Hallvard Thomas Hole

Alder: 33
  RSS

Om Hallvard Thomas

Fransiskanermunk, teologistudent.

Følgere

Støtte til biskop Grgic

Publisert 7 dager siden - 191 visninger

Den katolske biskopen av Tromsø har fått hard medfart i lokale medier etter at hans høringsbrev til kommunens handlingsplan for seksuelt mangfold ble gjort kjent offentlig. Biskopen har undertegnedes støtte, noe jeg håper han også har hos katolikker og andre kristne rundt om i landet, og jeg vil også kort gi uttrykk for hvorfor biskopens ord er viktige.

Hovedpoenget til biskop Grgic er at seksualitet aldri kan eller burde løsrives fra det vi kan kalle grunntonen i denne delen av menneskets liv, nemlig prokreasjon og videreføring av menneskelivet. I det biskopen skriver leser jeg vel så mye en kritikk mot katolikker og kristne som har gitt etter for en prevensjonsmentalitet, hvor barn er noe uønsket. Men det er ikke det som er saken her.

Det er ikke til å legge skjul på at Den katolske kirke går motstrøms, når den hevder at ekteskapet mellom mann og kvinne er den naturlige, gudgitte rammen for et seksualliv. Biskopens innvending mot handlingsplanen i Tromsø kommune dreier seg om hvorvidt katolske og kristne foreldre kan oppdra sine barn i denne troen. Derfor viser han også til religionsfriheten i menneskerettighetsloven. Det sterke fokuset på skole og barnehage som arena for seksualundervisning, slik handlingsplanen legger opp til, utfordrer helt klart dette prinsippet. Derfor mener jeg at biskopen har rett, når han skriver at handlingsplanen undergraver foreldres frihet til religiøs og moralsk oppdragelse.

Etter å ha jobbet et par år i norsk skole vet jeg at en av de viktigste arenaene for god læring og utvikling hos barna er skole-hjem-samarbeidet. Her er det ofte tøffe tak, hvor både enkelte foreldres inngripende engasjement i skolehverdagen, og andres passive fravær i sine barns liv, skaper utfordringer for lærere, miljøarbeidere og andre på skolen. Grunnholdningen må likevel være at det er foreldrenes oppgave å oppdra sine barn, og å innpode de verdier og holdninger i barna som de selv ønsker. Spenningene som kan følge av det må være der, all den tid vi ønsker et åpent samfunn med god dialog, som også gjenspeiler seg i skole og barnehage.

Hva gjelder Kirkens tro og verdier, som katolske foreldre oppdrar sine barn i, så går læren om ekteskap og seksualitet hånd i hånd med andre viktige deler av troen vår; respekten for menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død, nestekjærlighet, omsorg for de fattige og svake, ja, til og med det å ofre sitt liv for andre etter Jesu eksempel. Det er mange av dem som har vist et slikt mot gjennom Kirkens historie. Ingenting av dette gjøres ugyldig på grunn av Kirkens tro på ekteskapet som et sakrament mellom mann og kvinne, og viser at vi skal elske vår neste som oss selv.

Biskop Grgic utfordrer kommunen på om det virkelig kan være åpent for slike perspektiver med det løp handlingsplanen legger opp til. I handlingsplanen ser vi nettopp lite av det som nettopp er så viktig i skolevesenet, nemlig samarbeidet med hjem og familie. Det er lite åpenhet å spore, og tvert om mistenkeliggjøres familie og hjem. Med det mener jeg at handlingsplanen først og fremst ser familie og hjem som problematiske arenaer. Enten fordi snakk om familieliv legger opp til «heteronormative» forventinger, eller fordi hjem og familie kan by på negative reaksjoner i forhold til seksualitet.

Sett med kommunens øyne vil det selvfølgelig være kontraproduktivt å snakke i mer positive vendinger om familien, for da må man også innrømme det som er biskopens poeng: Oppdragelsen tilkommer foreldre, ikke stat og kommune.   

 

Gå til innlegget

En fødsel til anstøt

Publisert rundt 1 måned siden - 110 visninger

Fra kristendommens begynnelse er det tradisjonelt sett Jesu kors som har vært det anstøtelige og uforstandige når vi følger Paulus’ utlegning om Guds og menneskers visdom for korinterne. Det gjelder fortsatt at korset er en kraft til frelse, en visdom som verden ser på som dårskap. Men i dag er det også en annen forløsende kraft verden ergrer seg over, og som den ser på som anstøtelig – Jesu fødsel.

