Frank Håvik

Alder: 61
  RSS

Om Frank

Gift med Kristin og har 2 voksne barn som er gift og de har gitt oss til sammen 5 herlige barnebarn. Heltidsarbeider i Guds rike. Pastor for menigheten Nytt Liv Sunnhordland på Fitjar og Stord. Har vært forkynner i ulike sammenhenger i til sammen 23 år. Brenner for menighetsplanting, revitalisering av menigheter og ikke minst at mennesker skal bli frelst og helbredet. Har tro på grasrotvekkelse og den enkelte kristne sin unike kall og tjeneste.

Følgere

Når politisk handlekraft blir til maktmisbruk

Publisert 7 måneder siden - 5051 visninger

Justisministeren ga grønt lys til en aksjon mot en sovende småbarnsfamilie som har søkt tilflukt i en kirke. Det finnes to ord for dette: politisk selvmord.

SÅ FIKK VI se det også, at politiet knuser seg inn og tramper inn i et kirkerom med politistøvler på, for med makt å pågripe en hardt prøvd flyktningfamilie. Begrunnelsen skal være at de har oversittet en utreisefrist, og dermed satt seg opp imot myndighetene. Er dette et resultat av at en nytilsatt justisminister har et behov for å markere handlekraft? Eller er det byråkratiet som tar helt av? Er det handlekraft at en med rå politikraft pågriper en forsvarsløs småbarnsfamilie?


Mens de sover. For sikkerhet skyld stilles et stort mannskap med tre politibiler og ambulanse. Å ta dem mens de sover, gir jo også øvelse i å handtere terrorister. Aksjon ble så vellykket at politilederen går ut i media og skryter av sin egen jobb og sier han er stolt av jobben. Ikke rart når det er tredje forsøk. Jeg opplever å skryte av en sånn jobb er både støtende og usmakelig. Da mangler en fullstendig empati og innsikt i andre menneskers skjebne. Jeg har snakket med flere politifolk som har, eller er med på slike aksjoner, som uttrykker at det er de verste oppgavene de har.

Familien det gjelder har sin tilhørighet i vår menighet og er del av den. De er alle kristne, og mannen er til overmål en kristen forkynner. Hos oss har han i praksis hatt funksjonen som innvandringsleder. På morgenen i dag fikk jeg oversendt et videoklipp der gutten på knapt 4 år synger på norsk en barnesang som foreldrene har lært han. «Halle, halle halleluja, de bob, bob bobler inn i meg. Jeg er glad og fri, og det er jeg fordi Jesus elsker meg.»

Jeg gråt da jeg hørte det, og tenker på den uvisse skjebnen denne familien risikerer ved utsendelse. Det er nesten ikke til å bære. Her kunne noen i systemet ha skåret igjennom og sagt at vi må ta oss tid til å behandle denne saken en gang til. Er det for mye å be om det framfor å risikere livet for fem mennesker?


Nasjonal skam. Vi har hatt lignende saker før der konvertitter har blitt sendt ut og nesten drept. Heldigvis klarte vi å hjelpe dem å rømme igjen. Er det rart jeg av og til skjemmes over å kalle meg norsk?

La oss se litt på hvordan systemet fungerer. UDI har fått et forvaltningsansvar for å avgjøre asylsøknader som skal vurderes opp mot beskyttelsesbehov og menneskerettigheter. UNE er klageinstans som skal gå igjennom saken på nytt dersom et vedtak ankes. Får flyktningen avslag der også, kan saken tas opp igjen på nytt så lenge en mener å ha vesentlige sider av saken som ikke er belyst. Når alt er prøvd må flyktningen forlate landet frivillig, eller så blir han pågrepet og sendt ut.

Så finnes det enda en legal mulighet, som de fleste ikke har mulighet til uten at folk som står dem nær involverer seg. Flyktningen har rett til å stevne saken inn for en domstol. Det er mer komplisert og kostbart, og det tar tid. Det kan ta et halvt år før saken kommer opp. I mellomtiden er ikke flyktningen beskyttet, og myndighetene velger da i en del tilfeller og pågripe og sende ham ut, med begrunnelsen at han kan komme tilbake igjen om han vinner saken.


Forføyningssak. Så er det en mulighet til for å hindre at så skjer, også på en legal måte. Det er at en før tingretten går til en forføyningssak i et byfogdembete. Det er en enklere rettssak, og det er ingen ankemulighet. Der vil retten ta stilling til om det er rimelig sannsynlig at flyktningen kan ha beskyttelsesbehov og trenger å få belyst det i retten. Retten avgjør ikke om flyktningen skal ha opphold, men gir flyktningen beskyttelse til rettssystemet har sagt sitt.

Når tingretten har felt dom, så har partene en ankefrist. Vinner flyktningen, så anker som oftest UNE saken videre til Lagmannsretten. De sitter på ressursene og risikerer ingen ting. Taper flyktningen risikerer han å bli kastet ut ganske fort, selv om han har en rett til å anke til Lagmannsretten. Det gjør situasjonen veldig vanskelig for flyktningen, og rettssikkerheten i dette landet trues. Hjemsendelsen blir fullbyrdingen av en dom som ennå ikke er rettskraftig.

La oss ta den aktuelle saken som eksempel. Den afghanske familien vant en forføyningssak i Oslo Byfogdembete i mai 2017. I dommen blir alle vedtak i saken i UNE og UDI gjort ugyldige. Dommen kunne ikke ankes, og var derfor rettskraftig.


Feilsitater og faktafeil. De gjorde at de kunne leve uten frykt for å bli sendt ut, inntil tingretten i november 2017. Saken ble grundig belyst i retten, men dommeren valgte å tro på UNE sin saksbehandler, som ikke noen gang har møtt flyktningene. Han støtter seg til statistikk, usikker landinfo og påstander uten å kunne bevise eller sannsynliggjøre dem. Dommen er krydret med feilsitater og faktafeil. Det er en dommer til stede, og det er en svakhet i vårt rettssystem. Dommen sier ikke noe om at vedtakene i UDI og UNE dermed er gjort gyldige igjen, men vi antar at det er vanlig praksis. Uansett er ikke en dom rettskraftig før ankefristen er gått ut, eventuelt tatt opp i en ny rettssak.

I vårt tilfelle fikk familien støtte til å anke videre til Lagmannsretten, som de har full rett til. Frykten for å bli sendt ut var så stor at de ikke kunne klare å overleve uten å søke kirkeasyl. Vi åpnet dørene for dem av barmhjertighet og for å stå opp mot en urettferdig og inhuman behandling, vel vitende om at kirkeasylet ikke er noe som er nedfelt i lovverket. Under et døgn senere var politiet observert på flyktningenes bosted på mottaket, trolig med hensikt å pågripe dem og sende dem ut. Men leiligheten var da tom.

Jurister kaller kirkeasylet et rettstomt rom. Med så mange saksbehandlingsfeil vi opplever i asylbehandlingen, tror jeg kirkeasylinstituttet i enkelte spesielle tilfeller har en rettmessig plass. Det er ikke mange kirkeasylsaker i dag, og det bør etter min mening være en sikkerhetsventil, en redningssluse. Det er heller ikke en fare for at det vil utarte – til det er det å drifte et kirkeasyl for krevende for kirker og støttegrupper.


Pust i bakken. Nå er tiden inne for en pustepause der vi finner veien videre. Vi har forsøkt oss på dialog støttet av blant annet Helsemyndighetene og Fitjar kommune, men UNE har til dags dato ikke svart eller kommet oss i møte.

Vel, vi fikk et slags svar: en brutal politiaksjon med overdrevent bruk av makt. De knuste seg inn i vårt kirkelokale og selv om de ble spurt av en fra menigheten som var til stede om de hadde lov til dette, kunne de ikke framlegge ransakingsordre som viste at de hatt rett til å gå inn på denne måten. Ingen av oss ønsker at politiet har mulighet til å storme inn i et hus på natten og pågripe de som er der uten at de har gjort noe kriminelt og farlig. De sier de har bestemt at dette ikke var et kirkebygg, men et bolighus. Men hvem gir PU rett til å bestemme i bygningsregulering? Jeg trodde at det var lagt til kommunen.

