Hallvard Thomas Hole

Alder: 32
  RSS

Om Hallvard Thomas

Fransiskanermunk, teologistudent.

Følgere

Samvittighetsfrihet er viktig

Publisert 18 dager siden - 197 visninger

Da spørsmålet om legers samvittighetsfrihet for alvor kom opp til politisk debatt for et par år siden, fryktet plutselig mange for kvinners rett til selvbestemt abort. Derfor ble det heller ikke en reell debatt om samvittighetsfrihet, og abortmajoriteten fikk styrt den over på sine premisser.

Da spørsmålet om legers samvittighetsfrihet for alvor kom opp til politisk debatt for et par år siden, fryktet plutselig mange for kvinners rett til selvbestemt abort. Derfor ble det heller ikke en reell debatt om samvittighetsfrihet, og abortmajoriteten fikk styrt den over på sine premisser.

Helsemyndighetene fant imidlertid en løsning ved at fastleger ikke må henvise til abort, og dermed styrte de utenom hele problemstillingen. Saken mellom Katarzyna Jachimowicz og Sauherad kommune viser at spørsmålet om legers samvittighetsfrihet likevel ikke ble løst.

Når Ingebjørg Nesheim i Vårt Land 28. oktober tar til motmæle mot mitt forsvar for legers samvittighetsfrihet i spørsmål om liv og død, gjør hun egentlig det samme. Hun reduserer debatten til å handle om selvbestemt abort. Er det ikke da tilfelle, at det er Nesheim som finner vikarierende motiv, nettopp for å slippe en reell debatt om legers samvittighetsfrihet?

Samvittighetsfriheten er viktig for samfunnet. Nesheims innvendinger mot katolsk lære, om at menneskelivet skal vernes om fra unnfangelse til naturlig død, bringer lite til debatten om, og i hvilken grad, samfunnet kan diskriminere leger med samvittighetsforbehold i liv/død-spørsmål.

Hennes kategoriske avvisning av at saken handler om samvittighet, men tvert om «ene og alene om Den katolske kirkes holdning til prevensjon», står seg dårlig i lys av at Katarzyna Jachimowicz blant annet støttes av Norges Kristelige Legeforening (NKLF).

NKLF samler over 1000 medlemmer. Foreningen deler Den katolske kirkes syn på menneskelivet, men det er nok langt fra alle medlemmer som deler dens syn på prevensjon. Uansett hvordan det måtte forholde seg, så har foreningen engasjert seg fordi den på prinsipielt grunnlag støtter Jachimowicz i hennes kamp for å jobbe som fastlege med samvittighetsreservasjoner.

Støtte har K. Jachimowicz også fått av biskop Bernt Eidsvig, som også oppfordrer katolikker til å vise sin moralske støtte og be for henne. Det kan neppe kalles en stilltiende omgåelse, og bekrefter at alle Kirkens medlemmer er kalt til å forkynne Livets Evangelium.


Gå til innlegget

Rett til samvittighet

Publisert rundt 1 måned siden - 1274 visninger

31. oktober skal dr. Katarzyna Jachimowicz igjen tre inn i en norsk rettsal for å kjempe for sin egen og andre legers samvittighetsfrihet i yrkesutøvelsen. Hun er lege med spesialisering i allmennpraksis, men Sauherad kommune fjernet henne fra stillingen som fastlege fordi hun av samvittighetsgrunner ikke ville sette inn kobberspiral.

På lik linje med mange andre av sine kolleger er dette en kompetanse hun ikke har, og derfor ikke kan utføre. Grunnen til at hun ble oppsagt var fordi hun hele tiden hadde vært åpen om at hun også av samvittighetsgrunner ikke vil utføre et slikt inngrep. Spiral hindrer befruktede egg å feste seg til livmoren, og fører til at et gryende menneskeliv dør. Dr. Jachimowicz er således trofast mot Den katolske kirkes lære, som fastholder at menneskelivet starter ved unnfangelsen.   

Diskriminering av kristne leger og legestudenter

Saken fortjener oppmerksomhet. Den handler ikke om spiraler, men det står om både frihet til samvittighet, frihet til å velge utdannelse og frihet til å utøve et yrke. Dette er alle verdier som står det norske samfunnet nært, men som står i fare for å forringes hvis kommunen hun har saksøkt får medhold.