Tanken om gudefødsler ikke var noe fremmed i antikken. Halvguder var en integrert del av de mytologiske trossystemene. Også keiser Augustus, som er en viktig person i evangeliets beretning om Jesu fødsel, lot seg ære som «sønn av den guddommelige Julius». Det understreker bare ytterligere evangelisten Lukas’ ærend, som er å fortelle hvem Jesus er. For kirken ble dette også viktige nyanser i de kommende århundrer. Det var viktig å bruke de riktige ordene om Maria. Hun var gudføderske og mor, ikke guddommelig mor.

At fødsler var en viktig hendelse for jødene, også i religiøs forstand, understreker Lukas når han forteller om Johannes Døperens fødsel. Det var Gud som hadde vist sin barmhjertighet overfor Sakarja og hans kone Elisabeth da han lot dem få en sønn på sine gamle dager. Om tanken på at den høyeste og eneste Gud selv skulle komme til jorden var fjern for jødisk tro, så var tanken på at et menneske kunne være sendt fra Gud ikke det. Allerede Eva ble lovet en etterkommer som skulle knuse slangens hode, og Jeremia, som var kjent av Gud før han ble formet i sin mors liv, ble utvalgt til profet før han ble født.

I den grad all guddomstro i dag forkastes av materialister og ateister, og særlig den kristne tro, så fortegner en gudefødsel seg som et anstøt, og tanken på at et menneske er sendt fra Gud som noe uforstandig - et angrep på fornuften. Om det ikke er uttalt, så er den praktiske materialisme og ateismen tilstede i julefeiringen rundt om det ganske land. Når Guds fødsel ikke lenger er poenget med feiringen, da trer hedonismen inn, som vil maksimere følelsen av lykke. Da hjelper det ikke med psykologer som advarer mot å prøve å skape den ultimate julestemningen – det er jo den som er hele poenget med feiringen! Heldigvis klarer vi ikke å skape den stemningen uten menneskene rundt oss, og ofte er det på grunn av dem vi blir ekstra lykkelige i julen. Så høytiden er ikke berøvet sin medmenneskelighet, men likevel er det sannsynligvis mange som vil benyttet julestemningspillen hvis den hadde kommet på blå resept.

Det kristne budskapet i julefeiringen har derfor blitt til et praktisk anstøt. Det plager oss hvert år, enten det er snakk om julesanger eller julegudstjenester. Jesu fødsel ødelegger rett og slett julestemningen for mange, den som de med omhu prøver å skape med nisseluer og ribbefett. Å lese juleevangeliet blir kleint. Når man skal sette opp juleforestillinger, så må det bli med utdrag fra koranen eller religiøst avstumpede julesanger, slik at det ikke blir til forkleinelse for noen. Denne teksten kommer sikkert også til å være til forkleinelse for enkelte og fornærmere deres religiøse forhold til mandler og marsipangriser. Det virkelige anstøt ligger likevel ikke i nærværet av kristne fortellinger i samfunnet og det offentlige rom, men i budskapet om hvem barnet i Betlehem er: Guds Sønn og menneskets Frelser, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av en jomfru.

Jomfru Marias forløsning er samtidig en forløsning i menneskehetens historie: Gud selv er blitt menneske og i ham alene er vår frelse.

 

Gå til innlegget

Samvittighetsfrihet er viktig

Publisert 3 måneder siden - 209 visninger

Da spørsmålet om legers samvittighetsfrihet for alvor kom opp til politisk debatt for et par år siden, fryktet plutselig mange for kvinners rett til selvbestemt abort. Derfor ble det heller ikke en reell debatt om samvittighetsfrihet, og abortmajoriteten fikk styrt den over på sine premisser.

Da spørsmålet om legers samvittighetsfrihet for alvor kom opp til politisk debatt for et par år siden, fryktet plutselig mange for kvinners rett til selvbestemt abort. Derfor ble det heller ikke en reell debatt om samvittighetsfrihet, og abortmajoriteten fikk styrt den over på sine premisser.

