Frank Grimstad

Alder:
  RSS

Om Frank

Følgere

Ja til både likebehandling og særstilling

Publisert 6 måneder siden - 110 visninger

Grunnloven har en innebygd spenning mellom Den norske kirkes særlige stilling og generell likebehandling av tros- og livssynssamfunn. Det er viktig å få avklart hva de som sitter med makten i dette.

Forrige søndag kom regjeringsplattformen fra Høyre, Frp og Venstre. Tre dager etterpå ble den nye regjeringen presentert på Slottsplassen. To kvinner og en mann fra Venstre har fått plass rundt Kongens bord, og én av dem – partileder og nyslått kulturminister Trine Skei Grande – skal bestyre tros- og livssynspolitikken framover.

For KA, som for veldig mange andre på alle mulige sektorer, er det viktig å danne seg et tydeligst mulig bilde av hva som konkret ligger i de politiske programerklæringene som legges fram ved en slik anledning. I regjeringsplattformen var det – og er det fortsatt – mye vi lurer på knyttet til avsnittet om «tro og livssyn». Det har vi vært tydelige på, og vi har etter beste evne etterlyst avklaringer.

«Fullføre skillet mellom stat og kirke»

Våre spørsmål knytter seg blant annet til fremtidig finansiering av trossamfunn, der Jeløya-erklæringen sier at regjeringen nå vil «vurdere nye finansieringsmodeller for tros- og livssynssamfunn». Vi har også undret oss over regjeringens postulat om at «den enkeltes livssyn er et personlig anliggende» og sett spor av sekularistisk Venstre-politikk i formuleringen «fullføre skillet mellom stat og kirke» (Venstre har programfestet å «fullføre skillet mellom stat og kirke ved å fjerne gjenværende henvisninger til bestemte kirkesamfunn og trosretninger i Grunnloven»). I tillegg stusser vi på at «folkekirken» som begrep er ute og over at «kristen» kulturarv eller andre henvisninger til verdiplattform heller ikke er nevnt.

KrF-leder Knut Arild Hareide har vært ute med mye av den samme kritikken/undringen. I en artikkel i Dagen på tirsdag ble KAs og KrFs bekymring knyttet til tros- og livssynsavsnittet i regjeringsplattformen slått stort opp. Trine Skei Grande – på dette tidspunktet ennå ikke utnevnt til statsråd – avviste at det lå en politisk dreining på feltet bak de nye formuleringene. Så langt er vi fornøyde med de svarene vi har fått, og vi ser fram til å høre mer om hva den nye livssynsministeren tenker og ikke minst hvordan hun vil følge opp høringen om ny trossamfunnslov.

Ikke representative for mangfoldet

I et innlegg i Vårt Land og her på verdidebatt.no sist torsdag kommenterte fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig, «reaksjonene på regjeringsplattformens del om livssynspolitikk». Blant annet tolker hun undertegnedes undring over at den grunnlovsfestede folkekirken er ute av regjeringens programerklæring, som «panikk». Knut Arild Hareide får gjennomgå for sitt spørsmål rundt hva som ligger blant annet i at «den enkeltes livssyn er et personlig anliggende».

Når man leser Bente Sandvigs innlegg, kan man få inntrykk av at det pågår en kamp mellom tros- og livssynssamfunnene her i landet, at det er Den norske kirke mot resten og at Human-Etisk Forbund (HEF) har fått oppgaven som talsmann for minoritetene. Slik er det heldigvis ikke.

Riktignok er HEF det største livssynssamfunnet og nummer tre på hele feltet (bak Den norske kirke og Den katolske kirke), men forbundets meninger om Den norske kirkes rolle i samfunnet og særstilling i Grunnloven er lite representative for det mangfoldet som skjuler seg bak samlebetegnelsen «tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke». Per 1. januar i fjor bestod disse av knappe 620.000 medlemmer. Nesten 340.000 (55 prosent) av dem tilhørte kirkesamfunn. HEF hadde knappe 93.000 medlemmer. Nesten alle de resterende 187.000 tilhørte religiøse trossamfunn. (Kilde: SSB)

Ja takk, begge deler

«Likebehandling eller særstilling?» var overskriften på Bente Sandvigs innlegg. Høringen om ny trossamfunnslov viser at de fleste tros- og livssynssamfunn sier ja til begge deler. Dette vises blant annet gjennom et klart flertall for at Den norske kirke skal fortsette å forvalte gravplassene på vegne av fellesskapet. Eksempler på svært forskjellige tros- og livssynssamfunn som mener at «Den lokale kirkes ansvar for gravplassdrift og -forvaltning skal videreføres som normalordning», er Det Muslimske Kultursenter i Aust-Agder, Oslo katolske bispedømme – og Human-Etisk Forbunds eget lokallag i Gudbrandsdalen.