På sikt vil vårt rettssystem og folks respekt for rett og lov bli skadelidende. Etter det jeg har sett i denne saken har tilliten til myndigheten minket betraktelig.


Politisk selvmord. At en nytilsatt justisminister er villig til å gi grønt lys til en aksjon mot en sovende småbarnsfamilie som har søkt tilflukt i en kirke, øker ikke respekten og tilliten til justisministeren og systemet. Det er et politisk selvmord.

Da Frp kom i regjering, ble det sagt at det første de skulle gjøre var å uttransporterte Mulla Krekar. Det var visst ikke så lett likevel. Tvilen kommer ham til gode.

Det er en grell kontrast til hva vi opplevde på Fitjar sist fredag.

Vår justisminister Sylvi Listhaug bærer et kors som for meg er et symbol på den ultimate kjærlighet. Frelseren Jesus som på et kors gav sitt liv for andre, og med det betalte for våre synder og feilgrep. Han døde for å redde oss mennesker. Vi er pliktig til å ha den samme innstillingen om nødvendig.

Gå til innlegget

Åpent brev til justisminister Sylvi Listhaug. Kopi til statsminister Erna Solberg.

DET ER MYE som taler for at familien som ble hentet ut fra møte­lokalet Betania på Fitjar med det første blir transportert ut av landet tilbake til Afghanistan.

Denne skaden må ikke skje. Og jeg vet ikke lenger hvem som kan forhindre
denne ulykken. Jeg sender derfor en direkte henvendelse til deg, justisminister med kopi til landets statsminister.

Å foregripe dom. Kanskje har du/dere mulighet til å forhindre politiet i å foreta denne uttransporten med de alvorligste konsekvenser for denne lille familien, i alle fall før saken har vært prøvet i lagmannsretten. Vi mener at når to rettsinnstanser kommer til to motsatte konklusjoner, bør saken få en god behandling i lagmannsretten. Å sende dem ut i ventetiden er ikke bare livsfarlig for dem, men det ville være å foregripe dom i retten.

Menigheten Nytt Liv Sunnhordland er ikke i tvil om at de er ekte konvertitter så gode som noen. Mannen konverterte før første avslag i UDI, og kona et år senere. Vi registrerer at våre myndigheter mener at tidspunktet for deres konvertering
bekrefter deres mangel på troverdighet og at disse opplysningene bare framkommer som en «klar utbygging av asylgrunnlaget». Dette er vi helt uenige i. Vi har over tid lært dem å kjenne som ekte troende i samsvar med de kriteriene vi legger til grunn for å være kristen i en menighet i vår tradisjon.

Kirkefreden. Da vi fryktet at de kunne bli fraktet ut av landet før saken hadde vært oppe til behandling i lagmannsretten, gikk vi til det uvanlige skritt å åpne vårt kirkehus for dem i den tro at politiet ville respektere «kirkefreden» i henhold til de retningslinjene justisministeren sendte ut for snart 20 år siden. Vi er glade for den støtten vi har fått, blant annet fra Bjørgvin biskop, Halvor Nordhaug, og Fitjars ordfører Wenche Tislevoll (H), i vår forståelse av at vårt kirkebygg Betania i denne sammenheng er å forstå som en kirkebygning.

Men det hjelper så lite dersom familien blir sendt tilbake til Afghanistan med det aller første. Det er det saken nå gjelder.

Vi vet at norske myndigheter mener det er uten fare for påståtte konvertitter å
returnere til Afghanistan. De kan bare i tråd med Sharialoven frasi seg sin nye, påtatte religion og vende tilbake til islam. Det vil bli respektert i muslimske miljøer i landet. I praksis betyr dette, slik vi ser det, at
norske myndigheter ber våre venner frasi seg sin tro på Jesus Kristus. For oss framstår dette som dramatisk og ikke i overensstemmelse med elementære prinsipper når det gjelder trosfrihet.

