Hallvard Thomas Hole

Alder: 32
  RSS

Om Hallvard Thomas

Fransiskanermunk, teologistudent.

Følgere

Økumenisk arbeid og felles nattverd i forvirringens tid?

Publisert 19 dager siden - 327 visninger

Mye har vært sagt og skrevet til nå i forbindelse med markeringen av reformasjonen. Noen lovpriser, andre reproduserer gamle myter, atter andre vil ta steget videre og kvitte seg med rester av gammelt slagg, og eventuelt øke den økumeniske bevisstheten. Det er også et uttalt mål med med reformasjonsmarkeringen, at det den skal ha et økumenisk tilsnitt. Pavens besøk i Lund i fjor høst var et uttrykk for dette siste.

Det er også de som benytter anledningen til å kritisere; både reformasjonen, dr. Luther, moderne lutheranisme, samt årets markering. Jeg tilhører denne kategorien, og vil med dette rette et kritisk søkelys mot det jeg mener er økumenisk løssluppenhet i protestantiske kretser hva gjelder det økumeniske arbeidet og dets mål, nattverdsfellesskap, og da særlig mellom Den norske kirke og Den katolske kirke.

Nattverdsfellesskap nå?
Det undrer meg nemlig stadig hvordan mange synes å mene at det allerede nå ikke er noen hindringer til å delta i hverandres nattverdsfellesskap. Enkelte tar seg derfor til rette i et stjålet øyeblikk, og mottar nattverd i katolske kirker uten egentlig å tenke over den uærlighet de da lever med, all den tid de vet hvilken holdning Den katolske kirke har. Noen skryter endatil av det. Av personlig erfaring har jeg også opplevd at det har blitt arrangert økumeniske gudstjenester i regi av Dnk hvor det har blitt feiret nattverd, til tross for at det strider med gjengse normer for økumenisk arbeid. Jeg forstår at det kan oppleves som sårt ikke å kunne motta nattverd når man er kristen og troende og deltar i Den katolske messen, men det samme gjelder også for katolikker som er samboere, gjengifte, samt alle som har en alvorlig synd på samvittigheten og ikke er i nådens stand. For mange av dem er det desto sårere, fordi de i lengre perioder av livet må akseptere at de ikke kan delta i nattverden. Likevel utviser de stor trofasthet, fordi de elsker sin tro, Kirkens tro, og derfor respekterer denne.

Kirkens tro er uttrykt i den eukaristiske bønn.
Det er nettopp spørsmålet om troen jeg gjerne vil ta opp her, men denne gang ikke troen på realpresens og forvandling av nattverdselementene, altså det som angår selve innstiftelsesordene under feiringen av sakramentet, men den troen som kommer til uttrykk gjennom hele den eukaristiske bønnen i den katolske liturgien. Det er egentlig her min undring når sitt høydepunkt, over enkelte lutheraneres lettsindighet både med tanke på deres egen tro og deres forhold til Den katolske kirkes tro. Det er fire hovedpunkter jeg vil nevne, her hentet fra den første eukaristiske bønnen, også kalt den romerske kanon. Under den eukaristiske bønnen utrykker vi i Den katolske kirke:

1) Enhet med paven.

Den romerske kanon uttrykker dette på følgende måte: "Velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske Kirke. Skjenk den din fred, vern samle og styr den over hele jorden i enhet med din tjener, vår pave Frans".
Også litt senere kommer troen på paveembedet til uttrykk. Når de hellige martyrer minnes er det i første omgang fem biskoper av Roma som nevnes: Linus, Kletus, Klemens, Sixtus og Kornelius. Dette er ikke uten betydning, siden listen over hellige fremstår i hiarkisk orden, og forut for disse biskopene av Roma er apostlene, og etter dem nevnes biskoper, prester og diakoner og legfolk i hierarkisk rekkefølge.

2) Ære til jomfru Maria.

"Sammen med hele din Kirke hedrer vi fremfor alt minnet om den ærerrike, alltid rene Jomfru Maria, vår Guds og Herres Jesu Kristi mor". Kanskje særlig interessant er her formuleringen om Marias evige jomfrudom. Som kjent bekjenner katolikker at Maria forble jomfru også etter å ha født Jesus.
"Ærerik" må nok også tolkes i lys av de nyeste Mariadogmene om hennes uplettede unnfangelse og hennes opptagelse i himmelen.

3) De helliges forbønn.