Nå må det understrekes at KAs anliggende ikke er å sikre «sære» ordninger for Den norske kirke. Det vi ønsker, er å få klargjort hvilken rolle Den norske kirke er tenkt å spille i fremtiden. Vi mener det er mulig å la likebehandling være et overordnet og førende begrep, samtidig som man – i tråd med lovforslaget som nettopp har vært på høring – vurderer på hvilke områder og på hvilken måte Den norske kirkes rolle som folkekirke (Grunnlovens paragraf 16) skal komme til uttrykk.

Den norske kirke har en særlig plass gjennom sin historisk betydning, i oppslutning og den rollen som kirkebygg og kirkens nærvær har i alle lokalsamfunn. Samtidig tror vi at tilbudet som gis av et mangfold av tros- og livssynssamfunn tilfører viktige verdier, både for den enkelte og for å skape et livssynsåpent samfunn. I motsetning til Bente Sandvig og Human-Etisk Forbund tror vi at det er mulig å kombinere likebehandling og særstilling. Forutsetningen er blant annet at alle tros- og livssynssamfunn gis likeverdige økonomiske vilkår og at de har likeverdige vilkår for å utøve sin tro og virksomhet i tråd med sin egenart.

Frank Grimstad, administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Innlegget ble først publisert på ka.no.

(Bildet: Den nye regjeringen ble presentert sist onsdag. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen/Høyre)

Gå til innlegget

De kristne barne- og ungdomsorganisasjonene er uvurderlige samarbeidspartnere for Den norske kirkes menigheter. Når de nå ber om et enda tydeligere mandat, understrekes behovet for avklarte ansvarsforhold.

Elleve organisasjoner har gått sammen om en såkalt strategisk plattform som inneholder et klart ønske om at alt barne- og ungdomsarbeid i Den norske kirke skal skje i deres regi. I dokumentet «Kirkens Unge», omtalt i Vårt Land denne uka, slår organisasjonene fast hva de er enige om og hva de ønsker å jobbe sammen for.

Visjonen er: «Vi som står sammen på denne plattformen, er frivillige organisasjoner som deler visjonen at kirken skal være et hjem for unge mennesker hvor de finner hjelp til å leve og vokse i tro på Jesus Kristus.»

Har gagnet kirken

Barne- og ungdomsarbeidet i Den norske kirke hadde vært et helt annet – og sannsynligvis langt mindre omfattende – dersom det ikke var for organisasjonene. Avhengige av lokale forhold, ildsjelers tilhørighet og sikkert andre variabler, har ulike arbeidsformer vært – og er – tilknyttet nasjonale bevegelser som KFUK-KFUM, Acta (Normisjon), Søndagsskolen og mange andre.

Dette har gagnet kirken på mange måter, for eksempel gjennom tilgang på frivillige og godt ressursmateriell. Det har også gitt deltakerne en bredere kristen tilhørighet og åpnet regionale og nasjonale arenaer som leirer og festivaler. «Organisasjonene ønsker at alt det langsiktige barne- og ungdomsarbeidet skal under deres vinger, blant annet fordi ungdommene trenger en større sammenheng enn bare den lokale menigheten», skriver Vårt Land.

I tillegg har modellen styrket arbeidet økonomisk gjennom de offentlige støtteordninger som finnes for barne- og ungdomsarbeid i regi av frivillige organisasjoner.

Mer positiv tilnærming?

Som arbeidsgiverorganisasjon for blant annet Den norske kirke, ser KA positivt på organisasjonenes initiativ og ønske om å bidra enda mer. For noen av de elleve kan deltakelsen synes å representere en ny og mer positiv tilnærming til Den norske kirke, etter en periode der deler av lavkirkeligheten har vært opptatt av å markere avstand. Nå har alle stilt seg bak at de vil «styrke samhandlingen med Den norske kirke, og jobbe for at flere unge skal få møte Jesus». Dette er spesielt gledelig i lys av de siste årenes polarisering av kirkelandskapet.

Samarbeid mellom menigheter, representert ved menighetsråd og fellesråd, og lokallag av nasjonale organisasjoner, byr imidlertid på noen utfordringer som vi er opptatt av.