Gi familien trygghet. Jeg henvender meg i min fortvilelse til dere to i vår regjering som de eneste som har myndighet til å la politiet stanse uttransporteringen nå, og gi familien trygghet i landet til saken deres er ferdigbehandlet.

Denne henvendelsen er utformet i
morgentimene på veg inn i en helg vi frykter skal bli en utsendelseshelg. Vi vil be alle menigheter og forsamlinger tenne et lys og be en bønn for denne familien denne helga.

I fortvilelse og håp,

Frank Håvik

Fitjar, 24.2.2018

Gå til innlegget

På tide med et åndelig oppgjør med fortiden og bekjennelsesskriftene?

Publisert nesten 7 år siden - 1725 visninger

Etter å ha lest DNK `s bekjennelsesskrifter sitter en igjen med en følelse av et uhyggelig gufs fra fortiden.Er kirken virkelig bekvem med å bekjenne seg til noe slik som totalt mangler respekt for andre troende?


Etter å ha lest DNK `s bekjennelsesskrifter sitter en igjen med en følelse av et uhyggelig gufs fra fortiden. Her er noen sitater klippet fra Den Augsburgske bekjennelse, som er en av kirkens bekjennelsesskrifter. Om de kirkelige embeter. ........ "De fordømmer gjendøperne og andre, som mener at Den Hellige Ånd kommer til menneskene uten det ytre ordet, ved deres egne forberedelser og gjerninger." "Om dåpen
Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse, og at Guds nåde blir budt fram ved dåpen, og at barna bør døpes, de som blir mottatt i Guds nåde, når de ved dåpen er overgitt til Gud. De fordømmer gjendøperne som forkaster barne dåpen og påstår at barna blir salige uten dåp."
"Om Herrens nattverd
Om Herrens nattverd lærer de at Kristi legeme og blod i sannhet er til stede og blir utdelt til dem som er med og eter i Herrens nattverd. Og de misliker dem som lærer annerledes."
Om de borgerlige ting De fordømmer gjendøperne som forbyr disse borgerlige pliktene for kristne."
Dette er bare noen sitater fra deler av DNK`s bekjennelse. I de 21 første punktene i Den augsburgske bekjennelse er ordet, fordømmer, brukt om andre mennesker hele 11 ganger. Fordømmer er et sterkt ord å bruke imot andre. I denne betydning ligger at de dømmer dem til fortapelse. Alle baptistiske og pinsekristne sammenhenger er her blandt de som CA kaller gjendøpere, og vi er derfor blandt de fordømte.
Hvorfor er ikke denne språkbruken endret på i nyere tid? Å fordømme andre har vi jo ingen rett til, og bekjennelsesskriftene er i det punktet, så vel som i mange andre punkter i utakt med Bibelen.
Få kjenner historien om de over 30 000 "anabaptister" som på 1500 -tallet ble henrettet ved halshogging, brenning, drukning og på andre måter slaktet ned i Tyskland og de omkringliggende land. Mange ble henrettet uten lov og dom. Dette var de mest brennende og hengitte kristne som fantes i Europa. Kanskje har vi her årsaken til det åndelige mørket som hviler over sentrale deler av Europa ? DNK`s kirkefader, Luther var en av dem som gladelig anbefalte henrettelse av mennesker som let seg døpe med troendes dåp i vann. Jeg siterer et viktig dekret som i 1537 kom fra Wittenberg-teologene angående behandlingen av anabaptistene. Den var m.a. underskrevet av Melancton og Luther. Sitat: "..Men i tilfeller med artikler om åndelige spørsmål alene, slik som barnedåpen, arvesynden og unødvendige oppdelinger, konkuderer vi med å si at i slike tilfeller må den uskikkelige straffes med døden. " Og Luther legger til for egen hånd: ..."Deres fyrsterlige nåde må på grunn av de er ulydige og ikke har holdt sitt løfte eller ed, med god samviktighet straffe dem med sverdet"
Med risiko for å stikke hånden inn i et vepsebol spør jeg hvorfor det er så lite vilje innen DNK til å seriøst ta opp til debatt f.eks. arvesyndslæren og dåpsspørsmålet? Jeg har en mistanke om at biskop Hagesæter`s kontroversielle uttalelse for noen år siden er mer sann en det en vil være ved. "Barnedåpen er kirkens bærebjelke, faller den, faller kirken".
Selv om vi lever i en ny tid, tror det har åndelig betydning om Kirkens øverste organer tar et oppgjør med bekjennelsesskriftenes behandling av andre troenede, og i særlig de baptistiske kristne. (De som tror på og praktiserer dåp av troende i samsvar med Bibelens ord) Om en ikke er villig til å ta opp dette, kan det tolkes som noe annet enn at det fortsatt sees på som gyldig? Hilsen Frank Håvik
Gå til innlegget