I den romerske kanon nevnes de hellige både før og etter innstiftelsesordene, og det levnes lite tvil om at det ikke bare er minnet om deres gode eksempel som hedres, men det liturgiske fellesskap ber også om at Kirken må styrkes ved deres fortjenester og bønner. Nattverdsdeltagerne ber også Gud om å få del i samfunnet med de hellige i himmelen.

4) Bønn for våre avdøde i skjærsilden.

"Herre, kom også ihu dine tjenere N. og N., som er gått forut for oss med troens segl og sover fredens søvn. Vi ber deg, Herre, gi dem og alle som hviler i Kristus, svalhetens, lysets og fredens bolig". I samtlige eukaristiske kan de avdøde nevnes ved navn, og særlig når messeofferet frembringes i intensjon spesielt for en avdød. Med dette uttrykkes det at hele nattverdsfellesskapet ber for de avdøde.

Nattverdsfellesskap og trossfellesskap.
Alle fire punkter er hovedankepunkter mot katolsk tro og lære fra luthersk hold. Her dreier det seg ikke om lett overkommelige historiske diskrepanser, eller mindre overkommelige myter for den saks skyld. Dette er tungtveiende teologiske forskjeller som er gjeldende den dag i dag, og som selv menigmann i lutherske menigheter er seg bevisste.

Derfor er noe merkelig og selvmotsigende når man i ett og samme øyeblikk vil fornekte disse viktige delene av den katolske troen som uttrykkes i hver eneste nattverdsfeiring, men samtidig vil ha del i denne enheten ved nattverdsfellesskap. Da må man i så fall komme opp med en ganske god forklaring på hvorfor nattverdsfellesskap ikke er det samme som trosfellesskap. Jeg tør påstå at en slik forklaring ikke finnes, da det strider både mot Skriftens ord og hele Kirkens praksis gjennom to tusen år.

Forvirring.
Jeg ser ikke noe galt i å lengte etter nattverdsfellesskap, tvert imot, det er en forutsetning for alt økumenisk arbeid. Likevel, ut fra det jeg her har presentert stiller jeg meg heller undrende til holdninger man ofte finner i Den norske kirke og i andre sammenhenger, og særlig til dem som gjerne skryter over å ha gått til nattverd i katolske kirker. Slik jeg ser det, er det tre mulige svar på hvorfor man møter slike selvmotsigende holdninger. Enten er det motvilje og demonstrativ oppførsel, eller uvitenhet, eller uklarhet i egen tro. Det hele fremstår som forvirret, og det økumeniske arbeidet er vel neppe tjent med det.

Gå til innlegget

Jakten på menneskeverdet

Publisert rundt 1 måned siden - 1523 visninger

I kjølvannet av diskusjonene om Downs syndrom fikk vi en debatt om menneskeverdet og den tilhørende debatten om menneskerettigheter. Alle forslag til hva menneskeverdet er bygget på, og da eventuelt hvilke rettigheter det har, koker i grunnen ned til en debatt om hva eller hvem mennesket er.

Her avsløres samtidig de vidt forskjellige tilnærminger og ståsteder vi har. Noen er kristne, noen er humanister, andre igjen er transhumanister. Noen er materialister, mens andre synes å gå helt over i den metafysiske eller åndelige sfæren igjen, når de omtaler mennesket som mysterium. G. Rieber-Mohn peker på noe viktig, at tanken om menneskeverdet springer ut av kristen tro og tanke. B. Oftestad tar stafettpinnen videre og skriver om hvordan kroppsligheten tolkes i kristendommen. Det innebærer et motstykke til den moderne tolkning av mennesket som det selvbevisste Jeg, som neglisjerer kroppen. Jeg vil legge til at å snakke om menneskeverd som noe reelt faktisk fordrer et kristent verdenbilde, og at det er menneskets åndelige substans, sjelen, som er grunnlaget for menneskeverdet.

For alle som jakter på menneskeverdet synes å være enige om en ting: Hvis menneskeverdet og tilhørende menneskerettigheter skal være reelle, så må de også ha et reelt fundament i verden. Det må være noe realistisk. Noe konkret. For enkelte synes menneskets sårbarhet å være dette konkrete; men det er lite substansielt. Det er en kvalitet ved mennesket, men det er ikke mennesket i seg selv. Andre hevder at egeninteresser er dette konkrete, som f.eks. egeninteressen i det å ikke måtte lide. Men også dette er lite konkret; det er kun noe ved mennesket, men det er ikke mennesket i seg selv. Andre igjen synes å flykte inn i det metafysiske ved å si at mennesket er et mysterium. Også det er lite konkret. Å si at mennesket ikke kan forklares bringer ingenting eller lite til forståelsen av mennesket. Det er intellektuell latskap. Tross alt; alle synes vi å jage etter konkrete holdepunkter. De som vil holde fast på menneskeverdet og menneskerettighetene må i hvert fall