Helsemyndighetene fant imidlertid en løsning ved at fastleger ikke må henvise til abort, og dermed styrte de utenom hele problemstillingen. Saken mellom Katarzyna Jachimowicz og Sauherad kommune viser at spørsmålet om legers samvittighetsfrihet likevel ikke ble løst.

Når Ingebjørg Nesheim i Vårt Land 28. oktober tar til motmæle mot mitt forsvar for legers samvittighetsfrihet i spørsmål om liv og død, gjør hun egentlig det samme. Hun reduserer debatten til å handle om selvbestemt abort. Er det ikke da tilfelle, at det er Nesheim som finner vikarierende motiv, nettopp for å slippe en reell debatt om legers samvittighetsfrihet?

Samvittighetsfriheten er viktig for samfunnet. Nesheims innvendinger mot katolsk lære, om at menneskelivet skal vernes om fra unnfangelse til naturlig død, bringer lite til debatten om, og i hvilken grad, samfunnet kan diskriminere leger med samvittighetsforbehold i liv/død-spørsmål.

Hennes kategoriske avvisning av at saken handler om samvittighet, men tvert om «ene og alene om Den katolske kirkes holdning til prevensjon», står seg dårlig i lys av at Katarzyna Jachimowicz blant annet støttes av Norges Kristelige Legeforening (NKLF).

NKLF samler over 1000 medlemmer. Foreningen deler Den katolske kirkes syn på menneskelivet, men det er nok langt fra alle medlemmer som deler dens syn på prevensjon. Uansett hvordan det måtte forholde seg, så har foreningen engasjert seg fordi den på prinsipielt grunnlag støtter Jachimowicz i hennes kamp for å jobbe som fastlege med samvittighetsreservasjoner.

Støtte har K. Jachimowicz også fått av biskop Bernt Eidsvig, som også oppfordrer katolikker til å vise sin moralske støtte og be for henne. Det kan neppe kalles en stilltiende omgåelse, og bekrefter at alle Kirkens medlemmer er kalt til å forkynne Livets Evangelium.


Gå til innlegget

Rett til samvittighet

Publisert 3 måneder siden - 1350 visninger

31. oktober skal dr. Katarzyna Jachimowicz igjen tre inn i en norsk rettsal for å kjempe for sin egen og andre legers samvittighetsfrihet i yrkesutøvelsen. Hun er lege med spesialisering i allmennpraksis, men Sauherad kommune fjernet henne fra stillingen som fastlege fordi hun av samvittighetsgrunner ikke ville sette inn kobberspiral.

På lik linje med mange andre av sine kolleger er dette en kompetanse hun ikke har, og derfor ikke kan utføre. Grunnen til at hun ble oppsagt var fordi hun hele tiden hadde vært åpen om at hun også av samvittighetsgrunner ikke vil utføre et slikt inngrep. Spiral hindrer befruktede egg å feste seg til livmoren, og fører til at et gryende menneskeliv dør. Dr. Jachimowicz er således trofast mot Den katolske kirkes lære, som fastholder at menneskelivet starter ved unnfangelsen.   

Diskriminering av kristne leger og legestudenter

Saken fortjener oppmerksomhet. Den handler ikke om spiraler, men det står om både frihet til samvittighet, frihet til å velge utdannelse og frihet til å utøve et yrke. Dette er alle verdier som står det norske samfunnet nært, men som står i fare for å forringes hvis kommunen hun har saksøkt får medhold.

Dr. Jachimowicz tapte i tingretten, og så lenge denne dommen opprettholdes betyr det at samfunnet, representert ved kommunen, har rett til å diskriminere kristne fastleger og annet helsepersonell, som på grunn av sin samvittighet ikke vil utføre oppgaver som kan føre til at ufødte menneskeliv settes i fare. Dette vil medføre et utdannings- og yrkesforbud for alle som ikke vil gå på akkord med sin samvittighet i spørsmål om liv og helse, og rører ved menneskets frihet og samvittighet.

Frihetens gave og samvittighetens røst

Friheten er en gave det er vanskelig nok å forvalte i vårt personlige liv, og ikke desto mindre i samfunnet, hvor motstridende ønsker ofte står opp mot hverandre. I et lappeteppe av meninger og holdninger, og et broket landskap av politiske og religiøse standpunkter, er friheten en nødvendig forutsetning for sameksistens, og for at alle kan få muligheten til et godt liv. Samtidig må det legges til at ansvarlighet er en like nødvendig forutsetning for et fritt og åpent samfunn. Frihet og ansvar henger nøye sammen, da ansvar innebærer at vi svarer for det vi i vår frihet gjør og sier. Frihet fordrer ansvar.

Hva annet er det som gjør oss bevisste det ansvar som friheten fordrer, om ikke samvittighetens røst? Det kan ikke være samfunnets diktat, for da lever vi ikke lenger i et demokratisk og fritt land. Samfunnet har ingen egen samvittighet, men fordrer enkeltmenneskets samvittighet hvis det selv skal ha noen eksistensberettigelse. Det viser at samfunnet, særlig et fritt og demokratisk, er underordnet prinsipper som ligger utenfor det selv, men i mennesket.

Hvis vi som samfunn dessuten tror på det gode i mennesket, er det ikke da nødvendigvis samvittigheten vi mener? Den indre røsten som i ethvert menneske forteller: Gjør det gode, unngå det onde! I et samfunn kan man blant annet karakterisere det gode som den enkelte personens realisering av seg selv, men også da handler det om et iboende gode som ikke er løsrevet fra menneskets natur og egenverdi. Det moralske gode, samvittighetens inklinasjon, er da å ivareta alle tings egenverdi: min egen, andre menneskers, skaperverkets, samfunnets.

Samvittighetens stemme blir av og til forstyrret, overdøvet eller neglisjert. Andre ganger forveksler mennesket det gode med det onde. Vi pleier da å si at folk ikke vet sitt eget beste. Like fullt er samvittighetens stemme til stede.

De som hever røsten

Samvittighet er en subtil stemme, desto viktigere er det at vi lytter til mennesker som hever røsten i samvittighetens navn og slik påberoper seg et ansvar for samfunnet og sine medmennesker. For det er det samvittighetsfriheten handler om: frihet og ansvar. Fra historien vet vi hvilken urett «samvittighetsløse» mennesker har voldt mot menneskeheten.

21. august 1942 ble den katolske presten Franz Reinisch henrettet av nazister fordi han nektet å love troskap til Hitler. Både hans venner og andre prester hadde bedt ham om ikke å risikere livet for dette, men til dem hadde han følgende svar: «Jeg vet at mange geistlige tenker annerledes enn meg. Men hver gang jeg ransaker samvittigheten, kommer jeg ikke frem til noe annet resultat. Og jeg hverken kan eller vil handle mot samvittigheten og Guds nåde. Som kristen og østerriker kan jeg ikke love troskap til en som Hitler. Noen må protestere mot slikt maktmisbruk, og jeg føler meg kallet til en slik protest».

Samvittighetens røst, som noen mennesker har ofret livet for å følge, handler ikke om et enkeltmenneskes plutselige innfall til å ha en mening som avviker fra det gjengse syn. Dypest sett handler den heller ikke om individets rett til å ha den ene eller andre meningen, selv om samvittigheten er uløselig knyttet sammen med menneskets frihet. Å følge sin samvittighet, og å ha samvittighetsfrihet, handler om å føle på det dype ansvaret som følger med vår frihet. Det er et ansvar som strekker seg lenger enn at man synes noe er passende eller upassende. Det er et ansvar for liv og helse, for menneskets ve og vel, for samfunnet.

Frihet, ansvar og samvittighet vokser sammen

Det er viktig for et samfunn som skal være åpent, fritt og demokratisk, at det er seg bevisst forholdet mellom frihet, ansvar og samvittighet. De er som en trebent krakk, hvor alle ben er nødvendige for å få krakken til å stå. Fjerner man menneskets frihet, blir samfunnet diktatorisk. Tar man bort det gjensidige ansvaret vi har for hverandre, blir samfunnet usosialt. Hvis mennesket slutter å følge samvittigheten, og det å gjøre det gode og å unngå det onde ikke lenger er en bindende norm, da går det utover enkeltpersoners velferd, så vel som samfunnets felles gode.

Friheten ligger som en kime i mennesket fra vi blir unnfanget, og fra det øyeblikk det dukker opp i menneskets bevissthet fra barnsben av, lærer det også å ta ansvar og lytte til samvittighetens stemme. De tre vokser i mennesket, uatskillelige som de er fra menneskets innerste vesen, og de bestemmer også menneskets storhet eller fall.

