Hallvard Thomas Hole

Alder: 34
  RSS

Om Hallvard Thomas

Fransiskaner, prest, teolog.

Følgere

Jesu autoritet

Publisert over 10 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK; mso-fareast-language:NO-BOK;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Jesu autoritet er et tema mange setter spørsmåsltegn bak. For mange ikke-kristne er det ubegripelig hvordan de kristne kan sette hele sin tillit til et menneske som levde for 2000 år siden, og dessuten tror de at han var Gud. Som om ikke dét var nok prøver de også å realisere de moralske krav han satte. Er det holdbart? For kristne er selvfølgelig svaret enkelt: Troen. Fra et ikke-kristent ståsted, da særlig ateistisk, kan dog dette lett forkastes som overtro. Går det an å argumentere for Jesu guddommelighet, og følgelig hans autoritet, fra et filosofisk ståsted? Jeg skal gjøre et mini-forsøk.

Utgangspunktet mitt er filosofen Karol Wojtyłas betraktninger over mennesket. I avhandlingen ”Person og handling” prøver Wojtyła å nå frem til menneskets innerste vesen og analyserer det utifra menneskets spesifikk, altså dets handlinger. Wojtyła har et klart realistisk utgangspunkt og benytter seg av en fenomenologisk metode. Utgangspunktet her er altså det faktum at menneskets handlinger viser Hvem mennesket er (generelt og analogisk sett at alle mennesker er personer), samtidig som selve handlingene definerer mennesket (altså hvis det gjør noe ondt, så sier vi at det mennesket er ondt, og hvis det gjør noe godt, så sier vi at det er et godt menneske).  

Hvis vi i lys av dette tar i betraktning Jesu handlinger skulle vi til en viss grad kunne si hvem han var/er. Jesus helbredet, kastet ut onde ånder, gikk på vannet, styrte naturkrefter, gjorde undre, vekket opp fra de døde, og ikke minst, han stod selv opp fra de døde. Dette er handlinger som åpenbart viser til en guddommelig Person. Intet menneske er stand til å foreta slike handlinger. Jesus fremstår altså gjennom sine handlinger som Gud. At Jesus var en historisk skikkelse kan i grunn ikke betviles, og da gjenstår bare spørsmålet om vi rett og slett forkaster evangelienes beretninger om ham som mytisk og religiøst oppspinn.

Gå til innlegget

Kondomer? Nei! Integrert seksualitet? Ja!

Publisert over 10 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK; mso-fareast-language:NO-BOK;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Hvorfor er katolikker så gammeldagse? Hvorfor er Paven så sta? Kan ikke den katolske Kirke bare si ja til prevensjonsmidler så vi slipper flere kondom og AIDS-debatter?

            Her handler det dog om noe mer prinsippielt enn at prevensjonsmidler er kunstige. Her er det noe som ikke bare kan reduseres til spørsmålet om prokreasjon og Guds vilje. Her står det en verdi som overgår alt i denne verden, hvis verdighet ikke kan frarøves eller utslettes: Mennesket.

            Ethvert menneske opplever seg selv gjennom sin selv-ER-kjennelse som én person, ett menneske. Dette på tross av at mennesket er et sammensatt vesen med kropp, psyke og ånd. Alltid er det JEGet som er sine opplevelsers subjekt, enten de foregår på det fysiske, psykiske eller åndelige plan. Til dette JEGets vesen tilhører også seksualiteten. Seksualiteten finner vi ikke bare på det fysiske plan, heller ikke bare på det psykiske plan, og ikke bare på det åndelige plan. Seksualiteten transcenderer og kommer til uttrykk i alle disse, og er en del av selve JEGet, en del av vårt innerste VESEN og VÆREN som ÉN person. Derfor må vi ha klart for oss at når vi snakker om seksualitet, så kan den ikke reduseres til bare ett av disse aspektene ved mennesket, men må betraktes i lys av hele mennesket, hvis personlige sentrum er JEGet.

Mennesket er et relasjonelt vesen. Vi lever alltid i forhold til andre mennesker. Seksualiteten, som en del av menneskets VESEN, transcenderer utover JEGet og har en relasjonsskapende funksjon. JEGet er gjennom seksualiteten rettet mot et DU som er JEGets utfyllelse, slik at de sammen danner et VI. Dette er seksualitetens vesen og mål.

Med dette grunnlaget ser vi at fruktbarhet, som en del av menneskets seksualitet i sin helhet, ikke bare er en biologisk funksjon, men også har en interpersonlig dimensjon. Sex er altså en forening av to mennesker på det fysiske, psykiske og åndelige plan. Ikke bare på det fysiske plan, men heller ikke bare på det psykiske eller åndelige plan. For at mennesket skal kunne beholde sin seksuelle integritet, del vil si sin enhet med sitt innerste JEG, kan ingen av disse nevnte aspektene utelukkes. Med andre ord er det to aspekter ved den seksuelle akten, (1)foreningen av to mennesker og (2)prokreasjon. Hvis en av dem utelukkes fører det til at sannheten om menneskets seksualitet blir berørt. Gjennom for ekspempel in-vitro utelukkes det første aspektet, og derfor er dette i uoverenstemmelse med sannheten om menneskets seksualitet. Ved prevensjonsmidler utelukkes det andre aspektet, og derfor er også dette i uoverenstemmelse med sannheten om menneskets seksualitet.

Den katolske Kirken kan ikke forandre på sannheten om mennesket og dets seksualitet og har forøvrig heller ikke noe ønske om å forandre den. Derfor sier vi nei til kondomer, men ja til en integrert seksualitet.

Gå til innlegget

Greenbags og Gud

Publisert over 10 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK; mso-fareast-language:NO-BOK;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Den økologiske bevegelse er utvilsomt en realitet i vår hverdag. Ikke bare har filosofer som Arne Næss, som døde tidligere i år, gjort oss oppmerksomme på det trengende behovet for økologisk bevissthet, men også styresmaktene går konkret til verks for å begrense utslipp og avfall. Kildesortering, flaskesortering og greenbags er blitt hverdag. Den økologiske tankegang har trengt gjennom vårt ytre skall og inn i vår bevisshet. Men hvorfor? Er det fordi stadig innkommende miljørapporters profetier om en dyster fremtid skremmer oss? Er det fordi vi ønsker å bevare ressurser og miljø for våre barn? Årsakene, mer eller mindre begrunnede, kan være mange og forskjellige. Desto viktigere er det for oss kristne å foreta en grundig refleksjon i forhold til økologien, slik at den er for det første er i overenstemmelse med troen på den Treenige Gud, dernest for at troen kan rense og helliggjøre våre motiver og intensjoner. På den måten kan våre handlinger i det daglige liv i enda større grad være i overstemmelse med Guds vilje, som jo er vårt mål.

             1. Moseboks to komplementerende skapelsesberetninger (1,1-2,4a og 2,4b-25) danner fundamentet for den kristne holdning i forhold til verden. Skapelsesberetningen, slik som hele Den Hellige Skrift forøvrig, formidler ikke en naturvitenskapelig teori, men sannheten, at Gud har skapt hele verden og alt som er i den. Ikke bare skapte Gud alt, men Han så også at alt var godt (1,31). Gud skapte også mennesket i sitt bilde (1,26), lik Ham selv, med forstand og fri vilje, til å herske over jorden. Han plasserte mennesket i Edens have for at mennesket skulle dyrke og se til den (2,15). På bakgrunn av disse få henvisningene ser vi klart at alt det som Gud skapte, og som var veldig godt, det gav Han mennesket som en bolig, et hjem. Dermed ser vi at økologien (gr. oikos og logos, som betyr ”bolig” og ”lære”, altså ”læren om boligen”) først i den kristne sammenheng finner sin egentlige og dypere mening. I den grad vi fostår verden som en bolig, et hjem, som en gave fra Gud, må vi likeså forstå den som en oppgave, altså en bolig som mennesket skal ta vare på, og hvor mennesket ved hjelp av sin frie vilje og forstand skal utvikle seg.

            Det er altså menneskets oppgave og ansvar å ta vare på jorden, ingen dyr eller andre vesener kan ta over denne oppgaven. Som den eneste skapningen utstyrt med fri vilje og forstand er det bare mennesket som er i stand til å ER-kjenne at verden er GOD slik som Gud har skapt den. Da virker det også naturlig at vår første og fremste økologiske oppgave er mennesket selv. Vern om mennesket! Greenbags er for pyser!   

Gå til innlegget

Det unnfangede livs ontologiske status

Publisert over 10 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK; mso-fareast-language:NO-BOK;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 44.95pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Menneskerettighetene er kommet langt. Rett til liv, frihet, husly osv. er en selvfølge og det kjempes på mange plan for at dette skal realiseres over hele verden i alle land. Likevel er det slik at kristne i dag må kjempe for rettighetene til det ufødte liv. Menneskets rettigheter gjelder liksom ikke for ufødte barn, særlig når det bare er snakk om en ”celleklump”. Argumenter i biologisk retning, at fra unnfangelsen er det snakk om én kontinuerlig utvikling, når visst ikke frem. Desto mindre mottas et religiøst konsept med utgangspunkt i Bibelen. Derfor ønsker jeg i denne korte refleksjonen å presentere det unnfangede liv fra et filosofisk perspektiv. Jeg ønsker å nå frem til dets væren-vesen, som jo er grunnlaget for at vi i det hele tatt har en persepsjon av det som eksisterer. På den måten er det mitt mål å bevisstgjøre at når vi sier ”et unnfanget liv”, så mener vi et reelt eksisterende menneske, hvis væren-vesen er unikt som menneske, og forskjellig fra alle andre menneskers liv. Jeg ønsker altså å definere det ufødte livs ontologogiske status.    

Vår første spontane persepsjon av omverdenen forteller oss at noe eksisterer. Altså ER-kjenner vi ”VÆREN”. Vi ER-kjenner at en gjenstand eksisterer, selv om vi enda ikke kan si HVA det er. I forhold til det unnfangede liv ER-kjenner på samme måte dets eksistens og sier: det er (finnes). Dette skjer helt spontant hos kvinnen som er gravid og senere metodisk gjennom f.eks legeundersøkelser. Vi kan uttrykke denne spontane ER-kjennelsen på en litt morsom måte: ”det er noe der”. På denne måten oppdager vi det ufødte livs reelle ekstistens, dets ”VÆREN”. Denne eksistensen er der uansett hvilken dag, uke eller måned i svangerskapet det er snakk om.

            Vår persepsjon er aldri udefinérbar. Idét vi sier at noe eksisterer, så er det helt riktig ”noe”, med et innhold som følgelig kan defineres. Til forskjell fra ”VÆREN, erkjenner vi i denne etappen ”VESEN”. Hva slags vesen er da dette unnfangede liv? Det umiddelbare og spontane svaret er at det faktisk er en ”celleklump”. Men kan vi begrense oss til det? Vitenskapen kommer oss til hjelp her. For det første konstanterer vitenskapen at denne ”celleklumpen” er en helt ny organisme med 46 kromosomer til forsjell fra sædcellen og eggcellen, som bare har 23 kromosomer hver. For det andre konstanterer vitenskapen at denne nye organismen er en menneskelig organisme. Ingen vitenskapsmann vil kunne motsi dette, det holder å fastslå et denne organismen har 46 kromosomer med menneske-DNA, og at disse kommer fra to mennesker, en kvinne og en mann. (I parantes kan vi si at det rett og slett ikke er en hund eller et annet dyr som befinner seg i kvinnens liv). For det tredje konstanterer vitenskapen at denne nye menneskelige organismen er en ”programert” organisme. Dvs. at denne organismen har et helt unikt DNA-materiale, altså en genetisk kode, som aldri noensinne vil gjenta seg igjen. Slik er alstå et helt nytt liv som oppstår, helt unikt og ugjentakelig. Til slutt fastlår vitenskapen at denne organismens vekst og utvikling har en viss orden og er kontintuerlig og trinnvis. Dette er biologiske argumenter som vi innledningsvis antydet kan være vanskelig mottalige. De er dog ikke av den grunn mindre overbevisende.

Hvis vi nå vender tilbake til et mer filosofisk plan: kan vi, til og med uavhengig av de biologisk-vitenskapelige argumenter, definere i hvilket moment denne ”celleklumpen” går fra å være en celleklump til et menneske? Dette virker som en umulig oppgave. Hvorfor? Fordi det i virkeligheten er umulig at noe som ikke er et menneske plutselig blir et menneske. Teoretisk sett ville vi da kunne hevde at det fra et hønsegg kan bli klekket et menneske, noe som jo er helt absurd. Det gjenstår da bare å hevde at det unnfangede liv er et menneske helt fra unnfangelsen av, og ikke bare en ”celleklump”. Uten tvil er denne nye organismen den samme organsimen som senere begynner virke og tenke som et menneske, som jo er ytre tegn på at vi har å gjøre med en konkret og reel person. Denne personen må altså være tilstede allerede i denne organismens tidligste faser, ja helt fra begynnelsen ved unnfangelsen, selv om dette ikke kommer til utrykk. Vi kan altså fastslå det som innledningsvis ble antydet: det unnfangede liv er et reelt eksisterende menneske, en PERSON. Dette er dets ontologiske status.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere