Hallvard Thomas Hole

Alder: 35
  RSS

Om Hallvard Thomas

Fransiskaner, prest, teolog.

Følgere

Konsubstansiasjon

Publisert over 2 år siden

Spørsmålet som stilles innledningsvis, om det spiller noen rolle hvor presten retter øyene når nattverdsordene sies, samt den videre refleksjonen, skal lede oss mot det som er hovedpunktet i Thomassens innlegg: det reelle og materielle gudsnærvær.

Læren om konsubstansiasjon trenger likevel ytterligere presiseringer for at det skal bli klart at det er snakk om reelt og materielt gudsnærvær. Det er vel klart at konsubstansiasjon innebærer at brødets substans fremdeles er tilstede, og det er uten tvil slik at brødet er materielt. Hvordan er det så med Legemet og Blodet i konsubstansiasjonslæren? Er det her snakk om en åndelig substans, eller materiell substans? Eller er det begge deler?

De samme spørsmålene kan nok rettes mot transubstansiasjonslæren, men der er i vært fall brødets substans utelukket, fordi den er blitt forvandlet, mens brødets aksidens forblir intakt. Det gjør at vi må si «Kristi legeme i brødets skikkelse», og «Jesu blod i vinens skikkelse». Forvandlingen av brødets substans til Kristi legeme og blods substans innebærer dermed en høyst konkret materialisering som bærer det aksidentelle ved brødet og vinen.

For øvrig innebærer det at sansene er til mindre nytte for gudserfaringen, slik Thomas Aquinas fastslår i hymnen Adoro te devote: Det som seg for augo godt og fagert tér, er for sjeli inkje. Dust er alt eg ser når for øyro mine kling det livsens ord. Men det troens øye er i stand til å fatte ved innstiftelsesordene gjør at både prest og menighet må rette hele sin oppmerksomhet mot alteret, ordene og elementene.

Spørsmålene ovenfor har betydning for vår forståelse av nattverden med tanke på det materielle som settes fokus på, at vi må rette vår oppmerksomhet mot det sansbare. En tradisjonell konsubstansiasjonslære, slik det fremstilles i innlegget, innebærer en form for materialisering av Kristi Legeme ved uttalelsen av Verba, og tilsvarende en dematerialisering etter endt gudstjeneste. Av nysgjerrighet er det jeg da spør om dette skjer ved siden av brødets materie, og om det i så fall en materiell substans eller det egentlig en åndelig substans man mener? Kanskje er det blitt besvart av noen. Kanskje har det ikke den betydningen jeg tillegger det. 

Gå til kommentaren

Publisert nesten 3 år siden

Nesheim fortsetter sin tirade mot Den katolske kirkes bekreftelse av menneskelivets umistelige verdi og ekteskapets naturlige og sakramentale verdighet. Hun går ikke av banen for insinuere at jeg er en hjerteløs og ubarmhjertig prest, blottet for medlidenhet med lidende kvinner. Hvordan hun kan trekke slike slutninger ut i fra én artikkel om samvittighetsfrihet, samt et kort tilsvar til hennes respons, er for meg et mysterium. Jeg lar være å kommentere det videre, men skal holde meg til saken: samvittighetsfriheten.

I teksten kommer hun med to spørsmål og én påstand om samvittigheten: Ser ikke presten at han legger et formidabelt press på samvittigheten til katolske kvinner, og i særdeleshet katolske leger? Hvor fri er egentlig den samvittighetsfriheten han lovpriser i sitt forsvar for dr. Jachimowicz når kirken hamrer inn i sine troende at kunstig prevensjoner synd og fører til fortapelse?Videre fremmer hun følgende påstand: Først når Kirken går tilbake på Humanae vitae´s budskap vil samvittigheten settes fri i egentlig forstand og barmhjertigheten kunne råde.

Spørsmålene og påstanden henger nøye sammen, og er etter min mening fundert på et syn på Evangeliet, Kirkens lære, og samvittighetens frihet, som ikke hører hjemme noensteds.

Første spørsmål fordrer at Kirken aldri kan forkynne noen som helst moralsk eller etisk norm, all den tid det vil legge press på enkeltmenneskets samvittighet, noe det alltid gjør på en eller annen måte. Kirken kan da ikke forkynne livets hellighet og oppfordre til vern om livet. Kirken kan ikke en gang forkynne at Kristus er eneste vei til frelse, fordi den vil da legge et enormt samvittighetspress på sine troende til å forkynne det samme budskap overfor sine buddhistiske, hinduistiske eller muslimske venner. At Kirken ikke skal bidra til å forme de troendes samvittighet etter Evangeliets budskap står i sterk kontrast til Jesu lære: Dersom dere tilgir noen syndene dere, er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.

Dette bringer oss til neste spørsmål, om hvorvidt de troendes samvittighet er fri all den tid Kirken fastholder sin lære om ekteskapet og dets prokreative formål, som også berører spørsmål om prevensjon. Jeg formulerer spørsmålet bevisst på en slik måte, for å understreke den kontekst for spørsmålet om prevensjonsmidler som Nesheim hele tiden unnlater å nevne. Den eneste rettmessige konteksten for samleie er som fullbyrdelse av ekteskapet, hvilket inkluderer begge målene for det; ektefellenes innbyrdes kjærlighet, samt prokreasjon. Ingen virkelighetsbeskrivelse som Nesheim kan koke sammen vil kunne sette til side gyldigheten av denne evangeliske lære som katolske troende er forpliktet på. Nesheim kan synes det høres både idealistisk og urealistisk ut, men betviler hun ikke da Guds åpenbaring og Jesu lære om ekteskapet, som positivt bekreftet ekteskapets verdighet da han pekte på Skaperens vilje slik den er uttrykt i Første Mosebok? Og ikke minst, betviler hun ikke da Guds nåde som gjør mennesket i stand til å forme sin samvittighet etter Jesu lære?

De to spørsmålene ovenfor blir kronet med en sterk påstand, som ikke viker fra de forutsetninger Nesheim legger til grunn. Kort sagt påstår hun at samvittigheten først er fri når den er fri fra Kirkens lære. For det må vel være hele læren og hele samvittigheten hun snakker om, og ikke bare en enkelt sak som omhandler ekteskap og prevensjonsmidler? Må ikke samvittigheten være fri fra ethvert press og enhver moralsk pekefinger, hvis den skal være fri i den forstand Nesheim vil ha det til? Samvittighetsfriheten kan vel ikke bare bety seksuell frihet? Det ville være litt for platt og banalt.

Synet på samvittighetsfriheten som Nesheim legger for dagen har intet å gjøre med det tradisjonelle samvittighetsbegrepet som jeg presenterte i mitt opprinnelige innlegg til forsvar for legers samvittighetsfrihet i liv/død-spørsmål: Gjør det gode, unngå det onde. Hun har ikke kommet med noen avklaring om sin forståelse av samvittigheten, men spørsmålene og påstanden hennes viser helt klart til et relativisert samvittighetsbegrep, hvor godt og ondt reduseres til subjektive tilstander. I følge et slikt syn har Kirken har ingen rett til å forkynne for sine troende at det finnes handlinger som er objektivt onde, ja, som til og med er alvorlige synder og truer menneskets frelse når de utføres med vitende og vilje. Konsekvensene av dette synet er en underkjennelse av at det finnes objektivt onde handlinger som strider mot Livets Evangelium og som Kirken ikke bare skal advare mot, men også forby.

Hvis det egentlig er noe annet hun mener om samvittigheten, og hva den er, så får hun legge dette frem i klartekst. Kirken skal ikke erstatte menneskets samvittighet, så langt er vi kanskje enige. Men mener hun at Kirken ikke skal kunne veilede og forme de troendes samvittighet etter Evangeliet, slik at deres liv likedannes med Kristus?

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
La oss nå si at en biskops samvittighet overbeviser ham om at han skal kreve at en prest røper innholdet i skriftemål, i utakt med hva kirken krever av ham. Bør denne biskopen selv forlate sin post, eller bør han vente til han tvinges til å forlate sin stilling?