I denne diskusjonen har kristendommen det beste og mest konsistente forslaget, både til hvem mennesket er i seg selv, og derav til hvilken verdighet og hvilke rettigheter det har. Dette forslaget er sjelen - altså menneskets åndelige substans. Sjelen er nettopp det, en substans, et concretum, en reell byggekloss i mennesket. Selv om den er forenet med kroppen forblir den en selvstendig åndelig substans.

Hvorfor trenger vi å anføre at mennesket også er en åndelig substans og ikke bare en materiell substans? Et rent materialistisk bilde gir ikke bare en ufullstending og uadekvat beskrivelse av mennesket, det dekonstruerer mennesket og skyggelegger det. Ren materialisme leder mennesket bort fra mennesket. I en rent materialistisk verden gjelder kun det som kan telles, måles og veies. Kun kvantitet og kvalitet gjelder, og en slik verdensanskuelse evner ikke å legge til grunn verken likhet i verdi eller rettigheter som noe individuelt og menneskelig.

I den grad materialismen tar for seg menneskeverd og -rettigheter er det kun som tankekonstruksjoner abstraherte fra materien, og de er ikke basert på virkeligheten. Forskjellige ansamlinger av materier er aldri like hverandre. De kan være ganske like hverandre, til og med ha samme kvantitet og kvalitet, men også da er det forskjeller både på grunn av indre og ytre påvirkning (et eksempel kan være eneggede tvillinger, eller klonet genmatriale). Selv om man kan anføre at mennesker ligner på hverandre, så er de ulike, og som materie vil de alltid ha forskjellig kvalitet og kvantitet. Noen vil da ta konsekvensene av det og si at den materien som er av dårlig kvalitet kan forkastes. Foreløpig synes de bare å fokusere på abort og aktiv dødshjelp, men også dødsstraff burde tas i betraktning av dem.

Likevel synes enkelte av materialistene å ha et lite fnugg av anstendighet igjen, og setter visse grenser for seg selv. For å legitimere sine standpunkter må de da bygge disse tankekonstruksjonene. Et eksempel på en slik konstruksjon er å legge egeninteressen til grunn for menneskerettigheter. Det begynner visstnok når mennesket begynner å føle smerte, og dermed har en egeninteresse av ikke å føle smerte. Senere er det bevisstheten som leder materien til et "høyere" nivå. Dette er kun en illusatorisk konstruksjon for å dekke til materialismens brutalitetet. Det bringer intet nytt til forståelsen av mennesket å si at det kan føle smerte og at det ikke ønsker føle smerte, og enda mindre sier det noe om hvem mennesket er som reell substans. Materialismen er et lukket system og avslører seg selv når den forsøker å bringe kvalitet og kvantitet inn i forståelsen av hvem mennesket er: maksimert eller minimert lykke. Det sier intet verken om hvem mennesket er, dets verdighet, menneskeverdet eller menneskerettighetene. I materialismen kan det ikke legges til grunn noen åndelig substans, det er utenfor dens rekkevidder, og derfor er den i sin ytterste konsekvens hindret i å oppdage hvem mennesket er. En datter med Downs syndrom, en far som er morder, den alvorlig syke moren, sønnen med dysleksi; de er alle bare dårlig materie. Men til og med en slik verdisetting er inkonsekvent, fordi materie er kun materie, det kan ikke kategoriseres som god eller dårlig. Materialistene selv er inkonsekvente når de prøver å sette verdi på materien ut fra sine subjektive oppfatninger om rett og galt.

Materialismen er ute av stand til å si noe om menneskeverdet, og ethvert forsøk faller på sin egen urimelighet. Materie er kun materie, verken mer eller mindre. Om det er død eller levende materie har ingenting å si. Om det er ubevisst eller selvbevisst materie gjør ingen forskjell. Det levende går med tiden over i død materie, og den selvbevisste materien blir igjen ubevisst. Det materialistiske synet fordrer at alt bare er en stor materie som forandrer seg og går gjennom forskjellige tilstander. Mennesket er ikke et invidid, det er ikke person, det er kun en tilstand materien befinner seg i og som gjør den selvbevisst. At denne materien blir ubevisst igjen understreker poenget - mennesket er kun materie, og det kan ikke tillegges noen egenverdi foruten det det har i kraft av å være materie på lik linje med steinen på jordet eller strået som vaier i vinden.

Kristendommen derimot sier noe om hvem mennesket er, og gir som nevnt et concretum, noe som forteller oss om menneskeverdet: sjelen - menneskets åndelige substans. Sjelen som åndelig byggekloss gir oss grunnlag for å betrakte mennesket som helhet. Som åndelig byggekloss og substans gir den oss dessuten grunnlag for å betrakte menneskers verdighet og like rettigheter. Menneskets åndelige substans er i motsetning til menneskets materielle substans ikke målbar. Den er ikke underlagt de samme naturlovene som materien, nettopp fordi den er åndelig. Kun kristendommen postulerer dessuten at sjelen er individuell substans, at den er skapt av Gud, i hans bilde, og at dette er kilden til menneskets verdighet. Sjelen gir oss grunnlag til å snakke om hele mennesket som person, som bilde på Gud, og derav også om kroppens verdighet og gudlikhet.

Gå til innlegget

Sterris kosmetiske filosofi

Publisert 3 måneder siden - 483 visninger

Aksel Braanen Sterri ønsker seg et bedre samfunn. Han håper på et vakkert samfunn, hvor alle kan få være det de har lyst til. Den drømmende filosof møter imidlertid en brutal virkelighet hver gang han våkner om morgenen; en virkelighet full av menneskelig feilbarlighet, lidelser, sykdommer, og... død. Hvem kan vel være uenig i at det hadde vært bra å endre dette? Blir man ikke da en djevelens advokat som fremelsker lidelse og det onde. Det ville være umoralsk.

Sminken må av. Vi må allikevel ikke la oss lure av Sterris samfunnsprosjekt. Det han og likesinnede (blant annet Andreas Wahl Blomkvist) bedriver er en kosmetisk filosofi. De vil fikse på samfunnet og mennesker, og forskjønne verden slik at deres våte drøm blir virkelig: overmennesket, det nye mennesket skapt i deres bilde. Men uansett hvor mange lag med kosmetikk de legger på, så må sminken innimellom av, og da viser det seg hvor langt hans drømmer har fjernet seg fra virkeligheten.

Abort er ikke et gode. Sterris prosjekt er virkelighetsfjernt. Hans imaginative tankeeksperimenter er nemlig i utakt med folks intuitive oppfatning og forståelse av virkeligheten, noe det siste krumspranget hans i debatten om Downs syndrom og abort beviselig understreker. Frem til nå har det, på tross av selvbestemmelsesretten, vært en gemen forståelse at abort, og valget kvinnen står overfor, uansett ikke er en god situasjon å være i. Denne alminnelige oppfatning sår Sterri og hans tilhengere tvil om. De snur på situasjonen og sier at dette er et gode for kvinnen, for da har hun mulighet til å velge bort syke fostre. Selv de argeste kvinnesaksforkjempere vil være sterkt uenige her, og ikke minst alle de kvinner som har stått i situasjonen. Uansett hvordan man snur og vender på det er valget om abort aldri et gode.

Drømmeboble. Sterri har ikke bare fjernet seg fra folks oppfatninger, han har også fjernet seg fra virkeligheten selv og svever i sin egen drømmeboble. Flere steder har han nemlig argumentert for at et foster inntil uke 20-21 i et svangerskap kun er et potensielt menneske, dette ut fra kriterier som han selv og hans egne drømmetydere har satt. Dette er igjen tankeeksperimenter som ikke har rot i virkeligheten, men fjerner tanken fra virkeligheten.

I Sterris drømmeverden er potensialitet tydeligvis det motsatte av aktualitet, og dermed synomymt med ikke-væren. Dermed kommer han til den konklusjon at det som potensielt er et menneske, ikke er et reelt menneske. I den virkelige verden derimot, hvor eksistens og essens; aktualitet og potensialitet; substans og aksidens uløselig henger sammen, er mennesket alltid aktuelt og potensielt samtidig. Det Sterri tar for potensielt, dvs. muligheter, er egentlig aksidensielle egenskaper. Disse forandrer seg med tiden. Noen ganger utvikler de seg kanskje ikke i det hele tatt. Han kan derimot ikke godtgjøre at disse egenskapene endrer substansen i mennesket, og heller ikke dets eksistens og aktualitet. Da måtte han i så fall begi seg ut på et helvetesprosjekt og dehumanisere samtlige som ikke har de egenskapene han definerer mennesket etter. Det er i møte med denne virkelighet hans drømmeboble sprekker. Samtidig vil jeg hevde at store deler av samfunnet lever i samme boble, men det hverken rettferdiggjør eller fritar filosofen fra å søke en sannhet som har rot i virkeligheten.   

Våkn opp fra drømmen! La oss derfor håpe at han og hans likesinnede våkner fra drømmen og kan se virkeligheten slik den er. I stedet for å pynte på virkeligheten etter eget forgodtbefinnende burde de hjelpe oss å forstå den. Er det ikke det filosofen bør gjøre? Hvis ikke blir filosofien ubrukelig og noen ganger direkte skadelig. Hva Nitzsche og hans "overmenneske" førte med seg av elendighet har menneskeheten allerede fått smake på, og eplet faller ikke langt fra stammen.

 

Gå til innlegget

Krenkelse av menneskekroppen

Publisert nesten 3 år siden - 1898 visninger

Barn og ungdom trenger hjelp til å forstå hvor fantastisk kroppen er.

Kjønnsoperasjoner og spørsmål om kjønnsidentitet ble et hett tema i media etter at serien «Født i feil kropp» dukket opp på TV 2. Temaet er omstridt og vanskelig fordi det er sammensatt og berører enkeltmenneskers liv.

Subjektivt sett handler det om menneskets følelse av identifisering med det motsatte kjønn. Denne følelsen er så sterk hos noen at de ønsker å forandre sitt fysiske kjønn.

Dramatisk. Det er dramatisk, fordi det fysiologiske kjønnet er nedfelt genetisk i mennesket og innebærer at man er enten gutt eller jente. Dette bestemmer hvilke kjønnskjertler vi ­utvikler, de ytre kjønnsorganene vi får, og hvilke kjønnshormoner kroppen produserer. Objektivt er dette de viktigste kriteriene for kjønn, siden menneskets bevissthet i stor grad kan påvirkes av omgivelsene eller være preget av traumer.

Det fysiske kjønnet er ikke noe mennesket bestemmer selv. Det er gitt oss, og ingen kjønnskorri­gerende operasjoner er i stand til å forandre dette fysiske kjønnet helt.

I praksis snakker vi om amputasjon av fungerende kjønns­kjertler og kjønnsorganer, og ­erstatning av disse med ufruktbare etterligninger av et kjønnsorgan. Dette, sammen med hormonbehandling som varer livet ut, kan gjøre at et menneske i det ytre ser ut som en person av det motsatte kjønn uten å være det fullt ut. Vi snakker her også om en irreversibel prosess. Etter at kjønnskjertler og organ er fjernet, kan man ikke gå tilbake og være en fruktbar mann, hvis man ønsket å bli kvinne, eller omvendt.

Amputasjoner. Kan kjønns­korrigerende operasjoner virke­lig­ gi et tilfredsstillende svar på problemet, siden de kun delvis­ løser det? Disse inngrepene innebærer dessuten amputasjoner av friske organer, og det er derfor høyst nødvendig å spørre om det er moralsk forsvarlig å utføre dem. Et viktig og grunnleggende spørsmål er også hvilke ideologiske strømninger som ligger bak tanken om at mennesket skal kunne endre sitt eget fysiske kjønn.

I kampen for likestilling mellom kjønnene har i liten grad mannens og kvinnens likeverdighet blitt poengtert. Den ­likestillingen som skulle kjempes frem, var en ytre likestilling, lik lønn for likt arbeid og så videre.

Overfladisk. Det er selvfølgelig viktige saker, men uten den dypere refleksjonen om likeverdighet er det en overfladisk kamp som reduserer kjønnene til betydningsløse ikke-verdier.­ Dessuten har man i denne kampen­ heller gått i motsatt retning, spesielt med tanke på å bekjempe­ sosiale og kulturelle kjønnsroller.

At kjønn ikke skal spille en rolle ved søknad om jobb er en selvfølge, men tanken om like­stilling og bekjempelsen av ­kulturelle kjønnsroller har bikket over til å bli likegyldighet for menneskets fysiske kjønn. Trenden er at mennesket skal selv få definere sitt kjønn, selvfølgelig kun ut fra det subjektive emosjonelle kjønnet, for man skal være fri fra alle kulturelle og sosiale kjønnsroller, ja, til og med fri fra sitt eget fysiologiske kjønn.

Nedvurdert. Det er mange f­ilosofiske retninger som deler mennesket i to, det indre og det ytre, og hvor den ytre og fysiske delen av mennesket har blitt nedvurdert. Den katolske kirke, som jeg tilhører, har også vært påvirket av en slik tankegang på grunn av en sterk tilknytning til ny-platonismen i tidligere tider.

Menneskets sjel har vært viktigere fordi den er udødelig, i motsetning til kroppen. Men selv om det finnes et skille mellom ånd og materie, så er mennesket først og fremst en helhet, en person skapt i Guds bilde med sjel og legeme. Dessuten er vi skapt med to ulike, men likeverdige og komplementære kjønn, som utfyller hverandre og som sammen er fruktbare.

Ut fra denne tanken om mennesket kan ikke betydningen av kropp og kjønn nedvurderes. En operasjon som har til hensikt å forandre de ytre tegnene på kjønnstilhørighet, slik at man framstår som en person av det motsatte kjønn, er en nedvurdering av menneskekroppen og en alvorlig krenkelse mot den.

I programserien på TV 2 ser vi at det blant annet er forakt for egen kropp som er utløsende for det sterke ønsket om å skifte kjønn. Må da ikke samfunnet heller finne andre løsninger som kan hjelpe mennesker som sliter med å akseptere sin egen kropp og sitt fysiologiske kjønn?

Ikke fange. Mennesket er ikke en sjel fanget i kroppen. Mennesket er person, og nettopp gjennom kroppen kan vi eksistere i relasjon til andre. Kroppen knytter oss til fortiden, til våre foreldre, og gjennom fruktbarhet knytter den oss til fremtiden.

Samfunnet trenger derfor foreldre, lærere, leger og sjelesørgere som evner å se mennesket som helhet, som person. Barn og ungdom trenger hjelp til å forstå hvor fantastisk kroppen er, hvilken gave den er, slik at de kan trives med seg selv og kroppen de har fått.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.10.2014

Gå til innlegget

Hjertesorg

Publisert over 5 år siden - 9289 visninger

Forrige gang NRK-programmet Trekant fyrte løs i det norske sammfunnet med tungt skyts av sex i alle former tok jeg til ordet her på VD og kommenterte en av programledernes forherligelse av onani. Diskusjonen gikk i forskjellige retninger.

For et år siden tok jeg meg tid til å se de to første programmene for å gjøre meg opp en mening. Jeg fant vel egentlig fort ut at programmet var blottet for enhver form for dypere refleksjon rundt temaet, og den kritikken ble vel egentlig rettet mot produsenten fra forskjellige hold. Jeg hadde ikke personlig noe behov for å opprettholde en debatt om det.

NRK har visstnok tatt til etterretning den kritikken som ble rettet mot dem når de nå lanserer programrekke nummer to, men Håkon Moslev i NRK presiserer at dette er et program om sex, og ikke om kjærlighet etc., på tross av at det nå skal være mer tid til refleksjon (hva denne skal gå ut på vet jeg ikke). Etter slike uttalelser får jeg allerede avsmak og kjenner surheten samle seg.

Tillat at jeg påpeker et par konsekvenser av et syn som sier at sex er sex og det har ikke noe med hjertet å gjøre: prostitusjon, pornografi, og voldtekt.

  1. Hvis sex ikke har noe med hjertet å gjøre, da er det ikke noe i veien for at man kan betale for det.
  2. Hvis sex ikke har noe med hjertet å gjøre, da står det ingenting i veien for at det er fritt tilgjengelig å se på pornografi (men det er vel heller tvilsomt at det er et flertall av kvinner som liker at deres menn ser på pornografi)
  3. Hvis sex ikke har noe med hjertet å gjøre, da er voldtekt ikke værre enn frihetsberøvelse og tyveri (i og for seg alvorlig det og, men...)

1700-tallets opplysningstid resulterte i et fransk blodbad i frihetens, likhetens og brorskapets navn. Jeg er oppriktig redd for at det i opplysningens og den seksuelle revolusjons navn begås en psykisk og åndelig voldtekt på norske ungdommers følsomhet, deres behov for ekte kjærlighet, deres behov for å kunne gi hjertet sitt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 8 timer siden / 107 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 517 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 14 timer siden / 91 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 16 timer siden / 236 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 17 timer siden / 828 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 17 timer siden / 887 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 19 timer siden / 77 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Per Magne Lindseth kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
20 minutter siden / 5514 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Øverste muslimske råd: Først templet, så moskeene
rundt 1 time siden / 201 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5514 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 10 timer siden / 1856 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 11 timer siden / 517 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 12 timer siden / 814 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5514 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5514 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 687 visninger
Les flere