I ferd med å bli utdatert

Vår erfaring er at disse problemstillingene sjelden har vært drøftet lokalt og at arbeidet stort sett har vært drevet «slik vi alltid har gjort det» – uten at det har bydd på problemer i særlig grad. Frivillige ledere har hatt sterk tilhørighet til både menighet og organisasjon, og det har vært opplevd naturlig og som en styrke å stå med ett bein i hver leir. Bevisstheten rundt formaliteter har vært lav, og den pragmatiske tilnærmingen har vært rådende.

I mange tilfeller vil dette fortsatt kunne fungere fint, men modellen er i ferd med å bli utdatert. I dagens arbeidsliv og i barne-/ungdomsarbeid må alle involverte kunne få et klart svar på hvem som er oppdragsgiver og øverste juridiske ansvarlige.

KA er derfor i gang med en utredning av disse problemstillingene. Målet er at dette skal resultere i standardiserte samarbeidsavtaletekster som menigheter og organisasjonslag kan bruke for å avklare hvem som har ansvar for hva. Slik ønsker vi å legge til rette for et fortsatt fruktbart samarbeid mellom Den norske kirke og de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene.

Frank Grimstad, administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

(Bilde: KFUK-KFUM er blant organisasjonene bak dokumentet «Kirkens Unge». Bildet er fra en gudstjeneste under festivalen Spekter i fjor sommer. Foto: Thor Johannes Wang/KFUK-KFUM, gjengitt med tillatelse)

Gå til innlegget

TV-prester er heldigvis ikke ekte prester

Publisert 7 måneder siden - 341 visninger

Nordmenn er generelt svært fornøyde med sine møter med kirken. Det er fint å huske på når vi nå enda en gang møter en outrert TV-prest.

«Herrens veier» heter den danske TV-serien som hadde premiere på NRK1 denne uka. Johannes Krogh (spilt av Lars Mikkelsen) taper bispevalget, går på fylla og er utro. Dagen derpå forretter han begravelse i bakrus og ramler til og med ned i graven selv.

Han er et nytt eksempel på det vi etter hvert kjenner godt fra skjermen: Den utagerende, bitre, kontrollerende, desillusjonerte og/eller mannevonde presten. Sist vi så en lignende figur i en norsk produksjon, var da Terje Strømdahl spilte faren til journalist Peter Verås i første sesong av «Mammon» i 2014.

Som ansatt i kirken kan det være slitsomt å forholde seg til populærkulturens bilde av egen yrkesgruppe. Her gjør man så godt man kan hver dag for å være hyggelig, normal, folkelig og serviceinnstilt, og så kommer det en TV-serie og forkludrer alt. Man har kanskje lyst til å protestere, men ikke for høyt og heftig, for da virker det fort som om man egentlig føler seg litt truffet. Og det er det absolutt siste man vil. Så sitter man der med armene i kors og håper at det går fortest mulig over.

Skiller mellom fiksjon og virkelighet

Det er ikke rart dersom prester og andre kirkelig ansatte blir litt nervøse av å møte en forvrengt versjon av seg selv i dramaserier. Folk flest bruker jo langt mer tid foran TV-en enn i kirkebenkene. Hvis man drar resonnementet – og frykten – langt nok, blir man til slutt sittende og lure på om nordmenns indre prestebilde er formet av Bjørn Sundquist som streng og hissig far i den Oscar-nominerte filmen «Søndagsengler» fra 1996.

Forhåpentlig er det ikke slik. Folk klarer stort sett å skille mellom fiksjon og virkelighet. Og i den kirkelige virkeligheten, den som flertallet av befolkningen møter med ujevne mellomrom, er presten verken utagerende, bitter, kontrollerende, desillusjonert eller mannevond.

«Svært fornøyd» med kirkens ansatte

Den ferskeste Innbyggerundersøkelsen i regi av Difi (2015) tyder tvert imot på at nordmenns bilde av Den norske kirke og dens ansatte ikke preges nevneverdig av outrerte presteskildringer på film og TV. Kirkelig ansatte scorer 89 av 100 poeng når det gjelder å møte enkeltmennesker med respekt. Samme score oppnås på imøtekommenhet. På gjennomføring av vielser, begravelser, dåp, konfirmasjon og gudstjenester ligger scoren mellom 83 og 87 poeng – alt godt innenfor det som betegnes som «svært fornøyd».