Her kommer vi tilbake til forståelsen av hva samvittighet er, som jeg også har skissert i hovedinnlegget. Det du legger til grunn her, er at samvittigheten kan finne på hva som helst. Jeg legger til grunn det syn på samvittigheten som jeg presenterer i hovedinnlegget, at det er den indre stemmen som forteller oss at vi skal gjøre det gode og unngå det onde. Jeg påpeker også at samvittigheten kan bli forstyrret, overhørt, eller neglisjert. Det som er ondt kan for en forvrengt samvittighet se ut som et gode. Det er tilfellet med det biskopen i eksempelet ovenfor. Hva skal han gjøre? Sannsynligvis vil den forvrengte samvittigheten få ham til å tro at han kan bli i sin stilling på tross av hans holdning, tanken på å bli avsatt vil da heller ikke falle ham inn. 

Skal vi trekke en parallell fra denne situasjonen til fastlegens situasjon, så kan vi spørre om vern av menneskelivet i dets første fase egentlige er et onde som for enkeltes forvrengtes samvittighet tilsynelatende er et gode. Menneskelig erfaring viser det motsatte, vern av menneskelivet generelt er et gode, men også omsorg for det ufødte liv er et gode: f.eks. slutter kvinner å røyke når de får vite at de er gravide, for her er det noe som må vernes om; de forandrer kosthold etc. etc. 

Gå til kommentaren

Tilbake til saken, som handler om liv og død

Publisert rundt 3 år siden

Jeg tror du i utgangspunktet er enig med meg at ingen arbeidsgiver, selv ikke staten eller kommunen, kan pålegge leger, som en del av deres tjeneste, å ta livet av mennesker. Dette kan bli et mer aktuelt tema når debatten om aktiv dødshjelp på et eller annet tidspunkt kommer for fullt i den politiske debatten.

Selv om lovverket for øyeblikket legger opp til en gradering av ufødt menneskeliv, så er ikke dette en lukket debatt. Debatten rundt bruk av overskuddsembrioer fra prøverør til forskning, og spørsmål rundt hvor mange dager man kan la embrioer til forskning vokse, viser helt klart at samfunnet ikke har ett, klart svar på disse spørsmålene. Hvis man ser forskning på 14 dager gamle embrioer som etisk problematisk, og det i det minste er uenighet rundt disse spørsmålene, så er K. Jachomiwicz og andre legers standpunkt om vern av liv fra unnfangelse til naturlig,  helt legitimt. Dette burde tas hensyn til innenfor et fagmiljø hvor vern av livet er essensielt. 

Hvorfor skal så K. Jachimowicz og andre med henne få jobbe som fastleger? Jeg skrev i hovedinnlegget at dette ikke handler om å like eller ikke like en oppgave. Jeg håper at kirurger generelt sett ikke liker å amputere bein, men jeg håper samtidig at de har samvittighet nok til å gjøre det ut av nødvendighet for å redde liv og helse. Kirurgen påtar seg et ansvar for menneskeliv, det samme gjør fastlegen. Hvis fastlegen diagnostiserer feil, eller medisinerer feil, kan det få fatale konsekvenser. I det rommet som leger jobber innenfor, så må det være rom for en samvittighet som forteller: vern om livet! Det tilhører legesyrkets vesen, også fastlegens.  

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
Det virker nesten som om du mener at den katolske kirkes ledere aldri har pålagt noen å gjøre et moralsk onde, og at dette aldri vil kunne skje i fremtiden. Er det et katolsk dogme at kirkens mellomledere er ufeilbarlige?

Men sett nå at dette (som du mener er absurd) faktisk skulle skje. Hvis du kommer i en situasjon hvor du ikke har samvittighet til å fortsette i din stilling uten å trosse arbeidsgiverens krav, hva velger du?  Å frivillig å legge ned ditt verv og fortsette ditt liv utenfor kirkens kontroll, eller å vente til du blir fjernet fra din stilling?

Det kan godt skje at en kirkeleder pålegger å gjøre noe som er moralsk galt,  men ikke desto mindre er det absurd og forkastelig. For å ta et hypotetisk eksempel fra en essensiel del av prestetjenestn i Den katolske kirke, skriftemålet, så er taushetsplikten knyttet til det absolutt. Selv ikke paven kan kreve av en prest, at han skal avsløre det som er blitt sagt i skriftemålet. Hvis biskopen pålegger sine prester å rapportere til ham om ting som blir sagt i skriftemålet, så er det biskopen, og ikke presten, som er i utakt med Kirkens lære og regler. For slike ting finnes det sanksjoner mot prester og biskoper. Kirken er ikke en rettsløs kirke. 

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere