Frank Grimstad

Alder:
  RSS

Om Frank

Følgere

De kristne barne- og ungdomsorganisasjonene er uvurderlige samarbeidspartnere for Den norske kirkes menigheter. Når de nå ber om et enda tydeligere mandat, understrekes behovet for avklarte ansvarsforhold.

Elleve organisasjoner har gått sammen om en såkalt strategisk plattform som inneholder et klart ønske om at alt barne- og ungdomsarbeid i Den norske kirke skal skje i deres regi. I dokumentet «Kirkens Unge», omtalt i Vårt Land denne uka, slår organisasjonene fast hva de er enige om og hva de ønsker å jobbe sammen for.

Visjonen er: «Vi som står sammen på denne plattformen, er frivillige organisasjoner som deler visjonen at kirken skal være et hjem for unge mennesker hvor de finner hjelp til å leve og vokse i tro på Jesus Kristus.»

Har gagnet kirken

Barne- og ungdomsarbeidet i Den norske kirke hadde vært et helt annet – og sannsynligvis langt mindre omfattende – dersom det ikke var for organisasjonene. Avhengige av lokale forhold, ildsjelers tilhørighet og sikkert andre variabler, har ulike arbeidsformer vært – og er – tilknyttet nasjonale bevegelser som KFUK-KFUM, Acta (Normisjon), Søndagsskolen og mange andre.

Dette har gagnet kirken på mange måter, for eksempel gjennom tilgang på frivillige og godt ressursmateriell. Det har også gitt deltakerne en bredere kristen tilhørighet og åpnet regionale og nasjonale arenaer som leirer og festivaler. «Organisasjonene ønsker at alt det langsiktige barne- og ungdomsarbeidet skal under deres vinger, blant annet fordi ungdommene trenger en større sammenheng enn bare den lokale menigheten», skriver Vårt Land.

I tillegg har modellen styrket arbeidet økonomisk gjennom de offentlige støtteordninger som finnes for barne- og ungdomsarbeid i regi av frivillige organisasjoner.

Mer positiv tilnærming?

Som arbeidsgiverorganisasjon for blant annet Den norske kirke, ser KA positivt på organisasjonenes initiativ og ønske om å bidra enda mer. For noen av de elleve kan deltakelsen synes å representere en ny og mer positiv tilnærming til Den norske kirke, etter en periode der deler av lavkirkeligheten har vært opptatt av å markere avstand. Nå har alle stilt seg bak at de vil «styrke samhandlingen med Den norske kirke, og jobbe for at flere unge skal få møte Jesus». Dette er spesielt gledelig i lys av de siste årenes polarisering av kirkelandskapet.

Samarbeid mellom menigheter, representert ved menighetsråd og fellesråd, og lokallag av nasjonale organisasjoner, byr imidlertid på noen utfordringer som vi er opptatt av.

I ferd med å bli utdatert

Vår erfaring er at disse problemstillingene sjelden har vært drøftet lokalt og at arbeidet stort sett har vært drevet «slik vi alltid har gjort det» – uten at det har bydd på problemer i særlig grad. Frivillige ledere har hatt sterk tilhørighet til både menighet og organisasjon, og det har vært opplevd naturlig og som en styrke å stå med ett bein i hver leir. Bevisstheten rundt formaliteter har vært lav, og den pragmatiske tilnærmingen har vært rådende.

I mange tilfeller vil dette fortsatt kunne fungere fint, men modellen er i ferd med å bli utdatert. I dagens arbeidsliv og i barne-/ungdomsarbeid må alle involverte kunne få et klart svar på hvem som er oppdragsgiver og øverste juridiske ansvarlige.

KA er derfor i gang med en utredning av disse problemstillingene. Målet er at dette skal resultere i standardiserte samarbeidsavtaletekster som menigheter og organisasjonslag kan bruke for å avklare hvem som har ansvar for hva. Slik ønsker vi å legge til rette for et fortsatt fruktbart samarbeid mellom Den norske kirke og de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene.

Frank Grimstad, administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

(Bilde: KFUK-KFUM er blant organisasjonene bak dokumentet «Kirkens Unge». Bildet er fra en gudstjeneste under festivalen Spekter i fjor sommer. Foto: Thor Johannes Wang/KFUK-KFUM, gjengitt med tillatelse)

Gå til innlegget

TV-prester er heldigvis ikke ekte prester

Publisert 17 dager siden - 299 visninger

Nordmenn er generelt svært fornøyde med sine møter med kirken. Det er fint å huske på når vi nå enda en gang møter en outrert TV-prest.

«Herrens veier» heter den danske TV-serien som hadde premiere på NRK1 denne uka. Johannes Krogh (spilt av Lars Mikkelsen) taper bispevalget, går på fylla og er utro. Dagen derpå forretter han begravelse i bakrus og ramler til og med ned i graven selv.

Han er et nytt eksempel på det vi etter hvert kjenner godt fra skjermen: Den utagerende, bitre, kontrollerende, desillusjonerte og/eller mannevonde presten. Sist vi så en lignende figur i en norsk produksjon, var da Terje Strømdahl spilte faren til journalist Peter Verås i første sesong av «Mammon» i 2014.

Som ansatt i kirken kan det være slitsomt å forholde seg til populærkulturens bilde av egen yrkesgruppe. Her gjør man så godt man kan hver dag for å være hyggelig, normal, folkelig og serviceinnstilt, og så kommer det en TV-serie og forkludrer alt. Man har kanskje lyst til å protestere, men ikke for høyt og heftig, for da virker det fort som om man egentlig føler seg litt truffet. Og det er det absolutt siste man vil. Så sitter man der med armene i kors og håper at det går fortest mulig over.

Skiller mellom fiksjon og virkelighet

Det er ikke rart dersom prester og andre kirkelig ansatte blir litt nervøse av å møte en forvrengt versjon av seg selv i dramaserier. Folk flest bruker jo langt mer tid foran TV-en enn i kirkebenkene. Hvis man drar resonnementet – og frykten – langt nok, blir man til slutt sittende og lure på om nordmenns indre prestebilde er formet av Bjørn Sundquist som streng og hissig far i den Oscar-nominerte filmen «Søndagsengler» fra 1996.

Forhåpentlig er det ikke slik. Folk klarer stort sett å skille mellom fiksjon og virkelighet. Og i den kirkelige virkeligheten, den som flertallet av befolkningen møter med ujevne mellomrom, er presten verken utagerende, bitter, kontrollerende, desillusjonert eller mannevond.

«Svært fornøyd» med kirkens ansatte

Den ferskeste Innbyggerundersøkelsen i regi av Difi (2015) tyder tvert imot på at nordmenns bilde av Den norske kirke og dens ansatte ikke preges nevneverdig av outrerte presteskildringer på film og TV. Kirkelig ansatte scorer 89 av 100 poeng når det gjelder å møte enkeltmennesker med respekt. Samme score oppnås på imøtekommenhet. På gjennomføring av vielser, begravelser, dåp, konfirmasjon og gudstjenester ligger scoren mellom 83 og 87 poeng – alt godt innenfor det som betegnes som «svært fornøyd».

De fleste yrkesgrupper (og andre grupper, for den saks skyld) pleier å ha innvendinger mot fremstillingen av seg selv på TV. Det er en naturlig konsekvens av at historier må ha driv og spenning, og det blir det gjerne mer av dersom rollegalleriet ikke er helt A4 og dersom man tar seg noen kunstneriske friheter. Etter nevnte Mammon-sesong protesterte for eksempel journaliststanden så heftig mot skildringen av arbeidsmetodene til «Aftenavisen» at det ble trukket inn redaksjonell konsulentbistand før innspillingen av sesong 2.

Frustrerende å bli karikert

Og hvis man kjenner seg ubekvem med hvordan kirkeansatte og kristne miljøer fremstilles på skjermen, kan man godt sende en tanke til advokater og dommere, som i alle år har måttet forholde seg til TV-skapte vrangforestillinger om seg selv og faget sitt.

Så vidt jeg vet, lever de godt med det. Det bør også ansatte i kirken forsøke å gjøre, selv om det kan være frustrerende å oppleve seg karikert i annenhver norske dramaserie. Én godt gjennomført dåpssamtale, begravelse eller julegudstjeneste betyr forhåpentlig mer enn fem usympatiske prester på TV. Det handler om å tro at ekte møter med mennesker veier tyngre og huskes lengre enn bilder på en skjerm – og det burde vel egentlig ikke være så vanskelig.

Frank Grimstad, administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

(Foto fra serien, gjengitt med tillatelse fra NRK: Tine Harden/DR)

Innlegget ble først publisert på ka.no.

Gå til innlegget

#metoo har gjort noe med oss

Publisert rundt 1 måned siden - 216 visninger

Vi vet fortsatt for lite om utbredelsen av trakassering og annen uakseptabel omgangsform blant ansatte i kirken. Vi vet heller ikke hvor veien går videre. Det vi vet, er at vi ikke kan gå tilbake dit vi var.

#metoo-kampanjen har vokst fram nedenfra. Vi har hørt til dels rystende historier om tafsing, maktmisbruk og overgrep fra mediebransjen, fra ungdomspartiene, fra kulturlivet, fra idretten, fra akademia, fra helsevesenet og mange andre miljøer.

Hittil har ikke noe lignende skjedd i kirken. Hvorfor? Det vet vi lite om. Kanskje er vi et lite og gjennomsiktig miljø, men det er samtidig ingen grunn til å tro at det ikke finnes lignende historier også i vår bevegelse. I Sverige har den kirkelige metoo-kampanjen tatt av. Mer enn 300 kvinner, de fleste ansatt i Svenska kyrkan, har fortalt sine historier. Kanskje kommer det en lignende bølge av historier i kirken her hjemme. Det er ikke for sent å snakke om dette.

Rutiner er ikke nok

KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter har et ansvar her fordi det angår arbeidsgiveri, arbeidsmiljø og trygghet på arbeidsplassen. Vi i Den norske kirke har hatt et brukbart fokus på overgrep tidligere, men #metoo handler enda mer om holdninger, kultur og språkbruk. Det handler om at alle som snakker nedlatende eller aksepterer at andre gjør det, er medskyldige – fordi det skaper aksept for og normalitet rundt uakseptabel oppførsel.

Vi har rutiner og «offisielle» målsettinger om nulltoleranse, men høsten har vist oss at dette ikke er nok. Hva er eller bør være neste skritt? Kanskje er det behov for etiske retningslinjer for kultur og holdninger. I Svenska kyrkan har man mange steder lagt ut en enkel tekst på hjemmesidene, slik som denne: «Har du blitt utsatt for seksuelle trakassering? Har debatten omkring ‘metoo’ bidratt til å få fram smertefulle eller vanskelige opplevelser/minner? Trenger du noen å prate med? Du er velkommen til å snakke med en av våre prester, diakoner eller andre ansatte.»

Et generasjonsfenomen?

Det viktigste nå er at vi får kvinner til å tørre å snakke om dette også i kirken. Det verste som kan skje er at vi går i forsvar når vi hører om noe som ikke er slik det skal være, eller at vi lulles inn i en forestilling om at dette ikke er et alvorlig problem også i vår sektor av arbeidslivet.

Som arbeidsgiverorganisasjon står vi nå foran en ny runde med innsamling av data til Den norske kirkes interne innmelding om overgrep og trakassering. Undersøkelsen gjøres annet hvert år, og går ut like over nyttår. Vi er spente på om vi får se en økning av meldte saker med bakgrunn i #metoo-kampanjen.

Noe er sikkert: Det er noe på gang nå. Omgangsformer og kultur må endres. For en mann på 68 år er det fristende å håpe på at dette er et generasjonsfenomen og problem, at den ukulturen det representerer vil endres med en ny generasjon – men sikker er jeg ikke. Det skjer i hvert fall ikke uten fokus og bevisst holdningsarbeid. Og vi kan i hvert fall ikke gå tilbake til dit vi var før #metoo.

Frank Grimstad, adm. dir. i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

(Denne teksten ble første publisert på KAs hjemmeside.)

Gå til innlegget

Fra undergrunnsaktivisme til selvsagt engasjement

Publisert rundt 1 måned siden - 67 visninger

På 1980-tallet kopierte vi løpesedler mot atomvåpen mens kirke­ledelsen bokstavelig talt lå og sov. I dag er motstanden mot atomvåpen heldigvis en integrert del av det å være kirke.

DET ER ALL grunn til å gratulere ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) med Nobels fredspris. Den er vel fortjent.

Det er også grunn til å være stolt over at kirken nå er en del av denne kampen.

Lørdagens økumeniske fredsgudstjeneste i Trefoldighetskirken i Oslo viser bredden og dybden i dette engasjementet.

Redde for å bli oppdaget. Men kampen mot atomvåpen har ikke alltid vært et stuerent engasjement i kirken. Jeg minnes min tid i Kirkerådet i begynnelsen av 80-årene, før 68-generasjonen hadde inntatt lederposisjonene.

Daværende konfirmasjonskonsulent Erling Pettersen og konsulent Frank Grimstad brukte nattetimer og Kirkerådets kopimaskiner til å masseprodusere materiell for «Nei til Atomvåpen». Vi var livredde for at Kirkerådets ledelse – både politisk (Ludvig Johan Bakkevig) og administrativt (Johannes Ulltveit-Moe) skulle oppdage det. Vi var imidlertid fylt av engasjement og moralsk indignasjon over at «kirken» ikke skjønte alvoret.

Sterke biskoppelige krefter fulgte­ også nøye med på hvordan de unge i kirkens sentraladministrasjon lot sine radikale holdninger prege ­arbeidet. Ikke minst Fredrik Grønningsæter i Sør-Hålogaland holdt et godt øye med utgivelser som Erling Pettersen hadde ansvar for – særlig «Før livet har tapt», et temahefte om fred og nedrustning, som han skrev for Kirkens U-landsinformasjon.

De som aldri gir opp. Kampen mot atomvåpen er en stor og på mange måter krevende politisk og etisk utfordring. Den er også på mange måter en av de utfordringene som gir grunnlag for å oppleve avmakt. Derfor er det grunn til å gratulere ICAN med fredsprisen, fordi den bidrar til å fokusere og gi drahjelp til dem som aldri gir opp kampen.

Opptattheten av denne verdens sosialetiske utfordringer er nå heldigvis en integrert del av det å være kirke. Å være kirkelig aktivist må ikke lenger skjules, men blir heiet fram.

Det kan til tider stilles spørsmål ved om kirken ikke i noen tilfelle «henger seg på» litt vel seint og om den ikke heller enn enkeltaksjoner burde bidra med grunnleggende teologisk refleksjon. Det er også grunnlag for å spørre om kirken i større grad heller burde se det som ingen andre ser.

Imidlertid er kampen mot atomvåpen, sammen med klimaengasjementet, grunnleggende utfordringer som ikke rammes av en slik kritikk. Å jobbe mot atomvåpen er en selvsagt del av kirkens engasjement.

Frank Grimstad, Administrerende ­direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Gå til innlegget

KA er lys våken

Publisert 4 måneder siden - 259 visninger

Jeg kan berolige Magne Lerø. KA går ikke baklengs inn i fremtiden. Vi er lys våkne og full av strategisk engasjement for en utadrettet folkekirke.

Magne Lerø har i tirsdagens Vårt Land en av sine mange angrep på «kommunekirken». Han anklager også både Kirke­rådets ledelse og KA for ikke å være
våkne og for å gå baklengs inn i fremtiden. Som vanlig når det gjelder Lerøs innlegg om temaet, er det nok av sleivspark og
udokumenterte påstander.

Lovforslaget fra Regjeringen medfører radikale og grunnleggende endringer for Den norske kirke. Jeg tror høringen vil få fram mer helhetlige og gjennomtenkte innspill enn Lerøs ukritiske lovprising av statsråd Linda Hofstad Hellelands «generøse» tilbud om at staten overtar alle de kommunale forpliktelsene overfor kirken.

Mildt sagt dristig. Lerø hopper elegant over forslaget som tømmer soknet og soknets organer for oppgaver og ansvar. Han bryr seg også lite om hvilke varsler som sendes om framtidas finansiering når staten vil gi Kirkemøtet hjemmel til å skrive ut medlemsavgift. Det er mildt sagt dristig å gjøre seg helt avhengig av én «finansiell herre» som kan peke på medlemsavgift som svar på framtidas økonomiske utfordringer. Han virker ubekymret over at så mange av forslagene er begrunnet i statens behov for forenkling uten en tilsvarende vurdering av kirkens egenart og identitet, eller hva kirkelige organer har uttalt.

Lerø snakker nedsettende om en folkekirketenkning som er forankret i «kommunekirken». Det er uklart hvorfor Lerø mener at kirken som nettopp kjennetegnes av lokalt engasjement og lokal tilhørighet, skal oppnå fornyelse gjennom sentralisering av finansiering og myndighet. Lerøs påstand om at staten er den rause mens kommunen er den gjerrige, er en type trosbasert utsagt som har lite grunnlag i fakta.

Må korrigeres. Lerø visiterer undertegnende på en måte som gjør det nødvendig å korrigere sterkt misvisende omtale: Han sier blant annet at Grimstad brenner for et «fjerde forvaltningsnivå». KA og Grimstad har i alle år vært forkjempere for en forenkling av de kirkelige strukturer slik at vi binder opp minst mulig ressurser i administrasjon. Vi ønsker ikke noe nytt forvaltningsnivå, men en forenkling og mer fleksibilitet innenfor dagens hovedmodell. Vi ønsker ikke å neglisjere den lokale
kirke når nesten 90 prosent av menighetsrådene og de kirkelig fellesråd fortsatt vil ha en videreføring av dagens finansiering og nærhet til kommunen.

Lerø påstår videre at jeg må være sjokkskadet over at regjeringen har overlatt til kirken å vurdere om de trenger fellesråd. I den grad jeg er sjokkert, så handler dette om at Regjeringen vil endre så grunnleggende på soknets selvstendighet. Jeg synes det er helt på sin plass å reagere tydelig på en regjering som vil at staten skal endre på fundamentale kjennetegn ved kirken, uten at disse er utredet verken av kirkelige eller statlige instanser.

Ikke dokumentert. Lerø påstår også at dagens såkalte kommunekirke er svindyr. Dette er en påstand som det ikke gjøres noe forsøk på å dokumentere. Sammenligninger med for eksempel andre nordiske kirker viser at Den norske kirke har et lavere kostnadsnivå og har mindre byråkrati enn mer sentralstyrte kirker.

Mens Lerø synger lovsanger om staten, så er det bred politisk oppslutning i Norge om at det både er demokratisk, kostnadseffektivt og gir best tjenester, at den lokale kommune gis mer selvstendighet og økt ansvar. Den norske kirke er ingen statlig etat, men en bred medlemsorganisasjon som bygger på menigheten som den grunnleggende enhet. I en slik organisasjon er det desto større grunn til å betvile påstander om at alt blir mer effektivt og bedre av sentraliserte løsninger.

Den norske kirke står overfor store utfordringer som folkekirke i årene som kommer. I denne høringsrunden må også Den norske kirke være villige til endringer og kritisk gjennomgang av etablerte ordninger. Endringer skal likevel være godt begrunnet og utredet, og en skal ikke tilpasse seg statlige forventinger hvis disse utfordrer sentrale kirkelige verdier og vesentlige kjennetegn ved folkekirkens identitet. Jeg ser fram til at høringsrunden og den kirkelige oppfølgingen av denne saken vil vise større klokskap og en mer helhetlig forståelse av folkekirkens egenart enn det Lerø så langt har levert.

Frank Grimstad, Administrerende direktør KA

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
14 minutter siden / 2525 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å filme eit nasjonalt traume
26 minutter siden / 26 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristenkonservativ og politisk radikal – 1968 in memoriam
44 minutter siden / 219 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2525 visninger
Anne Jensen kommenterte på
"Evighet"
rundt 7 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 8 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 8 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 8 timer siden / 2525 visninger
Anne Jensen kommenterte på
"Evighet"
rundt 9 timer siden / 292 visninger
Jeanine Horntvedt kommenterte på
Ernas lukkede kultur
rundt 9 timer siden / 5204 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Avisdødaren som elsker mediene
rundt 9 timer siden / 321 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 10 timer siden / 2101 visninger
Les flere