Dr. Jachimowicz tapte i tingretten, og så lenge denne dommen opprettholdes betyr det at samfunnet, representert ved kommunen, har rett til å diskriminere kristne fastleger og annet helsepersonell, som på grunn av sin samvittighet ikke vil utføre oppgaver som kan føre til at ufødte menneskeliv settes i fare. Dette vil medføre et utdannings- og yrkesforbud for alle som ikke vil gå på akkord med sin samvittighet i spørsmål om liv og helse, og rører ved menneskets frihet og samvittighet.

Frihetens gave og samvittighetens røst

Friheten er en gave det er vanskelig nok å forvalte i vårt personlige liv, og ikke desto mindre i samfunnet, hvor motstridende ønsker ofte står opp mot hverandre. I et lappeteppe av meninger og holdninger, og et broket landskap av politiske og religiøse standpunkter, er friheten en nødvendig forutsetning for sameksistens, og for at alle kan få muligheten til et godt liv. Samtidig må det legges til at ansvarlighet er en like nødvendig forutsetning for et fritt og åpent samfunn. Frihet og ansvar henger nøye sammen, da ansvar innebærer at vi svarer for det vi i vår frihet gjør og sier. Frihet fordrer ansvar.

Hva annet er det som gjør oss bevisste det ansvar som friheten fordrer, om ikke samvittighetens røst? Det kan ikke være samfunnets diktat, for da lever vi ikke lenger i et demokratisk og fritt land. Samfunnet har ingen egen samvittighet, men fordrer enkeltmenneskets samvittighet hvis det selv skal ha noen eksistensberettigelse. Det viser at samfunnet, særlig et fritt og demokratisk, er underordnet prinsipper som ligger utenfor det selv, men i mennesket.

Hvis vi som samfunn dessuten tror på det gode i mennesket, er det ikke da nødvendigvis samvittigheten vi mener? Den indre røsten som i ethvert menneske forteller: Gjør det gode, unngå det onde! I et samfunn kan man blant annet karakterisere det gode som den enkelte personens realisering av seg selv, men også da handler det om et iboende gode som ikke er løsrevet fra menneskets natur og egenverdi. Det moralske gode, samvittighetens inklinasjon, er da å ivareta alle tings egenverdi: min egen, andre menneskers, skaperverkets, samfunnets.

Samvittighetens stemme blir av og til forstyrret, overdøvet eller neglisjert. Andre ganger forveksler mennesket det gode med det onde. Vi pleier da å si at folk ikke vet sitt eget beste. Like fullt er samvittighetens stemme til stede.

De som hever røsten

Samvittighet er en subtil stemme, desto viktigere er det at vi lytter til mennesker som hever røsten i samvittighetens navn og slik påberoper seg et ansvar for samfunnet og sine medmennesker. For det er det samvittighetsfriheten handler om: frihet og ansvar. Fra historien vet vi hvilken urett «samvittighetsløse» mennesker har voldt mot menneskeheten.

21. august 1942 ble den katolske presten Franz Reinisch henrettet av nazister fordi han nektet å love troskap til Hitler. Både hans venner og andre prester hadde bedt ham om ikke å risikere livet for dette, men til dem hadde han følgende svar: «Jeg vet at mange geistlige tenker annerledes enn meg. Men hver gang jeg ransaker samvittigheten, kommer jeg ikke frem til noe annet resultat. Og jeg hverken kan eller vil handle mot samvittigheten og Guds nåde. Som kristen og østerriker kan jeg ikke love troskap til en som Hitler. Noen må protestere mot slikt maktmisbruk, og jeg føler meg kallet til en slik protest».

Samvittighetens røst, som noen mennesker har ofret livet for å følge, handler ikke om et enkeltmenneskes plutselige innfall til å ha en mening som avviker fra det gjengse syn. Dypest sett handler den heller ikke om individets rett til å ha den ene eller andre meningen, selv om samvittigheten er uløselig knyttet sammen med menneskets frihet. Å følge sin samvittighet, og å ha samvittighetsfrihet, handler om å føle på det dype ansvaret som følger med vår frihet. Det er et ansvar som strekker seg lenger enn at man synes noe er passende eller upassende. Det er et ansvar for liv og helse, for menneskets ve og vel, for samfunnet.