Alt for lite alkoholdunst i norske menigheter

Publisert over 8 år siden - 60 visninger

Jeg må si at det er alt for lite alkoholdunst i norske menigheter. Det er jammen langt mellom hver gang en kjenner duften av alkohol på kristne møter. Det bør vi gjøre noe med.

Hva? skal vi servere alkohol i møtene? Selvsagt ikke, etter min mening burde alle kristne for eksempelets skyld være totalavholdende. Det er sannelig nok alkohol i samfunnet. Den saken får ligge.

Det jeg mener at en menighet der du aldri kjenner dunsten av alkohol i møtene viser at de ikke  tiltrekker seg mennesker med rusproblemer. En menighet som ikke virker tiltrekkende på mennesker med rusproblemer, sosiale problemer eller andre som sliter, er ikke en sunn menighet etter min mening. Jesus brukte mye tid sammen med mennesker i den kategorien. Skal vi følge hans eksempel? Hva mener du?

Gå til innlegget

HVEM BYGGER HVEM SIN MENIGHET?

Publisert rundt 9 år siden - 50 visninger

Er ”Guds menighet er jordens største under” -- eller er den jordens største plunder? Mange sitter med negative menighetserfaringer, og mange kristne avskyr menighetsliv fordi de er blitt såret og skadet i menighetspraksis som ikke har bygget på Bibelens ord.

I våre dager snakkes det mye om menighetsbygging og lederutvikling. Sikkert viktig det meste, men har vi noen gang tenkt over hvem som skal bygge menigheten og hvem sin menighet er det vi bygger? ”Vår menighet,” sier vi med stolthet, men er det nå slik at det er vår menighet? ”Vi skal bygge menigheten,” sier vi også, men er det vi som skal bygge menigheten? For å finne ut av dette må vi jo gå til Guds Ord. Hva sier Bibelen? Jesus sier i Matt 16:18 Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

Her sier Jesu fire viktige ting.
1) Han sier for det første hvilke grunn det skal bygges på. Bekjennelsen av Jesus som Messias som menighetens hjørnestein er den eneste grunnen som holder.
2) Dernest at det er han som skal bygge menigheten. ”Jeg vil bygge..” Det betyr at han er byggmesteren for sin menighet.
3) For det tredje sier han ”…min menighet.” Menigheten tilhører altså Jesus. I Apg 20:28 står det: ”Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.” Jesus har kjøpt menigheten og den tilhører han, og bare han.
4) Det fjerde og siste er et et løfte om at selv dødsrikets porter ikke skal få makt over den menighet som bygges på denne måten.
Menigheten er jo Jesu legeme i verden. Alle som er frelst er med i den store globale menigheten, som har et nasjonalt, regionalt og lokalt uttrykk. Jeg tror Guds vilje er at alle kristne skal være med i en levende lokal menighet og virke der med de gaver, kall og utrustning de har fått fra Herren. Jesu er hodet for menigheten det står i Ef 1:22-23 ”Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.”
Jeg vil våge den påstanden ut fra Guds Ord at ledere eller andre ikke er kallet til å bygge menigheten. Det er en missforståelse og tro at ledere skal være åndelige byggmestere. Å tilrive seg denne posisjon er ikke noe mindre enn et svik mot menighetes eier og byggmester Jesus.
Vårt kall er derimot å tjene menigheten med de gavene Gud har lagt ned i oss, og hjelpe de hellige til å komme ut i Guds fulle potensial. Ef 4:11-12 Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.

Det er faktisk Gud som setter i menigheten mennesker som han har utrustet med åndelige gaver, for at de skal tjene med Guds utrustning der. Vi ledere kan ikke forvalte de menneskene som vi er ledere for etter vår egen tanke og vilje, og på den måten bestemme over menigheten. Vi kan altså ikke bestemme over menigheten og si at den kan vi bruke og den kan vi ikke bruke. Vi kan altså ikke bestemme hvem i menigheten som kan bruke de gavene Gud har utrustet med, og hvem som ikke får bruke dem. Vår oppgave er å hjelpe den enkelte inn i tjeneste utefra den enkeltes utrustning og kall. 1. Kor 12. 14-27. Riktig nok er vi satt til å veilede, tilrettevise og oppmuntre.

Vår alles oppgave er å være levende steiner i et åndelig byggverk. Steiner som er villige til å bli formet av byggmester Jesus, og at vi er villige til å finne den plassen i byggverket som han bestemmer. Også ledere er steiner og ikke bygningsmenn.
Ef 2:21- 22. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.
Å lede en menighet er en hårfin ballansegang mellom det å ta hensyn til tradisjon og sedvane, og det å leve i fornyelse og lede etter Åndens stemme. Gode vaner må fremelskes og oppmuntres, men vaner og tradisjoner må ikke erstatte Åndens ledelse. Lar vi tradisjon og sedvane være det som leder oss, - blir menigheten et museum for fortidens vekkelser, mer enn en fødestue for åndelige barn.
Alt som har liv i seg vokser. Alle menigheter som har Jesu liv i seg vokser. Betyr det at alle menigheter som ikke vokser ikke har Jesus liv i seg? Ikke nødvendigvis. Vokster kan hindres. Om du legger en steinplate på plenen i begynnelsen av sommeren, og lar den ligge 2-3 måneder vil du se at det er tilsynelatende dødt under. Løfter du steinen bort, tar det bare kort tid før livet igjen begynner å spire frem.
Jeg tror at dersom vi ledere er mer fokusert på å la oss lede av Ånden, enn vi er opptatt av å styre og kontrollere, vil menighetslivet snart blomstre. Ber vi samtidig Gud vise oss veksthindringene i menighetene, så vi kan fjerne dem, vil vi se en vesentlig forskjell. Hva er veksthindringer? Uoppgjort synd, stolthet og hovmod. Det kan også vere at ledere har fart frem med hardhet og arroganse. Videre er det veksthindringer når personer bekler åndelige posisjoner de ikke er utrustet til. Feil holdinger til andre kan også hindre voksteren. Også døde tradisjoner og feil forståelse av Bibelen er veksthindringer som hindrer livet å vokse frem.
Så sant menigheten har Jesus som byggherre og eier vil den vokse. Om vi tilrøver oss kontrollen og kaller menigheten for min eller vår menighet, setter vi Jesus utenfor, og voksteren vil utebli. Laodikeamenigheten i Johannes åpenbaring 3 var nok perfekt i egne øyne, men Jesus var satt på utsiden. De var så dyktige at de klarte deg uten Åndens ledelse.
Vi har en tradisjon av å ville styre hvem som skal fungere og hva som skal skje, men Herren har ikke kallet oss til det. Vår oppgave som ledere er å elske fram det Gud har lagt i den enkelte, vere tilsynsmenn og tjenestegaver som er opptatt med å få frem hele Guds potensial i den enkelte.
Hva har du i hjertet?
Om vi som ledere kunne bli flinkere til å samtale og lytte til menighetens medlemmer ville vi se en større trivsel og engasjement. La oss spørre den enkelte: Hva har Jesus lagt ned i ditt hjerte? Hva er din brann, lidenskap eller byrde? Ut fra svarene må vi da hjelpe den enkelte til å komme ut i tjeneste på rett plass.

Under et besøk i Texas i USA for noen år siden fikk vi overvære et møte for nye medlemmer i en baptistmenighet på 12 000 medlemmer. Hovedpastoren tjente bokstavelig talt ved bordene og hadde en introduksjon der han sa følgende. ”Vi er alle lemmer på Jesu legeme, dere er like viktige som meg. Nå er jeg hovedpastor, men det er like viktig at dere finner deres plass i fellesskapet.” Deretter delte han ut et skriv der 300 ulike tjenester var opplistet og han fortsatte: ”Om dere ikke finner det dere brenner for på listen, så kom til en av oss pastorene, så vil vi hjelpe deg å starte en tjeneste etter det du har i hjertet.” Det er kanskje unødvendig å si at den menigheten oppleve vekst.
Noe av menighetens vekstprinsipp finner vi i Ef 4:16 Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.
En fellesnevner for menigheter som ikke vokser er at mange medlemmer ikke er i funksjon med de gaver og utrusning Gud har gitt den enkelte. Når menigheter starter nye tiltak skjer det ofte utefra hva som er behovet der og da. Så får en folk til å fylle plassene enten frivillig eller ved ”beordring”. Det er egentlig en feil måte å starte virkegrener på. Ja, men hvordan skal vi ellers få startet det vi trenger? Be høstens Herre om å drive arbeiderne ut til sin høst. Med Jesus som byggmester vil han sørge for å sende inn i menigheten de gavene menigheten trenger.
” Og Gud satte i menigheten……”
Om vi kunne begynne på rett måte ville vi få mange flere tilfredse medlemmer som tjener Gud etter det kall, gaver og utrustning de har, fremfor å bli plassert inn i noe de ikke er kallet til.
Hva gir menighetsvekst?
Ef 4:15-16 Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.
Legemet holdes sammen ved hvert støttende band som er den virksomhet/oppgave som er tilmålt hver enkelt. Og slik vokser det sin vekst står det. Dette stemmer med observasjoner gjort i mange menigheter som ikke vokser. Det som er gjennomgående er at det er få i tjeneste, og mange som ikke har noen oppgaver.
Lar vi Jesus vere byggmesteren, og menighetens rettmessige eier, og er opptatt med å oppmuntre hverandre til å komme ut i det Jesus har lagt ned i den enkelte sitt hjerte, vil folk trives i menigheten. Medlemmer som lever i tett relasjon med Jesus, er tilfredse i tjenesten, blir lykkelige kristne er smittsomme med Jesus. Folk som trives har en tendens til å dele med andre det de er fornøyde med, og slik vokser menighetens sin vokster.

Frank Håvik
Josvafolket.org
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Flytting mot mobbing
av
Vårt Land
24 minutter siden / 17 visninger
0 kommentarer
Komplisert søskenforhold
av
Erling Rimehaug
rundt 12 timer siden / 212 visninger
0 kommentarer
Nasjonal aksjon mot utseendepress
av
Ragnar Akre-Aas
rundt 18 timer siden / 126 visninger
1 kommentarer
Nåde og gjerninger
av
Dag Lieungh
rundt 18 timer siden / 142 visninger
3 kommentarer
Here we go again
av
Nils Andreas Masvie
rundt 23 timer siden / 103 visninger
0 kommentarer
KrFs veivalg
av
Tore Christiansen
rundt 23 timer siden / 379 visninger
1 kommentarer
Kvinner vet best
av
Tobias Drevland Lund
rundt 24 timer siden / 255 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Mette Solveig Müller kommenterte på
Skinne klart
20 minutter siden / 1046 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 3 timer siden / 388 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 10 timer siden / 2105 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 10 timer siden / 388 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nåde og gjerninger
rundt 10 timer siden / 142 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nåde og gjerninger
rundt 11 timer siden / 142 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2105 visninger
Roger Christensen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2105 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2105 visninger
Roger Christensen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2105 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2105 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 11 timer siden / 388 visninger
Les flere