Rett til samvittighet

Det skal derfor ikke tas lett på at dr. Jachimowicz hever røsten i samfunnet og eksponerer sin samvittighet, ja, sin sjels innerste. Både de som er enig og uenig gjør lurt i å lytte til henne når hun hevder sin rett til å følge samvittigheten, og også våger å løfte dette frem for en norsk domstol på vegne av mange andre enn seg selv. Det betyr nemlig at hun er seg bevisst at hun står til ansvar for hvordan hun bruker sin frihet. Hun er bevisst sitt ansvar for menneskers liv og helse fra befruktning til naturlig død. Dette kan man ikke ta fra henne, uansett om man er enig med henne eller ikke.

Hvis samvittighetsfrihet er en menneskerett, og samvittigheten er en indre stemme som kaller oss til å gjøre det gode og unngå det onde, da er det avgjørende at det legges til rette for at leger skal kunne følge samvittigheten, særlig når det betyr å verne om menneskelivet i alle dets faser fra unnfangelse til naturlig død.

 

Gå til innlegget

Økumenisk arbeid og felles nattverd i forvirringens tid?

Publisert 6 måneder siden - 415 visninger

Mye har vært sagt og skrevet til nå i forbindelse med markeringen av reformasjonen. Noen lovpriser, andre reproduserer gamle myter, atter andre vil ta steget videre og kvitte seg med rester av gammelt slagg, og eventuelt øke den økumeniske bevisstheten. Det er også et uttalt mål med med reformasjonsmarkeringen, at det den skal ha et økumenisk tilsnitt. Pavens besøk i Lund i fjor høst var et uttrykk for dette siste.

Det er også de som benytter anledningen til å kritisere; både reformasjonen, dr. Luther, moderne lutheranisme, samt årets markering. Jeg tilhører denne kategorien, og vil med dette rette et kritisk søkelys mot det jeg mener er økumenisk løssluppenhet i protestantiske kretser hva gjelder det økumeniske arbeidet og dets mål, nattverdsfellesskap, og da særlig mellom Den norske kirke og Den katolske kirke.

Nattverdsfellesskap nå?
Det undrer meg nemlig stadig hvordan mange synes å mene at det allerede nå ikke er noen hindringer til å delta i hverandres nattverdsfellesskap. Enkelte tar seg derfor til rette i et stjålet øyeblikk, og mottar nattverd i katolske kirker uten egentlig å tenke over den uærlighet de da lever med, all den tid de vet hvilken holdning Den katolske kirke har. Noen skryter endatil av det. Av personlig erfaring har jeg også opplevd at det har blitt arrangert økumeniske gudstjenester i regi av Dnk hvor det har blitt feiret nattverd, til tross for at det strider med gjengse normer for økumenisk arbeid. Jeg forstår at det kan oppleves som sårt ikke å kunne motta nattverd når man er kristen og troende og deltar i Den katolske messen, men det samme gjelder også for katolikker som er samboere, gjengifte, samt alle som har en alvorlig synd på samvittigheten og ikke er i nådens stand. For mange av dem er det desto sårere, fordi de i lengre perioder av livet må akseptere at de ikke kan delta i nattverden. Likevel utviser de stor trofasthet, fordi de elsker sin tro, Kirkens tro, og derfor respekterer denne.

Kirkens tro er uttrykt i den eukaristiske bønn.
Det er nettopp spørsmålet om troen jeg gjerne vil ta opp her, men denne gang ikke troen på realpresens og forvandling av nattverdselementene, altså det som angår selve innstiftelsesordene under feiringen av sakramentet, men den troen som kommer til uttrykk gjennom hele den eukaristiske bønnen i den katolske liturgien. Det er egentlig her min undring når sitt høydepunkt, over enkelte lutheraneres lettsindighet både med tanke på deres egen tro og deres forhold til Den katolske kirkes tro. Det er fire hovedpunkter jeg vil nevne, her hentet fra den første eukaristiske bønnen, også kalt den romerske kanon. Under den eukaristiske bønnen utrykker vi i Den katolske kirke:

1) Enhet med paven.

Den romerske kanon uttrykker dette på følgende måte: "Velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske Kirke. Skjenk den din fred, vern samle og styr den over hele jorden i enhet med din tjener, vår pave Frans".
Også litt senere kommer troen på paveembedet til uttrykk. Når de hellige martyrer minnes er det i første omgang fem biskoper av Roma som nevnes: Linus, Kletus, Klemens, Sixtus og Kornelius. Dette er ikke uten betydning, siden listen over hellige fremstår i hiarkisk orden, og forut for disse biskopene av Roma er apostlene, og etter dem nevnes biskoper, prester og diakoner og legfolk i hierarkisk rekkefølge.

2) Ære til jomfru Maria.

"Sammen med hele din Kirke hedrer vi fremfor alt minnet om den ærerrike, alltid rene Jomfru Maria, vår Guds og Herres Jesu Kristi mor". Kanskje særlig interessant er her formuleringen om Marias evige jomfrudom. Som kjent bekjenner katolikker at Maria forble jomfru også etter å ha født Jesus.
"Ærerik" må nok også tolkes i lys av de nyeste Mariadogmene om hennes uplettede unnfangelse og hennes opptagelse i himmelen.

3) De helliges forbønn.

I den romerske kanon nevnes de hellige både før og etter innstiftelsesordene, og det levnes lite tvil om at det ikke bare er minnet om deres gode eksempel som hedres, men det liturgiske fellesskap ber også om at Kirken må styrkes ved deres fortjenester og bønner. Nattverdsdeltagerne ber også Gud om å få del i samfunnet med de hellige i himmelen.

4) Bønn for våre avdøde i skjærsilden.

"Herre, kom også ihu dine tjenere N. og N., som er gått forut for oss med troens segl og sover fredens søvn. Vi ber deg, Herre, gi dem og alle som hviler i Kristus, svalhetens, lysets og fredens bolig". I samtlige eukaristiske kan de avdøde nevnes ved navn, og særlig når messeofferet frembringes i intensjon spesielt for en avdød. Med dette uttrykkes det at hele nattverdsfellesskapet ber for de avdøde.

Nattverdsfellesskap og trossfellesskap.
Alle fire punkter er hovedankepunkter mot katolsk tro og lære fra luthersk hold. Her dreier det seg ikke om lett overkommelige historiske diskrepanser, eller mindre overkommelige myter for den saks skyld. Dette er tungtveiende teologiske forskjeller som er gjeldende den dag i dag, og som selv menigmann i lutherske menigheter er seg bevisste.

Derfor er noe merkelig og selvmotsigende når man i ett og samme øyeblikk vil fornekte disse viktige delene av den katolske troen som uttrykkes i hver eneste nattverdsfeiring, men samtidig vil ha del i denne enheten ved nattverdsfellesskap. Da må man i så fall komme opp med en ganske god forklaring på hvorfor nattverdsfellesskap ikke er det samme som trosfellesskap. Jeg tør påstå at en slik forklaring ikke finnes, da det strider både mot Skriftens ord og hele Kirkens praksis gjennom to tusen år.

Forvirring.
Jeg ser ikke noe galt i å lengte etter nattverdsfellesskap, tvert imot, det er en forutsetning for alt økumenisk arbeid. Likevel, ut fra det jeg her har presentert stiller jeg meg heller undrende til holdninger man ofte finner i Den norske kirke og i andre sammenhenger, og særlig til dem som gjerne skryter over å ha gått til nattverd i katolske kirker. Slik jeg ser det, er det tre mulige svar på hvorfor man møter slike selvmotsigende holdninger. Enten er det motvilje og demonstrativ oppførsel, eller uvitenhet, eller uklarhet i egen tro. Det hele fremstår som forvirret, og det økumeniske arbeidet er vel neppe tjent med det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Lars Jørgen Vik kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
20 minutter siden / 338 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 1 time siden / 338 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 491 visninger
Bjørn Wichstrøm kommenterte på
Krisen vi gjemte – og glemte.
rundt 2 timer siden / 356 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
"Rett" til å dø?
rundt 2 timer siden / 615 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Viktige Venstre-gjennomslag i ruspolitikken
rundt 2 timer siden / 377 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 491 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Noen må gå!
rundt 3 timer siden / 121 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Noen må gå!
rundt 3 timer siden / 121 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 3 timer siden / 1385 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 3 timer siden / 1385 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 4 timer siden / 491 visninger
Les flere