Frihet, ansvar og samvittighet vokser sammen

Det er viktig for et samfunn som skal være åpent, fritt og demokratisk, at det er seg bevisst forholdet mellom frihet, ansvar og samvittighet. De er som en trebent krakk, hvor alle ben er nødvendige for å få krakken til å stå. Fjerner man menneskets frihet, blir samfunnet diktatorisk. Tar man bort det gjensidige ansvaret vi har for hverandre, blir samfunnet usosialt. Hvis mennesket slutter å følge samvittigheten, og det å gjøre det gode og å unngå det onde ikke lenger er en bindende norm, da går det utover enkeltpersoners velferd, så vel som samfunnets felles gode.

Friheten ligger som en kime i mennesket fra vi blir unnfanget, og fra det øyeblikk det dukker opp i menneskets bevissthet fra barnsben av, lærer det også å ta ansvar og lytte til samvittighetens stemme. De tre vokser i mennesket, uatskillelige som de er fra menneskets innerste vesen, og de bestemmer også menneskets storhet eller fall.

Rett til samvittighet

Det skal derfor ikke tas lett på at dr. Jachimowicz hever røsten i samfunnet og eksponerer sin samvittighet, ja, sin sjels innerste. Både de som er enig og uenig gjør lurt i å lytte til henne når hun hevder sin rett til å følge samvittigheten, og også våger å løfte dette frem for en norsk domstol på vegne av mange andre enn seg selv. Det betyr nemlig at hun er seg bevisst at hun står til ansvar for hvordan hun bruker sin frihet. Hun er bevisst sitt ansvar for menneskers liv og helse fra befruktning til naturlig død. Dette kan man ikke ta fra henne, uansett om man er enig med henne eller ikke.

Hvis samvittighetsfrihet er en menneskerett, og samvittigheten er en indre stemme som kaller oss til å gjøre det gode og unngå det onde, da er det avgjørende at det legges til rette for at leger skal kunne følge samvittigheten, særlig når det betyr å verne om menneskelivet i alle dets faser fra unnfangelse til naturlig død.

 

Gå til innlegget

Økumenisk arbeid og felles nattverd i forvirringens tid?

Publisert 5 måneder siden - 396 visninger

Mye har vært sagt og skrevet til nå i forbindelse med markeringen av reformasjonen. Noen lovpriser, andre reproduserer gamle myter, atter andre vil ta steget videre og kvitte seg med rester av gammelt slagg, og eventuelt øke den økumeniske bevisstheten. Det er også et uttalt mål med med reformasjonsmarkeringen, at det den skal ha et økumenisk tilsnitt. Pavens besøk i Lund i fjor høst var et uttrykk for dette siste.

Det er også de som benytter anledningen til å kritisere; både reformasjonen, dr. Luther, moderne lutheranisme, samt årets markering. Jeg tilhører denne kategorien, og vil med dette rette et kritisk søkelys mot det jeg mener er økumenisk løssluppenhet i protestantiske kretser hva gjelder det økumeniske arbeidet og dets mål, nattverdsfellesskap, og da særlig mellom Den norske kirke og Den katolske kirke.

Nattverdsfellesskap nå?
Det undrer meg nemlig stadig hvordan mange synes å mene at det allerede nå ikke er noen hindringer til å delta i hverandres nattverdsfellesskap. Enkelte tar seg derfor til rette i et stjålet øyeblikk, og mottar nattverd i katolske kirker uten egentlig å tenke over den uærlighet de da lever med, all den tid de vet hvilken holdning Den katolske kirke har. Noen skryter endatil av det. Av personlig erfaring har jeg også opplevd at det har blitt arrangert økumeniske gudstjenester i regi av Dnk hvor det har blitt feiret nattverd, til tross for at det strider med gjengse normer for økumenisk arbeid. Jeg forstår at det kan oppleves som sårt ikke å kunne motta nattverd når man er kristen og troende og deltar i Den katolske messen, men det samme gjelder også for katolikker som er samboere, gjengifte, samt alle som har en alvorlig synd på samvittigheten og ikke er i nådens stand. For mange av dem er det desto sårere, fordi de i lengre perioder av livet må akseptere at de ikke kan delta i nattverden. Likevel utviser de stor trofasthet, fordi de elsker sin tro, Kirkens tro, og derfor respekterer denne.

Kirkens tro er uttrykt i den eukaristiske bønn.
Det er nettopp spørsmålet om troen jeg gjerne vil ta opp her, men denne gang ikke troen på realpresens og forvandling av nattverdselementene, altså det som angår selve innstiftelsesordene under feiringen av sakramentet, men den troen som kommer til uttrykk gjennom hele den eukaristiske bønnen i den katolske liturgien. Det er egentlig her min undring når sitt høydepunkt, over enkelte lutheraneres lettsindighet både med tanke på deres egen tro og deres forhold til Den katolske kirkes tro. Det er fire hovedpunkter jeg vil nevne, her hentet fra den første eukaristiske bønnen, også kalt den romerske kanon. Under den eukaristiske bønnen utrykker vi i Den katolske kirke:

1) Enhet med paven.

Den romerske kanon uttrykker dette på følgende måte: "Velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske Kirke. Skjenk den din fred, vern samle og styr den over hele jorden i enhet med din tjener, vår pave Frans".
Også litt senere kommer troen på paveembedet til uttrykk. Når de hellige martyrer minnes er det i første omgang fem biskoper av Roma som nevnes: Linus, Kletus, Klemens, Sixtus og Kornelius. Dette er ikke uten betydning, siden listen over hellige fremstår i hiarkisk orden, og forut for disse biskopene av Roma er apostlene, og etter dem nevnes biskoper, prester og diakoner og legfolk i hierarkisk rekkefølge.

2) Ære til jomfru Maria.

"Sammen med hele din Kirke hedrer vi fremfor alt minnet om den ærerrike, alltid rene Jomfru Maria, vår Guds og Herres Jesu Kristi mor". Kanskje særlig interessant er her formuleringen om Marias evige jomfrudom. Som kjent bekjenner katolikker at Maria forble jomfru også etter å ha født Jesus.
"Ærerik" må nok også tolkes i lys av de nyeste Mariadogmene om hennes uplettede unnfangelse og hennes opptagelse i himmelen.

3) De helliges forbønn.

I den romerske kanon nevnes de hellige både før og etter innstiftelsesordene, og det levnes lite tvil om at det ikke bare er minnet om deres gode eksempel som hedres, men det liturgiske fellesskap ber også om at Kirken må styrkes ved deres fortjenester og bønner. Nattverdsdeltagerne ber også Gud om å få del i samfunnet med de hellige i himmelen.

4) Bønn for våre avdøde i skjærsilden.

"Herre, kom også ihu dine tjenere N. og N., som er gått forut for oss med troens segl og sover fredens søvn. Vi ber deg, Herre, gi dem og alle som hviler i Kristus, svalhetens, lysets og fredens bolig". I samtlige eukaristiske kan de avdøde nevnes ved navn, og særlig når messeofferet frembringes i intensjon spesielt for en avdød. Med dette uttrykkes det at hele nattverdsfellesskapet ber for de avdøde.

Nattverdsfellesskap og trossfellesskap.
Alle fire punkter er hovedankepunkter mot katolsk tro og lære fra luthersk hold. Her dreier det seg ikke om lett overkommelige historiske diskrepanser, eller mindre overkommelige myter for den saks skyld. Dette er tungtveiende teologiske forskjeller som er gjeldende den dag i dag, og som selv menigmann i lutherske menigheter er seg bevisste.

Derfor er noe merkelig og selvmotsigende når man i ett og samme øyeblikk vil fornekte disse viktige delene av den katolske troen som uttrykkes i hver eneste nattverdsfeiring, men samtidig vil ha del i denne enheten ved nattverdsfellesskap. Da må man i så fall komme opp med en ganske god forklaring på hvorfor nattverdsfellesskap ikke er det samme som trosfellesskap. Jeg tør påstå at en slik forklaring ikke finnes, da det strider både mot Skriftens ord og hele Kirkens praksis gjennom to tusen år.

Forvirring.
Jeg ser ikke noe galt i å lengte etter nattverdsfellesskap, tvert imot, det er en forutsetning for alt økumenisk arbeid. Likevel, ut fra det jeg her har presentert stiller jeg meg heller undrende til holdninger man ofte finner i Den norske kirke og i andre sammenhenger, og særlig til dem som gjerne skryter over å ha gått til nattverd i katolske kirker. Slik jeg ser det, er det tre mulige svar på hvorfor man møter slike selvmotsigende holdninger. Enten er det motvilje og demonstrativ oppførsel, eller uvitenhet, eller uklarhet i egen tro. Det hele fremstår som forvirret, og det økumeniske arbeidet er vel neppe tjent med det.

Gå til innlegget

Jakten på menneskeverdet

Publisert 5 måneder siden - 1581 visninger

I kjølvannet av diskusjonene om Downs syndrom fikk vi en debatt om menneskeverdet og den tilhørende debatten om menneskerettigheter. Alle forslag til hva menneskeverdet er bygget på, og da eventuelt hvilke rettigheter det har, koker i grunnen ned til en debatt om hva eller hvem mennesket er.

Her avsløres samtidig de vidt forskjellige tilnærminger og ståsteder vi har. Noen er kristne, noen er humanister, andre igjen er transhumanister. Noen er materialister, mens andre synes å gå helt over i den metafysiske eller åndelige sfæren igjen, når de omtaler mennesket som mysterium. G. Rieber-Mohn peker på noe viktig, at tanken om menneskeverdet springer ut av kristen tro og tanke. B. Oftestad tar stafettpinnen videre og skriver om hvordan kroppsligheten tolkes i kristendommen. Det innebærer et motstykke til den moderne tolkning av mennesket som det selvbevisste Jeg, som neglisjerer kroppen. Jeg vil legge til at å snakke om menneskeverd som noe reelt faktisk fordrer et kristent verdenbilde, og at det er menneskets åndelige substans, sjelen, som er grunnlaget for menneskeverdet.

For alle som jakter på menneskeverdet synes å være enige om en ting: Hvis menneskeverdet og tilhørende menneskerettigheter skal være reelle, så må de også ha et reelt fundament i verden. Det må være noe realistisk. Noe konkret. For enkelte synes menneskets sårbarhet å være dette konkrete; men det er lite substansielt. Det er en kvalitet ved mennesket, men det er ikke mennesket i seg selv. Andre hevder at egeninteresser er dette konkrete, som f.eks. egeninteressen i det å ikke måtte lide. Men også dette er lite konkret; det er kun noe ved mennesket, men det er ikke mennesket i seg selv. Andre igjen synes å flykte inn i det metafysiske ved å si at mennesket er et mysterium. Også det er lite konkret. Å si at mennesket ikke kan forklares bringer ingenting eller lite til forståelsen av mennesket. Det er intellektuell latskap. Tross alt; alle synes vi å jage etter konkrete holdepunkter. De som vil holde fast på menneskeverdet og menneskerettighetene må i hvert fall

I denne diskusjonen har kristendommen det beste og mest konsistente forslaget, både til hvem mennesket er i seg selv, og derav til hvilken verdighet og hvilke rettigheter det har. Dette forslaget er sjelen - altså menneskets åndelige substans. Sjelen er nettopp det, en substans, et concretum, en reell byggekloss i mennesket. Selv om den er forenet med kroppen forblir den en selvstendig åndelig substans.

Hvorfor trenger vi å anføre at mennesket også er en åndelig substans og ikke bare en materiell substans? Et rent materialistisk bilde gir ikke bare en ufullstending og uadekvat beskrivelse av mennesket, det dekonstruerer mennesket og skyggelegger det. Ren materialisme leder mennesket bort fra mennesket. I en rent materialistisk verden gjelder kun det som kan telles, måles og veies. Kun kvantitet og kvalitet gjelder, og en slik verdensanskuelse evner ikke å legge til grunn verken likhet i verdi eller rettigheter som noe individuelt og menneskelig.

I den grad materialismen tar for seg menneskeverd og -rettigheter er det kun som tankekonstruksjoner abstraherte fra materien, og de er ikke basert på virkeligheten. Forskjellige ansamlinger av materier er aldri like hverandre. De kan være ganske like hverandre, til og med ha samme kvantitet og kvalitet, men også da er det forskjeller både på grunn av indre og ytre påvirkning (et eksempel kan være eneggede tvillinger, eller klonet genmatriale). Selv om man kan anføre at mennesker ligner på hverandre, så er de ulike, og som materie vil de alltid ha forskjellig kvalitet og kvantitet. Noen vil da ta konsekvensene av det og si at den materien som er av dårlig kvalitet kan forkastes. Foreløpig synes de bare å fokusere på abort og aktiv dødshjelp, men også dødsstraff burde tas i betraktning av dem.

Likevel synes enkelte av materialistene å ha et lite fnugg av anstendighet igjen, og setter visse grenser for seg selv. For å legitimere sine standpunkter må de da bygge disse tankekonstruksjonene. Et eksempel på en slik konstruksjon er å legge egeninteressen til grunn for menneskerettigheter. Det begynner visstnok når mennesket begynner å føle smerte, og dermed har en egeninteresse av ikke å føle smerte. Senere er det bevisstheten som leder materien til et "høyere" nivå. Dette er kun en illusatorisk konstruksjon for å dekke til materialismens brutalitetet. Det bringer intet nytt til forståelsen av mennesket å si at det kan føle smerte og at det ikke ønsker føle smerte, og enda mindre sier det noe om hvem mennesket er som reell substans. Materialismen er et lukket system og avslører seg selv når den forsøker å bringe kvalitet og kvantitet inn i forståelsen av hvem mennesket er: maksimert eller minimert lykke. Det sier intet verken om hvem mennesket er, dets verdighet, menneskeverdet eller menneskerettighetene. I materialismen kan det ikke legges til grunn noen åndelig substans, det er utenfor dens rekkevidder, og derfor er den i sin ytterste konsekvens hindret i å oppdage hvem mennesket er. En datter med Downs syndrom, en far som er morder, den alvorlig syke moren, sønnen med dysleksi; de er alle bare dårlig materie. Men til og med en slik verdisetting er inkonsekvent, fordi materie er kun materie, det kan ikke kategoriseres som god eller dårlig. Materialistene selv er inkonsekvente når de prøver å sette verdi på materien ut fra sine subjektive oppfatninger om rett og galt.

Materialismen er ute av stand til å si noe om menneskeverdet, og ethvert forsøk faller på sin egen urimelighet. Materie er kun materie, verken mer eller mindre. Om det er død eller levende materie har ingenting å si. Om det er ubevisst eller selvbevisst materie gjør ingen forskjell. Det levende går med tiden over i død materie, og den selvbevisste materien blir igjen ubevisst. Det materialistiske synet fordrer at alt bare er en stor materie som forandrer seg og går gjennom forskjellige tilstander. Mennesket er ikke et invidid, det er ikke person, det er kun en tilstand materien befinner seg i og som gjør den selvbevisst. At denne materien blir ubevisst igjen understreker poenget - mennesket er kun materie, og det kan ikke tillegges noen egenverdi foruten det det har i kraft av å være materie på lik linje med steinen på jordet eller strået som vaier i vinden.

Kristendommen derimot sier noe om hvem mennesket er, og gir som nevnt et concretum, noe som forteller oss om menneskeverdet: sjelen - menneskets åndelige substans. Sjelen som åndelig byggekloss gir oss grunnlag for å betrakte mennesket som helhet. Som åndelig byggekloss og substans gir den oss dessuten grunnlag for å betrakte menneskers verdighet og like rettigheter. Menneskets åndelige substans er i motsetning til menneskets materielle substans ikke målbar. Den er ikke underlagt de samme naturlovene som materien, nettopp fordi den er åndelig. Kun kristendommen postulerer dessuten at sjelen er individuell substans, at den er skapt av Gud, i hans bilde, og at dette er kilden til menneskets verdighet. Sjelen gir oss grunnlag til å snakke om hele mennesket som person, som bilde på Gud, og derav også om kroppens verdighet og gudlikhet.

Gå til innlegget

Sterris kosmetiske filosofi

Publisert 6 måneder siden - 492 visninger

Aksel Braanen Sterri ønsker seg et bedre samfunn. Han håper på et vakkert samfunn, hvor alle kan få være det de har lyst til. Den drømmende filosof møter imidlertid en brutal virkelighet hver gang han våkner om morgenen; en virkelighet full av menneskelig feilbarlighet, lidelser, sykdommer, og... død. Hvem kan vel være uenig i at det hadde vært bra å endre dette? Blir man ikke da en djevelens advokat som fremelsker lidelse og det onde. Det ville være umoralsk.

Sminken må av. Vi må allikevel ikke la oss lure av Sterris samfunnsprosjekt. Det han og likesinnede (blant annet Andreas Wahl Blomkvist) bedriver er en kosmetisk filosofi. De vil fikse på samfunnet og mennesker, og forskjønne verden slik at deres våte drøm blir virkelig: overmennesket, det nye mennesket skapt i deres bilde. Men uansett hvor mange lag med kosmetikk de legger på, så må sminken innimellom av, og da viser det seg hvor langt hans drømmer har fjernet seg fra virkeligheten.

Abort er ikke et gode. Sterris prosjekt er virkelighetsfjernt. Hans imaginative tankeeksperimenter er nemlig i utakt med folks intuitive oppfatning og forståelse av virkeligheten, noe det siste krumspranget hans i debatten om Downs syndrom og abort beviselig understreker. Frem til nå har det, på tross av selvbestemmelsesretten, vært en gemen forståelse at abort, og valget kvinnen står overfor, uansett ikke er en god situasjon å være i. Denne alminnelige oppfatning sår Sterri og hans tilhengere tvil om. De snur på situasjonen og sier at dette er et gode for kvinnen, for da har hun mulighet til å velge bort syke fostre. Selv de argeste kvinnesaksforkjempere vil være sterkt uenige her, og ikke minst alle de kvinner som har stått i situasjonen. Uansett hvordan man snur og vender på det er valget om abort aldri et gode.

Drømmeboble. Sterri har ikke bare fjernet seg fra folks oppfatninger, han har også fjernet seg fra virkeligheten selv og svever i sin egen drømmeboble. Flere steder har han nemlig argumentert for at et foster inntil uke 20-21 i et svangerskap kun er et potensielt menneske, dette ut fra kriterier som han selv og hans egne drømmetydere har satt. Dette er igjen tankeeksperimenter som ikke har rot i virkeligheten, men fjerner tanken fra virkeligheten.

I Sterris drømmeverden er potensialitet tydeligvis det motsatte av aktualitet, og dermed synomymt med ikke-væren. Dermed kommer han til den konklusjon at det som potensielt er et menneske, ikke er et reelt menneske. I den virkelige verden derimot, hvor eksistens og essens; aktualitet og potensialitet; substans og aksidens uløselig henger sammen, er mennesket alltid aktuelt og potensielt samtidig. Det Sterri tar for potensielt, dvs. muligheter, er egentlig aksidensielle egenskaper. Disse forandrer seg med tiden. Noen ganger utvikler de seg kanskje ikke i det hele tatt. Han kan derimot ikke godtgjøre at disse egenskapene endrer substansen i mennesket, og heller ikke dets eksistens og aktualitet. Da måtte han i så fall begi seg ut på et helvetesprosjekt og dehumanisere samtlige som ikke har de egenskapene han definerer mennesket etter. Det er i møte med denne virkelighet hans drømmeboble sprekker. Samtidig vil jeg hevde at store deler av samfunnet lever i samme boble, men det hverken rettferdiggjør eller fritar filosofen fra å søke en sannhet som har rot i virkeligheten.   

Våkn opp fra drømmen! La oss derfor håpe at han og hans likesinnede våkner fra drømmen og kan se virkeligheten slik den er. I stedet for å pynte på virkeligheten etter eget forgodtbefinnende burde de hjelpe oss å forstå den. Er det ikke det filosofen bør gjøre? Hvis ikke blir filosofien ubrukelig og noen ganger direkte skadelig. Hva Nitzsche og hans "overmenneske" førte med seg av elendighet har menneskeheten allerede fått smake på, og eplet faller ikke langt fra stammen.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6592 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6884 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3578 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8052 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 5 timer siden / 89 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 7 timer siden / 148 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 9 timer siden / 351 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 21 timer siden / 1228 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 22 timer siden / 787 visninger
16 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
6 minutter siden / 1605 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
6 minutter siden / 1605 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
26 minutter siden / 1922 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
30 minutter siden / 1922 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
35 minutter siden / 787 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
36 minutter siden / 1922 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
42 minutter siden / 787 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 314 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 314 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 1 time siden / 1605 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Et symboldokument
rundt 1 time siden / 120 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 2 timer siden / 787 visninger
Les flere