De fleste yrkesgrupper (og andre grupper, for den saks skyld) pleier å ha innvendinger mot fremstillingen av seg selv på TV. Det er en naturlig konsekvens av at historier må ha driv og spenning, og det blir det gjerne mer av dersom rollegalleriet ikke er helt A4 og dersom man tar seg noen kunstneriske friheter. Etter nevnte Mammon-sesong protesterte for eksempel journaliststanden så heftig mot skildringen av arbeidsmetodene til «Aftenavisen» at det ble trukket inn redaksjonell konsulentbistand før innspillingen av sesong 2.

Frustrerende å bli karikert

Og hvis man kjenner seg ubekvem med hvordan kirkeansatte og kristne miljøer fremstilles på skjermen, kan man godt sende en tanke til advokater og dommere, som i alle år har måttet forholde seg til TV-skapte vrangforestillinger om seg selv og faget sitt.

Så vidt jeg vet, lever de godt med det. Det bør også ansatte i kirken forsøke å gjøre, selv om det kan være frustrerende å oppleve seg karikert i annenhver norske dramaserie. Én godt gjennomført dåpssamtale, begravelse eller julegudstjeneste betyr forhåpentlig mer enn fem usympatiske prester på TV. Det handler om å tro at ekte møter med mennesker veier tyngre og huskes lengre enn bilder på en skjerm – og det burde vel egentlig ikke være så vanskelig.

Frank Grimstad, administrerende direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

(Foto fra serien, gjengitt med tillatelse fra NRK: Tine Harden/DR)

Innlegget ble først publisert på ka.no.

Gå til innlegget

#metoo har gjort noe med oss

Publisert 7 måneder siden - 243 visninger

Vi vet fortsatt for lite om utbredelsen av trakassering og annen uakseptabel omgangsform blant ansatte i kirken. Vi vet heller ikke hvor veien går videre. Det vi vet, er at vi ikke kan gå tilbake dit vi var.

#metoo-kampanjen har vokst fram nedenfra. Vi har hørt til dels rystende historier om tafsing, maktmisbruk og overgrep fra mediebransjen, fra ungdomspartiene, fra kulturlivet, fra idretten, fra akademia, fra helsevesenet og mange andre miljøer.

Hittil har ikke noe lignende skjedd i kirken. Hvorfor? Det vet vi lite om. Kanskje er vi et lite og gjennomsiktig miljø, men det er samtidig ingen grunn til å tro at det ikke finnes lignende historier også i vår bevegelse. I Sverige har den kirkelige metoo-kampanjen tatt av. Mer enn 300 kvinner, de fleste ansatt i Svenska kyrkan, har fortalt sine historier. Kanskje kommer det en lignende bølge av historier i kirken her hjemme. Det er ikke for sent å snakke om dette.

Rutiner er ikke nok

KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter har et ansvar her fordi det angår arbeidsgiveri, arbeidsmiljø og trygghet på arbeidsplassen. Vi i Den norske kirke har hatt et brukbart fokus på overgrep tidligere, men #metoo handler enda mer om holdninger, kultur og språkbruk. Det handler om at alle som snakker nedlatende eller aksepterer at andre gjør det, er medskyldige – fordi det skaper aksept for og normalitet rundt uakseptabel oppførsel.

Vi har rutiner og «offisielle» målsettinger om nulltoleranse, men høsten har vist oss at dette ikke er nok. Hva er eller bør være neste skritt? Kanskje er det behov for etiske retningslinjer for kultur og holdninger. I Svenska kyrkan har man mange steder lagt ut en enkel tekst på hjemmesidene, slik som denne: «Har du blitt utsatt for seksuelle trakassering? Har debatten omkring ‘metoo’ bidratt til å få fram smertefulle eller vanskelige opplevelser/minner? Trenger du noen å prate med? Du er velkommen til å snakke med en av våre prester, diakoner eller andre ansatte.»

Et generasjonsfenomen?

Det viktigste nå er at vi får kvinner til å tørre å snakke om dette også i kirken. Det verste som kan skje er at vi går i forsvar når vi hører om noe som ikke er slik det skal være, eller at vi lulles inn i en forestilling om at dette ikke er et alvorlig problem også i vår sektor av arbeidslivet.

Som arbeidsgiverorganisasjon står vi nå foran en ny runde med innsamling av data til Den norske kirkes interne innmelding om overgrep og trakassering. Undersøkelsen gjøres annet hvert år, og går ut like over nyttår. Vi er spente på om vi får se en økning av meldte saker med bakgrunn i #metoo-kampanjen.

Noe er sikkert: Det er noe på gang nå. Omgangsformer og kultur må endres. For en mann på 68 år er det fristende å håpe på at dette er et generasjonsfenomen og problem, at den ukulturen det representerer vil endres med en ny generasjon – men sikker er jeg ikke. Det skjer i hvert fall ikke uten fokus og bevisst holdningsarbeid. Og vi kan i hvert fall ikke gå tilbake til dit vi var før #metoo.

Frank Grimstad, adm. dir. i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

(Denne teksten ble første publisert på KAs hjemmeside.)

Gå til innlegget

Fra undergrunnsaktivisme til selvsagt engasjement

Publisert 7 måneder siden - 69 visninger

På 1980-tallet kopierte vi løpesedler mot atomvåpen mens kirke­ledelsen bokstavelig talt lå og sov. I dag er motstanden mot atomvåpen heldigvis en integrert del av det å være kirke.

DET ER ALL grunn til å gratulere ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) med Nobels fredspris. Den er vel fortjent.

Det er også grunn til å være stolt over at kirken nå er en del av denne kampen.

Lørdagens økumeniske fredsgudstjeneste i Trefoldighetskirken i Oslo viser bredden og dybden i dette engasjementet.

Redde for å bli oppdaget. Men kampen mot atomvåpen har ikke alltid vært et stuerent engasjement i kirken. Jeg minnes min tid i Kirkerådet i begynnelsen av 80-årene, før 68-generasjonen hadde inntatt lederposisjonene.

Daværende konfirmasjonskonsulent Erling Pettersen og konsulent Frank Grimstad brukte nattetimer og Kirkerådets kopimaskiner til å masseprodusere materiell for «Nei til Atomvåpen». Vi var livredde for at Kirkerådets ledelse – både politisk (Ludvig Johan Bakkevig) og administrativt (Johannes Ulltveit-Moe) skulle oppdage det. Vi var imidlertid fylt av engasjement og moralsk indignasjon over at «kirken» ikke skjønte alvoret.

Sterke biskoppelige krefter fulgte­ også nøye med på hvordan de unge i kirkens sentraladministrasjon lot sine radikale holdninger prege ­arbeidet. Ikke minst Fredrik Grønningsæter i Sør-Hålogaland holdt et godt øye med utgivelser som Erling Pettersen hadde ansvar for – særlig «Før livet har tapt», et temahefte om fred og nedrustning, som han skrev for Kirkens U-landsinformasjon.

De som aldri gir opp. Kampen mot atomvåpen er en stor og på mange måter krevende politisk og etisk utfordring. Den er også på mange måter en av de utfordringene som gir grunnlag for å oppleve avmakt. Derfor er det grunn til å gratulere ICAN med fredsprisen, fordi den bidrar til å fokusere og gi drahjelp til dem som aldri gir opp kampen.

Opptattheten av denne verdens sosialetiske utfordringer er nå heldigvis en integrert del av det å være kirke. Å være kirkelig aktivist må ikke lenger skjules, men blir heiet fram.

Det kan til tider stilles spørsmål ved om kirken ikke i noen tilfelle «henger seg på» litt vel seint og om den ikke heller enn enkeltaksjoner burde bidra med grunnleggende teologisk refleksjon. Det er også grunnlag for å spørre om kirken i større grad heller burde se det som ingen andre ser.

Imidlertid er kampen mot atomvåpen, sammen med klimaengasjementet, grunnleggende utfordringer som ikke rammes av en slik kritikk. Å jobbe mot atomvåpen er en selvsagt del av kirkens engasjement.

Frank Grimstad, Administrerende ­direktør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hetebølgen
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 99 visninger
1 kommentarer
Barmhjertighetens grense
av
Lars Jørgen Vik
rundt 10 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
Erobret kristendom
av
Åste Dokka
rundt 19 timer siden / 1172 visninger
11 kommentarer
Ramadan
av
Geir Tryggve Hellemo
1 dag siden / 494 visninger
3 kommentarer
Viktig islamsk feminisme
av
Vårt Land
1 dag siden / 123 visninger
1 kommentarer
Smith og Trump
av
Erling Rimehaug
2 dager siden / 450 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torgeir Tønnesen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 2 timer siden / 146 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Hetebølgen
rundt 2 timer siden / 99 visninger
Tor Jakob Welde kommenterte på
Erobret kristendom
rundt 2 timer siden / 1172 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11805 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11805 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11805 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11805 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 5 timer siden / 11805 visninger
Les flere