu liv. For oss som barn var disse historiene et levende faktum og uten snev av antisemittisme. Vi kjente ikke begrepet engang. For oss var – og er – Israel jødenes hjemland. Jeg tror dette er en felles virkelighetsbeskrivelse for de generasjonene som fikk gjenfortalt historiene fra Bibelen i grunnskolen og søndagsskolen. 

Til disse historiene hører også profetenes refs av det jødiske folk for deres ulydighet i flere sammenhenger. Objektiv og saklig kritikk av uheldige politiske avgjørelser er fortsatt legitimt, også med hensyn til Israel, men den ensidige fordømmelse, boikott og til dels demonisering av den israelske befolkning som vi ser fra ytterfløyene i kristne organisasjoner – også innenfor Den norske kirken – og på den politiske venstresiden i Norge, er dypt tragisk og forstemmende.

Trykket i Vårt land 23. mai 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1455 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
30 dager siden / 1282 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1280 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 814 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 795 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 551 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere