Hallvard Thomas Hole

Alder: 34
  RSS

Om Hallvard Thomas

Fransiskaner, prest, teolog.

Følgere

En helgen av og for vår tid.

Publisert over 9 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK; mso-fareast-language:NO-BOK;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; font-size:10.0pt; mso-ansi-font-size:10.0pt; mso-bidi-font-size:10.0pt;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

For litt over ett år siden la jeg ut på Verdidebatt et innlegg om den hellige Hallvard. Dette utløste en storm av svar og kommentarer om Den katolske Kirkes helgenlære. Blant kommentarene fant jeg også uttrykk for at historien om hl. Hallvard er legendarisk osv. Søndag 6. juni 2010 saligkåres den polske presten Jerzy Popieluszko (1947-1984) i Warszawa. Det som berettes om ham kan neppe bli tiltalt for å være legendarisk, han er en person av vår tid. Dessuten er p. Popieluszko i aller høyeste grad en person, og for katolikker også en helgen, for vår tid.

            Jerzy Popieluszko ble 19. oktober 1984 henrettet av statlige funksjonærer som var underlagt Innenriksdepartementet. Det er klart at dette var under kommunistisk regime i Polen. Popieluszko ble anholdt, hardt slått og sparket, deretter bundet og sannsynligvis fremdeles levende kastet i elven Wisla. Bakgrunnen var hans sterke engasjement for arbeidere fra august 1980, da arbeidere i Gdansk, Szczecin, Schlesien og også i Warszawa, hvor p. Jerzy holdt til, streiket. Popieluszko tok ansvar for deres åndelige liv, og ledet mange søkende arbeidere til troen på Gud. Dette var en tid da troen stod stadig svakere i Polen pga det kommunistiske regimets systematiske arbeid for å minimalisere og fjerne Den katolske Kirke. På denne tiden fødtes også ”Solidaritet”.

            Hvorfor en helgen for vår tid? P. Popieluszko stod i opposisjon til det kommunistiske regimet som for lengst hadde forlatt grunnleggende menneskelige verdier som f.eks. respekt for livet, ytringsfrihet, sannhet osv. Popieluszko var dog ikke en politisk agitator, slik regimet ville ha det til. Da han holdt prekener for arbeidere lærte han dem enkle sannheter som at frihet er bedre enn slaveri, at sannhet er bedre enn løgn, at det gode er bedre enn det onde. En av hans mest gjentatte sitater er «Overvinn ondt med godt».

Situasjonen er nok ikke identisk, men jeg kan ikke komme fra å se enkelte analogier. Jeg tenker på vårt eget fedreland, Norge, hvor staten i stadig større grad dikterer hva vi skal mene og tro. Oppdrageransvaret for barn blir tatt fra foreldrene og barn skal bli diktert i skolen hva de skal mene. Bestemmelser som tas er innbyrdes motsigende, noe som vitner om at man fjerner seg stadig lenger vekk fra fundamentale sannheter, til inntekt for individets såkalte frihet. Løgnens imperium er det verste, og det trenger ikke være verken kommunistisk eller fascistisk, for selv i et demokrati kan løgnen blomstre.

            Jerzy Popieluszko lærer oss å ydmykt kjempe for sannheten: «Å bevare [menneskets] verdighet, for å kunne forstørre det gode og bekjempe det onde, det er å bevare sin indre frihet, selv når de ytre omstendighetene er ufrie. Å forbli seg selv i enhver livssituasjon».

Popieluszko praktiserte dette, og det kostet ham livet.

God helg!

Gå til innlegget

Om moralnormenes opphav

Publisert over 9 år siden

3. OM MORALNORMENES OPPHAV

Kard. Karol Wojtyła

 

            Det er klart at normer utgjør etikkens særpreg. Normer er for etikken det som skiller den ut fra andre vitenskaper. Etikk er altså en normativ vitenskap. Derfor er også spørsmålet om moralnormenes opphav grunnleggende for en slik vitenskap. Forskjellig publikasjoner skrevet av fagfolk og også materialister(materialisme som verdensoppfatning) setter på mange måter den religiøse etikkens morallnormers ”overnaturlige” opphav opp mot et helt naturlig opphav, i en verdslig etikk, hvorved normenes endelig opphav særlig betyr deres samfunnsmessige opprinnelse: moralske normer oppstod på grunn av samfunnslivets behov og utviklet seg videre i den grad samfunnet gjorde fremskritt.

            Foreløpig tar vi bare for oss å presisere hva dette «moralnormenes ”overnaturlige” opphav» virkelig kan bety. Uansett hvilken innstilling materialistisk tenkende moralister har, så er det lett å tenke seg til at både de og også moralister med religiøse overbevisninger her har i tankene at moralnormenes opphav er Gud. Disse normenes kilde er i så fall i høyeste grad overnaturlig, men selve måten disse moralnormene kommer til oss på er naturlig, og det er det dette handler om.

            Åpenbaringens kilde, og særlig Bibelen, inneholder en hel del uttalelser av moralsk innhold: bud, råd, instruksjoner, bedømmelser ol. Dessuten er hele Bibelen, og særlig Evangeliet, trengt igjennom av en innstilling mot det som er moralsk rett og galt, noe som  gjør seg gjeldende f.eks. ved personpresentasjoner, fortellinger om hendelser ol. Det er klart at Jesus Kristus ble et eksempel på moralsk fullkommenhet verdig til etterfølgelse. Fordi Bibelen viser en slik innstilling til etikken må vi stille oss følgende spørsmål: er det faktum ensbetydende med moralnormenes overnaturlige måte å ”stamme fra”? Faktum at Bibelen foreslår visse moralske prinsipper for menneskets atferd viser at disse prinsippene er i overensstemmelse med Guds tanke og vilje, fordi Bibelen som en åpenbart kilde nemlig inneholder det som er Guds tanke og viljes objekt. En annen ting derimot er om disse etiske sannhetene kunne blitt moralske prinsipper for menneskets atferd bare takket være at de ble åpenbart.

            Bibelen selv gir her svar på det spørsmålet. I Brevet til Romerne kan vi lese: «For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byr, da er de seg selv en lov enda de ingen lov har. Slik viser de at den gjerning loven krever, står skrevet i deres hjerter; også samvittigheten gir sitt vitnesbyrd om dette, likeså tankene, som innbyrdes fører frem til anklage eller forsvar» (Rom. 2,14-15). Hellige Paulus konstaterer her at moralprinsippene har en annen kilde, ved siden av Åpenbaringen (loven). Denne kilden er rett og slett menneskets forstandige natur (”av naturen gjør de”), og denne forpliktiger ethvert normalt menneske til å gjøre det som er en del av Guds Lov i Åpenbaringen. Hl. Paulus uttaler seg her ikke klart i hvilken grad alle disse prinsippene for menneskets atferd, altså normer, som finnes i Åpenbaringen utspringer av selve menneskets natur. I lys av de overforstående ordene er det dog ikke tvil om at ihvertfall de viktigste av dem er kjente for ethvert normalt menneske av selve naturen, uten at de er åpenbart av Gud. Naturlig nok forplikter de også i ethvert bevisst menneskes samvittighet (”samvittigheten gir sitt vitnesbyrd om dette”).

            Fragmentet fra Brevet til Romerne er oppklarende i forhold til synet på moralnormenes opphav. Kristen etikk fastholder at moralnormene, slik som alle naturlover, har sitt opphav i Skaperen, likevel kommer det store flertall av disse normene til oss på en naturlig måte; mennesket bevisstgjør seg dem rett og slett gjennom forstanden. På den måten vil den som ikke kjenner til Åpenbaringen bevisstgjøre seg dem; men denne naturlige, rasjonelle veien til erkjennelsen av moralnormene slutter ihvertfall ikke å eksistere for den som kjenner Åpenbaringen. Et slikt menneske finner selvfølgelig i Åpenbaringen et slags overnaturlig lys i tillegg, og et ekstra grunnlag for å anerkjenne disse normene, det finner moralske idealer, som det kanskje finner vanskelige for sin natur, men det kan ikke la være å anerkjenne dem som overensstemmende med forstanden, særlig når de er gitt i et slikt lys og i en slik kontekst som Åpenbaringens helhet utgjør. Faktum at alle disse sannhetene, både de som forstanden selv erkjenner, og de som ikke forstanden formulerer som prinsipper for menneskelig atferd, det vil si de vi finner i Åpenbaringen, mobiliserer på en ny måte det religiøse mennesket til å anerkjenne og handle etter dem. Dette faktum betyr dog ikke at alle disse sannhetene kommer til det religiøse mennesket på en utelukkende overnaturlig måte.

            Kilden til erkjennelsen av moralske prinsipper er alltid på en eller annen måte naturen og forstanden. Forstanden evner nemlig å erkjenne sannheten. Normskapende tiltak har også sitt grunnlag i denne naturlige evnen, for dens erkjennelse av sannheten om det gode har sitt utspring her. Forstanden erkjenner sannheten om det som moralsk er rett i forhold til det som er menneskets handlingers objekt og i forhold til handlingene i seg selv. Sannheten om det gode (det som er rett) bygger på forståelsen av menneskets natur og dets mål, det gode er nemlig det som tilsvarer naturen i henhold til vesenets eget gode. Derfor blir også alle de moralske prinsippene vi finner i Bibelen, og særlig i Evangeliet, faktiske prinsipper for menneskets atferd i den grad de erkjennes av forstanden som enstemmige med naturen, med dens bestrebelser, aspirasjoner og på en måte dens muligheter. (Der hvor forstanden fastslår at naturens muligheter ikke er tilstrekkelige, der begynner nåden å virke, som forstanden, opplyst av troen, stoler på). Ingen av de åpenbarte moralnormene kan dog gå imot forstanden og imot naturen.

            Når vi på denne måten forstår moralnormenes  ”overnaturlige” opphav i forbindelse med religiøs  etikk, så må vi som vi ser ta i betraktning hele den naturlige måten å erkjenne dem på. Selv Bibelen, som de troendes kilde til den åpenbarte sannhet, og de ikke-troendes på mange måter kilde, som man med godvilje kan lese med en viss forståelse,  forplikter til å ta dette i betraktning.

 

Gå til innlegget

2. VITENSKAPELIG ETIKK

Publisert over 9 år siden

2.  VITENSKAPELIG ETIKK          

Kard. Karol Wojtyła

 

  1. Vi møter ofte begrepet ”vitenskapelig etikk”. For mange skribenter og journalister har dette utrykket blitt et fast postulat, på samme måte som ”(natur)vitenskapelig verdensbilde”. Et slikt postulat er i utgangspunktet riktig, i den grad det baserer seg på at menneskets handlig er bygget på en mest mulig nøye erkjennelse/(forståelse). I den forstand vil et hvert tenkende menneske godta dette postulat. Her handler det selfølgelig om en grundigst mulig erkjennelse av det som dreier seg om menneskets handling, og om målet og meningen med menneskets liv. Vi må være klar over at naturvitenskapen med sin positivistiske innstilling medvirker lite til dette fagområdet. Saker som meningen med menneskets liv henger nøye sammen med menneskets vesen, og væren i det hele tatt. Derfor er en autentisk ontologi (dvs. filosofi som tar for seg vesen og væren, m.a.o. metafysikk) det riktige grunnlaget for etikken. Hvis noen form for etikk fortjener betegnelsen ”vitenskapelig”, så er det nettopp den som henger sammen med en sann ontologi. Det er klart at denne (ontologien) ikke er en vitenskap i samme forstand som forskjellige naturvitenskapelige disipliner osv. Derfor er det også klart at etikkens vitenskapelighet er forskjellig fra empirisk-induktive vitenskapers vitenskapelighet, da særlig fra dem som benytter seg av matematiske metoder. Slik må det være, da man ikke kan bygge en begrunnet lære om det som er rett og galt, dvs. etikk, uten en grundig refleksjon omkring menneskets eksistens og målrettethet.

 

 2. Vi ser stadig en tendens til å knytte vitenskapelig etikk til den evolusjonistisk-antropologiske teori. I følge denne teorien er etiske fakta, på samme måte som mennesket, et resultat av en utvikling av tidligere dyreaktige former.  Moralske opplevelser er altså i denne sammenheng et resultat av en utvikling fra tidligere primære reaksjoner som er typiske for dyr. En slik antagelse glemmer den grunnleggende omstendighet, at det vesentlige i moralske opplevelser er en rasjonell forståelse av rett og galt, og uten dette kan det ikke være snakk om moralske opplevelser og moral i rette forstand. Evolusjonisme på sin vei mot en formulering av en slik etikk understreker en fullstendig ambivalens i etiske prinsipper og forståelsen av hva som er rett og galt. En slik fullstendig ambivalens i prinsippene for menneskets oppførsel må føre til en fullstendig relativisme i etikken: det som i dag er rett er galt i morgen, og omvendt. Likevel finnes det en viss stabilitet i synet på hva som er rett og galt til tross for disse variasjonene. Disse (rett og galt) er jo i menneskets overbevisning ikke relative, men nettopp ubetingede, de er gjeldende nettopp fordi vi er mennesker. Omstendighetene som stadig forandrer seg fører bare med seg en ustadighet i måten man realiserer det som er rett og galt, men det vesentlige i disse verdiene forandrer seg ikke i den grad mennesket ikke forandrer seg. I mennesket finner vi bare diverse forandringer som er sekundære, tilfeldige, samtidig som det vesentlige forblir uforanderlig. Nettopp denne uforanderligheten i menneskets innerste vesen gjør det mulig for oss å definere individer, som er veldig forskjellige fra oss når det gjelder sekundære og tilfeldige egenskaper, som mennesker, anse dem som en del av vår egen art og anse dem som vesener som evner å leve moralsk. Dette er også et støttepunkt for å formulere prinsipper for menneskelig handling. Det evolusjonistiske konsept (det handler ikke her om antropologisk evolusjonisme i seg selv) har større betydning for den positivistiske vitenskap om moral, men i forhold til etikken er den sekundær.

 

 3. Når mange skribenter og journalister frembringer postulatet ”vitenskapelig etikk”, da ønsker de gjerne å sette den opp mot religiøs etikk, enten direkte eller indirekte. Denne siste skulle da være et synonym til det som ikke er vitenskapelig. For å frigjøre denne saken fra enhver tendensiøsitet som ikke har noe felles med en ærlig søken etter sannheten, og i enda mindre grad med vitenskap, er det nødvendig å rette blikket mot et par prinsipielle omstendigheter.

  Religiøs etikk, i dette tilfellet kristen etikk, har sitt grunnlag i refleksjonen rundt væren og vesen, og særlig rundt menneskets vesen, som bygger på en Åpenbaring. I forbindelse med sitt syn på menneskets vesen, dens målrettethet og meningen med dets eksistens, som vi møter i Åpenbaringen, formulerer den også visse prinsipper for atferd og handling. Når det gjelder bare læren om mennesket, så er det klart at bortsett fra rasjonelle sannheter, som er objekt for filosofiens vitenskapelige forskning, og også andre vitenskaper (på sitt felt), er Åpenbaringen supplert med overnaturlige sannheter, som fornuften bare kan ta imot i lys av troen (f.eks. sannheten om helliggjørelsen av menneskets sjel ved nåden, sannheten om foreningen med Gud og det evige liv ved det saliggjørende syn osv.) Når det gjelder prinsipper om atferd og handling som finnes i Åpenbaringen, så er det en hel del av disse som helt enkelt er rent rasjonelle prinsipper, og som mennesket også uten Åpenbaringen måtte ha formulert som prinsipper for sin atferd og handling. Andre igjen, blant prinsippene som er åpenbart, motsetter seg ikke forstanden, men mennesket hadde kanskje ikke klart formulere dem bare med hjelp av sin forstand. For eksempel er læren om kjærlighet til fiender et vanskelig moralsk prinsipp for forstanden å akseptere. Likevel må mennesket som nettopp tenker rasjonelt konstantere den etiske storheten som dette prinsippet innebærer. La oss legge til at de moralske prinsippene som vi finner, særlig i evangeliene, først blir forståelige med hele sitt syn på mennesket og dets eksistens mål og mening som bakgrunn. Vi må også konstatere at i løpet av to tusen år har kristne tenkere gjort, og gjør fortsatt, redelige anstrengelser for å gi den åpenbarte etiske sannhet et vitenskapelig preg. Særlig må vi her nevne anstrengelsene som har gått i retningen av å assimilere det som menneskets tanke har eller går i retning av. Det eneste jeg her ønsker å utpeke er hellige Thomas av Aquinas tilegnelse av Aristotoles’ tanker. Det handlet selvfølgelig ikke om å blande sammen hedenske og kristne moralprinsipper, men om å tilegne alt det som i etikken som vitenskap var blitt utarbeidet av mennesket uavhengig av Åpenbaringen, som et rasjonelt produkt, med det mål å gi den åpenbarte etiske sannhet tydelighet og klarhet.

  Foruten det berører også Kirken gjennom sin lære, utenom det som gjelder troen, moralske saker, og tar stadig til ordet i saker som har betydning for etikken. For eksempel tok pave Leon XIII til ordet i forbindelse med økningen av sosial-økonomiske saker i sin encyklika ”Rerum novarum” og pave Pius XI i encyklikaen ”Quadragesimo anno”. I forhold til de mangfoldige moralske spørsmål som i forbindelse med medisinske og biologiske fremskritt gjør seg gjeldende innenfor seksualliv, ekteskap og familieliv har Pius XII mange ganger tatt til ordet. Til og med i ganske detaljerte spørsmål, som for eksempel spørsmålet om det såkalte ”legeeksperimentet”, ble objekt for pave Pius XIIs uttalelser til deltagerne av 1. Internasjonale Kongress om Nervesystemets Histopatologi i september 1952, og til 5. Internasjonale Kongress om Psykoterapi og Psykologi i april 1953. (Fra den tid artikkelen ble skrevet har det kommet mange flere uttalelser fra Kirken og Paven i forskjellige etiske spørsmål).

  Bevisste katolikker, som baserer sin moral på forstanden og Åpenbaringen, har i så måte ingen grunn til å ha mindreverdighetskomplekser på grunn av at de baserer på en etikk som angivelig ikke er vitenskapelig.   

Gå til innlegget

ETIKK - ABC

Publisert over 9 år siden

Med følgende innlegg begynner jeg en serie med oversettelser av Karol Wojtylas (senere pave Johannes Paul II) artikler om etikk som ble publisert på 70-tallet. Vi kjenner godt pave Johannes Paul gjennom hans tid som pave, men det er oversatt lite av det han skrev før han ble pave, og som er helt relevant for å forstå hans lære som pave. Jeg tror disse små artiklene kan være til interesse for mange av verdidebatts lesere og bidragsytere, da de handler om grunnleggende ting som angår oss, verdier.

Jeg håper disse artiklene kan komme leserne til nytte og tar gjerne imot kommentarer og evnt spørsmål. Leserne får beklage min av og til uvørne stil som oversetter. For å si det slik, Karol Wojtylas måte å skrive på er en hard nøtt å knekke. Ikke desto mindre glimrer hans tanker med logikk og grundighet.  Jeg skal forsøke å bidra hver uke med en ny artikkel. Jeg ønsker god lesning.

1. MORAL OG ETIKK

Kard. Wojtyla

 

  1. Til enhver tid blir visse etiske problemstillinger aktuelle – i nyere tid har etikken i seg selv blitt en problemstilling, og det er blitt skrevet mye og det skrives fremdeles om den. For å innføre en viss orden i alt som i det hele tatt skrives er det nødvendig å skjelne mellom tre begreper som ofte brukes om hverandre.

            Først snakkes det altså om moral. La oss si at dette begrepet betyr mer eller mindre – moralsk liv, og moralsk liv er rett og slett menneskets liv, det individuelle og sammfunnslivet, som omfanges av normer. Moralen blir et vitenskapelig emne, et forskningsemne. I den grad denne forskningen nærmer seg det moralske livs fakta på en rent skildrende måte, dvs. benytter seg av en empirisk-induktiv metode, har vi å gjøre med morallære. Denne læren tar for seg eksisterende moralnormer, dvs. at den tar for seg hva som i et visst samfunn eller også i en historisk periode er/var rett eller galt. Morallæren definerer ikke hva som er rett eller galt. Det er det etikken tar for seg. Den tar ikke for seg morallivet på en empirisk-induktiv måte, men normativ. Etikken definerer altså hva som er rett eller galt og begrunner dette, dvs. viser til hvorfor det er slik. På den måten skisseres forskjellen mellom den skildrende læren om moralitet og etikk – en normativ lære. Generelt sies det dog ofte ”morallære”, mens man mener ”etikk”, eller man sier ”etisk” når man egentlig mener ”moralsk”. Særlig de to siste brukes om hverandre. Vi ser altså at man ofte skriver om ”kristen etikk” mens det man har i tankene er enkelte kristnes faktiske moral, og det helt uten undersøkelser om og i hvilken grad denne faktiske moralen er et resultat av den kristne etikkens prinsipper, om den kanskje går imot disse prinsippene. Den type utsagn er et utrykk for blanding av begreper, og fører til at de blandes enda mer.

  2. Moralske fakta sier noe om mennesker, om samfunnet, men ikke direkte om prinsipper, altså om etikken. Ikke desto mindre er følgende spørsmål legitime: påvirker etikken (forstått som ovenfor) utformingen av morallivet, og i hvilken grad?

            Moral i seg selv er livet og en del av livet, den henger sammen med menneskets handling. Det er altså mennesket som skaper moral gjennom sine handlinger. Det skaper og medskaper den, bl.a. ved å innvirke på andre menneskers handlinger. Praksis går her foran teori. [...] Etikk er en vitenskap, en samling påstander og teser, som uten tvil er rettet mot å styre menneskets handling, men befinner seg dog i et slikt forhold til handlinger likesom teori i forhold til det praktiske liv. Først og fremst er menneskets enkelte handlinger alltid konkrete og utelukkende individuelle, mens etikken på sin side er generell og abstrakt. Det er et visst problem å knytte disse generelle prinsippene til konkrete handlinger i den grad de skal forme handlingene, og også hvis man med utgangspunkt i disse generelle prinsippene skal bedømme menneskets enkelte handlinger.

            Til en viss grad tar kasuistikk for seg denne overføringen av generelle prinsipper til konkrete handlinger (Kasuistikk tar nemlig for seg de enkelte fakta, dvs. moralske ”tilfeller”[kasus]). Vi må regne med at i et slikt ”tilfelle”, dvs. faktum, kommer en hel del omstendigheter inn i bildet, både gjennom selve situasjonen som mennesket har befunnet seg i, og til og med fra mennesket selv, som dets personlighetstrekk, temperament og gemytt. I slike situasjoner må mennesket selv finne begrunnelser for sine handlingers moralske gode eller onde. Dette er samvittighetens oppgave. På dette område er også såkalt åndelig eller indre ledelse ikke uten betydning; den slags ledelse skjer gjennom andre mennesker – og det forskjellige: gjennom foreldre, venner, oppdragere osv. Er den slags ledelse begrunnet, kan et annet menneske være kalt til å være dommer i mitt tilfelle? Praksis viser at det kan det. Det er nemlig slik at ofte er det lettere for en annen å være objektiv i saker som gjelder meg selv, mens mitt eget sterke emosjonelle engasjement kan vanskeliggjøre den objektive innsikten. Det kan til og med være slik at en annen person bedre forstår min individualitet, dens muligheter og oppgaver, enn jeg selv.

Nettopp i alt dette kommer etikken indirekte til hjelp med sine klare og omfattende begrunnelser om det som er moralsk rett og galt. Derfor er det også verdt å ta del i de pågående diskusjoner om etiske spørsmål, og først og fremst i diskusjonen om etikken i seg selv.

Gå til innlegget

Guds barmhjertighets søndag

Publisert over 9 år siden

Den katolske kirke har i dag feiret Guds barmhjertighets søndag. I Polen har den vært preget av tragedien som fant sted i går, da Polens president, Lech Kaczynski, døde på vei til Katyn. I Norge har søndagen, etter det jeg har lest, vært preget av de siste dagers hendelser, avsløringen av overgrep mot et barn begått av en katolsk prest og påfølgende medieoppslag.

Søndagen i dag kalles opprinnelig den hvite søndag. I oldkirken var dette den siste dagen da de som ble døpt påskenatt gikk med sine hvite dåpsklær til Messe. Denne søndagen var den siste i påskeokaven. De siste årene har denne søndagen fått et nytt innhold, og kalles Guds barmhjertighets søndag. Opphavet til dette er en polsk ordenssøsters visjoner av Jesus, som gav henne beskjed om å forkynne Guds barmhjertighet. Hun fikk også i oppgave å få malt et bilde av Jesus, som holder sin hånd til hjertet, hvor det strømmer ut to stråler, en rød og en lysblå, blod og vann. Dette er bildet av den barmhjertige Jesus.

Kirken står alltid for meg som en guddommelig og menneskelig virkelighet. Den er bygget på  Jesus Kristus, den oppstandne Guds Sønn, og derfor er den guddommelig og hellig. Samtidig består den av mennesker som synder. Guddommelig og hellig, menneskelig og syndig. Medieoppslagene de siste dagene som jeg har prøvd å følge som best jeg kunne har gjort meg triste. Mer en noen gang trenger Kirken Guds barmhjertighet. Den trenger ikke opphevelse av sølibatet, avskaffelse av ordenlivet osv. Den trenger Guds barmhjertighet.

Herre Jesus Kristus, miskunn Deg over oss!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere